Østmarka Nasjonalpark – til fots og i kano

Denne parken er, per i dag, Norges ferskeste, den mest bynære – og skulle det vise seg – den parken som til nå har levert flest overraskende og morsomme øyeblikk.

Norges nyeste nasjonalpark, Østmarka, stiller i en særstilling blant de norske nasjonalparkene på grunn av den bynære plasseringen og betydningen den har som friluftslivsområde og nærturområde for Oslos befolkning. 

Nærheten til hovedstaden gjør at det er mulig å nå Østmarka nasjonalpark med både buss og trikk fra Oslo sentrum.

Østmarka består primært av fattige bergarter, men fordi terrenget er preget av åsrygger og dalsøkk, og fordi området ligger innenfor varmekjære områder, er det likevel en god variasjon i området.

Det er en mosaikk av ulike naturtyper, dominert av gran- og furuskogstyper, men med innslag av edellauvskog og ulike myrtyper. Dette skaper et mangfold av ulike leveområder for ulike artsgrupper knyttet til skog spesielt, alt fra sjeldne sopp og lav til bever og ulv.

Østmarka har hatt fast tilhold av ulv siden 2012, og med flere kull fram til i dag. (https://www.norgesnasjonalparker.no)

Min trofaste turvenninne Hilde og jeg entret nasjonalparken fra utfartsparkeringen til Vangen Skistue.

Vi er i gang!

Herfra gikk vi sti innover i frodig skog til Vangen hvor vi leide kano. Så langt alt vel.

Nede ved Mosjøen valgte vi oss en kano og satt den på vannet.

Plasserte bagasjen ombord, lurte litt på om det kunne være sånn at en kano hadde en front og en akterende, eller om den faktisk var helt lik i begge ender. Fant ikke ut av det og besluttet at det nok ikke hadde så mye å si.

Ingen av oss hadde padlet kano siden vi var på leirskole i 12 års alderen, så dette skulle gå helt greit. Hvor vanskelig kunne det være? Vi kom oss ut i kanoen.

Urutinerte, men blide

Dette var så langt vi hadde planlagt denne turen så vinden fikk bestemme retningen. Det ble nordover med vinden i ryggen.

Padlingen gikk det så som så med. Vi vinglet til høyre, vi vinglet til venstre, båten la seg på tvers av vinden og ingen av oss skjønte hva vi gjorde feil. Det ser jo så enkelt ut å padle kano! Det besluttet at vi før hjemturen måtte google riktig padleteknikk.

På vei inn til Lutvann

Først tok vi sikte på å padle inn en smal passasje til Lutvann. Hilde hadde lest seg opp – her skulle det være som å «komme inn i en annen verden». En annen verden hørtes forlokkende ut for oss begge, så vi padlet på.

Relativt lav vannstand

Passasjen var så grunn at vi måtte rugge kanoen, bruke årene som staker og rett før vi måtte hive en av oss over bord for å lette på tyngden, gled vi inn i Lutvann.

Det var litt pent der synes jeg. Stillere enn ute på Mosjøen, mye skog tett ned til vannet, noen høye klipper, et par steder man kunne se for seg at man kunne campe. Jeg pekte og foreslo steder vi kunne slå leir, men jeg kjenner Hilde så godt at jeg fort skjønte at denne verden ikke stod til forventningene. Hilde var skuffet. Vi måtte videre. Ingen tvil om det. Vi fikk humpet oss gjennom sundet igjen og fortsatte nordover til enden av Mosjøen. Der dro vi kanoen på land og gikk for å utforske.

Etter noen minutter ankom vi Tonevann. Denne leirplassen ble godkjent med akklamasjon. Hilde smilte igjen og fikk en ny letthet i steget. Lutvann kunne bare gå og legge seg. Ved Tonevann var det sol, åpent, svaberg ned til vannet, som vi snart skulle bade i, det var etablert bålplass, her ville vi få kveldssol og det var trær med passe avstand til hengekøyene. Lykke!

Turdrammen nytes!

Vi koser oss på tur!

Hilde prøvde også fiskelykken. Ikke så mye som et napp denne gangen heller.

Som seg hør og bør på tur hadde vi med oss vin. I plasflaske denne gangen. Flasken ble lagt i vannkanten og lå der trygt og hvilte mot en stein. Men så oppdager vi plutselig at den er på vei ut i verden helt på egenhånd.

Krisen avverget i siste liten!

Mindre vin i flasken betyr mindre tyngde og mer luft og heisann – vinen ser sitt snitt til en tur. Kvelden lakker og lir og det kommer tre menn forbi på sup og i kajakker. De lurer på om vi tilfeldigvis kanskje mangler en flaske vin? Tror du ikke at flasken hadde stukket av igjen – og denne gangen var den nesten på vei ned bekken til Mosjøen. Gutta var galante. Tilbød seg å hente den til oss og fortalte samtidig at de hadde badestamp på andre siden av vannet.

Vi takket for hjelpen og vinket farvel.

Ridderne padler videre
Solnedgang over Tonevann

Senere på kvelden kom disse gutta tilbake. Gutta – vel gift alle tre – lurte på om det kunne stemme at vi var single? Javel svarte vi – hva avslørte oss? Jo, de hadde en teori om at det kun var single damer – eller damer i skrantende forhold – som dro på hengekøyetur. Vi lurte på vår side på om gutta selv var uten damer på hyttetur fordi alt var strålende på hjemmefronten? Diskusjonen endte der.

Det var fullmåne og gutta lurte på om vi kunne gjøre en liten byttlåning av båt. Hvis de fikk låne vår kano, som lå nede ved Mosjøen, kunne vi få låne deres robåt, på Tonevann. Vi ble også utfordret til å ta en dupp i badestampen, som fremdeles skulle holde 40 grader. Vi takket ja til byttelånet og gikk i robåten.

Fullmånen hang stor og gul rett over grantoppene og lyste opp Tonevannet mens jeg rodde. Jeg er flink til å ro. Kjempeflink! Synes jeg selv.

På den andre siden av Tonevann gikk vi opp til hytta og tok oss et bad i stampen (vi hadde jo fått lov!), mens vi så på stjernehimmelen over oss og snakket litt om at dette hadde vi sannelig ikke sett for oss da vi planla turen.

Vel ute av stampen igjen rodde vi tilbake og gikk til køys. Gutta kom fra sin kanotur og ble litt imponert over at vi faktisk hadde tatt utfordringen med stampen.

Morgenen opprant med sol, kaffe, kanelbolle, masse smuler i soveposen og lesing av bok i køya.

Deretter tok vi turen til Tonekollen, som er ikke er Østmarkas høyeste topp som jeg trodde (det er Barlindåsen på 398 moh), men som rager 368 moh og har flott og vill utsikt. Østmarka er ulent! Det går opp og ned og skogen dekker det meste av marka.

Fra toppen er det utsikt i retning Oslofjorden med tett skog så langt vi kunne se.

Turen opp og ned tok oss en liten time.

På veien tilbake kommer vi over en sommerfugl fest! De vakreste sommerfugler – og så mange forskjellige! De svinset rundt oss og var en fryd for øyet.

Vi laget oss en deilig omelett-lunsj etter turen til Tonekollen.

Så googlet vi padleteknikker. Etter en litt nøyere undersøkelse av kanoen kunne det se ut som om vi, på veien til, hadde padlet kanoen bak frem. Bare litt pinlig. Google kunne videre fortelle at vi hadde gjort det meste feil. Padlet på samme side – som visstnok er som å ha to støttehjul på en side – ikke styrt nok, ikke padlet i takt, ikke hatt særlig effektiv fremdrift. Jada.

I god motvind, men med en ufattelig god evne til å lære nye ting, gikk padlingen nå som en lek. Vi kommuniserte, vi padlet i takt, det gikk fremover og også ganske mye rettere enn dagen før. Utrolig progresjon!

Etter avlevering av kano og årer gikk vi grusveien fra Vangen til parkeringsplassen.

Med det var 24 timer i Østmarka Nasjonalpark over og vi vendte nesen hjemover.

Østmarka Nasjonalpark kort oppsummert: En lett tilgjengelig nasjonalpark, med masse flott skog, fine vann og hyggelige folk. Denne parken kommer vi garantert tilbake til. Her er det mye mer å utforske og oppleve!

Takk for turen!

Fra hytte til hytte i Dolomitten

Jeg har vært så heldig å få være med på en fantastiske ukestur i Dolomitten med Turbobla Adventure. En detaljert beskrivelse av turen – og mange, mange flere turer av en annen verden finner du på nettsiden https://turbobla.no/ Her får du min gjenfortelling av turen!

Denne turen kastet jeg meg med på en drøy uke før avreise. Hurra for spontanitet og fleksibel arbeidsgiver. Til alt overmål fikk jeg også med meg min kjære venninne Torhild, som jeg fant på en Turbobla tur til Marokko. Full klaff på rom 5. Sånt skjer på turer med Turbobla.

Fra flyplassen i Venezia ble vi fraktet med minibuss nordover mot Cortina. Underveis ble det en liten stopp på et idyllisk sted. Her ble det mulig å shoppe litt.

Etter det leskende stoppet gikk ferden videre til Cortina d’Ampezzo. Her ble vi innkvartert på hotell før vi tok beina fatt og utforsket byen.

Det ble både Aperol, latter og summende forventninger før vi tilbake på rommet pakket sekken og gjorde oss klare for den første vandredagen.

Både Torhild og jeg trenger et lite kurs i pakking av LETT sekk. Tung sekk kan vi veldig godt. Sammen med Randi vant vi konkurransen og lå alle rett under 16 kg. DET er mange kilo å bære på i flere tusen høydemetre og 30 varmegrader. Jeg bar i tillegg på et kamera som veier nøyaktig 1998 gram. Som sagt – et pakkekurs står på ønskelisten.

Gruppa klare for tur!

Dag 2: Cortina d’Ampezzo til Lavarella

Lengde: 14 km
Høydemeter: 900
Varighet: 6 timer

Dagen startet i frodig skog fra Ponte Felizón.

Liss, Svanhild, Hege, Torhild, Helene, Monica, Agnethe, Randi, Sofi, Eli, Alvhild, Fredrik og Øyvind

God stemning også før start på den første etappen.

Vi fulgte sti «10» ett godt stykke, før vi kom inn på på Alta Via 1, en tursti på 120 km som går fra nord til sør gjennom de Italienske Dolomittene og som har rykte på seg til å være en av de fineste stiene i Alpene.

Turen vår begynner med jevn stigning til et fjellpass på nesten 2200 meter og ned til det vakre naturvernområdet Fanes-Sennes-Braies .

Lunsjen ble inntatt i idylliske omgivelser.

Sofi fant den perfekte plassen

Dagen gikk for det meste i motbakke i stekende varme, men beina holdt godt til tross for tung sekk.

Vi tok en liten avstikker innom hytta Malga di Gran Fanes. Her ble det tid til en pust i bakken, kaffe og iskald drikke.

Fra «kaffehytta» gikk vi videre mot dagens mål – den trivelige, familiedrevne fjellhytta Lavarella, som ligger på 2050 moh.

Nesten fremme på hytta måtte (nesten) hele gjengen bade i det forlokkende, klare vannet. Et forfriskende bad i 8 graders vann! Torild tok en 3-minutters og slo alle oss andre langt ned i det svette fjellstøvlene.

Etter badet ruslet vi videre til dagens mål. Litt mindre svette, litt lettere i steget.

Ved hytta ruslet kuene og bjellet iherdig og utrettelig med hver sin store ku-bjelle, mens Marmottene like utrettelig spise seg fete på deilig, grønt og saftig alpegress.

Vi smakte på det vi kunne få tak i baren. God stemning.

Kvelden senket seg og kuene ga seg ikke med bjellingen. Ørepropper måtte til.

Dag 3: Lavarella – Rifugio Lagazuoi på 2752 moh.

Lengde: 15 km
Høydemeter: 1200
Varighet: 8 timer

Etappen startet gjennom idylliske enger, bekker og bølgende fjellbeite. Med oss på turen var en gjeng med nysgjerrige og selskapelige grå Tyrolerfe.

Hege og de grå Tyrolerkuene (foto: Fredrik)

Etter hvert skal vi over passet Forcella del Lago. Stien oppover var mer steinete og spektakulær og vi fikk god utsikt. Det gikk oppover, oppover og oppover. Jeg dannet baktropp og tok bilder av gjengen bakfra mens jeg passet på at alle var med. Det hadde ingenting med å gjøre at sekken var blytung og beina likeså. Neida.

Tett under toppen av passet tok vi lunsjen. Fin utsikt, litt merkelig definisjon av «mørkt brød» i matpakken, men det meste glir ned på tur.

Etter toppen av passet (2490 moh) fikk bremsemuskelaturen kjørt seg. Nedstigningen var bratt, med stien imponerende godt tilrettelagt.

Her så vi også dagens mål i det fjerne.

Refugio Lagazuoi sees i det fjerne

I bunnen av bakken fikk vi oss litt fiskespa. Avkjølende vann og lett nafsing fra småfiskene gjorde susen for varme, hovne føtter, mens vi tittet opp på passet vi akkurat hadde forsert.

Men så var det 2 timer i motbakke. I stekende varme. I høyden. Med alt for tung sekk. Puh! Det gikk seigt oppover.

Herfra ser passet vi ganske nylig forserte helt umulig ut!
Hege i fint driv oppover (Foto: Fredrik)

Helt nødvendig med flere pauser underveis. Sekken måtte av og svette rygger luftes.

Sofi og Torhild kastet seg begjærlig over snøflekken vi fant på veien oppover.

Da vi kom til den siste motbakken og kunne se målet på toppen ble Monica synlig lettet. «Kun» 175 høydemetre var litt bedre enn de 700 hun hadde sett for seg.

Lykken er å komme på toppen av Lagazuoi etter en lang, varm og hard dag i fjellet. En dag som hadde litt kortere pauser, og litt mer push fra turleder Gunn enn normalt. Alt for å ikke bli truffet av det meldte regn, torden og lyn-været.

Vi fikk utsikt. Vi fikk noe godt i glasset. Vi klappet oss selv og hverandre på skuldrene for en godt gjennomført dag. Vi glitret av salt og latteren satt lett.

Da alle var klare for en dusj og innkvartering på rommene braket det løs med plaskregn, hagl, torden, lyn og tett tåke. Jada! Snakk om flaks og god timing.

Vakker utsikt også i dårligere vær

Refugioene i Dolomittene lager god og mye mat. Det er selvfølgelig 3 retters middag hver kveld og kvaliteten er det ingenting å si på. Rifugio Lagazoi var i så måte et høydepunkt!

Etter middag ble det igjen opphold og da måtte vi jo ut på en ny liten tur for å se på solnedgangen.

Slett ikke den dummeste ideen vi har hatt.

Turens utskremte fotograf – også kalt Paparazzien ble også avbildet.

Går ingen steder uten kamera! (Foto: Hege)

Dag 4: Fra Lagazuoi til Averau – gjennom tuneller fra 1. verdenskrig

Lengde: 8 km
Høydemeter: 400
Varighet: 5 timer

Denne dagen startet uten sekker. Disse ble sendt med gondolen ned til dalen, mens vi skulle gå gjennom fjellet i tunneler fra 1. verdenskrig.

Fjellene rundt oss var frontlinje i 1. verdenskrig. Her kjempet styrkene til Italia og Østerrike/Ungarn mot hverandre. I overmot mente Italia at de skulle erobre fjellene og være i Wien på 6 måneder. Sånn gikk det ikke. Etter 3 år og 650 000 døde hadde de kun erobret noen få kilomter.

Vi tok på oss hodelykter og gikk inn i de imponerende tunnelene. Turleder Gunn kunne fortelle at det hver dag jobbet 120 menn i døgnskift og at de ved hjelp av hakker, spader, håndkraft og noen maskiner, hadde en fremdrift på omtrent 6 meter i døgnet. Her var det røffe arbeidsforhold! Ned mot 40 minusgrader om vinteren, dårlig med mat, snøskred, elendig sanitærforhold tok vel så mange liv som det selve krigen gjorde.

Nedstigningen er på ca 1 km, og de restaurerte tunnelene fungerer som et museum med krigshistorie. Flere steder underveis er det små utstillinger som viser boforhold, geværstillinger og redskaper.

Vel nede i Falzarego-passet på 2107 moh ble det lettelser i antrekkene. Hodelykter ble tatt av og is og kaffe tatt inn, før vi gikk videre.

Fra passet tok vi fatt på dagens stigning til Rifugio Averau på 2413 moh, som også er dagens mål.

.

Etter ankomst satt vi fra oss tunge sekker og gikk med lett eller ingen oppakning ned til  den spesielle fjellformasjonen Cinque Torri. Dette er et populært sted for klatrere. Vi nøyde oss med å se på de som klatret og ta en kaffe.

De går gondol dit – for de som helst ikke vil gå på beina. Dessverre var det ikke gondol opp igjen til Averau.

Det smakte derimot veldig godt med en after-hike på terrassen da vi kom opp igjen.

Etter middag tok vi turen opp den brede ryggen til toppen av fjellet Nuvolau på 2575 moh. Jeg var stinn av middag og sola gikk fort ned. Her var det bare å gønne på, med maten i halsen, skyhøy puls og kameraet dunkene i siden. Denne solnedgangen skulle oppleves!

Fra Novalau er det panoramautsikt mot 3000-metere som Tofane-massivet og den snøkledte Marmolada på 3343 moh. Marmolada er forøvrig den høyeste toppen i Dolomittene.

For en solnedgang vi fikk! Milde himmel! Tror det må være livets flotteste solnedgang.

Turboblagjeng i solnedgang (Foto: Gunn)

Dag 5: Fra Averau til Staulanza

Lengde: 18 km
Høydemeter: 600
Varighet: 8 timer

Dagen startet ned en grusete alpinbakke. På veien hørte vi Marmottene advare om at vi var på vei med sin karakteristiske plysting.

Vi fulgte fjellryggen ned til Passo Giau, et veipass ovenfor Cortina.

Vi gikk på åpne, grønne områder mesteparten av dagen, med noen korte stigninger. Og en seig en.

Her møtte vi også til alt overmål 3 andre turgrupper og fikk oppleve en form for fjellpassrushtid. Svett, bratt men sakte tempo på grunn av trafikkork. Heldigvis.

På toppen åpnet landskapet seg opp og foran oss så vi nå fjellet Pelmo. Plutselig var beina lettere, en mild vind tørket svette panner og lunsjen var nær. Livet smilte igjen. Underlig hvor fint livet blir når det ikke går i motbakke.

Utsikt mot Pelmo

Den samme sjeleroende utsikten fikk vi da vi spiste lunsjen i sola. Her var det bare å kaste seg ned der man stod, få av seg svette fjellstøvler og nyte medbrakt mat. Det var ikke fritt for at det ble sukket henført.

Turen gikk videre i dette kulisslignende landskapet.

Plutsetlig hørte jeg små gledeshyl foran meg på stien. Det var blitt lokalisert og identifisert Edelweiss! Grunnen til den voldsomme entusiasmen er at denne lille rare blomsten er utrydningstruet og absolutt ikke så lett å finne.

Edelweiss (Leontopodium alpinum), en av de mest kjente europeiske fjellblomster. Navnet kommer fra tysk edel («edel, nobel») og weiß («hvit»). Vitenskapsnavnet, Leontopodium betyr «løvens pote» og kommer av de greske ordene leon («løve») og podion (forkortelse av pous, «fot»).

Personlig var jeg litt skuffet. Den så mye mindre «edel» ut enn jeg hadde sett for meg at en blomst, det til og med synges om, skulle se ut. Litt hårete og rufsete stod den der og blomstret i en liten grop på en kampestein. Men vi har sett den. Hurra!

Lenger ned i dalen traff vi på vår-yre kyr. De var veldig nysgjerrige – og kanskje litt vel innpåslitne, men ganske søte.

Alt er vakkert her! Storslåtte fjellmassiver, blomsterprakten, dyrelivet, insektene. Hvor enn du snur deg er det noe nytt å ta inn – og ta bilde av – hvis du er som meg.

Etter mange timer på tur i stekende varme var det det utrolig godt å ankomme Staulanza-passet hvor vi skulle spise middag og overnatte. Men først skulle neste siste fjell etappe feires med en afterhike. God stemning!

Dag 6: Fra Staulanza til Zoppe – vår siste dag i fjellet

Lengde: 13 km
Høydemeter: 500
Varighet: 5 timer

Staulanza ligger på en lavere høyde enn vi har vært de foregående dagene. Det er mer vegetasjon, og vi gikk i stille, frodig og kjøligere skog mye av dagen.

Rundt en sving fikk vi en nydelig naturopplevelse!

Utrolig at den ikke ble skremt bort av skravlende turgåere. Vi takker for opplevelsen – og ja – sukker henført.

Turen gikk videre rundt det imponerende Pelmo-massivet gjennom blomsterenger, furuskog og hele tiden på fine stier. Ikke rart noen av oss ble revet med av denne sound-og-music stemningen!

De syv blåner

Lunsjen ble spist i en gnistrende, grønn blomstereng.

Etter lunsjen tok vi tok turen bortom den sjarmerende Rifugio Venezia (1980 moh). Her ble det inntatt kaffe og en lokal Grappa. Utsikten var det heller ikke her noe å si på.

På den siste del av ruten gikk vi gjennom en skogstrekning ned til den lille, søvnige landsbyen Zoppe på 1461 moh, hvor fjellturen vår endte.

Fjellturen vår fra refugio til refugio i Dolomittene var ferdig. For en tur det hadde vært! For en natur, for et vær, for en fantastisk fin gjeng å dele opplevelsene med!

Tusen takk for fjellturen til verdens beste turgjeng!

Men turen var ikke over. Den neste – og siste – delen av programmet foregår i Venezia. Vil du lese mer om den opplevelsen kan du lese – og ikke minst se bilder i neste innlegg.

Jomfruland nasjonalpark – til lands og til vanns

Denne vakre nasjonalparken besøkte jeg to dager på rad. Den første dagen til fots, etter å ha kjørt dit i båt og den andre dagen i kajakk.

Kart lånt fra nettsiden Jomfrulandnasjonalpark.no
Jomfruland nasjonalpark er en marin nasjonalpark. 98% av nasjonalparken er under vann og består av tareskoger, ålegrassenger, bløtbunn, skjellsand og israndsavsetninger. Nasjonalparken er 27 kilometer lang og ligger på den ytre delen av kysten i Kragerø. Deler av Jomfruland og Stråholmen, Stangnes på fastlandet og et hundre og seksti holmer utgjør landarealet.
På land har nasjonalparken et viktig kulturlandskap og kanskje de fineste skogshagemarkene i landet. (Jomfrulandnasjonalpark.no)
Velkommen til Jomfruland nasjonalpark!

Vår inngang til Jomfruland nasjonalpark var via havnen ved Tårnbrygga. Her fortøyde vi båten, før vi ruslet innover på øya gjennom grønt og frodig åkerlandskap, forbi idylliske hus og sommerhytter, sykkelutleieren Knut, drøvtyggende kuer og enger med vakre sommerblomster.

Snart var i ute på havsiden av Jomfruland. Her plasker bølgene mot den lengste, åpne, rullesteinsstranda ved Skagerak. Stranda er nesten 7 km lang! Horisonten krummer seg og det grå havet ser uendelig ut foran oss.

Langs stranden er det satt opp skilt med motiver fra Jomfrulandssamlingen av Theodor Kittelsen.

Rullesteinstrendene ble avsatt her etter siste istid. Steinene lå i moreneryggen som ble dannet på sjøbunnen og da Jomfruland senere steg opp av havet, ble leire, sand og grus vasket vekk. Igjen lå steinene som så ble rullet, kastet rundt på og hardhendt håndtert av bølgenes utrettelige aktivitet. Resultatet ble de runde steinene vi nå ser. Men bølgene er ikke ferdige med jobben. Når det er store bølger kan man visstnok fremdeles høre at prosessen fortsetter.

Vi fant den angsfrie sonen og fant roen. Selv om ordtaket som ble sittende; «Håpet forlenger lidelsen» ga meg aldri så lite angst med på veien videre.

Blankskurte, solvarme svaberg innbød til en hvil i sola. Mens ærfuglene duppet i bølgene og skarvet tørket vingene i vinden lå vi langflate på et svaberg i havgapet og nøt varmen, suset fra vinden og bølgenes plasking.

Det var på sin plass å få til et bad i nasjonalparken. Både Mari og jeg fikk oss en dupp i Skageraks krysstallklare vann.

Salt var det også! Jeg, som stort sett har badet i ferskvann i det siste, moret meg over god oppdrift.

Etter badet tok vi veien innover på øya. Først gjennom hasselskogen før vi kom over i eikeskogen. Vakkert her også.

Jomfruland har kanskje de fineste skogshagemarkene i kyststrøk i landet og store kystkantkratt. Sandkystvegetasjonen på Jomfruland har nasjonal verdi og sandtørrengene er de største i Norge. På Stråholmen er det strandenger, tang- og tarevoller og brakkvannsdammer med mulig internasjonal verdi. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

De har hatt nok stein å bygge av her ute!

Det er mange steingjerder både på Stråholmen og Jomfruland som deler inn landskapet og gir det særpreg. Omtrent 700 mål av arealet i nasjonalparken på Jomfruland og Stråholmen er preget av beiting, slått og rydding gjennom tidene. Flere områder har nasjonal landskapsverdi. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

Til slutt tok vi oss en lunsj på Haga kafe og en is på Tårnbrygga før vi tok båten tilbake til øya «vår», rett utenfor nasjonalparken.


Dagen etter blåste det mindre og vi tok turen inn i parken via kajakk.

Jomfruland nasjonalpark har mange holmer og småøyer det ikke er lov til å gå i land på i hekkesesongen. Vi padlet derfor stille rundt dem og forstyrret mindre enn havørnen som fløy over oss, jaget av en flokk måker.

Jomfruland og Stråholmen er svært viktige rasteområder for fugl under trekket. Nord på Jomfruland og på Stråholmen hekker det nattergal, tornirisk og av og til tornskate og rosenfink. Jomfruland Fuglestasjon har registrert over 320 fuglearter. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

Min fortreffelige guide, veileder og turarrangør i denne nasjonalparken var min veldig gode venninne, Mari. Jeg takker for stødig transport og et nydelig opphold i hennes sommerparadis!

Heidi og Mari takker for turen!

Gutulia – Norges minste nasjonalpark

Gutulia er Norges minste nasjonalpark og en av de eldste. Det var den gamle og storvokste skogen som gjorde at interessen for å verne dette området kom tidlig på 1900-tallet. Gutulia er de sølvgrå tørrfuruenes og de spredte gammelgranenes nasjonalpark. Her finnes gamle kjemper av gran og furu som har levd i flere hundre år. Disse trærne gir igjen liv til et mangfoldig insekt- og planteliv etter at de har falt ned på bakken. Nasjonalparken har også tre gamle setervoller som ble drevet i over 200 år, men som nå er lagt ned. De gamle bygningene er godt bevarte og minner om tidligere tiders levd liv. 

Gutulia ligger nord i Innlandet i Engerdal kommune, sør for Elgå og Femundsmarka. Nasjonalparken grenser også til Sverige. (Kilde: Norges Nasjonalparker, Gutulia Nasjonalpark).

Vi ankom Gutulia sen ettermiddag og startet med å etablere oss på leirplassen. Hilde hengende mellom to trær, jeg i telt – i god avstand fra Hilde. Det gikk rykter om snorking sist natt.

Fra parkeringsplassen ved Gutulisjøen og videre langs sjøen inn til nasjonalparken er det satt opp informasjons plansjer med jevne mellomrom. Vi tok oss en luftetur innover stien og fikk med det en innføring i blant annet dyrelivet i området. Her kan man treffe på både bjørn, jervn, gaupe og elg!

Så ble det kos i camp med one-pot pasta i gryta og alle klærne vi hadde med oss på kroppen. Vinden var sur og kvelden ble kort.

Neste morgen var vinden like kraftig men inne i teltet var det kos som vanlig. Noe av det beste som finnes er morgensola som varmer, kaffe i trekoppen og fuglekvitter i trærne.

Etter en næringsrik grøtfrokost tok vi beina fatt og gikk innover langs Gutulisjøen til nasjonalparken. Turen inn til parken er på 3 km, en vei.

Når man krysser grensen inn i nasjonalparken er det første man møter tre vakre, gamle setervoller. Fargene på tømmeret er helt surrealistisk nydelige!

Det er etablert en natur- og opplevelsessti rundt setra og i deler av den gamle skogen.

Vi gikk deler av denne og håpet at det skulle dukke opp en sti som ville ta oss opp til toppen av Gutulivola, det høyeste punktet i nasjonalparken. Det gjorde det ikke. Parken er faktisk helt fri for merkede stier. Det anbefales derfor å ha med seg kart og kompass. Det hadde vi. Vi la inn en kurs, holdt den forbilledlig bra og traff på toppen akkurat som planlagt.

Opp gjennom urskogen fulgte vi tidvis noe som lignet på stier, men som viste seg å være dyretråkk. Det var spor etter elg over alt.

Etter mye bushing og klyving i motbakker kom vi oss over tregrensen og fikk en byge med sludd midt i fjeset, som vi ikke helt skjønte hvor kom fra. Dårligere vær ett sted lenger nord tydeligvis.

Vi gikk målbevisst mot toppen og ble belønnet med fin utsikt over landskapet rundt.

Nordavinden var bitende kald. Toppen var ikke et blivende sted.

De obligatoriske topp-bildene ble tatt kjapt før vi gikk i raske klyv nedover i skogen igjen.

Vakker skog!

På veien ned igjen ble det naturligvis også tid til litt treklemming. Hilde koste seg med skogen konge; Storgrana med den anselige alderen 300 år og en høyde på 30 meter.

Ved setervollen fant vi en lun solvegg og stekte oss pannekaker til lunsj. Underlig nok har jeg ikke et eneste bilde av en pannekake.

Her var det også en nydelig ren og romslig utedo.

Turen ble totalt på 12,28 km og vi brukte, inklusive, treklemming, pannekakesteking, diskusjoner om veivalg og fotografering 5 timer og 13 minutter.

Den observante leser har nok sett at Hilde gikk rundt med en fiskestang i sekken hele dagen. Dette i håp om å få fisk til middag. Vel, planen var å ta den ut av sekken for bedre fiskelykke, men med så kraftig vind at det gikk hvitt på sjøen, var det få som hadde tro på at vi skulle få napp.

Tilbake i campen tok hun allikevel ut fiskestangen og ga det et forsøk. Hun skal ha mange poeng for iherdige forsøk.

Hilde prøver fiskelykken

Etter å ha mistet to sluk ga hun opp. Det ble Real til middag.

Vi fikk oss også et forfriskende bad i Gutulisjøen. Langgrunt, friskt og kort.

Kvelden kom med en vakker solnedgang. Den vedvarende og standhaftige vinden løyet. Fuglene kvitret fremdeles lystig og hadde absolutt ikke tid til å sove bort juninatta. Takknemlige tanker om lykken av å få oppleve sånne dager og kvelder ruslet forbi. Solen senket seg. Takk for nok en fin dag!

Natt ble til dag og etter en god frokost ble campen vår pakket ned og vi vendte nesene våre hjemover.

En ny nasjonalpark er besøkt. Også denne fin på sin måte. Liten, intim, fine overnattingsmuligheter både rett utenfor og inne i parken. Vakker gammel skog, fin og luftig utsikt fra toppen av parken. Fiskemuligheter skal det også være. Er du heldig treffer du på elg, bjørn, jerv og gaupe i Gutulia. Vi måtte nøye oss med å høre fuglene kvitre. Fint det også.

Takk for turen!

Heidi og Hilde

Fulufjellet nasjonalpark – to parker i to land

Fulufjellet nasjonalpark ligger helt øst i Trysil kommune i Innlandet fylke, ca 250 km nordøst for Oslo. Nasjonalparken ligger på grensen mellom Norge og Sverige med nasjonalparker på begge sider av grensen. Fulufjellet nasjonalpark ble opprettet i 2012. 

Denne nasjonalparken er lett tilgjengelig. Her er det mulig å kjøre «til døra». Vi satt gps’n på Fulufjellet og lot det stå til. Vi havnet da helt syd i nasjonalparken, som ikke var akkurat det vi hadde sett for oss, men som viste seg å bli riktig så perfekt.

Vi landet ved hovedinnfallsporten sør øst for Storbekkåsen, oppunder Brynflået helt i enden av Fulufjellvegen.

Her er det bygget en fantastisk fin gapahuk som vi la beslag på. Men først gikk vi en tur opp på fjellet.

Vi gikk i sedvanlig raskt tempo opp den flotte Fulufjellstrappa mot varden som markerer riksgrensen mellom Norge og Sverige. Riksrøys 127 (Rr 127), som på offentlig kart kalles Vestertangrøysa.

Motbakken, som gikk gjennom ur og rasmark, var jevn og lettgått og vi kom oss raskt opp over tregrensen og opp på fjellplatået. Trappen er ca 300 m lang, hele stien opp til varden omtrent 1,5 km.

Grensevarden ligger på 925 moh. er det eneste man ser av grensen. Relativt åpne grenser mellom Norge og Sverige. Koselig.

Ved grensevarden møtte vi en lokalkjent fyr (linselus på bildene over), som kunne fortelle oss at vi kunne følge en litt utydelig sti nordover, sånn omtrent på grensen.

Med en fot i hvert land!

Vi liker rundturer og la av sted. Det var ikke lett å se forskjell på Norge og Sverige og vi var således litt usikre på hvilket land vi til en hver tid ruslet rundt i.

Stien tok på et tidspunkt slutt, men vi var ikke helt klare for å avslutte turen på fjellplatået.

Etter litt grensehopping fortsatte vi derfor turen off-road.

Hilde demonstrerer hvor lett det er å passere grensen mellom Norge og Sverige

Kursen ble satt mot en varde på den svenske siden av grensen. Varden lå på en forhøyning på 971 moh og ga litt le for en litt sur vind.

Berggrunnen i Fulufjellet består av prekambrisk sandstein som er avsatt for 1,4 milliarder år siden! Jeg gjentar 1,4 milliarder! Toppen av fjellet er et platå med 360 graders utsikt, med bratte lisider med gammelskog. Størstedelen av nasjonalparken er snaufjell bestående i hovedsak av blokkmark. Den dyp røde trysilsandsteinen er dekket med nydelig gulgrønn kartlav som gir vakkert fargespill.

Etter en velfortjent lunsj satte vi kursen ned mot foten av fjellet igjen. Det første stykket gynget vi av gårde på et underlag av nydelig, myk mose og lyng. Etter hvert tok steinura over.

Med god retningssans, godt syn, og ett og annet blikk på kartet fant vi tilbake til stien som førte oss ned av fjellet. Stien gikk over blokkmark, myr og til slutt inn på myke, tydelige stier i den gamle furuskogen.

Det er lov å samle pinner som ligger løst på bakken til bål. NB! Kun lov med bål på etablert bålplass.

Vel tilbake til gapahuken rigget vi oss til og gjorde det relativt tydelig for andre at vi ikke var så interessert i selskap rundt bålet.

Varm sol, leskende drikke, vinden som suste i trekronene, relativt gode pølser på bålet, sjokoladekake til dessert. Joda, damene vet hvordan de skal kose seg.

De siste strålende av kveldsola tok vi under en gammel furu med utsikt mot gapahuken.

Vi var relativt glade for å ha tak over hodet når regnet begynte å pøse ned utpå natten. Vinden stod på rett inn i gapahuken og gjorde fotende av soveposene fuktige, men det ble heldigvis ikke veldig kaldt.

Fulufjellet nasjonalpark bød på kort anmarsj, flott og lettgått terreng med vid utsikt, spennende geologi, artig grensehopping, nydelig overnattingssted og alt av vær. Oppsummert er vi veldig godt fornøyde med nasjonalparken og turen!

Heidi og Hilde takker for turen!

Sol, Snø og Smil: En eventyrlig helg i Finnemarka

Turen vår denne helgen startet pent og rolig med rigging av pulk på en parkeringsplass helt innerst, øverst i Solbergveien, i sydlig ende av Finnemarka. Der traff Hilde Lillian på en skiløper som ga oss instruksjoner om veivalg. Han advarte om et litt krevende parti helt i starten, men kunne fortelle at resten av turen var grei skuring.

Over en myrlendt sump med store kavler dro, halte og lempet vi pulkene mens vi balanserte og kavet oss over de sleipe tømmerstokkene.

att.v_z8y-duqbrhhd1obw6djru1m3xc39ynqsmznqrm82u-1
Vår venn skiløperen får ingen premie for anbefaling av veivalg

Line og Anita, som ankom litt etter oss, fikk råd av noen andre skiløpere. Om en annen vei. Uten behov for å bære pulken. De valgte den. Smarte jenter.

Så satte vi kursen mot den idylliske DNT hytta Damslett. Det var en knapp kilometer inn til hytta – uansett veivalg – men Line og Anita kom allikevel frem mye senere enn Hilde Lillian og meg. Årsaken var at de, etter kort tid, og i første motbakke, stoppet for en drikkepause.

Smart å drøye anmarsjen litt slik at man kommer frem til klargjort hytte.

DNT-hytta Damslett ligger helt sør i Finnemarka ved vannet Nerdammen. Hytta har en fantastisk beliggenhet med flott utsikt over vannet og gode solforhold. Den er lett tilgjengelig med kort vei fra parkeringsplass hele året. Hytta er ubetjent og låst med DNT-nøkkel. (Takk til Copilot).

Vi er utstyrt med opptil flere nøkler og kommer enkelt inn i hytta. Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at DNT-nøkkelen ikke går til selve døra, men kun til en nøkkelboks. Tar bort litt av sjarmen med nøkkelen synes jeg, men skuffelsen kan nok kategoriseres som et I-landsproblem.

Vi henter snø

Vel fremme ved hytta tente vi opp i peisen og hentet snø som vi smeltet for å ha vann til vask og annet. Vi kunne ha brukt isboret og hentet vann i Nerdammen, men valgte isteden å gå for den litt mer tungvinte metoden å skrape opp steinhard skaresnø som vi smeltet på ovnen. Litt skummelt med sprø vår is.

Den utrolig fine hytta ble raskt fylt med varme og kos. Som seg hør og bør ble det servert både forrett og hovedrett. Det ble gode samtaler, latter og etter hvert synging, og som vanlig når denne gjengen er samlet, var stemningen mer enn god.

Neste morgen opprant med sol og blå himmel. Vi tok oss god tid før vi startet utvasken av hytta.

Morgenstemning

Da vi var nesten klare ankom Hilde Marie og ble med oss videre på eventyret.

Så la vi la ut på skitur innover i Finnemarka med sol i ryggen, snø av varierende kvalitet under skiene og pulker på slep.

Finnemarka er relativt kupert. Innover i marka er det egentlig mest oppoverbakker. Det ble med andre ord mye fiskebein og ikke så høyt tempo, men sola skinte og ingen klaget.

Vi hadde en plan om å gå til en gapahuk ved Langevannet, men etter tips underveis endte turen ved Solbergvannet. Vi er veldig lydhøre for tips fra erfarne fjellfolk.

Ved Solbergvannet dristet vi oss ut på isen til en idyllisk, lyng og furubevokst liten holme. Her fant vi et perfekt sted å innta lunsjen. Etter en ekstremt kort rådslaging ble vi enige om at vi ikke ville finne finere plass og ble liggende i lyngen og nyte sola.

Solbergvannet er et fiskevann i Finnemarka med god bestand av både ørret og abbor. Solbergvannet er også et populært sted for bading og telting. I nordøstdelen av vannet finner du et fint og flatt område som egner seg godt for familier på dagstur. På vestsiden er det også gode områder for telting og bading. (Finnemarka.com)

Å ligge der i lyngen og bare nyte sola og tilværelsens ukompliserthet var pur glede. Vi var lykkelig tilstede, passe avskåret fra omverdenen (spesielt de med Telenor abonnement), sola varmet vinter valne kropper og vi hadde godt med mat og drikke. Det var ikke fritt for at det ble reflektert en del over hvor privilegerte vi var som kunne gjøre akkurat dette.

Ettermiddag gikk over i kveld og vi flyttet oss fra den ene enden av holmen til den andre. Soveplasser ble rigget mens sola gikk ned.

I nordenden av holmen vår var det allerede etablert en bålplass som vi gjenbrukte. Middagen ble laget og bålet tent. Kvelden senket seg og livet fortsatte å levere.

Da natten var på sitt mørkeste ble varmeflaskene fylt opp og småpikene krøp ned i soveposene.

Fra soveposen så jeg det magiske øyeblikket da en stjerne tok sin siste ferd og sluknet. Jeg tenkte brått at jeg skulle ønsket meg noe, men der og da var det ingenting mer jeg kunne ønsket meg.

Lydene av naturen var magiske; isen som drønnet, hakkespetten som hakket ivrig i vei fra tidlig, tidlig morgen, og fuglekvitteret som tiltok litt senere på morgenkvisten og blandet seg med suset av vinden i furukronene.

Soloppgang

Rim på jervenduken og soveposene minnet oss om at det enda ikke var helt vår.

Soloppgangen ble feiret med kaffe og banankake mens vi fremdeles kroet oss i de varme soveposene.

Noen hadde, i de små morgentimer, blitt enige med seg selv om at det var behov for litt oppgradering av utstyr i form av en litt varmere sovepose, mens andre var godt fornøyde med egent eller lånt utstyr.

Så kom den kjedeligste delen med en slik tur. Vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.

Turen tilbake gikk på hardt skareføre i lange nedoverbakker og ble unnagjort på halvparten av tiden vi brukte opp dagen før.

Hilde Marie, Hilde Lillian, Heidi, Line og Anita

Vi sier takk for denne turen og gleder oss allerede til neste tur vi skal ha i Finnemarka. Den er planlagt og blir på beina etter at snøen er gått.

Skibaluba i Alagna

Etter en effektiv flytur fra Gardermoen til Milano og to korte timer i minibuss, kjører vi så langt det går an å komme inn en trang dal omkranset av bratte, høye fjell. Den bittelille landsbyen Alagna i Nord Italia ligger inneklemt og skyggefull, men har en «hemmelighet» som ligger der forlokkende rett over tåkehatten som nå klistrer seg til fjellsidene; uberørt nysnø, lange, bratte bakker, strålende sol og skyfri himmel. Paradiset venter på oss!

Alagna Valsesia (1191 moh) er en kommune og en liten landsby høyt i Valsesia alpindal i provinsen Vercelli, Piemonte, Nord-Italia, et UNESCOs verdensarvsted siden 2013. Det er et turiststed for fjellklatring og vintersport, og det er internasjonalt kjent for frikjøringen off-piste ski. Wikipedia

Jeg har fått audiens til å bli med en hardbarket, skientusiastisk gjeng på tur. Denne gjengen har vært på tur sammen i hele 27 år! Det føles unektelig noe skummelt å skulle stå på ski med en så sammensveiset, tradisjonstro og dreven gruppe. Klarer jeg å holde følge både på og utenfor bakken? Kommer jeg til å passe inn i gruppa? Hva om jeg er den dårligste på ski og endrer opp med å kjøre alene alle dagene, og så ikke får være med på afterski?? En skrekkelig mulighet, men ikke helt sannsynlig. Afterski kan jeg.

Snart får jeg høre at det er opptakskrav, men hva kravene går ut på får jeg ikke vite. De som vet, de vet og jeg er konstant under evaluering. Meldingen blir fremsagt med glimt i øyet og et glis, men jeg er ikke beroliget.

Persongalleriet

Fredag

Monterosa Ski

Den første dagen var deler av det vidstrakte anlegget stengt på grunn av sterk vind. Vi holdt oss i bakkene nærmest Alagna og kunne kose oss med nysnø, velpreppede bakker og pur skiglede. Jeg hang med gjengen og koste meg!

10 av 13 smilende turdeltagere

Monterosa Ski is a secret waiting to be discovered. The ski complex is located in the heart of the Italian Alps at the foot of Monte Rosa, the second highest massif in Europe. We are speaking about a vast system of ski stations: the main ski complex “3 Valley continuous skiing” is completed by the five resorts, small pearls in the skiable domain.
The ski resort bestraddles Piedmont and the Aosta Valley reaching a height of 3,250 metres between the territories of Alagna Valsesia, Gressoney-La-Trinité and Champoluc. (Bergfex.com)

Da den første dagen led mot kveld vendte vi skituppene ned mot dalen. Det skulle kjøres helt til hotellet. Men som alle vet, uten mat og drikke kommer man ingen steder. Flaks for oss fant vi en sjarmerende refugio på veien, drevet av en utvandret svenske.

God stemning på vei inn til etappe 1 av afterskien

Her ble vi kun i kort tid. Løypemannskapet var ivrige på å tømme bakkene for folk og vi var livredde for trusselen om å måtte kjøre veldig sakte med løyperenskeren. Det var mer afterski å bedrive i Alagna.

Lørdag

Den neste dagen hadde vi en avtale med en guide. Vi ville utforske mer av området.

Ettersom det var lite snø i terrenget tenkte jeg at vi skulle kjøre i bakkene. Så feil kan man ta. Guiden introduserte «enkelt test av ferdigheter» og dro så rett ut i de bratteste hengene med tung og flakete løssnø.

Min første tanke var «nå stryker jeg på opptaksprøven!», men hang på så godt jeg kunne. Elegant var det ikke. Etter flere opplevelser hvor skiene gikk en vei og kroppen den andre, og jeg så for meg skader av dimensjoner, bestemte jeg meg for å trekke meg fra guidingen. Dette var jo ikke gøy.

Her skimtes gjengen midt i bildet. Jeg «jukset» og tok den preppede bakken ned. Den var fin den!

Men på en eller annen måte ble jeg overtalt til å bli med videre. Vi skulle nå til frikjøringsparadiset. Her var det tørr snø, lettere å kjøre, urørt snø, sol, glede og fantaaastisk offpist kjøring! Bli med!! Min FOMO slo til og jeg sa nølende ja. I gondolen så guiden på skiene mine og ristet lett på hodet. «I should have looked at your skies earlier. These are not good for offpist.» Mer hoderisting. «But… you’re a strong skier, you might be ok». Herlig. «Might be ok» var ikke helt det jeg var ute etter. Jeg var kvalm. Knærne skalv og jeg hadde angst. Vi gikk ut av gondolen på 3275 moh og rett til en maskin som sjekket at skredsøkerene våre fungerte. Jeg kunne fremdeles snu. Dette var jo egentlig idioti. Rene carving bakkeski i massevis av tung løssnø?! Hvilken idiot blir med på noe sånt?! Heidi heter idioten og jeg ble selvsagt med.

Point of no return er et vakkert sted

If hundreds of kilometers of perfectly groomed slopes of Monterosa Ski are no longer enough, you are ready to take it to the next level. It means pushing yourself higher, where human encounters become more rare, while the one with nature becomes more and more intense, where you are left alone with the mountain, the real one.

Imagine around you peaks that exceed 4.000 meters of altitude, the white of the glaciers as far as the eye can see, and a sky that breaks only when it meets the distant plain. Imagine starting your descent from here, drawing curves where no one has yet passed, lifting snow as soft as flour with the edges, looking at panoramas that only a few will be able to admire with you. (The Monterosa Freeride Paradise)

Vi trasket, traverserte og karret oss bort til Punta Indren på 3250 moh.

Før vi basket oss forbi Passo Salati på 2971 moh og ut i umerket nasjonalpark. Litt spenning var det i gruppa, av ulike årsaker, men hva kunne gå galt liksom? Sola skinte fra skyfri himmel, og så videre.

Det gikk heldigvis bedre enn fryktet. Det gjør ofte det. Kvalmen ga seg litt etter litt. Det var unektelig vakker der vi jobbet oss nedover fjellsiden. Noen jublet litt, det var ikke bare jeg som trynte grasiøst i snømassene og innimellom holdt jeg meg til og med flytende oppå snøen i noen svinger. På ett tidspunkt fikk jeg til og med en kort applaus for innsatsen. Takk!

Alpene strakte seg spisse og vakre mot en usannsynlig blå himmel, naturen var stille, gjengen var inkluderende, morsom, raus og tålmodig. Livet var mer enn bra!

Det ble lunsjtid og slitne lår fikk en velfortjent pause. Vi hadde bord i sola, som jo høres forlokkende ut, men som viste seg å være bittelitt kjølig. Stemningen var allikevel upåklagelig. Utsikten var det heller ingenting å si på.

Etter lunsj tenkte jeg at jeg fikk gi meg mens leken var god. Bakkekjøring resten av dagen. Eller bare bli med opp i gondolen en gang til og kjøre nok ett sted uten noen exitmulighet? Jada. Du gjettet riktig. Jeg ble selvfølgelig med.

Opp med gondolen til Indren (3275 moh), så ned over «just a small problem», også kalt isbre.

Snøen var litt våtere, smilene satt fremdeles bredt klistret i samtlige fjes, guiden var fåmælt, men vi skjønte stort sett hvor han ville ha oss. For en dag!

Søndag

Denne dagen utforsket vi resten av anlegget og kom oss helt over til Champoluc. Det var stort sett lite køer i heisene, vi hadde god plass i bakkene og tilbakela omtrent 40 km og 8000 høydemetere.

Helt tilfeldig fant vi det flotteste lunsjstedet på hele området! Sol, smil og lykkelig her og nå.

Mer skikjøring i vakker natur etter lunsj. Det var lite snø i terrenget og stedvis helt bart, men bakkene var godt preparerte, temperaturen akkurat så kald at snøen holdt seg fint og alle hang med.

Etter en full dag med skikjøring var det tid for afterski. Naturligvis.

Sikkerhet først – ryggbrettet er fremdeles på under afterski øvelsen.

Mandag

På dette tidspunktet lå flere av gruppa igjen på rommet med feber, hoste og gryende influensa. Jeg var eneste jenta som fremdeles kunne stå oppreist og fikk kjørt meg.

Fin fin dag! Også denne dagen tilbakela vi omtrent 8000 høydemetere og 40 km.

På kvelden karret de syke seg på beina og ble med på avskjedsmiddag. Det ble talt, skrålt, skålt, delt ut priser, mimret og oppsummert. En fin avslutning på herlige dager i Alagna!

Alle gode ting har en hjemreisedag

Herlig skikjøring, superbra folk, nydelig vær, god drikke, ikke fullt så god mat, greit med snø, ingen store skader, dessverre litt sykdom, men oppsummert en tur godt over norm!

Opptakskravene ble visstnok bestått (jeg vet fremdeles ikke hva de var) og jeg har nå et håp om at jeg blir invitert med denne flotte gjengen på tur igjen. Jeg er veldig gjerne med på mer Skibaluba!

Fotograf: Karl-Bjarne

Takk for følget!

Førstereis Skibalubajente anno 2025

Ankomst Aqaba, strandliv og snorkling i Rødehavet

Vi ankom Aqaba på ettermiddagen dag 8 av turen vår. Her sjekket vi inn på hotell og tok ganske raskt turen til takterrassen. Du gjettet riktig – det var en solnedgang og en sundowner som ventet på oss.

Jentene koste seg i dagens siste solstråler mens den ekstremt innholdsrike dagen ble oppsummert.

Senere samme kveld gikk turen ut på byen i Aqaba. Vi skulle spise middag på det vår lokale guide trodde var en «roof terrace». «The terrace» viste seg å være en form for fortau på gateplan så vi satt litt på utstilling, men det var jo hyggelig å kunne underholde lokalbefolkningen litt. 14 norske damer vekker litt oppsikt i Jordan. Men det skal sies – vi fikk kun positiv oppmerksomhet. De så på oss, men ikke på noen ufin måte, slik man kan oppleve i mange andre land. Her opplevde vi kun vennlig nysgjerrighet. Forfriskende!

Dag 9: Strandliv, slaraffenliv og snorkling

Etter frokost kjøres vi til Berenice Beach Club. Vi var tidlig ute og fikk solsenger på første rad mot Rødehavet.

Dagen ble tilbrakt på solsenger mens vi slikket sol, slumret, leste bok, skravlet og generelt nøt livet.

Innimellom var vi alle ute i Rødehavet, duppene i vannoverflaten mens vi utforsket korallene og så på akvariefiskene som svømte få meter fra stranden.

Line frisket opp dykkerlappen.

Andre ble med på strand-stretching. De fleste ga etter og tok seg ett glass vin under parasollen. Livet var varmt, deilig og en drøm.

Vi tok kun et lite avbrekk fra strandlivet for å få i oss litt lunsj. Den lokale vinen var heller ikke så verst.

Livet i paradis var helt innafor. Ingen, absolutt ingen klaget det minste. Eller, det eneste lille beklagende sukket var at hjemreisen nærmet seg. Her kunne jeg ha blitt flere dager uten problemer.

Dagen gikk mot kveld og det begynte å nærme seg middagstid. De fleste ville ikke forlate stranden, så da ble det skiftet til kveldsantrekk på stranden – i solnedgangen. Og mens vi satt der fikk vi servert Pizza! Anita tok ansvar og passet på at det ikke bare ble drukket. Smart.

Damene er fikset og pyntet for kvelden.

Da sola hadde gått ned fikk vi overvære flammeshow på stranden før vi dro videre til stedet vi skulle spise middag.

.

Jeg tar et lite hopp for livet

Middagen ble forsøkt inntatt på en brygge ved Rødehavet. Det blåste imidlertid så friskt at sugerørene føyk ut av drinkene og sjalene måtte holdes fast. Vi flyttet derfor inn.

Innendørsbelysningen kunne de jobbet litt med. Den blir ofte litt for vel, lys.

Dag 10: Krampeshopping og hjemreise

Jeg må bare… og jeg må bare dit! Jeg har ikke fått kjøpt alle skjerfene jeg hadde tenkt jeg skulle kjøpe! Rekker jeg det før bussen går?!

Hvem blir med meg? Jeg MÅ ha dadler NÅ! Lettere hektisk og småløpende føk vi gjennom Aqabas gater for en runde med i-siste-liten-shopping. Jeg ender opp med nøtter, dadler og krydder og er strålende fornøyd.

Vi rakk bussen og rigget oss til for reisen tilbake til Amman. Men sannelig ble det ikke litt shopping da vi rastet. Ingen grunn til å komme hjem med Dinarer i lommen.

Jeg gnukket og gned i håpet om å få oppfylt et par drømmer; den ene om å få komme tilbake til Jordan ❤

Hjemturen bød på nok en kansellert flight og natten ble igjen tilbrakt mer eller mindre sittende i «Miles and Smiles» loungen til Turkish Airlines. Men hva gjorde vel det. Vi hadde vært på tidenes tur.

For å si som Ann-Cathrin (og et norsk firma); «Jordan vet hvordan!«

Vår reise i vakre, spennende, allsidige og fantastiske Jordan er over, men vi sitter igjen med minner og opplevelser som vil gi oss smil om munnen og varme hjerter livet ut. For et land, for et folk, for noen opplevelser, for et eventyr av en reise!

Tusen takk til Marianne og Turbobla Adventure for strålende, sømløst arrangert tur! Jeg gleder meg allerede til neste tur med Turbobla!

Tusen takk også til mitt fantastisk flotte turfølge! Disse damene er det alltid stas å være på tur med ❤


Takk for meg Jordan!

Alle innleggende fra Jordan-reisen finner du her:

Og har du lyst til å abonnere på bloggen min kan du gjøre det ved å legge e-posten din inn her:

Dag 7 og 8: Wadi Rum

Vi forlater Petra, Wadi Musa, årtusener med kultur og vender nesen mot ørkenen Wadi Rum.

Wadi Rum

Wadi Rum er et klipperikt ørkenområde og den største wadien i Jordan. Ormrådet har også navnet Valley of the Moon. Området ligger i guvernementet Akaba langt sør i Jordan, ikke langt fra grensen til Saudi-Arabia. I 1998 ble Wadi Rum erklært til jordansk naturvernsområde. The Wadi Rum Protected Area ble dessuten i 2011 gjort til del av Verdensarven (UNESCO). (Wikipedia)

Ute av bussen tok jeeper oss med ut i det mektige ørkenlandskapet i Wadi Rum. De dramatiske fjellene steiler opp av den røde ørkensanden, himmelen er blå over oss, fargene og landskapet rundt oss er praktfullt!  

.

Etter løping i sanddyner og fotosession på klipper kjørte bilene oss til beduinleiren vi skulle overnatte i.

Vi hadde så vidt tid til å slenge baggene inn i teltene. Det var en solnedgang vi måtte rekke. Og for en solnedgang!

Denne gjengen vet hvordan de skal kose seg!

Og sola vet hvordan den skal skape den perfekte avslutningen på en allerede nydelig dag.

Mens sola gikk ned over ørkenlandskapet satt vi der, drømmende og henført sukkende, mens vi stirret ut mot horisonten. Toppen av tilfredshet.

Vi ruslet ned av fjellskrenten igjen, lette i hodet, salige i sjela og med latteren trillende rundt ørene.

Det var tid for middag. Den tradisjonelle middagsretten ble tilberedt gravd ned i sanden. Det var ikke fritt for at noen ble veldig imponert da den ble gravd frem. Her anbefales det å ha lyden på – og tålmodighet til å se forbi den litt omstendelige gravingen i starten av filmen.

Middagen ble spist i et stor beduintelt som var dekortert med ikke bare vegg til vegg tepper, men også gulv til tak tepper.

Ute i natten igjen strålte stjernehimmelen over oss , den røde og nå kjølige ørkensanden piplet inn i sandalene, mens ørkennattens stillhet la seg over leiren.

Et kunstverk laget av bønner, frø og steiner

I det minste en stund.  Vi var ikke alene i leiren og noen skulle tydeligvis ikke opp før sola. De glemte også at beduintelt er laget av kamelhår, er relativt luftige og absolutt ikke lydtette. Det var bare å snu det døve øret opp av puta og la rausheten omhylle seg.

Dag 8: Soloppgangsritt og Jordans høyeste fjell

Mens natten enda hang blålilla over beduinleiren hørte vi tassende føtter i sanden. Ut av mørket kom det en flokk dromedarer oss i møte.

Vi skulle få hver vår dromedar og ri på den ut i ørkenen for å se soloppgangen. Gruppa små-fniste og summet av spenning. Dette var det få av oss som hadde noe erfaring med, men det gikk selvfølgelig helt strålende.

Funfact om dromedarer: Dromedar (Camelus dromedarius) tilhører slekten kameler (Camelus) og er et stort, drøvtyggende klovdyr. Dromedaren kan drikke mer enn 100 liter vann (30 prosent av kroppsvekten) på ti minutter. Dromedarer blir 40–50 år gamle. Hastigheten kan komme opp i 65 kilometer i timen i sprint. (Store Norske Leksikon)

Kamelen er favorittdyret til Zalabieh-beduinene. Det er et symbol på maskulin stolthet. Kamelracing er en viktig sport for beduinene. (Wikipedia)

Litt friskt var det å sitte midt ute på en slette i ørkenen uten le på noen kanter og drikke morgenteen. Dromedarførerene klarte imidlertid på mirakuløst vist å samle sammen litt ved til et bål. Ikke mye ved å ta av i dette området.

DNT hadde sendt ut to utskremte frivillige for å sjekke standarden på «hyttene» i Jordan

Etter te og soloppgang red vi tilbake til leiren.

I starten i en noe uorganisert klump av en flokk. Det ble heldigvis litt mer system på tingene etter at vi hadde gått noen meter.

En magisk morgenstund gikk mot slutten og vi måtte si farvel til dromedarer og førerne og igjen riste liv i litt ømme lår. Dromedarsaler er ikke av det mest komfortable slaget.

Jebel um Adaami (1823 moh)

Etter en deilig frokost forlater vi leiren i jeep og begir oss ut på tur gjennom det magiske ørkenlandskapet i Wadi Rum.

Wadi Rum ligger på 800 m.o.h., har et areal på cirka 720 km² og er ca 100 km langt og ca 60 km bredt. (Wikipedia)

Etter omtrent 1,5 timers kjøring, var vi fremme ved foten av Jordans høyeste fjell, Jebel um Adaami (1823 meter over havet). Fjellet ligger rett øst for Akaba

Jeg var klar for fjelltur!

Turen er relativt enkel, men det går naturligvis oppover. I tåka.

Vi tillot oss en liten pause, selv om noen hadde fått høre nyss om at det fantes en rekord som kunne, og kanskje burde, slås.

Litt lett klyving i ett par partier tok oss til topps på en drøy time, hvor vi, hadde det ikke ligget tåke på toppen, hadde blitt belønnet med en spektakulær panoramautsikt over ørkenen.

Fra toppen kan man se sørover mot grensen til Saudi-Arabia og nordover mot Jebel Rum, det nest høyeste punktet i Jordan. Vi fikk noen gløtt gjennom skyene. Det hjalp å være kjapp på avtrekkeren.

Det måtte selvfølgelig også tas ett bilde av hele gruppa på toppen.

Vi måtte også ned av fjellet igjen.

Og så bar det ut i ørkenen bakpå jeepene igjen.

Vi suste av gårde med store smil om munnen.

Vår sjåfør vant konkurransen om å være den tøffeste. (Lyd anbefales).

Som tidligere nevnt, stod opplevelsen på denne turen i kø. Vi trodde nå vi skulle tilbake til camp for lunsj, men neida. Det var ørkenlunsj på programmet. Her disket gutta opp med varm mat og te til oss. Det var bare å sitte stille og ta i mot. Ganske fint må jeg si. Deretter ble det en aldri så liten siesta i sola.

Etter lunsj i ørkenen, returnerte vi til leiren vår i Wadi Rum for en liten pustepause før vi satte kursen mot Aqaba.

Nok en dag spekket med opplevelser nærmet seg slutten, men vi hadde enda mer i vente. Neste stopp Aqaba og Rødehavet. Bli med videre!


Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:

Dag 7: Al-Madras Trail til Petra

Denne dagen stod videre utforsking av Petra på programmet. Heldigvis var det ingenting som ble gjort rett frem på denne turen. Vi tok en ny bakvei.

Vi tok av fra hovedveien inn til Petra og la ut på Al-Madras ruten.

Stien tok oss opp i fjellene på sørsiden av «The Siq» og inkluderte noen artige klyvepartier over bratte sandsteinsklipper. Flere steder er fjellet helt renvasket for småstein og grus og ligner mer på svaberg enn noe annet.

Surrealistisk vakkert landskap også her.

Turen går videre og det klyves, klatres og vandres over runde, blankskurte steinformasjoner.

Mahmoud står klar med en hjelpende hånd og støtter og veileder på hvor vi skal sette hender og føtter. Jeg er barnslig nok til å tenke at jeg da klarer dette uten hjelp! Etter hvert skjønner han at han ikke skal tilby meg den hånden. Jeg har blitt fortalt at jeg har et ganske tydelig kroppsspråk.

Vi nærmer oss «The high place of Sacrifice». Stedet har fått navn etter sin høye beliggenhet (170 m over Petra) på toppen av fjellet Jebel Madbah. Offerstedet ble hovedsakelig brukt til å ofre dyr til den nabatiske guden Dushara. Forskerne lurer også litt på om det ikke ble røkt litt frankincense og ofret noen barn der oppe, men dette har de ikke klart å få bekreftet.

Vi ser også to imponerende obelisker og grunnmuren til prestenes hus.

Ser du godt etter kan du se de to obeliskene og ruinene av borgen

I bunnen av trappen opp mot offerstedet satt vi fra oss sekkene – og guiden – og gikk lettbeint til toppen av «the high place of sacrifice».

På denne høyden har vi også en imponerende panoramautsikt over Petra.

Nede til venstre i bildet ser man amfiet

.

Her sitter gjengen på offersteinen og aner fred og ingen fare

Stien videre tar oss gjennom Wadi Farasa.

Vi går snirklete, bratte trapper nedover mot Petra.

På vei ned fikk vi god utsikt til de flotte gravkamrene der nabateerne begravde sine døde.

Petra er også kjent som «den roserøde» byen, et navn den har fått fra den vakre fargen på steinen som mange av byens strukturer og bygninger ble skåret ut av.

På vei ned trappene har vi fin utsikt over Petra

Oversiktskart over Petra:

Safa fortalte at hun har vært her fire ganger, og fremdeles ikke fått sett alt som er er å se. Jeg må tilbake!

Vi gikk igjen forbi Al-Khazneh (the Treasury/skattkammeret), byggverket som er antatt å være et mausoleum for kong Aretas IV. Da stedet ble gjenoppdaget og utforsket inneholdt det ikke en eneste skatt. Veldig skuffende vil jeg tro.

Skattkammeret er nesten 40 meter høyt og har intrikat dekor med Korintiske søyler, friser og figurer. På toppen av fasaden er det plassert en begravelsesurne som, i henhold til en lokal legende inneholder en skatt fra en farao. Det er på grunn av denne urnen bygningen har fått navnet sitt. I realiteten er urnen laget av solid sandstein.

Swiss explorer Johann Ludwig Burckhardt wrote of another local legend that «ancient pharaonic treasures» were hidden in the urn. Significant damage from bullets can be seen on the urn, which the Jordanian government attributes to Bedouins who believed the legend.

Vi går ut den veien de fleste går inn, gjennom al-Sīq, «sjakten».

The Siq er en naturlig geologisk forkastning delt fra hverandre av tektoniske krefter; først senere ble det slitt glatt av vann. Veggene som omslutter Siq står mellom 91–182 meter. (Wikipedia)

Mens vi vandret den 1,2 km lange sjakten, på brostein laget av kalkstein som har ligget her siden Petra hadde sine glansdager, pekte og fortalte guiden vår oss om alt vi så. Da Petra hadde sin storhetstid var veggene prydet med store og vakre utskjæringer som viste hele kamelkaravaner, guder og mennesker. Her finner vi også nisjer med hellige steiner (Nabatean beatyl) som tyder på at the Siq var hellig for Nabateerne.

På hver side av sjakten er det kanaler som i tidligere tider førte vann inn i Petra. Hva natabeerne kunne om det å føre vann inn til byen fra langt unna er imponerende!

Nabateernes største bragd var sannsynligvis deres system for vannforvaltning. De utviklet et system for å samle regnvann ved hjelp av vannkanaler, rør og underjordiske sisterne. I tillegg utviklet de veldig sterk, vanntett sement, hvorav noen fortsatt eksisterer den dag i dag. (https://nabataea.net/explore/history/water-collection/)

For hver meter endrer lyset og fargene seg. Noen steder ser vi rester av svære dekorasjoner i klippeveggene utført av mennesker. Andre steder har naturen selv formet fascinerende former.

Byens betydning fikk en nedgang da handelsrutene begynte å gå sjøveien, og et jordskjelv i 363 ødela mange av Petras bygninger. Under Østromerriket ble det bygget en rekke kristne kirker, men byen hadde gått inn i en nedgang etter angrep fra det persiske Sasanideriket, og ved tidlig islamsk tid bodde kun noen få nomader i byen som stort sett hadde blitt forlatt. Petra forble ukjent for verden inntil det ble gjenoppdaget i 1812 av den sveitsiske reisende og oppdageren Johann Ludwig Burckhardt. (Wikipedia)

Jeg mener bestemt vi skal si takk til Johann for at han tok jobben!


Etter en nydelig – og enorm – lunsj i Wadi Mousa dro vi videre. Ett lite sidesprang her først; Jeg har skrevet lite om maten på denne turen, men ai ai ai! Den kan anbefales! Jordanerne serverer sunn, veldig god og alltid veldig mye mat. Hummusen! Sukk!

Men ja, vi skulle videre. Neste etappe på reisen gikk i buss fra Wadi Mousa til Wadi Rum. Enda ett sted på Unescos liste skulle besøkes.

Det er bare å følge med oss videre!


Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland