Denne dagen hadde vi ingen planer før middag, og hver og en gjorde akkurat det hun hadde lyst til; tøy og bøy, morgenbad og eller kaffe ved bassenget.
Lorrie og Annette tok syklene inn til Polignano, mens vi andre ruslet oss en tur i området, klemte noen hundre år gamle oliventrær, beundret blomsterprakten og drømte om å eie et hus i Italia.
Funfact: Det finnes sånn ca 60 millioner oliventrær i Puglia! De eldste er 1500 år gamle. Når de store stammene begynner å vri seg betyr det at de er minst 500 år gamle.
Klart vi måtte bedrive litt «treklemming» når vi først hadde sjansen.
Franscesco fortalte oss at det er lov å forsyne seg med moreller og annen frukt som henger utenfor murene. Om det bare gjelder for dette område, eller for større deler av Italia skal jeg ikke si noe om, men vi benyttet oss uansett hyppig av muligheten.
Etter turen slanget vi oss med bassenget og nøt livet til det var tid for å gjøre seg klare til en siste middag med gjengen. Mens mørke skyer samlet seg og siden slapp sin last plaskende ned over landskapet gjorde vi oss klare for middag.
Middag i Putignano var aller siste post på programmet. Det passet da selvfølgelig perfekt med ekte italiensk pizza.
Etter middagen ruslet vi litt rundt på regnvåte gater i Putignano.
Blåtur dag 6: Hjemreise
Hjemreisedager er alltid litt nedtur. Tidlig opp, pakke ferdig, kjøre bil, fly, tog og bil. Hjemme.
Hjemtur
Men hodet er fullt av fine minner, fjeset har fått farge, hjertet er takknemlig for fine venninner og de gode opplevelsene vi har hatt.
Det tar tid å fordøye alt vi har opplevd på noen få dager i Italia, men jeg takker av hele meg for turen.
Neste par ut er Mari og Annette, som jeg vet allerede er i gang med planleggingen av Blåtur 2025.
Programmet for dagen var en tur til byen Matera som står på UNESCO sin verdensarvliste. Vi kledde oss i sommerlige gevanter og tok ikke med oss paraply.
Rett etter ankomst Matera begynte det å regne. Og det var ganske kjølig. Løsningen ble å sette seg rett ned for å drikke kaffe og se på kart. Så kjøpe mer klær og videre ikle seg noen praktiske regnponchoer som reiseselskapet hadde vært så vennlige å gi oss. Først da var vi klare for sightseeing.
Matera er kjent for sin gamleby, Sassi di Matera (som betyr «steinene i Matera»). Sassi var en førhistorisk huleboer-bebyggelse og man tror at det kanskje er en av de første bebyggelsene i Italia. Matera skal også være verdens 3. eldste by. Sassi består av hus som er hogd ut av fjellet, lokalt kalt «Tufo». Mange av disse «husene» er egentlig grotter, og gatene i enkelte deler av Sassi er til tider på taket av andre hus. (Wikipedia).
Heldigvis sluttet det å regne slik at vi kunne pakke bort ponchoene.
Sveitserost fjell
Fine venninner!
Feiende flotte madonnaer
Etter hjemkomst dollet vi oss opp med alt vi hadde og moret oss med en aldri så liten photoshoot. Dette gjør vi sånn ca hvert 10. år – bare for å dokumentere at vi fremdeles ser helt fantastiske ut.
Hver for oss:
Og hele den nydelige buketten med fargerike «søstre» samlet:
Middag
Vi trenger ikke å gå ut for å hygge oss med god mat og drikke. Her tro alle til og disket opp med masse gode retter, et pent pyntet bord og god stemning – i dag også.
Denne morgenen fikk vi levert el-sykler til huset. Ingen ting å si på ambisjonsnivået – vi skulle sykle langt og planen var å sykle en runde som tok oss gjennom tre byer i løpet av dagen.
Sykkeltur
Sykkelturen til dagens første by, Alberobello, gikk på rolige landsens veier og litt på sti. Det var varmt, sommerfuglene flagret rundt oss, valmuene svingte seg lett i brisen, smilene satt løst og syklene for av sted. Før vi visste ordet av det var vi fremme i Alberobello.
Alberobello (bokstavelig «vakkert tre) er en liten by og kommune innenfor storbyområdet Bari (tidligere provinsen Bari) i regionen Puglia i sørlige Italia. Den er kjent for sine vakre trulli (kalkstenhus med kjegletak), som ble utpekt av UNESCO i 1996 som en del av verdensarven. (Wikipedia).
Men vi hadde syklet litt, og var tørste. Vannet vi hadde medbrakt var ikke kaldt nok, så gjengen toget inn på nærmeste vannhull.
Etter en laaang drikkepause gikk vi rundt i byen og så oss om. Dette er nærmest Trullienes hovedstad, så en grundig sightseeing var på sin plass.
Trullo er et lite steinhus med ett rom, overdekket med et kjegleformet steintak – en såkalt «falsk kuppel». Det er bygget i en forhistorisk byggeteknikk med tykke kalksteinsvegger av tørrmur. Takene er bygd av utkragede kalksteinsblokker. Slike hus er kjent fra byene Alberobello og Martina Franca i Puglia i Sør-Italia. De er brukt både som bolig og som lagerbygg. Hustypen er oppført på UNESCOs verdensarvliste. (Store Norske Leksikon).
Allerede nå skjønte vi at tidsskjemaet vårt kom til å ryke. Det var tid for lunsj.
Under lunsjen skjedde det noe veldig rart… Noen som ser – eller skjønner?…
Her er ikke ord nok – et overtydelig kroppsspråk må til!
Jeg mistenker at noen plutselig husket på at de, ganske snart, skulle sykle. Den observante leser vil se at ikke alle tenker så langt.
Etter en veldig hyggelig lunsj, både av den kulinariske og mellommenneskelige typen, hvor vi innså at vi absolutt har flere gode år igjen og at Italienere kan sine ting, hadde vi skjønt at vi ikke kom til å rekke mer enn denne ene byen. Vi lærer stadig noe nytt om oss selv.
I stedet ble det litt shopping – og is – før vi syklet hjemover til huset vårt.
Is gjør Mari happy!Det shoppes over en lav sko…Mari er fornøyd med handelenLorrie er lei. Etterpå angret hun på at hun ikke kjøpte seg vesker.
Sykkelturen tilbake til residensen vår ble en strabasiøs tur! Jeg startet med å feilgire i en motbakke som kom veldig brått på, tråkket til så kjedet hoppet av og låste seg fast. Skulle kanskje takket nei til den siste skvetten med vin?…
Vi fikk, med muntre tilrop (og med litt hjelp), røsket kjedet på plass igjen og fortsatt turen.
Vel ute av byen gikk turen på stier få har brukt før oss. Gjørmen skvatt, vi dro med oss det som var av spindelvev, det regnet, vi spant, krøket oss under lave greiner og var alle enige om at vi kanskje skulle valgt en litt annen rute, men vi kom heldigvis helskinnet frem. Syklene så heldigvis bare litt herjet ut.
Det gjorde seg med en dusj etter hjemkomst.
Middagen ble spist i byen Castellana Grotte, Città Metropolitana di Bari. Utrolig god mat!
Stor stemning
Vel tilbake i huset ble det stor stemning. Det viste seg at Mari er skikkelig glad i remix og at vi andre er ikke vonde å be når det kunne synges av full hals og danses ved bassenget. Livet er nå!
Om det ikke ble danset på bordet, så ble det danset langt inn i natten. Takk og lov for at vi kan slippe oss løs og danse som om det ikke er en dag i morgen!
Morgenen startet med småtrøtte fjes i solveggen, kaffe i koppene og froskeegg i bassenget.
Deilig med kaffe i morgensolaMorgentrøtt, men med neglelakk
Jada, froskene hadde vært aktive i løpet av natten og ingen av oss hadde spesielt lyst på morgenbad.
Froskeegg galore!Trine tok ansvar!
Byvandring i Monopoli
Dagens offisielle program begynte med byvandring i byen Monopoli.
Monopoli er en italiensk kommune som ligger i regionen Puglia. Den vakre byen kjennetegnes av sine historiske hvite og brune bygninger, som ligger like ved vannet og har utsikt over Adriaterhavet. Slott og palasser og trange gater pryder gamlebyen. (Wikipedia)
Før båtturen ble det tid til en spasertur langs forsvarsmurene som går parallelt med kysten – i følge med en overivrig guide.
Vi trodde han kun skulle følge oss til båten, men han hadde andre planer. Guiden vår snakket gebrokkent på inn- og utpust mens han nistirret på manuskriptet sitt. Han ville så veldig gjerne at vi skulle bli med både hit og dit og kanskje litt hitover også? Og ville vi ikke høre litt mer da? Stakkaren hadde et vanskelig publikum…
Annettes blikk sier ALT
Til tross for en overivrig og litt utfordrende guiding smiler vi alle sammen.
Båttur og bading
«Endelig» dukket Donatello (Apulian Boat tours – Dragone) opp og tok oss med ut på båttur. I tre timer duvet vi av sted på bølgende. Underveis holdt vi på å bli senket av en diger yacht, ble tilbudt å svømme inn i grottene sammen med alle båtene som ulovlig også kjørte inn der – vi takket pent nei til tilbudet – fikk servert musserende og focaccia, solte oss, badet fra båten og hadde det rett og slett veldig fint. Livet til de 6 søstre smilte fra øre til øre!
Selv om vi takket nei til å bade blant båtene inne i grotten, takker vi gladelig ja til en dukkert rett utenfor Monopoli. Det ble selvfølgelig hoppet og stupt grasiøst ut i vannet, før vi duvet rundt i bølgene og sendte en bitteliten tanke tilbake til kalde Norge.
Etter båtturen dukket «guiden» vår overraskende opp igjen og så riktig så skuffet ut da han fikk beskjed om at vi klarte oss selv resten av dagen.
En slukøret guide rusler hjem
Jeg fikk oppriktig vondt av han. Han ville jo så veldig gjerne trene seg på å være guide, men søstrene ville ikke være prøvekaniner – dessverre.
Vi var klare for mer bading og la oss til på moloen på utsiden av byen. Her nøt vi livet, inntil en bølge skyllet over deler av følget, truet med å sende håndklær og bager ut i havet – og vi skjønte hvorfor ingen andre hadde lagt seg til der vi var.
Tid for litt spasering, shopping, gelato og justering av væskebalanse.
Bestemors pasta (eller kokkekurs)
Ut på ettermiddagen ble vi hentet av Francesco som tok oss med hjem til mamma’n sin. Ja, overskriften lyver. Jeg måtte få det til å rime med byvandring og båttur… OG Lorrie fikk konstant assosiasjoner til sin bestemor under kurset, så litt kunstnerisk frihet må jeg kunne unne meg. Uansett – nå skulle vi lære å lage ekte italiensk pasta!
Deigen til pasta er så enkelt som mel – og en passe menge vann. Kna det sammen. Bruk diverse redskaper og lag ulike fasonger pasta.
Overraskende kjempevanskelig! Vi hjalp også til med å lage en form for «piroger» og fikk se på at mamma’n laget et par andre retter.
Jeg står bare her borte og slukker tørsten litt…Mei Lin har laget en perfekt pirog
Moren hans hadde «jukset» litt og laget ganske mange retter som vi ikke hadde bidratt til. Det ble en et festmåltid!
Etter måneder med spenning var avreisedagen endelig her! Beskjeden fra arrangørene var å møte opp på Asker stasjon tidlig en onsdag morgen og gå på flytoget til Gardermoen. Vi gjorde som vi fikk beskjed om – med sommerfugler i magen.
ReiselederneVi fikk servert frokost på togetspent gjeng!Vi gleder oss til tur!!
På Gardermoen gikk vi spente på flyet til Brussel. Var Brussel det endelige reisemålet?
Nope! Men her ble det gjettekonkurranse, innsnevring av alternativer og til slutt avsløring av det endelige reisemålet; vi skulle fly til Brindisi i Puglia, Italia og derfra videre i bil til en by ingen av oss hadde hørt om før; Polignano a Mare!
På flyplassen ble vi hentet av vår lokale tilrettelegger, sjåfør og guide Francesco som kjørte oss til vårt hjem for de neste dagene – et flott Trullo hus like utenfor byen Castellana Grotte.
Det beste bildet jeg har av vår altmuligmann Francesco
Rundt Trullo huset vårt (mer om Trulli i et senere innlegg, men er du ivrig kan du allerede nå lese om der her) var det morelltrær, fiken, aprikoser, granatepletrær og enorme busker med lavendel og salvie.
Trulli delle Lama, Castellana Grotte
I det fjerne hørtes hundeglam, men ellers var det kun vinden i bladene og skravlingen fra seks entusiastiske damer som kunne høres. Vi har det med å bli litt høylytte når stemningen stiger – perfekt å ikke ha naboene så tett på.
Denne første kvelden ble det utdeling av «goodie bags» (utrolig hva reiseleder Lorrie hadde fått plass til i kofferten sin!), middag i huset og rolig stemning. Lurer på hva det kommer av, men grytidlige morgener og lange reisedager har begynt å prege oss litt.
Spesiallagede blåtur-vesker!
Jeg sa rolig stemning. Da mener jeg bortsett fra froskene!
Ingen av oss var klar over at frosk digger klorvann, men det gjorde altså «våre» frosker. Og de holdt et svare leven!
Venninnekveld på terrassen, froskefest i bassenget, sommerkveld i Italia. Blåturen var ikke lenger blå, men tegnet til å bli en veldig fin opplevelse.
Hvert annet år drar jentegjengen «De 6 søstre» på tur. For noen år siden innså vi at vi begynte å bli for sære til at vi klarte å bli enige når alle seks skulle bestemme, så planlegging av turen ble gitt til to og to. For ytterligere å hindre innblanding, ble det vedtatt at konseptet skulle være «Blåtur».
En blåtur er en overraskelsestur ut i det ukjente. Deltakerne skal ikke ha kjennskap til bestemmelsesstedet og opplegget rundt turen, som gjerne tilrettelegges av en arrangementskomité.
Årets Blåtur ble arrangert av Reiseselskapet «Ut i det blå» som bestod av de dyktige reiselederne Lorrie og Mei Lin.
Turens spente «gjester» var Mari, Annette, Trine og meg selv.
MariTrineReiseleder Mei LinAnnetteHeidi og reiseleder Lorrie
Da denne turen gikk over seks dager, har jeg sett meg nødt til å dele opp innlegget. Det ble rett og slett for langt og jeg er redd jeg vil miste dere underveis – kanskje gjør jeg det allikevel – men jeg håper dere vil henge med helt til siste dag. Med håp om at dere vil kose dere med beskrivelsen av turen vår – og ikke minst med alle bildene – les i vei!
TurBakken 