Packraft tur nummer 2 i livet gikk tilbake til Fjorda. Denne gangen med egen packraft i størrelse normal for meg og lånt packraft i samme størrelse for Hilde Lillian. Forrige tur hadde vi lånt XL-varianter. Nå mindre flåter, men akk, like mye bagasje. Oversatt betyr det tungt lastede flåter med lite fribord. God stemning!

Når flåten Hilde Lillian lånte heller ikke hadde finne ble det relativt mye hurra meg rundt før teknikken satt. Vel og merke ikke riktig padleteknikk, men en annen form for teknikk. Vi var relativt lettet over flat sjø og minimalt med motvind.

For å unnslippe horder med speidere som også var på tur denne helgen padlet vi langt og lenger enn langt innover Fjorda. Rett før vi endte opp i Hælvetes roa fant vi en nydelig leirplass som oppfylte alle krav.

Kvelden går fort når man skal padle, slå leir, bade og lage middag. Før vi visste ordet av det hadde natten senket seg og da tok det ikke lang tid før vi krøp til køys.

Lørdagen ble en her-og-nå dag. Vi våknet til fuglekvitter, sol, speilblankt vann og vaking av fisk.

Morgenkaffen ble inntatt i vannkanten før vi tok et nydelig morgenbad i 22 graders fløyelsmykt ferskvann. Etter frokost rigget vi oss til i hver vår flåte og la ut på padletur med fiskesnørene på slep.

Jeg forsøkte wobbler, fluer, dupp, sluk…. sang, stille, pust, mer wobbler… skitt fiske ja.

Og hvordan gikk det da med denne fiskingen?

Uvillig fisk til tross – det å drive rundt i stillheten og bare nyte livet gikk også veldig bra.

En rekke «her og nå» øyeblikk hvor tiden nesten stod stille og ingen verdens ting var viktig. Bare være – duvende i en packraft, på en innlandssjø i Innlandet, i sola og stillheten.

Tilbake til camp ble det lunsj og en liten gåtur på øya vår inkludert litt sanking av ved.

Resten av dagen gikk i samme stille og bedagelige tempoet. Vi lå der i sola og leste bok, inntil boka deiset ned på nesetippen fordi øynene plutselig var igjen og hendene ble så uendelig tunge. Ga opp lesingen og lot sola varme kropp og sjel mens vi småduppet i skogen stillhet. For litt senere å riste av oss dorskheten og ta et forfriskende bad.

Fiske litt mer, ikke få fisk, lage middag og være veldig glade for at vi ikke hadde gått for fisk til middag.

Spise middagen under tarpen når sommerdagen slapp fra seg noen varme dråper regn.

Se på naturen, fisken som vaket, myggen som summet og sola som farget himmelen rød, rosa, fiolett og gyllen til den duppet ned bak horisonten og mørket tok over.

Glede seg over den nye mygghatten, bål og en stille, stille kveld.

Så full av takknemlighet for at livet kan fylles med øyeblikk og dager som dette.

Padle hjem igjen mens vi gledet oss over energipåfyllet og turapien et døgn i naturen alltid gir.

Takk for turen!

---

Lyst til å få historiene mine rett i innboksen? Legg igjen e-post adressen din her: