Dag 4: Jordan Trail – Fra Furon til Ghbour Whedat

Den andre dagen på Jordan Trail skulle vi gå fra campen vår i Furon til en ny teltcamp i et område som heter Ghbour Whedat, en tur på 17 km. Vi skulle opp 750 høydemetere og ned 920 høydemetere.

Dagen startet imidlertid med frokost, festing av skjerf på hodet, tannpuss, te eller kaffe og nedrigging av campen.

Hjelperne våre fraktet telt og alt utstyr til neste camp mens vi går den naturskjønne ruten. Turistpolitimannen var sliten og valgte å sitte på med en av bilene. Hvordan han hadde tenkt å passe på oss derfra er noe uklart.

Imponerende hvor mye man kan få plass til i en jeep!

Vi gikk fra Furon og fortsatte forbi Ras Al-Feid mot Ghbour Whedat. Stien vi fulgte har tradisjonelt blitt brukt av beduinske gjetere og førte oss gjennom de majestetiske Sharah-fjellene. På veien møtte vi på gjetere med esler, hunder og store mengder geiter.

Oude fortalte meg at når gjeterne stopper eslene, så stopper flokken med geiter og holder seg rundt dem. Når vi gikk forbi med våre esler ble det derfor litt kaos. Geitene begynte å følge etter feil esler. Litt ekstra jobb for gjeterne, men alle smiler og vinker og er vennligheten selv.

Vi klatrer gradvis oppover bakkene og utsikten over ørkenen er imponerende. Hver sving på veien avslører et nytt, spektakulært panorama.

Underveis får vi demonstrert «såpebusken». Gnir du hardt og ganske lenge på den og så tilsetter litt vann, skummer den faktisk – og luktet litt godt. Det så lettere ut enn det var.

Vi mistenker at Anita fikk litt lite såpebusk å jobbe med

På vei opp fjellet forteller Safa en historie om en ung gjeterkvinne. Hun bodde med mannen sin i hulen du kan se mellom Safa og Oude i bildet under. Gjeterkvinnen var gravid og fødte en sønn alene ute i fjellene mens hun passet på geitene. Det høres jo trist ut og og når man ser hulen tenker man at ja ja, det var vel hundrevis av år siden. Neida! Denne kvinnen var moren til Oude (som er sånn ca 30 år) og det var faktisk storebroren hans som kom til verden på den måten. Aldersforskjellen dem i mellom var 45 år, så da kan dere jo regne ut når dette var. Så lenge siden er det ikke. Eller?

Jeg forsøkte i starten av turen å gå midt i gruppa, men fikk stadig vekk en av damene krasjene inn i ryggsekken når jeg stoppet for å ta bilder. Ganske raskt ble jeg derfor halen i gruppa og ble gående bakerst mens jeg sukket henført. Steinformasjonene og fargene tok pusten fra meg. Kameraet gikk varmt. Jeg gliste, tok bilder, smilte mot sola og nynnet fornøyd.

Se på dette artige fjellet som deler seg opp i kakestykker!

Et stykke opp i motbakkene fulgte vi et gammelt elveleie med morsomme lagdelte formasjoner. Her tok vi også en pause i et blankpusset parti av elveleiet.

Vi trasket rundt og så vel ikke så mye ned før vi ble gjort oppmerksomme på noen spor i steingrunnen under oss. Dinosaurspor! Jeg gjentar; spor etter en dinosaur!

Fine dinosaurspor forstenet for ettertiden

Hvor mange millioner år siden denne lille dinosauren trasket her og satte spor etter seg skal jeg ikke prøve å gjette, men det var unektelig en fantastisk opplevelse å få se og kjenne på sporene. Hvordan så det ut her den gangen? Jeg ble helt andektig. Jeg har tatt på dinosaurspor – og børstet også ut litt rusk fra det ene sporet. Nevnte jeg at jeg har tatt på dinosaurspor?

Naturen fortsetter å forundre, trollbinde og overraske!

På dagens høyeste punkt ble det pust i bakken, te og mer utsikt over Wadi Araba.

Vi vandret videre med freidig mot!

På en høyde gikk stien innom en strategisk plassert borg, med utsikt over Wadi Araba, fra selveste Saladin sin tid! Korsfarernes edle motstander! (Jeg kan anbefale å lese mer om han – eller les serien om «Arn» av Jan Guillou).

Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb mest kjent som Saladin var en muslimsk politisk og militær leder av kurdisk opprinnelse som grunnla Ayyubide-dynastiet. (Wikipedia)

Da vi fortsatte gikk vi inn i nok et uvirkelig vakkert område av Jordan. Sandsteinen er formet av vann, sand og vind gjennom millioner av år og her gikk vi midt i et naturlig underverk. Jeg har ikke ord. Tro meg når jeg skriver at jeg aldri har sett maken. Og du må bare se bildene.

Kristine og jeg havnet i bakevjen da vi begynte å plukke med oss stein. Blir ikke for gammel for sånt!

Vi fortsetter til campen vår i Ghbour Whedat. Her venter Leith med varme, store smil, kald brus og hjertelig «Jahalla, jahalla!» til velkomst.

Se denne fine leirplassen! Leiren ligger mellom kunstferdig formet sandstein. Hull, groper, kanaler og sprekker setter fantasien i sving. Vi så packman, hodeskaller, elefanter, sopp, smilefjes og for ikke å glemme huset til Barbapappa (noen av dere er vel gamle nok til å huske han?) .

I camp nytes livet. Mens noen brukte dusjtelt og do-fasilitetene satt andre og lufter tærne, nøt kald drikke, avslapning og lattermild småprat.

Turistpolitimannen lurer du sikkert å hvordan det gikk med? Han var dratt hjem da vi kom til camp. Norske damers turtempo – eller tur generelt – var ikke noe for han. Det var tydeligvis ikke SÅ viktig å passe på oss.

For å komme til stedet vi skulle se solnedgangen fra måtte vi klatre og klyve mellom steile klippevegger og spennende passasjer. Eller, vi måtte ikke, men det var en artigere tur, så da tok vi den. Sandsteinsklippene er gjennomhullet med grotter, groper og uimotståelige formasjoner å henge i, sitte på og krype sammen i. Tiden vi hadde var for kort til å utforske alt.

Vi rakk bare litt lek og fotografering før vi måtte ile videre. Solen var på rask vei ned, men vi rakk det. Sola senket seg og roen inntok gjengen.

Gode venninner og god stemning i solnedgangen

Da vi kom tilbake fra solnedgangsturen hadde våre gode hjelpere gjort campen om til en magisk 1001-natt drøm. Det var plassert lykter ved teltene, i huler og grotter i klippene rundt leiren vår og over hodene våre dukker stjernene frem en etter en. Det var så vakkert at tårene pipler. Rundt meg så jeg strålende smil og hørte lavmeldte sukk i skumringen. Det var ikke fritt for at det blinket i flere øyne enn mine.

Det var god stemning rundt leirbålet også denne kvelden. Hilde Lillian og jeg bød på Mashmallows og medbrakte pinner til bålet, som ble satt pris på både av lokale hjelpere og norske damer. Over oss var nattehimmelen spekket med stjerner.