Fulufjellet nasjonalpark ligger helt øst i Trysil kommune i Innlandet fylke, ca 250 km nordøst for Oslo. Nasjonalparken ligger på grensen mellom Norge og Sverige med nasjonalparker på begge sider av grensen. Fulufjellet nasjonalpark ble opprettet i 2012. 

Denne nasjonalparken er lett tilgjengelig. Her er det mulig å kjøre «til døra». Vi satt gps’n på Fulufjellet og lot det stå til. Vi havnet da helt syd i nasjonalparken, som ikke var akkurat det vi hadde sett for oss, men som viste seg å bli riktig så perfekt.

Vi landet ved hovedinnfallsporten sør øst for Storbekkåsen, oppunder Brynflået helt i enden av Fulufjellvegen.

Her er det bygget en fantastisk fin gapahuk som vi la beslag på. Men først gikk vi en tur opp på fjellet.

Vi gikk i sedvanlig raskt tempo opp den flotte Fulufjellstrappa mot varden som markerer riksgrensen mellom Norge og Sverige. Riksrøys 127 (Rr 127), som på offentlig kart kalles Vestertangrøysa.

Motbakken, som gikk gjennom ur og rasmark, var jevn og lettgått og vi kom oss raskt opp over tregrensen og opp på fjellplatået. Trappen er ca 300 m lang, hele stien opp til varden omtrent 1,5 km.

Grensevarden ligger på 925 moh. er det eneste man ser av grensen. Relativt åpne grenser mellom Norge og Sverige. Koselig.

Ved grensevarden møtte vi en lokalkjent fyr (linselus på bildene over), som kunne fortelle oss at vi kunne følge en litt utydelig sti nordover, sånn omtrent på grensen.

Vi liker rundturer og la av sted. Det var ikke lett å se forskjell på Norge og Sverige og vi var således litt usikre på hvilket land vi til en hver tid ruslet rundt i.

Stien tok på et tidspunkt slutt, men vi var ikke helt klare for å avslutte turen på fjellplatået.

Etter litt grensehopping fortsatte vi derfor turen off-road.

Kursen ble satt mot en varde på den svenske siden av grensen. Varden lå på en forhøyning på 971 moh og ga litt le for en litt sur vind.

Berggrunnen i Fulufjellet består av prekambrisk sandstein som er avsatt for 1,4 milliarder år siden! Jeg gjentar 1,4 milliarder! Toppen av fjellet er et platå med 360 graders utsikt, med bratte lisider med gammelskog. Størstedelen av nasjonalparken er snaufjell bestående i hovedsak av blokkmark. Den dyp røde trysilsandsteinen er dekket med nydelig gulgrønn kartlav som gir vakkert fargespill.

Etter en velfortjent lunsj satte vi kursen ned mot foten av fjellet igjen. Det første stykket gynget vi av gårde på et underlag av nydelig, myk mose og lyng. Etter hvert tok steinura over.

Med god retningssans, godt syn, og ett og annet blikk på kartet fant vi tilbake til stien som førte oss ned av fjellet. Stien gikk over blokkmark, myr og til slutt inn på myke, tydelige stier i den gamle furuskogen.

Vel tilbake til gapahuken rigget vi oss til og gjorde det relativt tydelig for andre at vi ikke var så interessert i selskap rundt bålet.

Varm sol, leskende drikke, vinden som suste i trekronene, relativt gode pølser på bålet, sjokoladekake til dessert. Joda, damene vet hvordan de skal kose seg.

De siste strålende av kveldsola tok vi under en gammel furu med utsikt mot gapahuken.

Vi var relativt glade for å ha tak over hodet når regnet begynte å pøse ned utpå natten. Vinden stod på rett inn i gapahuken og gjorde fotende av soveposene fuktige, men det ble heldigvis ikke veldig kaldt.

Fulufjellet nasjonalpark bød på kort anmarsj, flott og lettgått terreng med vid utsikt, spennende geologi, artig grensehopping, nydelig overnattingssted og alt av vær. Oppsummert er vi veldig godt fornøyde med nasjonalparken og turen!