Jeg har vært så heldig å få være med på en fantastiske ukestur i Dolomitten med Turbobla Adventure. En detaljert beskrivelse av turen – og mange, mange flere turer av en annen verden finner du på nettsiden https://turbobla.no/ Her får du min gjenfortelling av turen!

Fra flyplassen i Venezia ble vi fraktet med minibuss nordover mot Cortina. Underveis ble det en liten stopp på et idyllisk sted. Her ble det mulig å shoppe litt.

Etter det leskende stoppet gikk ferden videre til Cortina d’Ampezzo. Her ble vi innkvartert på hotell før vi tok beina fatt og utforsket byen.

Det ble både Aperol, latter og summende forventninger før vi tilbake på rommet pakket sekken og gjorde oss klare for den første vandredagen.

Både Torhild og jeg trenger et lite kurs i pakking av LETT sekk. Tung sekk kan vi veldig godt. Sammen med Randi vant vi konkurransen og lå alle rett under 16 kg. DET er mange kilo å bære på i flere tusen høydemetre og 30 varmegrader. Jeg bar i tillegg på et kamera som veier nøyaktig 1998 gram. Som sagt – et pakkekurs står på ønskelisten.

Dag 2: Cortina d’Ampezzo til Lavarella

Lengde: 14 km
Høydemeter: 900
Varighet: 6 timer

Dagen startet i frodig skog fra Ponte Felizón.

God stemning også før start på den første etappen.

Vi fulgte sti «10» ett godt stykke, før vi kom inn på på Alta Via 1, en tursti på 120 km som går fra nord til sør gjennom de Italienske Dolomittene og som har rykte på seg til å være en av de fineste stiene i Alpene.

Turen vår begynner med jevn stigning til et fjellpass på nesten 2200 meter og ned til det vakre naturvernområdet Fanes-Sennes-Braies .

Lunsjen ble inntatt i idylliske omgivelser.

Dagen gikk for det meste i motbakke i stekende varme, men beina holdt godt til tross for tung sekk.

Vi tok en liten avstikker innom hytta Malga di Gran Fanes. Her ble det tid til en pust i bakken, kaffe og iskald drikke.

Fra «kaffehytta» gikk vi videre mot dagens mål – den trivelige, familiedrevne fjellhytta Lavarella, som ligger på 2050 moh.

Nesten fremme på hytta måtte (nesten) hele gjengen bade i det forlokkende, klare vannet. Et forfriskende bad i 8 graders vann! Torild tok en 3-minutters og slo alle oss andre langt ned i det svette fjellstøvlene.

Etter badet ruslet vi videre til dagens mål. Litt mindre svette, litt lettere i steget.

Ved hytta ruslet kuene og bjellet iherdig og utrettelig med hver sin store ku-bjelle, mens Marmottene like utrettelig spise seg fete på deilig, grønt og saftig alpegress.

Vi smakte på det vi kunne få tak i baren. God stemning.

Kvelden senket seg og kuene ga seg ikke med bjellingen. Ørepropper måtte til.

Dag 3: Lavarella – Rifugio Lagazuoi på 2752 moh.

Lengde: 15 km
Høydemeter: 1200
Varighet: 8 timer

Etappen startet gjennom idylliske enger, bekker og bølgende fjellbeite. Med oss på turen var en gjeng med nysgjerrige og selskapelige grå Tyrolerfe.

Etter hvert skal vi over passet Forcella del Lago. Stien oppover var mer steinete og spektakulær og vi fikk god utsikt. Det gikk oppover, oppover og oppover. Jeg dannet baktropp og tok bilder av gjengen bakfra mens jeg passet på at alle var med. Det hadde ingenting med å gjøre at sekken var blytung og beina likeså. Neida.

Tett under toppen av passet tok vi lunsjen. Fin utsikt, litt merkelig definisjon av «mørkt brød» i matpakken, men det meste glir ned på tur.

Etter toppen av passet (2490 moh) fikk bremsemuskelaturen kjørt seg. Nedstigningen var bratt, med stien imponerende godt tilrettelagt.

Her så vi også dagens mål i det fjerne.

I bunnen av bakken fikk vi oss litt fiskespa. Avkjølende vann og lett nafsing fra småfiskene gjorde susen for varme, hovne føtter, mens vi tittet opp på passet vi akkurat hadde forsert.

Men så var det 2 timer i motbakke. I stekende varme. I høyden. Med alt for tung sekk. Puh! Det gikk seigt oppover.

Helt nødvendig med flere pauser underveis. Sekken måtte av og svette rygger luftes.

Sofi og Torhild kastet seg begjærlig over snøflekken vi fant på veien oppover.

Da vi kom til den siste motbakken og kunne se målet på toppen ble Monica synlig lettet. «Kun» 175 høydemetre var litt bedre enn de 700 hun hadde sett for seg.

Lykken er å komme på toppen av Lagazuoi etter en lang, varm og hard dag i fjellet. En dag som hadde litt kortere pauser, og litt mer push fra turleder Gunn enn normalt. Alt for å ikke bli truffet av det meldte regn, torden og lyn-været.

Vi fikk utsikt. Vi fikk noe godt i glasset. Vi klappet oss selv og hverandre på skuldrene for en godt gjennomført dag. Vi glitret av salt og latteren satt lett.

Da alle var klare for en dusj og innkvartering på rommene braket det løs med plaskregn, hagl, torden, lyn og tett tåke. Jada! Snakk om flaks og god timing.

Refugioene i Dolomittene lager god og mye mat. Det er selvfølgelig 3 retters middag hver kveld og kvaliteten er det ingenting å si på. Rifugio Lagazoi var i så måte et høydepunkt!

Etter middag ble det igjen opphold og da måtte vi jo ut på en ny liten tur for å se på solnedgangen.

Slett ikke den dummeste ideen vi har hatt.

Turens utskremte fotograf – også kalt Paparazzien ble også avbildet.

Dag 4: Fra Lagazuoi til Averau – gjennom tuneller fra 1. verdenskrig

Lengde: 8 km
Høydemeter: 400
Varighet: 5 timer

Denne dagen startet uten sekker. Disse ble sendt med gondolen ned til dalen, mens vi skulle gå gjennom fjellet i tunneler fra 1. verdenskrig.

Fjellene rundt oss var frontlinje i 1. verdenskrig. Her kjempet styrkene til Italia og Østerrike/Ungarn mot hverandre. I overmot mente Italia at de skulle erobre fjellene og være i Wien på 6 måneder. Sånn gikk det ikke. Etter 3 år og 650 000 døde hadde de kun erobret noen få kilomter.

Vi tok på oss hodelykter og gikk inn i de imponerende tunnelene. Turleder Gunn kunne fortelle at det hver dag jobbet 120 menn i døgnskift og at de ved hjelp av hakker, spader, håndkraft og noen maskiner, hadde en fremdrift på omtrent 6 meter i døgnet. Her var det røffe arbeidsforhold! Ned mot 40 minusgrader om vinteren, dårlig med mat, snøskred, elendig sanitærforhold tok vel så mange liv som det selve krigen gjorde.

Nedstigningen er på ca 1 km, og de restaurerte tunnelene fungerer som et museum med krigshistorie. Flere steder underveis er det små utstillinger som viser boforhold, geværstillinger og redskaper.

Vel nede i Falzarego-passet på 2107 moh ble det lettelser i antrekkene. Hodelykter ble tatt av og is og kaffe tatt inn, før vi gikk videre.

Fra passet tok vi fatt på dagens stigning til Rifugio Averau på 2413 moh, som også er dagens mål.

.

Etter ankomst satt vi fra oss tunge sekker og gikk med lett eller ingen oppakning ned til  den spesielle fjellformasjonen Cinque Torri. Dette er et populært sted for klatrere. Vi nøyde oss med å se på de som klatret og ta en kaffe.

De går gondol dit – for de som helst ikke vil gå på beina. Dessverre var det ikke gondol opp igjen til Averau.

Det smakte derimot veldig godt med en after-hike på terrassen da vi kom opp igjen.

Etter middag tok vi turen opp den brede ryggen til toppen av fjellet Nuvolau på 2575 moh. Jeg var stinn av middag og sola gikk fort ned. Her var det bare å gønne på, med maten i halsen, skyhøy puls og kameraet dunkene i siden. Denne solnedgangen skulle oppleves!

Fra Novalau er det panoramautsikt mot 3000-metere som Tofane-massivet og den snøkledte Marmolada på 3343 moh. Marmolada er forøvrig den høyeste toppen i Dolomittene.

For en solnedgang vi fikk! Milde himmel! Tror det må være livets flotteste solnedgang.

Dag 5: Fra Averau til Staulanza

Lengde: 18 km
Høydemeter: 600
Varighet: 8 timer

Dagen startet ned en grusete alpinbakke. På veien hørte vi Marmottene advare om at vi var på vei med sin karakteristiske plysting.

Vi fulgte fjellryggen ned til Passo Giau, et veipass ovenfor Cortina.

Vi gikk på åpne, grønne områder mesteparten av dagen, med noen korte stigninger. Og en seig en.

Her møtte vi også til alt overmål 3 andre turgrupper og fikk oppleve en form for fjellpassrushtid. Svett, bratt men sakte tempo på grunn av trafikkork. Heldigvis.

På toppen åpnet landskapet seg opp og foran oss så vi nå fjellet Pelmo. Plutselig var beina lettere, en mild vind tørket svette panner og lunsjen var nær. Livet smilte igjen. Underlig hvor fint livet blir når det ikke går i motbakke.

Den samme sjeleroende utsikten fikk vi da vi spiste lunsjen i sola. Her var det bare å kaste seg ned der man stod, få av seg svette fjellstøvler og nyte medbrakt mat. Det var ikke fritt for at det ble sukket henført.

Turen gikk videre i dette kulisslignende landskapet.

Plutsetlig hørte jeg små gledeshyl foran meg på stien. Det var blitt lokalisert og identifisert Edelweiss! Grunnen til den voldsomme entusiasmen er at denne lille rare blomsten er utrydningstruet og absolutt ikke så lett å finne.

Personlig var jeg litt skuffet. Den så mye mindre «edel» ut enn jeg hadde sett for meg at en blomst, det til og med synges om, skulle se ut. Litt hårete og rufsete stod den der og blomstret i en liten grop på en kampestein. Men vi har sett den. Hurra!

Lenger ned i dalen traff vi på vår-yre kyr. De var veldig nysgjerrige – og kanskje litt vel innpåslitne, men ganske søte.

Alt er vakkert her! Storslåtte fjellmassiver, blomsterprakten, dyrelivet, insektene. Hvor enn du snur deg er det noe nytt å ta inn – og ta bilde av – hvis du er som meg.

Etter mange timer på tur i stekende varme var det det utrolig godt å ankomme Staulanza-passet hvor vi skulle spise middag og overnatte. Men først skulle neste siste fjell etappe feires med en afterhike. God stemning!

Dag 6: Fra Staulanza til Zoppe – vår siste dag i fjellet

Lengde: 13 km
Høydemeter: 500
Varighet: 5 timer

Staulanza ligger på en lavere høyde enn vi har vært de foregående dagene. Det er mer vegetasjon, og vi gikk i stille, frodig og kjøligere skog mye av dagen.

Rundt en sving fikk vi en nydelig naturopplevelse!

Utrolig at den ikke ble skremt bort av skravlende turgåere. Vi takker for opplevelsen – og ja – sukker henført.

Turen gikk videre rundt det imponerende Pelmo-massivet gjennom blomsterenger, furuskog og hele tiden på fine stier. Ikke rart noen av oss ble revet med av denne sound-og-music stemningen!

Lunsjen ble spist i en gnistrende, grønn blomstereng.

Etter lunsjen tok vi tok turen bortom den sjarmerende Rifugio Venezia (1980 moh). Her ble det inntatt kaffe og en lokal Grappa. Utsikten var det heller ikke her noe å si på.

På den siste del av ruten gikk vi gjennom en skogstrekning ned til den lille, søvnige landsbyen Zoppe på 1461 moh, hvor fjellturen vår endte.

Fjellturen vår fra refugio til refugio i Dolomittene var ferdig. For en tur det hadde vært! For en natur, for et vær, for en fantastisk fin gjeng å dele opplevelsene med!

Men turen var ikke over. Den neste – og siste – delen av programmet foregår i Venezia. Vil du lese mer om den opplevelsen kan du lese – og ikke minst se bilder i neste innlegg.