Alle innlegg av TurBakken

Jeg er en aktiv jente midt i livet som trives med mange forskjellige aktiviteter. Jeg løper, står og går på ski, blogger, reiser, synger, strikker, rir, går turer i skog og fjell, padler, spiser og drikker godt. Jeg tar med andre for meg av det livet har å tilby av gleder og fornøyelser - og elsker hvert sekund!

Asia, Laos

Laos – landet med en million elefanter

15. februar 2026 TurBakken Legg igjen en kommentar

Når man først tar den lange veien til Asia holder det ikke å besøke ett land. Jeg måtte få med meg ett til og landet vi endte opp med å velge, var frodige og vakre Laos. Med meg på turen ble Vibeke, Mette og Axel. Vi har besøkt to ulike byer, hatt guide som har tatt oss med til alle de stedene turister må se, og vi har kost oss. Virkelig kost oss. Bli med oss på turen!

Laos, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Laos, er en innlandsstat i Sørøst-Asia som grenser til Myanmar og Kina i nordvest, Vietnam i øst, Kambodsja i sør og Thailand i vest.

Vi fløy fra Singapore til Vientiane, hovedstaden i Laos, tidlig en fredags morgen. Fra flyplassen ble vi hentet av en hyggelig sjåfør som kjørte oss til togstasjonen som ligger ca 20-30 minutter utenfor sentrum. Togstasjonen i Vientiane er endestasjonen for Boten–Vientiane-banen, ofte omtalt som Laos–Kina-jernbanen som er et av de største infrastrukturprosjektene i Laos’ historie. Jernbanestrekningen ble utviklet som et felles prosjekt mellom Laos og Kina der Kina stod for majoritetsdelen av investeringene og teknologien.

Bygget var mildt sagt romslig og hadde flyplass-strenge sikkerhetstiltak med scanning av bagasje på vei inn.

Enorm bygning! Vi jentene skimtes så vidt til høyre for inngangen (Foto: Axel Bull)

Fra Vientiane tok vi et høyhastighetstog til Luang Prabang (lao: ຫລວງພະບາງ) hvor vi skulle tilbringe de neste dagene.

Vibeke utenfor vårt veldig hyggelige hotell i Luang Prabang

Litt historie:
Fra 1300-tallet var byen i lange perioder hovedstad i riket Lan Xang, som geografisk til en viss grad tilsvarer dagens Laos. Byen har fått sitt navn fra en Buddhaskulptur (Phrabang Buddha) som ble bragt dit fra Vientiane i 1512. På grunn av stridigheter ble hovedstaden i 1563 lagt til Vientiane.

Luang Prabang ble i 1995 oppført på UNESCOs verdensarvliste, og betraktes som et enestående eksempel på en blandning mellom tradisjonell og kolonial arkitektur.

Byen, som ligger ved Mekongfloden 42 mil nord for Vientiane, er kjent for en høy konsentrasjon av buddhistkloster og buddhistmunker. I 2010 hadde byen 33 tempel/kloster, hvorav noen ble bygd allerede på 1600-tallet. Wikipedia

Kultur

Et kort museumsbesøk må nesten til når man besøker et nytt land. Vi fikk også prøvd et par tradisjonelle hodeplagg. Synes de kledde oss.

Offisielt består befolkningen i Laos av 49 etniske grupper fordelt i 160 underkategorier. Gruppene er fordelt på fire etno-lingvistiske familier: Lao-Tai (Tai-kadai-språk); Mon-Khmer (Austroasiatiske språk); Hmong-Mien (Hmong-Yao, Miao-Yao); og Sinotibetanske språk (mest Tibeto-Burman). (kilde: Wikipedia)

Templer

Templene i Luang Prabang er en av grunnene til at byen er på Unescos verdensarvliste. Vi måtte da naturligvis innom et par.

Topptur

Guiden vår lanserte forslaget om å ta en topptur opp Mount Phou Si, som på Lao språket betyr “Hermit Mountain”. Toppen ligger midt i sentrum av Luang Prabang, på halvøya mellom Mekong- og Nam Khan-elvene. Høyden (ca 100 hm) er hellig for lokalbefolkningen. Opp er det, i følge guiden vår, 410 trappetrinn og ned 328 (den veien vi gikk opp og ned vel å merke). Verdens korteste topptur. Turen var vel verdt en litt forhøyet puls i noen minutter da man på toppen har 360 graders utsikt over Luang Prabang.

Papirproduksjon

I hele Laos, men særlig i Luang Prabang og Vientiane lager de vakkert papir for hånd. Vi fikk være med på (nesten) hele prosessen.

Papiret lages av barken fra saatreet (Broussonetia papyrifera), et tre i morbærfamilien. Barken høstes uten å drepe treet da den heldigivis vokser ut igjen.

Barken bløtlegges i vann i flere timer, eller dager, før den kokes til grøt med lut for å bryte ned fibrene. Så bankes fibrene før de igjen blandet med masse vann (se fibergrøten i bilde 3). Videre helles denne grøten i en ramme med et tynt filter. Mette hjalp til med å pynte akkurat dette «arket» med blader. Etter at de var ferdige med pyntingen, ble rammen løftet opp og satt til tørk i solen. De tørre arkene dras ut av rammene og brukes til blant annet lykter, lampeskjermer og vakre kort.

Silkeormer

Vi fikk også hilse på silkeormer, som dessverre var litt småkalde og ikke helt i form stakkars.

En silkeorm er rett og slett veldig imponerende! Hun spinner en sammenhengende tråd når hun lager kokongen sin og selv om lengden varierer, gir en kokong vanligvis 300–900 meter silketråd. I noen tilfeller kan tråden være opptil rundt 1,5 kilometer lang!

Resultatet av silkeormenes harde arbeid – og menneskene som tar jobben med å videreutvikle tråden – blir vakre skjerf, duker og veggtepper i silke.

Nattmarked

Luang Pranbang er en veldig koselig by både på dagtid og på kveldstid. Et av samlingspunktene i byen er Nattmarkedet og gatene rundt. Her yret det av liv!

Det føltes også veldig trygt å gå rundt i gatene som var ryddige, rene og trivelig dekorert.

Vi spiste også utrolig mye god mat her! Prisene var også helt overkommelige sammenlignet med for eksempel Singapore (som er dyrerer enn i Norge).

Bjørner og fossefall

Vi hadde fått hjelp av Kilroy til å planlegge deler av reisen vår til Laos. Av aktivitetene de foreslo var et besøk til et flott fossefall. Her var det også et senter for omplassering av bjørner; Moon bears og Sun bears.

Jeg er ikke så veldig glad i dyreparker, men disse hadde blitt reddet fra en verre sjebne, så da føltes det litt bedre. De så ut til å ha det ganske fint. Litt tykkfalne, men veldig søte!

Fossen var ikke den mest imponerende, men de ulike platåene i elven og det grønne, mineralrike vannet var ganske pittoreskt. Turtelduene Mette og Axel benyttet anledningen til et foryngende bad i en kulp mens Vibeke og jeg heiet.

Guiden vår var smart og tok oss med hit tidlig på dagen for å unngå de store hordene av kinesiske turister. Vi møtte dem på vei ut igjen. Det ble trangt om plassen.

Marked

Jeg er veldig fascinert av markeder. Ikke fordi jeg ønsker å kjøpe noe, men fordi de, veldig ofte, er veldig fotogene. De er fargerike, varierte og eksotiske. Det er lett å finne motiver og da er jeg happy.

Båttur på Mekong-elven

Vi ble tatt med på båttur på den mektige Mekong elven. Bare navnet gir meg assosiasjoner til barndommen og spennende naturprogram på NRK. Nå var jeg plutselig her og følte meg liten og så takknemlig for at jeg kan reise og oppleve steder, kulturer og land jeg tidligere bare har drømt om.

Mekong er Sørøst-Asias lengste elv og en av verdens viktigste vannveier. Den er ca. 4 350 km lang og renner gjennom seks land: Kina, Myanmar, Laos, Thailand, Kambodsja og Vietnam, før den munner ut i Sør-Kinahavet.

Laos har den lengste sammenhengende delen av Mekong – hele 1 835 km, mer enn noe annet land elven passerer.
Mekong danner også store deler av grensen mellom Laos og Thailand, og renner gjennom eller forbi byer som Luang Prabang og Vientiane. (kilde: Britannica)

Det mest brukte og historisk betydningsfulle kallenavnet for Laos er «The Land of a Million Elephants». Dette stammer fra landets historiske kongedømme Lan Xang, som direkte betyr «Landet av en million elefanter» og gjenspeiler elefantenes store kulturelle, militære og symbolske betydning i regionens historie.

De eneste elefantene vi så var disse to:

En av attraksjonene langst elven har en grotte med enormt mange buddaer. Usikker på antallet, men det var nå uansett fullt og ikke tillatt å sette igjen flere.

En av tingene Mekong-elven er kjent for er de store variasasjonene i vannstaden gjennom året. Denne grotten har hatt et par rekorder opp igjennom tidene. Sånn rent bortsett fra at det er elven som for noen millioner år siden gravde ut grotten, kan du på bilde nr 2 under se hvor høyt vannet har stått i nyere tid. Merkene er ikke så lett å se, men befinner seg rett over hodene til mennene i bildet. Det nederste viser 2008 og det øverste 1966.

Det ser kanskje ikke så imponerende ut, men når du ser bredden på denne elven så skjønner du at noen meter opp i høyden betyr ENORME vannmasser!

Etter grotteturen var det tid for lunsj med utsikt over elven.

En liten øl til Mette og en stor til Axel

Turen nedover elven gikk raskere enn opp. Det var godt å sitte der i solen og bare se og være.

Funfact: Det finnes minst rundt 1 148 fiskearter i Mekong-elven, ifølge nyere rapporter fra WWF og Mekong River Commission.

Vi forlater Luang Prabang og forflytter oss til Vang Vieng

Etter en særdeles humpete tur fra hotellet ut i ødemarken til togstasjonen satt vi igjen på et hurtigtog. Denne gangen sørover til byen Vang Vieng.

Byen Vang Vieng (laotisk: ວັງ ວຽງ) er spesielt kjent for spektakulær natur og elleville aktiviteter – i tillegg til at den har en historie som tidligere partyhovedstad for backpackere. Som sikkert henger sammen med de elleville aktiviteten. Etter noen litt leie ulykker har byen imidlertid valgt å sikte markedsføringen inn mot litt mer tryggere og mer bærekraftig turisme. Det er blant annet ikke lenger mulig å seile nedover elven i en bilring med en drink i hånden. Sikkert like greit.

Det som tydeligvis VAR veldig populært var å bli kjørt opp og ned elven Nam Song i en smal elvebåt.

For ikke å snakke om paragliding! De formelig svermet som innsekter i solnedgangen.

Høydepunktet var imidlertid alle luftballongene. Vi fikk forespørsel om vi ville ta en ballongtur, men ingen av oss hadde nerver til det. Personlig så jeg for meg at jeg enten ville ramle ut eller at den ville ta fyr. Ingen av delene fristet. Derimot var det et flott skue å se andre utfordre skjebnen.

De er unektelig ganske flotte å se på.

Denne kom faretruende langt ned mot elven.

I Vang Vieng hadde vi ingen planlagte aktiviteter – annet enn å chille, se på at andre gjorde elleville (og skumle) aktiviteter, og å feire Axel sin bursdag.

Vi begynte med chill ved bassenget i den noe høylydte duren fra elvebåtene. Derfra kunne vi ligge og nyte utsikten mot kalksteinsfjellene som er skogkledde helt til topps og som minnet sterkt om landskapet i Avatar-filmene. Frodig og fantastisk!

Det føltes veldig fint med sommer i januar.

Bursdagsfeiring

Axel hadde bursdag og som eneste gutt på jentetur ble han gjort stas på hele dagen lang. Vi startet med en bedre lunsj på restauranten «Du Crab d’or». Dette var et sted både Mette og Vibeke hadde strevd med å få bord på i dagesvis. Vi følte oss ekstremt heldige som fikk spise her. Godt mat hadde de heldigvis også.

Dagen ruslet lat videre med champagne på hotellet før vi tok turen ut i gatene.

Denne byen var dessverre ikke like sjarmerende som Luang Prabang. Det kan også hende at vi var blitt litt for godt vant.

Her var det mørkere, mer skittent, mer neonlys, mer rotete og det var mer søppel i gatene. Da føler jeg meg ikke like hjemme. Jeg skal innrømme det.

Vi fant heldigvis restauranten til slutt og maten der var god – selv om veien dit var litt på kanten – og det kom ett og annet vinddrag med søppellukt.

Dagen etter vendte vi nesen hjemover til Norge igjen; i bil, med fly og til slutt tog. Heldigvis ikke bakpå en skuter.

Takk for oss Laos! Det har vært et sjarmerende og fargerikt møte og jeg kommer gjerne tilbake. Her er det mer igjen å se og oppleve!

Asia, Ferie, sightseeing, Singapore

Singapore

1. februar 2026 TurBakken Legg igjen en kommentar

I romjulen byttet jeg ut snø og minusgrader med tropesol og fuktig varme i en av verdens mest facinerende metropoler. Singapore er som et lappeteppe av kontraster: fra Singaporestredet, der hundrevis av skip ligger ankret opp, via futuristiske skyskrapere til grønne lunger og den rolige landsbyfølelsen i Joo-området. Dagene ble fylt med lange gå- og sykkelturer i solen, hot yoga (tro det eller ei), avslapning, samvær med gode venner, latter, kulinariske opplevelser og sightseeing. Dette er et tilbakeblikk på en romjul og nyttårsfeiring langt vekk fra vintermørke Norge.

Litt historie: 
Singapore er en republikk i Sørøst-Asia. Landet danner en kombinert øy- og bystat ved sørspissen av Malayahalvøya, adskilt fra denne gjennom Johorestredet, der dette utgjør en naturlig grense til Malaysia. Singaporestredet og den sørøstlige enden av Malakkastredet danner en naturlig grense til Indonesia. Singapore ble grunnlagt 6. februar 1819. Landet fikk selvstyre 3. juni 1959, men ble ikke uavhengig fra Storbritannia før 31. august 1963. Samme år ble Singapore slått sammen med Malaysia før de ble separert igjen 9. august 1965. Wikipedia

East Coast Park

De første to dagene utforsket jeg byen alene. Det første jeg gjorde var å ta en Grab (Singapores svar på Bolt) til East Coast Park, en strandpark på den sørøstlige kysten av Singapore. Hele parken, som er på 185 hektar, er anlagt på fyllmasser. Den er også landets største park og strekker seg omtrent 15 kilometer langs kysten.

Jeg er glad i grønne lunger og jeg er glad i gå, så jeg endte opp med å gå gjennom nesten hele parken.

Fra parken har man utsikt over Signapore stredet hvor hundrevis av skip ligger og venter på å losses eller lastes.

Litt mer historie: Thomas Stamford Raffles oppdaget og grunnla Singapore som et britisk støttepunkt i 1819 da han ønsket en trygg havn og en handelsstasjon. Singapore var en betydelig malayisk havneby i eldre tid, men byen gikk til grunne en gang på 1300-tallet. Singapore fungerte som frihavn og var på 1800-tallet den dominerende handels- og havnebyen i hele Sørøst-Asia. Wikipedia

Etter mye trasking i varmen, #gjennomsvett, kom jeg til til Bay East Gardens ved Marina Bay. Parken var dessverre midlertidig stengt grunnet oppgraderinger, men fra strandpromenaden er det fin utsikt over til Marina Bay Sands og Gardens by the bay.

Jeg gikk videre over Marina Barrage, som er en demning inn mot den indre havnen, og gjennom Gardens by the bay. Jeg var inne i veksthusene sist jeg var i Singapore i 2018 og tok ikke turen inn denne gangen, men jeg synes absolutt det var verdt et besøk, så ta gjerne turen inn.

Den største attraksjonen nå var et kjempestort «Christmas Wonderland». Ganske surrealistist å gå rundt i parken og høre «Jingle bells» og se «snømenn» med brede smil. Jeg hadde helt glemt at det var jul.

Møtte på han her i parken. Dette er en stor øgle med navnet Malayan water monitor (Varanus salvator). Visstnok fetteren til Komodo Varanen. Giftig bitt, men bedagelig og sky. Han likte ikke å bli filmet.

Jeg avsluttet turen ved Marina Bay Sands, det ikoniske hotellet i Singapore havn.

Etter 15 km til fots i 30 varmegrader og skyhøy luftfuktighet, tok jeg sårbeint, svett og sulten turen tilbake til det aircondisjonerte huset til mine gode venner. Det er også veldig deilig å bare sitte med beina opp og drikke noe kaldt når man er på ferie.

Landsbyfølelse i Joo Chiat

Mine gode venner Vibeke og Jens har slått seg til i Joo Chiat. Dette er et område som ligger øst i byen. Her det landsbykoselig med lave, flott bevart bebyggelse i vakre pastellfarger. Disse byggene er typisk for Peranakan-kulturen som er en blanding av kinesiske, malaysiske og europeiske (særlig britiske og portugisiske) påvirkninger. Området er et pulserende kulturarvsdistrikt med nydelig lokal mat, kafeer og unike butikker i ulike stilarter. Her er det hyggelig å bare rusle rundt og se – og ikke minst ta bilder. Fargerikt og koselig!

Aktive dager

Under oppholdet i Singapore fikk Vibeke lurt meg med på yoga hele to ganger. Når sant skal sies var det ikke mye overtalelse som trengtes, men yoga i 30 grader var jeg litt spent på. Når det i tillegg var snakk om Hot Yoga var det definitivt en ny opplevelse. Om ikke annet blir man mer fleksibel, og en bi-effekt var at det å komme ut igjen i 30 grader føltes kjølig.

Arab street og China Town

En formiddag tok vi turen til Kampong Gelam – også kalt Arab Street – og Chinatown før vi avsluttet med lunsj med utsikt over Singapore Bay.

Arab Street utgjør en sentral del av Singapore’s Muslim Quarter. Området er historisk knyttet til arabiske og malayiske handelsfamilier, som etablerte seg her på 1800-tallet.

Chinatown er et pulserende, historisk distrikt som består av fem sentrale områder som kombinerer rik kulturarv med moderne, livlig gatekultur. Her er det tradisjonelle butikker, ikoniske templer og travle matmarkeder.

Og plutselig var vi i downtown med utsikt over marinaen. Effektiv, ekstremt kontrastfylt og veldig hyggelig sightseeing.

Singapore Botaniske hage

Vibeke og jeg tok også turen til Botanisk hage, som er på UNESCOs verdensarvliste. Kort oppsummert er Singapore Botanic Gardens på UNESCOs verdensarvliste fordi det er et «unikt kulturlandskap som kombinerer historisk betydning, vitenskapelig gjennomslag, botanisk mangfold og en sentral rolle i global planteforskning. Det er også den første tropiske botaniske hagen som har fått denne statusen.» (hilsen CoPilot)

Den var veldig grønn. Desember er helt klart «vinter» her i Singapore og ikke tid for blomstring. Jeg vil anbefale andre å vente med et besøk der til litt senere på året. Det sies at mars-april skal være en hit i så måte.

Vi tok turen innom orkidee-hagen for å få se litt blomster. National Orchid Garden, med over 1 000 arter og 2 000 hybrider, er en av verdens mest betydningsfulle orkidesamlinger. Her ser dere et lite utvalg:

Det er viktig å hydrere i varmen

Det er alltid varmt i Singapore. Singapore har et fuktig, tropisk klima med en stabil temperatur på ca. 27-31 grader året rundt, med svært små sesongvariasjoner. Det er derfor veldig viktig å fylle på med drikke jevnt og trutt.

Kveldsightseeing

Har man ikke vært i Singapore før må man få med seg Marinaen på kveldstid. Det er lysshow i bukta, det er opplyste skyskrapere, det er like varmt som på dagtid, det er yrende menneskeliv og god stemning.

Sykkelsightseeing

Nyttårsaften startet vi dagen med å leie bysykler rett borte i gaten. Fra Joo Chiat syklet vi ned til East Coast Park og tilbakela samme ruten som jeg hadde gått noen dager i forveien.

Syklene var ikke helt optimale for nordmenn og dansker med lange bein, men vi fikk satt setene opp til max og priset oss lykkelige for at det er flatt i Singapore. Ingen tøffe bakker å forsere. Det var også godt med lyd i sykkelen min. Ingen tvil om at jeg var på vei.

Jeg må si jeg synes det var litt mer behagelig å sykle turen. Litt mer vind i håret gjorde susen.

Vi syklet forbi Gardens by the Bay, ArtScience Museum og tok lunsjen med utsikt over bukten og inn mot sentrum.

Man blir også tørst av å være så mye i bevegelse i varmen.

Tid for restitusjon

Etter lunsj var det egentid. Hva passer da bedre enn å slange seg ved bassenget i bakgården? Ren luksus å ha venner med basseng!

Nyttårsaften

Årets siste kveld ble feiret med nydelig Peranakans mat i restauranten «Violet Oon» på Dempsey Hill. Etterfulgt av champagne og glimt av fyrverkeri fra takterrassen. En aldeles strålende avslutning på 2025.

Rusletur langs Singaporeelven

På den første dagen i det nye året la vi turen downtown og gikk oppover langs Singaporeelven.

Turleder Jens stilte med drikke til alle i medbrakt sekk i tillegg til at det ble stopp på ett og annet vannhull underveis. Fin tur i passe dagen derpå tempo. Takk til turlederen!

Siste kveld i Singapore

Siste kveld i Singapore ruslet vi ut i nabolaget og spiste en bedre italiens-inspirert middag på «La Bottega«. Anbefales!

Alle år burde starte på denne måten. Takk for turen!

Tusen takk til Vibeke og Jens for gjestfriheten! Det har vært en drøm å være på besøk hos dere i Singapore!

Til deg som har klart å komme deg helt til slutten av dette innlegget; Må året ditt bli stappfullt av hyggelige opplevelser, reiser, nye minner, smil og glede! Riktig godt nytt år!

Østmarka, Fottur, Kanotur, Nasjonalpark, Nasjonalparkprosjektet, Norge, sommer

Østmarka Nasjonalpark – til fots og i kano

16. august 2025 TurBakken 3 kommentarer

Denne parken er, per i dag, Norges ferskeste, den mest bynære – og skulle det vise seg – den parken som til nå har levert flest overraskende og morsomme øyeblikk.

Norges nyeste nasjonalpark, Østmarka, stiller i en særstilling blant de norske nasjonalparkene på grunn av den bynære plasseringen og betydningen den har som friluftslivsområde og nærturområde for Oslos befolkning. 

Nærheten til hovedstaden gjør at det er mulig å nå Østmarka nasjonalpark med både buss og trikk fra Oslo sentrum.

Østmarka består primært av fattige bergarter, men fordi terrenget er preget av åsrygger og dalsøkk, og fordi området ligger innenfor varmekjære områder, er det likevel en god variasjon i området.

Det er en mosaikk av ulike naturtyper, dominert av gran- og furuskogstyper, men med innslag av edellauvskog og ulike myrtyper. Dette skaper et mangfold av ulike leveområder for ulike artsgrupper knyttet til skog spesielt, alt fra sjeldne sopp og lav til bever og ulv.

Østmarka har hatt fast tilhold av ulv siden 2012, og med flere kull fram til i dag. (https://www.norgesnasjonalparker.no)

Min trofaste turvenninne Hilde og jeg entret nasjonalparken fra utfartsparkeringen til Vangen Skistue.

Herfra gikk vi sti innover i frodig skog til Vangen hvor vi leide kano. Så langt alt vel.

Nede ved Mosjøen valgte vi oss en kano og satt den på vannet.

Plasserte bagasjen ombord, lurte litt på om det kunne være sånn at en kano hadde en front og en akterende, eller om den faktisk var helt lik i begge ender. Fant ikke ut av det og besluttet at det nok ikke hadde så mye å si.

Ingen av oss hadde padlet kano siden vi var på leirskole i 12 års alderen, så dette skulle gå helt greit. Hvor vanskelig kunne det være? Vi kom oss ut i kanoen.

Dette var så langt vi hadde planlagt denne turen så vinden fikk bestemme retningen. Det ble nordover med vinden i ryggen.

Padlingen gikk det så som så med. Vi vinglet til høyre, vi vinglet til venstre, båten la seg på tvers av vinden og ingen av oss skjønte hva vi gjorde feil. Det ser jo så enkelt ut å padle kano! Det besluttet at vi før hjemturen måtte google riktig padleteknikk.

Først tok vi sikte på å padle inn en smal passasje til Lutvann. Hilde hadde lest seg opp – her skulle det være som å «komme inn i en annen verden». En annen verden hørtes forlokkende ut for oss begge, så vi padlet på.

Passasjen var så grunn at vi måtte rugge kanoen, bruke årene som staker og rett før vi måtte hive en av oss over bord for å lette på tyngden, gled vi inn i Lutvann.

Det var litt pent der synes jeg. Stillere enn ute på Mosjøen, mye skog tett ned til vannet, noen høye klipper, et par steder man kunne se for seg at man kunne campe. Jeg pekte og foreslo steder vi kunne slå leir, men jeg kjenner Hilde så godt at jeg fort skjønte at denne verden ikke stod til forventningene. Hilde var skuffet. Vi måtte videre. Ingen tvil om det. Vi fikk humpet oss gjennom sundet igjen og fortsatte nordover til enden av Mosjøen. Der dro vi kanoen på land og gikk for å utforske.

Etter noen minutter ankom vi Tonevann. Denne leirplassen ble godkjent med akklamasjon. Hilde smilte igjen og fikk en ny letthet i steget. Lutvann kunne bare gå og legge seg. Ved Tonevann var det sol, åpent, svaberg ned til vannet, som vi snart skulle bade i, det var etablert bålplass, her ville vi få kveldssol og det var trær med passe avstand til hengekøyene. Lykke!

Vi koser oss på tur!

Hilde prøvde også fiskelykken. Ikke så mye som et napp denne gangen heller.

Som seg hør og bør på tur hadde vi med oss vin. I plasflaske denne gangen. Flasken ble lagt i vannkanten og lå der trygt og hvilte mot en stein. Men så oppdager vi plutselig at den er på vei ut i verden helt på egenhånd.

Mindre vin i flasken betyr mindre tyngde og mer luft og heisann – vinen ser sitt snitt til en tur. Kvelden lakker og lir og det kommer tre menn forbi på sup og i kajakker. De lurer på om vi tilfeldigvis kanskje mangler en flaske vin? Tror du ikke at flasken hadde stukket av igjen – og denne gangen var den nesten på vei ned bekken til Mosjøen. Gutta var galante. Tilbød seg å hente den til oss og fortalte samtidig at de hadde badestamp på andre siden av vannet.

Vi takket for hjelpen og vinket farvel.

Senere på kvelden kom disse gutta tilbake. Gutta – vel gift alle tre – lurte på om det kunne stemme at vi var single? Javel svarte vi – hva avslørte oss? Jo, de hadde en teori om at det kun var single damer – eller damer i skrantende forhold – som dro på hengekøyetur. Vi lurte på vår side på om gutta selv var uten damer på hyttetur fordi alt var strålende på hjemmefronten? Diskusjonen endte der.

Det var fullmåne og gutta lurte på om vi kunne gjøre en liten byttlåning av båt. Hvis de fikk låne vår kano, som lå nede ved Mosjøen, kunne vi få låne deres robåt, på Tonevann. Vi ble også utfordret til å ta en dupp i badestampen, som fremdeles skulle holde 40 grader. Vi takket ja til byttelånet og gikk i robåten.

Fullmånen hang stor og gul rett over grantoppene og lyste opp Tonevannet mens jeg rodde. Jeg er flink til å ro. Kjempeflink! Synes jeg selv.

På den andre siden av Tonevann gikk vi opp til hytta og tok oss et bad i stampen (vi hadde jo fått lov!), mens vi så på stjernehimmelen over oss og snakket litt om at dette hadde vi sannelig ikke sett for oss da vi planla turen.

Vel ute av stampen igjen rodde vi tilbake og gikk til køys. Gutta kom fra sin kanotur og ble litt imponert over at vi faktisk hadde tatt utfordringen med stampen.

Morgenen opprant med sol, kaffe, kanelbolle, masse smuler i soveposen og lesing av bok i køya.

Deretter tok vi turen til Tonekollen, som er ikke er Østmarkas høyeste topp som jeg trodde (det er Barlindåsen på 398 moh), men som rager 368 moh og har flott og vill utsikt. Østmarka er ulent! Det går opp og ned og skogen dekker det meste av marka.

Fra toppen er det utsikt i retning Oslofjorden med tett skog så langt vi kunne se.

Turen opp og ned tok oss en liten time.

På veien tilbake kommer vi over en sommerfugl fest! De vakreste sommerfugler – og så mange forskjellige! De svinset rundt oss og var en fryd for øyet.

Vi laget oss en deilig omelett-lunsj etter turen til Tonekollen.

Så googlet vi padleteknikker. Etter en litt nøyere undersøkelse av kanoen kunne det se ut som om vi, på veien til, hadde padlet kanoen bak frem. Bare litt pinlig. Google kunne videre fortelle at vi hadde gjort det meste feil. Padlet på samme side – som visstnok er som å ha to støttehjul på en side – ikke styrt nok, ikke padlet i takt, ikke hatt særlig effektiv fremdrift. Jada.

I god motvind, men med en ufattelig god evne til å lære nye ting, gikk padlingen nå som en lek. Vi kommuniserte, vi padlet i takt, det gikk fremover og også ganske mye rettere enn dagen før. Utrolig progresjon!

Etter avlevering av kano og årer gikk vi grusveien fra Vangen til parkeringsplassen.

Med det var 24 timer i Østmarka Nasjonalpark over og vi vendte nesen hjemover.

Østmarka Nasjonalpark kort oppsummert: En lett tilgjengelig nasjonalpark, med masse flott skog, fine vann og hyggelige folk. Denne parken kommer vi garantert tilbake til. Her er det mye mer å utforske og oppleve!

Dolomittene, Europa, Fjelltur, Italia, sommer, TurBakken

Fra hytte til hytte i Dolomitten

3. august 2025 TurBakken 6 kommentarer

Jeg har vært så heldig å få være med på en fantastiske ukestur i Dolomitten med Turbobla Adventure. En detaljert beskrivelse av turen – og mange, mange flere turer av en annen verden finner du på nettsiden https://turbobla.no/ Her får du min gjenfortelling av turen!

Denne turen kastet jeg meg med på en drøy uke før avreise. Hurra for spontanitet og fleksibel arbeidsgiver. Til alt overmål fikk jeg også med meg min kjære venninne Torhild, som jeg fant på en Turbobla tur til Marokko. Full klaff på rom 5. Sånt skjer på turer med Turbobla.

Fra flyplassen i Venezia ble vi fraktet med minibuss nordover mot Cortina. Underveis ble det en liten stopp på et idyllisk sted. Her ble det mulig å shoppe litt.

Etter det leskende stoppet gikk ferden videre til Cortina d’Ampezzo. Her ble vi innkvartert på hotell før vi tok beina fatt og utforsket byen.

Det ble både Aperol, latter og summende forventninger før vi tilbake på rommet pakket sekken og gjorde oss klare for den første vandredagen.

Både Torhild og jeg trenger et lite kurs i pakking av LETT sekk. Tung sekk kan vi veldig godt. Sammen med Randi vant vi konkurransen og lå alle rett under 16 kg. DET er mange kilo å bære på i flere tusen høydemetre og 30 varmegrader. Jeg bar i tillegg på et kamera som veier nøyaktig 1998 gram. Som sagt – et pakkekurs står på ønskelisten.

Dag 2: Cortina d’Ampezzo til Lavarella

Lengde: 14 km
Høydemeter: 900
Varighet: 6 timer

Dagen startet i frodig skog fra Ponte Felizón.

Liss, Svanhild, Hege, Torhild, Helene, Monica, Agnethe, Randi, Sofi, Eli, Alvhild, Fredrik og Øyvind

God stemning også før start på den første etappen.

Vi fulgte sti «10» ett godt stykke, før vi kom inn på på Alta Via 1, en tursti på 120 km som går fra nord til sør gjennom de Italienske Dolomittene og som har rykte på seg til å være en av de fineste stiene i Alpene.

Turen vår begynner med jevn stigning til et fjellpass på nesten 2200 meter og ned til det vakre naturvernområdet Fanes-Sennes-Braies .

Lunsjen ble inntatt i idylliske omgivelser.

Dagen gikk for det meste i motbakke i stekende varme, men beina holdt godt til tross for tung sekk.

Vi tok en liten avstikker innom hytta Malga di Gran Fanes. Her ble det tid til en pust i bakken, kaffe og iskald drikke.

Fra «kaffehytta» gikk vi videre mot dagens mål – den trivelige, familiedrevne fjellhytta Lavarella, som ligger på 2050 moh.

Nesten fremme på hytta måtte (nesten) hele gjengen bade i det forlokkende, klare vannet. Et forfriskende bad i 8 graders vann! Torild tok en 3-minutters og slo alle oss andre langt ned i det svette fjellstøvlene.

Etter badet ruslet vi videre til dagens mål. Litt mindre svette, litt lettere i steget.

Ved hytta ruslet kuene og bjellet iherdig og utrettelig med hver sin store ku-bjelle, mens Marmottene like utrettelig spise seg fete på deilig, grønt og saftig alpegress.

Helene ble kurert og fant ut at kuer ikke er så verst

Vi smakte på det vi kunne få tak i baren. God stemning.

Kvelden senket seg og kuene ga seg ikke med bjellingen. Ørepropper måtte til.

Dag 3: Lavarella – Rifugio Lagazuoi på 2752 moh.

Lengde: 15 km
Høydemeter: 1200
Varighet: 8 timer

Etappen startet gjennom idylliske enger, bekker og bølgende fjellbeite. Med oss på turen var en gjeng med nysgjerrige og selskapelige grå Tyrolerfe.

Hege og de grå Tyrolerkuene (foto: Fredrik)

Etter hvert skal vi over passet Forcella del Lago. Stien oppover var mer steinete og spektakulær og vi fikk god utsikt. Det gikk oppover, oppover og oppover. Jeg dannet baktropp og tok bilder av gjengen bakfra mens jeg passet på at alle var med. Det hadde ingenting med å gjøre at sekken var blytung og beina likeså. Neida.

Tett under toppen av passet tok vi lunsjen. Fin utsikt, litt merkelig definisjon av «mørkt brød» i matpakken, men det meste glir ned på tur.

Etter toppen av passet (2490 moh) fikk bremsemuskelaturen kjørt seg. Nedstigningen var bratt, med stien imponerende godt tilrettelagt.

Her så vi også dagens mål i det fjerne.

I bunnen av bakken fikk vi oss litt fiskespa. Avkjølende vann og lett nafsing fra småfiskene gjorde susen for varme, hovne føtter, mens vi tittet opp på passet vi akkurat hadde forsert.

Men så var det 2 timer i motbakke. I stekende varme. I høyden. Med alt for tung sekk. Puh! Det gikk seigt oppover.

Herfra ser passet vi ganske nylig forserte helt umulig ut!

Hege i fint driv oppover (Foto: Fredrik)

Helt nødvendig med flere pauser underveis. Sekken måtte av og svette rygger luftes.

Sofi og Torhild kastet seg begjærlig over snøflekken vi fant på veien oppover.

Da vi kom til den siste motbakken og kunne se målet på toppen ble Monica synlig lettet. «Kun» 175 høydemetre var litt bedre enn de 700 hun hadde sett for seg.

Lykken er å komme på toppen av Lagazuoi etter en lang, varm og hard dag i fjellet. En dag som hadde litt kortere pauser, og litt mer push fra turleder Gunn enn normalt. Alt for å ikke bli truffet av det meldte regn, torden og lyn-været.

Vi fikk utsikt. Vi fikk noe godt i glasset. Vi klappet oss selv og hverandre på skuldrene for en godt gjennomført dag. Vi glitret av salt og latteren satt lett.

Da alle var klare for en dusj og innkvartering på rommene braket det løs med plaskregn, hagl, torden, lyn og tett tåke. Jada! Snakk om flaks og god timing.

Refugioene i Dolomittene lager god og mye mat. Det er selvfølgelig 3 retters middag hver kveld og kvaliteten er det ingenting å si på. Rifugio Lagazoi var i så måte et høydepunkt!

Etter middag ble det igjen opphold og da måtte vi jo ut på en ny liten tur for å se på solnedgangen.

Slett ikke den dummeste ideen vi har hatt.

Turens utskremte fotograf – også kalt Paparazzien ble også avbildet.

Går ingen steder uten kamera! (Foto: Hege)

Dag 4: Fra Lagazuoi til Averau – gjennom tuneller fra 1. verdenskrig

Lengde: 8 km
Høydemeter: 400
Varighet: 5 timer

Denne dagen startet uten sekker. Disse ble sendt med gondolen ned til dalen, mens vi skulle gå gjennom fjellet i tunneler fra 1. verdenskrig.

Fjellene rundt oss var frontlinje i 1. verdenskrig. Her kjempet styrkene til Italia og Østerrike/Ungarn mot hverandre. I overmot mente Italia at de skulle erobre fjellene og være i Wien på 6 måneder. Sånn gikk det ikke. Etter 3 år og 650 000 døde hadde de kun erobret noen få kilomter.

Vi tok på oss hodelykter og gikk inn i de imponerende tunnelene. Turleder Gunn kunne fortelle at det hver dag jobbet 120 menn i døgnskift og at de ved hjelp av hakker, spader, håndkraft og noen maskiner, hadde en fremdrift på omtrent 6 meter i døgnet. Her var det røffe arbeidsforhold! Ned mot 40 minusgrader om vinteren, dårlig med mat, snøskred, elendig sanitærforhold tok vel så mange liv som det selve krigen gjorde.

Nedstigningen er på ca 1 km, og de restaurerte tunnelene fungerer som et museum med krigshistorie. Flere steder underveis er det små utstillinger som viser boforhold, geværstillinger og redskaper.

Vel nede i Falzarego-passet på 2107 moh ble det lettelser i antrekkene. Hodelykter ble tatt av og is og kaffe tatt inn, før vi gikk videre.

Dagen startet på toppen av dette fjellet

Fra passet tok vi fatt på dagens stigning til Rifugio Averau på 2413 moh, som også er dagens mål.

Det siste stykket mot Averau
Lang, lang rekke
Refugio Averau

Etter ankomst satt vi fra oss tunge sekker og gikk med lett eller ingen oppakning ned til den spesielle fjellformasjonen Cinque Torri. Dette er et populært sted for klatrere. Vi nøyde oss med å se på de som klatret og ta en kaffe.

De går gondol dit – for de som helst ikke vil gå på beina. Dessverre var det ikke gondol opp igjen til Averau.

Det smakte derimot veldig godt med en after-hike på terrassen da vi kom opp igjen.

Etter middag tok vi turen opp den brede ryggen til toppen av fjellet Nuvolau på 2575 moh. Jeg var stinn av middag og sola gikk fort ned. Her var det bare å gønne på, med maten i halsen, skyhøy puls og kameraet dunkene i siden. Denne solnedgangen skulle oppleves!

Fra Novalau er det panoramautsikt mot 3000-metere som Tofane-massivet og den snøkledte Marmolada på 3343 moh. Marmolada er forøvrig den høyeste toppen i Dolomittene.

For en solnedgang vi fikk! Milde himmel! Tror det må være livets flotteste solnedgang.

Dag 5: Fra Averau til Staulanza

Lengde: 18 km
Høydemeter: 600
Varighet: 8 timer

Dagen startet ned en grusete alpinbakke. På veien hørte vi Marmottene advare om at vi var på vei med sin karakteristiske plysting.

Vi fulgte fjellryggen ned til Passo Giau, et veipass ovenfor Cortina.

Vi gikk på åpne, grønne områder mesteparten av dagen, med noen korte stigninger. Og en seig en.

Her møtte vi også til alt overmål 3 andre turgrupper og fikk oppleve en form for fjellpassrushtid. Svett, bratt men sakte tempo på grunn av trafikkork. Heldigvis.

På toppen åpnet landskapet seg opp og foran oss så vi nå fjellet Pelmo. Plutselig var beina lettere, en mild vind tørket svette panner og lunsjen var nær. Livet smilte igjen. Underlig hvor fint livet blir når det ikke går i motbakke.

Den samme sjeleroende utsikten fikk vi da vi spiste lunsjen i sola. Her var det bare å kaste seg ned der man stod, få av seg svette fjellstøvler og nyte medbrakt mat. Det var ikke fritt for at det ble sukket henført.

Turen gikk videre i dette kulisslignende landskapet.

Plutsetlig hørte jeg små gledeshyl foran meg på stien. Det var blitt lokalisert og identifisert Edelweiss! Grunnen til den voldsomme entusiasmen er at denne lille rare blomsten er utrydningstruet og absolutt ikke så lett å finne.

Edelweiss (Leontopodium alpinum), en av de mest kjente europeiske fjell blomster. Navnet kommer fra tysk edel («edel, nobel») og weiß («hvit»). Vitenskapsnavnet, Leontopodium betyr «løvens pote» og kommer av de greske ordene leon («løve») og podion (forkortelse av pous, «fot»).

Personlig var jeg litt skuffet. Den så mye mindre «edel» ut enn jeg hadde sett for meg at en blomst, det til og med synges om, skulle se ut. Litt hårete og rufsete stod den der og blomstret i en liten grop på en kampestein. Men vi har sett den. Hurra!

Lenger ned i dalen traff vi på vår-yre kyr. De var veldig nysgjerrige – og kanskje litt vel innpåslitne, men ganske søte.

Alt er vakkert her! Storslåtte fjellmassiver, blomsterprakten, dyrelivet, insektene. Hvor enn du snur deg er det noe nytt å ta inn – og ta bilde av – hvis du er som meg.

Etter mange timer på tur i stekende varme var det det utrolig godt å ankomme Staulanza-passet hvor vi skulle spise middag og overnatte. Men først skulle neste siste fjell etappe feires med en afterhike. God stemning!

Dag 6: Fra Staulanza til Zoppe – vår siste dag i fjellet

Lengde: 13 km
Høydemeter: 500
Varighet: 5 timer

Staulanza ligger på en lavere høyde enn vi har vært de foregående dagene. Det er mer vegetasjon, og vi gikk i stille, frodig og kjøligere skog mye av dagen.

Rundt en sving fikk vi en nydelig naturopplevelse!

Utrolig at den ikke ble skremt bort av skravlende turgåere. Vi takker for opplevelsen – og ja – sukker henført.

Turen gikk videre rundt det imponerende Pelmo-massivet gjennom blomsterenger, furuskog og hele tiden på fine stier. Ikke rart noen av oss ble revet med av denne sound-og-music stemningen!

Lunsjen ble spist i en gnistrende, grønn blomstereng.

Etter lunsjen tok vi tok turen bortom den sjarmerende Rifugio Venezia (1980 moh). Her ble det inntatt kaffe og en lokal Grappa. Utsikten var det heller ikke her noe å si på.

Svanhild og Liss nyter den lokale grappaen

På den siste del av ruten gikk vi gjennom en skogstrekning ned til den lille, søvnige landsbyen Zoppe på 1461 moh, hvor fjellturen vår endte.

Fjellturen vår fra refugio til refugio i Dolomittene var ferdig. For en tur det hadde vært! For en natur, for et vær, for en fantastisk fin gjeng å dele opplevelsene med!

Tusen takk for fjellturen til verdens beste turgjeng!

Men turen var ikke over. Den neste – og siste – delen av programmet foregår i Venezia. Vil du lese mer om den opplevelsen kan du lese – og ikke minst se bilder i neste innlegg.

Fottur, Jomfruland, Nasjonalpark, Nasjonalparkprosjektet, Padletur, sommer

Jomfruland nasjonalpark – til lands og til vanns

9. juli 2025 TurBakken Legg igjen en kommentar

Denne vakre nasjonalparken besøkte jeg to dager på rad. Den første dagen til fots, etter å ha kjørt dit i båt og den andre dagen i kajakk.

Kart lånt fra nettsiden Jomfrulandnasjonalpark.no

Jomfruland nasjonalpark er en marin nasjonalpark. 98% av nasjonalparken er under vann og består av tareskoger, ålegrassenger, bløtbunn, skjellsand og israndsavsetninger. Nasjonalparken er 27 kilometer lang og ligger på den ytre delen av kysten i Kragerø. Deler av Jomfruland og Stråholmen, Stangnes på fastlandet og et hundre og seksti holmer utgjør landarealet.
På land har nasjonalparken et viktig kulturlandskap og kanskje de fineste skogshagemarkene i landet. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

Vår inngang til Jomfruland nasjonalpark var via havnen ved Tårnbrygga. Her fortøyde vi båten, før vi ruslet innover på øya gjennom grønt og frodig åkerlandskap, forbi idylliske hus og sommerhytter, sykkelutleieren Knut, drøvtyggende kuer og enger med vakre sommerblomster.

Snart var i ute på havsiden av Jomfruland. Her plasker bølgene mot den lengste, åpne, rullesteinsstranda ved Skagerak. Stranda er nesten 7 km lang! Horisonten krummer seg og det grå havet ser uendelig ut foran oss.

Langs stranden er det satt opp skilt med motiver fra Jomfrulandssamlingen av Theodor Kittelsen.

Rullesteinstrendene ble avsatt her etter siste istid. Steinene lå i moreneryggen som ble dannet på sjøbunnen og da Jomfruland senere steg opp av havet, ble leire, sand og grus vasket vekk. Igjen lå steinene som så ble rullet, kastet rundt på og hardhendt håndtert av bølgenes utrettelige aktivitet. Resultatet ble de runde steinene vi nå ser. Men bølgene er ikke ferdige med jobben. Når det er store bølger kan man visstnok fremdeles høre at prosessen fortsetter.

Vi fant den angsfrie sonen og fant roen. Selv om ordtaket som ble sittende; «Håpet forlenger lidelsen» ga meg aldri så lite angst med på veien videre.

Blankskurte, solvarme svaberg innbød til en hvil i sola. Mens ærfuglene duppet i bølgene og skarvet tørket vingene i vinden lå vi langflate på et svaberg i havgapet og nøt varmen, suset fra vinden og bølgenes plasking.

Det var på sin plass å få til et bad i nasjonalparken. Både Mari og jeg fikk oss en dupp i Skageraks krysstallklare vann.

Salt var det også! Jeg, som stort sett har badet i ferskvann i det siste, moret meg over god oppdrift.

Etter badet tok vi veien innover på øya. Først gjennom hasselskogen før vi kom over i eikeskogen. Vakkert her også.

Jomfruland har kanskje de fineste skogshagemarkene i kyststrøk i landet og store kystkantkratt. Sandkystvegetasjonen på Jomfruland har nasjonal verdi og sandtørrengene er de største i Norge. På Stråholmen er det strandenger, tang- og tarevoller og brakkvannsdammer med mulig internasjonal verdi. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

De har hatt nok stein å bygge av her ute!

Det er mange steingjerder både på Stråholmen og Jomfruland som deler inn landskapet og gir det særpreg. Omtrent 700 mål av arealet i nasjonalparken på Jomfruland og Stråholmen er preget av beiting, slått og rydding gjennom tidene. Flere områder har nasjonal landskapsverdi. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

Til slutt tok vi oss en lunsj på Haga kafe og en is på Tårnbrygga før vi tok båten tilbake til øya «vår», rett utenfor nasjonalparken.

Dagen etter blåste det mindre og vi tok turen inn i parken via kajakk.

Jomfruland nasjonalpark har mange holmer og småøyer det ikke er lov til å gå i land på i hekkesesongen. Vi padlet derfor stille rundt dem og forstyrret mindre enn havørnen som fløy over oss, jaget av en flokk måker.

Jomfruland og Stråholmen er svært viktige rasteområder for fugl under trekket. Nord på Jomfruland og på Stråholmen hekker det nattergal, tornirisk og av og til tornskate og rosenfink. Jomfruland Fuglestasjon har registrert over 320 fuglearter. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

Min fortreffelige guide, veileder og turarrangør i denne nasjonalparken var min veldig gode venninne, Mari. Jeg takker for stødig transport og et nydelig opphold i hennes sommerparadis!

Fottur, Gutulia, Nasjonalpark, Nasjonalparkprosjektet

Gutulia – Norges minste nasjonalpark

15. juni 2025 TurBakken Legg igjen en kommentar

Gutulia er Norges minste nasjonalpark og en av de eldste. Det var den gamle og storvokste skogen som gjorde at interessen for å verne dette området kom tidlig på 1900-tallet. Gutulia er de sølvgrå tørrfuruenes og de spredte gammelgranenes nasjonalpark. Her finnes gamle kjemper av gran og furu som har levd i flere hundre år. Disse trærne gir igjen liv til et mangfoldig insekt- og planteliv etter at de har falt ned på bakken. Nasjonalparken har også tre gamle setervoller som ble drevet i over 200 år, men som nå er lagt ned. De gamle bygningene er godt bevarte og minner om tidligere tiders levd liv. 

Gutulia ligger nord i Innlandet i Engerdal kommune, sør for Elgå og Femundsmarka. Nasjonalparken grenser også til Sverige. (Kilde: Norges Nasjonalparker, Gutulia Nasjonalpark).

Vi ankom Gutulia sen ettermiddag og startet med å etablere oss på leirplassen. Hilde hengende mellom to trær, jeg i telt – i god avstand fra Hilde. Det gikk rykter om snorking sist natt.

Fra parkeringsplassen ved Gutulisjøen og videre langs sjøen inn til nasjonalparken er det satt opp informasjons plansjer med jevne mellomrom. Vi tok oss en luftetur innover stien og fikk med det en innføring i blant annet dyrelivet i området. Her kan man treffe på både bjørn, jervn, gaupe og elg!

Så ble det kos i camp med one-pot pasta i gryta og alle klærne vi hadde med oss på kroppen. Vinden var sur og kvelden ble kort.

Neste morgen var vinden like kraftig men inne i teltet var det kos som vanlig. Noe av det beste som finnes er morgensola som varmer, kaffe i trekoppen og fuglekvitter i trærne.

Etter en næringsrik grøtfrokost tok vi beina fatt og gikk innover langs Gutulisjøen til nasjonalparken. Turen inn til parken er på 3 km, en vei.

Klargjort for utbytting av gamle klopper

Når man krysser grensen inn i nasjonalparken er det første man møter tre vakre, gamle setervoller. Fargene på tømmeret er helt surrealistisk nydelige!

Det er etablert en natur- og opplevelsessti rundt setra og i deler av den gamle skogen.

Vi gikk deler av denne og håpet at det skulle dukke opp en sti som ville ta oss opp til toppen av Gutulivola, det høyeste punktet i nasjonalparken. Det gjorde det ikke. Parken er faktisk helt fri for merkede stier. Det anbefales derfor å ha med seg kart og kompass. Det hadde vi. Vi la inn en kurs, holdt den forbilledlig bra og traff på toppen akkurat som planlagt.

Opp gjennom urskogen fulgte vi tidvis noe som lignet på stier, men som viste seg å være dyretråkk. Det var spor etter elg over alt.

Etter mye bushing og klyving i motbakker kom vi oss over tregrensen og fikk en byge med sludd midt i fjeset, som vi ikke helt skjønte hvor kom fra. Dårligere vær ett sted lenger nord tydeligvis.

Vi gikk målbevisst mot toppen og ble belønnet med fin utsikt over landskapet rundt.

Utsikt mot Gutulisjøen

Nordavinden var bitende kald. Toppen var ikke et blivende sted.

De obligatoriske topp-bildene ble tatt kjapt før vi gikk i raske klyv nedover i skogen igjen.

Vakker skog!

På veien ned igjen ble det naturligvis også tid til litt treklemming. Hilde koste seg med skogen konge; Storgrana med den anselige alderen 300 år og en høyde på 30 meter.

Ved setervollen fant vi en lun solvegg og stekte oss pannekaker til lunsj. Underlig nok har jeg ikke et eneste bilde av en pannekake.

Her var det også en nydelig ren og romslig utedo.

Turen ble totalt på 12,28 km og vi brukte, inklusive, treklemming, pannekakesteking, diskusjoner om veivalg og fotografering 5 timer og 13 minutter.

Den observante leser har nok sett at Hilde gikk rundt med en fiskestang i sekken hele dagen. Dette i håp om å få fisk til middag. Vel, planen var å ta den ut av sekken for bedre fiskelykke, men med så kraftig vind at det gikk hvitt på sjøen, var det få som hadde tro på at vi skulle få napp.

Tilbake i campen tok hun allikevel ut fiskestangen og ga det et forsøk. Hun skal ha mange poeng for iherdige forsøk.

Etter å ha mistet to sluk ga hun opp. Det ble Real til middag.

Vi fikk oss også et forfriskende bad i Gutulisjøen. Langgrunt, friskt og kort.

Kvelden kom med en vakker solnedgang. Den vedvarende og standhaftige vinden løyet. Fuglene kvitret fremdeles lystig og hadde absolutt ikke tid til å sove bort juninatta. Takknemlige tanker om lykken av å få oppleve sånne dager og kvelder ruslet forbi. Solen senket seg. Takk for nok en fin dag!

Natt ble til dag og etter en god frokost ble campen vår pakket ned og vi vendte nesene våre hjemover.

En ny nasjonalpark er besøkt. Også denne fin på sin måte. Liten, intim, fine overnattingsmuligheter både rett utenfor og inne i parken. Vakker gammel skog, fin og luftig utsikt fra toppen av parken. Fiskemuligheter skal det også være. Er du heldig treffer du på elg, bjørn, jerv og gaupe i Gutulia. Vi måtte nøye oss med å høre fuglene kvitre. Fint det også.

Takk for turen!

Fottur, Fulufjellet, Nasjonalpark, Nasjonalparkprosjektet, Norge, Overnattingstur

Fulufjellet nasjonalpark – to parker i to land

9. juni 2025 TurBakken Legg igjen en kommentar

Fulufjellet nasjonalpark ligger helt øst i Trysil kommune i Innlandet fylke, ca 250 km nordøst for Oslo. Nasjonalparken ligger på grensen mellom Norge og Sverige med nasjonalparker på begge sider av grensen. Fulufjellet nasjonalpark ble opprettet i 2012.

Denne nasjonalparken er lett tilgjengelig. Her er det mulig å kjøre «til døra». Vi satt gps’n på Fulufjellet og lot det stå til. Vi havnet da helt syd i nasjonalparken, som ikke var akkurat det vi hadde sett for oss, men som viste seg å bli riktig så perfekt.

Vi landet ved hovedinnfallsporten sør øst for Storbekkåsen, oppunder Brynflået helt i enden av Fulufjellvegen.

Her er det bygget en fantastisk fin gapahuk som vi la beslag på. Men først gikk vi en tur opp på fjellet.

Vi gikk i sedvanlig raskt tempo opp den flotte Fulufjellstrappa mot varden som markerer riksgrensen mellom Norge og Sverige. Riksrøys 127 (Rr 127), som på offentlig kart kalles Vestertangrøysa.

Motbakken, som gikk gjennom ur og rasmark, var jevn og lettgått og vi kom oss raskt opp over tregrensen og opp på fjellplatået. Trappen er ca 300 m lang, hele stien opp til varden omtrent 1,5 km.

Grensevarden ligger på 925 moh. er det eneste man ser av grensen. Relativt åpne grenser mellom Norge og Sverige. Koselig.

Ved grensevarden møtte vi en lokalkjent fyr (linselus på bildene over), som kunne fortelle oss at vi kunne følge en litt utydelig sti nordover, sånn omtrent på grensen.

Vi liker rundturer og la av sted. Det var ikke lett å se forskjell på Norge og Sverige og vi var således litt usikre på hvilket land vi til en hver tid ruslet rundt i.

Stien tok på et tidspunkt slutt, men vi var ikke helt klare for å avslutte turen på fjellplatået.

Etter litt grensehopping fortsatte vi derfor turen off-road.

Hilde demonstrerer hvor lett det er å passere grensen mellom Norge og Sverige

Kursen ble satt mot en varde på den svenske siden av grensen. Varden lå på en forhøyning på 971 moh og ga litt le for en litt sur vind.

Berggrunnen i Fulufjellet består av prekambrisk sandstein som er avsatt for 1,4 milliarder år siden! Jeg gjentar 1,4 milliarder! Toppen av fjellet er et platå med 360 graders utsikt, med bratte lisider med gammelskog. Størstedelen av nasjonalparken er snaufjell bestående i hovedsak av blokkmark. Den dyp røde trysilsandsteinen er dekket med nydelig gulgrønn kartlav som gir vakkert fargespill.

Etter en velfortjent lunsj satte vi kursen ned mot foten av fjellet igjen. Det første stykket gynget vi av gårde på et underlag av nydelig, myk mose og lyng. Etter hvert tok steinura over.

Med god retningssans, godt syn, og ett og annet blikk på kartet fant vi tilbake til stien som førte oss ned av fjellet. Stien gikk over blokkmark, myr og til slutt inn på myke, tydelige stier i den gamle furuskogen.

Det er lov å samle pinner som ligger løst på bakken til bål. NB! Kun lov med bål på etablert bålplass.

Vel tilbake til gapahuken rigget vi oss til og gjorde det relativt tydelig for andre at vi ikke var så interessert i selskap rundt bålet.

Varm sol, leskende drikke, vinden som suste i trekronene, relativt gode pølser på bålet, sjokoladekake til dessert. Joda, damene vet hvordan de skal kose seg.

De siste strålende av kveldsola tok vi under en gammel furu med utsikt mot gapahuken.

Vi var relativt glade for å ha tak over hodet når regnet begynte å pøse ned utpå natten. Vinden stod på rett inn i gapahuken og gjorde fotende av soveposene fuktige, men det ble heldigvis ikke veldig kaldt.

Fulufjellet nasjonalpark bød på kort anmarsj, flott og lettgått terreng med vid utsikt, spennende geologi, artig grensehopping, nydelig overnattingssted og alt av vær. Oppsummert er vi veldig godt fornøyde med nasjonalparken og turen!

Finnemarka, Langrenn, Norge, Overnattingstur, Pulk, Vinter

Sol, Snø og Smil: En eventyrlig helg i Finnemarka

28. mars 2025 TurBakken Legg igjen en kommentar

Turen vår denne helgen startet pent og rolig med rigging av pulk på en parkeringsplass helt innerst, øverst i Solbergveien, i sydlig ende av Finnemarka. Der traff Hilde Lillian på en skiløper som ga oss instruksjoner om veivalg. Han advarte om et litt krevende parti helt i starten, men kunne fortelle at resten av turen var grei skuring.

img_6773-1 — Hilde Lillian er strålende klar!

Over en myrlendt sump med store kavler dro, halte og lempet vi pulkene mens vi balanserte og kavet oss over de sleipe tømmerstokkene.

att.v_z8y-duqbrhhd1obw6djru1m3xc39ynqsmznqrm82u-1 — Vår venn skiløperen får ingen premie for anbefaling av veivalg

Line og Anita, som ankom litt etter oss, fikk råd av noen andre skiløpere. Om en annen vei. Uten behov for å bære pulken. De valgte den. Smarte jenter.

Så satte vi kursen mot den idylliske DNT hytta Damslett. Det var en knapp kilometer inn til hytta – uansett veivalg – men Line og Anita kom allikevel frem mye senere enn Hilde Lillian og meg. Årsaken var at de, etter kort tid, og i første motbakke, stoppet for en drikkepause.

Smart å drøye anmarsjen litt slik at man kommer frem til klargjort hytte.

DNT-hytta Damslett ligger helt sør i Finnemarka ved vannet Nerdammen. Hytta har en fantastisk beliggenhet med flott utsikt over vannet og gode solforhold. Den er lett tilgjengelig med kort vei fra parkeringsplass hele året. Hytta er ubetjent og låst med DNT-nøkkel. (Takk til Copilot).

Vi er utstyrt med opptil flere nøkler og kommer enkelt inn i hytta. Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at DNT-nøkkelen ikke går til selve døra, men kun til en nøkkelboks. Tar bort litt av sjarmen med nøkkelen synes jeg, men skuffelsen kan nok kategoriseres som et I-landsproblem.

Vel fremme ved hytta tente vi opp i peisen og hentet snø som vi smeltet for å ha vann til vask og annet. Vi kunne ha brukt isboret og hentet vann i Nerdammen, men valgte isteden å gå for den litt mer tungvinte metoden å skrape opp steinhard skaresnø som vi smeltet på ovnen. Litt skummelt med sprø vår is.

Den utrolig fine hytta ble raskt fylt med varme og kos. Som seg hør og bør ble det servert både forrett og hovedrett. Det ble gode samtaler, latter og etter hvert synging, og som vanlig når denne gjengen er samlet, var stemningen mer enn god.

Neste morgen opprant med sol og blå himmel. Vi tok oss god tid før vi startet utvasken av hytta.

Morgenstemning

Da vi var nesten klare ankom Hilde Marie og ble med oss videre på eventyret.

Så la vi la ut på skitur innover i Finnemarka med sol i ryggen, snø av varierende kvalitet under skiene og pulker på slep.

Finnemarka er relativt kupert. Innover i marka er det egentlig mest oppoverbakker. Det ble med andre ord mye fiskebein og ikke så høyt tempo, men sola skinte og ingen klaget.

Vi hadde en plan om å gå til en gapahuk ved Langevannet, men etter tips underveis endte turen ved Solbergvannet. Vi er veldig lydhøre for tips fra erfarne fjellfolk.

Ved Solbergvannet dristet vi oss ut på isen til en idyllisk, lyng og furubevokst liten holme. Her fant vi et perfekt sted å innta lunsjen. Etter en ekstremt kort rådslaging ble vi enige om at vi ikke ville finne finere plass og ble liggende i lyngen og nyte sola.

Solbergvannet er et fiskevann i Finnemarka med god bestand av både ørret og abbor. Solbergvannet er også et populært sted for bading og telting. I nordøstdelen av vannet finner du et fint og flatt område som egner seg godt for familier på dagstur. På vestsiden er det også gode områder for telting og bading. (Finnemarka.com)

Å ligge der i lyngen og bare nyte sola og tilværelsens ukompliserthet var pur glede. Vi var lykkelig tilstede, passe avskåret fra omverdenen (spesielt de med Telenor abonnement), sola varmet vinter valne kropper og vi hadde godt med mat og drikke. Det var ikke fritt for at det ble reflektert en del over hvor privilegerte vi var som kunne gjøre akkurat dette.

Ettermiddag gikk over i kveld og vi flyttet oss fra den ene enden av holmen til den andre. Soveplasser ble rigget mens sola gikk ned.

I nordenden av holmen vår var det allerede etablert en bålplass som vi gjenbrukte. Middagen ble laget og bålet tent. Kvelden senket seg og livet fortsatte å levere.

Da natten var på sitt mørkeste ble varmeflaskene fylt opp og småpikene krøp ned i soveposene.

Fra soveposen så jeg det magiske øyeblikket da en stjerne tok sin siste ferd og sluknet. Jeg tenkte brått at jeg skulle ønsket meg noe, men der og da var det ingenting mer jeg kunne ønsket meg.

Lydene av naturen var magiske; isen som drønnet, hakkespetten som hakket ivrig i vei fra tidlig, tidlig morgen, og fuglekvitteret som tiltok litt senere på morgenkvisten og blandet seg med suset av vinden i furukronene.

Rim på jervenduken og soveposene minnet oss om at det enda ikke var helt vår.

Soloppgangen ble feiret med kaffe og banankake mens vi fremdeles kroet oss i de varme soveposene.

16ae191f-7098-46af-8e5a-6a250fc0d644-1 — Koser meg!

Noen hadde, i de små morgentimer, blitt enige med seg selv om at det var behov for litt oppgradering av utstyr i form av en litt varmere sovepose, mens andre var godt fornøyde med egent eller lånt utstyr.

Så kom den kjedeligste delen med en slik tur. Vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.

Turen tilbake gikk på hardt skareføre i lange nedoverbakker og ble unnagjort på halvparten av tiden vi brukte opp dagen før.

Hilde Marie, Hilde Lillian, Heidi, Line og Anita

Vi sier takk for denne turen og gleder oss allerede til neste tur vi skal ha i Finnemarka. Den er planlagt og blir på beina etter at snøen er gått.

Alpint, Italia, Vinter

Skibaluba i Alagna

4. mars 2025 TurBakken Legg igjen en kommentar

Etter en effektiv flytur fra Gardermoen til Milano og to korte timer i minibuss, kjører vi så langt det går an å komme inn en trang dal omkranset av bratte, høye fjell. Den bittelille landsbyen Alagna i Nord Italia ligger inneklemt og skyggefull, men har en «hemmelighet» som ligger der forlokkende rett over tåkehatten som nå klistrer seg til fjellsidene; uberørt nysnø, lange, bratte bakker, strålende sol og skyfri himmel. Paradiset venter på oss!

Alagna Valsesia (1191 moh) er en kommune og en liten landsby høyt i Valsesia alpindal i provinsen Vercelli, Piemonte, Nord-Italia, et UNESCOs verdensarvsted siden 2013. Det er et turiststed for fjellklatring og vintersport, og det er internasjonalt kjent for frikjøringen off-piste ski. Wikipedia

Jeg har fått audiens til å bli med en hardbarket, skientusiastisk gjeng på tur. Denne gjengen har vært på tur sammen i hele 27 år! Det føles unektelig noe skummelt å skulle stå på ski med en så sammensveiset, tradisjonstro og dreven gruppe. Klarer jeg å holde følge både på og utenfor bakken? Kommer jeg til å passe inn i gruppa? Hva om jeg er den dårligste på ski og endrer opp med å kjøre alene alle dagene, og så ikke får være med på afterski?? En skrekkelig mulighet, men ikke helt sannsynlig. Afterski kan jeg.

Snart får jeg høre at det er opptakskrav, men hva kravene går ut på får jeg ikke vite. De som vet, de vet og jeg er konstant under evaluering. Meldingen blir fremsagt med glimt i øyet og et glis, men jeg er ikke beroliget.

Persongalleriet

Fredag

Den første dagen var deler av det vidstrakte anlegget stengt på grunn av sterk vind. Vi holdt oss i bakkene nærmest Alagna og kunne kose oss med nysnø, velpreppede bakker og pur skiglede. Jeg hang med gjengen og koste meg!

Monterosa Ski is a secret waiting to be discovered. The ski complex is located in the heart of the Italian Alps at the foot of Monte Rosa, the second highest massif in Europe. We are speaking about a vast system of ski stations: the main ski complex “3 Valley continuous skiing” is completed by the five resorts, small pearls in the skiable domain.
The ski resort bestraddles Piedmont and the Aosta Valley reaching a height of 3,250 metres between the territories of Alagna Valsesia, Gressoney-La-Trinité and Champoluc. (Bergfex.com)

Da den første dagen led mot kveld vendte vi skituppene ned mot dalen. Det skulle kjøres helt til hotellet. Men som alle vet, uten mat og drikke kommer man ingen steder. Flaks for oss fant vi en sjarmerende refugio på veien, drevet av en utvandret svenske.

God stemning på vei inn til etappe 1 av afterskien

Martin tror et kort øyeblikk at alle er til han. Den gang ei.

Her ble vi kun i kort tid. Løypemannskapet var ivrige på å tømme bakkene for folk og vi var livredde for trusselen om å måtte kjøre veldig sakte med løyperenskeren. Det var mer afterski å bedrive i Alagna.

Lørdag

Den neste dagen hadde vi en avtale med en guide. Vi ville utforske mer av området.

Ettersom det var lite snø i terrenget tenkte jeg at vi skulle kjøre i bakkene. Så feil kan man ta. Guiden introduserte «enkelt test av ferdigheter» og dro så rett ut i de bratteste hengene med tung og flakete løssnø.

Min første tanke var «nå stryker jeg på opptaksprøven!», men hang på så godt jeg kunne. Elegant var det ikke. Etter flere opplevelser hvor skiene gikk en vei og kroppen den andre, og jeg så for meg skader av dimensjoner, bestemte jeg meg for å trekke meg fra guidingen. Dette var jo ikke gøy.

Her skimtes gjengen midt i bildet. Jeg «jukset» og tok den preppede bakken ned. Den var fin den!

Men på en eller annen måte ble jeg overtalt til å bli med videre. Vi skulle nå til frikjøringsparadiset. Her var det tørr snø, lettere å kjøre, urørt snø, sol, glede og fantaaastisk offpist kjøring! Bli med!! Min FOMO slo til og jeg sa nølende ja. I gondolen så guiden på skiene mine og ristet lett på hodet. «I should have looked at your skies earlier. These are not good for offpist.» Mer hoderisting. «But… you’re a strong skier, you might be ok». Herlig. «Might be ok» var ikke helt det jeg var ute etter. Jeg var kvalm. Knærne skalv og jeg hadde angst. Vi gikk ut av gondolen på 3275 moh og rett til en maskin som sjekket at skredsøkerene våre fungerte. Jeg kunne fremdeles snu. Dette var jo egentlig idioti. Rene carving bakkeski i massevis av tung løssnø?! Hvilken idiot blir med på noe sånt?! Heidi heter idioten og jeg ble selvsagt med.

If hundreds of kilometers of perfectly groomed slopes of Monterosa Ski are no longer enough, you are ready to take it to the next level. It means pushing yourself higher, where human encounters become more rare, while the one with nature becomes more and more intense, where you are left alone with the mountain, the real one.

Imagine around you peaks that exceed 4.000 meters of altitude, the white of the glaciers as far as the eye can see, and a sky that breaks only when it meets the distant plain. Imagine starting your descent from here, drawing curves where no one has yet passed, lifting snow as soft as flour with the edges, looking at panoramas that only a few will be able to admire with you. (The Monterosa Freeride Paradise)

Vi trasket, traverserte og karret oss bort til Punta Indren på 3250 moh.

Før vi basket oss forbi Passo Salati på 2971 moh og ut i umerket nasjonalpark. Litt spenning var det i gruppa, av ulike årsaker, men hva kunne gå galt liksom? Sola skinte fra skyfri himmel, og så videre.

Det gikk heldigvis bedre enn fryktet. Det gjør ofte det. Kvalmen ga seg litt etter litt. Det var unektelig vakker der vi jobbet oss nedover fjellsiden. Noen jublet litt, det var ikke bare jeg som trynte grasiøst i snømassene og innimellom holdt jeg meg til og med flytende oppå snøen i noen svinger. På ett tidspunkt fikk jeg til og med en kort applaus for innsatsen. Takk!

Alpene strakte seg spisse og vakre mot en usannsynlig blå himmel, naturen var stille, gjengen var inkluderende, morsom, raus og tålmodig. Livet var mer enn bra!

Det ble lunsjtid og slitne lår fikk en velfortjent pause. Vi hadde bord i sola, som jo høres forlokkende ut, men som viste seg å være bittelitt kjølig. Stemningen var allikevel upåklagelig. Utsikten var det heller ingenting å si på.

Etter lunsj tenkte jeg at jeg fikk gi meg mens leken var god. Bakkekjøring resten av dagen. Eller bare bli med opp i gondolen en gang til og kjøre nok ett sted uten noen exitmulighet? Jada. Du gjettet riktig. Jeg ble selvfølgelig med.

Opp med gondolen til Indren (3275 moh), så ned over «just a small problem», også kalt isbre.

Snøen var litt våtere, smilene satt fremdeles bredt klistret i samtlige fjes, guiden var fåmælt, men vi skjønte stort sett hvor han ville ha oss. For en dag!

Søndag

Denne dagen utforsket vi resten av anlegget og kom oss helt over til Champoluc. Det var stort sett lite køer i heisene, vi hadde god plass i bakkene og tilbakela omtrent 40 km og 8000 høydemetere.

Helt tilfeldig fant vi det flotteste lunsjstedet på hele området! Sol, smil og lykkelig her og nå.

Mer skikjøring i vakker natur etter lunsj. Det var lite snø i terrenget og stedvis helt bart, men bakkene var godt preparerte, temperaturen akkurat så kald at snøen holdt seg fint og alle hang med.

Etter en full dag med skikjøring var det tid for afterski. Naturligvis.

Sikkerhet først – ryggbrettet er fremdeles på under afterski øvelsen.

Mandag

På dette tidspunktet lå flere av gruppa igjen på rommet med feber, hoste og gryende influensa. Jeg var eneste jenta som fremdeles kunne stå oppreist og fikk kjørt meg.

Fin fin dag! Også denne dagen tilbakela vi omtrent 8000 høydemetere og 40 km.

På kvelden karret de syke seg på beina og ble med på avskjedsmiddag. Det ble talt, skrålt, skålt, delt ut priser, mimret og oppsummert. En fin avslutning på herlige dager i Alagna!

Alle gode ting har en hjemreisedag

Herlig skikjøring, superbra folk, nydelig vær, god drikke, ikke fullt så god mat, greit med snø, ingen store skader, dessverre litt sykdom, men oppsummert en tur godt over norm!

Opptakskravene ble visstnok bestått (jeg vet fremdeles ikke hva de var) og jeg har nå et håp om at jeg blir invitert med denne flotte gjengen på tur igjen. Jeg er veldig gjerne med på mer Skibaluba!

Takk for følget!

Fottur, Jordan, Midt-Østen

Ankomst Aqaba, strandliv og snorkling i Rødehavet

31. desember 2024 TurBakken 1 kommentar

Vi ankom Aqaba på ettermiddagen dag 8 av turen vår. Her sjekket vi inn på hotell og tok ganske raskt turen til takterrassen. Du gjettet riktig – det var en solnedgang og en sundowner som ventet på oss.

Jentene koste seg i dagens siste solstråler mens den ekstremt innholdsrike dagen ble oppsummert.

Senere samme kveld gikk turen ut på byen i Aqaba. Vi skulle spise middag på det vår lokale guide trodde var en «roof terrace». «The terrace» viste seg å være en form for fortau på gateplan så vi satt litt på utstilling, men det var jo hyggelig å kunne underholde lokalbefolkningen litt. 14 norske damer vekker litt oppsikt i Jordan. Men det skal sies – vi fikk kun positiv oppmerksomhet. De så på oss, men ikke på noen ufin måte, slik man kan oppleve i mange andre land. Her opplevde vi kun vennlig nysgjerrighet. Forfriskende!

Dag 9: Strandliv, slaraffenliv og snorkling

Etter frokost kjøres vi til Berenice Beach Club. Vi var tidlig ute og fikk solsenger på første rad mot Rødehavet.

Dagen ble tilbrakt på solsenger mens vi slikket sol, slumret, leste bok, skravlet og generelt nøt livet.

Innimellom var vi alle ute i Rødehavet, duppene i vannoverflaten mens vi utforsket korallene og så på akvariefiskene som svømte få meter fra stranden.

Line frisket opp dykkerlappen.

Andre ble med på strand-stretching. De fleste ga etter og tok seg ett glass vin under parasollen. Livet var varmt, deilig og en drøm.

Vi tok kun et lite avbrekk fra strandlivet for å få i oss litt lunsj. Den lokale vinen var heller ikke så verst.

Livet i paradis var helt innafor. Ingen, absolutt ingen klaget det minste. Eller, det eneste lille beklagende sukket var at hjemreisen nærmet seg. Her kunne jeg ha blitt flere dager uten problemer.

Dagen gikk mot kveld og det begynte å nærme seg middagstid. De fleste ville ikke forlate stranden, så da ble det skiftet til kveldsantrekk på stranden – i solnedgangen. Og mens vi satt der fikk vi servert Pizza! Anita tok ansvar og passet på at det ikke bare ble drukket. Smart.

Damene er fikset og pyntet for kvelden.

Da sola hadde gått ned fikk vi overvære flammeshow på stranden før vi dro videre til stedet vi skulle spise middag.

Middagen ble forsøkt inntatt på en brygge ved Rødehavet. Det blåste imidlertid så friskt at sugerørene føyk ut av drinkene og sjalene måtte holdes fast. Vi flyttet derfor inn.

Innendørsbelysningen kunne de jobbet litt med. Den blir ofte litt for vel, lys.

Dag 10: Krampeshopping og hjemreise

Jeg må bare… og jeg må bare dit! Jeg har ikke fått kjøpt alle skjerfene jeg hadde tenkt jeg skulle kjøpe! Rekker jeg det før bussen går?!

Hvem blir med meg? Jeg MÅ ha dadler NÅ! Lettere hektisk og småløpende føk vi gjennom Aqabas gater for en runde med i-siste-liten-shopping. Jeg ender opp med nøtter, dadler og krydder og er strålende fornøyd.

Vi rakk bussen og rigget oss til for reisen tilbake til Amman. Men sannelig ble det ikke litt shopping da vi rastet. Ingen grunn til å komme hjem med Dinarer i lommen.

Jeg gnukket og gned i håpet om å få oppfylt et par drømmer; den ene om å få komme tilbake til Jordan ❤

Hjemturen bød på nok en kansellert flight og natten ble igjen tilbrakt mer eller mindre sittende i «Miles and Smiles» loungen til Turkish Airlines. Men hva gjorde vel det. Vi hadde vært på tidenes tur.

For å si som Ann-Cathrin (og et norsk firma); «Jordan vet hvordan!«

Vår reise i vakre, spennende, allsidige og fantastiske Jordan er over, men vi sitter igjen med minner og opplevelser som vil gi oss smil om munnen og varme hjerter livet ut. For et land, for et folk, for noen opplevelser, for et eventyr av en reise!

Tusen takk til Marianne og Turbobla Adventure for strålende, sømløst arrangert tur! Jeg gleder meg allerede til neste tur med Turbobla!

Tusen takk også til mitt fantastisk flotte turfølge! Disse damene er det alltid stas å være på tur med ❤