Kategoriarkiv: Afrika

Afrika, Ferie, Fjelltur, Høst, Marrokko, TurBakken, Yoga

Selfcation i Marokko

Legg igjen en kommentar

«Denne unike jenteturen er en perfekt kombinasjon av en reise i deg selv, og en reise med spennende opplevelser, kulinariske eventyr, kultur og vakker natur. Vi tar deg med til Atlasfjellene og den magiske byen Marrakech». Sånn lød starten på turbeskrivelsen fra Turbobla og Njorun. Videre lokket de med setningene; «Bli med oss på denne unike jenteturen i Atlasfjellene og Marrakech og skap minner for livet. Du fortjener å ta vare på deg selv med en tur som gir deg både indre vekst og fantastiske opplevelser.»

Turer i fjell kan jeg, kultur kan jeg like, men indre reise? Akkurat det var jeg litt mer skeptisk til. Man vet aldri hva man kan finne når man begynner å grave i sitt eget hode. Når det er sagt – jeg hadde et sterkt behov for ferie, for å finne nytt fokus og for å rømme fra livet mitt en liten stund. Kanskje var dette akkurat den kombinasjonen av opplevelser jeg hadde behov for? Så tenkt, så gjort. Jeg satte kursen mot Marokko.

Reisen er i gang

Ved ankomst Marokko dro vi rett fra flyplassen i Marrakech til den lille berber-landsbyen Imlil i Atlasfjellene. Inntrykkene var mange allerede på veien din.

I september i år opplevde Marokko et av de verste jordskjelvene på mange, mange år. Skjelvet hadde en styrke på hele 6,8 med episenter i Atlasfjellene ca 72 km sørvest for Marrakesh. På vei til Imlil kunne vi se hvilke ødeleggelser jordskjelvet hadde gjort og ikke minst så vi store teltlandsbyer hvor lokalbefolkningen nå bor.  Det gjorde sterkt inntrykk å komme så tett på. Vi hadde alle vært litt bekymret for å dra, fordi vi ikke ønsket å øke belastningen på lokalsamfunnet, men kunne se at de nå, mer enn noen gang, hadde behov for at turistene kom tilbake. Uten inntekter fra turistnæringen vil de slite enda mer med å klare seg og vi ble definitivt ønsket varmet velkommen av lokalbefolkningen.

Douar Samra

Vi ble innkvartert i en liten landsby litt ovenfor byen Imlil. Her bodde vi i ett utrolig sjarmerende gjestehus i berberstil ved navn Douar Samra. Dette huset er relativt nytt, men bygget i tradisjonell stil.

Ingen rom er like, mange av rommene er uten strøm og foran toalettet er det kun forheng. Vi ble godt kjent vi som delte rom.

Yoga

Dagene startet med Yoga ledet av Yoga-Marianne på en av husets takterrasser.

Morgenene i Atlasfjellene er relativt kalde på denne tiden av året og med en gradestokk som ikke viste mer enn 7-8 grader stilte jeg med 4 lag ull og en positiv og varm innstilling. Mind over matter.

Det var magisk å stå der med utsikt mot fjellene og se soloppgangen gi dem et vakkert rosaskjær mens jeg pustet, strakk, skiftet stillinger og ble løsere for hver gang jeg trakk den friske og kalde fjelluften inn i lungene og sakte slapp den ut igjen. Alt av reisestølhet, følelsesgruff og spenninger løsnet motvillig, men samtidig sakte og sikkert. Stive muskler og sener protesterte, men måtte til slutt gi seg over. En nydelig måte å starte dagen på.

Etter yogaen disket vertskapet opp med deilig frokost, den tradisjonell mynteteen – gjerne med masse sukker i – og kaffe. Takk og lov for kaffe etter strekk og bøy en tidlig morgen.

Selvutvikling

Neste post på programmet var enten selvutvikling eller turer i området. De første dagene føltes sjelen rå og sårbar og det var slett ikke så godt å bedrive indre reise. Tankene om at jeg trengte dette og samtidig bare ønsket å rømme fra det kjempet om plassen.

Utetime – akkompagnert av et vrinskende esel – litt vanskelig å fokusere

Rikke fra Njorun tok oss igjennom visualiseringer og ga oss verktøy vi senere skulle trene på på egenhånd. Jeg fikk til noe, andre ting ikke i det hele tatt og noe må jeg definitivt øve mer på. Heldigvis var det mindre skummelt og mer spennende enn jeg hadde fryktet. Puh!

Turer

Da var det enklere å være på tur. Turene var varierte og gikk både i skogen, fjellene og gjennom Berber landsbyene. Tur og kultur hånd i hånd.

2300 moh
Vi kan skimte toppen av Jebel Toubkal
I nasjonalparken Toubkal

I Marokko var det, som hjemme, høst og trærne hadde fremdeles en sprakende fargeprakt i gult, orange og grønt. Naturen i fjellene var frodig og gold på samme tid. Et landskap det var godt å gå i og som var som balsam å hvile sjela i. På turene vi gikk hadde vi en form for mål; et fossefall, en landsby, et fjellpass eller en hellig stein, men samtidig var disse stedene ikke egentlig målet. For å si det litt forslitt; veien eller turen om du vil, var målet. Tur ER godt for meg. Uansett kort eller lang, slitsom eller rolig. Det å gå, bruke beina, kjenne at kroppen virker til det den skal, kjenne været i fjeset, kjenne den sterke lukten av furuskog i nesa, føle grusen under føttene, vekten av sekken på ryggen, summingen fra glade damestemmer, lyden av muldyrhover – alt fyller meg med en boblende glede i magen som jeg også nå fysisk kan hente frem – mange uker etter hjemkomst. Tur er livet.

Nye bekjentskaper kjennes gamle

Turlederne våre hadde nok sett for seg at vi skulle gå i stille kontemplasjon og videreføre den indre reisen når vi var ute og gikk turer. Det skjedde ikke. I det minste ikke for alle. Denne gjengen med positive, artige og spennende damer hadde mer enn nok med å bli kjent med hverandre. Det var komplett umulig å ikke bruke turene til å prate om liv levd, nåtid og fremtid.

Samtalene gikk på kryss og tvers og nye bekjentskaper føltes fort som gamle. Kanskje er det sånn når man søker seg til den samme reisen, at vi har noe grunnleggende felles og at vi dermed lett finner hverandre? Uansett – det var sjelden stille når vi gikk tur.

Vanskelig å unngå å støtte lokalbefolkningen

Som tidligere nevnt gikk turene våre både i øde terreng og i kulturlandskapet. Guidene våre hadde lagt opp ett tidskjema for at alle dagens poster skulle gjennomføres. Optimistisk! Det gikk som det måtte gå når 10 damer kommer over et lokalt kooperativ med en over gjennomsnittet entusiastisk og god selger. Flere av oss fikk øvd litt på pruting og selgeren fikk vist hva han var god for. Tidsskjema sprakk og det ble en god dag for kooperativet. Jeg har nok puffer nå.

Og dagen etter ble det enda mer tid til å støtte lokalbefolkningen. Jeg mistenker at guiden vår synes det ble litt vel mye støtting og litt lite gåing.

Lunsj i det fri

Hver dag disket guidene våre opp med deilig lunsj i det fri. Muldyrene luntet tungt lastet i forveien og gode hjelpere rigget til tepper, madrasser og vaskevannsfat til håndvask. Det ble servert varm te i tradisjonelle te-glass, varm mat, salat og frukt til dessert.

Livet i Atlasfjellene

Jeg tok mange, mange bilder i vakre Marokko. Et utvalg ser dere i denne bloggen. Flere kommer på Instagram. Det er vanskelig å velge bare noen – bær over med meg.

Det er mye manuelt, tungt og tidkrevende arbeid som bedrives av landsbybefolkningen – og kanskje spesielt kvinnene har tunge dager. Det er de som samler ved, henter for til dyra, renser nøtter, lager mat, vasker klær, passer barna og mye mye mer.

Egentid, meditasjon eller bare kos

Jeg er nok dessverre litt for sosial, eller for å være helt ærlig så er jeg vel litt redd for å gå glipp av noe gøy, til at jeg klarte å trekke meg tilbake og trene på visualisering (så ofte som jeg kanskje skulle ha gjort). Refleksjon og innadrettet virksomhet vek litt vel ofte plassen for fine og morsomme samtaler med romvenninnen min Torhild. Tenk å være så heldig å få dele rom med en som man matcher så bra med! Og litt prat om utvikling ble det jo også.

Torhild og jeg koser oss på terrassen vår
Forsøk på refleksjon, ble til fotografering
Nina har funnet roen i ettermiddagssola
Det tøyes til godt humør

Hammam

Hørt om det? Ikke jeg. Jeg hadde en vag følelse av at det innebar noe badstuaktig, men ettersom jeg ikke hadde gjort det før skulle jeg selvfølgelig være med. Vi var seks lett spente damer som møtte opp, usikre på hva vi skulle, og hvordan vi skulle te oss. Vi ble enige om at det nok var riktig å kle av seg og så toget vi nakne, bleke, litt keitete og lett fnisende inn i et bittelite rom med gulv, tak og vegger av blankpolert stein. Rommet var kun opplyst av en liten glugge på veggen og noen blafrende stearinlys og ble fyrt opp med ved i en stor ovn under gulvet. Etter noen minutter kom berberkvinnen Malinka inn til oss, iført bare en truse, og satt i gang med å blande vann til riktig temperatur og så gni oss inn med såpe. Jeg tror jeg var 4 år sist jeg ble vasket så grundig av et annet menneske. En ganske spesiell opplevelse. Etter innsåping og skrubbing fikk vi bøtter med vann kastet over oss. De kom brått og uventet og det var ikke fritt for at det ble litt hosting og harking. Det var hud mot hud og bryster i fri dressur. Malinka jobbet med strake bein og krom rygg til svetten silte. Intet verneombud på denne arbeidsplassen! Det var plaskende vann, hett, fuktig, og vanskelig å se hverandre gjennom mye damp. En fantastisk nær, sanselig og genuin opplevelse. Det var seks lettere euforiske damer, som etter at seansen var over, litt øre, karret oss opp fra gulvet og steg inn i virkeligheten igjen. Kanskje har vi også fått et innblikk i hvordan kvinner i Berber kulturen har det når hodeplagget blir tatt av og mennene er et annet sted?

Det eneste bildet fra Hammam seansen

Hjemmebesøk

Da vi skulle reise fra landsbyen insisterte en av de som jobbet i gjestehuset på at vi måtte komme på besøk til hans hjem. Vi takket ja til gjestfriheten, troppet opp og fikk servert te, frukt og valnøtter fra egen hage. Det visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss – selv om dette nok var passe ubeleilig og midt i dagens andre gjøremål for kona hans Hammam-Malinka. Fine mennesker!

Malinka
Turleder Marianne og guiden vår Radoan
Trude, Torhild og Yoga-Marianne
Malinka, sønn og mann

Med dette sa vi takk for oss og satte kursen for Marrakech.

Marrakech

I Marrakech bodde vi i en flott Riad midt i Medinaen (gamlebyen) kun et steinkast unna det store markedet Jemaa el-Fnaa.

Sightseeing

Den første dagen hadde vi guide som tok oss med rundt til flere severdigheter. Det var fint å få denne turen til fots som i tillegg til å ta oss med til palasser, skoler og andre severdigheter, ga oss en viss oversikt over byen. Det gjorde oss litt tryggere når vi skulle ut på egenhånd.

Før vi slapp ut på egenhånd holdt Turbobla-Marianne et lynkurs i pruting for oss og så var vi i gang. Jeg er altså så stolt av hvor god jeg ble til å prute. God følelse! Tips, når selgeren blir sur har du gjort en god deal. Jeg stoppet gjerne litt før det skjedde. Liker ikke at folk er sure på meg. Se! Jeg har lært noe av denne indre reisen.

Det er utrolig hva man kan se og hva man bare må ha når man vandrer rundt i eksotiske Marrakesh. Markedet Djemaa el Fna er hjertet og her kan man vandre rundt i timesvis uten å gå lei. Det er en fordel å ikke høre på begge ører og ha litt skylapper mot alle henvendelser. Kun som beskyttelse mot alle inntrykkene, ikke fordi noen nødvendigvis er ubehagelige. Vel, bortsett fra han ene som ble sur fordi jeg tok bilder av kakene hans uten å spørre først. Han ble faktisk litt ubehagelig. Men han var bak en disk med masse kaker og jeg hadde joggesko og grei gangfart.

Det var ikke bare sightseeing, pruting og shopping i Marrakesh. Det var også yoga på takterrassen, sundowners, middag, gode samtaler, manicure og massasje.

En katt som ville vise oss hvordan katt-ku virkelig skal gjøres

Og jeg koste meg med å ta bilder. Masse bilder!

For å oppsummere så var dette en helt fantastisk fin tur! Jeg var virkelig i turbobla hele uken. Nydelig natur, herlige og spennende nye bekjentskaper, god mat og drikke, kultur, intense sanseinntrykk og ny bevissthet om meg selv, hva jeg drømmer om og ikke minst hva jeg ikke trenger i livet mitt.

Takk til denne flotte gjengen med damer som ga av seg selv, reiseledere, guider, muldyrførere og kokker som tilrettela og gjorde turen helt perfekt!

Om turen anbefales? Så absolutt! Turbobla arrangerer turer med tema Selfcation i 2024. Det er bare melde seg på. Og jeg er ikke sponset av Turbobla eller Njorun. Jeg er bare en veldig fornøyd kunde!

Takk for turen!

Marrakech-Bakken
TurBakken

Afrika, Ferie, Sør-Afrika

Farvel til Drakensbergfjellene og heisann Durban!

Legg igjen en kommentar

Etter en nydelig, lang og lat morgen skulle vi ta farvel med Cathedral Peak hotel og vende nesen mot storbyen Durban.

Fjellene ligger der og lokker i sol med et bakteppe av knallblå himmel

Vi tok en liten runde på området før avreise. Hilde Marie hadde en vill dragning mot fjellene og skulle aller helst bare blitt hvor vi var og gått flere turer. Jeg ville ikke vært vanskelig å overtale.

Hilde i fint driv. Jeg var litt redd hun skulle ta første sti til fjells, men fikk hanket henne inn igjen.
Jeg fikk kjøpt meg en fjong solhatt og et lekkert armbånd på hotellet. Mitt shoppingbehovet herved dekket. Foto: Anita

På vei mot Durban ble det stopp i Winterton. Her benyttet noen anledningen til litt etterlengtet shopping, andre nøt sola og noen gjorde begge deler.

Vi kjører videre og det er mye å se på veien; Flittige fugler, hverdagsliv, nærkontakt med kontrollerte branner, livsfarlig transport av arbeidere og andre igjen som ber pent om å få beholde livet.

Weavers
Bensinstasjon ansatt
Kontrollerte branner for ny vekst
Veiarbeiderne ber om å få beholde livet
Frakting av arbeidere

Mot Durban skal vi ned mange høydemetere. Det blir varmere, fuktigere, grønnere og det blir mer vegetasjon.

Vi kjører også forbi townships som, i følge Andreas, slett ikke er slum, selv om vi syntes det så veldig sånn ut. Disse områdene har både strøm, vann og kloakk – infrastruktur som riktig nok er lagt til i etterkant av etableringen av «bydelene», men skal da rangere hakket over slum i standard. Tviler på at disse skurene har innlagt noe annet enn strøm til parabolen.

Ellers bor visstnok så mange som 80% av innbyggerne i Sør-Afrika i «gated communities». Dette er områder med adgangskontroll, høye gjerder og godt vakthold. De opprinnelige inngjerdede samfunnene i Sør-Afrika ble bygd som kriminalitetsforebyggende tiltak, som en sikring mot den høye voldkriminaliteten. Om det fremdeles er derfor, eller om det er «vi har jo alltid gjort det sånn, så da fortsetter vi bare»- mentalitet vet jeg ikke.

Gated community

Å ankomme hotellet er et kultursjokk! The Oyster Box hotel er et luksus hotel i særklasse og, som de skriver på nettsiden sin, ikke mindre enn «A national treasure! South Africa’s most cherished hotel stands majestically on Umhlanga’s beachfront, overlooking the Indian Ocean & the iconic lighthouse.» Og her kommer vi i litt krøllete antrekk og med sekken på ryggen.

I resepsjonen spankuleres det på skyhøye hæler, det blinker i paljetter og duften av parfyme henger tung. Ikke på grunn av oss.

Jeg har skitt under neglene og føler meg bittelittegrann rufsete. Selv med ny hatt. Mens vi venter på nøkler til rommet får vi servert et glass musserende og lar oss synke ned i de myke sofaene mens vi tenker at vi sjelden har sittet bedre.

Så får vi omvisning på hotellet av velpleide, velartikulerte og vennlig hotellbetjening.

Rommene er naturligvis flotte, med «complimentary» vin, en personlig hilsen fra hotelldirektøren – veldig koselig av han – og en liten snacks.

Men jeg har ikke tid til å bli der. Det må ut og utforskes.

Utsikten fra takterrassen mot det ikoniske fyret. Slett ikke verst.

Hotellet påstod at stranden var stengt for bading på grunn av funn av e-coli i vannet for noen uker siden. Vi syntes det hørtes litt rart ut. Indiahavet er relativt stort og sørger vel for hyppig utskifting av vannet på stranden, men hva vet vel jeg. Uansett – bølgene var høye og vannet litt grumsete, så vi sto over badingen.

De lokale damene ventet forventningsfullt og fnisende på neste bølge og var ikke redd for e-coli
Bak fyret kan storbyen Durban skimtes i regnet

Vi var flere som koste oss ute i blåsten.

Etter utforsking og litt shopping i nabolaget var det akkurat tid til å se over innkjøpene og innta litt vin før det ble samling i baren.

Hilde Lillian har shoppet
Synes vi kler penklær også!

I hotellbaren samlet alle de flotte damene seg til en siste kveld med gjengen. Alle var rene, pene og i kjoler!

Her ble det igjen synging. Dette syntes fyren, som var betalt for å sørge for underholdningen, var så gøy at han filmet oss og spurte om vi ikke kunne komme igjen dagen etter når han hadde lunsj-vakt.

Durban har en sterk Indisk inflytelse. Inderne kom opprinnelig til Sør-Afrika for å jobbe som slaver på sukkerrørplantasjene, men ble værende da de ble frigitt og sysler nå hovedsakelig med import/eksport (i følge Andreas). Hotellet hadde da også en utmerket Indisk restaurant hvor vi inntok middagen. Ann-Cathrin og Marianne holdt flotte oppsummerende taler med fine ord til hver og en av oss, mens mørket senket seg over Durban.

Ute i bukten lå store lasteskip og skinte i natten mens fyret blinket jevnt og trutt. Vi hørte bølgene slå mot stranden, vinden bruse i palmene – og så var det natt.

Da vi kom tilbake til rommet vårt hadde værelsespiken vært der og sørget for «turndown service». Vi tok på oss de søte badekåpene som var lagt frem og tuslet litt rundt i dem. Det er litt godt med luksus også.

Så var det slutt på alt som var gøy for min del. Om natten våknet jeg og var fryktelig uvel. Det gikk som det måtte gå. Mitt vidunderlige eventyr i Sør-Afrika fikk en brå slutt, men jeg fikk i det minste vært mest på rommet – og ikke minst badet – av alle sammen.

De andre damene benyttet avreisedagen godt. Først ledet Hilde Lillian gjengen gjennom morgenyoga på stranden, før det ble spist en bedre frokost, inkludert champagne. Deretter ble bassengområdet benyttet til siste sekund. De berømte apene vi var blitt advart mot fikk de også sett. Glade og fornøyde damer!

Hotellbetjeningen vinket oss farvel og lurte på om vi kom tilbake neste uke. Vi sa vi skulle prøve.

Takket være nydelig omsorg fra Hilde Marie som styrtet ut og anskaffet kvalmestillende piller og Coca-Cola, kyndig smertestillende veiledning fra Hilde Lillian og masse omsorg fra resten av gjengen kom jeg meg hjem. For det meste liggende rett ut der det var mulig.

Ett stykk veldig slapp Heidi

Hvis jeg skal prøve meg på den nesten umulige oppgaven det er å oppsummert hele turen i en setning så må det bli noe sånt som dette; 

En særdeles innholdsrik, morsom, interessant og aktiv tur i vakker natur og med den fineste gjengen damer!

Jeg kan bare si tusen takk for turen! Jeg gleder meg allerede til neste tur vi skal oppleve sammen!

På gjensyn Sør-Afrika! Foto: Hilde Lillian

Takk for at akkurat du har lest disse innleggene om turen vår til Drakensbergfjellene i Sør-Afrika. Jeg håper du har blitt inspirert – og skulle du ønske å ta samme turen anbefaler jeg deg å gå inn på nettsiden til Turbobla.no og melde deg på neste tur!

Afrika, Ferie, Fjelltur, Fottur, Nasjonalpark, Sør-Afrika

Bestigning av Cathedral Peak 3004 moh

Legg igjen en kommentar

Denne dagen skal vi gå den lengste turen. Både i kilometer, høydemetere og tid. Det var bare å komme seg tidlig av gårde. Klokken 07.15 møtte vi Samson, guiden som skulle være med oss på turen og få minutter etter var vi klare til avmarsj.

Rett over skiltet sees Cathedral Peak, med den karakteristiske «The Bell» til venstre. Det er et stykke dit.

Temperaturen er ca 10 grader, det er vindstille og sola skinner fra skyfri himmel. Så fort sola får litt tid på seg blir det godt og varmt og det tar ikke lang tid før vi må ha teknisk hvil og skrelle av flere lag med klær.

Det går jevnt og trutt oppover. Stien følger åssidene og vi går etterhvert langs en egg hvor fjellsidene velter ned på hver side av stien som grønne, myke tepper.

Rundt oss strutter åsene irrgrønt og vi kan tydelig se skillet i fjellsiden mellom svidd og uberørt mark. Det er besynderlig å se de nesten linjalrette skillene der gresset har vært brent og der flammene ikke har tatt tak. Det irrgrønne står i sterk kontrast til den svartbrente bakken og de siste dagers regnvær har også gitt en boost til ny vekst.

Det grønne området har brent. Det brune ikke.

Vi går trutt og jevnt oppover.

Litt stressende er det at vår lokale guide Samson og Andreas går og snakket om at vi ikke kommer til å rekke toppen i tide. Vi må være på toppen før klokken ett, ellers kommer det berømte mørket å tar oss på vei ned. Igjen er det tiden for solnedgang som styrer dagen. Men når jeg spør dem direkte om det går for sakte, rister de på hodet og sier at neida, det går foreløpig bra. Forvirrende.

Andreas og Samson

Ved Orange Peel har vi en pause. Her får vi følge av et par italienere som var usikre på veien. De velger å gå resten av turen midt i blant oss. Uten å snakke med oss. Underlig oppførsel, men de følte vel behovet for samholdet i en flokk. Og vi er unektelig en god flokk å gå sammen med.

Da vi nærmer oss Cathedral Peak Basecamp ser vi en stor flokk bavianer i åssiden ved siden av oss. De bykser lekende lett etter hverandre i det ulente terrenget.

Bavianer!

Den som hadde vært bavian. Den siste kneiken opp mot Cathedral Peak Basecamp er seig.

Seig motbakke, men Lise Sofie og Anita bare smiler

Ved ankomst basecamp er det tid for en velfortjent pust i bakken og rådslaging.

Herfra ser veggen opp til toppen av Cathedral Peak uinntagelig ut! Den kneiser seg loddrett opp og de våte svabergene glinser vått etter snøen som lå der for bare for noen timer siden.

Noen har allerede bestemt seg for toppen

Det blir splittelser i laget. Noen er godt fornøyde med å ha kommet seg til basecamp og bestemmer seg for å ta lunsjen der mens de nyter den formidable utsikten.

En liten gruppe bestemmer seg for å forsøke seg på toppen. Vi får beskjed om at det er alle eller ingen oppover. Vil en snu betyr det alle alle snur. Jeg er skeptisk, men min redsel for å gå glipp av noe er større enn frykten for fjellsiden, så jeg blir med.

Hele Team Bekymret er påmeldt toppstøtet. Da går det vel bra?… Foto: Anne

Vi trasker oppover med Samson i spissen. Det tar ikke lang tid før vi kommer til partier som setter motet mitt på prøve.

Underveis angrer jeg på at jeg ble med. Noe så veldig.

I ett øyeblikk med sterk selvmedlidenhet og vettskremthet

Det er bratt, det er dårlig med sikring og det er langt, langt ned til der jeg mest sannsynlig ville stoppet å rulle, skulle jeg finne på å ramle utfor.

Men jeg skal jo ikke ødelegge for tøffingene jeg er sammen med og biter tennene sammen mens jeg sender en siste hilsen til ektemannen, bare sånn for sikkerhets skyld.

Det hjelper å få selskap av supertøffe Line

Klyvingen det ble reklamert med er der, men vi får også klatring grad fire. Personlig kunne jeg nok tenkt meg litt mer sikring der jeg klorer meg fast etter fingerneglene til smale lister i fjellveggen.

De bekymrede, men fryktløse (skjønn det den som kan) bare smiler!
Samson ser ut som om han kjeder seg litt, men alt er visstnok bra

Etter et par partier hvor Samson hang opp et tau vi kunne bruke å klatre opp etter sier han «no more rope now». Jeg spør om det betyr at vi er over det værste. Han mumler bare noe uforstående og ser fort bort. Jeg velger å tolke det som ett nei. En kort stund etterpå hører jeg Lines saftige nordnorske ed når hun ser stigen fra «1940» som skal få oss opp neste kneik.

Jeg tenker at dersom jeg smiler intenst vil jeg lure hode mitt til å tro at jeg har det helt fint. Kanskje hjelper det litt. Etter forseringen av stigen er vi faktisk nesten over det verste. En pust i bakken og litt nervøs tissing, med den flotteste utsikten jeg har hatt i et slikt ærend, gjør oss klare for toppstøtet.

Trygge Marianne
Nervøse Heidi
Fryktløse Anita

Få meter fra toppen står Samson og passer på at vi ikke ramler utfor på baksiden. Hilde Marie, som alltid passer på meg, har vært grei å advart meg om at det går rett ned der han står, så jeg er forberedt og lar være å titte over kanten.

Vi kommer imidlertid til topps og jeg forsøker å ikke tenke på at vi skal ned igjen, men prøver å nyte, om enn noe skjelvende at jeg lever. Her og nå. Jeg er lettet, frynsete, glad, stolt og litt engstelig. Alt på en gang.

Betinget lettet

Jeg er på toppen av Cathedral Peak, 3004 moh, i Drakensbergfjellene, i Sør-Afrika. Det er ikke mange jeg kjenner som har vært her. Kun fire ufattelig spreke og tøffe damer faktisk. Og et par guider, men de teller ikke. Dette er Samsons 261 gang på toppen.

Her må jeg komme med en ekstra kudos til Team bekymret som har kommet seg til toppen med begge sine medlemmer. Og ingen av dem ga uttrykk for å være særlig bekymret underveis. Det står det respekt av! Jeg vurderer å søke om opptak i teamet.

Når skjelvingen i beina og underleppa gir seg litt må det tas bilder. Naturligvis.

I did it!
Anita
Marianne
Hilde Marie
Line og jeg

Etter en kort rast er det ingen utvei. Vi må ned igjen. Utrolig nok er det ikke like skummelt på vei ned som opp. Det er godt mulig jeg har blitt litt nummen.

Anita proklamerer at hun for alltid er kurert for alt som heter høydeskrekk. Jeg er litt mer usikker, men det går bra! Vi passer på hverandre og selv om ikke alle hindringer ble forsert like elegant, kom vi oss ned.

Skviser oss tett inntil fjellsiden
Jeg passer på at Line ikke triller utfor

Vel ned begynner vi den lange vandringen tilbake til hotellet.

Der oppe, helt der oppe har vi vært!

I løpet av den 10 timer og 45 minutter lange turen forserte vi 1600 høydemetere og gikk 21 kilometer.

De siste meterne inn mot «mål» med solnedgangen jagende i hælene våre

Sjelden har jeg vel fortjent en sundowner som denne dagen! At GT’n i tillegg kostet ca 25 kroner gjorde jo heller ingenting.

På kvelden ble det fest igjen og betjeningen på hotellet var mildt sjokkerte over at vi alle orket å danse etter å ha vært så mange timer på tur. Jeg sier bare – rå damer er best både på tur og til fest!

Afrika, Ferie, Fottur, Nasjonalpark, Sør-Afrika, Tur, Vennetur

Forflytning og en eksotisk ettermiddagstur til Rainbow Gorge

Legg igjen en kommentar

Denne dagen tok vi farvel med Geoff og kjørte sørøstover mot Cathedral Peak Hotel.

Vi står i kø for å klemme Geoff. Han syntes det var bare litt kleint. Foto: Marianne
Ferdig klemt er vi klare for en ny etappe i buss. Foto: Anita

Da vi tittet opp mot fjellene vi skulle ha campet i, kunne vi se snø! Klok beslutning at turen ble lagt om.

Før vi dro rakk vi akkurat å få med oss en sjelden fugl; Rødkrone Ibis eller Southern Bald Ibis som den heter på engelsk. Denne fuglen er listet som sårbar på IUCNs rødliste (den offisielle rødlisten over truede arter i verden).

En skallet Ibis i all sin prakt

Vi hadde nå noen timer foran oss i bussen. Mer tid til å observere og fordøye inntrykk.

Da vi nærmet oss hotellet måtte det bare stoppes for å ta bilder av de majestetiske fjellene vi snart skulle bestige.

Anne tok dette bildet. Nesten morsommere det enn utsikten!

Cathedral Peak og The Bell kan sees oppe til høyre i bildet under. Opp i det området skal vi snart. Ser umulig ut, men vi tar en dag av gangen. Nå til hotellet.

Cathedral Peak Hotel

Cathedral Peak Hotel

Cathedral Peak hotell er et familiedrevet hotell som har holdt på siden 1939 og som i 1947 til og med hadde besøk av den engelske kongefamilien. Hotellet er veldig flott, velholdt og og perfekt beliggenhet. Stedet ligger perfekt plassert i forhold til mange spennende fotturer – og ikke minst hadde hotellet fasiliteter som spa avdeling og svømmebasseng – som jeg ikke rakk å benytte meg av. Vi kunne godt ha blitt her i flere dager uten å kjede oss.

Hotellet hadde sin egen ganske tamme Bushbuck. Vanligvis blir disse brukt til mat, mens denne damen fikk lov til å være gressklipper i stedet. Vil tro den satte pris på det.

Etter innkvartering og lunsj valgte noen å nyte hotellets fasiliteter – og eller litt alenetid – mens andre ble med på tur til den pittoreske Rainbow Gorge.

Rainbow Gorge

Fra Didima Camp startet turen i en ganske seig motbakke. Det tok litt tid å få igang kroppen etter timer i buss. Vi måtte ganske kjapt lette litt på antrekket.

Hilde Lillan og jeg har iført oss riktig buff. Vi er i turbobla!
Motbakken var seigere enn den ser ut her, men ingen tvil om at vi er på riktig vei. Foto: Beate

Stien gikk ved foten av høyde ved navn Tryme og gjennom en skog av «yellowwood» (gulved) til Ndumeni River Gorge. Gulved er en tresort som har vært tilstede i dette området i over 100 millioner år!

Fra høydedraget gikk stien nedover mot elven og vi kom snart inn i god gammeldags jungel.

Stien følger elven oppstrøms inn i en kløft, forbi steinbassenger, stryk og fosser.

Vi klatret over trestammer, under store kampesteiner, opp glatte stiger, gjennom dampende, våt og tett jungel. Mosen hadde fantastisk gode levekår her og «treehugging» fikk en litt våtere sjarm enn vanlig.

Innimellom krøp stien ut av jungelen og litt opp i høyden slik at vi fikk se elvens vei i fugleperspektiv.

Lise, Lise Sofie og Marianne stråler på tur

Det er tydelig hvordan elven gjennom årtusener har formet det som ser ut som myke og blankskurte formasjoner i steinen. Man får jo lyst til å hoppe uti elven og la seg drive med nedover! Men vi hadde trussel om at «mørket kommer og tar oss» hengende over oss. Ingen tid til å bade denne gangen.

Andreas spurte oss gang på gang om vi ville snu. Det kunne nemlig være litt krevende lenger fremme. Vi bare så hoderystende på hverandre og skjønte ikke spørsmålet. Snu? Det er da ikke noe alternativ når vi har kommet så langt. Vi skulle da se hva som er i enden av kløften!

Etter flere djerve elvekrysninger, som vi forserte mer eller mindre lekende lett kom vi til turens ende.

Chock-stone

Juvet er her så smalt at det, når det er mye vann, ikke er mulig å komme lenger. Her befinner det seg en enorm stein som kalles «chock-stone» kilt fast mellom juvets sandsteinsvegger.

Gjengen med «chock-stone» i bakgrunnen

Det sies at dersom solen står i riktig posisjon, kaster vannet som renner ned langs sidene av juvet opp glitrende regnbuer som danser i spruten. Derav navnet «Rainbow Gorge». Vi var dessverre ikke så heldige at vi fikk se dette fenomenet, men ble i stedet selv dusjet av alt vannet. Noen syntes det var deiligere enn andre.

Hilde Marie ved «the end point»

Turen tilbake gikk samme vei som vi kom og sannelig var det ikke spennende denne veien også.

Vi viste hva som bor i oss og satt opp et forrykende tempo for å unngå å bli «tatt av mørket». Andreas måtte innrømme at han var veldig stolt av oss alle sammen. Det var vi også.

Vi rakk ut av jungelen før mørket kom og tok oss

Turen er på ca 9 km og vi rakk akkurat tilbake til start i det sola gikk ned.

Afrika, Ferie, Fjelltur, Fottur, Nasjonalpark, Overnattingstur, Sør-Afrika, Vennetur

Mnweni hike, hulemalerier og fest

Legg igjen en kommentar

Etter en natt med forrykende regnvær, lyn og torden, men heldigvis bare to kortreiste turer ut i buskene for nødvendig ærender, opprant morgenen med tykk tåke og duskregn.

Kaffe og frokost ble inntatt stående i reneste Kavli-stil mens teltene ble pakket ned av våre medhjelpere. Mens vi står der og ser ut i den tjukke tåka sier Hilde Marie blidt; «Det letter!» Umiddelbart smeller det tilbake fra Anita: «Nei, nå har du ligget for lenge ved siden av Heidi!» – til stor latter fra de omkringstående. Jeg tenker vi skal være takknemlig for at det er et lysere Hilde Marie har pådratt seg og ikke min hese hoste. Jeg er ganske fornøyd! #positivitetsmitter.

Bekymrede men blide Anita
Alltid blide Beate
Ny-positive Hilde Marie
#alltidpositive

For orden skyld må nevnes at Anita er riktig så positiv og blid, men at hun samtidig er littegrann bekymret for en hel del ting. Da hun fant en likesinnet i Hilde Marie ble hun glad, og nå var hun redd hun igjen var alene på Team Bekymret. Det hele hadde med andre ord en helt naturlig forklagring.

Nedrigging av telt mens vi står, spiser og poserer.

Turen ned gikk i samme sti som vi hadde gått opp to dager før, men opplevdes allikevel helt annerledes. I brattkneika var Geoff fremdeles sikringen vår, selv om vi alle hadde gått ned og opp samme vei helt uten sikring dagen før da vi skulle vaske oss. Rett skal være rett; nå var det vått, glatt og vi hadde store sekker, ponchoer og hetter det var et svare strev å manøvre i.

Tåken innhyllet fjellene og lå tykk og lodden langt ned i dalsidene.

Fargepaletten på tur i tåka

Landskapet ble diffust og fikk nye, mer utydelige konturer mens vanndråpene skapte kunstverk av planter og blomster.

Det er vakkert med tåke synes jeg.

Jentene er uansett like blide! Spiller ingen rolle om det er sol eller regn. Her er det aldri sure miner og det setter jeg umåtelig stor pris på. #positivitetsmitter

Vi vandrer i tåke og regn gjennom dalen. Det er vått, men ikke kaldt og vi holder god fart. Underveis passerer bærerne oss i enda bedre driv.

Vi møter på flokker av hester og kuer med tilhørende gjetere, og vi vandrer i vei.

En drøy kilometer fra der vi startet turen ble det lunsj og vask av ekstremt gjørmete bukser i elven. «When in Africa, do as the locals». Her passet vi på å fylle vann ovenfor den vigorøse vaskingen.

Start og stopp for campingdelen av turen

Tilbake ved start, valgte noe av oss litt overivrige, å gå de siste fem kilometerene tilbake til Mnweni kultursenter for å få en nærmere titt på dagliglivet i området.

Det ble en lett spasertur på hardpakket grus- og jord vei. For det meste møtte vi skolebarn på vei hjem, i tillegg til småsøknene deres som lurte veldig på om vi hadde godteri til dem. Unger er unger overalt i verden.

Ved ankomst kultursenterer ble vi innlosjert i de karakteristiske runde Zulu-hyttene. Garantert fri for Tikoloshe (tidligere omtalt ondsinnet gnom). Alle var glade for å få senger og tett tak over hode og det var ikke fritt for at vi trengte å tørke litt tøy og utstyr.

Hilde Marie kler Zulu-hutte

Ettermiddagen ble både kulturell og festlig!

Først på programmet var et besøk til ett av stedene med hulemalerier laget av San folket (Bushmen). I området her er det over 200 steder med hulemalerier, men kun fem av dem er åpne for publikum. Det var en viss usikkerhet om akkurat disse maleriene var 200 eller 2000 år gamle, men en null fra eller til er visst ikke så viktig her. «This is Africa» (må sies med et lite skuldertrekk). Uansett er maleriene imponerende og da også en av årsakene til at denne nasjonalparken er på verdensarvlisten.

Etter det kulturelle innslaget var det tid for kroppslig påfyll. Den lokale butikken fikk tidenes dagsomsetning da alle damene ramlet inn i butikken for å kjøpe brus, øl og snacks. Noen hadde til og med vært der en tur tidligere på dagen og var på hils med betjeningen.

Det gikk rykter om at vi konsumerte 22 liter øl, resten av de 15 literne med vin og en klunk med Jäger. God stemning ble det!

Bestyreren av kultursenteret satt og gliste og ristet på hodet. Virket ikke som om lystige norske damer var et syn han var vitne til så ofte.

Dere dere tåler vel en til?

Som sagt – god stemning!

Afrika, Fjelltur, Fottur, Overnattingstur, Sør-Afrika, Vennetur

Rockeries Pass, Lesotho og gribber

Legg igjen en kommentar

Planen for denne delen av turen var å gå Mnweni Hike og overnatte 3 netter i telt. Værmeldingen var imidlertid ikke god. Det var meldt styrtregn, lyn, torden og snø på toppene og det ble derfor, fornuftig nok, gjort en endring i programmet. Vi pakket i dag kun lette dagstursekker og lot resten ligge igjen i camp. I stedet for å gå opp på 3000 meter og bli der, skulle vi nå ned igjen samme vei som vi gikk opp.

Morgen i camp

For å rekke opp og ned før regnet kom, startet vi grytidlig. Fjeset mitt hadde enda ikke skjønt at det var dag, men varm kaffe i koppen og frokostblanding i magen gjorde susen.

Fordelen med å være «morgen-puffed» i fjeset er mindre rynker
Frokost i det fri
Hilde Marie nyter kornblandingen sin

I det vi gikk rumlet og bråkte det lenger nede i dalen og vi fikk fine dusj av regn. Det var heller ikke i henhold til værmeldingen. Geoff, med sin stoiske ro, så på våre bekymrede fjes, så på været og forkynte at det ikke kom mot oss. Ingen grunn til bekymring. Bare å straske i vei.

Vi forlater campen og går mot Rockeries Pass

Det går opp, opp og oppover. Denne dagen blir det omtrent 900 høydemetere i beina. I løpet av dagen ble det drøye 10000 høye kneløft. Det kjennes.

Cabbage tree (Cussonia)

Rockeries Pass er imponerende! Fjellformasjonene sendte oss rett til Mordor (de som har sett Ringenes Herre vet hva jeg snakker om) med sine pinakler og tagger som står opp som orgelpiper.

Det er i motbakke det går oppover
En gjeng med hobbiter på vei inn i Mordor

På zulu kalles fjellene passende nok uKhahlamba som betyr barriere av spyd.

Majestetiske fjellformasjoner

Wikipedia kan fortelle: Geologisk sett er Drakensberg en rest av det opprinnelige afrikanske platået. Fjellene har en hette av basalt på opptil 1500 m tykkelse, med sandstein under og nedenfor. Dette har skapt et landskap med bratte sider og mange tinder.

Når man går sånn i motbakke, ser man gjerne ned mot bakken. I ett sett. Hva passer vel bedre da enn å introdusere dere for litt stein? Her ser dere blant annet kvarts og den fine turkise er Malachite, som jeg kan informere om at er et kobberkarbonathydroksydmineral, med formelen Cu₂CO₃ (OH) ₂. Det visste dere nok ikke!

Denne bakgrunnen kunne vi ikke gå forbi ufotografert! Storslagent og makalaust! Vi manglet flotte nok ord til å beskrive disse omgivelsene.

Fargesterke og fine fruer mot fabelaktige formasjoner
Otanthus maritimus (tror jeg)

Et knippe smilefjes:

På toppen av passet møter vi et åpent, goldt og vidstrakt fjellplatå hvor det meste av det vi ser er Lesotho. Ett nytt land kan legges til listen.

Alt du ser her er fjellandet Lesotho

Fun fact: Lesotho er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1000 meters høyde. Laveste punkt er 1400 moh, og over 80 prosent av landet ligger over 1800 moh. (kilde: Wikipedia)

Nytt land besøkt!

Vi er nå på 2900 moh og her oppe i høyden er det betydelig friskere temperatur. Det er lett å gå og vi strener mot klippene hvor gribbene bor. Der skal vi få på oss varmere klær og ikke minst spise lunsj.

Relativt goldt. Våren har ikke kommet hit enda.

Da vi kom frem til utsiktspunktet mot Gribbkolonien kledde vi på oss alt vi hadde av varmt tøy. Andreas, som sa han alltid går i shorts, måtte motstrebende trekke frem strikkelua. Han var absolutt ikke kald. Neida. Men han hadde nå engang tatt med seg lua, det var jo synd å ikke få brukt den… og skjerfet… hutre, hutre!

Andreas er kjempevarm. Foto: Anita

Vi spiser lunsj, ser på utsikten og hviler bena. Over oss sirklet de enorme gribbene med et vingespenn på to meter på de oppadgående luftstrømmene.

  • Langt der ned i dalen er campen vår
Over oss sirkler gribbene

Det var ikke lett å få tatt bilde av disse enorme fuglene, men vi prøvde – alle som en. Synes Anita fikk det best til.

Foto: Anita

Mens vi satt der ble vi plutselig oppmerksom på en flokk med sauer som kom veltende over åsen. I følge med sauene var en Basotho gjeter og flokken hans med hunder. Geoff ga han litt mat, men han var egentlig mest opptatt av om vi hadde røyk. Det hadde vi ikke.

Basotho gjeter med stålkontroll på hundeflokken. Den ene pyntet med plastbiter.

Vi begynte å bli kalde, og syntes kanskje hundene var litt skumle, så vi bestemte oss for å returnere til camp. I det vi gikk, kastet hundeflokken seg over eggeskallet og smulene våre. Skrint kosthold.

Hadde vi fulgt opprinnelig program skulle vi ha campet på denne høyden. Grunnet varsel om lyn, torden og snø med påfølgende ekstremt ufordrende nedfart på gjørmete og eroderte stier ble ruten lagt om. Vi tenkte alle at det var en klok beslutning.

Regnet lot heldigvis vente på seg og vi vandret glade av sted.

På veien traff vi et ganske stort eksemplar av arten tusenbein. Denne ble visst tradisjonelt brukt i malingen man brukte for å lage hulemaleriene. Vi lot den vandre videre.

Turen ned forløp udramatisk med innslag av gla’ kristne melodier sunget med stor innlevelse og patos. Det var rett og slett imponerende hvor mange som kunne tekstene til de underligste sangene. Før neste tur må det øves!

Tilbake i camp styrtet vi alle avgårde for å dyppe kroppene i kulpene før regnet kom.

Anne rakk forøvrig full hårvask med rikelig med sjampo. Beate slet med dette i flere dager etterpå, da drikkesekken ble fylt opp nedstrøms for Annes badekulp. Øvrige kommentarer trengs vel ikke.

Snart kunne Geoff sukke lettet over at det meldte regnet med tilhørende torden kom rullende opp fra dalen. Det hadde ikke vært gøy for noen om ruta ble lagt om og regnet uteble. På denne måten ble alle fornøyd og vi tok oss en siesta i teltet.

Hilde Marie nyter teltlivets gleder
Tåke og duskregn

Det ble en fuktig ettermiddag og utover kvelden tiltok regnet. Vi tilbrakte kvelden i messeteltet helt til Geoff, som insisterte på å stå utendørs, var gjennomvåt og måtte få lov til å komme inn og legge seg.

Tøy og bøy
Tettpakket telt samvær

Litt protester på den noe tidlige kvelden ble det, men vi hadde det jo ganske fint i teltene også.

Det regner på teltduken

Morgendagen ville komme med nye opplevelser, og med mer smil, latter og sang. Det var bare å glede seg og mens regnet plasket mot telduken og overdøvde det meste av snorking sovnet alle som en. Noen sov til alt hell opptil flere ganger.

Afrika, Ferie, Fjelltur, Fottur, Nasjonalpark, Overnattingstur, Sør-Afrika, Telttur, Vennetur

Fra Mnweni kultursenter til «The Station»

Legg igjen en kommentar

Dagen startet med litt mer transport gjennom den Sør-Afrikanske landsbygda. Jeg liker slike forflytninger i ett nytt land. Transportetapper gir tid til å observere, reflektere og undres. Det er en form for meditasjon å se et land passere utenfor bilvinduet.

Etter en noen timer på spennende veier var vi fremme ved Mnweni kutursenter, som ligger ved foten av den mektige Drakensberg fjellkjeden. En del av fjellkjeden er innlemmet i nasjonalparken uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark i KwaZulu-Natal og ble i 2000 utnevnt til verdensarvområde blant annet på grunn av bergkunsten som finnes her.

På kultursenteret ble vi møtt av Geoff, vår enda mer lokale guide, som også fungerte som kokk på turen. Det viste seg at Geoff hadde drevet pizzaresturant, så vi var i særdeles gode mat-hender, selv uten servering av pizza.

Staute guider: Geoff og Andreas

Før vi går videre må jeg introdusere dere for gjengen. Her har vi forsøkt å sortere oss så godt det lar seg gjøre:

Line, Lise og Lise Sofie
Heidi, bare Hilde, Hilde Lillian og Hilde Marie
Marianne, Anne-Karine, Ann-Cathrin, Anne og Anita
Beate

Ved kultursenteret ble det alvor i pakkingen. Pakksekkene som bærerne skulle hjelpe oss med å frakte måtte fylles og sekkene vi selv skulle bære måtte finjusteres. Det ble summet, stresset, løftet, stappet og sammenlignet. Litt armer og bein, men det gikk bra. Men ingen hadde løftet på sekken til Line.

Vips var vi tranportert de siste kilometerene startpunktet for turen og alle var plutselig lyn-klare.

Line (foran) er litt tynget til jorden. Hilde Marie som bærer ALT selv føler seg klar nok til en runde med utfall. Foto: Marianne Østensen

Planen var å gå Mnweni Hike med tre overnattinger i telt. Det var vanskelig å se at det skulle bli noe problem da vi starter turen i 30 tørre varmegrader, men værmeldingen varslet snø i høyden, så vi var beredt på at vi muligens måtte gå for plan B.

Mot og i disse fjellene skal vi vandre
Zulu homestead

Geoff fortalte oss at man av høflighet skal stoppe ved porten til et Zulu-homested og vente der til man blir invitert inn, da porten markerer «husets» grenser. Hvert hus har sitt formål. Ett til matlaging, ett til soving osv. Tradisjonelt var alle Zulu-hus runde fordi Tikoloshe, en dverglignende ond «nisse» som kan forårsake sykdom og død gjemmer seg i hjørner. Sier seg selv at man da ikke vil ha mange hjørner i huset sitt.

Vi er i gang med vandringen. Sola skinner fra en skyfri himmel, praten går lett, varmen kjennes godt og vi koser oss.

Underveis går vi igjennom lunder med Sør-Afrikas nasjonalbusk Protea cynaroides, også kalt king protea. Denne busken er avhengig av branner for å spre seg. Frøkapslene eksploderer når de blir utsatt for sterk varme! Det er nå vår i Sør-Afrika og veksten var så vidt i gang, men store områder er svidd og klare for ny vekst.

En annen vakker vekst vi så mye av var «Bottlebrush» treet, med sine karakteristiske blomster som ganske riktig ligner på flaskebørster.

Hilde Marie foran bottlebrush treet foran Drakensbergfjellene

Vi vandrer videre med freidig mot. Vann kan drikkes rett fra bekken, det prates og det nytes. Livet er fint på tur.

Det er tid for lunsj og Geoff disker opp. Det er godt å få av seg sekken litt og slange seg i gresset.

Da vi skal gå og Line nesten ikke får løftet på seg sekken er det endelig noen som følger med i timen. Ut av sekken dras flere liter vin (til glede for oss alle), glasskrukker med vidunderkrem (til glede for oss alle) og veldig mye annet nyttig. Vi takket og bukket for at hun har dratt lasset for oss alle, men nå måtte vekt fordeles. Med flere kilo lettere sekk spratt den unge damen lystig videre.

Lettere både til sinns og i sekkvekt. Foto: Anita

Det er mye å se på veien mot camp. Dette området har tidligere vært havbunn og vi ser tydelige spor. På vei mot camp ser vi også flere cycade-palmer. Disse cycadene (altså arten) har overlevde dinosaurens utryddelse og fem istider!

Forsteinet havbunn
Cycade (eller psyko-head som vi trodde den het)
Marianne står på en «dinosaur» og føler seg rampete
Fjellsider formet av vann

Før vi tar fatt på den aller siste biten opp til leirplassen kaster vi sekkene, klærne og blygheten og dypper svette kropper i noen grunne kulper.

Hilde Lillian bestod anstendighetsfilteret og er her avbildet med avkjølte føtter

Den siste kneiken opp til camp bød på litt klyving. Geoff tilbød sin egen kropp som sikring. Da jeg spurte om han trodde han ville klare å holde oss igjen dersom en av oss snublet og nappet i tauet, bare humret han. «No comment» med andre ord. Det gikk bra.

Anita forserer utfordringen lekende lett, mens Geoff humrer.

I campen som blir kalt «The Station» på ca. 2100 moh ble det først en liten Jäger for fordøyelsen og så litt tøy og bøy ved Hilde Lillian. Anne-Karine slo to fluer i ett smekk. Og alt dette mens bærerne slo opp telt og organiserte for oss. Snakk om luksus!

Siden ble det organisering i og rundt telt.

Anita har allerede hodelykten klar
Bare-Hilde og Beate organiserer kaoset
Aner ikke hva jeg gjør
Mens andre hjelper Line med å få lettere sekk

Smått om senn kom vi oss alle ut av teltene og rigget oss til rundt et imaginert leirbål. Nyinnkjøpt og tungt medbrakt utstyr ble luftet og sammenlignet. Det begynte å gå opp for meg at Line sin sekk inneholdt mer enn vin, og at hun satt betydelig mer komfortabelt enn meg. Allerede nå angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med stoltrekket til madrassen. Det er utrolig hvor kort tid det er behagelig å sitte skjevt i nedoverbakke når man har tippet 12 år.

Natten senket seg over campen vår. I messeteltet serverte Geoff en varmende gryterett og vi drakk vinen Line (og noen andre) hadde medbrakt i sekkene.

Stjernene funklet på nattehimmelen, hodelyktene til de som var på nødvendige ærend i skogen blinket og fra teltene lyste det varmt. Idyll i camp.

Inne fra teltene lød det småprat: «Nei, Line, den trenger du IKKE å ha i sekken i morgen». «Det er ikke luft i denne madrassen!», «… unnskyld på forhånd for at jeg kommer til å tråkke på deg i natt når jeg må ut….» … Latter og musikk fra bærernes telt. Lett snorking. Stillhet, ro og natt.

Neste morgen skulle vi opp Rockeries Pass og se gribber. Mer å glede seg til!

Afrika, Sør-Afrika, Vennetur

Sør-Afrika her kommer jeg!

Legg igjen en kommentar

Etter lang venting var tiden endelig kommet – jeg skulle på tur til Drakensbergfjellen i Sør-Afrika med Marianne fra Turbobla og en flott gjeng med damer. En drøy uke med tur, kultur og sosialt samvær stod foran oss og stemningen i gruppa var elektrisk.

Asker-gjengen

Avreisen gikk fra Gardermoen fredag 16. september. Vi mellomlandet i Istanbul rundt midnatt og fikk tid til både litt shopping, strikking og strekk før flyet gikk videre til Johannesburg i Sør-Afrika.

Det strikkes – ingen tid er dødtid!
Det strekkes på kropper
Etter en lang natt på fly

I Jo’burg møtte vi vår lokale mann, Andreas. En utflyttet, effektiv tysker som skulle være vår sjåfør og guide gjennom uken. Andreas brukte speakeranlegget i bussen flittig og fortalte ivrig om stort og smått vi kjørte forbi, Sør-Afrikas historie, gleder og ikke minst utfordringer ved Sør-Afrika. Flott med en kunnskapsrik guide!

Minibussen ble stappet full av damer og bagasje og så bar det i vei ut fra storbyen og ut på landsbygda.

Anne kjemper med bagasjen
Vår norske guide, arrangør og ikke minst venninne, Marianne
Full buss!

Vel fremme på Drakensberg Mountain Retreat som ligger på 1754 moh, løp det som på kommando, en flokk med bavianer forbi rett utenfor vinduet. Vi var alle veldig imponerte over Mariannes evne til timing og regi!

Stedet var nydelig med flotte, store rom, men sola var på vei ned, og for flere av damene var det første gang på det Afrikanske kontinent. Det var på tide å innvie dem i «Sundowner» tradisjonen. Som sagt så gjort. Den selvbetjente baren (bare skriv opp det du tar på listen, så betaler Anne-Karine for alle) fungerte strålende.

Hele gjengen minus Marianne som står bak kameraet
Andreas ønsker velkommen til Sør-Afrika
Bare-Hilde har skjønt det
Pink gin i pink solnedgang – og hest!
Selvbetjent bar. Ikke tenk på det – Anne-Karine betaler.

Mens vi satt der ute i skumringen og så sola gå ned over Drakensbergfjellene, hørte vi friske vrinsk og lyden av gallopperende hover. Foran oss på gressplenen kom den lokale flokken med hester løpende forbi som siluetter mot solnedgangen. Det var ingen vei utenom – vi måtte felle en liten tåre av takknemlighet. Turbobla-Marianne altså – hva hun får til!

I Sør-Afrika har de et alvorlig problem med mangel på strøm. For sørafrikanerne betyr de at de må leve med load shedding, som betyr flere timer uten elektrisitet i døgnet. Da kan de verken lage mat, lade mobilen eller f.eks. bruke internett – med mindre de har et aggregat. Det er syv nivåer på dette systemet og vi fikk vite at de var på nivå 6 da vi var der – hvilket betyr to timer uten strøm, ca to ganger i døgnet. For oss betydde det fremskyndet middag og levende lys på bordet, som forsåvidt var super koselig. For sørafrikanerne er det ingen snarlig løsning etter år med korrupsjon og vanstyre. Vi vet ikke hvor godt vi har det.

Middag på Drakenberg Retreat Hotel. Foto: Marianne Østensen

Da strømmen kom tilbake ble det brått slutt på stearinlyskosen. Lysene ble ryddet vekk i en fei og i stedet fikk vi grelt, blåhvitt elektrisk lys. Vi tok det som et tegn på at det var på tide å avslutte kvelden. Det skulle pakkes om og de fleste trengte søvn etter en lang reise. Vi hadde mye spennende å se frem til.

Fortsettelse følger!

Afrika, Det gode liv, Ferie, Kenya, Livet smiler, Safari

Safari i Masai Mara

Legg igjen en kommentar

Etter bestigningen av Kilimanjaro var det tid for noen ganske annet. Vi skulle forflytte oss fra Tanzania til Kenya hvor Safari i Masai Mara stod på programmet.

Tips: Ønsker du å se nærmere på de små bildene? Klikk på dem for å se en større versjon.

Fra Nairobi til Masai Mara

I Nairobi ble vi hentet på flyplassen av en representant for Topp Afrika. Vi ble så fraktet gjennom Nairobi til en småflyplass litt utenfor byen. Herfra tok vi et mindre fly ut til Masai Mara.

Masai Mara fra luften
Ankomst flyplassen i Masai Mara
Gillian og Steven

Ved ankomst flyplassen ble vi møtt av to smilende safari guider; Gillian og Steven. Disse gutta er kunnskapsrike! Safarien var igang allerede på vei til Lodgen Mara Engai Wilderness Camp hvor vi skulle bo de neste 3 nettene.

Safari i Masai Mara

Det er vanskelig å forklare hvordan det oppleves å være på Safari i Afrika. Det er også grunnen til at det har tatt meg så lang tid å skrive om denne opplevelsen. Lydene, luktene, støvet, vinden, sola, fargene. Alt er så annerledes enn hjemme – og midt i det hele står jeg. I Afrika, i Kenya, i Masai Mara. Jeg er privilegert som får oppleve dette. Jeg vet det og jeg er uendelig takknemlig. Å stå der på savannen (mesteparten av tiden trygt inne i en bil vel og merke) og bare være, føle, lukte og se. Nyte dagen, opplevelsene, alle sanseinntrykkene – og det å kunne dele dem med familie og gode venner. Ubeskrivelig fantastisk!

Safari: Noun. An expedition to observe or hunt animals in their natural habitat, especially in East Africa.

I stedet for å kjede dere med mine henførte sukk fra hver eneste opplevelse vi hadde disse 3 dagene, får dere her en bilde kavalkade over noen av høydepunktene fra Safarien vår.


Synes dette bildet sier litt om humøret på turen. Pur glede og henrykkelse!
Elefant

Vi hadde 2 safaribiler med hver sin guide til disposisjon på 7 personer.
Giraff
Impala
Sebra
Gnu med selskap av 6 Oksehakkere

Et av høydepunktene var definitivt vårt møte med en leopard som lå og slappet av i et tre. Dette var visstnok en litt stor unge, som mest sannsynlig lå der og ventet på at moren skulle komme tilbake med mat til den. Den brydde seg fint lite om oss som stimlet sammen for å se på den.

Leopard
Waterbuck

Mara River

På grunn av mye regn i Serengeti, Tanzania var den store migrasjonen av dyrene på savannen forsinket i år. Det ble derfor ingen spektakulær kryssing av Mara River mens vi var der. Krokodillene var imidlertid klare ved et velbrukt krysningspunkt, og vi fikk se mengder av vraltende flodhester. Alt i følge med en bevæpnet vakt.

Her er det greit å adlyde skilting. Krokodiller og Flodhester lurer få meter unna.
Gnuene lar vente på seg, men krokodillen har lagt seg i posisjon.
Legg merke til hvor stien går!

Løver!

Løver er alltid stas! Vi var så heldige å få flere tette møter med dem.

Så fornøyd blir man med løver få meter unna!

Besøk hos en Masai landsby

Dette er en opplevelse man bør ta som et «museumsbesøk». Litt som om du tar deg en tur på Folkemuseet på Bygdøy. De vil du skal tro at de faktisk bor i denne landsbyen – og at det er de som bor der som har laget tingene du ender opp med å kjøpe, men – det er nok en sannhet med modifikasjoner. Litt lurt blir man, litt skrudd på priser, men klarer man å legge det til side er det en relativt interessant opplevelse. Man får i det minste et innblikk i hvordan Masaiene har levd. Og pengene man legger igjen går sikkert til noe bra. Håper jeg.

Masaiene hopper for å måle styrke. Den med best spenst er helten.
Damen stilte villig opp til fotografering

På markedet var det mye fint å få kjøpt til en ikke så billig penge.

Tony prøver seg på litt Masai-hopping til de lokale damenes store glede

Flere dyr og blide mennesker

Øgle

Serval katt
Giraffer i tett samvær
En ikke så skjønn Topi
Lunsj på savannen under et Akasietre
Fornøyd gjeng
Fine elefanter i flokk
Tonje og Pumba
Hyene
Flodhester i hopetall
Hr og Fru KavliBakken nyter livet (foto: Herman)

«The only man I envy is the man who has not yet been to Africa – for he has so much to look forward to».

Richard Mullin
Herman (foto: Tony Kavli)

Vi takker for gjestfriheten til folk og dyr – og kommer garantert tilbake!

De fleste bildene i dette blogg-innlegget er tatt av meg. De som er tatt av andre er merket med fotograf. Flere bilder finner du på min Instagram-profil; «Sipiseck».

Afrika, Det gode liv, Ferie, Livet er best ute, Livet smiler, Marrokko, Tur

Ørkenvandring i Sahara

6 kommentarer

Sola er i ferd med å gå ned i horisonten.  Foran meg strekker Sahara seg i det uendelige. Dyner av sand som bukter og bølger seg i det svinnende lyset. Sanden jeg har i hånden renner sakte tilbake mot bakken, noen meter unna kommer dromedarene tilbake til campen etter en ettermiddagssnack i en nærliggende oase, jeg hører noen som ler. Sola varmer, lave skuldre. Gode vibrasjoner. En fantastisk reise går mot slutten. 

Men jeg foregriper begivenhetene. Denne reisen begynte 6 dager tidligere i Norge og opplevelsene har blitt mange i løpet av disse dagene.

Om å  forflytte seg

Første etappe gikk per fly fra Gardermoen til Marrakech,  Marokko. Den natten tilbrakte vi på en Riad i Marrakech før vi tidlig søndag morgen satte oss i en buss som tok oss over de høye Atlasfjellene og inn i Sahara, verdens  største varme ørken. Kjøreturen gikk  over Tizi’n Tichka-passet som er det høyeste kjørbare passet i Høye Atlas på  2260 moh. Noen brukte tiden i bussen til å sove, jeg satt ytterst på setet mitt og strakte hals. Jeg er redd for å gå glipp av noe.  Må ikke miste et sekund av reisen. Alt skal jeg ha med meg. Sove kan jeg gjøre når jeg kommer hjem. 

Jorda i Marrokko er rød og kontrasten er stor mot de snødekte toppene i Atlasfjellene. Vi passerer små landsbyer med de tradisjonelle murhusene med flate tak og rette linjer, landskapet er goldt på grunn av lite nedbør, men fjellene er imponerende fargerike med sjatteringer i rødt, rosa, gult, burgunder og rust og ser ut til å smuldre opp foran øynene mine. Noe sier at fjellet sprekker i varmen og at det er derfor det ser slik ut. Kanskje stemmer det. Erosjonen er unektelig stor. 

På veien til Zagora, hvor ørkenen starter, stopper vi for å kjøpe det tradisjonelle hodeplagget Shesh. Dette kan komme godt med som beskyttelse mot sol og sandstorm – og vi ser jo ganske kule ut alle sammen!

  • Knut og jeg matcher
  • Thale får hjelp til å ikle seg shesh’n
  • Leif og Annbjørn trenger ikke øve. Stilen er på plass.
  • Vi øver oss på den litt mystiske ørken-looken

Kjøreturen ender ved foten av fjellet Jebel Bani. Her venter guider, dromedarer og vår første leir. Eventyrer er virkelig i gang. 

Vår første camp

Om Camelus Dromedarus

Er du null interessert i kameler og dromedarer kan du nå hoppe rett til neste avsnitt. Her kommer min hyllest til dette underlige utseende dyret med de rare lydene.  

Dromedarene er i kamelfamilien. Alle på turen kalte de bare «camels» selv om de teknisk sett er dromedarer.  Du gir ikke en dromedar navn. De får et nummer, men i all hemmelighet kan man gi dem kosenavn. Det er lov. De kan bære opp til 100 kg på ryggen. De fraktet all bagasjen vår, telt, mat, vann, bord og stoler og til og med rødvinen min. De er eksperter på å vandre og går lekende lett over stein og sand med sine brede, myke føtter.  De er imidlertid ikke så glade i å bli lastet på. Særlig «klage-klaus». Hør bare her:

Den siste dagen har vi spist så mye av maten at det er plass på til oss på to av dromedarene. Vi sitter høyt til værs og blir vuggende båret fremover i ørkenen. Morsomt!

  • «Drommis» får en vennlig klapp
  • Happy dromedar-rytter

Dromedarer laget et stort spekter av lyder. Noen av dem er komiske som når de kjekker seg, andre lyder er klagende (hør rapport fra Klage-Klaus over) – som når de ikke vil bære mer vin, men det jeg opplever som «grunnlydene» er den dype brumming som treffer meg midt i mellomgulvet. Den vibrerer og gir en underlig resonans i kroppen. På en rar måte kjennes lyden kjent – uten at jeg har hørt den før. Det er en ur-lyd som bringer frem smilet mitt. Trygt og koselig. 

Om å sove under melkeveien

Den aller første natten i telt måtte jeg ut et nødvendig ærend. Jeg hadde med meg hodelykt og forventet en mørk natt, men da jeg kom ut var det månelyst. Så lyst at det ble utfordrende å finne seg et sted å sette seg ned uten å bli sett av et dusing menn og 11 dromedarer. Månelyset kastet duse, underlige skygger i natten. Luften er mild. Det var vanskelig å gå tilbake til teltet når natten var så magisk. 

De siste to nettene vi campet valgte jeg å sove ute under stjernene.  I måneskinnet, under melkeveien mens kamelene laget god-lyder i bakgrunnen. Soveposen var varm. Månen nesten for lys. Stjerneskudd føk over himmelen. Jeg ønsket meg noe, jeg må innrømme det. Frisk, kjølig ørkenluft i nesen, en liten eim av dromedar, knirking fra liggeunderlaget til naboen, null lysforurensning, null stress. Etter noen  småjusteringer (les: lua ned over øynene for å dimme månelyset litt) sov jeg bedre ute enn inne i teltet. For å Sarah; vi bor på et «millon-stjerners hotell!».

Trygt mellom 2 telt, men under stjernene

Om sand(dyner)

Man kommer ikke utenom sand på denne turen. Heldigvis! Vi har gått i sanddyner, løpt (mest nedover) i sand, sett solnedgangen fra toppen av den høyeste Chegaga sanddynen, sett soloppgangen fra en annen. Vi har hatt sand i skoene. Vi har til tider også hatt litt sand mellom tennene. Og ganske mye sand i bagasjen. 

Om overraskelser

Jeg hadde forventet sanddyner. Jeg hadde forventet litt steinørken. Jeg hadde ikke forventet å bade i Sahara! Etter to dager med vandring fikk vi, etter ankomst camp,  tilbud om å være med på spa.  «Ta med noe håndkle lignende eller eventuelt Hvitserk-buffen» var beskjeden. Overraskelse! Det hadde regnet i 3 dager før vi ankom. Det var vann i en kulp i elven og vi kunne bade. Noen vasket til og med håret! For en luksus! Bade i Sahara – DET hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre. 

Om vakker natur

Landskapet vi vandret gjennom var variert. Vi startet opp et fjell, vandret så på et platå innover i Sahara. Det er mye stein, lite vegetasjon, knallblå himmel, vakre fjell.

Videre gikk vi lenge i et tørrlagt elveleie. Fjellet er så polert av uendelige mengder vann som også har skylt bort alt av løsmasser, rusk og rask. Jeg hadde bare lyst til å legge meg ned på dette uvirkelige fjellet og kjenne det kjølige, glatte fjellet mot huden. Jeg tror jeg aldri har sett noe så vakkert som dette nesten uttørkede elveleiet. 

Ferden går videre i en bred dal omkranset av fjell i varme farger, med flate topper som de du ser i Western filmer. Innimellom er det grønne flekker i form av akasier og en og annen sukkulent. Det er bare å nyte hvert skritt i disse omgivelsene. 

Den tredje dagen på vandring ser vi de første sanddynene. De er også vakre der de ligger og flotter seg i horisonten. Store, buktende fjell av sand. Men før vi kommer helt bort får vi nok en endring. En underjordisk elv sørger for vann til planter og vi går igjennom et surrealistisk, irrgrønt felt med noe som ser ut som ruccola og lukter litt kål. Ikke mat for mennesker, men dromedarene digger det. 

Her bærer vi med oss veden vi skal bruke til leirbål senere på kvelden. (foto: Tone Ingebrigtsen)

Om å ørkenvandre

Strålende fornøyd med å være på ørkenvandring! (foto: Sarah Danielsson)

Jeg liker å gå. Jeg liker å gå og se meg rundt. Løfte blikket der det er mulig uten å snuble. Beina mine trives med å gå i timevis. Som Sarah sa det når hun startet dag 4 med vandring; «jeg er i flow». Å gå der sammen med andre, men allikevel alene med tankene dine. Være tilstede i opplevelsen av omgivelsene, kjenne bakken under føttene, varmen mot huden, luktene og lydene. Bare være. Å ørkenvandre gir ro og det gir energi. 

På denne ørkenvandringen tilbakela vi ca 7,5 mil på 4 dager. Terrenget var lettgått. Jeg kunne gått lenger og flere dager, men kanskje var dette faktisk akkurat passe. Akkurat så langt at man gjerne skulle gått litt til. Akkurat passe langt til at man ikke segner om i camp, men faktisk har overskudd til å se seg litt rundt, prate litt, brette ut soveposen og ta en kjapp vask med dagens våtserviett. Akkurat passe. 

Vandring barbeint på sanddyner i solnedgangen. Få ting slår det. (foto:  Tone Ingebrigtsen)

Om camplivet

Livet i camp er rolig-tid. Noen tar seg en ekstra tur for å se hva som befinner seg bak den neste haugen, noen bruker tiden til å skrive dagbok, andre rigger seg til i teltet, prater litt, leser en bok, teiper vannblemmer, heller sand ut av skoene eller bare slapper av. Senere er det middag og leirbål. De gode hjelperne bidrar med musikk og god stemning rundt bålet.  Koselig!

  • Skriver dagbok (foto: Sarah Danielsson)
  • Første natt i telt
  • Fine ørkenfrøkner chiller utenfor teltene
  • Vår eminente guide Katrine og jeg
  • Dromedarene vil også være med på kosen
  • Marshmellows, sang og leirbål kos
  • Stort forbruk av tape for Sarah
  • Te og popkorn hører med til camplivet

Om vennskap

Allerede på Gardermoen fant vi hverandre. Vi tittet oss rundt, så an medpassasjer og tok kontakt. «Skal du også på tur med Hvitserk?» fungerte som en fin åpning og satt igang tur-prat med det samme. Selv om det var mange på denne turen som hadde meldt seg på alene, tok det ikke lang tid før vi var en sammensveiset gjeng. 

Foto: Houssain

Man blir godt kjent når man vandrer sammen i mange timer hver dag. Det å dele opplevelser, sove sammen under stjernene, dele medbrakte goder, forsøke seg på en kanon rundt leirbålet, gi av seg selv, få massevis i retur og ikke minst le sammen. Det gjør noe med oss mennesker. Vi trenger å være en del av noe. Denne turen var så absolutt noe av det bedre livet har å by på!

  • Fine ørkenfrøkner i Marrakesh (foto: Eli-Anne Kjølberg)
  • Ingunn og Heidi på toppen av Chegaga
  • Tone og Sarah
  • Sarah og Heidi
  • Leif Geir og Knut tar en pust i bakken

Om turen

Det er så mye mer jeg skulle fortalt dere om; maten, de vakre lunsjplassene, de flinke menneskene som hjalp oss på turen med matlaging, dromedarstell, rigging av camp, strålende guiding og mye mer, men jeg er redd for å ikke yte dem retterferdighet.  Dette har vært en helt magisk tur! 

Dersom du vil lese en detaljert beskrivelse av alle etappene, eller kanskje rett og slett vil melde deg på neste tur som går i februar,  anbefaler jeg deg å klikke deg inn på turen «Ørkenvandring i Sahara» påHvitserk sine sider. 

Helt til slutt noen stemningsbilder fra Marrakesh hvor vi startet og avsluttet turen – samt store glis fra et par storfornøyde ørkenvandrere: 

Til de som enda ikke har skjønt det – Turen anbefales!

Sarah og Heidi – strålende fornøyde med ørkenvandringen

PS: Der jeg ikke har notert fotograf er det enten jeg som er fotografen eller så er det Sarah, Ingunn, Tone eller Eli-Anne. Noen ganger går det rett og slett litt i ball. Jeg beklager dersom noen føler seg glemt. Det har ikke vært med vilje.