Jeg har lenge hatt turen «Nordmarka på langs» på listen over turer jeg ønsker å gjennomføre. Denne helgen skulle det endelig skje.

Turen starter på Mylla og ender på Skar innerst i Maridalen. Vi skal padle packraft og gå på beina mellom vannene. Lengden på turen varierer mellom 42 og 48 km på beskrivelsene vi har lest. Vi har lagt opp til to overnattinger.

Vil du se en grundig beskrivelse av alle etappene bør du se på denne lenken: https://ut.no/turforslag/1112157770/nordmarka-pa-langs-i-kano-eller-packraft

Været så lovende ut, trygge turvenninne Hilde Lillian var med og vi var gira. God start!

Dag 1: Mylla til Bristol

Vi overtalte mamma til å kjøre oss til Mylla for å slippe å bruke timesvis på tog, buss og bane. Jeg blir visst aldri for gammel til å be mamma om hjelp. Takk for at du alltid stiller opp, Mamma!

Ved Mylla utfartparkering fikk vi luft i packraftene og festet sekkene. Så bar det i vei.

Bare fem minutter ut i turen har vi lært lekse nummer 1; sjekk også vindretning når du ser på værmeldingen! Vi hadde motvind. Som vi hadde motvind! Litt utrente padlemuskler fikk en bråvåkning og pausene ble hyppige.

Etter hvert lærte vi oss å holde oss tett på land og klamre oss fast til lyng og busker når det blåste som verst. En packraft har ikke mye å stå i mot med i sterk motvind. Du padler og padler og står bom stille. Etter kort tid er du tom for krefter og tilbake til start. Kanskje litt demotiverende.

Etter å ha padlet hele Mylla gikk vi land for å krysse over til det neste vannet; Ølja. Vi hadde aldri gått med packraften på ryggen og jeg gledet meg skikkelig til å se Hilde Lillian manøvrere alt utstyret opp på ryggen. Livets små gleder! Det noteres at gleden var størst ved å se Hilde Lillian med ekvipasjen på ryggen. En sekk med packraft som veier minst 25 kg og som fungerer som et digert segl er krevende å gå rundt med – og kanskje ikke så gledelig. Spesielt i motvind kjennes det mer som å gå i ett motstrømsbasseng på land enn noe annet.

Læringspunkt nr. 2: Riktig festing av packraft på sekk. Vi hadde sett en video på Youtube og tenkte at dette kan vi. Vi kunne det nesten. For slapt strammede stropper gir deg en packraft som siger nedover og som ender opp med å dunke deg i knehasene. Ikke ideelt når det skal spaseres et stykke. For stramt festet mot toppen av sekken så får du packraften i hodet og må gå duknakket og myse mot bakken. Også slitsomt. Etter noen forsøk sitter teknikken og vi har lært.

Vi får også sving på det å få den tunge ekvipasjen opp på ryggen. Det gjelder bare å holde litt avstand til hverandre. Bare et par ganger fikk vi den andres packraft midt i fjeset og årene i skinnleggen. Vi var ganske fornøyde med den statistikken.

Da vi ankom Ølja hadde vinden løyet noe og vi fikk en nydelig padletur mot koia Bristol – som vi håpet var ledig.

Bristol

Vi hadde flaks og fikk Bristol for oss selv. Fancy navn på ei lita koie. Den lille hytta eies av Jevnaker Almenning og består av trebrisker med en grue i midten.

Nå kunne vi tørke, eller snarere røyke tøyet vårt, spise middag og sove varmt og godt innendørs.

Dag 2: Bristol til Store Sandungen

Dagen startet rolig og vi rotet litt rundt før vi kom oss av gårde. Jeg fikk knytt fast sluk på fiskestangen og var klar for fiske underveis. Hvis jeg bare kunne få meg selv av kroken!

Genseren endte opp med et stort hull etter at jeg måtte klippe meg løs og turbuksa endte rundt knærne, mens både Hilde Lillian og jeg kjempet med å få løs kroken. Her er det nok også noe læring som burde ha funnet sted. Ufattelig irriterende.

Bristol til Skarvvannet

Fra Bristol fulgte vi grusvei til det neste vannet. Tverrsjøen er et fint lite vann og man krysser det i en fei.

Befriende lett å komme seg både ned til og ut på Tverrsjøen.

Tips til andre på samme tur: Ved Tverrsjøen ligger det en gapahuk som ligger fint til rett ved grusveien og som kan brukes til overnatting, skulle det være fullt på Bristol.

På Tverrsjøen møtte vi en fyr som hadde padlet motsatt vei av oss – etter å ha sett værmeldingen. Han hadde startet samtidig med oss, og var fremme nærmest før vi hadde startet. Vind i ryggen skal visstnok være digg. Også et tips med andre ord; turen kan snus avhengig av vindretning.

Fra demningen i enden av Tverrsjøen gikk vi rett over grusveien og fulgte sti mot Skarvvatnet. Vel, sti og sti fru Blom. Den begynte bra og bred (skispor om vinteren), gikk over i tung myr, urskog og plutselig var den vekk. Bushing over en gjengrodd kolle med en diger packraft på ryggen var en spesiell opplevelse – som ikke anbefales. Vi kom helt klart ikke ut i vannet på «riktig» sted, men vi kom frem og var skjønt enige om at Lars Monsen hadde vært veldig imponert over oss.

Vi har senere skjønt at vi ikke skulle tatt stien til høyre for demningen, men den til venstre. Den stien hadde nok vært litt mer «gåbar» selv om den også beskrives som våt. Nok et tips: Les rutebeskrivelsen nøye.

Skarvvatnet til Buvatnet

Skarvvatnet, Buvatnet og Pershusvatnet er tre vann som ligger som perler på en snor. Mellom Skarvvannet og Buvatnet er det bare en kort bæreetappe på under 100 meter, mens Buvatnet og Pershusvatnet henger sammen med en koselig, grunnere og smal passasje man kan hvile litt i før man skal ut på det lengre Pershusvatnet.

Skarvvannet

Etter å ha basket oss over Skarvvatnet i motvind unnet vi oss en liten pause på land før vi gikk videre til Buvatnet og Pershusvatnet.

Buvatnet og Pershusvatnet

Etter Pershusvatn trengte vi litt pause fra padlingen. Noen padler også Finntjern. Vi synes det var like greit å stå over og gikk rundt.

Aklangen til Katnosa og videre til Store Sandungen

Ved Aklangen bestemte vi oss for å teste fiskelykken. Det blåste litt mindre akkurat her og hvis det skulle blir noe annet enn Real-turmat til middag var det nå eller aldri.

Minn meg på at jeg ikke prøver det igjen. Det blir for mye styr! Dette forsøket endte opp med at jeg måtte padle et stykke tilbake for å få løs kroken, ikke fikk noe dreis på sveivingen og satt igjen med et herlig fiskesnøre kaos. Gjett hva det ble til middag.

Fra smale Aklangen padlet vi ut i store, brede og vakre Katnosa. Det er en av de lengste padleetappene på turen, rett over 3 kilometer. Turen over Katnosa avsluttes i det som kalles Leveringsvika, helt sør og øst i Katnosa. Her ligger også DNT hytta Katnosdammen.

Planen var egentlig å overnatte inne på DNT hytta. Vi hadde imidlertid ikke reservert plass og hytta var nesten smekkfull da vi kom. Så full at da vi så på klokka, som kun viste 17.30, bestemte vi oss for å pakke sammen packraftene, slenge alt utstyret på ryggen og gå de 4 km til Store Sandungen. Kvelden var enda ung.

Ved Store Sandungen ble vi dessverre litt kreative. Hilde Lillian hadde vondt i en arm og vi bestemte oss for å gå langs land for å finne en leirplass. Ingen god plan. Vi burde helt klart satt ut packraftene så fort vi hadde mulighet og padlet til camp. I stedet gikk vi inne i skogen på en kronglete sti. Sekkene var tunge, vi så knapt vannet gjennom skogen og i hvert fall ingen steder vi kunne overnatte.

Til slutt var det unison enighet om at vi måtte ut av skogen og ut på vannet – fort som svint! Vi bushet gjennom et hogstfelt, fant 50 cm med nesten flatt terreng hvor vi fikk pumpet opp packraftene før vi nærmest kastet oss ut på vannet. Lettelse!

I det samme vi traff vannet så vi en passende leirplass en kort padletur på blikkstille vann. Det begynte å bli sent, sola var på vei ned, skumringen kom krypende og vi hadde behov for å lande. Vi fant heldigvis den beste leirplassen på Lauvtangen, en øy i Store Sandungen.

Middag ble laget, vi fikk liv i bålet, solen gikk ned og stjernene kom frem. En lang dags ferd mot natt. Det var godt å krype ned i soveposen og ligge der å se opp på stjernene før Ole Lukkøye raskt kom og avsluttet dagen. Lars Monsen hadde helt klart vært fornøyd med dagens innsats.

Dag 3: Store Sandungen til Skar

Dagen startet tidlig i håp om at vi skulle få litt mindre motvind.

Morgentåken lå over vannflaten og bølget mellom trærne. Alt av utstyr var dekket av fukt, men natten hadde vært perfekt, ingen hadde frosset og stemningen var god.

Store Sandungen til Bjørnsjøen

Planen med lite vind fungerte på den korte etappen vi hadde igjen på Store Sandungen.

Ved demningen lastet vi sekkene på ryggen og gikk mot Hakloa.

På Hakloa blåste det godt og det var ekstremt korte pauser mellom kastene. Bølgene var også ganske høye – sett fra en packraft. Vi så på hverandre og tok uten mer om og men grusveien forbi hele vannet. SÅ gøy er det ikke å baske med motvind – i tillegg til at Hakloa også så ut som et litt kjedelig vann.

Bjørnsjøen

Bjørnsjøen var en vakker sjø og ikke fullt så åpen som noen av de andre vannene. Vi padlet til venstre i vannet på innsiden av noen små øyer i håp om litt le fra vinden. Den omtrent 2,8 kilometer lange og fine turen over vannet ble avsluttes i Båthusvika, rett før smalet mot Bjørnsjødammen.

Ved Bjørnholt var kafeen åpen og vi fikk kjøpt oss en fantastisk god skolebolle og en iskald Solo. Det smakte absolutt fortreffelig!

Rottungen – Gåslungen – Øyungen

Fra Bjørnholt gikk vi et lite stykke på grusvei før vi tok sti inn i skogen ned til Rottungen.

Etter Rottungen skulle vi finne Gåslungen. Det er ingen merket sti på kartet mellom disse vannene og vi gikk først litt feil. Takk sendes til vennligsinnet turgåer som pekte oss i riktig retning. Stien du skal ta går på venstre siden av elven og er relativt bred og fin, men altså ikke merket på kart eller med skilt.

Gåslungen viste seg å være litt krevende å komme seg utpå. Langs bredden var det mye mudder og vannstanden var lav. Ikke så fristende å hoppe opp i packraften med støvlene fulle av gjørme, men her hadde vi få alternativer. Vel oppe i packraften måtte vi stake oss ut av mudderet. Hilde ble lettere frustrert over denne øvelsen.

Resten av Gåslungen var idyllisk! Meandersvinger, lav vannstand, null motvind, fuglekvitter og lett padling. Sånne omgivelser kan vi like.

Neste utfordring var overgangen mellom Gåslungen og Øyungen. Her hadde vi lest at vi måtte «humpe oss over noen tømmerstokker». Humpe over når det er 2 cm vann over tømmerstokkene og rompa i praksis er under havnivå er ingen lett affære.

Etter den noe uelegante humpingen ble Øyungen nådd og her var det fint! Ikke overraskende, med henblikk på navnet på vannet, er det fullt av små koselig øyer og fine nes. Definitivt det mest populære stedet å campe på turen, som sikker har noe med nærheten til Maridalen å gjøre, men som også må være fordi det er så fint der. Det var folk på absolutt hver eneste plass som egnet seg til camping.

Vel over Øyungen, etter mer klamring til busk og kratt i motvinden, var vi ferdige med den siste padleetappen. Vi tok ut luften av packraftene for siste gang, lastet alt på sekken og gikk de siste få kilometerene ned til Skar Leir i Maridalen. Her ble vi hentet av Hildes Martin så da slapp vi kollektiv transport i denne enden også. Takk, Martin!

Oppsummering

Etter å ha gjennomført hele turen er vi skjønt enige om at motvind ikke står øverst på ønskelisten når man padler packraft. Vi er også enig om at kano nok er lettere å padle over de største vannene. Særlig når man ikke har styrefinne på packraftene. Løfter du årene spinner du rundt som på tivoli. Jeg er ikke så glad i tivoli. Jeg startet for øvrig med finne, men mistet den et sted mellom Store Sandungen og Bjørnsjøen. Ny finne pluss en ekstra er herved innkjøpt.

Det er også notert at fisking fra packraft ikke fungerer når man samtidig må padle hele tiden. Fisking skal heretter foregå fra land, eller på stille vann.

Vår tur ble på totalt 43,74 km til vanns og til lands og vi er godt fornøyde med fremdriften og antall overnattinger.

Vi tar gjerne en ny tur med packraft, men neste gang blir det helst i en elv uten motvind. Forslag til tur tas i mot med takk!

Vi takker for turen!

---