Når man først tar den lange veien til Asia holder det ikke å besøke ett land. Jeg måtte få med meg ett til og landet vi endte opp med å velge, var frodige og vakre Laos. Med meg på turen ble Vibeke, Mette og Axel. Vi har besøkt to ulike byer, hatt guide som har tatt oss med til alle de stedene turister må se, og vi har kost oss. Virkelig kost oss. Bli med oss på turen!
Laos, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Laos, er en innlandsstat i Sørøst-Asia som grenser til Myanmar og Kina i nordvest, Vietnam i øst, Kambodsja i sør og Thailand i vest.
Vi fløy fra Singapore til Vientiane, hovedstaden i Laos, tidlig en fredags morgen. Fra flyplassen ble vi hentet av en hyggelig sjåfør som kjørte oss til togstasjonen som ligger ca 20-30 minutter utenfor sentrum. Togstasjonen i Vientiane er endestasjonen for Boten–Vientiane-banen, ofte omtalt som Laos–Kina-jernbanen som er et av de største infrastrukturprosjektene i Laos’ historie. Jernbanestrekningen ble utviklet som et felles prosjekt mellom Laos og Kina der Kina stod for majoritetsdelen av investeringene og teknologien.
Bygget var mildt sagt romslig og hadde flyplass-strenge sikkerhetstiltak med scanning av bagasje på vei inn.
Fra Vientiane tok vi et høyhastighetstog til Luang Prabang (lao: ຫລວງພະບາງ) hvor vi skulle tilbringe de neste dagene.
Litt historie:
Fra 1300-tallet var byen i lange perioder hovedstad i riket Lan Xang, som geografisk til en viss grad tilsvarer dagens Laos. Byen har fått sitt navn fra en Buddhaskulptur (Phrabang Buddha) som ble bragt dit fra Vientiane i 1512. På grunn av stridigheter ble hovedstaden i 1563 lagt til Vientiane.
Luang Prabang ble i 1995 oppført på UNESCOs verdensarvliste, og betraktes som et enestående eksempel på en blandning mellom tradisjonell og kolonial arkitektur.
Byen, som ligger ved Mekongfloden 42 mil nord for Vientiane, er kjent for en høy konsentrasjon av buddhistkloster og buddhistmunker. I 2010 hadde byen 33 tempel/kloster, hvorav noen ble bygd allerede på 1600-tallet. Wikipedia
Kultur
Et kort museumsbesøk må nesten til når man besøker et nytt land. Vi fikk også prøvd et par tradisjonelle hodeplagg. Synes de kledde oss.
Offisielt består befolkningen i Laos av 49 etniske grupper fordelt i 160 underkategorier. Gruppene er fordelt på fire etno-lingvistiske familier: Lao-Tai (Tai-kadai-språk); Mon-Khmer (Austroasiatiske språk); Hmong-Mien (Hmong-Yao, Miao-Yao); og Sinotibetanske språk (mest Tibeto-Burman). (kilde: Wikipedia)
Templer
Templene i Luang Prabang er en av grunnene til at byen er på Unescos verdensarvliste. Vi måtte da naturligvis innom et par.
Topptur
Guiden vår lanserte forslaget om å ta en topptur opp Mount Phou Si, som på Lao språket betyr “Hermit Mountain”. Toppen ligger midt i sentrum av Luang Prabang, på halvøya mellom Mekong- og Nam Khan-elvene. Høyden (ca 100 hm) er hellig for lokalbefolkningen. Opp er det, i følge guiden vår, 410 trappetrinn og ned 328 (den veien vi gikk opp og ned vel å merke). Verdens korteste topptur. Turen var vel verdt en litt forhøyet puls i noen minutter da man på toppen har 360 graders utsikt over Luang Prabang.
Papirproduksjon
I hele Laos, men særlig i Luang Prabang og Vientiane lager de vakkert papir for hånd. Vi fikk være med på (nesten) hele prosessen.
Papiret lages av barken fra saatreet (Broussonetia papyrifera), et tre i morbærfamilien. Barken høstes uten å drepe treet da den heldigivis vokser ut igjen.
Barken bløtlegges i vann i flere timer, eller dager, før den kokes til grøt med lut for å bryte ned fibrene. Så bankes fibrene før de igjen blandet med masse vann (se fibergrøten i bilde 3). Videre helles denne grøten i en ramme med et tynt filter. Mette hjalp til med å pynte akkurat dette «arket» med blader. Etter at de var ferdige med pyntingen, ble rammen løftet opp og satt til tørk i solen. De tørre arkene dras ut av rammene og brukes til blant annet lykter, lampeskjermer og vakre kort.
Silkeormer
Vi fikk også hilse på silkeormer, som dessverre var litt småkalde og ikke helt i form stakkars.
En silkeorm er rett og slett veldig imponerende! Hun spinner en sammenhengende tråd når hun lager kokongen sin og selv om lengden varierer, gir en kokong vanligvis 300–900 meter silketråd. I noen tilfeller kan tråden være opptil rundt 1,5 kilometer lang!
Resultatet av silkeormenes harde arbeid – og menneskene som tar jobben med å videreutvikle tråden – blir vakre skjerf, duker og veggtepper i silke.
Nattmarked
Luang Pranbang er en veldig koselig by både på dagtid og på kveldstid. Et av samlingspunktene i byen er Nattmarkedet og gatene rundt. Her yret det av liv!
Det føltes også veldig trygt å gå rundt i gatene som var ryddige, rene og trivelig dekorert.
Vi spiste også utrolig mye god mat her! Prisene var også helt overkommelige sammenlignet med for eksempel Singapore (som er dyrerer enn i Norge).
Bjørner og fossefall
Vi hadde fått hjelp av Kilroy til å planlegge deler av reisen vår til Laos. Av aktivitetene de foreslo var et besøk til et flott fossefall. Her var det også et senter for omplassering av bjørner; Moon bears og Sun bears.
Jeg er ikke så veldig glad i dyreparker, men disse hadde blitt reddet fra en verre sjebne, så da føltes det litt bedre. De så ut til å ha det ganske fint. Litt tykkfalne, men veldig søte!
Fossen var ikke den mest imponerende, men de ulike platåene i elven og det grønne, mineralrike vannet var ganske pittoreskt. Turtelduene Mette og Axel benyttet anledningen til et foryngende bad i en kulp mens Vibeke og jeg heiet.
Guiden vår var smart og tok oss med hit tidlig på dagen for å unngå de store hordene av kinesiske turister. Vi møtte dem på vei ut igjen. Det ble trangt om plassen.
Marked
Jeg er veldig fascinert av markeder. Ikke fordi jeg ønsker å kjøpe noe, men fordi de, veldig ofte, er veldig fotogene. De er fargerike, varierte og eksotiske. Det er lett å finne motiver og da er jeg happy.
Båttur på Mekong-elven
Vi ble tatt med på båttur på den mektige Mekong elven. Bare navnet gir meg assosiasjoner til barndommen og spennende naturprogram på NRK. Nå var jeg plutselig her og følte meg liten og så takknemlig for at jeg kan reise og oppleve steder, kulturer og land jeg tidligere bare har drømt om.
Mekong er Sørøst-Asias lengste elv og en av verdens viktigste vannveier. Den er ca. 4 350 km lang og renner gjennom seks land: Kina, Myanmar, Laos, Thailand, Kambodsja og Vietnam, før den munner ut i Sør-Kinahavet.
Laos har den lengste sammenhengende delen av Mekong – hele 1 835 km, mer enn noe annet land elven passerer.
Mekong danner også store deler av grensen mellom Laos og Thailand, og renner gjennom eller forbi byer som Luang Prabang og Vientiane. (kilde: Britannica)
Det mest brukte og historisk betydningsfulle kallenavnet for Laos er «The Land of a Million Elephants». Dette stammer fra landets historiske kongedømme Lan Xang, som direkte betyr «Landet av en million elefanter» og gjenspeiler elefantenes store kulturelle, militære og symbolske betydning i regionens historie.
De eneste elefantene vi så var disse to:
En av attraksjonene langst elven har en grotte med enormt mange buddaer. Usikker på antallet, men det var nå uansett fullt og ikke tillatt å sette igjen flere.
En av tingene Mekong-elven er kjent for er de store variasasjonene i vannstaden gjennom året. Denne grotten har hatt et par rekorder opp igjennom tidene. Sånn rent bortsett fra at det er elven som for noen millioner år siden gravde ut grotten, kan du på bilde nr 2 under se hvor høyt vannet har stått i nyere tid. Merkene er ikke så lett å se, men befinner seg rett over hodene til mennene i bildet. Det nederste viser 2008 og det øverste 1966.
Det ser kanskje ikke så imponerende ut, men når du ser bredden på denne elven så skjønner du at noen meter opp i høyden betyr ENORME vannmasser!
Etter grotteturen var det tid for lunsj med utsikt over elven.
Turen nedover elven gikk raskere enn opp. Det var godt å sitte der i solen og bare se og være.
Funfact: Det finnes minst rundt 1 148 fiskearter i Mekong-elven, ifølge nyere rapporter fra WWF og Mekong River Commission.
Vi forlater Luang Prabang og forflytter oss til Vang Vieng
Etter en særdeles humpete tur fra hotellet ut i ødemarken til togstasjonen satt vi igjen på et hurtigtog. Denne gangen sørover til byen Vang Vieng.
Byen Vang Vieng (laotisk: ວັງ ວຽງ) er spesielt kjent for spektakulær natur og elleville aktiviteter – i tillegg til at den har en historie som tidligere partyhovedstad for backpackere. Som sikkert henger sammen med de elleville aktiviteten. Etter noen litt leie ulykker har byen imidlertid valgt å sikte markedsføringen inn mot litt mer tryggere og mer bærekraftig turisme. Det er blant annet ikke lenger mulig å seile nedover elven i en bilring med en drink i hånden. Sikkert like greit.
Det som tydeligvis VAR veldig populært var å bli kjørt opp og ned elven Nam Song i en smal elvebåt.
For ikke å snakke om paragliding! De formelig svermet som innsekter i solnedgangen.
Høydepunktet var imidlertid alle luftballongene. Vi fikk forespørsel om vi ville ta en ballongtur, men ingen av oss hadde nerver til det. Personlig så jeg for meg at jeg enten ville ramle ut eller at den ville ta fyr. Ingen av delene fristet. Derimot var det et flott skue å se andre utfordre skjebnen.
De er unektelig ganske flotte å se på.
I Vang Vieng hadde vi ingen planlagte aktiviteter – annet enn å chille, se på at andre gjorde elleville (og skumle) aktiviteter, og å feire Axel sin bursdag.
Vi begynte med chill ved bassenget i den noe høylydte duren fra elvebåtene. Derfra kunne vi ligge og nyte utsikten mot kalksteinsfjellene som er skogkledde helt til topps og som minnet sterkt om landskapet i Avatar-filmene. Frodig og fantastisk!
Det føltes veldig fint med sommer i januar.
Bursdagsfeiring
Axel hadde bursdag og som eneste gutt på jentetur ble han gjort stas på hele dagen lang. Vi startet med en bedre lunsj på restauranten «Du Crab d’or». Dette var et sted både Mette og Vibeke hadde strevd med å få bord på i dagesvis. Vi følte oss ekstremt heldige som fikk spise her. Godt mat hadde de heldigvis også.
Dagen ruslet lat videre med champagne på hotellet før vi tok turen ut i gatene.
Denne byen var dessverre ikke like sjarmerende som Luang Prabang. Det kan også hende at vi var blitt litt for godt vant.
Her var det mørkere, mer skittent, mer neonlys, mer rotete og det var mer søppel i gatene. Da føler jeg meg ikke like hjemme. Jeg skal innrømme det.
Vi fant heldigvis restauranten til slutt og maten der var god – selv om veien dit var litt på kanten – og det kom ett og annet vinddrag med søppellukt.
Dagen etter vendte vi nesen hjemover til Norge igjen; i bil, med fly og til slutt tog. Heldigvis ikke bakpå en skuter.
Takk for oss Laos! Det har vært et sjarmerende og fargerikt møte og jeg kommer gjerne tilbake. Her er det mer igjen å se og oppleve!
TurBakken 