Det er vår, mai, torsdagsfri, inneklemt dag og fryd og glede midt i uka. Hilde Marie og jeg setter kursen mot Innlandet og ett nytt tureventyr. Vi skal padle packraft og campe på Fjorda.
Ikke hørt om packraft sier du? Du er ikke den eneste. Kort fortalt er packraft en oppblåsbar gummibåt. Litt bredere enn en kano og lettere å pakke med seg. Man kan også gå rundt med flåten på sekken. Det skal vi ikke gjøre denne gangen. På denne turen skal den bare pakkes og padles.
Vi var blitt tipset om å dra til Fjorda i Innlandet fylke for jomfruturen vår. Vi takker for godt tips!
Fjorda er en stor og sterkt forgrenet innsjø på åsen mellom Sperillen og Randsfjorden sør for Bjoneroa. Fjorda var opprinnelig seks separate innsjøer, men disse fløt sammen ved oppdemming etter konsesjon gitt i 1918. Innsjøen er regulert som magasin for Toverud kraftstasjon ved Randsfjorden. Ofte blir området kalt Velmunden, men Velmunden er egentlig navnet på den største av de opprinnelige innsjøene i området.Det spesielle landskapet som ble skapt av oppdemmingen, er et sjeldent eksempel på at industrielle inngrep har gitt positive virkninger for naturen.Området er kjent som et eldorado for kanoentusiaster, og er spennende å padle i, med alle sine øyer, trange viker og sund. Kilde: Wikipedia
Ingen av oss har pakket ut, håndtert og eller padlet rundt i en Packraft før, så det går helt sikker kjempefint! Vi skal være borte i to netter og synes vi har uhorvelig mange kolli med oss. Det skulle vise seg at vi kunne hatt med mer av noen essensielle ting. Mer om det senere.
Det pumpesSnart klareHilde tester ut sittekomforten
Vi får pumpet opp packraftene og stroppet fast bagasjen. Det blåser nå mer enn det Yr.no har meldt og jeg kjenner det kribler av spenning i magen.
Skjelvende første møte med packraften på vann
Etter kort tid i båten kjenner jeg også at det verker i padlemusklaturen. Det er tungt å padle i motvind! Jeg sitter godt tilbakelent på rumpa med beina i været oppå bagasjen og får jeg ikke akkurat brukt hele kroppen i padlingen, og er nok ikke på mitt mest avslappede, men det går fremover. Sakte men sikkert.
Før turen fikk vi tips av datter og svigersønn (som vi også lånte packrafter av – tusen takk!), om et par fine øyer vi kunne ta sikte mot: Brennheiten og Ildbrenden. Brennheiten var naturlig nok fristende for to single damer på tur, men den viste seg å være mer trekkfull enn brennheit, så valget falt på nordspissen av Storholmen i stedet. Vel å merke med utsikt til Brennheiten, sånn for sikkerhets skyld.
Vi har samlet litt ved Skål for tur!Soveplassen forberedesOdden vår
Da det ble tid for middag ble det klart at gassbeholdningen vår var noe slunken. Jeg hadde tatt med meg to bokser med gass med litt igjen i begge. Under normale forhold skulle dette være nok til å få laget middag – og litt til. Det var det ikke. Gass-angst! Mye vind og lite gass igjen med medfølgende lite trykk i beholderen gjorde at middagen tok dobbelt så langt tid å lage. Heldigvis ble den i det minste god!
Vi kunne i teorien ha laget maten på bålet i stedet, men fordi jeg skulle pakke effektivt tok jeg kun med sammenleggbare kjeler som bare kan brukes på gassbrenner. De smelter rett og slett på bålet. Ikke smart. Begge mine gassbeholdere gikk tomme, Hilde Marie sin måtte til pers. Og nå ble vi usikre. Har vi nok til kaffen, frokostgrøten og middagen i morgen? Neppe. Mer gass-angst!
Den første kvelden ble som sagt litt mer vindfull enn forventet og litt matte av all spenningen og slitne i hodet av vind, trakk vi oss relativt tidlig tilbake i hengekøye og telt for å lese bok i le for vinden.
Hele kvelden og natten hørte vi kurringen fra Orrhønene fra øyene rundt oss og utpå natten fikk vi også besøk av en Orrhane. Han satt tett på oss og lokket og lokket – uten tilsynelatende å få napp.
Dagen etter ble det allikevel kaffe på meg og te til Hilde Marie – og brødskiver til frokost. Vi måtte spare gassen til middagen. Fremdeles gass-angst.
Det kan strikkes hvor som helst
Etter frokost la vi ut på en padletur på Fjorda for å bli mer kjent med området. Vinden hadde gitt seg og vi padlet på blikkstille vann mellom holmer, skjær, i trange kanaler, gjennom siv og i mer åpne fjorder.
Underveis noterte vi oss fremtidige mulige leirplasser. Sola skinte fra en klar blå himmel, trær og svaberg speilet seg i den blanke vannoverflaten, naturen var stille bortsett fra litt fuglekvitter og lykken klukket rundt packraftene.
Tilbake på øya vår fant vi oss en koselig plass i lyngen hvor vi unnet oss en liten Jäger (vi hadde tross alt vært på tur) og en kjapp kopp kaffe med gass-angsten liggende på lur («vi KAN droppe frokosten i morgen»). Så lå vi der i lyngen og nøt stillheten, småduppet litt, leste bok og bare slappet av. Ikke så ofte vi gjør det.
Kvelden ble en vakker opplevelse. Bålkos, stjerneklar nattehimmel, orrhøneklukk, stillhet, småprat, litt vin og en god Real middag.
En absolutt perfekt kveld.
Den siste dagen vår på tur i denne omgangen startet med blikkstille vann, en morgensol som kjempet med den litt kjølige natteluften og vant, en lun plass i sola og årets første morgenbad. Hilde Marie taklet det friske vannet noe bedre enn meg og var strålende fornøyd med pusteteknikken. Jeg glemte helt å puste og fikk i tillegg skrubbsår på knærne av litt for vigorøs sprelling med beina for å komme meg opp av vannet igjen.
Men så friske og sunne vi følte oss etterpå! Å sitte der i sola, oppdage at vi hadde gass igjen til både kaffe og grøt (den som sparer den har!) og at selv om vi hadde gått tom for medbrakt vann, så kan vannet i Fjorda fint brukes, føltes helt himmelsk. Man skal ikke kimse av de små gledene i livet.
Jeg ville rett og slett ikke tilbake til hverdagen, men resten av livet og andre avtaler kallet på oss, så vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.
Det ble unektelig padlet veldig, veldig sakte tilbake. Til tider lot vi oss bare drive lett med den svake brisen som motvillig førte oss tilbake til start.
Dette ble en helt nydelig førstereis for oss begge og vi har allerede planene klare for en ny tur om ikke så altfor lenge.
Det er fredag og kveld. På en parkeringsplass i utkanten av Vestmarka står fem damer. Forventningsfulle, gru-gledende men mest av alt klukkende, sprudlende og med en stor dose positiv forventning.
Vi går på beina. Man blir så ustø med tung sekk på ryggen og smale ski på beina og jeg er redd for at jeg, dersom jeg ramler, ikke kommer opp igjen. Ser for meg et scenario hvor jeg ramler fremover i nysnøen og sakte kveles liggende pladask på magen, med ski og staver i alle retninger og en sekk som presser meg ned mot jorden. Ikke en lystig måte å ta kvelden på. Derfor på beina.
Bilde er fra hjemturen, men illustrerer «bred last»
Veien vi går er ikke måkt, men vi går i smale hjulspor. Jeg balanserer like elegant som en mannequin på catwalken med en fot foran den andre. Eventuelt sjangler jeg fremover mens jeg prøver å holde meg på beina med 22kg bred last på ryggen, glatte sko uten pigger og avslått hodelykt.
Etter en stund går vi av veien og ut i upreppede skispor. Jeg går først. Kjenner urkraften i meg når jeg kan fortelle mine medturgåere at vi ikke er alene i skogen denne kvelden. Nysnøen er «pløyd» av subbende føtter og jeg ser tydelige fotspor. Noen har gått her. Åpenbart. Kall meg bare Månestråle. De andre lurer på hvor mange de er. Jeg tar en sjanse og sier «minst to». De var seks. Nærme nok.
Det utenkelige hadde nemlig skjedd. For første gang siden jeg startet med netter i naturen var planlagt overnattingsted opptatt! I «vår» gapahuk hadde seks søte ungdommer på skoleprosjekt rigget seg til og var godt i gang med middagen. Flotte som de var sa de seg straks villige til å gi oss den ene av to gapahuker og satte sporenstreks i gang med å flytte tingene sine. Vi stod der litt rådville og argumenterte med oss selv, men etter 30 sekunders betenkningstid takket vi pent nei til tilbudet. Det ble for tett. Helt klart for tett. At det tok så lang tid som 30 sekunder skyldes ekstremt lavt blodsukker i gruppa.
Ett klokt (av skade?) hodet i gruppa hadde heldigvis desserten lett tilgjengelig i topplokket på sekken. Så da stod vi der, midt i skisporet, i måneskinnet og tok desserten først.
Desserten finnes frem
Lavt blodsukker kan være ekstremt skummelt. Med krydderkake i magen og et blodsukker på vei opp ble pågangsmotet gjenopprettet og med månen som veiviser kunne vi begi oss mot nytt mål. Vi ga oss ikke så lett.
Vakrere vinterskog skal man lete lenge etter
Vi var på sporet av en annen, litt mindre folksom leirplass. Vi fant den på Nedre Gupu.
Her var det ingen som hadde kommet før oss og vi kunne boltre oss med 5 gapahuker, ved i massevis og løssluppen prat. Det hadde ikke blitt helt det samme to meter fra ungdommene.
Etter forrett, bålkos, en varmende middag, litt mer dessert og gode samtaler var det på tide å runde av kvelden.
Magisk vinternatt
Dype knebøy og litt hopp og sprett ble gjennomført for å få opp varmen i noen store muskler, før det ble krøpet ned i soveposene. Der rullet vi oss rundt varmeflasken mens bålet brant ned og månen lyste stor, full og rund på vinterhimmelen.
Natten forløp relativt udramatisk. Bortsett fra en løypemaskinfører som dukket opp mens det enda var mørkt og som syntes det var artig å kjøre løypepreppemaskinen en fire-fem ganger frem og tilbake foran oss, for så å ta en pausen med frontlyktene rett inn i den ene gapahuken. Nåvel. Vi håper han koste seg.
Vi våknet til en vakker morgen med rosa himmel, kritthvite snødekte trær og frost på nesa. I løpet av natten var gradestokken krøpet lenger ned enn meldt, men friske -5 håndterte vi alle sammen fint.
Dagen ble startet med rosa utsikt og kortreist kaffe, tilberedt fra soveposen. Kos!
Frokosten ble inntatt rundt bålet. Noen var betraktelig mer avanserte enn andre. Det var bacon og eggerøre, fruktsalat, havregrøt, pour-over kaffe og god stemning.
Etter frokost ble leirplassen ryddet og sekkene pakket før turen gikk tilbake til start.
Hilde, Tine, Kjersti, Hilde og Heidi
Nok en nydelig natt i naturen var over og jeg var – som alltid – inderlig takknemlig for spreke turvenninner og vakre naturopplevelser.
Takk for turen!
PS! Denne gangen er et par bilder der jeg er med lånt av de andre turdeltagerne. Takk for lånet!
Det er den siste lørdagen i september. Været er så bra det er mulig å få det og jeg er litt lei de vanlige «jaktmarkene». Hva gjør man så? Jo – man utforsker nytt terreng.
Jeg har aldri vært i Finnemarka, men har hørt mye fint om området. Det var på tide å utvide horisonten.
Turen jeg valgte meg gikk fra Årkvisla via Pantegutten til Eikdammen. Derfra la jeg inne en omvei over Storehei og Setervangen. Jeg kom inn på den opprinnelige turen ved Skimten/Skimtvann. Derfra gitt det nedover tilbake til start.
Turen ble på totalt 14.23 km – inklusive litt vandring frem og tilbake i et par stikryss hvor jeg var usikker på veivalget. Beina fikk også kjørt seg med totalt 521 bratte høydemetere.
Denne turen går i ganske kupert lende, men er veldig variert. Jeg går igjennom gammel, trolsk skog og i høyden er det utsikt, lyst og åpent. Stiene går over svaberg, gjennom myr, lyng og myke furumoer og forbi idylliske vann i vakre høstfarger!
Boplassen «Pantegutten»
Turens første oppfang var boplassen «Pantegutten». Plassen har navnet sitt fra at en pantefullmektig «Ole Pante» bodde her, en jobb han tydelig fikk i ung alder – derav «gutten». Boplassen fra 1853 har siden blitt hengende ved navnet.
Stien går oppover og i Ålbogasvingen har jeg plutselig nydelig utsikt over Drammensfjorden.
Utsikt mot Drammensfjorden
Solen stråler fra en skyfri himmel. Lårene får kjørt seg i motbakkene og smilet går rundt.
Ofte, når jeg er på tur alene, fyller jeg hodet og stillheten med lydbok eller podcast. Denne dagen har jeg bestemt meg for å legge igjen den type distraksjon hjemme, og i stedet øve meg på å la de tankene som kommer få lov til å stikke innom før jeg sender dem av sted inn mellom trærne. God plan.
I starten av turen går jeg og prater høyt med meg selv. Jeg er mutt putt alene i skogen og er ikke helt vant til at det er så stille. Etter hvert tar roen over og jeg klarer å slappe av.
Fine brede stierDet går oppover
Jeg puster, hører på fuglene kvitre og på vinden som suser i de høstfargede trærne. Tanker kommer og går. Det går bra.
Neste oppfang på turen er idylliske Eikdammen.
Damveggen med broHer kan du lese om dammens historie
Ved Eikdammen tar jeg meg en matpause i sola. Det er så vakkert at jeg blir helt salig i sjela.
Fra Eikedammen var planen å gå direkte til Skimten, men etter anbefaling fra en hyggelig fyr jeg møtte på veien ble turen videre utvidet og lagt via Storehei og Setervang.
Her åpnet landskapet seg opp og ble lyst og åpent. Stien svingte seg over heia på svaberg, gjennom myrer og på fine myke stier. Her fant jeg også krekling og tyttebær og klarte nesten ikke å slutte å plukke. Nå blir det en ny ladning med tur-snaps til glede for turvenner og, ikke minst, meg selv.
På et tidspunkt oppdaget jeg til min overraskelse at jeg gikk og sang høyt! Jeg kan virkelig ikke huske sist jeg gjorde det, men det har kanskje noe med at jeg ofte går på tur sammen med noen. Ikke alle liker synging på tur. Jeg gjør tydeligvis det!
Happy Heidi på tur i høstsola
Det siste oppfanget på turen var vannet Skimten. Vannet var skvalpende fullt av vann og hadde flere fine svaberg man lett kunne badet fra. Jeg stod over, men har en ide om å komme tilbake en sommerdag.
Skimten
Fra Skimten går det svakt nedover, bratt nedover og bitte litt bortover. Det det går bortover er det vått!
Våte stier
Etter drøye 14 km var jeg tilbake på parkeringsplassen. Litt skuffet over at turen allerede var over. Neste gang jeg skal til Finnemarka legger jeg opp til en lengre tur! Jeg har lest at man kan gå Finnemarka på langs…
Denne turen anbefales! Dagen var vakker, naturen var septemberfin og jeg fikk ro i sjela. Turapi på sitt beste.
Tusen takk for turfølget!
Lyst til å få blogginnleggene mine rett i e-postkassen din? Legg inn e-posten din her:
Fredag 21. april la syv blide deltagere og to turledere i vei fra NaKuHel på Sem i Asker på vei mot gapahukene på Loetoppen.
Fotograf: Anita Runde Alstergren
Dette var ingen typisk rask sprekingtur, men til gjengjeld var vi alle lastet med tunge sekker – og vi skulle sove utendørs i april. Det kvalifiserer til sprek tur!
Vandringen frem til målet for turen gikk på bare grusveier og vårslapp snø i strålende fint vær.
Vel fremme rigget vi oss til i og rundt de to gapahukene. Én deltager valgte seg en fin plass til hengekøyen mellom noen trær, én annen valgte soveplass under åpen himmel, mens de andre rigget seg til inne i gapahukene.
Gapahuk 1 innredesNytt stoltrekk montertDet pumpes luft i madrass
Så ble det disket opp med både forrett og pasta carbonara til middag.
Etter maten måtte det ryddes opp litt i utstyret. Noen var litt engstelige for at det skulle komme ville dyr og spise restene av maten, så for sikkerhets skyld ble alt av matrester kastet lang fra gapahukene. DEt kan meldes om at ingen dyr ble observert.
Turlederne tar oppvasken
Fin gjeng å være på tur med!
Praten gikk lett og fint og latteren satt løst rundt bålet mens mørket og roen senkes seg.
Lørdag våknet vi til intenst fuglekvitter, en sol som varmet og blide fjes.
Ingen hadde frosset og alle hadde sovet godt. Det kaller vi suksess!
Anita våknet med verdens største smil!
Turleder Hilde ledet an i litt morgenstrekk, morgekaffe og frokost ble inntatt i sola, ullgensere måtte legges bort.
Er det rart vi vurderte å bli der resten av helgen?
Gruppebilde måtte selvfølgelig tas!
Marisa, Lise, Lise Sofie, Hilde, Ann-Cathrin, Heidi, Line, Lise og Anita
Det var en veldig fornøyd gjeng som allikevel vendte nesen tilbake mot sivilisasjonen. Denne turen var en herlig vitamininsprøytning!
På vei hjemover i vårsola
Turledene var veldig happy med planlegging og gjennomføringen av turen og er skjønt enige om at vi godt kan ta ansvar for en ny tur sammen – det frister til gjentagelse. Takk for turen!
Hilde og Heidi i lyset fra et bål
PS: Bildene i dette innlegget er enten tatt av Anita Runde Alstergren eller meg selv. Takk for at jeg får låne, Anita!
Har du lyst til å få innleggene mine rett i innboksen din legger du inn e-posten din her:
Det kriblet i kroppen av forventninger til helgens utfordring; overnatting ute med transportmiddel langrennski og pulk. Dette hadde jeg ikke gjort før, så det ble sikkert gøy!
Full pulk!ForventningsfullKlar!
Jeg fikk lånt pulk av faren til svigersønnen og sele fra naboen til en venninne. Fint å kunne låne utstyr. Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å gjøre dette nok til at jeg har «lov» til å kjøpe eget.
Fra Solli trasket vi av gårde, en pike tungt lastet med stor sekk, fire andre småjenter med tungt lastede pulker av ulikt slag – og midt i blant oss en lykkelig Samojed.
Hilde Marie og Hilde LillianChristine, Alice og IngeborgI godt driv opp første motbakke
Turen vi skulle gå var på rett i underkant av 9 km. Vi gikk fra Solli utfartsparkering, via Myggheim, ned til Sandungen og så opp, opp, opp skiløypene ved Haveråsen mot Mikkelsbonn. Før vi ankom Mikkelsbonn tok vi en avstikker inn til høyre mot Buråsbonn og gapahuken.
En liten pust i sola ved Myggheim
Det gikk fint å gå i de flott preparerte skisporene til skiforeningen. Vi får nysgjerrige blikk og soler oss både i den nedadgående vintersola og i de imponerte kommentarerer fra forbipasserende som ser kollonnen vår. Tøffe jenter på kortreist ekspedisjon – det er oss det.
Opp bakkene ved Havårsen går det litt tungt. Vi vil frem, pulken vil tilbake.
Da vi når stien som skal ta oss fra de preparerte løypene og inn til gapahuken blir det mer utfordrende. Her har ingen gått på ski før oss. Vi følger blåmerking og ser noen spor som går i riktig retning – litt usikre på om det var elg eller folk vi fulgte. Det hadde snødd mye og trærne hang over stien og laget snødekte portaler vi måtte krype oss under. Flaks at vi er så myke og fleksible alle sammen.
Ved Buråsbonn er det 400 meter til gapahuken. Det skulle man ikke tro.
Nå blir det mer krevende. Det blir mørkere. Det blir mer kronglete. Vi skjønner at dette er en sommerrute. Vi dytter og drar pulkene. På et punkt gir vi opp skiene. De er bare i veien. I stedet plumper vi igjennom snøen til langt opp på låret. Truger hadde vært mer effektivt. Det må vi huske til neste gang.
Kaving i skog
Pulken dro meg bakover og jeg en endte opp med å krabbe meg på alle fire fremover mens jeg måkte vei for de andre. Det var tungt! Jeg tenkte på Monsen og Fenriken og kloke ord som at man alltid, alltid har litt mer å gi. Jeg gliste bredt for meg selv der jeg kavet meg fremover gjennom snøen. Dette var sært. Jeg liker sært. Sært er gøy!
Foran og over meg lyste fullmånen. Skogen ble mindre tett – og endelig var gapahuken der. De først ankomne begynte å måke ut snøen som hadde blåst og fokket seg inn i gapahuken. Ikke minst var det viktig å få gravd frem bålpanna.
Hilde Marie i full gang med å grave frem gapahuken og bålpanna
Så ble det utpakk av utstyr, den obligatoriske tur-snapsen ble konsumert, og en ekstra ble det også til de som trengte det. Det ble skiftet til tørt tøy og middagen ble laget over bålet. Praten gikk, Hilde Lillians nye jobb ble feiret med Champagne og alle koste seg.
Ingeborg disket opp med pasta carbonara med nyrevet parmesan og nykvernet pepper. Ikke alle jeg kjenner ville dratt med seg rivjern og stor pepperkvern ut i naturen. Ingeborg sparer ikke på vekt når hun pakker pulk!
Jeg bidro med bananpannekaker med blåbærsyltetøy til dessert. Gode og mette kunne vi rigge oss til i gapahuken. Natten senket seg over leirplassen vår og med den kom roen. I soveposen lå en flaske med varmt vann i en ullsokk og varmet, mens nesetippen kjente på -8 kalde grader.
Neste dag va det eggerøre og bacon til frokost, nytraktet kaffe og god stemning.
Ingen hadde frosset om natten og det var godt for en gangs skyld å ha god tid til frokost og nedpakking.
Hilde Marie nyter februar sola og en kopp teAlice koser seg i snøenPå med gamasjer og skisko
Egentlig hadde det vært hyggelig med enda en natt til ute i skogen. Alice var helt enig.
Kan vi ikke bare bli her?Luksus med utedo!
På vei hjem går forseringen av skogen uproblematisk for seg. Eller?…
Litt lettere var det; det var lyst, det gikk nedover og vi hadde laget spor dagen før vi kunne følge.
Lett!
Sola skinner også denne dagen og turen hjem går sprudlende lett i reneste påskestemning.
Alle var enige om at den kortreiste ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess og at denne typen opplevelse fint kan gjentas.
Minst én gang i livet bør du unne deg en SignaTUR. SignaTUR er en samling av Norges ypperste langturer – nøye utvalgt, kvalitetssikret og varmt anbefalt av DNT. Rutene er skiltet og går langs Turistforeningens T- merkede stier. (DNT/Ut.no)
«Midt i mellom to av vestlandets største turistattraksjoner, Trollstigen og Geiranger, ligger Tafjordfjella, et fjellområde med et rikt stinett i fantastisk natur, med landskap som vi kjenner igjen både fra østlandet og vestlandet . Denne turen tar deg med gjennom hele dette fjellområdet, der de fire siste dagene går i Reinheimen nasjonalpark.» (Ut.no)
Jeg hadde fått los og fikk overtalt to familiemedlemmer og tre gode venner til å dele turen med meg. Dette er vår SignaTur.
(Signatur Tafjordjella er lagt opp i motsatt retning av det vi valgte å gå; fra Grønningsæter til Grotli. Vi gikk, av praktiske årsaker, motsatt vei og det gjorde så absolutt ikke turen dårligere. )
Persongalleriet
De to første etappene var vi fire friske turgåere.
Tonje, Tony, Heidi og Herman
Fra Reindalseter til Pyttbua var vi seks.
Christian, Ann-Kristin, Tonje, Heidi, Herman og bak kameraet, Tony
Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)
Det ble en tung start på turen. Vi startet fra Grotli i regn. Til lunsjen vi inntok ved Kjæringtjønne fikk vi 10 minutter sol. Takk og lov! Derfra gikk det stort sett bare oppover (om enn slakt) og vi gikk i regn, og sludd. Halvparten av turen gikk også i våt snø. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at denne turen av mitt forslag. Er det lov å klage da?
Den siste kneika opp mot Danskehytta var drøy. Det var tett tåke og jeg var mildt sagt umotivert. Våt på beina var jeg også. De unge voksne spratt i forveien og gravde frem de nedsnødde vardene.
Men til slutt kom vi jo frem. Det gamle trikset med å sette en fot foran den andre funket også denne gangen. og Danskehytta dukket frem fra tåka.
Sikringsbua er den første vi kommer til. Hovedhytta midt i bildet.
Danskehytta ligger på 1450 moh. Og det snødde da vi nådde frem. Jeg var utslitt. Første dagen. Flott.
Godt å ha en trygg sønneskulder å hvile seg på
Vi fikk hytta helt for oss selv. Herman fikk fyrt opp i vedovnen, alt det våte tøyet ble hengt til tørk, vi laget mat fra hyttas rikholdige matbod, fikk en klunk rødvin i glasset, fikk igjen varmen i ekstremitetene og så var alt helt nydelig. Igjen.
Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)
Turen fra Danskehytta gikk fra snødekt høyfjell og 1 plussgrad til frodig skog ved Reindalsetra. Vi var tørre, relativt uthvilt (selv om min Garmin mente jeg burde restituere i 3,5 dager til) og klare for en ny dag i fjellet.
Fra hytta går det nedover til vi passerer dammen på Viksvatnet.
Her tok Herman en utfordring for en hundrings og en øl. Galskap! Den observante leser vil også se at han kan gå på vannet. Visste jeg det ikke!
Derfra går det oppover og, for det meste, i bart lende! Over det høyeste partiet går vi på fint og fast fjell og har flott utsikt. Varmen uteblir og lunsjen blir inntatt i rekordfart for å unngå neglsprett.
Ned mot Reindalseter er det bratt, men det er fint å gå nedover mot den frodige Reindalen, kjenne varmen komme og tenke på den kalde cideren som venter i hytteveggen på den betjente hytta. Og ikke minst 3-retters middag. Servert!
Reindalseter skimtes til høyre for Tonje og ventre for vannet
Her møter vi også Ann-Kristin og Christian. Christian sørger for et bilde der vi alle fire er med.
De fire musketeer har overlevd enda en etappe! (fotograf: Christian)
Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)
Denne etappen er, etter min mening, den aller vakreste på turen vår. Dagen starter i vakker, gammel furuskog, hvor «Gammelfurua» er datert til å være 1000 år!
Alle ut på turGammelfurua er IKKE den som er rett bak meg
Gjennom Reindalen går vi i frodig, grønt terreng. Små vann, myrer, mose, lav furuskog og gjennom tåka kan vi skimte høye fjellvegger. Det er så vakkert!
Videre oppover dalen bratter det til. Vi går i stupbratte fjellsider og ser ned i den ville dalen. Det renner bekker og fosser fra alle fjellvegger, tåken ligger lavt. Dette er en skjult perle!
Når vi tipper over kanten og kommer inn i Veltdalen er det som om vi kommer inn i en ny verden. Det golde landskapet er fasinerende formet av is, snø og vann gjennom millioner av år.
Her var det Tonje sin tur til å isbade! Hun pustet og svømte imponerende rolig. Hetta ble tatt av i respekt.
Det har skjedd mye i Veltdalen. Her finner man et museum etter kraftutbygginga på 1920-tallet, og ikke minst er det her den ikoniske Fieldfarehytta befinner seg. De fire musketeer tok selvfølgelig turen innom.
Denne bittelille hytta er en tro kopi av skjulestedet Lingekarene Joacim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim brukte i 1944-45. Du kan lese mer om «operasjon Fieldfare» her.
Fra Fieldfare hytta til Veldalshytta er det ikke lange biten. Tonje og Herman hadde sett at det var veldig kort dersom man tok stien forbi demningen. Den var ikke så tørr nå og krevde således litt kreativ forsering.
Tony hadde skikkelig lyst til å bli med, men «vi» bestemte at vi litt eldre skulle ta normalveien over bruaVi kom også frem
Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)
Været og temperaturen er bedre enn forventet og vi kan, en stakket stund ta av oss regnjakken.
God stemning!
Det går rett oppover fra start og vi er snart igjen på snø og i ur.
På toppen må det igjen tas på mer klær og jeg benytter anledninge til å fiske frem en kjeks fra lommen, som skal fortæres i marsj. I et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg er mer opptatt av kjeksen enn hvor jeg går, tråkker jeg på en steinhelle som vipper. Jeg går ugrasiøst og langflat overende i ura. Det gjør skikkelig vondt – både her og der! Resultat; blødende kne, en kraftig lårhøne med tilhørende blåmerke, og diverse andre blåmerker. Men jeg lever, ingenting er brukket og vi skal videre. Kjeksen ble liggende igjen i ura.
Vi finner oss en plass i le – og uten snø til lunsjen. Noen benytter tiden til å hvile beina litt, mens andre buldrer. Tony står, som vanlig, og spiser.
Forbi Radiovannet går vi på tørre, fine stier.
Radiovannet i bakgrunnen
Herman demonstrerer hvordan man kan overleve på høyfjellet
Ned dalen mot Pyttbua går vi på bølgende sandmorene i åpent lende. Stiene er lettgått og vi suser frem med freidig mot.
Pyttbua skimtes oppe til venstre i bildet
Pyttbua er Ålesund og Sundmøre DNT sin aller første hytte. Den ligger høyt og fritt i øvre del av Puttbudalen. Det var Ola Brøste og hans magiske hester som fraktet alle materialene inn på snøen. Hestene til Ola kunne nemlig gå på truger! Denne hytta er stor og selvbetjent. Vi fikk hele den ene delen for oss selv. Luksus!
Litt bilder fra hyttelivet må til.
Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)
Denne dagen skilte vi lag med våre gode venner. Tonje, Ann-Kristin og Christian skulle ta turen tilbake til Reindalseter, mens vi andre skulle fortsette SignaTuren videre til Vakkerstølen.
God tur videre! (foto: Tony Kavli)
Turen over fjellet er relativt kort, men vi var spente på hvor mye snø som fremdeles lå der – og ikke minst var vi spente på den beryktede siste bakken ned mot vannet.
Igjen var det utallige skifter av klær. Regnbukse på, så av, jakke på og så jakke av. På dette tidspunktet er vi så drillet at vi nesten ikke trenger å stoppe.
På en godværsdag skal man kunne se både vidt og bredt og ikke minst ser man de to høyeste toppene i Tafjordfjellas, Puttegga (1999) og Karitinden (1983). Vi kunne så vidt skimte dem mellom tåkedottene. Turen opp dit tar vi en annen gang.
Herman på vei nedover breen
Fra toppen ved Tungerøten gikk det radig nedover en stor bre og vi fikk raskt utsikt over den vakre Ulådalen med Ulåvannet som blinket i solgløttene.
Den fryktede snøfonna ble forsert klamrende til et tau, med hjertet i halsen og hælene godt plantet inn i snøen. Ikke min favorittaktivitet.
Defra gikk det nedover Tungegrova i bjørkeskog. Sola viste seg og det ble varmt, grønt og helt nydelig på turen videre langs vannet vi snart skulle krysse med robåt.
Vandring langs Ulåvatnet
Det liggen en båt på hver side av vannet. Tony rodde første turen over mens Herman og jeg heiet. Så måtte gutta ta hver sin båt tilbake igjen, for å legge igjen den første på startstedet, før de til slutt tok en siste tur over vannet. Puh! Jeg bar sekker mens jeg ventet.
Vakkerstøylen er et gammelt tømmerhus som er laftet ned, og satt opp her inne i 1928. Igjen var det Ola Brøste og de trugegående hestene hans som tro til.
Vakkerstøylen
Vi koste oss i solveggen ved hytta som virkelig fortjener navnet sitt.
En stund trodde vi at vi også skulle få denne hytta for oss selv, men der tok vi feil. Etterhvert veltet det på med folk. Alle rom og alle stoler ble fulle. Kjente at jeg nok foretrekker å ikke måtte holde fast i stolen for at den ikke skal bli tatt fra meg.
Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)
Denne dagen startet vi tidlig for å unngå kollisjon med 2 barnefamilier på kjøkkenet.
En fin fin morgen ved Vakkerstøylen
Turen starter gjennom bjørkeskog på smale stier. Sauene brekte og sola skinte!
Her peker Herman forventningsfullt på Grønningseter som er siste stopp, men først skal vi innom Tjønnebu.
Vi vandrer på smale stier i Ulvådalen.
Ved Børrebotthøda tar vi stien oppover i dalen som fører oss forbi Børreebotten. Her gikk vi igjen på store partier med snø og hadde noen ganske sketchy elvepasseringer på halvråtne snøbroer. Gjennom denne dalen var det også litt vanskelig å finne både varder og T-merker. En sti sjeldent gått?
Det var imidlertid ikke bare vi som fulgte DNT merkene. Det gjorde også en jerv! Veldig morsomt å se! Jervesportene gikk hele veien over til Tjønnebu – selv om den valgte en litt mer direkte rute enn oss til tider.
Spor etter menneske og Jerv
Mot turens høyeste punkt i Børrebottreset trasker vi igjen i motbakke, i snø. Jeg har ikke vært lur nok til å skifte før stigningen og er overopphetet – og igjen litt lei av å traske i snø. Det synes.
Gutta er derimot strålende fornøyde, der de spent diskutere hva som venter oss ved Illstigvannet.
Tony er spesielt fornøyd med å endelig ha tippet over til Rauma kommune. Jeg befinner meg fremdeles i Norddal.
Ved Illstigvannet var vi advart mot snøpartier som nærmest stupte rett ned i vannet og som gjorde det vanskelig å forsere. Til info betyr «illstig» vanskelig å forsere.
Det er snøpartiene midt på vannet som skal være værst
Vi tok sats og kom oss helskinnet over, men bratt var det!
Heldigvis hadde snøen smeltet noe slik at det var mulig å sparke inn gode fotspor.
Jeg var glad for å ha kommet meg overTony syntes dette partiet var hauset veldig opp og var ikke imponert.
Det værste med hele skråningen var millioner med fluer! Edderkoppene i røysa hadde fest, men det var mer enn nok til oss også. Uegh!
Legg merke til fluene!Godt pakkeet inn
Plankekjøring herfra og frem til Tjønnebu.
Vel fremme ved Tjønnebu ble det isbading på Herman og meg. Det tok ikke mange sekundene. Brrr!
Tjønnebu er turens eneste ubetjente hytte. Hytta er «pytteliten» og ligger åpent til i et relativt goldt landskap, men har små fiskevann det vaker i på alle kanter.
På grunn av dagens tidlige start kom vi tilsvarende tidlig frem. Det ble derfor god tid til kos og hygge ved hytta
En utsikt man lett kan like
Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)
Etter en vindfull natt er gutta ivrige etter å komme seg av sted. Vel har det vært fint med hytte til hytte-tur men nå er vi så nærme mål at vi nærmest kan lukte bilen.
Det legges av gårde i et forrykende tempo!
Vi gikk fra Tjønnebu med mørke skyer truende i horisonten. Som vanlig. Dagens etappe var kort og vi la ut i fint driv. Turen gikk ned den vakre Steindalen.
Det klukket i bekker og ned fjellsiden drønnet fossene mens de kastet ut hvite slør med vann. Det ble grønt, det ble varmt og sola tittet frem i det vi gikk inn i Trollstigen lanskapsvernområde. Sauene brekte, hilse blidt på oss og vi nøt sola og varmen.
Stien mellom Grønningsæter og Tjønnebue er forøvrig en del av den nye pilegrimsleden mellom Valldal og Nidaros. Det er antatt at Olav den Hellige passerte gjennom denne dalen da han rømte fra fienden i januar 1029.
En SignaTur er over
Plutselig var turen over. Mobilen fikk igjen dekning – etter 7 dager i deilig stillhet – og jeg ble minnet på både dette og hint. Jeg var ikke forberedt.
Syv dager på tur med den fineste turgjengen. Jeg har rett og slett storkost meg!
Takk for turen!
Skal hilse fra fjellet
av Jon Østeng Hov
Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.
Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.
Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.
Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.
Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.
Om Stand Up Paddling på skjelvende bein nedover eksotiske Istra elv.
Det er Fjellfestival i Åndalsnes og mye spennende på programmet. Jeg har aldri forsøkt Stand Up Paddling (SUP) på elv før og tenkte at det kunne være gøy. Som sagt så gjort.
Heidi gjør ting hun ikke kan
Istra gikk for få dager siden over sine bredder med flomvann, men var nå litt mindre stri. Allikevel stri nok for en skjelven nybegynner.
Guidene Mads og Endre instruerer på land – og så til vanns – før det var vår tur til å komme oss utpå.
Bredden på elva var gjørmete og sleip og jeg passer meg vel for å ikke skli uelegant på baken ut i elva. I stedet krabbet jeg uelegant ut på brettet. De andre hadde heldigvis nok med sitt til å ofre meg ett blikk.
Vel utpå starter de fleste med å stå på knærne på brettet. Det er kun én deltager med som har gjort dette før og som til og med takket nei til våtdrakt. Hun og guidene står på brettet. Vi andre holder oss til lavt tyngdepunkt. Jeg kjenner kreftene i vannet og må ta skikkelig i for å klare å padle motstrøms. Og hvert tak truer med å sende meg hodestups i vannet. Spennende!
Vi skal imidlertid nedover elva og etterhvert prøver vi oss i stående. De litt yngre som deltok ble – naturligvis – skikkelig modige og tilbragte like mye tid ute i vannet som på brettet. Det ble stupt, hoppet og herjet hele elva ned.
Jeg prøver å slappe av i beina og nyte turen, men må stadig vekk ned i knestående for ikke å ufrivillig havne i elva.
Her er en stilstudie av meg som øver. Litt stiv i beina. Siste bilde holdt det på å gå skikkelig galt – til guidens fornøyelse.
Det er vakkert nedover elva. Trær og busker henger over vannkanten og skaper en jungelaktiv atmosfære. Vannet er grønt og ganske klart, men hadde vært enda klarere hadde det ikke vært for flommen noen dager før. Elva svinger seg hit og dit gjennom landskapet.
Vi må ned på knærne for å padle under veltede trær, vi må karre oss ut av buskene når vi driver for langt mot land. Noen steder strømmer det godt, mens andre steder duver vi på nesten stille vann. Det er flere av oss som får assosiasjoner til både Amasonas og Overfloden. Den først litt mer ekstotisk enn den siste.
Utsikt inn Isterdalen mot Trollstigen og Bispen
Jeg klarte å padle meg 6 km nedover Istra uten å rample av brettet og må si jeg storkoste meg hele veien. Til tross for litt skjelvne bein. Dette er en tur jeg gjerne tar igjen!
Om aggressiv fisk, hjelpeløse fugler og en frossen venninne.
Torsdag trasket Hilde og jeg glade og fornøyde innover til mitt nye favorittsted – Stuvtjern.
Vel fremme skulle vi bade. Så langt var det hyggelig i paradis, men det skulle ikke vare. I det jeg skred ut i tjernet for å kjøle ned kroppen kjente jeg noen bite meg! Først i leggen, så i den ene foten, så i den andre og før jeg fikk kastet meg lett hylende på land fikk dette «noe» bitt meg en siste gang i leggen. Wtf! En agressiv fisk!
Rødgjellet Solabbor
Fisken viste seg å være en (avkommer av en) akvariefisk som noen idioter har satt ut i vannet; en rødgjellet solabbor – og det var ingen tvil om at den voktet gyteplassen sin. Min badeplass var nå blitt gyteplass. Ikke bra.
Min bitre fiende
Vi fikk heldigvis badet, men på et litt dårligere sted. Fisken hadde naturligvis lagt beslag på det aller fineste stedet.
Mye av kvelden gikk med til å skule stygt på fisken og håpe på at den skulle flytte seg. Det skjedde ikke.
Hilde skuler på fisken
Utpå kvelden satt vi der og småpratet og lyttet til skogens lyder da jeg ble oppmerksom på noe som sprellet i lyngen like bortenfor oss. Det var en liten fuglunge! Den var helt tydelig ikke klar for å gå ut i verden på egenhånd, og var i tillegg invadert av ekle maur. Hilde, som også tidligere har vist seg som en ekte Florence Nitingale, plukket den opp, børstet maur av den og plasserte den litt unna oss. Vi orket bare ikke sitte og se på at den skulle dø. Det var LITT ødeleggende for stemningen.
På plass i roen igjen. Intens piping. Veldig rart at vi kunne høre fugleungen så tydelig fremdeles. Ikke den nei! Rett nedenfor et tre lå det en unge til! Ikke fullt så full av maur, men like hjelpesløs. Hilde tro til igjen og flyttet den bort til søsteren/broren slik at de kunne ligge der sammen og lide. Vi kunne ikke redde dem, men vi skulle sannelig sørge for at de hadde hverandre mot slutten av det livet, som nesten ikke hadde begynt.
Natten kom og Hilde krøp inn i sitt glamping rede, mens jeg karret meg opp i hengekøyen.
Hilde er forventningsfull til natten under sitt glampingaktige myggnett
For meg forløp natten rolig. Jeg var akkurat passe varm og lå fint der og duvet under myggnettet. Jeg våknet kun én gang, ved siden av liggeunderlaget, men fikk karret meg på plass igjen uten store utfordringer. Hilde derimot var kald. Når man ligger sånn og har lette krampetrekninger av kulde, hører man også mye lettere at andre snorker. Ingen god natt for stakkars Hilde. Sommersoveposer duger ikke til noe annet enn å ta liten plass i sekken. Vi får håpe læring har funnet sted (men det kan faktisk hende det samme skjedde i fjor sommer…). Før vekkerklokken ringte var Hilde fullt påkledd i alt hun hadde av tøy og gikk hutrende rundt med ull under og dun ytterst.
Litt molefonken stemning
Inget morgenbad på henne. Jeg derimot svinset lettkledd rundt og syntes det egentlig var helt passe varmt.
Såpass oppesen var jeg at jeg til og med utfordret min fiende Solabboren og badet rett ved gyteplassen hennes.
En dramatisk natt i naturen var over. Sola skinte, tjernet lå der blankt og forlokkende, men under overlaten lurte farene i form av illsint fisk.
Hilde fikk igjen varmen i morgensola
Idyllen har slått sprekker, men vi gir ikke opp. Vi kommer tilbake – med hov.
To morgenfriske fruer i all sin prakt
…………………………
Lyst til å få innleggene mine «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:
Det er juni og det var på tide at jeg gjennomførte årets «Heidi-ut-av- komfortsonen» mål; Jeg skulle overnatte ute – helt alene.
Jeg hadde tenkt på det en stund, men ikke sagt det til noen. I siste liten fortalte jeg det til en kollega, men da lå allerede sekken pakket og klar i bilen. Jeg skulle rett fra jobb ut i skogen. Tok ikke sjansen på å dra hjemom i redsel for å feige ut.
Forventningsfull!
Noen dager tidligere rekognoserte jeg og fant meg en fin leirplass ved Stuvtjern i Kjekstadmarka. Det er 3 km å gå fra parkeringen på Gjellebekk i lett kupert terreng. Da jeg løftet på meg den 20 kg tunge sekken og gikk innover i marka tenkte jeg ikke så mye på at jeg skulle sove alene i skogen samme natt. Det jeg var mest bekymret for, var om jeg ville finne leirplassen opptatt da jeg kom frem. Skulle jeg være alene, skulle jeg være helt alene!
Stien mot målet
Jeg var lettet da jeg kom frem og fant odden jeg hadde sett meg ut helt øde. Puh! So far so good.
Jeg hadde pakket med meg mitt nye telt. Spesielt innkjøpt for alene-turer. Det er kanskje urasjonelt, men det føles liksom litt tryggere med telt enn med hengekøye når jeg skal være alene. I hvert fall denne første gangen.
Jeg har kun satt opp teltet en gang før. På stuegulvet. Det tok litt tid før jeg fant ut hva som er opp og ned og hvor åpningene til teltstengene befinner seg, men jeg fikset det! Jeg var ganske glad for at det var sol og vindstille. Må nok øve litt mer før jeg gjør dette i sterk vind.
Stolt over å ha fått opp teltet uten alt for mye trøbling
Etter rigging av leirplass i 25 graders varme ble det bading i idylliske Stuvtjern. Vannet var varmt!
Bading av kropp i lunkent tjern
Når alt det praktiske var unna gjort og middagen spist kunne roen bare senke seg. Det var tid for å kjenne på skogens ro og lande i meg selv.
Da jeg satt der reflekterte jeg over det reale med å bære tungt mot et mål, over gleden ved mestring. Jeg fant en fin leirplass, jeg fikk satt opp teltet, jeg klarte å rigge til stolen (selv om jeg knotet ørlitegrann). Jeg får til dette! Nå kunne jeg sitte godt og kjenne på gleden over å ha blitt svett og så kunne ta en dukkert i et vakkert tjern. Så priviligert jeg er!
Ved vannkanten laget jeg meg et bittelite bål laget av bøss, kongler og litt småkvist i en hobo stove, ikke for varmens skyld, men for kos og mot mygg. Fuglene kvitret og fisken vaket i tjernet. Jeg så sola kaste sine siste stråler på tretoppene og sendte en liten hilsen til mormor, da jeg tok en turdram fra hennes dåpsgave fra 1917. Jeg følte stillheten og roen la seg som en varm honcho poncho rundt kroppen mens jeg satt der og bare pustet, lyttet og så. Tenkte at det slett ikke er så ofte jeg har ro i kroppen til akkurat det.
Da det var tid for å krype inn i teltet var det ikke i tankene mine at jeg var alene. Det føltes bare helt naturlig og overhode ikke nervøst. Jeg hadde tatt med meg en bok, som jeg klarte å lese ca 1,5 sider av før øyelokkene begynte å glippe.
Koser meg i teltet mitt
Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, men sovnet lett igjen. Først da sola hadde stått opp og morgenduggen lå over teltduken stakk jeg hodet ut.
Jeg laget meg kaffe og kokte opp vann til frokostgrøten. Mens grøten godgjorde seg, tok jeg et morgenbad i det blikkstille tjernet.
Morgenstemning ved Stuvtjern
Så var det ned pakking av leir og 3 km tilbake til bilen – som tok meg rett på jobb.
Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha hatt mot til å gjennomføre – og at jeg evnet og nyte det hele i tillegg! Neste gang jeg vil på tur, og det ikke passer for noen å være med meg, så vet jeg at jeg kan dra alene. Null stress!
……………………………..
Lyst til å få mine blogginnlegg «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:
En historie om hvordan en helt vanlig torsdag lett kan bli til ett lite eventyr.
Det startet med en invitasjon fra Hilde Lillian og meg; vi skal tilbringe en natt i naturen, vil du være med? Det fortsatte med et rungende «ja!» fra fire blide og sporty damer.
Forvirrende nok er dette et bilde av Hilde Marie og meg. Hilde Lillian måtte utsette avmarsjen og da stilte Hilde M. villig opp som stand-in.
Minimalt med organisering, noen pakketips i siste liten og ikke minst pakking av seks sekker senere er vi alle klare for tur.
Blide damer – til tross for motbakker
Turen går rett oppover. Sekkene er tunge, rumpemusklene får kjørt seg, pulsen stiger og svetten siler. Det er litt tungt, men det gjør godt. Vi er på tur.
På veien traff vi på en stor gjeng som deltok på DNT Asker turlag sin internasjonale torsdagstur. Opptil flere lot seg imponere av oss der vi vandret med store sekker og smil om munnen. Mer skal det ikke til for å drive oss fremover – selv om vi følte oss bittelittegrann jaget der i bakkene.
Motbakken er glemt når vårt idylliske bestemmelsessted åpenbarer seg.
Lett sommerregn gjør ingenting
Det småregner litt, men ikke nok til å senke humøret. Ved ankomst camp tar vi det viktigste først; en liten turdram. Denne gangen av typen rips.
Smørblide piker med styrkedrikk i glassene
Så er det alle kvinner i arbeid. Tarp skal opp, middag skal lages, vin skal avkjøles, ved til bålet sankes, og det skal slappes av. Alt skjer sømløst og før vi vet ordet av det er maten servert.
Hilde Lillian ankommer til jubel fra de andre damene. Vi er fulltallige og stemningen stiger enda et hakk.
Perlestemning med Hilde Lillian på plass!Gode historier fortelles og latteren sitter løst
Da det er på tide å krype i soveposene velger én å gjøre det under tarpen, to krabber inn i ett telt og de siste tre spretter elegant opp i hver sin hengekøye.
Lise og Ann-Cathrin søker tilflukt i teltetHilde L. stiller godt forberedtAnita fikk poeng for raskest å finne roen i køyaJeg gleder meg
Natten forløper udramatisk og de fleste har kost seg i soveposene. Vi våkner til solskinn, fuglekvitter og sprudlende turvenninner.
Morgenstemning ved VardetjernKoser meg i kokongen minHilde L. tyner natten til det sisteAnita titter litt motvillig ut mot verdenChill stemning i hengekøyeavdelingen
Det er fredag, vi skal alle på jobb. Akkurat da vil alle bare bli der ved det vakre tjernet og nyte dagen, men vårt lille hverdagseventyr nærmer seg slutt. For denne gang.
Kortreist turlykke er fint. En kortreist tur på en ukedag gir hverdagslykke og føles som helg midt i uka. Denne typen tur anbefales på det sterkeste!
TurBakken 