Min gode venninne Mei Lin og jeg skulle tyvstarte helgen med en fredagstur. En tur i normal arbeidstid. I dagslys, på fjellet. Dette skulle bli så bra. Tenkte jeg.
Dagen før avreise hadde vi en messenger dialog som forløp sånn ca som dette;
Jeg: Jeg henter deg kl 09.00.
ML: Er ikke det litt tidlig?…
Jeg: Neida. Vi skal jo innom polet, kjøre til fjells, komme oss ut av bilen. Gå en mil… Vi trenger den tiden.
(Det blir stille lenge)
ML: Men, men, men…. (her kom det en laaang rekke med unnskyldninger, forbehold og innvendinger).
Noen hadde helt klart fått sneven av kalde føtter. Og det FØR turen var startet. Ikke bra. Jeg skjønte at her var det bare å roe ned stemningen så fort som overhodet mulig skulle jeg unngå å gå helt alene på tur. Forsikringer om at det skulle bli pauser i massevis ble avgitt. Løfter om kaffe på termos, gode værmeldinger, utrolig myk lyng å hvile i og nådestøtet – «vi har dagen for oss» ble fremlagt. Dette skulle gå så bra så. Heldigvis lot hun seg overtale. Puh!
To gode venninner på tur
Jeg hadde funnet en tur på Ut.no som skulle være på ca. 1 mil. Kartet over området var printet ut fra Norgeskart.no, vi hadde studert løypa og følte oss klare.
Dette var turen vi så for oss
Det gikk bra veldig lenge. Ingen feilnavigering. Fint terreng å gå i og snakketøyet fikk trent seg vel så mye som beina.
Krevende terreng til tiderHøst i fjellet
Målet for turen var Trommenatten, 1170 m.o.h. Dit kom vi oss uten problemer.
Turleder’n på toppen av Trommenatten
Lunsj i lyngen
Det så lenge lyst ut med hensyn til navigering på returen også, men så – i området Timmermannsstølen – var det noe som gikk litt galt. Vi ble kreative og fant ut at vi ville velge en sti i terrenget i stedet for å gå på vei. Det kunne fungert om vi hadde vært der vi trodde vi var, men vi var ikke det. Vi leste ikke kartet riktig, fulgte en sti som ikke var merket inn på kartet og havnet et sted vi ikke skulle vært. Da blir man lett i villrede om hvor man befinner seg. Hva gjør man da? Jo, man går tilbake til det siste punktet man var sikker på. Som sagt så gjort.
Her tok vi feil sti…
Det ble ikke noen flere bilder etter dette punktet. Men vi så en hvit hare! Det var gøy – for oss. Haren skulle nok ønsket den hadde beholdt sommerpelsen litt lenger med tanke på at vinteren lar vente på seg.
Turen ble litt lenger enn planlagt, men vi fant frem, var utrolig fornøyde med oss selv og hverandre – og ikke minst – humøret var på topp hele turen. Hurra for fredagsturer!
Her er ruten vi endte med å gå:
Ruten vi endte opp med
Sånn i etterkant ser vi at vi nok ikke burde vært fullt så kreative, men det gikk heldigvis bra. Og neste gang kommer vi nok kanskje muligens til å skravle litt mindre og lese mer kart. Kanskje.
Noen ganger må man bare hoppe i det og prøve nye ting. Prøver man ikke vet man jo heller ikke om man vil trives med dette nye. Tiden vil vise. Men først kurs!
Denne helgen i slutten av september var det Grunnleggende Turlederkurs i regi av DNT, Asker Turlag. Oppmøte var Semsvann i Asker. Jeg var spent på det meste. Kurslederne, innholdet, menneskene jeg skulle på kurs sammen med, nivået, alderen, formen. Ja, dere skjønner. Litt små-nervøs rett og slett.
Jeg skal lære meg kart og kompass.
Ingen grunn til bekymring. Kurslederne var flinke, hyggelige og pedagogiske. Deltagerne var glade i å gå på tur. De ønsket alle å lære noe nytt, dele turgleden med andre og ikke minst var de villige til å by på seg selv. Et godt utgangspunkt for en fin helg.
Den første oppgaven vi fikk var å navigere fra Semsvann opp til Halvorsenhytta. Kart og kompass skulle brukes fra første sekund. Her var det liten hjelp i å kunne veien fra før av. Kompass har jeg ikke brukt så ofte i Vestmarka må jeg innrømme. Jeg hadde mye å lære, men helgen hadde akkurat begynt. Før den var over skulle jeg ha fått litt mer grep om både det ene og det andre.
Vi ble godt tatt i mot av helgens vertskap på Halvorsenhytta.
Resten av lørdagen ble tilbrakt med teori inne på Halvorsenhytta hvor vi fikk førsteklasses bevertning av helgens hytte-vertskap; Bjørn og Eirik. Full score på Tripadvisor!
Jeg hadde gitt meg selv en liten ekstrautfordring. Ja, nå ler dere sikkert godt, men jeg skulle da sette opp telt alene for første gang i mitt relativt lange liv. I tillegg skulle jeg sove alene i dette teltet. Enda en førstegangs opplevelse. Helt klart på tide.
Telt satt opp av meg. Litt skjevt underlag, men det gikk. Dette er morgenen etter og teltduken har seget litt. Det gikk dessverre ikke ubemerket hen.
Det er noe magisk med å være ute i marka om natten. Så langt fra trafikkstøy, lysforurensning og hektiske mennesker – og allikevel så tett på. Her var det stillhet, dugg på teltduken og lukt av skog. Det var varmt og godt i soveposen, frisk luft og sus fra trekronene. Natten min i telt ble fin. Veldig fin.
Utsikten fra Halvorsenhytta mot Oslo
Morgenstemning
Dag 2 av kurset fikk vi en oppgave; «Her har dere en liste med steder og/eller kartreferanser. Vi har merket av noen av stedene på vedlagte kart . I tillegg er det 2 punkter som ikke er merket inn. Planlegg ruta. Dere har 25 minutter på dere». Hjelp! Snakk om å bli kastet ut på dypt vann!
Kartet studeres, det tenkes, grubles og stresses bare ørlite grann
Resten av dagen var vi turledere alle sammen. En etappe hver. Underveis fikk noen av oss også noen ekstrautfordringer. Hva gjør du når en i gruppa blir syk? Blir hengende etter? Går på do uten å si i fra? Relevante spørsmål for en fersk turleder. Alternative løsninger ble diskutert, vi fikk gode råd og tips fra kurslederne samt fra de andre deltagerne. Jeg tror vi alle lærte noe nytt denne dagen.
Kurslederne til høyre
Hva hvis noen blir syke?
Typisk nok fikk jeg den vanskeligste etappen. Den eneste på umerkede stier, gjennom myr og kratt – og den siste før lunsj. Blodsukkeret mitt var på et bunnivå og jeg var veldig langt utenfor komfortsonen. Jeg var så lettet når min etappe var over og jeg hadde ledet gruppa dit det var meningen jeg skulle lede dem. Jeg hadde heller ikke mistet noen av deltagerne på veien. Himmel, så herlig! Det var mestringsfølelsen sin det!
Hele gjengen (minus meg) på Persbonn
Så var det endelig tid til lunsj. Det var godt å overlate stafettpinnen til neste turleder i gruppa.
Noen andre i tet. Jeg hviler meg bakerst
og tar bilder av sopp.
Etter strålende navigering fra gruppa kom vi oss tilbake til Halvorsenhytta hvor vi alle skulle evalueres. En av gangen ble vi bedt om å komme inn til kurslederne hvor vi fikk dommen. Bestått eller ikke bestått. Skummelt – og spennende!
Heldigvis bestod hele gruppa kurset! Hurra for oss!
Stolt gjeng!
Hvis du vil vite mer om kursene til DNT og hva som skal til for å bli turleder, ta en titt på denne siden.
Jeg har litt lyst til å gå videre på Sommerturlederkurs, men først skal jeg lede noen turer i nærområdet for å få litt trening i både kart, kompass – og ikke minst i det å lede andre på tur. Gleder meg til fortsettelsen!
Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).
Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.
Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.
Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.
Det traskes i kjapt tempo
De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».
Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.
Teknisk hvil med utsikt mot Leirvassbu
Skyene siger ned over hodene på oss
Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.
Bratt klyving
Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!
Kø-tendenser
Litt kos er (nesten) alltid på sin plass
Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.
Oppe der et sted er toppen
Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!
Topp-selfien
Gruppebilde på toppen hører med
Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende. Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.
Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.
Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.
Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.
Under oss står det noen som venter på å klatre opp
Nede under tåka igjen
Min kjære og Øvre Høgvagltjønnen
Ståle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen
Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.
Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!
DNT har vært her
Det ble en fin dag
På vei tilbake til start
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!
Turen oppsummert:
Tid: 4 t 20 min (vil tippe kortere tid ved god sikt og tørt fjell)
Lørdag var turgjengen utvidet med 2 personer og vi var nå 6 glade «ungdommer» som skulle utforske nytt terreng i Jotunheimen.
Jeg har bestemt meg for å bli bedre med kart og kompass. Skjønt at det er viktig å orientere kartet og legge opp en kompass kurs. 🙂
Dagens turmål var Tverrbottindan; Midtre Tverrbottindan (tre topper, 2 151 moh, 2 106 moh. og 2 084 moh), Store (2 161 moh) og Vestre Tverrbottindan (to topper, 2 113 moh og 2010 moh).
Ruta vi gikk. Vi gikk runden mot klokka.
På bilde vises Store Tverrbottind til venstre og Midtre til høyre
Noen la i vei i et forrykende tempo, mens jeg ble hengende etter. Klokker skulle settes igang, skolisser knytes – og som sagt, denne kroppen trenger litt tid i oppvarmingsmodus før den kan løpe av gårde. Dessuten skulle vi være ute på tur en 6-7 timer. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet i første bakken (hilsen gruppas svakeste ledd). Det blir uansett ikke muffins på toppen før jeg er oppe. De ligger tross alt i min sekk.
Vi startet turen fra Leirdalen og gikk oppover mot dagens første topp; Midtre Tverrbottind. Fra veien gikk vi til venstre for Presten.
Kan noen gjette gjengens favorittfarge?
Vi var litt uenige om vi skulle holde til venstre for ryggen (som turbeskrivelsen vi hadde lest sa) og så gå opp den litt mer slake veien, eller holde høyre for så å ta et litt mer «rett opp» alternativ. Jeg tapte avstemmingen. Det ble høyre.
Viktig med hydrering. Fjellvante folk vet at de må utnytte vannhullene når de finner dem.
Synd man ikke kan gå oppover og samtidig se denne utsikten.
Første topp nærmer seg
På toppen var den meldte vinden kommet og det ble rett og slett litt kaldt. Etter at den lovte muffinsen var fortært (Monica prøvde seg med en «jeg tror jeg venter litt», men skjønte fort at det var nå eller aldri. Det var flere som gjerne tok den som var tiltenkte henne), var det bare å gå videre mot neste topp.
Muffinsspising i blåsten
Nesten ikke oppstilt
Vakker utsikt fra Midtre Tverrbottinden (den første av dens 3 topper)
Her må jeg komme med en innrømmelse. Vi gikk litt surr i toppene. Pinlig. Og jeg vil bare få sagt at det ikke kun var min feil, selv om jeg hadde kart. Det ble diskutert. Vi tok feil. Feilen var også ganske grov. Vi trodde nemlig vi hadde vært på Store Tverrbottind og kun hadde Vestre igjen, men så viste det seg at det vi trodde var Store var den siste av den Midtre. Forvirret? Det var vi også.
Yre av turglede! På den siste av toppen til Midtre Tverrbottind
Går lett i dag! Til høyre bak Hilde ser man Store og så enda lenger til høyre Vestre Tverrbottind. Helt dit bort skal vi.
Gorm tar av for å få det mest spektakulære filmklippet. Alt for kunsten!
Fint på denne toppen også. Jeg kan bare anbefale å ikke navigere etter et 1:50000 kart, men gå for f.eks. 1:25000 i stedet. Lett å bomme litt viser det seg.
Her tror vi at vi har tikket av Store Tverrbottind og legger ivrig i vei mot det vi tror er siste topp.
Slett ingen dum dag å være på vei videre
På vei fra siste topp på Midtre – mot Store
Vi fant noenlunde le, på kanten ned mot Søre Illåbrean. En litt luftig, men veldig vakker lunsjplass.
Vi har fått mat og da gjør litt feilnavigering ikke så mye
Hilde er like blid
Gorm litt usikker
Lunsj i mektige omgivelser
Etter lunsj gikk vi opp på Store Tverrbottind. Det var først her vi oppdaget at vi hadde enda et fjell igjen før turen var over. Takket være et par vi møtte på toppen. Igjen ganske pinlig.
Jeg later som ingenting og tar en selfie. Blir liksom aldri feil.
Utsikten mot de Midtre toppene. Og der går paret som opplyste oss om feilen. Takk.
En blidere gjeng skal det letes lenge etter!
Vi hadde heldigvis ikke brukt opp alt av futt opp det vi trodde var siste kneika, og hadde mer krefter igjen i beina. Ny topp skal bestiges! Vestre Tverrbottind står for tur.
Som bildet under viser er toppen to-delt og består av 2 topper på henholdsvis 2110 og 2113 moh. De fleste synes det holder med den første toppen. Den er kun 3 meter lavere enn den som ligger utenfor – og mye enklere å nå.
En lokal variant av Trolltunga. Den observante vil se at jeg står på spranget til å hoppe inn på trygg grunn. Det var nemlig en sprekk i fjellet rett bak meg. Skjelven ja!
Utsikt som gir sjelefred
På vei mot toppen.
Det ble litt mer luftig – på flere måter – opp mot siste toppen. Greit med en støttende arm når man begynner å bli skjelven i beina.
Tony forklarer veien videre.
Hilde med Leirdalen i bakgrunnen
Midtre- og Store Tverrbottntindan i bakgrunnen. Breen er Søre Illåbrean.
Litt kald, men ganske happy. Her er jeg hjemme. Blant stein, fjell, vakker natur og veldig gode venner. Vanskelig å se for seg hva som kan gjøre livet bedre enn dette.
Fjellrypa Hilde i sitt rette element
Den ytterste toppen var det kun gutta som tok. Det ble for luftig – både på grunn av sterk vind, og på grunn av flere 100 meter ned på hver side av «stien» ut dit. Like fin utsikt fra den toppen vi jentene stoppet på.
Gruppeselfie; Monica, Hilde og Heidi
For å dokumentere at gutta faktisk var der ute får dere her et bildebevis:
Littegrann luftig ja
Puh! Over cruxet – og fremdeles i god behold
Ståle syntes dette var helt greit
Gorm, Tony og Ståle
Dagen begynner å bli lang og vi har begynt å drømme om den lokalbryggede ølen de tilbyr på Jotunheimen Fjellstue. Ikke jeg da, jeg drømte om et glass duggfrisk hvitvin. Men ned noen 100 høydemetere skal vi før turen er over. Vi krysser fingre for at alle knær og ankler takler utfordringen, men først litt mer mat.
Brødskiver smaker utrolig godt på tur!
Oida… enda en selfie!
Med sitterunderlag og denne utsikten kan man nyte maten
Spennende nedstigning fikk vi også
Vi møtte på lokalbefolkningen på vei ned. Lederen ble kjapt døpt «Two-face». Wonder why?…
Two-face and her gang
Når vi nærmer oss «mål» (les: bilen) er alle stille, konsentrerte og fokuserte på å sluttføre. Ikke noe behov for pauser nå. Nå skal vi i bilen og så var det den ølen da…
Bakken – best i nedoverbakker.
Vakre høstfarger i fjellet
Monica er glad vi er ved bilen igjen
Ah! Nok en fantastisk fin tur med denne gjengen! Jeg priser meg lykkelig.
Fredagens tur ble foreslått av min kjære. Vi skulle gå opp Steindalsnosi, så over til Fannaråki, og ned til Turtagrø. Det var først når vi stod på toppen av Fannaråki at han pustet lettet ut. Mannen skjuler nervøsitet godt – det skal han ha.
Ettersom vi ikke skulle gå en rundtur, men mer enn u-formet tur måtte vi bruke to biler. Den ene ble plassert i nærheten av Turtagrø, den andre ble parkert ved Sognefjellsveien (se grønn markering på kartet over).
Bilen parkert ved Sognefjellsveien. Vi er i gang og sola skinner!
Dagens første delmål sees oppe til venstre
Det ser ut som jeg løper. Fake news!
Turen opp Steindalsnosi har vi også tatt på vinterføre (se her for inspirasjon til en flott vintertur). Da kjører man ned fra toppen innerst i «skåla» der man faktisk også nå kan se snø.
Etter den første bakken opp fra bilen, som for meg var en litt brå start på morgenkvisten (denne kroppen liker det bedre når jeg kan varme opp i flatt terreng et par timers tid), var det fint og lett å gå over ryggen – til vi igjen skulle oppover. Det var relativt fin ur oppover. Ganske så stabil og grei å gå i. Godt med varder var det også.
Gutta i fint driv oppover mot toppen av Steindalsnosi
Frisk og sunn ungdom i fjellet
Spreke tur- og alltid-venninne Hilde – nesten på toppen
Jeg må bare si det; SUKK! Norge er så vakkert at jeg blir helt skjelven i beina! Til tross for mye stein som kan være krevende å gå i er det å skue utover landskapet, særlig når man kommer opp i høyden, magisk. Det gir en uendelig ro i sjela. Stillhet. Fjell så langt man kan se, frisk luft, ro. Ren magi.
«No ser eg atter slike fjell og dalar»…
Så var vi der. Steindalsnosi 2025 moh.
På toppen av Steindalsnosi 2025 moh
Det var litt surt på toppen, så etter et hastig inntak av mine hjemmebakte eplemuffins (litt flate etter å ha ligget i en pose i sekken) satte vi kursen videre mot Fannaråki. Denne adkomsten er det tydeligvis ikke så mange som bruker. Ingen T-merking, ingen tydelig sti. Mye løs og ustabil ur. Vi var alle litt skeptiske – han som foreslo turen mest av oss alle. Vi skulle også gå ca 180 høydemetere ned før vi skulle opp igjen vel 200 høydemetere. Fra denne avstanden så det også ut til å være en del snø. Spennende!
Laaangt der borte på neste topp kan Fanaråk hytta skimtes
Løs ur kan være utfordrende, men Hilde smiler lettet over å ha klart også denne nedfarten med glans
Men – det ser stort sett alltid verre ut på avstand. Ura ned fra Steindalsnosi ble forsert uten uhell og så skulle vi bare opp igjen.
Tony skuer mot toppen. Er det mulig å komme opp?…
Gutta velger ulik tilnærming mot toppen
Flott dame i vakker natur
I starten var det flott svaberg å gå på. Herlig etter den løse ura. Så gikk det over til store faste steinblokker og morsom klyving. Vi vant høydemetere i en fei.
Bare smil og glede!
Grunnen til at min kjære var litt spent på denne turen var at han hadde lest, men unnlatt å fortelle oss andre, at det visstnok var et litt luftig opptak helt på slutten, før man kommer opp til Fannaråki. Her nærmer vi oss, og «guiden» er litt bekymret for at vi må snu…
Hilde spretter opp den siste knausen
Han hadde ingen grunn til bekymring! Opptaket opplevdes ikke uoverkommelig og vi kan alle anbefale denne turen.
Før vi visste ordet av det stod vi på toppen av Fannaråki!
Gjengen på toppen av Fannaråki
På toppen av Fannaråki (2068 moh) er det visstnok tåke 310 dager i året. Vi hadde med andre ord kjempe flaks som traff på en av dagene uten.
Fannaråkhytta
Etter en kort matpause inne i hytta hvor vi benyttet anledningen til å kjøpe oss litt nytraktet kaffe, bar det nedover igjen. Nedfarten var estimert til 3,5 timer og vi begynte å bli redde for å ikke rekke middagen på Jotunheimen Fjellstue. DET er nemlig noe man ikke kommer for sent til.
Så vi satte i vei. Jeg må nok innrømme at jeg synes det var MYE morsommere å klyve opp på baksiden enn å traske ned normalveien. Stien er full av løs grus og småstein som gjør at man hele tiden må passe på for å ikke skli og tråkke feil. Enda en grunn til å velge den andre veien opp.
Gorm på vei ned stien fra Fannaråken
Team KavliBakken ❤
Den siste delen av turen går på grusvei. Denne er vel et par kilometer – og oppleves som en ren transportetappe, men naturen er det ikke noe å si på. Vakkert!
I enden av veien er dagens mål
Vi var ved bilen på i underkant av 2 timer. Det var tydelig at middagen fristet! NB! Skal man gå helt til Turtagrø er det nok ca 20 min til.
Turen oppsummert:
Tid: 6 t med pauser
Lengde: 13,34 km
Høydemetere: 1008
Veldig fornøyde med dagens tur! Fannaråki sees i bakgrunnen.
Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.
Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.
Team KavliBakken koser seg i soveposene
Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!
Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!
Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!
Det er august og Skåla Opp går av stabelen i Loen. Vi skal tradisjonen tro være med på norges lengste motbakkeløp som i år arrangeres for 17. gang. Dette blir min 7. tur opp fjellet. Værmeldingen er forferdelig.
Løpet går fra Tjugen camping som ligger på ca 20 meter over havet og avsluttes på Skålatårnet – 1848 meter over havet. Det er altså ca 1800 høydemetere fordelt over 8 km man skal kjempe seg opp – på kortest mulig tid. Jeg stiller i trim-klassen og kan rusle så sakte jeg vil. Nå har det seg sånn at jeg finner litt motivasjon i å forsøkt å slå tidligere personlige rekorder så det blir vanligvis lite rusling. I år har jeg imidlertid ingen ambisjoner. Det har vært så som så med trening på meg, så jeg har bestemt meg for å ikke stresse. Ta livet med ro – men opp skal jeg – selv om jeg vet det kommer til å bli vondt. Veldig vondt, i ganske lang tid.
Lørdag morgen går jeg de 2 km fra hotellet inn til start. I det jeg har fått startnummer og klar til avgang runger speakeren stemme over startområdet. Målgang er flyttet fra toppen ned til Skålavatnet på grunn av værforholdene. Den første tanken som slo meg var; «Åh nei! Og jeg som spise så mye dessert i går – nå får jeg ikke forbrent alt sammen! Turen er for kort!». Ja, jeg spiste faktisk SÅ mye dessert! Tabbe. Men – det blåser kuling, er kastevind, plaskregn og ned mot null grader på toppen. Det er ikke forsvarlig å sende 1500 mennesker opp dit. Gode eller dårlige nyheter for meg? I dette været – gode! Så absolutt gode! Nå må jeg «bare» gå opp 1100 høydemetere over 5,2 km (gjennomsnittlig stigning på 21, 5%). Helt greit. Det blir garantert tungt nok.
Det er som tenkt like tungt å gå oppover i år som i tidligere år. Man møter motbakken med en gang og jeg får syre i leggene etter ca 100 meter. Deilig. Når jeg går der i regnet og vet at jeg skal ha det litt vondt de neste par timene så kommer jeg på at jeg skal trene på å smile når jeg lider. Når man smiler skal man visstnok lure hjernen – og kroppen – til å tro at den har det bedre enn den har det. Så jeg bestemmer meg for å smile. Jeg «faker» et smil, jeg sier blidt hei mens jeg smiler, og vekselvis gliser jeg muntert til alle jeg treffer på veien – og noen ganger uten at jeg treffer noen også. De fleste lyser opp i et smil til svar. Da ga det kanskje dem et lite boost også? Vinn vinn! Andre så på meg som om jeg var en tulling det hadde klikket for. Jeg antar at de var helt ukjent med det å smile og mest sannsynlig trengte mer trening før de fikk det helt til. Øvelse gjør mester.
Drikkestasjon på ca 600 moh
Målet skimtes i kanten der oppe
Jeg trasket oppover gjennom skogen, smilte, gliste, vekslet noen ord med noen her og der, og kjente plutselig på at det ikke var så påtatt å smile. Det var heller ikke så vondt å gå som jeg hadde fryktet. Kanskje det hjalp med denne smilingen? «Fake it till you make it» liksom.
Det var altså så vått, vindfullt og kaldt!
Været ble verre og verre jo høyere opp jeg kom. Et par ganger kom det kastevinder som dyttet meg ut av stien. Jeg måtte stoppe helt opp, krøke meg sammen og vente til vindkula var over før jeg klarte å gå videre. Hetta på regnjakken ble dratt så langt ned som mulig for å unngå å få kaskader av regn mitt i fjeset. Vannet sildret og rant godt inn over alt. Det ble å stirre rett ned i stien. Alle jeg møtte hadde det på sammen måten. Det ble vanskelig å få smil i retur, men det var greit. Mål nærmet seg raskt. Nå ville jeg ha det hele overstått.
Medalje er tingen!
I mål fikk jeg medalje. Jeg var så søkkvåt som jeg aldri før har vært. Skiftet til tørt tøy bak en stein uten særlig ly for verken vind eller regn, men marginalt tørrere ble jeg jo. Bortsett fra på beina. Det tok vel 4 sekunder før de tørre sokkene var like våte som de jeg nettopp tok av. Kaldt!
Eliten spurter i mål!
Så begynte ventingen på min kjære. Det var kaldt å stå i vind og regn og vente og vente mens tennene klapret og kroppen ristet. For å få tankene over på noen annet brukte jeg litt energi på å heie eliten i mål. Det var ikke store heiagjengen i år. De aller fleste hadde klokelig bare rasket med seg medaljen sin og styrtet ned igjen så fort de bare kunne.
Tony prøver å løpe uten å være i nærheten av de søkkvåte klærne. Neste år blir det ull.
Det lides og det skiftes så fort det lar seg gjøre når fingrene er numne av kulde.
Etter en liten stund kunne vi også heie Gorm og Rune i mål.
Gorm i farta
Rune langer ut. Snart i mål!
Etter livsnødvendig skifting gikk vi nedover igjen. Jeg kjente ikke føttene mine de første 2 km, men det kom seg etter hvert. Da ble det også tid til litt hygge.
Blåbær!!
Kjæresten min og jeg
På vei ned igjen
Det obligatoriske «Velkommen til Dals att!»-bildet
Tilbake på hotellet ventet en kald dusj (det er jo ikke varmt vann til alle…) og tørre klær. Ingen grunn til å fake et smil lenger. Smilet var nå helt naturlig. Slitent, men helt ekte. Skal ikke se bort i fra at vi prøver oss igjen til neste år. Håper da på litt bedre vær.
Forrige lørdag arrangertes «Nesaksla Opp» i Åndalsnes. Min kjære mann og hans «partner in crime» Gorm kastet seg med i siste liten. Jeg kjente ikke sneven av lyst til å trene med startnummer på brystet og kunne ikke overtales til å delta.
Derimot kjente jeg stor lyst til å shoppe og spise. Heldigvis var min gode venninne Hilde ikke vond å be.
Vi spiser organisk «Kraftkar» burger på Sødahlshuset. Anbefales!
Søndag derimot – da var jeg rastløs og syntes jeg hadde sittet stille lenge nok. Det kriblet i beina etter å komme meg ut – og oppover! I Åndalsnes er da Nesaksla et veldig naturlig, kortreist valg, så jeg la ivrig i vei.
Nå gikk jeg ikke veldig fort oppover, men passerte allikevel alle andre som også var på vei oppover. Riktignok var dette turister som mest sannsynlig ikke helt visste hva de hadde begitt seg ut på, men man får ta de «seirene» man kan få. Det er ikke så mange av dem for tiden.
På veien opp til toppen passerer man det spektakulære utsiktspunktet «Rampestreken». Det er ikke for de med høydeskrekk! Denne gangen lot jeg være å gå utpå (det var noen der…), men det kan anbefales som kortreist turmål hvis man er i traktene. Kun 400 høydemetere fra sentrum.
Populært turmål. Man kan skrive seg inn i boka
Turen min gikk videre mot toppen.
Det blåste og småregnet og var ganske så surt mot toppen så jeg glemte helt å ta bilde av utsikten herfra.
Bildebeviset
Drøyde ikke lenge der opp i blåsten. Kun lenge nok til å få tatt den obligatoriske topp-selfien som bevis på at jeg ikke snudde halvveis.
Her er et bilde fra utsikten lenger nede da. Ikke så ille det heller.
Utsikten innover Isterdalen mot Trollstigen
Utsikten utover Åndalsnes og fjorden
Ned kommer man på halvparten av tiden man brukte opp.
For de spesielt interesserte har jeg her samlet noen tips og råd fra turen vår til Kilimanjaro og Tanzania. Dere får også et aldri så lite hjertesukk fra en som er opptatt av miljøet og det å ta vare på den flotte naturen vi har på denne jorda.
Donovan, Herman, Heidi og Emilie med Mt. Kilimanjaro i bakgrunnen
Tips – i litt tilfeldig rekkefølge:
Husk kulepenn til utfylling av diverse visum og skjema. Det sparer tid!
Ta med deg godt med varme klær. Lag-på-lag prinsippet gjelder! Det blir kaldt når sola går ned og ønsker om å være sosial blir ofte dumpet til fordel for soveposen når kveldskulda kommer krypende.
Vær smart og lytt til kroppen. Det er kanskje ikke nødvendig å gå en ekstra akklimatiseringstur når man allerede har gått opp 600 høydemetere – og allerede føler seg litt uggen.
En god hodelykt er viktig. Husk å lade den opp før toppstøtet. Det er ikke så gøy å gå tom for lys midt på natten.
Lad opp alt som må lades til max før toppstøt. Pga kulden går det meste tom for strøm forterer enn man beregner. Hos meg døde hodelykten, sportsklokken, og mobilen i tur og orden.
Sørg for å fordele nødvendig mat og utstyr på toppdagen. Det er ikke sikkert den med maten og førstehjelpsutstyret kommer til toppen – og det å begynne å pakke om i stummende mørke, kulde og mellom oppkastkuler er ikke fristende.
Godt liggeunderlag – gjerne med tilhørende pumpepose – er viktig. Å måtte blåse opp liggeunderlaget med egen lungekraft er ikke riktig prioritet når man helst vil bruke pusten på å overleve.
Camp-sko du bare kan stikke føttene inn i uten å knyte, hale og dra for å få dem på deg. Man blir lett litt hoven i beina i høyden og å måtte slite for å få på seg sko midt på natten er kjedelig.
Drikk, drikk og drikk – og så drikker du enda litt til. Minimum 4 liter væske må til hver dag.
Hakuna haraka (ingen hast)! Gå sakte! Følg guidenes tempo og ikke gå forbi. De kjenner riktig «pole pole pace».
Ta med deg biologisk nedbrytbare poser til dopapiret ditt! Og da går vi elengant over til mitt hjertesukk…
Solkrem må også til
Hjertesukket…
«Plogging» har tydeligvis ikke kommet til Mt. Kilimanjaro, men jeg vil allikevel innstendig anmode alle som har tenkt seg dit om å gjøre følgende:
Ta med deg biologisk nedbrytbare (hunde) poser du kan samle sammen dopapiret ditt i! Du kan kaste det i de stasjonære doene når du kommer til camp. Dopapir brytes sakte ned i høyden og det er IKKE flott å se dopapir bak hver en stein og busk.
Ta med deg søppelet ditt hjem igjen! Har du du klart å bære noe inn i fjellet, er det mye lettere å bære kun emballasjen hjem igjen. Vis hensyn til at andre også skal få en fin opplevelse i fjellet. Det er IKKE hyggelig å sette seg ned for en rast og så oppdage at det knapt er mulig å nyte utsikten for bare søppel.
Plukk gjerne med deg noe av det andre har lagt igjen også. Alle monner drar!
Det er IKKE vi som har lagt igjen all denne søppla på Gilmans Point – trist!
Har du lyst til å dra på en tilsvarende tur er det greit å være forberedt på:
Trange telt. Alt av bagasje må være inne i teltet om natten.
Skulle tatt med meg den ekstra buksa…
Støv og møkk. Du får ikke dusjet på en drøy uke. Våtservietter er tingen.
Liten eller ingen mobildekning. Kan være veldig deilig – eller ikke.
Dårlig med søvn og matlyst pga høyden.
Korte eller lengre perioder utenfor komfortsonen. Avhengig av om man trives med det overstående.
Et tungt og langt toppstøt døgn! Men – det er verdt det!
og sist, men så absolutt ikke minst – gled deg til:
Fantastiske naturopplevelser!
Å lære noe om deg selv og om hva du faktisk kan presse deg selv til å gjøre – til tross for ubehag
Å treffe flotte mennesker du aldri ellers ville ha møtt
Minner for livet!
Team KavliBakken – med en god dose nye minner vi kommer til å ha med oss resten av livet
I dag er det Tonje sin 19 års dag! Hipp hipp hurra for verdens flotteste bursdagsjente!
Vi starter dagen med bursdagssang både på norsk, engelsk og litt swahili.
Sola stråler, vi er ganske så uthvilte alle sammen og humøret er bra. Hvem kan ønske seg mer?
Bursdagssangen ble sunget på Afrikans vis! Ikke mange som har fått en slik hilsen på bursdagen sin.
Morgenstemning i campen
Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.
Vi forlater Horombo Camp og går videre nedover, først gjennom «moorland» sonen og så regnskogen.
Det slår meg plutselig at det kun er Herman og jeg som har gått alle etappene fra start til slutt. Bakken-klanen ruler!
Tonje, Herman, Christian og jeg på turens siste etappe
Jeg er så stolt av den gutten at jeg ikke får sagt det nok ganger. Han synes sikkert dette er ganske kleint da, men det får så være. Det er stort å få dele en opplevelse som denne med et av barna sine. Veldig stort!
Ferden går gjennom gjennom moorland sonen med utsikt mot Mawenzi
Mange fine broer på denne etappen. Christian leder an i norsk tur tempo
Det har vært frost i natt
Et siste blikk mot Kili
Været skifter – igjen
Vi holder et så godt tempo nedover fjellet at vi rekker en avstikker til Maundi vulkankrater.
Jeg må innrømme at jeg ble litt motløs da vi faktisk måtte gå noen meter oppover for å komme til kraterkanten. Hele kroppen protesterte i syrekrampe! Gudskjelov innrømmet de andre at de også hadde kjent det, men de var tydeligvis bedre til å skjule det enn meg.
Jeg klamrer meg til Herman på skjelvende bein. Gikk heldigvis relativt fort over.
På vei ned i krateret
Rett før Mandara Hut traff vi på denne søte karen som satt og så på oss i et tre.
En kjempesøt «Tree Hyrax»
Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.
Mandara Hut
Mandara er campen mange tar en dagstur til fra Marangu gate. Det forklarte også hvorfor vi så folk i campen i hvite Converse, hvite shorts og kun en lett jakke. Vi var et øyeblikk litt bekymret for påkledningen med hensyn til toppdagen.
Etter lunsjen fant jeg et Wasa knekkebrød i sekken som hadde overlevd turen. Jeg har sjelden sett så entusiastiske ungdommer! Det kommer til et punkt hvor man har fått nok loff. Spesielt når man er norsk. Som den oppofrende moren jeg er ga jeg barna knekkebrødet. De hadde fortjent det.
Jeg fant et Wasa knekkebrød i sekken. Det ble populært!
Tonje nyter bursdagsknekkebrødet
Etter lunsj fortsetter vi marsjen mot gaten igjennom regnskogen. Det er tett urskog med overraskende lite dyr og fugler å se. Forklaringen er visstnok at det går for mye mennesker på akkurat dette strekket. Skal man se dyr og fugler finnes det egne turer. Da går man en dagstur vekk fra hovedstien, er stille, setter seg på en stein for å vente – og så håper man på flaks.
Når vi når Marangu gate skriver vi oss inn i loggen for siste gang og sjekker ut av Kilimanjaro nasjonalpark.
En happy, happy gjeng!
Fremme og gjenforent med Emilie
Helt innafor å unne seg en brus nå
I Moshi går vi bananas i en suvenirbutikk før det er fest med crewet. Her ble det god mat og drikke, diplomutdeling, afrikansk sang og dans av både teamet vårt og oss. Det finnes filmer…
The Dream Team
Jeg får utdelt diplomet mitt!
Fest med crewet – maisha marefu – long life!
Emilie får diplom
Ann-Kristin får diplom av August
Herman får utdelt diplom
Mitt bevis!
De fremfører også en ny bursdagsang for Tonje. Denne gangen med kake – Kipande cha keki – piece of cake!
Bursdagsjenta med «cha keki»
Det er sent før vi sier på gjensyn til Donovan, August, Wasiri, Melchior, Mercuri og alle de andre. Vi håper vi ser dem igjen en dag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Jeg vet bare en ting – jeg har gått Kilimanjaro, jeg har nådd målet mitt, Kili er haket av på «bucket-listen» – og jeg skal (nok) ikke gjøre det igjen. Det har vært en innholdsrik, spennende, slitsom, møkkete, morsom og naturskjønn opplevelse, men verden er stor og jeg har andre mål jeg også vil nå.
Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.
Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.
TurBakken 