Kategoriarkiv: Europa

Fra hytte til hytte i Dolomitten

Jeg har vært så heldig å få være med på en fantastiske ukestur i Dolomitten med Turbobla Adventure. En detaljert beskrivelse av turen – og mange, mange flere turer av en annen verden finner du på nettsiden https://turbobla.no/ Her får du min gjenfortelling av turen!

Denne turen kastet jeg meg med på en drøy uke før avreise. Hurra for spontanitet og fleksibel arbeidsgiver. Til alt overmål fikk jeg også med meg min kjære venninne Torhild, som jeg fant på en Turbobla tur til Marokko. Full klaff på rom 5. Sånt skjer på turer med Turbobla.

Fra flyplassen i Venezia ble vi fraktet med minibuss nordover mot Cortina. Underveis ble det en liten stopp på et idyllisk sted. Her ble det mulig å shoppe litt.

Etter det leskende stoppet gikk ferden videre til Cortina d’Ampezzo. Her ble vi innkvartert på hotell før vi tok beina fatt og utforsket byen.

Det ble både Aperol, latter og summende forventninger før vi tilbake på rommet pakket sekken og gjorde oss klare for den første vandredagen.

Både Torhild og jeg trenger et lite kurs i pakking av LETT sekk. Tung sekk kan vi veldig godt. Sammen med Randi vant vi konkurransen og lå alle rett under 16 kg. DET er mange kilo å bære på i flere tusen høydemetre og 30 varmegrader. Jeg bar i tillegg på et kamera som veier nøyaktig 1998 gram. Som sagt – et pakkekurs står på ønskelisten.

Gruppa klare for tur!

Dag 2: Cortina d’Ampezzo til Lavarella

Lengde: 14 km
Høydemeter: 900
Varighet: 6 timer

Dagen startet i frodig skog fra Ponte Felizón.

Liss, Svanhild, Hege, Torhild, Helene, Monica, Agnethe, Randi, Sofi, Eli, Alvhild, Fredrik og Øyvind

God stemning også før start på den første etappen.

Vi fulgte sti «10» ett godt stykke, før vi kom inn på på Alta Via 1, en tursti på 120 km som går fra nord til sør gjennom de Italienske Dolomittene og som har rykte på seg til å være en av de fineste stiene i Alpene.

Turen vår begynner med jevn stigning til et fjellpass på nesten 2200 meter og ned til det vakre naturvernområdet Fanes-Sennes-Braies .

Lunsjen ble inntatt i idylliske omgivelser.

Sofi fant den perfekte plassen

Dagen gikk for det meste i motbakke i stekende varme, men beina holdt godt til tross for tung sekk.

Vi tok en liten avstikker innom hytta Malga di Gran Fanes. Her ble det tid til en pust i bakken, kaffe og iskald drikke.

Fra «kaffehytta» gikk vi videre mot dagens mål – den trivelige, familiedrevne fjellhytta Lavarella, som ligger på 2050 moh.

Nesten fremme på hytta måtte (nesten) hele gjengen bade i det forlokkende, klare vannet. Et forfriskende bad i 8 graders vann! Torild tok en 3-minutters og slo alle oss andre langt ned i det svette fjellstøvlene.

Etter badet ruslet vi videre til dagens mål. Litt mindre svette, litt lettere i steget.

Ved hytta ruslet kuene og bjellet iherdig og utrettelig med hver sin store ku-bjelle, mens Marmottene like utrettelig spise seg fete på deilig, grønt og saftig alpegress.

Vi smakte på det vi kunne få tak i baren. God stemning.

Kvelden senket seg og kuene ga seg ikke med bjellingen. Ørepropper måtte til.

Dag 3: Lavarella – Rifugio Lagazuoi på 2752 moh.

Lengde: 15 km
Høydemeter: 1200
Varighet: 8 timer

Etappen startet gjennom idylliske enger, bekker og bølgende fjellbeite. Med oss på turen var en gjeng med nysgjerrige og selskapelige grå Tyrolerfe.

Hege og de grå Tyrolerkuene (foto: Fredrik)

Etter hvert skal vi over passet Forcella del Lago. Stien oppover var mer steinete og spektakulær og vi fikk god utsikt. Det gikk oppover, oppover og oppover. Jeg dannet baktropp og tok bilder av gjengen bakfra mens jeg passet på at alle var med. Det hadde ingenting med å gjøre at sekken var blytung og beina likeså. Neida.

Tett under toppen av passet tok vi lunsjen. Fin utsikt, litt merkelig definisjon av «mørkt brød» i matpakken, men det meste glir ned på tur.

Etter toppen av passet (2490 moh) fikk bremsemuskelaturen kjørt seg. Nedstigningen var bratt, med stien imponerende godt tilrettelagt.

Her så vi også dagens mål i det fjerne.

Refugio Lagazuoi sees i det fjerne

I bunnen av bakken fikk vi oss litt fiskespa. Avkjølende vann og lett nafsing fra småfiskene gjorde susen for varme, hovne føtter, mens vi tittet opp på passet vi akkurat hadde forsert.

Men så var det 2 timer i motbakke. I stekende varme. I høyden. Med alt for tung sekk. Puh! Det gikk seigt oppover.

Herfra ser passet vi ganske nylig forserte helt umulig ut!
Hege i fint driv oppover (Foto: Fredrik)

Helt nødvendig med flere pauser underveis. Sekken måtte av og svette rygger luftes.

Sofi og Torhild kastet seg begjærlig over snøflekken vi fant på veien oppover.

Da vi kom til den siste motbakken og kunne se målet på toppen ble Monica synlig lettet. «Kun» 175 høydemetre var litt bedre enn de 700 hun hadde sett for seg.

Lykken er å komme på toppen av Lagazuoi etter en lang, varm og hard dag i fjellet. En dag som hadde litt kortere pauser, og litt mer push fra turleder Gunn enn normalt. Alt for å ikke bli truffet av det meldte regn, torden og lyn-været.

Vi fikk utsikt. Vi fikk noe godt i glasset. Vi klappet oss selv og hverandre på skuldrene for en godt gjennomført dag. Vi glitret av salt og latteren satt lett.

Da alle var klare for en dusj og innkvartering på rommene braket det løs med plaskregn, hagl, torden, lyn og tett tåke. Jada! Snakk om flaks og god timing.

Vakker utsikt også i dårligere vær

Refugioene i Dolomittene lager god og mye mat. Det er selvfølgelig 3 retters middag hver kveld og kvaliteten er det ingenting å si på. Rifugio Lagazoi var i så måte et høydepunkt!

Etter middag ble det igjen opphold og da måtte vi jo ut på en ny liten tur for å se på solnedgangen.

Slett ikke den dummeste ideen vi har hatt.

Turens utskremte fotograf – også kalt Paparazzien ble også avbildet.

Går ingen steder uten kamera! (Foto: Hege)

Dag 4: Fra Lagazuoi til Averau – gjennom tuneller fra 1. verdenskrig

Lengde: 8 km
Høydemeter: 400
Varighet: 5 timer

Denne dagen startet uten sekker. Disse ble sendt med gondolen ned til dalen, mens vi skulle gå gjennom fjellet i tunneler fra 1. verdenskrig.

Fjellene rundt oss var frontlinje i 1. verdenskrig. Her kjempet styrkene til Italia og Østerrike/Ungarn mot hverandre. I overmot mente Italia at de skulle erobre fjellene og være i Wien på 6 måneder. Sånn gikk det ikke. Etter 3 år og 650 000 døde hadde de kun erobret noen få kilomter.

Vi tok på oss hodelykter og gikk inn i de imponerende tunnelene. Turleder Gunn kunne fortelle at det hver dag jobbet 120 menn i døgnskift og at de ved hjelp av hakker, spader, håndkraft og noen maskiner, hadde en fremdrift på omtrent 6 meter i døgnet. Her var det røffe arbeidsforhold! Ned mot 40 minusgrader om vinteren, dårlig med mat, snøskred, elendig sanitærforhold tok vel så mange liv som det selve krigen gjorde.

Nedstigningen er på ca 1 km, og de restaurerte tunnelene fungerer som et museum med krigshistorie. Flere steder underveis er det små utstillinger som viser boforhold, geværstillinger og redskaper.

Vel nede i Falzarego-passet på 2107 moh ble det lettelser i antrekkene. Hodelykter ble tatt av og is og kaffe tatt inn, før vi gikk videre.

Fra passet tok vi fatt på dagens stigning til Rifugio Averau på 2413 moh, som også er dagens mål.

.

Etter ankomst satt vi fra oss tunge sekker og gikk med lett eller ingen oppakning ned til  den spesielle fjellformasjonen Cinque Torri. Dette er et populært sted for klatrere. Vi nøyde oss med å se på de som klatret og ta en kaffe.

De går gondol dit – for de som helst ikke vil gå på beina. Dessverre var det ikke gondol opp igjen til Averau.

Det smakte derimot veldig godt med en after-hike på terrassen da vi kom opp igjen.

Etter middag tok vi turen opp den brede ryggen til toppen av fjellet Nuvolau på 2575 moh. Jeg var stinn av middag og sola gikk fort ned. Her var det bare å gønne på, med maten i halsen, skyhøy puls og kameraet dunkene i siden. Denne solnedgangen skulle oppleves!

Fra Novalau er det panoramautsikt mot 3000-metere som Tofane-massivet og den snøkledte Marmolada på 3343 moh. Marmolada er forøvrig den høyeste toppen i Dolomittene.

For en solnedgang vi fikk! Milde himmel! Tror det må være livets flotteste solnedgang.

Turboblagjeng i solnedgang (Foto: Gunn)

Dag 5: Fra Averau til Staulanza

Lengde: 18 km
Høydemeter: 600
Varighet: 8 timer

Dagen startet ned en grusete alpinbakke. På veien hørte vi Marmottene advare om at vi var på vei med sin karakteristiske plysting.

Vi fulgte fjellryggen ned til Passo Giau, et veipass ovenfor Cortina.

Vi gikk på åpne, grønne områder mesteparten av dagen, med noen korte stigninger. Og en seig en.

Her møtte vi også til alt overmål 3 andre turgrupper og fikk oppleve en form for fjellpassrushtid. Svett, bratt men sakte tempo på grunn av trafikkork. Heldigvis.

På toppen åpnet landskapet seg opp og foran oss så vi nå fjellet Pelmo. Plutselig var beina lettere, en mild vind tørket svette panner og lunsjen var nær. Livet smilte igjen. Underlig hvor fint livet blir når det ikke går i motbakke.

Utsikt mot Pelmo

Den samme sjeleroende utsikten fikk vi da vi spiste lunsjen i sola. Her var det bare å kaste seg ned der man stod, få av seg svette fjellstøvler og nyte medbrakt mat. Det var ikke fritt for at det ble sukket henført.

Turen gikk videre i dette kulisslignende landskapet.

Plutsetlig hørte jeg små gledeshyl foran meg på stien. Det var blitt lokalisert og identifisert Edelweiss! Grunnen til den voldsomme entusiasmen er at denne lille rare blomsten er utrydningstruet og absolutt ikke så lett å finne.

Edelweiss (Leontopodium alpinum), en av de mest kjente europeiske fjellblomster. Navnet kommer fra tysk edel («edel, nobel») og weiß («hvit»). Vitenskapsnavnet, Leontopodium betyr «løvens pote» og kommer av de greske ordene leon («løve») og podion (forkortelse av pous, «fot»).

Personlig var jeg litt skuffet. Den så mye mindre «edel» ut enn jeg hadde sett for meg at en blomst, det til og med synges om, skulle se ut. Litt hårete og rufsete stod den der og blomstret i en liten grop på en kampestein. Men vi har sett den. Hurra!

Lenger ned i dalen traff vi på vår-yre kyr. De var veldig nysgjerrige – og kanskje litt vel innpåslitne, men ganske søte.

Alt er vakkert her! Storslåtte fjellmassiver, blomsterprakten, dyrelivet, insektene. Hvor enn du snur deg er det noe nytt å ta inn – og ta bilde av – hvis du er som meg.

Etter mange timer på tur i stekende varme var det det utrolig godt å ankomme Staulanza-passet hvor vi skulle spise middag og overnatte. Men først skulle neste siste fjell etappe feires med en afterhike. God stemning!

Dag 6: Fra Staulanza til Zoppe – vår siste dag i fjellet

Lengde: 13 km
Høydemeter: 500
Varighet: 5 timer

Staulanza ligger på en lavere høyde enn vi har vært de foregående dagene. Det er mer vegetasjon, og vi gikk i stille, frodig og kjøligere skog mye av dagen.

Rundt en sving fikk vi en nydelig naturopplevelse!

Utrolig at den ikke ble skremt bort av skravlende turgåere. Vi takker for opplevelsen – og ja – sukker henført.

Turen gikk videre rundt det imponerende Pelmo-massivet gjennom blomsterenger, furuskog og hele tiden på fine stier. Ikke rart noen av oss ble revet med av denne sound-og-music stemningen!

De syv blåner

Lunsjen ble spist i en gnistrende, grønn blomstereng.

Etter lunsjen tok vi tok turen bortom den sjarmerende Rifugio Venezia (1980 moh). Her ble det inntatt kaffe og en lokal Grappa. Utsikten var det heller ikke her noe å si på.

På den siste del av ruten gikk vi gjennom en skogstrekning ned til den lille, søvnige landsbyen Zoppe på 1461 moh, hvor fjellturen vår endte.

Fjellturen vår fra refugio til refugio i Dolomittene var ferdig. For en tur det hadde vært! For en natur, for et vær, for en fantastisk fin gjeng å dele opplevelsene med!

Tusen takk for fjellturen til verdens beste turgjeng!

Men turen var ikke over. Den neste – og siste – delen av programmet foregår i Venezia. Vil du lese mer om den opplevelsen kan du lese – og ikke minst se bilder i neste innlegg.

Skibaluba i Alagna

Etter en effektiv flytur fra Gardermoen til Milano og to korte timer i minibuss, kjører vi så langt det går an å komme inn en trang dal omkranset av bratte, høye fjell. Den bittelille landsbyen Alagna i Nord Italia ligger inneklemt og skyggefull, men har en «hemmelighet» som ligger der forlokkende rett over tåkehatten som nå klistrer seg til fjellsidene; uberørt nysnø, lange, bratte bakker, strålende sol og skyfri himmel. Paradiset venter på oss!

Alagna Valsesia (1191 moh) er en kommune og en liten landsby høyt i Valsesia alpindal i provinsen Vercelli, Piemonte, Nord-Italia, et UNESCOs verdensarvsted siden 2013. Det er et turiststed for fjellklatring og vintersport, og det er internasjonalt kjent for frikjøringen off-piste ski. Wikipedia

Jeg har fått audiens til å bli med en hardbarket, skientusiastisk gjeng på tur. Denne gjengen har vært på tur sammen i hele 27 år! Det føles unektelig noe skummelt å skulle stå på ski med en så sammensveiset, tradisjonstro og dreven gruppe. Klarer jeg å holde følge både på og utenfor bakken? Kommer jeg til å passe inn i gruppa? Hva om jeg er den dårligste på ski og endrer opp med å kjøre alene alle dagene, og så ikke får være med på afterski?? En skrekkelig mulighet, men ikke helt sannsynlig. Afterski kan jeg.

Snart får jeg høre at det er opptakskrav, men hva kravene går ut på får jeg ikke vite. De som vet, de vet og jeg er konstant under evaluering. Meldingen blir fremsagt med glimt i øyet og et glis, men jeg er ikke beroliget.

Persongalleriet

Fredag

Monterosa Ski

Den første dagen var deler av det vidstrakte anlegget stengt på grunn av sterk vind. Vi holdt oss i bakkene nærmest Alagna og kunne kose oss med nysnø, velpreppede bakker og pur skiglede. Jeg hang med gjengen og koste meg!

10 av 13 smilende turdeltagere

Monterosa Ski is a secret waiting to be discovered. The ski complex is located in the heart of the Italian Alps at the foot of Monte Rosa, the second highest massif in Europe. We are speaking about a vast system of ski stations: the main ski complex “3 Valley continuous skiing” is completed by the five resorts, small pearls in the skiable domain.
The ski resort bestraddles Piedmont and the Aosta Valley reaching a height of 3,250 metres between the territories of Alagna Valsesia, Gressoney-La-Trinité and Champoluc. (Bergfex.com)

Da den første dagen led mot kveld vendte vi skituppene ned mot dalen. Det skulle kjøres helt til hotellet. Men som alle vet, uten mat og drikke kommer man ingen steder. Flaks for oss fant vi en sjarmerende refugio på veien, drevet av en utvandret svenske.

God stemning på vei inn til etappe 1 av afterskien

Her ble vi kun i kort tid. Løypemannskapet var ivrige på å tømme bakkene for folk og vi var livredde for trusselen om å måtte kjøre veldig sakte med løyperenskeren. Det var mer afterski å bedrive i Alagna.

Lørdag

Den neste dagen hadde vi en avtale med en guide. Vi ville utforske mer av området.

Ettersom det var lite snø i terrenget tenkte jeg at vi skulle kjøre i bakkene. Så feil kan man ta. Guiden introduserte «enkelt test av ferdigheter» og dro så rett ut i de bratteste hengene med tung og flakete løssnø.

Min første tanke var «nå stryker jeg på opptaksprøven!», men hang på så godt jeg kunne. Elegant var det ikke. Etter flere opplevelser hvor skiene gikk en vei og kroppen den andre, og jeg så for meg skader av dimensjoner, bestemte jeg meg for å trekke meg fra guidingen. Dette var jo ikke gøy.

Her skimtes gjengen midt i bildet. Jeg «jukset» og tok den preppede bakken ned. Den var fin den!

Men på en eller annen måte ble jeg overtalt til å bli med videre. Vi skulle nå til frikjøringsparadiset. Her var det tørr snø, lettere å kjøre, urørt snø, sol, glede og fantaaastisk offpist kjøring! Bli med!! Min FOMO slo til og jeg sa nølende ja. I gondolen så guiden på skiene mine og ristet lett på hodet. «I should have looked at your skies earlier. These are not good for offpist.» Mer hoderisting. «But… you’re a strong skier, you might be ok». Herlig. «Might be ok» var ikke helt det jeg var ute etter. Jeg var kvalm. Knærne skalv og jeg hadde angst. Vi gikk ut av gondolen på 3275 moh og rett til en maskin som sjekket at skredsøkerene våre fungerte. Jeg kunne fremdeles snu. Dette var jo egentlig idioti. Rene carving bakkeski i massevis av tung løssnø?! Hvilken idiot blir med på noe sånt?! Heidi heter idioten og jeg ble selvsagt med.

Point of no return er et vakkert sted

If hundreds of kilometers of perfectly groomed slopes of Monterosa Ski are no longer enough, you are ready to take it to the next level. It means pushing yourself higher, where human encounters become more rare, while the one with nature becomes more and more intense, where you are left alone with the mountain, the real one.

Imagine around you peaks that exceed 4.000 meters of altitude, the white of the glaciers as far as the eye can see, and a sky that breaks only when it meets the distant plain. Imagine starting your descent from here, drawing curves where no one has yet passed, lifting snow as soft as flour with the edges, looking at panoramas that only a few will be able to admire with you. (The Monterosa Freeride Paradise)

Vi trasket, traverserte og karret oss bort til Punta Indren på 3250 moh.

Før vi basket oss forbi Passo Salati på 2971 moh og ut i umerket nasjonalpark. Litt spenning var det i gruppa, av ulike årsaker, men hva kunne gå galt liksom? Sola skinte fra skyfri himmel, og så videre.

Det gikk heldigvis bedre enn fryktet. Det gjør ofte det. Kvalmen ga seg litt etter litt. Det var unektelig vakker der vi jobbet oss nedover fjellsiden. Noen jublet litt, det var ikke bare jeg som trynte grasiøst i snømassene og innimellom holdt jeg meg til og med flytende oppå snøen i noen svinger. På ett tidspunkt fikk jeg til og med en kort applaus for innsatsen. Takk!

Alpene strakte seg spisse og vakre mot en usannsynlig blå himmel, naturen var stille, gjengen var inkluderende, morsom, raus og tålmodig. Livet var mer enn bra!

Det ble lunsjtid og slitne lår fikk en velfortjent pause. Vi hadde bord i sola, som jo høres forlokkende ut, men som viste seg å være bittelitt kjølig. Stemningen var allikevel upåklagelig. Utsikten var det heller ingenting å si på.

Etter lunsj tenkte jeg at jeg fikk gi meg mens leken var god. Bakkekjøring resten av dagen. Eller bare bli med opp i gondolen en gang til og kjøre nok ett sted uten noen exitmulighet? Jada. Du gjettet riktig. Jeg ble selvfølgelig med.

Opp med gondolen til Indren (3275 moh), så ned over «just a small problem», også kalt isbre.

Snøen var litt våtere, smilene satt fremdeles bredt klistret i samtlige fjes, guiden var fåmælt, men vi skjønte stort sett hvor han ville ha oss. For en dag!

Søndag

Denne dagen utforsket vi resten av anlegget og kom oss helt over til Champoluc. Det var stort sett lite køer i heisene, vi hadde god plass i bakkene og tilbakela omtrent 40 km og 8000 høydemetere.

Helt tilfeldig fant vi det flotteste lunsjstedet på hele området! Sol, smil og lykkelig her og nå.

Mer skikjøring i vakker natur etter lunsj. Det var lite snø i terrenget og stedvis helt bart, men bakkene var godt preparerte, temperaturen akkurat så kald at snøen holdt seg fint og alle hang med.

Etter en full dag med skikjøring var det tid for afterski. Naturligvis.

Sikkerhet først – ryggbrettet er fremdeles på under afterski øvelsen.

Mandag

På dette tidspunktet lå flere av gruppa igjen på rommet med feber, hoste og gryende influensa. Jeg var eneste jenta som fremdeles kunne stå oppreist og fikk kjørt meg.

Fin fin dag! Også denne dagen tilbakela vi omtrent 8000 høydemetere og 40 km.

På kvelden karret de syke seg på beina og ble med på avskjedsmiddag. Det ble talt, skrålt, skålt, delt ut priser, mimret og oppsummert. En fin avslutning på herlige dager i Alagna!

Alle gode ting har en hjemreisedag

Herlig skikjøring, superbra folk, nydelig vær, god drikke, ikke fullt så god mat, greit med snø, ingen store skader, dessverre litt sykdom, men oppsummert en tur godt over norm!

Opptakskravene ble visstnok bestått (jeg vet fremdeles ikke hva de var) og jeg har nå et håp om at jeg blir invitert med denne flotte gjengen på tur igjen. Jeg er veldig gjerne med på mer Skibaluba!

Fotograf: Karl-Bjarne

Takk for følget!

Førstereis Skibalubajente anno 2025

Helg i Helsinki

I mai tok Hilde og jeg turen til Helsinki i Finland. Hvorfor Helsinki? Hvorfor ikke! Aldri vært i Finland, hørt mye pent om byen – og ikke minst kan vi med dette valget bevise at vi ikke bare drar på tur i skog og mark. Vi kan også pynte oss litt og kose oss i en storby.

Så hva gjør man i Helsinki? Sightseeing selvfølgelig, badstu – selvfølgelig, god mat og drikke – selvfølgelig, og bittelittegrann shopping – selvfølgelig. Klassisk storbyferie med andre ord.

Sightseeing

Vi gjorde det smarteste man kan gjøre med liten tid og et ønske om å se «alt». Vi kjøpte billetter til en hop-on-hop-off-buss. Det ble kun hop-on og så sitte stille hele runden for vår del. Neste gang går vi kanskje av bussen en tur, men for denne gangen var det nok å sitte på, se og få oversikt over byen.

Av bussen igjen ramlet vi inn på Senatstorget foran Helsinki katedralen. Her fikk vi overvære et veteranbilstevne fra kirketrappa og moret oss over den høylytte entusiasmen til deltagerne akkompagnert av finsk rock. Før vi gikk var torget fullt av biler og med lang kø for å komme inn. Jeg tok ikke bilder av det.

Sauna

Når man er i Finland må man besøke en Sauna. Noe annet ville vært veldig underlig. Vi valgte Löyly; «A unique sauna & restaurant by the Baltic Sea. One of Time Magazine´s “World 100 Greatest Places”.

Hilde er kjempespent og vi følte oss ganske grønne. Hvordan gjør man det egentlig med sauna i saunaens hjemland?

Her svettet vi ut gruff og rusk, badet i Østersjøen, slanget oss i solen før vi gikk inn i en ny sauna, badet litt mer i Østersjøen, før vi igjen nøt solen og den fine utsikten. Det var ikke et eneste bjørkeris å se. Litt skuffet. Etter all denne nytingen ble det sen lunsj i restauranten på stedet.

Denne badstuen var spesielt fin.

Flott utsikt!

Mat og drikke

Det var ingenting å si på restaurantene vi spiste på. Fredag falt valget på «Shelter«. God mat, god drikke, god stemning, veldig sentral beliggenhet et steinkast fra katedralen og det historiske sentrum i Helsinki.

Lørdag hadde Hilde booket bord til oss på en restaurant som har vært populær hos artister og kunstnere siden starten i 1932; Ravintola Elite. Et stykke unna sentrum, men vi er jo turvante og trasket i vei. Ett par små gnagsår senere ankom vi et området som minnet om Grünerløkka. Like blide.

Her ble vi plassert på et lite bord i den smaleste passasjen i restauranten, hvor alle som skulle inn eller ut, eller bare på toalettet, måtte gå forbi. På den andre siden av midtgangen satt en høylytt storfamilie med en drøss med barn som løp rundt og var mer eller mindre fornøyde.

Vårt første bord til venstre i bildet – bordet bak nellikene.

Det var et litt travelt sted å sitte. Men – litt flaks skal man ha. Hovmesteren var oppmerksom og da de fikk en avbestilling ble vi sporenstreks flyttet. Han så jo at vi så absolutt ikke hørte hjemme på restaurantens dårligste bord.

Til alt overmål ble oppgradering gjort til restaurantens beste bord; stambordet til diverse kjente kunstnere. Vi har senere fått høre at det bordet er det få som får uten å ha bestilt det i lang tid i forveien. Fortjent!

Finske menyer kan være litt krevende.

Vi var litt spente på hva vi skulle spise

Mer sightseeing

Søndager er perfekte dager for mer sightseeing. Vi tok turen til havnen og båten over til Suominlinna – eller Sveaborg som den heter på svensk.

Suomenlinna

Suomenlinna (eller Sveaborg på svensk) er en kystfestning utenfor Helsinki.

Festningen har vært et museum fra 1919, og regnes som et enestående eksempel på svensk militær arkitektur fra 1700-tallet. Så enestående at festningen nå er på UNESCOs verdensarvliste.

Suominlinna har gammel trehusbebyggelse, 10 meter tykke forsvarsmurer, kanoner, borggård, begravde konger, vakre parker, kaféer, nyklekte andunger, krevende brostein, fine turstier og vakker utsikt. Med andre ord – et perfekt sted å tilbringe en søndag med nydelig vårvær.

Sveaborg kirke er verdt et lite besøk. En fun-fact om kirken er at den også fungerer som fyrtårn. På dette temaet har jeg gjort null forskning, men jeg tipper at det ikke er så mange andre kirker som også innehar den oppgaven. Litt filosofisk kan man jo bli når man tenker på dobbeltbetydningen av kirken som et fyrtårn. Litt filosofisk.

Ellers kan jeg nevne at gjerdet rundt kirken er laget av gamle kanonrør og ankerkjetting. Kreativt gjenbruk.

Rett og slett et sted det er verdt å besøke. Spesielt når sola skinner og det ikke er så mye folk at man må gå i kø. Det anbefales å ikke ligge for lenge å dra seg.

En helg i Helsinki er over for denne gang, men jeg kommer gjerne igjen! Byen har vist meg go’ siden med pent vær, ryddige gater, god mat og drikke, et oversiktlig sentrum og vennlige innbyggere.

Takk for turen!


Skulle du ønske å få blogginnleggene mine rett i e-posten din kan du abonnere på innleggene mine. Legg da inn e-posten din her:

Blåtur dag 5: Rusletur, rolige timer og regn

Denne dagen hadde vi ingen planer før middag, og hver og en gjorde akkurat det hun hadde lyst til; tøy og bøy, morgenbad og eller kaffe ved bassenget.

Lorrie og Annette tok syklene inn til Polignano, mens vi andre ruslet oss en tur i området, klemte noen hundre år gamle oliventrær, beundret blomsterprakten og drømte om å eie et hus i Italia.

Funfact: Det finnes sånn ca 60 millioner oliventrær i Puglia! De eldste er 1500 år gamle. Når de store stammene begynner å vri seg betyr det at de er minst 500 år gamle.

Klart vi måtte bedrive litt «treklemming» når vi først hadde sjansen.

Franscesco fortalte oss at det er lov å forsyne seg med moreller og annen frukt som henger utenfor murene. Om det bare gjelder for dette område, eller for større deler av Italia skal jeg ikke si noe om, men vi benyttet oss uansett hyppig av muligheten.

Etter turen slanget vi oss med bassenget og nøt livet til det var tid for å gjøre seg klare til en siste middag med gjengen. Mens mørke skyer samlet seg og siden slapp sin last plaskende ned over landskapet gjorde vi oss klare for middag.

Middag i Putignano var aller siste post på programmet. Det passet da selvfølgelig perfekt med ekte italiensk pizza.

Etter middagen ruslet vi litt rundt på regnvåte gater i Putignano.

Blåtur dag 6: Hjemreise

Hjemreisedager er alltid litt nedtur. Tidlig opp, pakke ferdig, kjøre bil, fly, tog og bil. Hjemme.

Hjemtur

Men hodet er fullt av fine minner, fjeset har fått farge, hjertet er takknemlig for fine venninner og de gode opplevelsene vi har hatt.

Det tar tid å fordøye alt vi har opplevd på noen få dager i Italia, men jeg takker av hele meg for turen.

Neste par ut er Mari og Annette, som jeg vet allerede er i gang med planleggingen av Blåtur 2025.

Neste par ut!

Det er bare å glede seg!

Takk for turen!


Blåtur dag 4: Matera, middag og (feiende flotte) madonnaer

Programmet for dagen var en tur til byen Matera som står på UNESCO sin verdensarvliste. Vi kledde oss i sommerlige gevanter og tok ikke med oss paraply.

Matera er en by sør i Italia. Den er hovedstad i provinsen Matera i regionen Basilicata. Området rundt Matera har vært bosatt siden steinalderen. Byen ble visstnok grunnlagt av romerne på 200-tallet f.Kr. under navnet Metheola etter konsul Lucius Caecilius Metellus. (Wikipedia).

Selfie-time!

Rett etter ankomst Matera begynte det å regne. Og det var ganske kjølig. Løsningen ble å sette seg rett ned for å drikke kaffe og se på kart. Så kjøpe mer klær og videre ikle seg noen praktiske regnponchoer som reiseselskapet hadde vært så vennlige å gi oss. Først da var vi klare for sightseeing.

Matera er kjent for sin gamleby, Sassi di Matera (som betyr «steinene i Matera»). Sassi var en førhistorisk huleboer-bebyggelse og man tror at det kanskje er en av de første bebyggelsene i Italia. Matera skal også være verdens 3. eldste by. Sassi består av hus som er hogd ut av fjellet, lokalt kalt «Tufo». Mange av disse «husene» er egentlig grotter, og gatene i enkelte deler av Sassi er til tider på taket av andre hus. (Wikipedia).

Heldigvis sluttet det å regne slik at vi kunne pakke bort ponchoene.

Sveitserost fjell

Fine venninner!

Feiende flotte madonnaer

Etter hjemkomst dollet vi oss opp med alt vi hadde og moret oss med en aldri så liten photoshoot. Dette gjør vi sånn ca hvert 10. år – bare for å dokumentere at vi fremdeles ser helt fantastiske ut.

Hver for oss:

Og hele den nydelige buketten med fargerike «søstre» samlet:

Middag

Vi trenger ikke å gå ut for å hygge oss med god mat og drikke. Her tro alle til og disket opp med masse gode retter, et pent pyntet bord og god stemning – i dag også.


Blåtur dag 3: Sykkeltur, sightseeing og stor stemning

Denne morgenen fikk vi levert el-sykler til huset. Ingen ting å si på ambisjonsnivået – vi skulle sykle langt og planen var å sykle en runde som tok oss gjennom tre byer i løpet av dagen.

Sykkeltur

Sykkelturen til dagens første by, Alberobello, gikk på rolige landsens veier og litt på sti. Det var varmt, sommerfuglene flagret rundt oss, valmuene svingte seg lett i brisen, smilene satt løst og syklene for av sted. Før vi visste ordet av det var vi fremme i Alberobello.

Alberobello (bokstavelig «vakkert tre) er en liten by og kommune innenfor storbyområdet Bari (tidligere provinsen Bari) i regionen Puglia i sørlige Italia. Den er kjent for sine vakre trulli (kalkstenhus med kjegletak), som ble utpekt av UNESCO i 1996 som en del av verdensarven. (Wikipedia).

Men vi hadde syklet litt, og var tørste. Vannet vi hadde medbrakt var ikke kaldt nok, så gjengen toget inn på nærmeste vannhull.

Etter en laaang drikkepause gikk vi rundt i byen og så oss om. Dette er nærmest Trullienes hovedstad, så en grundig sightseeing var på sin plass.

Trullo er et lite steinhus med ett rom, overdekket med et kjegleformet steintak – en såkalt «falsk kuppel». Det er bygget i en forhistorisk byggeteknikk med tykke kalksteinsvegger av tørrmur. Takene er bygd av utkragede kalksteinsblokker. Slike hus er kjent fra byene Alberobello og Martina Franca i Puglia i Sør-Italia. De er brukt både som bolig og som lagerbygg. Hustypen er oppført på UNESCOs verdensarvliste. (Store Norske Leksikon).

Allerede nå skjønte vi at tidsskjemaet vårt kom til å ryke. Det var tid for lunsj.

Vår venn Francesco anbefalte Trattoria Terra Madre – og det gjør sannelig vi også!

Under lunsjen skjedde det noe veldig rart… Noen som ser – eller skjønner?…

Jeg mistenker at noen plutselig husket på at de, ganske snart, skulle sykle. Den observante leser vil se at ikke alle tenker så langt.

Etter en veldig hyggelig lunsj, både av den kulinariske og mellommenneskelige typen, hvor vi innså at vi absolutt har flere gode år igjen og at Italienere kan sine ting, hadde vi skjønt at vi ikke kom til å rekke mer enn denne ene byen. Vi lærer stadig noe nytt om oss selv.

I stedet ble det litt shopping – og is – før vi syklet hjemover til huset vårt.

Sykkelturen tilbake til residensen vår ble en strabasiøs tur! Jeg startet med å feilgire i en motbakke som kom veldig brått på, tråkket til så kjedet hoppet av og låste seg fast. Skulle kanskje takket nei til den siste skvetten med vin?…

Vi fikk, med muntre tilrop (og med litt hjelp), røsket kjedet på plass igjen og fortsatt turen.

Vel ute av byen gikk turen på stier få har brukt før oss. Gjørmen skvatt, vi dro med oss det som var av spindelvev, det regnet, vi spant, krøket oss under lave greiner og var alle enige om at vi kanskje skulle valgt en litt annen rute, men vi kom heldigvis helskinnet frem. Syklene så heldigvis bare litt herjet ut.

Det gjorde seg med en dusj etter hjemkomst.

Middagen ble spist i byen Castellana Grotte, Città Metropolitana di Bari. Utrolig god mat!

Stor stemning

Vel tilbake i huset ble det stor stemning. Det viste seg at Mari er skikkelig glad i remix og at vi andre er ikke vonde å be når det kunne synges av full hals og danses ved bassenget. Livet er nå!

Om det ikke ble danset på bordet, så ble det danset langt inn i natten. Takk og lov for at vi kan slippe oss løs og danse som om det ikke er en dag i morgen!


Blåtur dag 2: Byvandring, båttur og bestemors pasta

Morgenen startet med småtrøtte fjes i solveggen, kaffe i koppene og froskeegg i bassenget.

Jada, froskene hadde vært aktive i løpet av natten og ingen av oss hadde spesielt lyst på morgenbad.

Byvandring i Monopoli

Dagens offisielle program begynte med byvandring i byen Monopoli.

Monopoli er en italiensk kommune som ligger i regionen Puglia. Den vakre byen kjennetegnes av sine historiske hvite og brune bygninger, som ligger like ved vannet og har utsikt over Adriaterhavet. Slott og palasser og trange gater pryder gamlebyen. (Wikipedia)

Før båtturen ble det tid til en spasertur langs forsvarsmurene som går parallelt med kysten – i følge med en overivrig guide.

Vi trodde han kun skulle følge oss til båten, men han hadde andre planer. Guiden vår snakket gebrokkent på inn- og utpust mens han nistirret på manuskriptet sitt. Han ville så veldig gjerne at vi skulle bli med både hit og dit og kanskje litt hitover også? Og ville vi ikke høre litt mer da? Stakkaren hadde et vanskelig publikum…

Til tross for en overivrig og litt utfordrende guiding smiler vi alle sammen.

Båttur og bading

«Endelig» dukket Donatello (Apulian Boat tours – Dragone) opp og tok oss med ut på båttur. I tre timer duvet vi av sted på bølgende. Underveis holdt vi på å bli senket av en diger yacht, ble tilbudt å svømme inn i grottene sammen med alle båtene som ulovlig også kjørte inn der – vi takket pent nei til tilbudet – fikk servert musserende og focaccia, solte oss, badet fra båten og hadde det rett og slett veldig fint. Livet til de 6 søstre smilte fra øre til øre!

Selv om vi takket nei til å bade blant båtene inne i grotten, takker vi gladelig ja til en dukkert rett utenfor Monopoli. Det ble selvfølgelig hoppet og stupt grasiøst ut i vannet, før vi duvet rundt i bølgene og sendte en bitteliten tanke tilbake til kalde Norge.

Etter båtturen dukket «guiden» vår overraskende opp igjen og så riktig så skuffet ut da han fikk beskjed om at vi klarte oss selv resten av dagen.

En slukøret guide rusler hjem

Jeg fikk oppriktig vondt av han. Han ville jo så veldig gjerne trene seg på å være guide, men søstrene ville ikke være prøvekaniner – dessverre.

Vi var klare for mer bading og la oss til på moloen på utsiden av byen. Her nøt vi livet, inntil en bølge skyllet over deler av følget, truet med å sende håndklær og bager ut i havet – og vi skjønte hvorfor ingen andre hadde lagt seg til der vi var.

Tid for litt spasering, shopping, gelato og justering av væskebalanse.

Bestemors pasta (eller kokkekurs)

Ut på ettermiddagen ble vi hentet av Francesco som tok oss med hjem til mamma’n sin. Ja, overskriften lyver. Jeg måtte få det til å rime med byvandring og båttur… OG Lorrie fikk konstant assosiasjoner til sin bestemor under kurset, så litt kunstnerisk frihet må jeg kunne unne meg. Uansett – nå skulle vi lære å lage ekte italiensk pasta!

Deigen til pasta er så enkelt som mel – og en passe menge vann. Kna det sammen. Bruk diverse redskaper og lag ulike fasonger pasta.

Overraskende kjempevanskelig! Vi hjalp også til med å lage en form for «piroger» og fikk se på at mamma’n laget et par andre retter.

Moren hans hadde «jukset» litt og laget ganske mange retter som vi ikke hadde bidratt til. Det ble en et festmåltid!

Stemningsbilder fra hjemstedet til Francesco:

Og plutselig var det natt. En ny dag venter.


Blåtur dag 1: Avreise, avsløring av turmål og ankomst

Etter måneder med spenning var avreisedagen endelig her! Beskjeden fra arrangørene var å møte opp på Asker stasjon tidlig en onsdag morgen og gå på flytoget til Gardermoen. Vi gjorde som vi fikk beskjed om – med sommerfugler i magen.

På Gardermoen gikk vi spente på flyet til Brussel. Var Brussel det endelige reisemålet?

Nope! Men her ble det gjettekonkurranse, innsnevring av alternativer og til slutt avsløring av det endelige reisemålet; vi skulle fly til Brindisi i Puglia, Italia og derfra videre i bil til en by ingen av oss hadde hørt om før; Polignano a Mare!

På flyplassen ble vi hentet av vår lokale tilrettelegger, sjåfør og guide Francesco som kjørte oss til vårt hjem for de neste dagene – et flott Trullo hus like utenfor byen Castellana Grotte.

Det beste bildet jeg har av vår altmuligmann Francesco

Rundt Trullo huset vårt (mer om Trulli i et senere innlegg, men er du ivrig kan du allerede nå lese om der her) var det morelltrær, fiken, aprikoser, granatepletrær og enorme busker med lavendel og salvie.

Trulli delle Lama, Castellana Grotte

I det fjerne hørtes hundeglam, men ellers var det kun vinden i bladene og skravlingen fra seks entusiastiske damer som kunne høres. Vi har det med å bli litt høylytte når stemningen stiger – perfekt å ikke ha naboene så tett på.

Denne første kvelden ble det utdeling av «goodie bags» (utrolig hva reiseleder Lorrie hadde fått plass til i kofferten sin!), middag i huset og rolig stemning. Lurer på hva det kommer av, men grytidlige morgener og lange reisedager har begynt å prege oss litt.

Jeg sa rolig stemning. Da mener jeg bortsett fra froskene!

Ingen av oss var klar over at frosk digger klorvann, men det gjorde altså «våre» frosker. Og de holdt et svare leven!

Venninnekveld på terrassen, froskefest i bassenget, sommerkveld i Italia. Blåturen var ikke lenger blå, men tegnet til å bli en veldig fin opplevelse.

Følg med videre!


Ut i det blå 2023

Hvert annet år drar jentegjengen «De 6 søstre» på tur. For noen år siden innså vi at vi begynte å bli for sære til at vi klarte å bli enige når alle seks skulle bestemme, så planlegging av turen ble gitt til to og to. For ytterligere å hindre innblanding, ble det vedtatt at konseptet skulle være «Blåtur».

En blåtur er en overraskelsestur ut i det ukjente. Deltakerne skal ikke ha kjennskap til bestemmelsesstedet og opplegget rundt turen, som gjerne tilrettelegges av en arrangementskomité. 

Årets Blåtur ble arrangert av Reiseselskapet «Ut i det blå» som bestod av de dyktige reiselederne Lorrie og Mei Lin.

Turens spente «gjester» var Mari, Annette, Trine og meg selv.

Da denne turen gikk over seks dager, har jeg sett meg nødt til å dele opp innlegget. Det ble rett og slett for langt og jeg er redd jeg vil miste dere underveis – kanskje gjør jeg det allikevel – men jeg håper dere vil henge med helt til siste dag. Med håp om at dere vil kose dere med beskrivelsen av turen vår – og ikke minst med alle bildene – les i vei!

  1. Blåtur dag 1: Avreise, avsløring av turmål og ankomst
  2. Blåtur dag 2: Byvandring, båttur og bestemors pasta
  3. Blåtur dag 3: Sykkeltur, sightseeing og stor stemning
  4. Blåtur dag 4: Matera, middag og (feiende flotte) madonnaer
  5. Blåtur dag 5: Rusletur, rolige timer og regn + Blåtur dag 6: Hjemreise

Klatring og kos på Kalymnos

Kalymnos – den greske øya som har vært en kasteball mellom riker siden tidenes morgen. Øya som du ble sendt til hvis du reiste uspesifisert og det ikke var rom igjen i herbergene på Kos. Øya som er omgitt av et asurblått Egeerhav, som har utsikt til Tyrkia og som (aller mest) er et eldorado for sportsklatrere. Hit dro vi for å sjekke om det faktisk var sant det «alle» sier – at klatring er best på Kalymnos. Vi ble definitivt ikke skuffet.

Vi reiste med charter fra Gardemoen til Kos. Herfra ble vi trygt geleidet inn i busser og videre leid inn på fergen over til Kalymnos av smilende, sprudlende charterguider. Fergen la til kai i byen Pothia og vi ble derfra busset til Masouri, hvor vi skulle bo. Du kan si mye om å reise på chartertur, men tenke selv trenger du ikke. Kan være godt det innimellom.

Byen Masouri ligger mellom majestetisk kalksteinsklipper og et krystallklart hav, er veldig liten, oversiktlig og ganske koselig. Med kun én gate som går enveiskjørt gjennom byen var det relativt enkelt å finne frem.

Hotellet vårt «Elena Village» lå et steinkast utenfor byen med utsikt til Egeerhavet og øya Telendos fra forsiden, mens det bak hotellet var steile kalksteinsklipper med massevis av klatreruter man kunne ligge å se på fra solsengen.

Vi testet ut flere av de mange klatrefeltene på øya. De to første dagene holdt vi oss i Grande Grotta området som lå rett bak hotellet. Her gikk vi IKKE ruter inne i selve grotten (les: ALT for vanskelig), men holdt oss til venstre i området som heter Spartacus Area.

Tony drømmer om å henge fra taket i grotten

Vi byttet på å sikre hverandre, lede og å vente på tur. Det ble med andre ord ikke klatret stort mer enn en rute i timen, totalt 5-6 ruter om dagen, noe spesielt fingrene mine var veldig glade for. Det er skarpt fjell her!

Overalt på øya er det geiter. Noen av dem er litt mer nærgående enn andre. Spesielt én geite-frøken ville gjerne være med i gjengen. På bildet under stilte hun seg opp rett bak Herman (som sikret Tony), lukket øynene og sovnet stående! Når jeg forsøkte meg på en selfie med henne ble jeg stanget vekk! Til pass for meg for å bli for innpåsliten. Jeg tenkte vi kunne vært fjellgeiter sammen. Men neida. Ikke interessant.

Skal du klatre på Kalymnos må du ha en klatreguide. Denne guiden er som en bibel for alle klatrene og brukes flittig! Den tas med til frokost, til klatrefeltet, på scooter, til lunsj, til middag og noen har den sikkert også med seg til sengs.

Uansett hvor vi befant oss var det ruter i alle vanskelighetsgrader. De enkleste – og de på «topp 50» listen var det litt mer rift om, men det var sjelden kø. Var ruten vi hadde sett oss ut opptatt var det bare å ta en annen først og så bytte med naboen. Og det kuleste – det var folk i alle aldre. Det var ikke uvanlig å se godt voksne mennesker, med godt brukte kropper og klatresko fra 70-tallet kruse opp fjellsidene. Ingen grunn til å slutte med klatring bare fordi du blir grå i håret!

Her er vi på Kasteli med en ung gjeng til venstre og en litt eldre en til høyre

Etter en lang dag med klatring, var det tid for «after-climb» på hotellet. Litt avslapping, bading i Egeerhavet, lesing av bok og bading i bassenget. Godt med litt balanse i aktivitetene.

Når det var tid for middag ruslet vi enten noen få meter over til nabo-restauranten Thrimpi, som varmt anbefales, eller inn til sentrum av Masouri. Her ble favorittrestauranten Prego, som naturlig nok også anbefales. Kalymnos har veldig god mat og gode greske viner, til en ganske så hyggelig pris. Blir jo rent glad av sånt.

Etter en par dager til fots fant vi ut at vi skulle leie scootere for lettere å komme oss rundt på øya. Praktisk, billig og gøy!

En dag etter at vi hadde klatret ferdig kjørte vi sightseeing over til den andre siden av øya. Veiene er lite trafikkerte og i relativt god stand som gjør det å cruise rundt på scooter til en fin opplevelse. Landskapet er relativt goldt, men de vekstene som trives gjør det også til gangs.

Utsikten fra toppen av øya

Kalymnos lukter timian! Urten vokser vilt, villig og overalt. Når man kjører rundt på denne lille øya er veiene enten omkranset av høye hekker med vakre hvite og rosa blomster, eller lave tuer med urter som avgir en fantastisk duft.

Tistlene ser imidlertidig ganske agressive ut

Vi feiret også 17. mai mens vi var på tur. Dagen ble markert med det Norske flagget i sekken, en liten drink før fem og noen timer på solsengen før vi rundet av med en 3-retters på naboresturanten. Hipp hipp hurra!

Den siste klatredagen tok Tony og jeg turen over til Telendos, øya vi har utsikt til fra hotellet. For å komme oss dit måtte vi ta en båt fra havnen i Masouri. Ved ankomst klatrefeltet la ikke båten skikkelig til, men kjørte for full pinne inn i noen dekk som var hengt opp på klippene og så var det bare å hoppe i land! Ganske spennende må jeg si.

Men vi må jo ha med litt flere klatrebilder. Det var jo derfor vi var der!

Jeg skal innrømme at jeg var litt spent på forhånd. Ville det blir litt mye klatring og lite kos? Litt lite klatring (fordi alt var for vanskelig) og for mye kos? Ville det bli kjedelig å klatre en hel uke? Etter 6 dager med klatring hver dag hadde jeg svaret; Fingrene var såre, kroppen litt sliten, men jeg var så absolutt ikke lei – av hverken klatring eller Kalymnos. Selv om det skulle bli godt med en hviledag i buss og på fly. Uka ble en veldig fin balanse mellom klatring og avslapning og vi var alle enige om at turen fristet til gjentagelse.

Klatring og kos på Kalymnos anbefales!

Team KavliBakken takker for turen!