I mai tok Hilde og jeg turen til Helsinki i Finland. Hvorfor Helsinki? Hvorfor ikke! Aldri vært i Finland, hørt mye pent om byen – og ikke minst kan vi med dette valget bevise at vi ikke bare drar på tur i skog og mark. Vi kan også pynte oss litt og kose oss i en storby.
HeidiHilde
Så hva gjør man i Helsinki? Sightseeing selvfølgelig, badstu – selvfølgelig, god mat og drikke – selvfølgelig, og bittelittegrann shopping – selvfølgelig. Klassisk storbyferie med andre ord.
Sightseeing
Vi gjorde det smarteste man kan gjøre med liten tid og et ønske om å se «alt». Vi kjøpte billetter til en hop-on-hop-off-buss. Det ble kun hop-on og så sitte stille hele runden for vår del. Neste gang går vi kanskje av bussen en tur, men for denne gangen var det nok å sitte på, se og få oversikt over byen.
Av bussen igjen ramlet vi inn på Senatstorget foran Helsinki katedralen. Her fikk vi overvære et veteranbilstevne fra kirketrappa og moret oss over den høylytte entusiasmen til deltagerne akkompagnert av finsk rock. Før vi gikk var torget fullt av biler og med lang kø for å komme inn. Jeg tok ikke bilder av det.
Sauna
Når man er i Finland må man besøke en Sauna. Noe annet ville vært veldig underlig. Vi valgte Löyly; «A unique sauna & restaurant by the Baltic Sea. One of Time Magazine´s “World 100 Greatest Places”.
Hilde er kjempespent og vi følte oss ganske grønne. Hvordan gjør man det egentlig med sauna i saunaens hjemland?
Her svettet vi ut gruff og rusk, badet i Østersjøen, slanget oss i solen før vi gikk inn i en ny sauna, badet litt mer i Østersjøen, før vi igjen nøt solen og den fine utsikten. Det var ikke et eneste bjørkeris å se. Litt skuffet. Etter all denne nytingen ble det sen lunsj i restauranten på stedet.
Denne badstuen var spesielt fin.
Flott utsikt!
Mat og drikke
Det var ingenting å si på restaurantene vi spiste på. Fredag falt valget på «Shelter«. God mat, god drikke, god stemning, veldig sentral beliggenhet et steinkast fra katedralen og det historiske sentrum i Helsinki.
Lørdag hadde Hilde booket bord til oss på en restaurant som har vært populær hos artister og kunstnere siden starten i 1932; Ravintola Elite. Et stykke unna sentrum, men vi er jo turvante og trasket i vei. Ett par små gnagsår senere ankom vi et området som minnet om Grünerløkka. Like blide.
Her ble vi plassert på et lite bord i den smaleste passasjen i restauranten, hvor alle som skulle inn eller ut, eller bare på toalettet, måtte gå forbi. På den andre siden av midtgangen satt en høylytt storfamilie med en drøss med barn som løp rundt og var mer eller mindre fornøyde.
Vårt første bord til venstre i bildet – bordet bak nellikene.
Det var et litt travelt sted å sitte. Men – litt flaks skal man ha. Hovmesteren var oppmerksom og da de fikk en avbestilling ble vi sporenstreks flyttet. Han så jo at vi så absolutt ikke hørte hjemme på restaurantens dårligste bord.
Til alt overmål ble oppgradering gjort til restaurantens beste bord; stambordet til diverse kjente kunstnere. Vi har senere fått høre at det bordet er det få som får uten å ha bestilt det i lang tid i forveien. Fortjent!
Finske menyer kan være litt krevende.
Vi var litt spente på hva vi skulle spise
Mer sightseeing
Søndager er perfekte dager for mer sightseeing. Vi tok turen til havnen og båten over til Suominlinna – eller Sveaborg som den heter på svensk.
Suomenlinna
Suomenlinna (eller Sveaborg på svensk) er en kystfestning utenfor Helsinki.
Festningen har vært et museum fra 1919, og regnes som et enestående eksempel på svensk militær arkitektur fra 1700-tallet. Så enestående at festningen nå er på UNESCOs verdensarvliste.
Suominlinna har gammel trehusbebyggelse, 10 meter tykke forsvarsmurer, kanoner, borggård, begravde konger, vakre parker, kaféer, nyklekte andunger, krevende brostein, fine turstier og vakker utsikt. Med andre ord – et perfekt sted å tilbringe en søndag med nydelig vårvær.
Sveaborg kirke er verdt et lite besøk. En fun-fact om kirken er at den også fungerer som fyrtårn. På dette temaet har jeg gjort null forskning, men jeg tipper at det ikke er så mange andre kirker som også innehar den oppgaven. Litt filosofisk kan man jo bli når man tenker på dobbeltbetydningen av kirken som et fyrtårn. Litt filosofisk.
Ellers kan jeg nevne at gjerdet rundt kirken er laget av gamle kanonrør og ankerkjetting. Kreativt gjenbruk.
Rett og slett et sted det er verdt å besøke. Spesielt når sola skinner og det ikke er så mye folk at man må gå i kø. Det anbefales å ikke ligge for lenge å dra seg.
En helg i Helsinki er over for denne gang, men jeg kommer gjerne igjen! Byen har vist meg go’ siden med pent vær, ryddige gater, god mat og drikke, et oversiktlig sentrum og vennlige innbyggere.
Takk for turen!
Skulle du ønske å få blogginnleggene mine rett i e-posten din kan du abonnere på innleggene mine. Legg da inn e-posten din her:
«Denne unike jenteturen er en perfekt kombinasjon av en reise i deg selv, og en reise med spennende opplevelser, kulinariske eventyr, kultur og vakker natur. Vi tar deg med til Atlasfjellene og den magiske byen Marrakech». Sånn lød starten på turbeskrivelsen fra Turbobla og Njorun. Videre lokket de med setningene; «Bli med oss på denne unike jenteturen i Atlasfjellene og Marrakech og skap minner for livet. Du fortjener å ta vare på deg selv med en tur som gir deg både indre vekst og fantastiske opplevelser.»
Turer i fjell kan jeg, kultur kan jeg like, men indre reise? Akkurat det var jeg litt mer skeptisk til. Man vet aldri hva man kan finne når man begynner å grave i sitt eget hode. Når det er sagt – jeg hadde et sterkt behov for ferie, for å finne nytt fokus og for å rømme fra livet mitt en liten stund. Kanskje var dette akkurat den kombinasjonen av opplevelser jeg hadde behov for? Så tenkt, så gjort. Jeg satte kursen mot Marokko.
Reisen er i gang
Ved ankomst Marokko dro vi rett fra flyplassen i Marrakech til den lille berber-landsbyen Imlil i Atlasfjellene. Inntrykkene var mange allerede på veien din.
I september i år opplevde Marokko et av de verste jordskjelvene på mange, mange år. Skjelvet hadde en styrke på hele 6,8 med episenter i Atlasfjellene ca 72 km sørvest for Marrakesh. På vei til Imlil kunne vi se hvilke ødeleggelser jordskjelvet hadde gjort og ikke minst så vi store teltlandsbyer hvor lokalbefolkningen nå bor. Det gjorde sterkt inntrykk å komme så tett på. Vi hadde alle vært litt bekymret for å dra, fordi vi ikke ønsket å øke belastningen på lokalsamfunnet, men kunne se at de nå, mer enn noen gang, hadde behov for at turistene kom tilbake. Uten inntekter fra turistnæringen vil de slite enda mer med å klare seg og vi ble definitivt ønsket varmet velkommen av lokalbefolkningen.
Douar Samra
Vi ble innkvartert i en liten landsby litt ovenfor byen Imlil. Her bodde vi i ett utrolig sjarmerende gjestehus i berberstil ved navn Douar Samra. Dette huset er relativt nytt, men bygget i tradisjonell stil.
Ingen rom er like, mange av rommene er uten strøm og foran toalettet er det kun forheng. Vi ble godt kjent vi som delte rom.
Yoga
Dagene startet med Yoga ledet av Yoga-Marianne på en av husets takterrasser.
Morgenene i Atlasfjellene er relativt kalde på denne tiden av året og med en gradestokk som ikke viste mer enn 7-8 grader stilte jeg med 4 lag ull og en positiv og varm innstilling. Mind over matter.
Det var magisk å stå der med utsikt mot fjellene og se soloppgangen gi dem et vakkert rosaskjær mens jeg pustet, strakk, skiftet stillinger og ble løsere for hver gang jeg trakk den friske og kalde fjelluften inn i lungene og sakte slapp den ut igjen. Alt av reisestølhet, følelsesgruff og spenninger løsnet motvillig, men samtidig sakte og sikkert. Stive muskler og sener protesterte, men måtte til slutt gi seg over. En nydelig måte å starte dagen på.
Etter yogaen disket vertskapet opp med deilig frokost, den tradisjonell mynteteen – gjerne med masse sukker i – og kaffe. Takk og lov for kaffe etter strekk og bøy en tidlig morgen.
Selvutvikling
Neste post på programmet var enten selvutvikling eller turer i området. De første dagene føltes sjelen rå og sårbar og det var slett ikke så godt å bedrive indre reise. Tankene om at jeg trengte dette og samtidig bare ønsket å rømme fra det kjempet om plassen.
Utetime – akkompagnert av et vrinskende esel – litt vanskelig å fokusere
Rikke fra Njorun tok oss igjennom visualiseringer og ga oss verktøy vi senere skulle trene på på egenhånd. Jeg fikk til noe, andre ting ikke i det hele tatt og noe må jeg definitivt øve mer på. Heldigvis var det mindre skummelt og mer spennende enn jeg hadde fryktet. Puh!
Turer
Da var det enklere å være på tur. Turene var varierte og gikk både i skogen, fjellene og gjennom Berber landsbyene. Tur og kultur hånd i hånd.
2300 mohVi kan skimte toppen av Jebel ToubkalI nasjonalparken Toubkal
I Marokko var det, som hjemme, høst og trærne hadde fremdeles en sprakende fargeprakt i gult, orange og grønt. Naturen i fjellene var frodig og gold på samme tid. Et landskap det var godt å gå i og som var som balsam å hvile sjela i. På turene vi gikk hadde vi en form for mål; et fossefall, en landsby, et fjellpass eller en hellig stein, men samtidig var disse stedene ikke egentlig målet. For å si det litt forslitt; veien eller turen om du vil, var målet. Tur ER godt for meg. Uansett kort eller lang, slitsom eller rolig. Det å gå, bruke beina, kjenne at kroppen virker til det den skal, kjenne været i fjeset, kjenne den sterke lukten av furuskog i nesa, føle grusen under føttene, vekten av sekken på ryggen, summingen fra glade damestemmer, lyden av muldyrhover – alt fyller meg med en boblende glede i magen som jeg også nå fysisk kan hente frem – mange uker etter hjemkomst. Tur er livet.
Nye bekjentskaper kjennes gamle
Turlederne våre hadde nok sett for seg at vi skulle gå i stille kontemplasjon og videreføre den indre reisen når vi var ute og gikk turer. Det skjedde ikke. I det minste ikke for alle. Denne gjengen med positive, artige og spennende damer hadde mer enn nok med å bli kjent med hverandre. Det var komplett umulig å ikke bruke turene til å prate om liv levd, nåtid og fremtid.
Samtalene gikk på kryss og tvers og nye bekjentskaper føltes fort som gamle. Kanskje er det sånn når man søker seg til den samme reisen, at vi har noe grunnleggende felles og at vi dermed lett finner hverandre? Uansett – det var sjelden stille når vi gikk tur.
Vanskelig å unngå å støtte lokalbefolkningen
Som tidligere nevnt gikk turene våre både i øde terreng og i kulturlandskapet. Guidene våre hadde lagt opp ett tidskjema for at alle dagens poster skulle gjennomføres. Optimistisk! Det gikk som det måtte gå når 10 damer kommer over et lokalt kooperativ med en over gjennomsnittet entusiastisk og god selger. Flere av oss fikk øvd litt på pruting og selgeren fikk vist hva han var god for. Tidsskjema sprakk og det ble en god dag for kooperativet. Jeg har nok puffer nå.
Og dagen etter ble det enda mer tid til å støtte lokalbefolkningen. Jeg mistenker at guiden vår synes det ble litt vel mye støtting og litt lite gåing.
Lunsj i det fri
Hver dag disket guidene våre opp med deilig lunsj i det fri. Muldyrene luntet tungt lastet i forveien og gode hjelpere rigget til tepper, madrasser og vaskevannsfat til håndvask. Det ble servert varm te i tradisjonelle te-glass, varm mat, salat og frukt til dessert.
Livet i Atlasfjellene
Jeg tok mange, mange bilder i vakre Marokko. Et utvalg ser dere i denne bloggen. Flere kommer på Instagram. Det er vanskelig å velge bare noen – bær over med meg.
Det er mye manuelt, tungt og tidkrevende arbeid som bedrives av landsbybefolkningen – og kanskje spesielt kvinnene har tunge dager. Det er de som samler ved, henter for til dyra, renser nøtter, lager mat, vasker klær, passer barna og mye mye mer.
Egentid, meditasjon eller bare kos
Jeg er nok dessverre litt for sosial, eller for å være helt ærlig så er jeg vel litt redd for å gå glipp av noe gøy, til at jeg klarte å trekke meg tilbake og trene på visualisering (så ofte som jeg kanskje skulle ha gjort). Refleksjon og innadrettet virksomhet vek litt vel ofte plassen for fine og morsomme samtaler med romvenninnen min Torhild. Tenk å være så heldig å få dele rom med en som man matcher så bra med! Og litt prat om utvikling ble det jo også.
Torhild og jeg koser oss på terrassen vårForsøk på refleksjon, ble til fotograferingNina har funnet roen i ettermiddagssolaDet tøyes til godt humør
Hammam
Hørt om det? Ikke jeg. Jeg hadde en vag følelse av at det innebar noe badstuaktig, men ettersom jeg ikke hadde gjort det før skulle jeg selvfølgelig være med. Vi var seks lett spente damer som møtte opp, usikre på hva vi skulle, og hvordan vi skulle te oss. Vi ble enige om at det nok var riktig å kle av seg og så toget vi nakne, bleke, litt keitete og lett fnisende inn i et bittelite rom med gulv, tak og vegger av blankpolert stein. Rommet var kun opplyst av en liten glugge på veggen og noen blafrende stearinlys og ble fyrt opp med ved i en stor ovn under gulvet. Etter noen minutter kom berberkvinnen Malinka inn til oss, iført bare en truse, og satt i gang med å blande vann til riktig temperatur og så gni oss inn med såpe. Jeg tror jeg var 4 år sist jeg ble vasket så grundig av et annet menneske. En ganske spesiell opplevelse. Etter innsåping og skrubbing fikk vi bøtter med vann kastet over oss. De kom brått og uventet og det var ikke fritt for at det ble litt hosting og harking. Det var hud mot hud og bryster i fri dressur. Malinka jobbet med strake bein og krom rygg til svetten silte. Intet verneombud på denne arbeidsplassen! Det var plaskende vann, hett, fuktig, og vanskelig å se hverandre gjennom mye damp. En fantastisk nær, sanselig og genuin opplevelse. Det var seks lettere euforiske damer, som etter at seansen var over, litt øre, karret oss opp fra gulvet og steg inn i virkeligheten igjen. Kanskje har vi også fått et innblikk i hvordan kvinner i Berber kulturen har det når hodeplagget blir tatt av og mennene er et annet sted?
Det eneste bildet fra Hammam seansen
Hjemmebesøk
Da vi skulle reise fra landsbyen insisterte en av de som jobbet i gjestehuset på at vi måtte komme på besøk til hans hjem. Vi takket ja til gjestfriheten, troppet opp og fikk servert te, frukt og valnøtter fra egen hage. Det visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss – selv om dette nok var passe ubeleilig og midt i dagens andre gjøremål for kona hans Hammam-Malinka. Fine mennesker!
MalinkaTurleder Marianne og guiden vår RadoanTrude, Torhild og Yoga-MarianneMalinka, sønn og mann
Med dette sa vi takk for oss og satte kursen for Marrakech.
Marrakech
I Marrakech bodde vi i en flott Riad midt i Medinaen (gamlebyen) kun et steinkast unna det store markedet Jemaa el-Fnaa.
Sightseeing
Den første dagen hadde vi guide som tok oss med rundt til flere severdigheter. Det var fint å få denne turen til fots som i tillegg til å ta oss med til palasser, skoler og andre severdigheter, ga oss en viss oversikt over byen. Det gjorde oss litt tryggere når vi skulle ut på egenhånd.
Før vi slapp ut på egenhånd holdt Turbobla-Marianne et lynkurs i pruting for oss og så var vi i gang. Jeg er altså så stolt av hvor god jeg ble til å prute. God følelse! Tips, når selgeren blir sur har du gjort en god deal. Jeg stoppet gjerne litt før det skjedde. Liker ikke at folk er sure på meg. Se! Jeg har lært noe av denne indre reisen.
Det er utrolig hva man kan se og hva man bare må ha når man vandrer rundt i eksotiske Marrakesh. Markedet Djemaa el Fna er hjertet og her kan man vandre rundt i timesvis uten å gå lei. Det er en fordel å ikke høre på begge ører og ha litt skylapper mot alle henvendelser. Kun som beskyttelse mot alle inntrykkene, ikke fordi noen nødvendigvis er ubehagelige. Vel, bortsett fra han ene som ble sur fordi jeg tok bilder av kakene hans uten å spørre først. Han ble faktisk litt ubehagelig. Men han var bak en disk med masse kaker og jeg hadde joggesko og grei gangfart.
Det var ikke bare sightseeing, pruting og shopping i Marrakesh. Det var også yoga på takterrassen, sundowners, middag, gode samtaler, manicure og massasje.
En katt som ville vise oss hvordan katt-ku virkelig skal gjøres
Og jeg koste meg med å ta bilder. Masse bilder!
For å oppsummere så var dette en helt fantastisk fin tur! Jeg var virkelig i turbobla hele uken. Nydelig natur, herlige og spennende nye bekjentskaper, god mat og drikke, kultur, intense sanseinntrykk og ny bevissthet om meg selv, hva jeg drømmer om og ikke minst hva jeg ikke trenger i livet mitt.
Takk til denne flotte gjengen med damer som ga av seg selv, reiseledere, guider, muldyrførere og kokker som tilrettela og gjorde turen helt perfekt!
Om turen anbefales? Så absolutt! Turbobla arrangerer turer med tema Selfcation i 2024. Det er bare melde seg på. Og jeg er ikke sponset av Turbobla eller Njorun. Jeg er bare en veldig fornøyd kunde!
Morgenen startet med småtrøtte fjes i solveggen, kaffe i koppene og froskeegg i bassenget.
Deilig med kaffe i morgensolaMorgentrøtt, men med neglelakk
Jada, froskene hadde vært aktive i løpet av natten og ingen av oss hadde spesielt lyst på morgenbad.
Froskeegg galore!Trine tok ansvar!
Byvandring i Monopoli
Dagens offisielle program begynte med byvandring i byen Monopoli.
Monopoli er en italiensk kommune som ligger i regionen Puglia. Den vakre byen kjennetegnes av sine historiske hvite og brune bygninger, som ligger like ved vannet og har utsikt over Adriaterhavet. Slott og palasser og trange gater pryder gamlebyen. (Wikipedia)
Før båtturen ble det tid til en spasertur langs forsvarsmurene som går parallelt med kysten – i følge med en overivrig guide.
Vi trodde han kun skulle følge oss til båten, men han hadde andre planer. Guiden vår snakket gebrokkent på inn- og utpust mens han nistirret på manuskriptet sitt. Han ville så veldig gjerne at vi skulle bli med både hit og dit og kanskje litt hitover også? Og ville vi ikke høre litt mer da? Stakkaren hadde et vanskelig publikum…
Annettes blikk sier ALT
Til tross for en overivrig og litt utfordrende guiding smiler vi alle sammen.
Båttur og bading
«Endelig» dukket Donatello (Apulian Boat tours – Dragone) opp og tok oss med ut på båttur. I tre timer duvet vi av sted på bølgende. Underveis holdt vi på å bli senket av en diger yacht, ble tilbudt å svømme inn i grottene sammen med alle båtene som ulovlig også kjørte inn der – vi takket pent nei til tilbudet – fikk servert musserende og focaccia, solte oss, badet fra båten og hadde det rett og slett veldig fint. Livet til de 6 søstre smilte fra øre til øre!
Selv om vi takket nei til å bade blant båtene inne i grotten, takker vi gladelig ja til en dukkert rett utenfor Monopoli. Det ble selvfølgelig hoppet og stupt grasiøst ut i vannet, før vi duvet rundt i bølgene og sendte en bitteliten tanke tilbake til kalde Norge.
Etter båtturen dukket «guiden» vår overraskende opp igjen og så riktig så skuffet ut da han fikk beskjed om at vi klarte oss selv resten av dagen.
En slukøret guide rusler hjem
Jeg fikk oppriktig vondt av han. Han ville jo så veldig gjerne trene seg på å være guide, men søstrene ville ikke være prøvekaniner – dessverre.
Vi var klare for mer bading og la oss til på moloen på utsiden av byen. Her nøt vi livet, inntil en bølge skyllet over deler av følget, truet med å sende håndklær og bager ut i havet – og vi skjønte hvorfor ingen andre hadde lagt seg til der vi var.
Tid for litt spasering, shopping, gelato og justering av væskebalanse.
Bestemors pasta (eller kokkekurs)
Ut på ettermiddagen ble vi hentet av Francesco som tok oss med hjem til mamma’n sin. Ja, overskriften lyver. Jeg måtte få det til å rime med byvandring og båttur… OG Lorrie fikk konstant assosiasjoner til sin bestemor under kurset, så litt kunstnerisk frihet må jeg kunne unne meg. Uansett – nå skulle vi lære å lage ekte italiensk pasta!
Deigen til pasta er så enkelt som mel – og en passe menge vann. Kna det sammen. Bruk diverse redskaper og lag ulike fasonger pasta.
Overraskende kjempevanskelig! Vi hjalp også til med å lage en form for «piroger» og fikk se på at mamma’n laget et par andre retter.
Jeg står bare her borte og slukker tørsten litt…Mei Lin har laget en perfekt pirog
Moren hans hadde «jukset» litt og laget ganske mange retter som vi ikke hadde bidratt til. Det ble en et festmåltid!
Etter måneder med spenning var avreisedagen endelig her! Beskjeden fra arrangørene var å møte opp på Asker stasjon tidlig en onsdag morgen og gå på flytoget til Gardermoen. Vi gjorde som vi fikk beskjed om – med sommerfugler i magen.
ReiselederneVi fikk servert frokost på togetspent gjeng!Vi gleder oss til tur!!
På Gardermoen gikk vi spente på flyet til Brussel. Var Brussel det endelige reisemålet?
Nope! Men her ble det gjettekonkurranse, innsnevring av alternativer og til slutt avsløring av det endelige reisemålet; vi skulle fly til Brindisi i Puglia, Italia og derfra videre i bil til en by ingen av oss hadde hørt om før; Polignano a Mare!
På flyplassen ble vi hentet av vår lokale tilrettelegger, sjåfør og guide Francesco som kjørte oss til vårt hjem for de neste dagene – et flott Trullo hus like utenfor byen Castellana Grotte.
Det beste bildet jeg har av vår altmuligmann Francesco
Rundt Trullo huset vårt (mer om Trulli i et senere innlegg, men er du ivrig kan du allerede nå lese om der her) var det morelltrær, fiken, aprikoser, granatepletrær og enorme busker med lavendel og salvie.
Trulli delle Lama, Castellana Grotte
I det fjerne hørtes hundeglam, men ellers var det kun vinden i bladene og skravlingen fra seks entusiastiske damer som kunne høres. Vi har det med å bli litt høylytte når stemningen stiger – perfekt å ikke ha naboene så tett på.
Denne første kvelden ble det utdeling av «goodie bags» (utrolig hva reiseleder Lorrie hadde fått plass til i kofferten sin!), middag i huset og rolig stemning. Lurer på hva det kommer av, men grytidlige morgener og lange reisedager har begynt å prege oss litt.
Spesiallagede blåtur-vesker!
Jeg sa rolig stemning. Da mener jeg bortsett fra froskene!
Ingen av oss var klar over at frosk digger klorvann, men det gjorde altså «våre» frosker. Og de holdt et svare leven!
Venninnekveld på terrassen, froskefest i bassenget, sommerkveld i Italia. Blåturen var ikke lenger blå, men tegnet til å bli en veldig fin opplevelse.
Etter en nydelig, lang og lat morgen skulle vi ta farvel med Cathedral Peak hotel og vende nesen mot storbyen Durban.
Fjellene ligger der og lokker i sol med et bakteppe av knallblå himmel
Vi tok en liten runde på området før avreise. Hilde Marie hadde en vill dragning mot fjellene og skulle aller helst bare blitt hvor vi var og gått flere turer. Jeg ville ikke vært vanskelig å overtale.
Hilde i fint driv. Jeg var litt redd hun skulle ta første sti til fjells, men fikk hanket henne inn igjen.Jeg fikk kjøpt meg en fjong solhatt og et lekkert armbånd på hotellet. Mitt shoppingbehovet herved dekket. Foto: Anita
På vei mot Durban ble det stopp i Winterton. Her benyttet noen anledningen til litt etterlengtet shopping, andre nøt sola og noen gjorde begge deler.
Vi kjører videre og det er mye å se på veien; Flittige fugler, hverdagsliv, nærkontakt med kontrollerte branner, livsfarlig transport av arbeidere og andre igjen som ber pent om å få beholde livet.
WeaversBensinstasjon ansattKontrollerte branner for ny vekstVeiarbeiderne ber om å få beholde livetFrakting av arbeidere
Mot Durban skal vi ned mange høydemetere. Det blir varmere, fuktigere, grønnere og det blir mer vegetasjon.
Vi kjører også forbi townships som, i følge Andreas, slett ikke er slum, selv om vi syntes det så veldig sånn ut. Disse områdene har både strøm, vann og kloakk – infrastruktur som riktig nok er lagt til i etterkant av etableringen av «bydelene», men skal da rangere hakket over slum i standard. Tviler på at disse skurene har innlagt noe annet enn strøm til parabolen.
Ellers bor visstnok så mange som 80% av innbyggerne i Sør-Afrika i «gated communities». Dette er områder med adgangskontroll, høye gjerder og godt vakthold. De opprinnelige inngjerdede samfunnene i Sør-Afrika ble bygd som kriminalitetsforebyggende tiltak, som en sikring mot den høye voldkriminaliteten. Om det fremdeles er derfor, eller om det er «vi har jo alltid gjort det sånn, så da fortsetter vi bare»- mentalitet vet jeg ikke.
Gated community
Å ankomme hotellet er et kultursjokk! The Oyster Box hotel er et luksus hotel i særklasse og, som de skriver på nettsiden sin, ikke mindre enn «A national treasure!South Africa’s most cherished hotel stands majestically on Umhlanga’s beachfront, overlooking the Indian Ocean & the iconic lighthouse.» Og her kommer vi i litt krøllete antrekk og med sekken på ryggen.
I resepsjonen spankuleres det på skyhøye hæler, det blinker i paljetter og duften av parfyme henger tung. Ikke på grunn av oss.
Jeg har skitt under neglene og føler meg bittelittegrann rufsete. Selv med ny hatt. Mens vi venter på nøkler til rommet får vi servert et glass musserende og lar oss synke ned i de myke sofaene mens vi tenker at vi sjelden har sittet bedre.
Så får vi omvisning på hotellet av velpleide, velartikulerte og vennlig hotellbetjening.
Rommene er naturligvis flotte, med «complimentary» vin, en personlig hilsen fra hotelldirektøren – veldig koselig av han – og en liten snacks.
Men jeg har ikke tid til å bli der. Det må ut og utforskes.
Utsikten fra takterrassen mot det ikoniske fyret. Slett ikke verst.
Hotellet påstod at stranden var stengt for bading på grunn av funn av e-coli i vannet for noen uker siden. Vi syntes det hørtes litt rart ut. Indiahavet er relativt stort og sørger vel for hyppig utskifting av vannet på stranden, men hva vet vel jeg. Uansett – bølgene var høye og vannet litt grumsete, så vi sto over badingen.
De lokale damene ventet forventningsfullt og fnisende på neste bølge og var ikke redd for e-coliBak fyret kan storbyen Durban skimtes i regnet
Vi var flere som koste oss ute i blåsten.
Etter utforsking og litt shopping i nabolaget var det akkurat tid til å se over innkjøpene og innta litt vin før det ble samling i baren.
Hilde Lillian har shoppetSynes vi kler penklær også!
I hotellbaren samlet alle de flotte damene seg til en siste kveld med gjengen. Alle var rene, pene og i kjoler!
Her ble det igjen synging. Dette syntes fyren, som var betalt for å sørge for underholdningen, var så gøy at han filmet oss og spurte om vi ikke kunne komme igjen dagen etter når han hadde lunsj-vakt.
Durban har en sterk Indisk inflytelse. Inderne kom opprinnelig til Sør-Afrika for å jobbe som slaver på sukkerrørplantasjene, men ble værende da de ble frigitt og sysler nå hovedsakelig med import/eksport (i følge Andreas). Hotellet hadde da også en utmerket Indisk restaurant hvor vi inntok middagen. Ann-Cathrin og Marianne holdt flotte oppsummerende taler med fine ord til hver og en av oss, mens mørket senket seg over Durban.
Ute i bukten lå store lasteskip og skinte i natten mens fyret blinket jevnt og trutt. Vi hørte bølgene slå mot stranden, vinden bruse i palmene – og så var det natt.
Da vi kom tilbake til rommet vårt hadde værelsespiken vært der og sørget for «turndown service». Vi tok på oss de søte badekåpene som var lagt frem og tuslet litt rundt i dem. Det er litt godt med luksus også.
Så var det slutt på alt som var gøy for min del. Om natten våknet jeg og var fryktelig uvel. Det gikk som det måtte gå. Mitt vidunderlige eventyr i Sør-Afrika fikk en brå slutt, men jeg fikk i det minste vært mest på rommet – og ikke minst badet – av alle sammen.
De andre damene benyttet avreisedagen godt. Først ledet Hilde Lillian gjengen gjennom morgenyoga på stranden, før det ble spist en bedre frokost, inkludert champagne. Deretter ble bassengområdet benyttet til siste sekund. De berømte apene vi var blitt advart mot fikk de også sett. Glade og fornøyde damer!
Hotellbetjeningen vinket oss farvel og lurte på om vi kom tilbake neste uke. Vi sa vi skulle prøve.
Takket være nydelig omsorg fra Hilde Marie som styrtet ut og anskaffet kvalmestillende piller og Coca-Cola, kyndig smertestillende veiledning fra Hilde Lillian og masse omsorg fra resten av gjengen kom jeg meg hjem. For det meste liggende rett ut der det var mulig.
Ett stykk veldig slapp Heidi
Hvis jeg skal prøve meg på den nesten umulige oppgaven det er å oppsummert hele turen i en setning så må det bli noe sånt som dette;
En særdeles innholdsrik, morsom, interessant og aktiv tur i vakker natur og med den fineste gjengen damer!
Jeg kan bare si tusen takk for turen! Jeg gleder meg allerede til neste tur vi skal oppleve sammen!
På gjensyn Sør-Afrika! Foto: Hilde Lillian
Takk for at akkurat du har lest disse innleggene om turen vår til Drakensbergfjellene i Sør-Afrika. Jeg håper du har blitt inspirert – og skulle du ønske å ta samme turen anbefaler jeg deg å gå inn på nettsiden til Turbobla.no og melde deg på neste tur!
Denne dagen skal vi gå den lengste turen. Både i kilometer, høydemetere og tid. Det var bare å komme seg tidlig av gårde. Klokken 07.15 møtte vi Samson, guiden som skulle være med oss på turen og få minutter etter var vi klare til avmarsj.
Rett over skiltet sees Cathedral Peak, med den karakteristiske «The Bell» til venstre. Det er et stykke dit.
Temperaturen er ca 10 grader, det er vindstille og sola skinner fra skyfri himmel. Så fort sola får litt tid på seg blir det godt og varmt og det tar ikke lang tid før vi må ha teknisk hvil og skrelle av flere lag med klær.
Det går jevnt og trutt oppover. Stien følger åssidene og vi går etterhvert langs en egg hvor fjellsidene velter ned på hver side av stien som grønne, myke tepper.
Rundt oss strutter åsene irrgrønt og vi kan tydelig se skillet i fjellsiden mellom svidd og uberørt mark. Det er besynderlig å se de nesten linjalrette skillene der gresset har vært brent og der flammene ikke har tatt tak. Det irrgrønne står i sterk kontrast til den svartbrente bakken og de siste dagers regnvær har også gitt en boost til ny vekst.
Det grønne området har brent. Det brune ikke.
Vi går trutt og jevnt oppover.
Litt stressende er det at vår lokale guide Samson og Andreas går og snakket om at vi ikke kommer til å rekke toppen i tide. Vi må være på toppen før klokken ett, ellers kommer det berømte mørket å tar oss på vei ned. Igjen er det tiden for solnedgang som styrer dagen. Men når jeg spør dem direkte om det går for sakte, rister de på hodet og sier at neida, det går foreløpig bra. Forvirrende.
Andreas og Samson
Ved Orange Peel har vi en pause. Her får vi følge av et par italienere som var usikre på veien. De velger å gå resten av turen midt i blant oss. Uten å snakke med oss. Underlig oppførsel, men de følte vel behovet for samholdet i en flokk. Og vi er unektelig en god flokk å gå sammen med.
Da vi nærmer oss Cathedral Peak Basecamp ser vi en stor flokk bavianer i åssiden ved siden av oss. De bykser lekende lett etter hverandre i det ulente terrenget.
Bavianer!
Den som hadde vært bavian. Den siste kneiken opp mot Cathedral Peak Basecamp er seig.
Seig motbakke, men Lise Sofie og Anita bare smiler
Ved ankomst basecamp er det tid for en velfortjent pust i bakken og rådslaging.
Herfra ser veggen opp til toppen av Cathedral Peak uinntagelig ut! Den kneiser seg loddrett opp og de våte svabergene glinser vått etter snøen som lå der for bare for noen timer siden.
Noen har allerede bestemt seg for toppen
Det blir splittelser i laget. Noen er godt fornøyde med å ha kommet seg til basecamp og bestemmer seg for å ta lunsjen der mens de nyter den formidable utsikten.
En liten gruppe bestemmer seg for å forsøke seg på toppen. Vi får beskjed om at det er alle eller ingen oppover. Vil en snu betyr det alle alle snur. Jeg er skeptisk, men min redsel for å gå glipp av noe er større enn frykten for fjellsiden, så jeg blir med.
Hele Team Bekymret er påmeldt toppstøtet. Da går det vel bra?… Foto: Anne
Vi trasker oppover med Samson i spissen. Det tar ikke lang tid før vi kommer til partier som setter motet mitt på prøve.
Underveis angrer jeg på at jeg ble med. Noe så veldig.
I ett øyeblikk med sterk selvmedlidenhet og vettskremthet
Det er bratt, det er dårlig med sikring og det er langt, langt ned til der jeg mest sannsynlig ville stoppet å rulle, skulle jeg finne på å ramle utfor.
Men jeg skal jo ikke ødelegge for tøffingene jeg er sammen med og biter tennene sammen mens jeg sender en siste hilsen til ektemannen, bare sånn for sikkerhets skyld.
Det hjelper å få selskap av supertøffe Line
Klyvingen det ble reklamert med er der, men vi får også klatring grad fire. Personlig kunne jeg nok tenkt meg litt mer sikring der jeg klorer meg fast etter fingerneglene til smale lister i fjellveggen.
De bekymrede, men fryktløse (skjønn det den som kan) bare smiler!Samson ser ut som om han kjeder seg litt, men alt er visstnok bra
Etter et par partier hvor Samson hang opp et tau vi kunne bruke å klatre opp etter sier han «no more rope now». Jeg spør om det betyr at vi er over det værste. Han mumler bare noe uforstående og ser fort bort. Jeg velger å tolke det som ett nei. En kort stund etterpå hører jeg Lines saftige nordnorske ed når hun ser stigen fra «1940» som skal få oss opp neste kneik.
Jeg tenker at dersom jeg smiler intenst vil jeg lure hode mitt til å tro at jeg har det helt fint. Kanskje hjelper det litt. Etter forseringen av stigen er vi faktisk nesten over det verste. En pust i bakken og litt nervøs tissing, med den flotteste utsikten jeg har hatt i et slikt ærend, gjør oss klare for toppstøtet.
Trygge MarianneNervøse HeidiFryktløse Anita
Få meter fra toppen står Samson og passer på at vi ikke ramler utfor på baksiden. Hilde Marie, som alltid passer på meg, har vært grei å advart meg om at det går rett ned der han står, så jeg er forberedt og lar være å titte over kanten.
Vi kommer imidlertid til topps og jeg forsøker å ikke tenke på at vi skal ned igjen, men prøver å nyte, om enn noe skjelvende at jeg lever. Her og nå. Jeg er lettet, frynsete, glad, stolt og litt engstelig. Alt på en gang.
Betinget lettet
Jeg er på toppen av Cathedral Peak, 3004 moh, i Drakensbergfjellene, i Sør-Afrika. Det er ikke mange jeg kjenner som har vært her. Kun fire ufattelig spreke og tøffe damer faktisk. Og et par guider, men de teller ikke. Dette er Samsons 261 gang på toppen.
Her må jeg komme med en ekstra kudos til Team bekymret som har kommet seg til toppen med begge sine medlemmer. Og ingen av dem ga uttrykk for å være særlig bekymret underveis. Det står det respekt av! Jeg vurderer å søke om opptak i teamet.
Når skjelvingen i beina og underleppa gir seg litt må det tas bilder. Naturligvis.
I did it!AnitaMarianneHilde MarieLine og jeg
Etter en kort rast er det ingen utvei. Vi må ned igjen. Utrolig nok er det ikke like skummelt på vei ned som opp. Det er godt mulig jeg har blitt litt nummen.
Anita proklamerer at hun for alltid er kurert for alt som heter høydeskrekk. Jeg er litt mer usikker, men det går bra! Vi passer på hverandre og selv om ikke alle hindringer ble forsert like elegant, kom vi oss ned.
Skviser oss tett inntil fjellsidenJeg passer på at Line ikke triller utfor
Vel ned begynner vi den lange vandringen tilbake til hotellet.
Der oppe, helt der oppe har vi vært!
I løpet av den 10 timer og 45 minutter lange turen forserte vi 1600 høydemetere og gikk 21 kilometer.
De siste meterne inn mot «mål» med solnedgangen jagende i hælene våre
Sjelden har jeg vel fortjent en sundowner som denne dagen! At GT’n i tillegg kostet ca 25 kroner gjorde jo heller ingenting.
På kvelden ble det fest igjen og betjeningen på hotellet var mildt sjokkerte over at vi alle orket å danse etter å ha vært så mange timer på tur. Jeg sier bare – rå damer er best både på tur og til fest!
Denne dagen tok vi farvel med Geoff og kjørte sørøstover mot Cathedral Peak Hotel.
Vi står i kø for å klemme Geoff. Han syntes det var bare litt kleint. Foto: MarianneFerdig klemt er vi klare for en ny etappe i buss. Foto: Anita
Da vi tittet opp mot fjellene vi skulle ha campet i, kunne vi se snø! Klok beslutning at turen ble lagt om.
Før vi dro rakk vi akkurat å få med oss en sjelden fugl; Rødkrone Ibis eller Southern Bald Ibis som den heter på engelsk. Denne fuglen er listet som sårbar på IUCNs rødliste (den offisielle rødlisten over truede arter i verden).
En skallet Ibis i all sin prakt
Vi hadde nå noen timer foran oss i bussen. Mer tid til å observere og fordøye inntrykk.
Da vi nærmet oss hotellet måtte det bare stoppes for å ta bilder av de majestetiske fjellene vi snart skulle bestige.
Anne tok dette bildet. Nesten morsommere det enn utsikten!
Cathedral Peak og The Bell kan sees oppe til høyre i bildet under. Opp i det området skal vi snart. Ser umulig ut, men vi tar en dag av gangen. Nå til hotellet.
Cathedral Peak Hotel
Cathedral Peak Hotel
Cathedral Peak hotell er et familiedrevet hotell som har holdt på siden 1939 og som i 1947 til og med hadde besøk av den engelske kongefamilien. Hotellet er veldig flott, velholdt og og perfekt beliggenhet. Stedet ligger perfekt plassert i forhold til mange spennende fotturer – og ikke minst hadde hotellet fasiliteter som spa avdeling og svømmebasseng – som jeg ikke rakk å benytte meg av. Vi kunne godt ha blitt her i flere dager uten å kjede oss.
Hotellet hadde sin egen ganske tamme Bushbuck. Vanligvis blir disse brukt til mat, mens denne damen fikk lov til å være gressklipper i stedet. Vil tro den satte pris på det.
Etter innkvartering og lunsj valgte noen å nyte hotellets fasiliteter – og eller litt alenetid – mens andre ble med på tur til den pittoreske Rainbow Gorge.
Rainbow Gorge
Fra Didima Camp startet turen i en ganske seig motbakke. Det tok litt tid å få igang kroppen etter timer i buss. Vi måtte ganske kjapt lette litt på antrekket.
Hilde Lillan og jeg har iført oss riktig buff. Vi er i turbobla! Motbakken var seigere enn den ser ut her, men ingen tvil om at vi er på riktig vei. Foto: Beate
Stien gikk ved foten av høyde ved navn Tryme og gjennom en skog av «yellowwood» (gulved) til Ndumeni River Gorge. Gulved er en tresort som har vært tilstede i dette området i over 100 millioner år!
Fra høydedraget gikk stien nedover mot elven og vi kom snart inn i god gammeldags jungel.
Stien følger elven oppstrøms inn i en kløft, forbi steinbassenger, stryk og fosser.
Vi klatret over trestammer, under store kampesteiner, opp glatte stiger, gjennom dampende, våt og tett jungel. Mosen hadde fantastisk gode levekår her og «treehugging» fikk en litt våtere sjarm enn vanlig.
Innimellom krøp stien ut av jungelen og litt opp i høyden slik at vi fikk se elvens vei i fugleperspektiv.
Lise, Lise Sofie og Marianne stråler på tur
Det er tydelig hvordan elven gjennom årtusener har formet det som ser ut som myke og blankskurte formasjoner i steinen. Man får jo lyst til å hoppe uti elven og la seg drive med nedover! Men vi hadde trussel om at «mørket kommer og tar oss» hengende over oss. Ingen tid til å bade denne gangen.
Andreas spurte oss gang på gang om vi ville snu. Det kunne nemlig være litt krevende lenger fremme. Vi bare så hoderystende på hverandre og skjønte ikke spørsmålet. Snu? Det er da ikke noe alternativ når vi har kommet så langt. Vi skulle da se hva som er i enden av kløften!
Etter flere djerve elvekrysninger, som vi forserte mer eller mindre lekende lett kom vi til turens ende.
Chock-stone
Juvet er her så smalt at det, når det er mye vann, ikke er mulig å komme lenger. Her befinner det seg en enorm stein som kalles «chock-stone» kilt fast mellom juvets sandsteinsvegger.
Gjengen med «chock-stone» i bakgrunnen
Det sies at dersom solen står i riktig posisjon, kaster vannet som renner ned langs sidene av juvet opp glitrende regnbuer som danser i spruten. Derav navnet «Rainbow Gorge». Vi var dessverre ikke så heldige at vi fikk se dette fenomenet, men ble i stedet selv dusjet av alt vannet. Noen syntes det var deiligere enn andre.
Hilde Marie ved «the end point»
Turen tilbake gikk samme vei som vi kom og sannelig var det ikke spennende denne veien også.
Vi viste hva som bor i oss og satt opp et forrykende tempo for å unngå å bli «tatt av mørket». Andreas måtte innrømme at han var veldig stolt av oss alle sammen. Det var vi også.
Vi rakk ut av jungelen før mørket kom og tok oss
Turen er på ca 9 km og vi rakk akkurat tilbake til start i det sola gikk ned.
Etter en natt med forrykende regnvær, lyn og torden, men heldigvis bare to kortreiste turer ut i buskene for nødvendig ærender, opprant morgenen med tykk tåke og duskregn.
Kaffe og frokost ble inntatt stående i reneste Kavli-stil mens teltene ble pakket ned av våre medhjelpere. Mens vi står der og ser ut i den tjukke tåka sier Hilde Marie blidt; «Det letter!» Umiddelbart smeller det tilbake fra Anita: «Nei, nå har du ligget for lenge ved siden av Heidi!» – til stor latter fra de omkringstående. Jeg tenker vi skal være takknemlig for at det er et lysere Hilde Marie har pådratt seg og ikke min hese hoste. Jeg er ganske fornøyd! #positivitetsmitter.
Bekymrede men blide AnitaAlltid blide BeateNy-positive Hilde Marie#alltidpositive
For orden skyld må nevnes at Anita er riktig så positiv og blid, men at hun samtidig er littegrann bekymret for en hel del ting. Da hun fant en likesinnet i Hilde Marie ble hun glad, og nå var hun redd hun igjen var alene på Team Bekymret. Det hele hadde med andre ord en helt naturlig forklagring.
Nedrigging av telt mens vi står, spiser og poserer.
Turen ned gikk i samme sti som vi hadde gått opp to dager før, men opplevdes allikevel helt annerledes. I brattkneika var Geoff fremdeles sikringen vår, selv om vi alle hadde gått ned og opp samme vei helt uten sikring dagen før da vi skulle vaske oss. Rett skal være rett; nå var det vått, glatt og vi hadde store sekker, ponchoer og hetter det var et svare strev å manøvre i.
Tåken innhyllet fjellene og lå tykk og lodden langt ned i dalsidene.
Fargepaletten på tur i tåka
Landskapet ble diffust og fikk nye, mer utydelige konturer mens vanndråpene skapte kunstverk av planter og blomster.
Det er vakkert med tåke synes jeg.
Jentene er uansett like blide! Spiller ingen rolle om det er sol eller regn. Her er det aldri sure miner og det setter jeg umåtelig stor pris på. #positivitetsmitter
Vi vandrer i tåke og regn gjennom dalen. Det er vått, men ikke kaldt og vi holder god fart. Underveis passerer bærerne oss i enda bedre driv.
Vi møter på flokker av hester og kuer med tilhørende gjetere, og vi vandrer i vei.
En drøy kilometer fra der vi startet turen ble det lunsj og vask av ekstremt gjørmete bukser i elven. «When in Africa, do as the locals». Her passet vi på å fylle vann ovenfor den vigorøse vaskingen.
Start og stopp for campingdelen av turen
Tilbake ved start, valgte noe av oss litt overivrige, å gå de siste fem kilometerene tilbake til Mnweni kultursenter for å få en nærmere titt på dagliglivet i området.
Det ble en lett spasertur på hardpakket grus- og jord vei. For det meste møtte vi skolebarn på vei hjem, i tillegg til småsøknene deres som lurte veldig på om vi hadde godteri til dem. Unger er unger overalt i verden.
Ved ankomst kultursenterer ble vi innlosjert i de karakteristiske runde Zulu-hyttene. Garantert fri for Tikoloshe (tidligere omtalt ondsinnet gnom). Alle var glade for å få senger og tett tak over hode og det var ikke fritt for at vi trengte å tørke litt tøy og utstyr.
Hilde Marie kler Zulu-hutte
Ettermiddagen ble både kulturell og festlig!
Først på programmet var et besøk til ett av stedene med hulemalerier laget av San folket (Bushmen). I området her er det over 200 steder med hulemalerier, men kun fem av dem er åpne for publikum. Det var en viss usikkerhet om akkurat disse maleriene var 200 eller 2000 år gamle, men en null fra eller til er visst ikke så viktig her. «This is Africa» (må sies med et lite skuldertrekk). Uansett er maleriene imponerende og da også en av årsakene til at denne nasjonalparken er på verdensarvlisten.
Etter det kulturelle innslaget var det tid for kroppslig påfyll. Den lokale butikken fikk tidenes dagsomsetning da alle damene ramlet inn i butikken for å kjøpe brus, øl og snacks. Noen hadde til og med vært der en tur tidligere på dagen og var på hils med betjeningen.
Det gikk rykter om at vi konsumerte 22 liter øl, resten av de 15 literne med vin og en klunk med Jäger. God stemning ble det!
Bestyreren av kultursenteret satt og gliste og ristet på hodet. Virket ikke som om lystige norske damer var et syn han var vitne til så ofte.
Dagen startet med litt mer transport gjennom den Sør-Afrikanske landsbygda. Jeg liker slike forflytninger i ett nytt land. Transportetapper gir tid til å observere, reflektere og undres. Det er en form for meditasjon å se et land passere utenfor bilvinduet.
Etter en noen timer på spennende veier var vi fremme ved Mnweni kutursenter, som ligger ved foten av den mektige Drakensberg fjellkjeden. En del av fjellkjeden er innlemmet i nasjonalparken uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark i KwaZulu-Natal og ble i 2000 utnevnt til verdensarvområde blant annet på grunn av bergkunsten som finnes her.
På kultursenteret ble vi møtt av Geoff, vår enda mer lokale guide, som også fungerte som kokk på turen. Det viste seg at Geoff hadde drevet pizzaresturant, så vi var i særdeles gode mat-hender, selv uten servering av pizza.
Staute guider: Geoff og Andreas
Før vi går videre må jeg introdusere dere for gjengen. Her har vi forsøkt å sortere oss så godt det lar seg gjøre:
Line, Lise og Lise SofieHeidi, bare Hilde, Hilde Lillian og Hilde MarieMarianne, Anne-Karine, Ann-Cathrin, Anne og AnitaBeate
Ved kultursenteret ble det alvor i pakkingen. Pakksekkene som bærerne skulle hjelpe oss med å frakte måtte fylles og sekkene vi selv skulle bære måtte finjusteres. Det ble summet, stresset, løftet, stappet og sammenlignet. Litt armer og bein, men det gikk bra. Men ingen hadde løftet på sekken til Line.
Vips var vi tranportert de siste kilometerene startpunktet for turen og alle var plutselig lyn-klare.
Line (foran) er litt tynget til jorden. Hilde Marie som bærer ALT selv føler seg klar nok til en runde med utfall. Foto: Marianne Østensen
Planen var å gå Mnweni Hike med tre overnattinger i telt. Det var vanskelig å se at det skulle bli noe problem da vi starter turen i 30 tørre varmegrader, men værmeldingen varslet snø i høyden, så vi var beredt på at vi muligens måtte gå for plan B.
Mot og i disse fjellene skal vi vandreZulu homestead
Geoff fortalte oss at man av høflighet skal stoppe ved porten til et Zulu-homested og vente der til man blir invitert inn, da porten markerer «husets» grenser. Hvert hus har sitt formål. Ett til matlaging, ett til soving osv. Tradisjonelt var alle Zulu-hus runde fordi Tikoloshe, en dverglignende ond «nisse» som kan forårsake sykdom og død gjemmer seg i hjørner. Sier seg selv at man da ikke vil ha mange hjørner i huset sitt.
Vi er i gang med vandringen. Sola skinner fra en skyfri himmel, praten går lett, varmen kjennes godt og vi koser oss.
Underveis går vi igjennom lunder med Sør-Afrikas nasjonalbusk Protea cynaroides, også kalt king protea. Denne busken er avhengig av branner for å spre seg. Frøkapslene eksploderer når de blir utsatt for sterk varme! Det er nå vår i Sør-Afrika og veksten var så vidt i gang, men store områder er svidd og klare for ny vekst.
En annen vakker vekst vi så mye av var «Bottlebrush» treet, med sine karakteristiske blomster som ganske riktig ligner på flaskebørster.
Hilde Marie foran bottlebrush treet foran Drakensbergfjellene
Vi vandrer videre med freidig mot. Vann kan drikkes rett fra bekken, det prates og det nytes. Livet er fint på tur.
Det er tid for lunsj og Geoff disker opp. Det er godt å få av seg sekken litt og slange seg i gresset.
Da vi skal gå og Line nesten ikke får løftet på seg sekken er det endelig noen som følger med i timen. Ut av sekken dras flere liter vin (til glede for oss alle), glasskrukker med vidunderkrem (til glede for oss alle) og veldig mye annet nyttig. Vi takket og bukket for at hun har dratt lasset for oss alle, men nå måtte vekt fordeles. Med flere kilo lettere sekk spratt den unge damen lystig videre.
Lettere både til sinns og i sekkvekt. Foto: Anita
Det er mye å se på veien mot camp. Dette området har tidligere vært havbunn og vi ser tydelige spor. På vei mot camp ser vi også flere cycade-palmer. Disse cycadene (altså arten) har overlevde dinosaurens utryddelse og fem istider!
Forsteinet havbunnCycade (eller psyko-head som vi trodde den het)Marianne står på en «dinosaur» og føler seg rampeteFjellsider formet av vann
Før vi tar fatt på den aller siste biten opp til leirplassen kaster vi sekkene, klærne og blygheten og dypper svette kropper i noen grunne kulper.
Hilde Lillian bestod anstendighetsfilteret og er her avbildet med avkjølte føtter
Den siste kneiken opp til camp bød på litt klyving. Geoff tilbød sin egen kropp som sikring. Da jeg spurte om han trodde han ville klare å holde oss igjen dersom en av oss snublet og nappet i tauet, bare humret han. «No comment» med andre ord. Det gikk bra.
Anita forserer utfordringen lekende lett, mens Geoff humrer.
I campen som blir kalt «The Station» på ca. 2100 moh ble det først en liten Jäger for fordøyelsen og så litt tøy og bøy ved Hilde Lillian. Anne-Karine slo to fluer i ett smekk. Og alt dette mens bærerne slo opp telt og organiserte for oss. Snakk om luksus!
Siden ble det organisering i og rundt telt.
Anita har allerede hodelykten klarBare-Hilde og Beate organiserer kaosetAner ikke hva jeg gjørMens andre hjelper Line med å få lettere sekk
Smått om senn kom vi oss alle ut av teltene og rigget oss til rundt et imaginert leirbål. Nyinnkjøpt og tungt medbrakt utstyr ble luftet og sammenlignet. Det begynte å gå opp for meg at Line sin sekk inneholdt mer enn vin, og at hun satt betydelig mer komfortabelt enn meg. Allerede nå angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med stoltrekket til madrassen. Det er utrolig hvor kort tid det er behagelig å sitte skjevt i nedoverbakke når man har tippet 12 år.
Natten senket seg over campen vår. I messeteltet serverte Geoff en varmende gryterett og vi drakk vinen Line (og noen andre) hadde medbrakt i sekkene.
Stjernene funklet på nattehimmelen, hodelyktene til de som var på nødvendige ærend i skogen blinket og fra teltene lyste det varmt. Idyll i camp.
Inne fra teltene lød det småprat: «Nei, Line, den trenger du IKKE å ha i sekken i morgen». «Det er ikke luft i denne madrassen!», «… unnskyld på forhånd for at jeg kommer til å tråkke på deg i natt når jeg må ut….» … Latter og musikk fra bærernes telt. Lett snorking. Stillhet, ro og natt.
Neste morgen skulle vi opp Rockeries Pass og se gribber. Mer å glede seg til!
En herlig helg på sykkel, til fots og til sjøs i all slags vær, med god mat og drikke og enda bedre venner.
Denne historien begynte for et år siden når 3 av oss damene gikk Aurlandsdalen fra Finse til Vassbygdi. Den gang da ble vi innlosjert på det fineste lille boutique hotellet – 29/2 Aurland. Hit ville vi tilbake og vi ville ha med oss gutta våre. Som sagt så planlagt. Gutta fikk tur i julegave, og alle sammen pluss to venner til ble med på tur.
Spente gutter!
Vi startet med å ta toget til Finse hvor vi tilbrakte første natten på DNT Finsehytta. Vi valgte oss 2. bordsetting av middagen for å få tid til en «after-train» og så var det rett i lakenposen. Alle var keene på en (relativt) tidlig start.
Rallarvegen
Fredagen opprant med åpen himmel. Vi kledde på oss alt vi hadde av regntett tøy før det bar i vei, med sykkelveskene i hendene, til Finse stasjon hvor vi hentet ut forhåndsbestilte sykler.
Fremdeles tørre og relativt rene
«Ut på tur aldri sur» gjelder også sykling av Rallarvegen i øspøs regnvær.
Rallarvegen er navnet på anleggsveien som ble anlagt omkring forrige århundreskifte i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Veien er 80 km lang, og går fra Haugastøl over Finse til Myrdal, og videre bratt gjennom 21 hårnålssvinger langs Flåmsbanen ned til Flåm ved Sognefjorden, den siste delen som kommunal vei. Wikipedia
Vi skal sykle fra Finse til Flåm, en distanse på ca 53 km.
Fra Finse går det jevnt oppover i ca 10 kilometer til turens høyeste punkt ved Fagervatn som ligger på 1343 moh.
Foto: Tony Kavli
Fint i fjellet selv om det er litt grått. Her har regnet stoppet i noen minutter og Tony ser sitt snitt til å skifte antrekk.
Christian og Tony er superfornøyde med å ha kommet seg så langt uten problemer
Det holdt i ca 5 minutter før vi måtte ha ny teknisk stopp. Regntøy på. Like greit å bare beholde det på egentlig.
Temperaturen var slett ikke så ille og med vinden i ryggen holdt vi både varmen og god fart. Men det skal tas bilder, det skal skiftes på eller av diverse og vi er åtte personer som ikke nødvendigvis er helt synkrone. Vi har heldigvis dagen foran oss og koser oss på tur.
Blid gjeng! Foto: Christian Hauglie-HanssenTony og Christian med Bergensbanen i bakgrunnenSpennende med tunnel. Det rant like mye vann fra taket i tunnelen som fra himmelen utenfor.
Tid for lunsj. Denne gangen er alle med på å ta en «Kavli-lunsj», som betyr at vi alle står og spiser. Fristet ikke akkurat å sette seg ned i timesvis.
I det vi var i ferd med å avslutte lunsjen oppdaget Kavli at bakhjulet hans var flatt. Ingen syntes det var rart. Ville vært rarere om ingen av oss åtte hadde fått problemer. Det at mine sykkelvesker hoppet av i fart, telles ikke. Det gikk jo bra.
Alle mann i arbeid! Hvilket betyr 1-2 to mann i arbeid mens resten stod og så på – og heiet bittelittegrann.
Vi skal videre nedover dalen.
Vakkert!
Ved Vatnahalsen fikk vi enda bedre vær. 17 km igjen til Flåm. Det er kun utforbakke herfra.
Benytter anledninge til å ta med ett før bilde av Monica og meg.
Før jeg lå etter henne, uten forskjerm gjennom et område med beitende geiter og ikke så tørre veier. Viktig å holde munnen lukket!
Etter.
En liten stopp for Flåmsbanen.
Toget på Flåmsbanen passerer
Og etter enda noen svinger var vi i Flåm hvor vi velfortjent feiret en godt gjennomført sykling av Rallarvegen.
Turen ble målt til 55 km og på det brukte vi 4t og 49 min fra start.
After-bike i Flåm mens regnet høljer ned. Blir ikke bedre enn det.
Dette stedet, hvor vi nå skulle tilbringe to netter, er grunnen til at vi kom igjen i går også. Nydelig beliggenhet, sjarmerende bygninger, serviceinnstilt vertskap og fantastisk god og kortreist mat som sankes rett utenfor døra. Anbefales!
Maten!
Stedet!
Fornøyde damer
Vi tuller imidlertid ikke tur. Lørdagen våknet vi til god værmelding – og alle var klare for en ny opplevelse.
Aurlandsdalen fra Vassbygdi til Østerbø
Hotellet smurte nydelig nistemat til oss, fylt opp termoser og ønsket oss god tur.
Morgenfrisk gjeng!
En kort spasertur fra 29/2 Aurland hoppet vi på rutebussen til Vassbygdi hvor selve gåturen startet.
Reiselederen står klar med kortet. Bussbilletter må kjøper til hele gjengen. Foto: Tony
Turen er i gang!
Det tok ikke lang tid før det var behov for teknisk hvil. Shortsvær må vite. Det skal heller ikke være tvil om at det er orange som gjelder for menn i år.
Tony fikk være med de andre gutta – selv om han ikke var kledd i orange.Almen 390 moh
Etter et par timers gange ble det lunsj og en pust i bakken på Sinjarheim. Er det noen som tror Kavli satt?
Lunsj på Sinjarheim
Veien videre byr på høydemetere i bratte fjellsider der stien snirkler seg i den forrevne dalen. Stien følger naturlig nok elven hele veien og vi passerer fossefall og buldrende og øredøvende stryk. Nå begynner vi også å møte folk. De fleste går motsatt vei av det vi gjør med start på Østerbø, og kjenner det i slitne knær. Vi trasker oppover og kjenner i stedet syra dunke i lår og legger.
Ved Vetlahelvete er det tid for fotostop og pause. Det blir en aldri så liten konkurranse i hvem som kan ta det kuleste bilde av Helvete. Jeg vant definitivt ikke.
Da vi når stikrysset hvor vi må bestemme oss for om vi skal gå om Bjønnstigen eller ikke splittes gruppa. Tony og Ståle tar veien opp i høyden, mens resten tar veien langs elven.
Opp der ett sted – eller langs elva?
Turen går videre i den frodige dalen. Det bugner av blåbær og høstfargene har bare så vidt begynt å vise seg. Smilene og latteren sitter løst. Denne gjengen vet å nyte en real tur.
Turarrangørene Monica, Vibeke, Heidi og Ann-Kristin fotografert av Christian
På den smale, smale veien som er hugget ut i fjellsiden passerer vi irrgrønne kulper i elven hvor det svømmer stor ørret! Fra der vi står ser det ut som om det bare er å hove dem inn, hadde det ikke vært stupbratt ned dit da.
Nedi der er det STOR fisk!
Da vi kommer til Dalarteigsgrot, en idyllisk liten plass blir fristelsen for stor for flere av oss. Det må bades!
Etter et forfriskende bad gjenforenes vi med høydegutta og speeder opp mot dagens endestasjon.
Kun kort tid igjen.
En kilometer til Østerbø. Foto: Tony
Ved ankomst Østerbø ble det hydrering og avslapping i solveggen. Absolutt alle var enige om at det hadde vært en serdeles flott tur!
Jeg målte turen til å være 19,5 km og 1200 høydemetere og på det brukte vi drøye 6,5 timer med pauser.
Båttur på Nærøyfjorden
Helgens siste dag bød på båttur med elektrisk ferge fra Gudvangen tilbake til Flåm. Solen strålte fra skyfri himmel og selv om gruppa nå var redusert til seks personer fikk vi en nydelig dag på Nærøyfjorden. Den smale fjorden er omkring 17 kilometer lang og utgjør en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden.
Fra båten hadde vi uforstyrret utsikt til små vegløse bygder, fjell som stuper rett i fjorden, fossefall og en evig blå himmel. Alt mens vi gomlet i oss svele og kaffe. Perfekt.
Vårt helgeeventyr i Aurland ble avsluttet med lunsj i Flåm og Flåmsbanen tilbake til Myrdal stasjon og videre hjem med Bergensbanen.
Huldra viste seg!
Det ble en helg proppfull av inntrykk! Jeg er så takknemling for at jeg har venner og mann som jeg kan ha sånne fine opplevelser med. I all slags vær, hele året rundt. Takk!
Takk for denne gang!
PS: Marianne i Turbobla fortjener en takk for inspirasjon til denne opplevelsen. Det var Marianne som tok oss med til 29/2 Aurland i 2021 og som også sådde tanken om å kombinere Rallarvegen med Aurlandsdalen. Takk!
TurBakken 