Det var en gang en ung mann ved navn Gorm. Han avtjente sin verneplikt på Skrålsvik fort ytterst i havgapet på Senja. På fritiden gikk han i fjellet. Det er et par år siden dette skjedde. Nå var tiden inne for å oppsøke gamle trakter og gå i gamle fotspor. Vi andre var ikke vonde å be. Ny topp, nye utsikter i vente og attpåtil en kjentmann på laget. Kan knapt bli bedre!
Gorm – vår kjentmann og guide på denne turen.
Sjursviktinden er den vestligste toppen på Senja. Starten ved Skjellneset ligger ca 20 kilometer fra Stonglandseidet. Startstedet er merket litt forvirrende med 2 skilt som gir ulike opplysninger om lengden på turen. Jeg klokket imidlertid inn 8,14 kilometer og 4,15 timer. Igjen med en god pause på toppen.
Første delmål er toppen lengst til venstre i bildet. Målet for turen er naturligvis hele turen. Første og siste mulighet til å fylle på vanntanken. Noen har laget skilt til toppen. Godt vi visste hva toppen het på forhånd.
Turen opp er relativt lettgått de første 6-700 høydemeterne før det bratter seg til de siste 100.
Et par klyvetak må til for å komme seg helt øverst på toppen. Eller man kan la være. Utsikten er like bra fra knatten som ligger minimalt lavere.
Fra toppen av Sjursviktinden har man 360 graders utsikt til flotte fjellrygger, åpent hav, Andøya og i horisonten krummer resten av verden seg. Slett ikke dårlig for en topp.
Hilde og jeg med Andøya i bakgrunnen. Foto: Tony Kavli
Vi er flinke til å ta pauser når vi er på tur. På toppen av Sjursviktinden var det levegg, postkasse og fin utsikt. Noen kom også på at aluminiumsfolien matpakken var pakket i kunne gjenbrukes. Synd vi glemte jordnøttoljen hjemme!
Alle som har hørt om Senja har også hørt om det ikoniske fjellet Segla. Det gjaldt også oss. Altså måtte vi dit. For å gjøre turen litt lengre la vi til toppen Barden.
Lise, Augusta, Hilde, Gorm, Heidi og Tony – glad gjeng på tur!
Denne dagen fikk vi følge av Agusta (datter av Gorm) og hennes venninne Lise som kom på snarvisitt fra Narvik. Tilgang til to biler gjorde at vi kunne starte og avslutte turen på to forskjellige steder. Dette sparte oss for noen kilometer ekstra. Alle var glade for det.
Vi startet turen ved tunellinnslaget ved Medfjordbotneidet. Her er det parkeringsplass og stien er godt merket mot toppen. Stien går i myr den første stigningen . Det ble mye hopping hit og dit i et forsøk på å holde beina tørre. Når man kommer opp på den første ryggen får man fin utsikt inn mot Fjordgård hvor vi skulle avslutte turen.
Fjordgård skimtes som en hvit flekk til venstre i bildet – et stykke der fremme.
Videre over ryggen er det fint å gå. Stor, fast stein og myke stier i mose og lyng.
Denne turen byr på formidabel utsikt (kanskje derfor den er så populær?) og luftige foto-ops. Vi tok oss god tid og fikk gleden av herlig turterreng, dyreliv og perfekt turvær.
Vi traff på denne flotte fruen rett ved stien. Ikke spesielt skvetten!
Tett med flotte utsiktspunkt på veien opp til Barden.
Fra toppen av Barden har man en over gjennomsnittet bra utsikt! Spesielt når tåken lettet.
Her ser vi blant annet Senjas høyeste fjell Breidtind, som skal bestiges senere denne uken.
Breidtind 1001 meter over havet. Nesten like mange høydemetere fra start til mål.
Når vi går over eggen fra Barden har vi godt utsyn ut fjorden og til dagens topp nummer to; Segla.
Vi skal ned 300 høydemetere før vi skal opp igjen.
Denne ryggen har vi gått. Barden til venstre og Breidtind til høyre.
Ved Heia begynner oppstigningen. Vi er ikke alene.
Fra Heia er det 800 meter igjen til toppen. Det er bare å omstille musklene og sette i mars. Turen opp er jevnt bratt, men ikke luftig før man kommer helt toppen.
Ønsker man ikke å se ned i fjorden på topp punktet er det bare å la være.
Jeg tar en liten titt. Foto: Hilde Bohinen
Men vær forberedt på at det finnes mange som vil stå helt ytterst på kanten og bli tatt bilde av. Jeg bare nevner det.
Vi unnet oss en god lunsjpause på toppen med mat og medbrakt kaffe i fantastiske omgivelser. Nesten så man må klype seg i armen for å tro det man ser.
God stemning helt der ute på kanten.
Noen jobbet iherdig med å få tatt kule bilder under hele lunsjen.
Viktig å ikke slippe mobilen. Det er et stup på 600 meter rett ned i fjorden over kanten der.
Etter pausen gikk turen ned til Fjordgård. Ungdommen løper foran og viser vei. Vi med litt mindre ungdom i beina tar det litt mer med ro.
Totalt ble turen på drøye 9,7 km og vi brukte 5 timer inkludert gode pauser.
Om en padletur i Bergsøyan Landskapsvernområde på yttersiden av Senja.
Vi skulle ha en hviledag for beina og hva er vel da mer naturlig enn å gi overkroppen litt å jobbe med?
Været var strålende. Null vind og blikkstille vann, men kaldt. Vi ble anbefalt tørrdrakt. Etter mye styr og mas og kraftige hetetokter kom vi oss endelig alle mann i kajakkene.
Ingen av kajakkene hadde ror. Min gikk også til alt overmål bare mot venstre. Hele tiden. Etter strandhugg nummer to fikk jeg imidlertid løsnet spaken til halefinnen som gjorde farkosten litt mer rettgående.
Vi padlet ut fra Hamn i Senja i de gunstigste forhold. Havet er rett der ute. Grønland neste stopp! Vi har ingen vind, flatt vann og sol. Det er nesten for godt til å være sant.
Storhavet rett der ute!
Fra Hamn gikk turen mot Kjøpmannsøy. Vi hadde sett Havørn på øya utenfor dagen før og hadde et lite håp om å gjenta suksessen. Vi var ikke så heldige, men man kan vel ikke få i pose og sekk hele tiden.
Området vi padlet i er et landskapsvernområde. Dette betyr at vi ikke kunne gå i land på alle øyene på grunn av hekkende fugler. På kartet under er alt merket med rødt forbudt for i landstigning. Glemmer du deg får du en kjapp påminnelse av iltre og skvatrende sjøfugl!
På Kjøpmannsøy gjorde vi første strandhugg. Det føltes befriende å komme seg ut av tørrdrakter og utforske litt. Jeg begynte sporenstreks å samle koraller og kråkeboller. Ingen ferie uten lommer og vesker fulle av stein, skjell og andre minner.
Vi padlet videre. Nå uten de noe klaustrofobiske tørrdraktene. Det var fremdeles helt vindstille og vi holdt oss relativt nærme land. Følte oss trygge.
Strandhugg nummer to ble gjort på Store Færøya. De kritthvite korallstrendene er så vakre og vannet så klart (og kaldt!) at man blir helt rørt.
Når fjellene i tillegg vinker til oss fra horisonten med sine snødekte topper, da er livet rett og slett litt magisk.
Strandhugg på Store Færøya.Hilde er tøff og bader. Jeg holder meg på land.
Etter litt bading (av noen), vassing, soling. lunsj og mer skjellplukking gikk turen tilbake til Hamn.
Padlemusklene har fått luftet seg, sjela har fått mer å kose seg med og alle var veldig fornøyde med dagens utflukt.
På vei mot Senja i bil ser vi et fjell. Fasongen er spennende og det ser ut til å rage høyt. Vi er på vei forbi Lyngsalpene da idéen om en topptur tennes.
Fjellet viser seg å være Hamperokken. Med sine 1404 moh er det det høyeste fjellet på halvøya vest for Ullsfjorden, dvs. på Tromsø fastland, og ligger i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet er det sjette høyeste i Norge ut fra primærfaktor. Ideen om en bestigning av Hamperokken lar seg ikke dempe. Vi må opp.
Den nest siste dagen i ferien blir dagen vi skal ta ut det siste av krefter i beina – og ikke minst i viljen.
Turen starter under Vartvarhaugen som ligger ca. 4,5 km fra krysset i Nordbotn. Her er det en stor og fin parkeringsplass. Det er også godt med mygg. Stien derfra er ikke skiltet, men går inn i skogen i venstre bakkant av parkeringsplassen og gir seg selv helt til topps. Ingen problemer med veivalg.
Stien går bratt opp i skogen før man kommer til et myr parti og en noe utfordrende elvekrysning. Denne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende på veien tilbake. Rett og slett umulig å komme tørrskodd til bilen.
Foto: Hilde Bohinen
Det er varmt, fuktig og stinnt med mygg oppover i skogen. IKKE veldig behagelig.
Gode myggforholdVarmt, klamt og fullt av mygg som må holdes unna.
Kjennes godt å komme over tregrensa hvor det trekker litt mer og myggen sliter med å holde følge.
Etter ca. 3,5 kilometer er man på 1080 moh på toppen som heter Middagsaksla. Først da ser man ryggen og toppen av Hamperokken. Det er ikke lenger enn et par kilometer igjen, men det ser evig langt ut fra der jeg står.
Hilde i forgrunnen og målet for turen helt bakerst i bildet.
Hilde velger her å snu da kroppen har fått nok og nedturen forventes å ta litt tid. Jeg tenker ikke så mye på nedturen på dette tidspunktet. Ser på klokka og bestemmer meg for å gå en time til og se hvor langt jeg kommer. Jeg kan snu da dersom jeg tror det blir knapt med tid. Vi må rekke en middag i Tromsø 20.30 og det hadde vært greit med en dusj først.
Foto: Hilde Bohinen
Eggen er morsom å gå langs. Fin utsikt til alle kanter, stien er grei å finne. Litt lett klyving innimellom og hodet er heldigvis ikke så skvettent som det kan være. Selv om det kjennes at beina har vært godt brukt den siste uken er jeg i grei form og trasker etter gutta som spretter lett foran meg.
Gutta og toppen
Det går så fint at timen jeg satt som mål kommer og går og toppen er veldig nær. Ingen grunn til å snu nå. Vi kan gå fort ned.
Mot toppen er det relativt luftig og noe litt mer krevende klyving for en som til tider har hjertet i halsen. Min kjære står imidlertid vakt ved det verste partiet og skjermer meg fra avgrunnen som ligger der og truer noen hundre meter nedenfor.
Sånn ser man ut når man oppdager at avgrunnen er nærmere enn godt er!
Jeg kommer meg opp og har til og med krefter og såpass lite angst at jeg klarer å stå oppreist på toppen. Vel og merke mens jeg tviholder i begge gutta. Godt å ha med seg riddere på tur i fjellet!
På toppen av Hamperokken!
Etter en kort pause og de obligatoriske bildene slår det meg at vi skal ned igjen. Det blir spennende.
Fjellet er noe løst, det er lett å skli så jeg tar det med ro. Kjenner det er godt når jeg er kommet ned det mest utfordrende partiet og igjen kan bruke bare beina.
Da vi var kommet et lite stykke unna toppen gikk det to ganske kraftige steinsprang fra rett under toppen. Disse ble utløst av andre mennesker i fjellet. Ikke med vilje selvfølgelig, og veldig fort gjort da det var mye løs stein i dette området. Det var griseflaks at ingen ble truffet. Det hadde nok ikke gått særlig bra. Viktig å være ekstra forsiktig når du har folk både foran og bak deg på tur!
Veien ned var dessverre like overraskende lang som veien opp. På Middagsaksla bestemte Gorm seg for å løpe ned de siste 1000 høydemeterne. Tony og jeg tok det litt mer med ro og begynte først løpingen da vi kom til skogen og myggen.
Vi kastet oss så heseblesende inn i bilen tett fulgt av en sverm med mygg, som vi brukte resten av turen til Tromsø på å «bli kvitt». Vi rakk også middagen med god margin.
Denne ferien begynte med at bagasjen min ikke kom frem, fortsatte med nesten-oppturer i fleng, en kraftig forkjølelse, teamarbeid i særklasse, dovenskap ved bassengkanten og feiring av et jubileum. En komplett (kaotisk) ferie med andre ord.
Ingen bagasje
Hva gjør man når man skal på en ukes ferie på Korsika og ikke har bagasje? God anledning til å shoppe vil mange si. Jeg tenkte også det, i ca 4,5 sekund – før jeg kom på at det var lørdag kveld og alt var stengt. Søndag våknet vi opp i en fjellandsby som kun hadde en Spar-butikk. Fikk kjøpt meg toalettsaker. Ellers ingenting. Heldigvis skulle reisefølge Christian ikke reise fra Norge før søndag. Mamma (som stiller opp når som helst på døgnet!) ble satt på saken og fikk sendt med han en tur-bukse, en shorts og et par truser. Ferien reddet.
Turer
Bavella Peaks
Søndag gikk Tony og jeg en kort tur i Bavella Peaks. Kult område! Det var boltet klatreruter over alt!
Min kjære ser lengselsfullt på alle rutene
Tony måtte nesten gråte litt over at vi ikke hadde med oss klatreutstyr, men som jeg trøstet han med – det hadde ikke hjulpet om han hadde hatt sitt – mitt ville ha ligget i bagasjen som stod igjen i Brussel. Mager trøst for min kjære.
Litt buldring ble det da
Turens høydepunkt – bortsett fra utsikten – var møtet med en flokk flotte Mufloner. Den ene var kun få meter unna meg. Stor opplevelse!
MuflonerBavella Peaks. Poeng til den som ser mer enn en «person» i bildet
Monte Cinto
Mandag stod Korsikas høyeste fjell Monte Cinto på programmet. Dagen startet imidlertid med et forrykende regnvær, som det ikke var så fristende å gå ut på tur i. Spesielt ikke for meg som manglet regntøy. Ingen av de andre hadde vært forutseende nok til å ta med seg to sett med regntøy, så i stedet ble det en tur på kafé.
Når regnet hadde gitt seg la vi imidlertid i vei.
Lang anmars i vakre høstfarger
Anmarsen var relativt lang men gikk i lett terreng frem til foten av fjellet. Deretter ble det ganske mye grus før det ble fast fjell mot toppen.
Toppen kan så vidt skimtes i det fjerne
Da vi var ca 400 høydemetere fra toppen innså vi at tiden hadde gått fra oss. Vi måtte snu dersom vi skulle rekke ned til bilen igjen før det ble mørkt. Lett skuffelse.
Så nærme, men allikevel så langt unna toppen
Utsikten fra så langt vi kom
3/4-deler av gruppen taklet dette fint. 1/4 fikk topplos, kastet fra seg sekken og løp i vei. «Tar dere igjen på vei ned!» Nettopp. Ingen god stemning i gruppa. 1 av 4 kom altså til toppen, mens 4 av 4 kom seg ned til bilen akkurat før det ble mørkt. Fornøyd med det.
Paglia Orba
Dette er utsikten fra hotellet vi bodde på. Pablia Orba er den skrå toppen litt til venstre for midten av bildet.
Tirsdag skulle vi bestige Paglia Orba. Denne turen var betraktelig mye finere enn turen dagen før.
Stien gikk gjennom en vakker dal hvor den fulgte et elveleie blankskurt av vann og grus. Langs bredden vokste det gigantiske furuer og alle kulpene innbød til et lite bad. Hadde vi hatt tid til det.
Vi var igjen litt sent ute og brukte litt for lang tid på å gå. Formen min var ikke helt på topp grunnet en kraftig forkjølelse, så jeg hadde startet dagen med en solid dose paracet i håp om å få en bra dag. Kanskje en god dagsmarsj på en 8 timer ville drive viruset ut av kroppen? Jeg kunne bare håpe.
Underveis kommer det en kar ridende gjennom dalen. Vi synes alle det var litt bonderomantisk og tar frem kameraene for å ta bilde.
Det skulle vi ikke gjort! Fyren begynte å kjefte og smelle og rope «no foto!!!!». Et øyeblikk var jeg redd han skulle hoppe av hesten og gi meg en midt på tygga, men han ble sittende mens han overøste oss med edder og galle. De neste 2 km snudde han seg konstant tilbake for å sjekke om vi tok bilder av han. Og det hadde jeg jo gjort. Sorry, hestekar. Hadde du sagt i fra på en hyggelig måte hadde jeg slettet bildet av deg, men nå er du for alltid publisert. Koselig lokalbefolkning da.
Målet er toppen midt i bildet
Vi traff han igjen på hytta som ligger under toppen av fjellet på ruta GR20. Jeg unngikk han som best jeg kunne, mens Ann-Kristin fikk «the evil eye». Vi gikk ikke inn på hytta der han oppholdt seg.
Utsikt fra hytta under toppen
Gutta prøver å finne ut hvor ruta går
Utsikt mot Middelhavet
Reiselederen er fornøyd
Ble litt artig klyving denne dagen også
Igjen kom vi nesten til toppen før jeg måtte bringe temaet på banen; Vi kommer ikke til å rekke ned igjen til bilen før det blir mørkt dersom vi ikke snur nå. Veldig dårlig stemning i gruppa. Ikke toppen i dag heller?!
Noen prøver litt hardere enn andre å ta denne uvelkomne vendingen positivt
Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Formen var elendig og jeg så med gru på å gå hele veien ned igjen i mørket. Hodelykten min lå godt plassert i bagasjen som nå var kommet til flyplassen i Figari, men som allikevel var 4 timer unna. Vi snudde. Og denne gangen snudde 4 av 4. Læring hadde funnet sted for noen i gruppa. «Veien er målet» forsøkte jeg med med, men fikk bare grynt til svar.
8 timer etter start er vi tilbake ved bilen. Vi rakk det akkurat før det ble mørkt. Garmin-klokken min ga meg beskjed om å restituere i fire (4) dager! Noen hadde tatt seg ut.
Team-arbeid
Leiebilen gir beskjed om at vi må sjekke lufttrykket på dekkene. En liten runde rundt bilen viser at det ene bakhjulet er flatt.
Vi kjører på felgen. Dekkskifting langst en svingete landevei, midt inne i en skogkledd åsside på Korsika er en liten utfordring. Men utrolig nok – under en time etter oppdagelsen av det flate dekket er nytt dekk påmontert.
Vi har i prosessen oversatt bilens bruksanvisning (som kun var på fransk), tømt hele bilen for bagasje, gravd frem dekket og fått satt på det nye. Det hadde nå blitt sekk-mørkt. Vi hadde 1,5 timer krevende kjøring på ufattelig svingete og smale veier foran oss til nytt overnattingssted, men før det ble det high-fives og klapp på skulderen til gruppa. Bra jobbet!
Hotell i særklasse
Hotel Monte D’Oro er som å tre inn i en surrealistisk Roald Dahl historie. I resepsjonen sitter det 4 generasjoner damer og røyker. Det vokser eføy inne i taket i spisesalen og alle møblene er tunge, tre møbler med litt fuktige trekk som nok så sine glansdager på starten av år 1900-tallet. Vi var blitt lovet litt kald mat ved ankomst ettersom vi kom senere enn planlagt. De hadde dekket på til oss i salongen foran peisen. De som sitter der når vi kommer inn blir føyset bort. Fra peishyllen stirrer et portrett i sort-hvitt av en streng gammel dame på oss. Ann-Kristin blir umiddelbart veldig trøtt og mener hun kan ha blitt bedøvet av maten. Det spekuleres i om vi er med i en episode av zwilight-zone og om vi kommer til å våkne igjen i morgen. Tror det er mer sannsynlig at vi alle er litt slitne etter dagens tur.
Endring i planene
Grunnen til at vi bodde på akkurat dette hotellet var at det ligger nærme foten av Monte D’Oro – som er et ikonisk fjell på Korsika. Det er imidlertid en lang tur på ca 10 timer. Med vår noe frynsete track-record når det gjaldt å komme oss av gårde i tide om morgenen kunne det virke som om det var litt over-ambisiøst å begi seg ut på denne turen. Dessuten – jeg var nå helt slått ut av forkjølelsen, stemmen sviktet og hadde ikke tenkt å gå en meter. De andre brukte meg som unnskyldning for å ikke gå tur, vi brukte bilen som unnskyldning for å sjekke ut av det underlige hotellet (Ann-Kristin satt rekord i utpakkingstempo) og så la vi ut på biltur i stedet. Artig å kjøre i dagslys for en gangs skyld. Turen gikk tilbake til Zonza hvor Tony og jeg bodde første natten. Stemningen i gruppa ble betraktelig bedre når de så dette hotellet. Basseng, god mat og drikke gjorde susen.
Fødselsdag
Hipp hipp hurra for meg! 50 år og nesten like blid som dagen før. Inne i hodet mitt er jeg ikke 50. Beklager, jeg får det bare ikke til å stemme. Sikkert ikke noe galt i å bli 50, men jeg likte altså veldig mye bedre å være 49.
Dagen begynte med en god frokost. Så satt vi oss i bilen og kjørte litt igjen. Først innom flyplassen for å bli gjenforent med bagasjen. Forsikringsselskapet kommer til å bli så glade for at jeg ikke klarte å kjøpe meg noe som helst disse dagene uten bagasje. Jeg har lånt av Tony og av Ann-Kristin og klart meg veldig bra. Ble bare LITT lei av å gå i fjellsko hele døgnet. Jeg trøster meg med at dette sikkert er veldig bærekraftig.
Så skulle vi bytte bil. Har dere ikke fylt opp tanken?? Det MÅ dere gjøre først, sier damen på utleiekontoret. Nærmest bensinstasjon er 6 km unna, så da må vi kjøre litt igjen da. Gøy bursdag så langt. Endelig er vi installert i ny bil, med fire dekk uten lyter. GPS’n i bilen sender oss først til feil hotell. Litt mer kjøring. Jeg tenker at det å kjøre bil kanskje er det jeg hadde minst lyst til å gjøre denne dagen, men lite å gjøre med.
Vel fremme ved hotellet, som ligger med fantastisk utsikt over Bonifacio helt syd på Korsika begynner det å ligne på bursdag. Vi får lunsj, et fantastisk rom og drinker ved bassenget. Sånn skal det være.
Før middag får jeg en flaske vin i gave fra hotellet som vi nyter på terrassen mens sola går ned i havet. Middagen inntas på hotellet og jeg blir sunget bursdagssang for både på norsk og på fransk. Veldig koselig!
Dovenskap
Dagen derpå fødselsdagen var det ingen som måtte noe som helst og vi var skjønt enige om at vi ikke skulle kjøre bil. Ann-Kristin started dagen med å svømme, Christian leste humrende Are Kalvøs «Hyttebok fra Helvete», Tony tok seg en løpetur og jeg satt inne på rommet og hvilte meg i form mens jeg skrev litt. Noen ganger er det godt å ikke ha så store planer. Men det er klart – vi kunne ikke bare bedrive dovenskap. Litt sightseeing måtte vi naturligvis få med oss.
Utforsking av Bonefacio
Bonefacio er et fint sted! Havnen i byen ligner veldig mange andre middelhavsbyer med sine restauranter, is-disker og overprisede suvenir butikker, men naturen rundt er noe for seg selv!
Bonefacio havn
Fantastiske hvite sandsteinsklipper stuper loddrett (og noen steder overhengende) ned i et turkist, klart og strålende middelhav. Her kan kan stå og bare nyte i evigheter. Det er så vakkert!
Utsikt mot Citadellet
På toppen av en klippe ligger Citadellet og selve bykjernen. Her finner du trange smug, små veikryss med kafeer på alle hjørner og umulig bratte trapper opp til leiligheter i hus som ligger og balanserer på klippekanten. Jeg håper de noe undergravde klippene er til å stole på og at ikke husene går med i neste storm. Det ser dramatisk ut og bo der, men belønningen er en utsikt mot Sicilia som tar pusten fra en.
Da de trodde de hadde sluppet unna oss, fant vi dem på en barKveldsstemning ved bassenget
Catch of the day
Dagens fangst; snapper, scorpion fish (den røde) og noe annet vi ikke vet hva er
Det å bestille fisk til middag på Korsika er ikke så lett. Faktisk kan prosessen vippe 4 voksne mennesker såpass av pinnen at det ender opp med litt lettere angst. Man betaler pr 100 gram fisk. Ferdig renset eller ferdig filetert? Forklaringen kommer på rask fransk-engelsk og vi er like kloke etterpå. Jeg blir så stresset at jeg velger pasta. Uten fisk. De andre går for fisken. Lite fisk for mye penger viser det seg. Er egentlig 75 Euro for 500 gram fisk innafor? Vi er fremdeles veldig usikre.
Her renses fisken etter alle kunstens regler. Vekten bestod av mest bein viste det seg.
Etter denne noe rystende opplevelsen måtte vi på bar. Ingen vei utenom. Sesongen er imidlertid på hell her på Korsika. Byen stenger 22.30. Den som ikke har vært smart nok til å forhåndsbestille transport må gå hjem.
Bonifacio havn i solnedgangen
En innholdsrik uke på Korsika er over. Det har vært både opp- og nedturer, men mest av alt har det vært en veldig hyggelig ferie med et fornøyelig reisefølge. Takk for turen!
Jeg hadde tenkt å reise lett denne gangen, men SÅ lett?
Dette er alt jeg har
Ved ankomst Korsika står jeg og venter på bagasjen. Som ikke kommer. Neste fly hit med Brussels Airways kommer om en uke. Da er jeg hjemme igjen.
Artig å skulle være på ferie en uke og kun bruke det man har på seg; i mitt tilfelle en t-skjorte, olabukse, anmarsjsko (heldigvis!) og en fleese. Spesielt når vi både skal gå i fjellet og feire fødselsdag. Blir ikke noe stress med omkledning til middag i det minste. Spent på å se hva Tony har pakket til oss.
Damen i skranken gir meg en tannbørste. Dagens høydepunkt!
Ayubowan er Sri Lankernes måte å hilse hverandre på og betyr «May you be blessed with Long Life». Jeg tror jeg kanskje får et litt lenger liv av å ha vært her, i det minste føler jeg med veldig velsignet for øyeblikket – og det er slett ingen dårlig følelse å ha.
På en topp omgitt av buddiske flagg og med fred i sjela
Den siste dagen min på Sri Lanka ble en transportetappe fra Anuradhapura tilbake til Colombo. Jeg brukte de 4-5 timene det tok til å forsøke å innprente dette irrgrønne, vakre landet på netthinnen. Det var også tid til litt refleksjon.
Sri Lanka er et land som geografisk sett ligger langt fra Norge, men vi virker allikevel ganske like på en del grunnleggende ting (kilden er igjen guiden); Sri Lankerne er opptatt av utdanning og har gratis skole til alle, de er bekymret for klimaendringer, de ønsker fred i landet sitt og håper inderlig at turistene ikke lar seg skremme bort av noen fanatiske idioter. De merker godt nedgangen i turismen etter bombingen i påsken i år, men håper nå turistene begynner å komme tilbake. Liker man å ikke å gå i stim sammen med andre turister er det faktisk nå man bør reise dit.
Vennlige og herlig lekne elefanter har de her også!
Innbyggerne her er vennlige, blide og imøtekommende. Kanskje er det Buddismen som gjør seg gjeldene eller kanskje de generelt er et lykkelig folk. Samme hva årsaken er så er det behagelig å være her. Man føler seg trygg og omringet av gode vibrasjoner.
Uten guiden min hadde jeg vært ganske lost. Så ærlig skal jeg være. For det første er han en god sjåfør, noe som er veldig viktig i dette landet hvor det å kjøre forbi, kjøre midt i veien og 4 stk i bredden på en to-felts vei er helt innafor. Det utrolige er at det skjer lite uhell – kanskje fordi alle faktisk er veldig på hugget og oppmerksomme når de kjører her? De har forresten kun 3 fartsgrenser; 50 inne i byene, 70 utenfor, og 100 på motorveiene. Så enkelt og greit.
Som guide var Ruwinda kunnskapsrik og vi hadde heldigvis ganske lik humor. Han har hatt en utrolig tålmodighet med meg når jeg for 100. gang spør om hvor mye jeg skal tipse (det med å regne om fra USD til LKR og så NOK og så skjønne hva som egentlig er ok er helt hårreisende vanskelig!). Bare én gang har han sukket litt oppgitt. Hans upåklagelige sans for timing og planlegging har fått meg til de riktige stedene, på den mest perfekte tiden på dagen. Og ikke minst har han svart på alle mine spørsmål; både de litt dumme og de litt mer intelligente. Bra mann å ha med seg på tur! Tror jeg har hatt litt flaks.
Denne reisen har vist meg hva som kan skje når jeg står i utfordringene og ikke feiger ut når ting viser seg å være annerledes, eller mer vanskelig enn først antatt. For en drøy uke siden var jeg inne på tanken å bare snu og dra hjem. Gruppetur med bare meg liksom?! Nå er jeg stolt over at jeg ikke ga etter for den tanken, men fortsatte turen alene. Men et åpent sinn, nysgjerrighet og et smil som sitter løst har jeg reist rundt i et fremmed land og fått ny kunnskap, ny innsikt og et litt mer nyansert bilde på verden. Selv om det kanskje er en klisje, så føler jeg meg rikere som menneske og særdeles ydmyk i møte med dette landets uendelig rike historie. Samtidig som jeg lært et par ting om meg selv. Jeg får til det meste!
Kanskje er hovedlæringen at det man lærer mest av, og som gir de sterkeste opplevelsene, er det som skjer utenfor den planlagt løypa?
Turist – nesten alene på toppen
Er du fremdeles i tvil om hvor du bør legge ferien? Jeg kan anbefale Sri Lanka!
Jeg er i Anuradhapura, Sri Lankas første hovedstad. Det er 30 varmegrader i skyggen og en luftfuktighet på ca 80%. Klokken er 07.30. Vi starter dagen tidlig for å unngå den verste varmen, sier guiden.
Byen er kjent for sine godt bevarte ruiner. Sivilisasjonen som ble bygget i denne byen var en av de største sivilisasjonene i Asia og i verden. Byen er nå på UNESCOs-kulturarv liste. Byen ble grunnlagt i det 4. århundre f.Kr. og var hovedstaden i Anuradhapura Kongedømme inntil begynnelsen av det 11. århundret e. Kr. I løpet av denne perioden forble det et av de mest stabile sentre for politisk makt og byliv i Sør-Asia. Byen var også velstående og skapte en unik kultur og en stor sivilisasjon. I dag er denne eldgamle byen hellig for den buddhistiske verdenen. Etter at byen ble forlatt ble den «gjenerobret» av jungelen før den ble funnet igjen og begynt ryddet opp i på 1800-tallet.
Folk valfarter til tempelet
Buddhismen er allestedsnærverende her i Sri Lanka, og overveldende tilstede her i Anuradhapura. Det er stupaer (pagoder) over alt, den ene større en den andre.
Thuparama Stupa er den første som ble bygget på Sri Lanka og skal visstnok inneholde det høyre kragebeinet til Buddha.
Jeg har spurt og fått beskjed om at det ikke (vanligvis) er noe inne i stupaene. De er bare kolosser av murstein, med stor betydning for Buddhistene. De kommer hit for å be, for å ofre blomster, mat, hellig vann og røkelse. De kler seg i hvitt for å vise respekt for Buddha. Heldigvis hadde jeg en hvit topp med meg. Den er på i dag.
Føtter i frihet
Det er også av og på med sko denne dagen og føttene mine trives visst her. Det går bedre å bedre å være barbeint og «grounded» som guiden min sier. Sko er ikke bra, du må gå barbeint for å være nærmere jorda. Jeg begynner å bli enig – helt til jeg tråkker på spiss stein.
Noen vil ikke betale for oppbevaring av sko. De hender de kun finner igjen en. Apene liker flip-flops.Lurer veldig på hvordan de orker å sitte sånn.
Sri Maha Bodhi
Dagens første stopp er, i følge Ruvinda, verdens eldste tre; Sri Maha Bodhi. Treet er et fiken tre av typen Bodhi (Ficus religiosa). Jeg er noen ganger litt skeptisk til historiene guiden min forteller meg, eller mer korrekt, om jeg forstår han riktig, så etter et kjapt nett-søk finner jeg ut at treet ble plantet i 288 f.kr. og at det er det eldste menneske-plantede treet i verden med kjent plantedato. Det kommer en representant fra Botanisk Hage og sjekker status for treet med jevne mellomrom. Det må man vel nesten med et tre som sies å være 2500 år gammelt!
Sri Maha Bodhi godt skjermet
Legenden sier at dette spesielle treet er en avlegger av det treet Buddha satt under da han nådde nirvana. Det originale treet (som befant seg i India) er ødelagt, men avleggeren lever i beste velgående her i Anuradhapura kun støttet opp av utallige forgylte søyler og heisemekanismer for at det ikke skal ramle overende. Dette treet er et av landets mest hellige steder og pilgrimer valfarter hit i hopetall hver dag og hele året rundt.
Dagens lille artige sak. Dette treet derimot (bildet under) er det egentlig ikke noe spesielt med, men noen har en gang funnet ut at dersom man gjerne vil bli frisk av noe, ønsker seg barn eller lignende så hjelper det å ta på dette treet. Ryktet har spredd seg, så nå gjør alle det. Guiden syntes det var veldig morsomt!
Et helt vanlig tre uten magiske evner, men tro kan som kjent flytte fjell, kanskje også trær?
Ruwanwelisiya stupa
Denne historien ble jeg faktisk litt rørt over. Stupaen ble påbegynt av kong Dutugemunu, men han døde dessverre før den ble bygget ferdig. På hans dødsleie fikk imidlertid broren hans laget en falsk kuppel slik at det så ut som om den var ferdig. Denne viste han frem til sin døende bror. Kongen kunne slik dø med ro i sjela. Det er søskenkjærlighet det!
En hund har funnet roen midt i tråkket av mennesker
Jetavanarama stupa
Jetavarama Stupa
Denne stupaen var verdens 3. største mursteinsbygg på tiden den ble bygget. Pyramidene i Egypt lå på 1. og 2. plass. Når den var intakt raget den mer enn 100 meter i været, men er nå imidlertid litt forkortet og kan ikke restaureres fordi den da blir høyere enn en annen stupa – og det kan visstnok ikke skje. Det begynner å gå rundt for meg hva gjelder stupa informasjon.
Klosterruiner
I sin tid bodde det ca 3000 munker og nonner i kloster-komplekser i dette området.
Tvilling-dammene. Ble brukt til bading av munker.Diverse sett i klosterruinerVakt-steinEn dam med vannliljer og Lotus
Isurumuniya
Vi var også innom Tannens første tempel. Altså Buddha sin tann. Det var hit den kom først, før de begynte å flytte den rundt.
Utsikten fra toppen av tempelet
Adhayagiri Stupa
Denne er nettopp ferdig restaurert. Se hvordan den så ut da den ble gjenoppdaget – helt dekket av busker og trær! Litt av en jobb å sette disse i stand.
Når jeg trodde jeg var helt mettet på stupaer får jeg en til. Vi kjører i bilen til Ruvinda og vi kjører ganske lenge. Til slutt spør jeg hvor vi skal. Nå skal vi til den stupaen du så i det fjerne fra hotellet i går, sier han. Ok, tenker jeg. En til kan jeg vel klare. Dette viser seg imidlertid å være dagens lille høydepunkt så jeg er glad han sparte denne til sist.
Mihintale
Stupa i sikte
Mihintale er stedet hvor Buddistmunken Mahinda, sønn av en Indisk konge ved navn Asoka, skal ha konvertert Kong Davanampiya Tissa av Anuuradpura til Buddismen. Og når kongen er omvent, så er resten av befolkningen det også. Det var visstnok snakk om ca 40.000 mennesker han styrte over på den tiden. Håndterbart.
Dette er et trau til kokt ris. Enormt mye ris til veldig mange munker.
Stedet ligger på en høyde så vi må oppover igjen. Opp mange trapper. Vi holder et godt tempo. Ruvindar er stille, jeg er stille. Det er nå 33 grader og nærmere 90% luftfuktighet. Litt klamt med andre ord. Vi går på og passerer snart den ene turisten, snart den andre. Ingen av oss vil vise svakhetstegn. Senere sier han imidlertid at han tror han ikke trenger å løpe seg en tur i dag. Jeg er varm.
Trapper mot toppen
På toppen er det en stor åpen plass med tre høyder i form av store kampesteiner. På den ene er det hugget små, skrå trappetrinn inn i fjellet. Vi skal selvfølgelig helt til toppen. Artig å klatre barbeint.
På toppen er det flott utsikt og da er det tid for selfie.
Ruvinda smiler til fotografen
På nabotoppen er det en stupa – utrolig nok. Den er veldig lik andre stupaer jeg har sett i dag. Det er imidlertid dramatisk utsikt fra toppen for nå kommer det et skikkelig regnvær mot oss.
På den tredje toppen sitter en Buddha. Vi vil unna regnet så den får vi kun sett på avstand.
Vi kommer oss ned til bilen igjen bare litt våte.
Regnet fortsetter utover ettermiddagen og jeg tenker nå at det er
helt greit. Hodet mitt har fått nok kultur i dag.
Meditation pose
I morgen går turen tilbake til Colombo. Min fortryllende reise på Sri Lanka går mot en ubønnhørlig slutt.
Sykkeltur, stående Buddhaer og King Coconut er noe av det denne dagen inneholdt av eventyrlige opplevelser.
Sykkeltur fra Madatugarna til Aukana
Jeg hadde fått beskjed om å stille verdig antrukket, hvilket vil si lang bukse og langermet topp. Etter syklingen var det rett videre til et tempel. Det var 30 grader i skyggen og jeg var allerede litt het i toppen. Litt småjuksing måtte til. Buksa ble rullet opp og toppen fikk ligge i sekken så lenge. Det føltes viktigere å ikke dø av heteslag enn å være ytterst tekkelig.
Ganske så ny og fin sykkel og til og med hjelm!Samir sykkel-guide
Veiene vi syklet på gikk gjennom frodige skoger og åpent åkerlandskap hvor kuer gikk og beitet, forbi tørre rismarker, gjennom små landsbyer, over bruer og langs vann. Det er så irrende grønt og vakkert her!
Samir som var safari-guide i går, var i dag sykkel-guide og han tråkket i vei i friskt tempo. Jeg eier ikke sykkel. Jeg har heller ikke syklet annet enn inne i kjelleren hjemme de siste årene og da godt plassert på en diger gelepute, i max 30 minutter. Dette var noe annet.
Veiene vi syklet på var til dels ganske humpete og setet var absolutt ikke laget av gele. Det tok altså ikke veldig lang tid før mitt sitteredskap opplevde intense smerter. Jeg lengtet etter nedoverbakker – eller oppoverbakker – hvor jeg kunne stå litt og få en liten lindring til baken. Kjente at det begynte å bli litt vanskelig å nyte opplevelsen til det fulle. Heldigvis ble det et par foto- og drikkepauser som ga litt hvile til en sår bakende.
Sri Lanka er grønt, selv nå når det ikke er lenge til neste regntid. Diverse konger har også hatt en forkjærlighet for å lage kunstige dammer og vann til pynt og nytte og derfor trives fiskeørnen her midt inne i landet. Kingfisher ser jeg også – for ikke å glemme en hel gjeng med fiskere som kom med muntre tilrop der de stod å renset garnet sitt, mens jeg tråkket forbi så fort jeg kunne for å holde følge med Samir.
En av de kunstige dammene i området
Til tross for vond bakende er det å sykle rundt i et land en veldig fin måte å oppleve på. Man kommer nærmere naturen, trafikken, lydene, luktene og temperaturen. Veiene vi brukte var – takk og lov – lite trafikkerte og plutselig hopper det en diger ape over veien rett foran meg! Et par Mungus ser vi også. Og løshunder.
På Sri Lanka ferdes løshunder rundt i gatene nærmest som katter. Ingen hunder går i bånd. De spiser det de finner, eller får, og har sine territorier. Jeg er faktisk litt redd for hva de kan finne på. Under sykkelturen satte en av dem etter meg mens den bjeffet av full hals! Jeg laget noen litt ufrivillige klynk mens gåsehuden reiste seg på hele kroppen og jeg tråkket på alt jeg kunne for å slippe unna. Inne i hodet mitt runget ordet «rabies!» og hjernen min planla desperat hva jeg skulle gjøre hvis den angrep. Samir så tydeligvis panikken min og fikk jaget bort hunden. Etter denne hendelsen viste han seg som en ekte helt og plasserte seg mellom meg og alle hundene vi møtte.
Den hundeskremmende helten
Etter en stund mistet jeg også følelsen i føttene av denne syklingen. Tror rett og slett jeg passer bedre til å gå. Etter drøye 28 km og 90 minutter var vi vel fremme i Aukana.
Aukana
Aukana kan skryte av å ha Sri Lankas høyeste stående Buddha. Jeg var fullstendig kokt og gjennomvåt og måtte nå ta på meg langermet skjorte før jeg kunne gå inn i tempelet. Gutta kunne fremdeles gå i shorts og t-skjorte. Ganske urettferdig.
Statuen var unektelig imponerende der den raget 12 meter over bakken.
Mannen i blått poserer for sin fotografvenn. Det er strengt forbudt å tas bilde av foran en Buddha hvis man har fjeset mot kameraet, men denne veien går greit.
Den har også en ganske artig historie som går som dette:
Det var en gang en læremester i steinhugging og hans lærling. De inngikk et veddemål om hvem som kunne ferdigstille Sri Lankas høyeste Buddha først. Når en av dem var ferdig skulle han ringe i en bjelle (jeg antar at den var veldig stor og kraftig slik at den kunne høres langt av sted). De valgte seg hver sin gigantiske stein, læremesteren i Aukana og lærlingen i Sasseruwa og så begynte de og hugge. Dette holdt de med på i et par års tid før læremesteren plinget i bjellen. Han var da ferdig med mesterverket sitt. Lærlingen sin Buddha statue var en meter høyere (igjen i følge min guide), men dessverre manglet han noen måneder på å få ferdigstilt verket. Det gadd han ikke. Den dag i dag står da Buddhaen i Sasseruwa sånn nesten ferdig. Skal man tro Wikipedia så ble den halvferdige Buddhaen bygget nesten 400 år før den i Aukana, men la oss ikke ødelegge en god historie med fakta.
Buddha i asisa mudra pose
Artig saksopplysning om Buddhaen i Aukana. Dersom det drypper en dråpe fra nesen til Buddhaen faller den på nøyaktig samme sted hver gang, ned i en fordypning laget mellom føttene hans.
Et hellig fiken-tre. Fikentreet skal være spesielt godt å meditere under fordi det slipper ut oksygen på undersiden av bladene – i følge guiden min. Lurer litt på hvor mye jeg skal tro på at det han forteller.
Sasseruwa
Vi måtte jo legge turen innom statuen i Sasseruwa også.
Buddhaen i Sasseruwa i abhaya mudra pose – betyr visstnok «uten frykt»/beroligende
På samme sted som denne statuen stod var det nok et tempel i en grotte som vi tok en titt på. En liten gutt på bare 7 år hadde ansvaret for å låse oss inn. Han skulle etter eget ønske bli buddistmunk. Han husker ikke når han bestemte seg for det. Jeg på min side undrer meg på om han har bestemt dette helt selv.
Liten gutt med fremtiden planlagt
Inne i grotte-tempelet var det flere flotte vegg- og takmalerier samt en del buddhaer. Naturlig nok.
Buddha i dhyana mudra (meditasjons pose)Dette tempelet antas å ha vært en del av et større kloster kompleksDen eneste liggende buddah statuen man kan gå rundt
Sammen med oss ved tempelet og statuen var en liten gjeng eldre damer. De ble fraktet dit i denne lastebilen. «Gode» stoler var bundet fast slik at de skulle slippe å sitte på gulvet. Ingenting å si på komforten.
King Coconut
Dagens kulinariske høydepunkt; Jeg har fått smake på King Coconut. Passe søtt, friskt og litt mer tyktflytende enn vann. Man kan også spise den løse delen av fruktkjøttet når man er ferdig med å drikke opp.
Kokosnøttselgeren kommer ilende tilJeg og en King CoconutRuvinda skraper ut fruktkjøttet
Anuradhapura
Det er nå ettermiddag og jeg har kommet til Anuradhapura. Denne byen står også på Unescos verdensarvliste og er spesielt kjent for sine vel bevarte ruiner av en eldgammel Sinhala sivilisasjon. Men først middag. Alene. Jeg håper inderlig det ikke er buffet igjen. Jeg begynner å bli veldig lei av turist-buffeten som serveres nesten identisk over alt – til alle måltider.
En herlig blanding av buffet-mat. Chicken curry kommer ikke til å bli servert hjemme hos oss de neste månedene.
Klokken er 10 om morgenen og jeg har allerede vært på en ny fantastisk utflukt. Nå sitter jeg med en kopp kaffe på terrassen min og slapper av litt før jeg skal videre på safari i ettermiddag. Lyden av en kantklipper hviner og rundt meg svermer det av små knott som vil helt opp i fjestet på meg. Hele tiden! Jeg ender opp med å rømme inn. Dumt jeg hadde latt døren til rommet stå oppe. De har fulgt etter meg inn!
Jeg tok meg ikke en røyk hvis noen lurer
Sigiriya Rock – the Lion Rock
Sigiriya Rock
Sigiriya Rock har stått på Unescos Verdensarvliste siden 1982 og takk og lov for det. Dette stedet er helt utrolig!
Den gamle festningen i Sigiriya befinner seg på toppen av en gigantisk stein av gneis som rager 200 meter over landskapet rundt.
Sigiriya Rock med hageanlegget foran (avfotografert flyfoto fra billettkontoret)Plan over anlegget
Det er verserer litt forskjellige teorier om historien til Singiriya, men ifølge Mahavamsa drepte Kong Kasyapa sin far, King Dhatusena, i år 477 f. Kr. for å sikre seg tronen. I frykt for gjengjeldelse fra sin halvbror, Moallana (som egentlig hadde retten til tronen), bygget Kasyapa en uinntagelig palass-festning på toppen av klippen mellom år 477 og 485 f. Kr. Guiden fortalte at broren til kongen faktisk kom for å ta tilbake tronen og det hele endte ganske tragisk med at Kong Kasyapa tok sitt eget liv da han forstod at han ikke kunne vinne. Igjen, kort fortalt.
Man tror at dette stedet har vært brukt av munker med flere gjennom årtusener, men mye av det som er igjen nå blir tilskrevet tiden da kong Kasyapa bodde der. Ruinene ble først oppdaget av britiske arkeologer tidlig i det 20. århundre, og utgravninger har fortsatt siden den gang.
Boulder arch
Jeg lar meg imponere av ingeniørkunsten, den estetiske sansen og gjennomføringsevnen til menneskene på denne tiden. Alt de fikk til – med hjelp av billig arbeidskraft og en eneherskende konge med vyer.
Hageanleggene foran klippen er delt inn i vann-, stein og terrassehager.
Overgang til terrassehageneNei, Tony, det er ikke lov å klatre opp. Jeg har spurt.
Hele denne gigantiske steinen var tidligere dekket av et lag med gips laget på sandstein, eggehvite og honning! Dette gjorde at hele fjellet reflekterte lys og kunne sees fra lange avstander. På dette gipslaget var det malerier (frescoer) absolutt over alt! Nå er det kun noen få igjen inne under en fjellhylle. Bildene er av kvinner i bar overkropp med blomster i hendene. Dette symboliserer at de er på vei til tempelet, men som min guide tørt bemerket; de hadde ikke kommet inn der kledd sånn. Kunstnerisk frihet kanskje?
Bildet er lånt fra guideboken da det ikke var lov til å ta bilder der Mirror wall
På et tidspunkt har en gigantisk løve laget i murstein voktet trappen som fører til toppen av fjellet. Løvens massive poter er alt som er igjen, men det må ha sett helt fantastisk ut når hele løven var på plass.
Jeg poserer på løvetrappen
Toppen av fjellet var tidligere dekket med bygninger. Nå er det kun ruiner igjen, men med litt fantasi kan jeg nesten se for meg hvordan det så ut. Kongen hadde unektelig en fantastisk utsikt.
Her hadde kongen 500 koner og en haug med tjenere. Og sikkert også tusenvis av arbeidere som bygget og holdt på etter kongens ordre.
Badeanlegget på toppenEn av kongens audiens haller. Steinen trappen fører opp er kuttet ut fra fjellveggen ved siden av!Cobra hood cave
Dette er utvilsomt ett av de mer spektakulære stedene jeg har sett.
Smørblid turist
Safari
Safari i området jeg nå befinner meg betyr egentlig bare en ting; Elefanter! Guiden min har kommet med fagre løfter om at jeg helt sikkert kommer til å få se dem. Mange av dem lover han til og med. Jeg er spent!
Heisann!
Fakta om den Asiatiske Elefanten:
Den asiatiske elefanten er 5,5 til 6,4 meter lang. Skulderhøyden er 2,5 til 3 meter i voksen størrelse. Hannen kan veie så mye som 5 tonn. Bare noen av hannelefantene får støttenner – kun 1 av 10! Og ingen av hunnene. Guiden forteller at det ikke var sånn før Britene invaderte og mener vel det er deres skyld, fordi de tok livet av så mange pga elfenbenet. Hvorfor de nå er støttannløse vet han ikke. Og jeg har heller ikke klart å finne det ut – enda. De spiser 250 kg gress hver dag og de kan gå opptil 25 km om dagen.
Et knippe av de jeg traff på i dag
Vi fikk se mange elefanter! Guiden holdt tellingen og mente vi til sammen så over 200! Bare i den ene flokken var det over 100 stykker. Herlig! Av alle disse så vi kun 2 stykker med støttenner.
Men, det man er her for er jo å ta selfie med elefantene. Hun i bilen ved siden av var proff!
Dreven selfie takerGår vel bra selv uten trutmunnDette er idyllIkke dette
Dere tåler et par bilder til av disse flotte dyrene?
Med dette takker jeg for i dag. Sliten av inntrykk, mett og fornøyd. I morgen skal jeg på sykkeltur for første gang på flere år. Spent på det meste!
TurBakken 