Denne parken er, per i dag, Norges ferskeste, den mest bynære – og skulle det vise seg – den parken som til nå har levert flest overraskende og morsomme øyeblikk.

Norges nyeste nasjonalpark, Østmarka, stiller i en særstilling blant de norske nasjonalparkene på grunn av den bynære plasseringen og betydningen den har som friluftslivsområde og nærturområde for Oslos befolkning. 

Nærheten til hovedstaden gjør at det er mulig å nå Østmarka nasjonalpark med både buss og trikk fra Oslo sentrum.

Østmarka består primært av fattige bergarter, men fordi terrenget er preget av åsrygger og dalsøkk, og fordi området ligger innenfor varmekjære områder, er det likevel en god variasjon i området.

Det er en mosaikk av ulike naturtyper, dominert av gran- og furuskogstyper, men med innslag av edellauvskog og ulike myrtyper. Dette skaper et mangfold av ulike leveområder for ulike artsgrupper knyttet til skog spesielt, alt fra sjeldne sopp og lav til bever og ulv.

Østmarka har hatt fast tilhold av ulv siden 2012, og med flere kull fram til i dag. (https://www.norgesnasjonalparker.no)

Min trofaste turvenninne Hilde og jeg entret nasjonalparken fra utfartsparkeringen til Vangen Skistue.

Herfra gikk vi sti innover i frodig skog til Vangen hvor vi leide kano. Så langt alt vel.

Nede ved Mosjøen valgte vi oss en kano og satt den på vannet.

Plasserte bagasjen ombord, lurte litt på om det kunne være sånn at en kano hadde en front og en akterende, eller om den faktisk var helt lik i begge ender. Fant ikke ut av det og besluttet at det nok ikke hadde så mye å si.

Ingen av oss hadde padlet kano siden vi var på leirskole i 12 års alderen, så dette skulle gå helt greit. Hvor vanskelig kunne det være? Vi kom oss ut i kanoen.

Dette var så langt vi hadde planlagt denne turen så vinden fikk bestemme retningen. Det ble nordover med vinden i ryggen.

Padlingen gikk det så som så med. Vi vinglet til høyre, vi vinglet til venstre, båten la seg på tvers av vinden og ingen av oss skjønte hva vi gjorde feil. Det ser jo så enkelt ut å padle kano! Det besluttet at vi før hjemturen måtte google riktig padleteknikk.

Først tok vi sikte på å padle inn en smal passasje til Lutvann. Hilde hadde lest seg opp – her skulle det være som å «komme inn i en annen verden». En annen verden hørtes forlokkende ut for oss begge, så vi padlet på.

Passasjen var så grunn at vi måtte rugge kanoen, bruke årene som staker og rett før vi måtte hive en av oss over bord for å lette på tyngden, gled vi inn i Lutvann.

Det var litt pent der synes jeg. Stillere enn ute på Mosjøen, mye skog tett ned til vannet, noen høye klipper, et par steder man kunne se for seg at man kunne campe. Jeg pekte og foreslo steder vi kunne slå leir, men jeg kjenner Hilde så godt at jeg fort skjønte at denne verden ikke stod til forventningene. Hilde var skuffet. Vi måtte videre. Ingen tvil om det. Vi fikk humpet oss gjennom sundet igjen og fortsatte nordover til enden av Mosjøen. Der dro vi kanoen på land og gikk for å utforske.

Etter noen minutter ankom vi Tonevann. Denne leirplassen ble godkjent med akklamasjon. Hilde smilte igjen og fikk en ny letthet i steget. Lutvann kunne bare gå og legge seg. Ved Tonevann var det sol, åpent, svaberg ned til vannet, som vi snart skulle bade i, det var etablert bålplass, her ville vi få kveldssol og det var trær med passe avstand til hengekøyene. Lykke!

Vi koser oss på tur!

Hilde prøvde også fiskelykken. Ikke så mye som et napp denne gangen heller.

Som seg hør og bør på tur hadde vi med oss vin. I plasflaske denne gangen. Flasken ble lagt i vannkanten og lå der trygt og hvilte mot en stein. Men så oppdager vi plutselig at den er på vei ut i verden helt på egenhånd.

Mindre vin i flasken betyr mindre tyngde og mer luft og heisann – vinen ser sitt snitt til en tur. Kvelden lakker og lir og det kommer tre menn forbi på sup og i kajakker. De lurer på om vi tilfeldigvis kanskje mangler en flaske vin? Tror du ikke at flasken hadde stukket av igjen – og denne gangen var den nesten på vei ned bekken til Mosjøen. Gutta var galante. Tilbød seg å hente den til oss og fortalte samtidig at de hadde badestamp på andre siden av vannet.

Vi takket for hjelpen og vinket farvel.

Senere på kvelden kom disse gutta tilbake. Gutta – vel gift alle tre – lurte på om det kunne stemme at vi var single? Javel svarte vi – hva avslørte oss? Jo, de hadde en teori om at det kun var single damer – eller damer i skrantende forhold – som dro på hengekøyetur. Vi lurte på vår side på om gutta selv var uten damer på hyttetur fordi alt var strålende på hjemmefronten? Diskusjonen endte der.

Det var fullmåne og gutta lurte på om vi kunne gjøre en liten byttlåning av båt. Hvis de fikk låne vår kano, som lå nede ved Mosjøen, kunne vi få låne deres robåt, på Tonevann. Vi ble også utfordret til å ta en dupp i badestampen, som fremdeles skulle holde 40 grader. Vi takket ja til byttelånet og gikk i robåten.

Fullmånen hang stor og gul rett over grantoppene og lyste opp Tonevannet mens jeg rodde. Jeg er flink til å ro. Kjempeflink! Synes jeg selv.

På den andre siden av Tonevann gikk vi opp til hytta og tok oss et bad i stampen (vi hadde jo fått lov!), mens vi så på stjernehimmelen over oss og snakket litt om at dette hadde vi sannelig ikke sett for oss da vi planla turen.

Vel ute av stampen igjen rodde vi tilbake og gikk til køys. Gutta kom fra sin kanotur og ble litt imponert over at vi faktisk hadde tatt utfordringen med stampen.

Morgenen opprant med sol, kaffe, kanelbolle, masse smuler i soveposen og lesing av bok i køya.

Deretter tok vi turen til Tonekollen, som er ikke er Østmarkas høyeste topp som jeg trodde (det er Barlindåsen på 398 moh), men som rager 368 moh og har flott og vill utsikt. Østmarka er ulent! Det går opp og ned og skogen dekker det meste av marka.

Fra toppen er det utsikt i retning Oslofjorden med tett skog så langt vi kunne se.

Turen opp og ned tok oss en liten time.

På veien tilbake kommer vi over en sommerfugl fest! De vakreste sommerfugler – og så mange forskjellige! De svinset rundt oss og var en fryd for øyet.

Vi laget oss en deilig omelett-lunsj etter turen til Tonekollen.

Så googlet vi padleteknikker. Etter en litt nøyere undersøkelse av kanoen kunne det se ut som om vi, på veien til, hadde padlet kanoen bak frem. Bare litt pinlig. Google kunne videre fortelle at vi hadde gjort det meste feil. Padlet på samme side – som visstnok er som å ha to støttehjul på en side – ikke styrt nok, ikke padlet i takt, ikke hatt særlig effektiv fremdrift. Jada.

I god motvind, men med en ufattelig god evne til å lære nye ting, gikk padlingen nå som en lek. Vi kommuniserte, vi padlet i takt, det gikk fremover og også ganske mye rettere enn dagen før. Utrolig progresjon!

Etter avlevering av kano og årer gikk vi grusveien fra Vangen til parkeringsplassen.

Med det var 24 timer i Østmarka Nasjonalpark over og vi vendte nesen hjemover.

Østmarka Nasjonalpark kort oppsummert: En lett tilgjengelig nasjonalpark, med masse flott skog, fine vann og hyggelige folk. Denne parken kommer vi garantert tilbake til. Her er det mye mer å utforske og oppleve!