Kategoriarkiv: Norge

Østmarka Nasjonalpark – til fots og i kano

Denne parken er, per i dag, Norges ferskeste, den mest bynære – og skulle det vise seg – den parken som til nå har levert flest overraskende og morsomme øyeblikk.

Norges nyeste nasjonalpark, Østmarka, stiller i en særstilling blant de norske nasjonalparkene på grunn av den bynære plasseringen og betydningen den har som friluftslivsområde og nærturområde for Oslos befolkning. 

Nærheten til hovedstaden gjør at det er mulig å nå Østmarka nasjonalpark med både buss og trikk fra Oslo sentrum.

Østmarka består primært av fattige bergarter, men fordi terrenget er preget av åsrygger og dalsøkk, og fordi området ligger innenfor varmekjære områder, er det likevel en god variasjon i området.

Det er en mosaikk av ulike naturtyper, dominert av gran- og furuskogstyper, men med innslag av edellauvskog og ulike myrtyper. Dette skaper et mangfold av ulike leveområder for ulike artsgrupper knyttet til skog spesielt, alt fra sjeldne sopp og lav til bever og ulv.

Østmarka har hatt fast tilhold av ulv siden 2012, og med flere kull fram til i dag. (https://www.norgesnasjonalparker.no)

Min trofaste turvenninne Hilde og jeg entret nasjonalparken fra utfartsparkeringen til Vangen Skistue.

Vi er i gang!

Herfra gikk vi sti innover i frodig skog til Vangen hvor vi leide kano. Så langt alt vel.

Nede ved Mosjøen valgte vi oss en kano og satt den på vannet.

Plasserte bagasjen ombord, lurte litt på om det kunne være sånn at en kano hadde en front og en akterende, eller om den faktisk var helt lik i begge ender. Fant ikke ut av det og besluttet at det nok ikke hadde så mye å si.

Ingen av oss hadde padlet kano siden vi var på leirskole i 12 års alderen, så dette skulle gå helt greit. Hvor vanskelig kunne det være? Vi kom oss ut i kanoen.

Urutinerte, men blide

Dette var så langt vi hadde planlagt denne turen så vinden fikk bestemme retningen. Det ble nordover med vinden i ryggen.

Padlingen gikk det så som så med. Vi vinglet til høyre, vi vinglet til venstre, båten la seg på tvers av vinden og ingen av oss skjønte hva vi gjorde feil. Det ser jo så enkelt ut å padle kano! Det besluttet at vi før hjemturen måtte google riktig padleteknikk.

På vei inn til Lutvann

Først tok vi sikte på å padle inn en smal passasje til Lutvann. Hilde hadde lest seg opp – her skulle det være som å «komme inn i en annen verden». En annen verden hørtes forlokkende ut for oss begge, så vi padlet på.

Relativt lav vannstand

Passasjen var så grunn at vi måtte rugge kanoen, bruke årene som staker og rett før vi måtte hive en av oss over bord for å lette på tyngden, gled vi inn i Lutvann.

Det var litt pent der synes jeg. Stillere enn ute på Mosjøen, mye skog tett ned til vannet, noen høye klipper, et par steder man kunne se for seg at man kunne campe. Jeg pekte og foreslo steder vi kunne slå leir, men jeg kjenner Hilde så godt at jeg fort skjønte at denne verden ikke stod til forventningene. Hilde var skuffet. Vi måtte videre. Ingen tvil om det. Vi fikk humpet oss gjennom sundet igjen og fortsatte nordover til enden av Mosjøen. Der dro vi kanoen på land og gikk for å utforske.

Etter noen minutter ankom vi Tonevann. Denne leirplassen ble godkjent med akklamasjon. Hilde smilte igjen og fikk en ny letthet i steget. Lutvann kunne bare gå og legge seg. Ved Tonevann var det sol, åpent, svaberg ned til vannet, som vi snart skulle bade i, det var etablert bålplass, her ville vi få kveldssol og det var trær med passe avstand til hengekøyene. Lykke!

Turdrammen nytes!

Vi koser oss på tur!

Hilde prøvde også fiskelykken. Ikke så mye som et napp denne gangen heller.

Som seg hør og bør på tur hadde vi med oss vin. I plasflaske denne gangen. Flasken ble lagt i vannkanten og lå der trygt og hvilte mot en stein. Men så oppdager vi plutselig at den er på vei ut i verden helt på egenhånd.

Krisen avverget i siste liten!

Mindre vin i flasken betyr mindre tyngde og mer luft og heisann – vinen ser sitt snitt til en tur. Kvelden lakker og lir og det kommer tre menn forbi på sup og i kajakker. De lurer på om vi tilfeldigvis kanskje mangler en flaske vin? Tror du ikke at flasken hadde stukket av igjen – og denne gangen var den nesten på vei ned bekken til Mosjøen. Gutta var galante. Tilbød seg å hente den til oss og fortalte samtidig at de hadde badestamp på andre siden av vannet.

Vi takket for hjelpen og vinket farvel.

Ridderne padler videre
Solnedgang over Tonevann

Senere på kvelden kom disse gutta tilbake. Gutta – vel gift alle tre – lurte på om det kunne stemme at vi var single? Javel svarte vi – hva avslørte oss? Jo, de hadde en teori om at det kun var single damer – eller damer i skrantende forhold – som dro på hengekøyetur. Vi lurte på vår side på om gutta selv var uten damer på hyttetur fordi alt var strålende på hjemmefronten? Diskusjonen endte der.

Det var fullmåne og gutta lurte på om vi kunne gjøre en liten byttlåning av båt. Hvis de fikk låne vår kano, som lå nede ved Mosjøen, kunne vi få låne deres robåt, på Tonevann. Vi ble også utfordret til å ta en dupp i badestampen, som fremdeles skulle holde 40 grader. Vi takket ja til byttelånet og gikk i robåten.

Fullmånen hang stor og gul rett over grantoppene og lyste opp Tonevannet mens jeg rodde. Jeg er flink til å ro. Kjempeflink! Synes jeg selv.

På den andre siden av Tonevann gikk vi opp til hytta og tok oss et bad i stampen (vi hadde jo fått lov!), mens vi så på stjernehimmelen over oss og snakket litt om at dette hadde vi sannelig ikke sett for oss da vi planla turen.

Vel ute av stampen igjen rodde vi tilbake og gikk til køys. Gutta kom fra sin kanotur og ble litt imponert over at vi faktisk hadde tatt utfordringen med stampen.

Morgenen opprant med sol, kaffe, kanelbolle, masse smuler i soveposen og lesing av bok i køya.

Deretter tok vi turen til Tonekollen, som er ikke er Østmarkas høyeste topp som jeg trodde (det er Barlindåsen på 398 moh), men som rager 368 moh og har flott og vill utsikt. Østmarka er ulent! Det går opp og ned og skogen dekker det meste av marka.

Fra toppen er det utsikt i retning Oslofjorden med tett skog så langt vi kunne se.

Turen opp og ned tok oss en liten time.

På veien tilbake kommer vi over en sommerfugl fest! De vakreste sommerfugler – og så mange forskjellige! De svinset rundt oss og var en fryd for øyet.

Vi laget oss en deilig omelett-lunsj etter turen til Tonekollen.

Så googlet vi padleteknikker. Etter en litt nøyere undersøkelse av kanoen kunne det se ut som om vi, på veien til, hadde padlet kanoen bak frem. Bare litt pinlig. Google kunne videre fortelle at vi hadde gjort det meste feil. Padlet på samme side – som visstnok er som å ha to støttehjul på en side – ikke styrt nok, ikke padlet i takt, ikke hatt særlig effektiv fremdrift. Jada.

I god motvind, men med en ufattelig god evne til å lære nye ting, gikk padlingen nå som en lek. Vi kommuniserte, vi padlet i takt, det gikk fremover og også ganske mye rettere enn dagen før. Utrolig progresjon!

Etter avlevering av kano og årer gikk vi grusveien fra Vangen til parkeringsplassen.

Med det var 24 timer i Østmarka Nasjonalpark over og vi vendte nesen hjemover.

Østmarka Nasjonalpark kort oppsummert: En lett tilgjengelig nasjonalpark, med masse flott skog, fine vann og hyggelige folk. Denne parken kommer vi garantert tilbake til. Her er det mye mer å utforske og oppleve!

Takk for turen!

Fulufjellet nasjonalpark – to parker i to land

Fulufjellet nasjonalpark ligger helt øst i Trysil kommune i Innlandet fylke, ca 250 km nordøst for Oslo. Nasjonalparken ligger på grensen mellom Norge og Sverige med nasjonalparker på begge sider av grensen. Fulufjellet nasjonalpark ble opprettet i 2012. 

Denne nasjonalparken er lett tilgjengelig. Her er det mulig å kjøre «til døra». Vi satt gps’n på Fulufjellet og lot det stå til. Vi havnet da helt syd i nasjonalparken, som ikke var akkurat det vi hadde sett for oss, men som viste seg å bli riktig så perfekt.

Vi landet ved hovedinnfallsporten sør øst for Storbekkåsen, oppunder Brynflået helt i enden av Fulufjellvegen.

Her er det bygget en fantastisk fin gapahuk som vi la beslag på. Men først gikk vi en tur opp på fjellet.

Vi gikk i sedvanlig raskt tempo opp den flotte Fulufjellstrappa mot varden som markerer riksgrensen mellom Norge og Sverige. Riksrøys 127 (Rr 127), som på offentlig kart kalles Vestertangrøysa.

Motbakken, som gikk gjennom ur og rasmark, var jevn og lettgått og vi kom oss raskt opp over tregrensen og opp på fjellplatået. Trappen er ca 300 m lang, hele stien opp til varden omtrent 1,5 km.

Grensevarden ligger på 925 moh. er det eneste man ser av grensen. Relativt åpne grenser mellom Norge og Sverige. Koselig.

Ved grensevarden møtte vi en lokalkjent fyr (linselus på bildene over), som kunne fortelle oss at vi kunne følge en litt utydelig sti nordover, sånn omtrent på grensen.

Med en fot i hvert land!

Vi liker rundturer og la av sted. Det var ikke lett å se forskjell på Norge og Sverige og vi var således litt usikre på hvilket land vi til en hver tid ruslet rundt i.

Stien tok på et tidspunkt slutt, men vi var ikke helt klare for å avslutte turen på fjellplatået.

Etter litt grensehopping fortsatte vi derfor turen off-road.

Hilde demonstrerer hvor lett det er å passere grensen mellom Norge og Sverige

Kursen ble satt mot en varde på den svenske siden av grensen. Varden lå på en forhøyning på 971 moh og ga litt le for en litt sur vind.

Berggrunnen i Fulufjellet består av prekambrisk sandstein som er avsatt for 1,4 milliarder år siden! Jeg gjentar 1,4 milliarder! Toppen av fjellet er et platå med 360 graders utsikt, med bratte lisider med gammelskog. Størstedelen av nasjonalparken er snaufjell bestående i hovedsak av blokkmark. Den dyp røde trysilsandsteinen er dekket med nydelig gulgrønn kartlav som gir vakkert fargespill.

Etter en velfortjent lunsj satte vi kursen ned mot foten av fjellet igjen. Det første stykket gynget vi av gårde på et underlag av nydelig, myk mose og lyng. Etter hvert tok steinura over.

Med god retningssans, godt syn, og ett og annet blikk på kartet fant vi tilbake til stien som førte oss ned av fjellet. Stien gikk over blokkmark, myr og til slutt inn på myke, tydelige stier i den gamle furuskogen.

Det er lov å samle pinner som ligger løst på bakken til bål. NB! Kun lov med bål på etablert bålplass.

Vel tilbake til gapahuken rigget vi oss til og gjorde det relativt tydelig for andre at vi ikke var så interessert i selskap rundt bålet.

Varm sol, leskende drikke, vinden som suste i trekronene, relativt gode pølser på bålet, sjokoladekake til dessert. Joda, damene vet hvordan de skal kose seg.

De siste strålende av kveldsola tok vi under en gammel furu med utsikt mot gapahuken.

Vi var relativt glade for å ha tak over hodet når regnet begynte å pøse ned utpå natten. Vinden stod på rett inn i gapahuken og gjorde fotende av soveposene fuktige, men det ble heldigvis ikke veldig kaldt.

Fulufjellet nasjonalpark bød på kort anmarsj, flott og lettgått terreng med vid utsikt, spennende geologi, artig grensehopping, nydelig overnattingssted og alt av vær. Oppsummert er vi veldig godt fornøyde med nasjonalparken og turen!

Heidi og Hilde takker for turen!

Sol, Snø og Smil: En eventyrlig helg i Finnemarka

Turen vår denne helgen startet pent og rolig med rigging av pulk på en parkeringsplass helt innerst, øverst i Solbergveien, i sydlig ende av Finnemarka. Der traff Hilde Lillian på en skiløper som ga oss instruksjoner om veivalg. Han advarte om et litt krevende parti helt i starten, men kunne fortelle at resten av turen var grei skuring.

Over en myrlendt sump med store kavler dro, halte og lempet vi pulkene mens vi balanserte og kavet oss over de sleipe tømmerstokkene.

att.v_z8y-duqbrhhd1obw6djru1m3xc39ynqsmznqrm82u-1
Vår venn skiløperen får ingen premie for anbefaling av veivalg

Line og Anita, som ankom litt etter oss, fikk råd av noen andre skiløpere. Om en annen vei. Uten behov for å bære pulken. De valgte den. Smarte jenter.

Så satte vi kursen mot den idylliske DNT hytta Damslett. Det var en knapp kilometer inn til hytta – uansett veivalg – men Line og Anita kom allikevel frem mye senere enn Hilde Lillian og meg. Årsaken var at de, etter kort tid, og i første motbakke, stoppet for en drikkepause.

Smart å drøye anmarsjen litt slik at man kommer frem til klargjort hytte.

DNT-hytta Damslett ligger helt sør i Finnemarka ved vannet Nerdammen. Hytta har en fantastisk beliggenhet med flott utsikt over vannet og gode solforhold. Den er lett tilgjengelig med kort vei fra parkeringsplass hele året. Hytta er ubetjent og låst med DNT-nøkkel. (Takk til Copilot).

Vi er utstyrt med opptil flere nøkler og kommer enkelt inn i hytta. Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at DNT-nøkkelen ikke går til selve døra, men kun til en nøkkelboks. Tar bort litt av sjarmen med nøkkelen synes jeg, men skuffelsen kan nok kategoriseres som et I-landsproblem.

Vi henter snø

Vel fremme ved hytta tente vi opp i peisen og hentet snø som vi smeltet for å ha vann til vask og annet. Vi kunne ha brukt isboret og hentet vann i Nerdammen, men valgte isteden å gå for den litt mer tungvinte metoden å skrape opp steinhard skaresnø som vi smeltet på ovnen. Litt skummelt med sprø vår is.

Den utrolig fine hytta ble raskt fylt med varme og kos. Som seg hør og bør ble det servert både forrett og hovedrett. Det ble gode samtaler, latter og etter hvert synging, og som vanlig når denne gjengen er samlet, var stemningen mer enn god.

Neste morgen opprant med sol og blå himmel. Vi tok oss god tid før vi startet utvasken av hytta.

Morgenstemning

Da vi var nesten klare ankom Hilde Marie og ble med oss videre på eventyret.

Så la vi la ut på skitur innover i Finnemarka med sol i ryggen, snø av varierende kvalitet under skiene og pulker på slep.

Finnemarka er relativt kupert. Innover i marka er det egentlig mest oppoverbakker. Det ble med andre ord mye fiskebein og ikke så høyt tempo, men sola skinte og ingen klaget.

Vi hadde en plan om å gå til en gapahuk ved Langevannet, men etter tips underveis endte turen ved Solbergvannet. Vi er veldig lydhøre for tips fra erfarne fjellfolk.

Ved Solbergvannet dristet vi oss ut på isen til en idyllisk, lyng og furubevokst liten holme. Her fant vi et perfekt sted å innta lunsjen. Etter en ekstremt kort rådslaging ble vi enige om at vi ikke ville finne finere plass og ble liggende i lyngen og nyte sola.

Solbergvannet er et fiskevann i Finnemarka med god bestand av både ørret og abbor. Solbergvannet er også et populært sted for bading og telting. I nordøstdelen av vannet finner du et fint og flatt område som egner seg godt for familier på dagstur. På vestsiden er det også gode områder for telting og bading. (Finnemarka.com)

Å ligge der i lyngen og bare nyte sola og tilværelsens ukompliserthet var pur glede. Vi var lykkelig tilstede, passe avskåret fra omverdenen (spesielt de med Telenor abonnement), sola varmet vinter valne kropper og vi hadde godt med mat og drikke. Det var ikke fritt for at det ble reflektert en del over hvor privilegerte vi var som kunne gjøre akkurat dette.

Ettermiddag gikk over i kveld og vi flyttet oss fra den ene enden av holmen til den andre. Soveplasser ble rigget mens sola gikk ned.

I nordenden av holmen vår var det allerede etablert en bålplass som vi gjenbrukte. Middagen ble laget og bålet tent. Kvelden senket seg og livet fortsatte å levere.

Da natten var på sitt mørkeste ble varmeflaskene fylt opp og småpikene krøp ned i soveposene.

Fra soveposen så jeg det magiske øyeblikket da en stjerne tok sin siste ferd og sluknet. Jeg tenkte brått at jeg skulle ønsket meg noe, men der og da var det ingenting mer jeg kunne ønsket meg.

Lydene av naturen var magiske; isen som drønnet, hakkespetten som hakket ivrig i vei fra tidlig, tidlig morgen, og fuglekvitteret som tiltok litt senere på morgenkvisten og blandet seg med suset av vinden i furukronene.

Soloppgang

Rim på jervenduken og soveposene minnet oss om at det enda ikke var helt vår.

Soloppgangen ble feiret med kaffe og banankake mens vi fremdeles kroet oss i de varme soveposene.

Noen hadde, i de små morgentimer, blitt enige med seg selv om at det var behov for litt oppgradering av utstyr i form av en litt varmere sovepose, mens andre var godt fornøyde med egent eller lånt utstyr.

Så kom den kjedeligste delen med en slik tur. Vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.

Turen tilbake gikk på hardt skareføre i lange nedoverbakker og ble unnagjort på halvparten av tiden vi brukte opp dagen før.

Hilde Marie, Hilde Lillian, Heidi, Line og Anita

Vi sier takk for denne turen og gleder oss allerede til neste tur vi skal ha i Finnemarka. Den er planlagt og blir på beina etter at snøen er gått.

Signatur Trollheimen: En Uforglemmelig Turopplevelse

I følge DNT burde alle «minst en gang i livet gå en av DNT sine Signatur-ruter» . Jeg har tatt dem på ordet og la i august ut på min andre; Signatur Trollheimen.

På denne meget krevende ukesturen (DNTs ord) vandret vi i det ene tåresprengende vakre landskapet etter det andre. Vi fikk oppleve Gjevilvassdalen, Innerdalen, Storlidalen, Jøldalen og Folldalen, som etter sigende er noen av Norges vakreste seterdaler. I tillegg bød turen på spektakulære fjell, bading i glassklare fjellvann og nydelige menneskemøter. Været var eksepsjonelt bra (dette kan ikke garanteres), og ikke minst hadde vi uforglemmelige overnattinger på flotte DNT hytter.

Bli med oss på turen!

Dag 1: Gjevilvasshytta – Jøldalshytta (23 km)

Vi ankom Gjevilvasshytta kvelden før for å kunne starte på turen rett etter frokost.

Vi er klare!

Turen starter på seterveien utenfor Gjevilvasshytta og går etter hver over i bjørkeli med utsikt over Gjevilvatnet.

Ute av skogen flater terrenget ut og vi ser snart vårt første reinsdyr! Og en sau.

Terrenget er lettgått forbi Høghøa til Minilla. Vi møter blide turgåere, hører Heiloens ensomme, klagende rop og går lett på fine stier med sola i ryggen.

Vi spiste lunsj drøye tusen meter over havnivå liggende i lyngen. Her luftet vi tærne i den tilnærmet vindstille fjelluften. Vi klukket lykkelige over sola, varmen og flaksen over å få en så fin dag i gave.

Etter lunsj går turen videre til den vakre dalen Minnilldalsglupen og elven Minnilla hvor stien går over helårsbru. Ei bru jeg tviler på holder en vinter til.

Etter lia opp fra elva flater terrenget ut igjen fram til Skrikhøa, hvor utsikten åpner seg nordover mot Jøldalen. Her så vi vårt andre og tredje reinsdyr!

Ett og et halvt reinsdyr

Det ble behov for en liten pust i bakken. Noen av oss beundret utsikten, mens andre beundre den blanke, blå himmelen.

Herfra gikk vi på fin sti omgitt av røsslyng, blekgrønt vierkratt, krekling og blåbær. Det var grønt, frodig og vakkert! Etter hvert gikk stien over til en gammel traktorveg som førte oss helt fram til setergrenda der Jøldalshytta ligger.

Hilde i fint driv

Fremme på Jøldalshytta kunne klokka rapporterte om 22.95 vandrede km, 703 forserte høydemetere og 5,40 timer i fart. Pauser ikke inkludert.

Jøldalshytta ga oss en anstrengt natt. Vi fikk rom ved siden av pissoaret, og gulvet utenfor i gangen knirket voldsomt hver gang noen gikk forbi. Der lå vi anføttes i hver vår lakenpose i en smal seng. Jeg nærmest vinduet. Skulle jeg ut måtte jeg først vikle meg ut av lakenposen og så klatre over Hilde. Vi kan melde om at vi begge har hatt bedre netter.

Det skal også sies at utedoen var noe krevende. Luften var så gasstung og stram at det sved i øynene. Alle som benyttet seg av den kom sjanglende ut. En fyr vi traff fortalte at kjæresten tvang han til å skifte etter et dobesøk fordi lukten hadde satt seg i genseren. Hun nektet å gå videre sammen med han hvis han ikke skiftet først. Mulig han hadde vært der inne en god stund.

Det gledes ikke til å stige inn på utedoen

På den positive siden ble det til måltidene servert veldig god mat med meieriprodukter fra nabo-seteren. Geitene gresset rett utenfor gjerdet, så mer kortreist mat skal du lete lenge etter. Hytta ligger også kun 4 km fra vei, så mange starter «Trekanten i Trollheimen» fra denne hytta.

Dag 2: Jøldalshytta – Trollheimshytta (18 km)

Fra Jøldalshytta er det hele tre ulike rutevalg til Trollheimshytta; over Trollhættas tre topper, gjennom Svartådalen og over Geithætta. Alle rutene med sine særegenheter. Vi valgte turen over Geithætta. Hvorfor? Den lengte over Trollhætta var for lang og den gjennom Svartådalen var muligens litt våt. Valget var derfor ganske enkelt. Vi gikk for litt stigning, men med løfter om tørrskodd utsikt.

Aller først på dagens etappe måtte vi imidlertid forsere en ekstremt vennligsinnet og nysgjerrig gjeng med geiter.

Klokka var enda ikke bikket 9, men dagen var allerede varm, vakker og skyfri. Vi trasket lett skravlende og lykkelige av sted på flate, fine grusveier innover Gammelseterdalen til Litlsvartåa.

Sukk!

Etter krysning av helårsbru over Litlsvartåa, og etter stidelet der man må velge mellom rygg eller dal, går stien bratt opp noen store grusavsetninger. Dette gjelder da vel å merke hvis man velger rygg. Solen stekte, og vi trasket jevnt på oppover mot Geithøttas nordligste rygger. I motbakkene tok stillheten over for praten. Stillhet er fint – spesielt i motbakker.

Her fikk vi utsikt mot Trollhettas tre topper og måtte selvfølgelig foreviges begge to.

På veien oppover i høyden vokste det Stjernesildre og Snøarve på umulige steder mellom fjell og steiner. Myrullen svingte seg grasiøst i den milde vinden og bekkene klukket fornøyd.

Fra toppen fikk vi utsikt mot Gråvatn og Snota. På bildet over er vi mest opptatt å få med oss selv, men det skal være Trollhætta som sees i bakgrunnen.

Over en liten fjellknaus skremte vi opp en rypemor med unger. Mor tiltrakk seg oppmerksomheten og fikk styrt oss unna ungene. Null stress for oss – litt eldre ryper er også fine å se på.

Rypemor

Fra toppen går stien videre vestover – hele tiden med surrealistisk vakre fjell foran oss.

Dette bildet har en tom alt-tekst; dets filnavn er dsc00947.jpg

Fra den golde og steinete toppen av Geithætta går stien videre ned i bratt lende ned mot elva Slettåa.

Slettåa

I Trollheimen går du aldri lenge i ur. På vår vei mot Trollheimshytta gikk stien snart over i tett, frodig løvskog hvor stien slynget seg langsmed elven. Videre førte stien oss inn i gammel furuskog der Hilde fikk seg noen gode klemmer.

Vi ankom den betjente Trollheimshytta etter 17,79 spreke km, 741 m stigning og 6,45 timer på tur, inklusive pauser. Da var det sinnsykt deilig å putte overopphetede føtter i bekken!

Det var sol, det var 30 grader i solveggen, det var kald drikke å få kjøpt til stive helikopter-dropp-priser inne i hytta, det var null dekning og det var hyggelige medturgåere på plenen foran hytta. Livet var godt.

Erfaringer om de ulike rutevalgene ble utvekslet. Hun med gnagsår hadde gått i ullsokker og slippers gjennom dalen og ville ikke anbefale den ruta til noen andre. Østerrikeren var sulten og glad for å sjekke in på sin første DNT hytte, etter 4 uker på vandring i Norge. 80-åringen fra USA hadde fremdeles spreke bein etter å ha gått alle de mest populære turene sør for Trondheim. Svenskene var enda ikke kommet frem, og ingen av oss pustet ut før de endelig ankom og kunne få seg middag.

Det er lett å komme i kontakt med folk på DNT hytter og ute på tur. «Hvilken hytte kommer dere fra?» «Hvor går ferden videre?» Det ble snakket om turmål, turkropp, rutevalg, gnagsår og favoritthytter. Kanskje sveipet vi innom hva man gjør mellom turer, men aldri navn, aldri noe veldig personlig. Etter turen kommer vi, mest sannsynlig, ikke til å møtes igjen. Du kan få være hvilken versjon av deg selv du vil. Til felles har vi gleden over å være på tur i vakker natur. Mer trenger vi ikke å vite.

Dag 3 – Hviledag på Trollheimshytta (5 km)

Vi la inn en hviledag på Trollheimshytta. Her kan man, hvis man orker en ekstra 9 timers tur, ta turen opp Snota. Fjellet er lett å se fra hytta og kan friste en ivrig toppturentusiast. Det lå i tåka den dagen vi var der, og vi hadde ingen problemer med å holde hviledagen hellig.

Vi klarte selvfølgelig ikke å sitte helt stille på hviledagen. Det ble en koselig rusletur i nærområdet med et anselig inntak av store, søte blåbær og krekling. Jeg skulle så gjerne ha plukket med meg noen kilo!

Dagen var varm og fin og vi unnet oss et bad i elven Folda.

Etter det var det bare å hvile. Ligge i sola, strikke, lese og samle krefter mens vi ventet på at hviledagen skulle være over. Det var lett å glemme at det fantes en verden utenfor Trollheimen. Jeg er nå fullt oppdatert på Trondheim Turistforenings årbøker fra 1900 til nåtid.

Som nevnt tidligere er ett av rutevalgene til Trollheimshytta fra Jøldalshytta gjennom Svartådalen. Alle som kom den veien, mens vi var på hytta, skulle ønske de hadde tatt et annet rutevalg. Det var klamt, tett kratt, overraskende mange høydemetere til å være en tur i «dalen», ikke utsikt, myrlent og ulent. Altså ikke en særlig fin rute. Det festlige med det er at dette allerede var kjent i 1908! Hva man finner ut når man leser gamle årbøker.

Dag 4 – Trollheimshytta – Kårvatn (26 km)

Endelig skal vi ut og gå igjen! Denne etappen er den lengste og vi hadde blitt advart om at de første fem-seks kilometerne var myr.

Det kan vi bekrefte at de er. I starten har Trondheim Turistforening vært greie og lagt ut klopper, men de tar dessverre slutt.

Når du skal forsøke å holde deg tørr på beina kan du ikke følge stien rett frem. Det ble kryssing til høyre og til venstre, høye kneløft, hopp, lange steg og ikke minst tunge steg. Ganske snart ble det også behov for lettelser i antrekket. 25 grader og fuktig myr gjør en litt varm.

Og så åpnet landskapet seg. Vi løfter blikket, nyter utsikten og livet er bra.

Fjellet Salen kneiste foran oss med sin karakteristiske form med Fagerlidalsvatna liggende som perler på en snor ved foten av fjellet. Den knallblå himmelen, varmen og det milde vinddraget gjorde dagen og omgivelsene nesten uvirkelig vakre.

Det føltes som om vi gikk i filmkulisser, noe som jo er fullstendig feil å si. Faktum er jo at kunst og kulisser ikke kan måle seg med virkeligheten. Dette var ekte vakkert! Jeg gikk og gliste som en tulling og måtte klype meg i armen for å skjønne at jeg ikke drømte.

Ved Nedre Salvatnet tok vi lunsjen og et velfortjent bad, mens sokker og sko fikk tørke seg i sommervinden.

Etappen gikk videre over vannskillet og forbi Naustådalsvatnet der landskapet var mer goldt og øde.

Hopp og sprett over elven

Det var mye vann i fjellet, så det ble flere morsomme elvekrysninger.

Mellom Trollheimshytta og Kårvatn, nærmere bestemt ved østenden av Naustådalsvatnet finner man nødbua Nauståbua. Her går an å tilbringe natten skulle man ønske det. Det er ovn, ved og et par brisker. Til og med en gammel sovepose skulle nøden være skikkelig stor. Bua ble satt opp etter en sommer hvor to personer døde på denne strekningen på grunn av dårlig vær. Koselig liten hytte. Kjip historie.

Da det begynte å bikke nedover, vekslet terrenget mellom flate platåer og bratte skråninger. Og så var vi igjen nede i mer myrlendt bjørkeskogen. Her munner Naustådalen ut ca. 300 høgdemeter oppe i dalsida av Todalen.

Og vi som tenkte vi snart var fremme. De 300 høydemetrene ned til dalbunnen skal forseres, men først må vi ta en pause og motivere oss litt. Det hjelper stort sett alltid med litt tursnacks.

Langt der nede i dalen ligger Kårvatn

Etter 10 timer på tur ankom vi Kårvatn. Da hadde vi tilbakelagt 25,86 km og 808 m stigning og var gode og møre i kroppen.

Kårvatn er en relativt liten selvbetjent hytte, som viste seg å bli smekkfull av turgåere.

Vi hadde bestilt senger på forhånd og måtte holde hardt på disse når det veltet på med folk utover kvelden. Matforrådet var det også så som så med, men alt går på DNTs hytter. Der det er hjerterom er det husrom og det ble brun lapskaus på boks til middag.

Dag 5 – Kårvatn – Innerdalshytta (15,5 km)

Dette ble en tung dag. Etappen er den korteste på turen, men til gjengjeld er det høydemetre å forsere. Både oppover og nedover. Beina var sure og tunge etter gårdagens lange etappe og praten gikk ikke like lett som dagene før.

Det regnet vi fikk i motbakkene opp mot Bjøråskaret, og som ikke var meldt, lettet heller ikke på stemningen. Noens glede over turen og motivasjon til å fortsette begynte å bli litt skrantende.

Men så, da vi nærmet oss toppen, tok sola opp kampen mot skyer og regnbyger. I det vi steg inn på toppen av skaret gikk sola av med seieren og skinte sine varmende og trøstende stråler ned på oss. Foran oss lå Innerdalen i all sin prakt.

Jeg ble lettere euforisk av nasjonalromantisk lykke! Det hjalp også å få på seg tørre klær og litt mat og drikke i kroppen. De 800 høydemetrene ned i dalen gikk som en lek. For noen. Andre var mindre sprudlende på dette tidspunktet.

Når man har gått de fleste av høydemeterene man må ned, møter man elven Renndøla. Her har vann og stein gjennom millioner av år laget nydelige svaberg og kulper man kan bade i. Gruppen evnet ikke på dette tidspunktet å kommunisere spesielt bra, så bading ble det ikke, men vakkert var det unektelig.

Vel nede i Innerdalen satt vi kursen rett mot Rølldalseteren med formål å innta vafler. Vi rakk serveringen med 5 minutters margin. Sjelden har vafler smakt så godt!

Etter velfortjente vafler, stavret vi oss videre til Innerdalshytta hvor vi skulle tilbringe natten.

Denne turen var estimert til 4 timer. Vi var skjønt enige om at det tidsestimatet var noe sludder. Klokken kunne rapportere om 15,66 tilbakelagte kilometere, 993 m stigning, 800 m nedoverbakke og 7 timer på tur. Inkludert pauser vel å merke, men 3 timer pause?! Det hadde vi ikke hatt.

Natten ble forsøkt tilbrakt i en overkøye med en stor tømmerbjelke på tvers ca midt i køya. Jeg sover i lakenpose med dyne over og har hofter. Ja tenkt det. Vel, når jeg skulle snu meg kjørte jeg de nevnte hoftene fast mellom bjelken og madrassen. Litt trangt med andre ord. Eller rause hofter. Det var også varmt, så uendelig varmt der oppunder taket. På et tidspunkt våknet jeg med krampe og intens verking i denne hofta. Jeg fikk lirket meg ut av lakenposen, klatret ned og funnet det jeg trodde var en smertestillende. Den virket ikke. Opp igjen. Vitaminpiller gir ingen smertelindrende effekt viste det seg. Klokka var nå godt over midnatt og jeg ga opp overkøya og gikk på leting etter et alternativ. Heldigvis var det et rom i nærheten med ledig køye nede hvor jeg kunne ha hodet rett ved vinduet. Det er ikke alle overnattinger som er like restituerende.

Dag 6 – Innerdalshytta – Bårdsgarden (25,5 km)

Dagen gryr. Etter noe diskusjon, tvil og gode klemmer er vi enige om at vi fremdeles er veldig gode venninner og at vi begge skal i gang med nest siste etappe. Det er lurt å snakke sammen.

Mellom Innerdalen og Storlidalen kan man velge mellom to rutealternativer.

Man kan enten gå i dalen «Om Porten» eller over fjellet «om Langvatnet». Turen i dalen er estimert til å være omtrent en time kortere. Vi tok selvfølgelig den lengste ruta over fjellet. Egentlig mest fordi vi begge hadde hørt om vått terreng og mye myr i dalen. Vi hadde på dette tidspunktet etablert at myr ikke er en favoritt hos noen av oss.

Turen startet brått og bratt med seige motbakker i skogen opp langs elven Renndøla. Vi tok hyppige småstopp. Mest for å se på utsikten selvfølgelig.

Innerdalsvatna i bakgrunnen

Ute av skogen åpnet Renndalen seg opp foran oss. Herfra går stien i jevn stigning, med lett vandring innover i dalen inn til botnen innunder Langvatnet. Det var vakkert, fritt og fint å gå.

Når man går innover dalen ser det ikke ut som om det er en vei ut av den. Dalen slutter også i en bratt skråning. Her måtte vi klyve litt før vi kom opp til Langvatnet. Godt med litt variasjon – og alltid gøy med klyving.

Langvatnet 1078 moh

Stien går videre på nordsiden av Langvatnet og snart kommer man til et langt felt med store steiner. Store, stabile steiner er noe av det morsomste terrenget jeg vet om – forutsett at de ikke er regnvåte. Jeg spratt av sted fra steinblokk til steinblokk og glemte nesten tid og sted. Blir aldri for gammelt til sånt.

Fra litt forbi enden av vatnet åpner utsikten seg framover mot Tovatna og Storlidalen.

Stien går i fint, lettgått fjellandskap ned til Meskaret der man møter løypa fra Innerdalsporten.

Fra østenden av Tovatna går vi videre i fint, variert og småkupert terreng ned skogslia til den regulerte elva Lona.

Elvekryssing og avkjølende fotbad i ett

Tre kilometer fra Bårdsgarden møter vi på asfaltveg. Rett ved veien ser jeg det står sykler og begynner å tulle med at her er det jammen sykkelutleie. Det var ikke tull! Hilde hiver seg på muligheten, mens min syke hjerne sier at det er juks å sykle når jeg er så nærme målet. Dessuten blir det tull i Garmin-fila… Jeg trasker i stedet langs veien de siste 3 km. Hilde sykler strålende forbi, med bare litt lavt sete.

Jeg var ganske fornøyd – og veldig sliten i føttene – da jeg endelig ankom den selvbetjente hytta Bårdsgarden. Hilde hadde allerede flyttet inn på rommet, gjort seg kjent og begynt på middagen.

Klokken kunne melde om 25,53 tilbakelagte kilometere, 1012 m stigning og 9 timer ute på tur, inklusive pauser. Litt uttøying, en turdram og en kjip middag senere var alt bare fryd og gammen. Kvelden kunne senke seg over hytta.

Utsikten mot fjellene vi hadde gått over tidligere på dagen.

Dag 7 – Bårdsgarden – Gjevilvasshytta (19km)

Dagens etappe var lett. Vi skulle bare gå 19 km og hadde god tid. Første stopp Vassendsetra.

Fra Bårdsgarden til Vassendsetra er det kun 6 km. Dette er en fin liten tur hvis man vil ha en kortreist opplevelse fra Storlidalen.

Første pause tok vi ved den sjarmerende selvbetjente hytta. Her møtte vi igjen to flotte damer som også gikk Signaturen. Damene hadde planlagt å steke pannekaker til lunsj ved Rensbekksætra og vi fikk invitasjon til å delta i gildet.

Men først måtte jeg bare prøve DNT nøkkelen min.

Vi kan informere om at matlageret på Vassendsetra er noe av det bedre!

Etter Vassendsetra følger stien mer eller mindre Gjevillvatnet hele veien. Fine stier, en del myr og et par snirklete omveier over ett par elvekrysninger.

Ved ankomst Rensbekksætra badet jeg i Gjevillvatnet. Friskt og herlig! Så ble det servert pannekaker til lunsj. Heldige oss som holdt samme tempo som disse hyggelige damene. Luksus!

Etter lunsj klarte jeg ikke lenger å la være. Jeg bare MÅTTE plukke krekling. Hilde fikk gå i forveien, jeg plukket krekling, løp etter, nådde henne igjen, plukket mer krekling, løp etter, nådde igjen… ja, du skjønner. Mulig dette kan bli en ny idrettsgren; pukke-intervall med tung sekk. Til slutt hadde jeg en kilo ekstra å bære på og et lykkelig smil om munnen. Høstens turdram var sikret og får det flotte navnet «Gjevilsk krekling dram».

Alle fantastiske turer må dessverre en gang avsluttes, og denne ble avsluttet der vi begynte – på Gjevilvasshytta. Den siste etappen klokket vi inn på 19 km, 714 m stigning og totalt 6,3 timer på tur – inklusiv pauser, bad og plukking.

Slitne, stolte, lykkelige, sårbeinte, euforiske. Vi har gjennomført Signatur Trollheimen med stil!

Vi tok en siste kveld på Gjevilvasshytta med velfortjent avslapping, dusj, vin og mer hvile. Himmelsk!

Oppsummert har vi gått 13 mil og forsert drøye 5000 høydemetre oppover – og sikkert like mange nedover. En absolutt rå tur som anbefales på det varmeste!

Tusen takk for turen!


Nordmarka på langs med packraft og apostlenes hester

Jeg har lenge hatt turen «Nordmarka på langs» på listen over turer jeg ønsker å gjennomføre. Denne helgen skulle det endelig skje.

Turen starter på Mylla og ender på Skar innerst i Maridalen. Vi skal padle packraft og gå på beina mellom vannene. Lengden på turen varierer mellom 42 og 48 km på beskrivelsene vi har lest. Vi har lagt opp til to overnattinger.

Vil du se en grundig beskrivelse av alle etappene bør du se på denne lenken: https://ut.no/turforslag/1112157770/nordmarka-pa-langs-i-kano-eller-packraft

Været så lovende ut, trygge turvenninne Hilde Lillian var med og vi var gira. God start!

Dag 1: Mylla til Bristol

Vi overtalte mamma til å kjøre oss til Mylla for å slippe å bruke timesvis på tog, buss og bane. Jeg blir visst aldri for gammel til å be mamma om hjelp. Takk for at du alltid stiller opp, Mamma!

Ved Mylla utfartparkering fikk vi luft i packraftene og festet sekkene. Så bar det i vei.

Bare fem minutter ut i turen har vi lært lekse nummer 1; sjekk også vindretning når du ser på værmeldingen! Vi hadde motvind. Som vi hadde motvind! Litt utrente padlemuskler fikk en bråvåkning og pausene ble hyppige.

Etter hvert lærte vi oss å holde oss tett på land og klamre oss fast til lyng og busker når det blåste som verst. En packraft har ikke mye å stå i mot med i sterk motvind. Du padler og padler og står bom stille. Etter kort tid er du tom for krefter og tilbake til start. Kanskje litt demotiverende.

Etter å ha padlet hele Mylla gikk vi land for å krysse over til det neste vannet; Ølja. Vi hadde aldri gått med packraften på ryggen og jeg gledet meg skikkelig til å se Hilde Lillian manøvrere alt utstyret opp på ryggen. Livets små gleder! Det noteres at gleden var størst ved å se Hilde Lillian med ekvipasjen på ryggen. En sekk med packraft som veier minst 25 kg og som fungerer som et digert segl er krevende å gå rundt med – og kanskje ikke så gledelig. Spesielt i motvind kjennes det mer som å gå i ett motstrømsbasseng på land enn noe annet.

Læringspunkt nr. 2: Riktig festing av packraft på sekk. Vi hadde sett en video på Youtube og tenkte at dette kan vi. Vi kunne det nesten. For slapt strammede stropper gir deg en packraft som siger nedover og som ender opp med å dunke deg i knehasene. Ikke ideelt når det skal spaseres et stykke. For stramt festet mot toppen av sekken så får du packraften i hodet og må gå duknakket og myse mot bakken. Også slitsomt. Etter noen forsøk sitter teknikken og vi har lært.

Vi får også sving på det å få den tunge ekvipasjen opp på ryggen. Det gjelder bare å holde litt avstand til hverandre. Bare et par ganger fikk vi den andres packraft midt i fjeset og årene i skinnleggen. Vi var ganske fornøyde med den statistikken.

Da vi ankom Ølja hadde vinden løyet noe og vi fikk en nydelig padletur mot koia Bristol – som vi håpet var ledig.

Bristol

Vi hadde flaks og fikk Bristol for oss selv. Fancy navn på ei lita koie. Den lille hytta eies av Jevnaker Almenning og består av trebrisker med en grue i midten.

Nå kunne vi tørke, eller snarere røyke tøyet vårt, spise middag og sove varmt og godt innendørs.

Dag 2: Bristol til Store Sandungen

Dagen startet rolig og vi rotet litt rundt før vi kom oss av gårde. Jeg fikk knytt fast sluk på fiskestangen og var klar for fiske underveis. Hvis jeg bare kunne få meg selv av kroken!

Genseren endte opp med et stort hull etter at jeg måtte klippe meg løs og turbuksa endte rundt knærne, mens både Hilde Lillian og jeg kjempet med å få løs kroken. Her er det nok også noe læring som burde ha funnet sted. Ufattelig irriterende.

Bristol til Skarvvannet

Fra Bristol fulgte vi grusvei til det neste vannet. Tverrsjøen er et fint lite vann og man krysser det i en fei.

Befriende lett å komme seg både ned til og ut på Tverrsjøen.

Ut på Tverrsjøen

Tips til andre på samme tur: Ved Tverrsjøen ligger det en gapahuk som ligger fint til rett ved grusveien og som kan brukes til overnatting, skulle det være fullt på Bristol.

Gapahuk ved Tverrsjøen i bakgrunnen

På Tverrsjøen møtte vi en fyr som hadde padlet motsatt vei av oss – etter å ha sett værmeldingen. Han hadde startet samtidig med oss, og var fremme nærmest før vi hadde startet. Vind i ryggen skal visstnok være digg. Også et tips med andre ord; turen kan snus avhengig av vindretning.

Fra demningen i enden av Tverrsjøen gikk vi rett over grusveien og fulgte sti mot Skarvvatnet. Vel, sti og sti fru Blom. Den begynte bra og bred (skispor om vinteren), gikk over i tung myr, urskog og plutselig var den vekk. Bushing over en gjengrodd kolle med en diger packraft på ryggen var en spesiell opplevelse – som ikke anbefales. Vi kom helt klart ikke ut i vannet på «riktig» sted, men vi kom frem og var skjønt enige om at Lars Monsen hadde vært veldig imponert over oss.

Vi har senere skjønt at vi ikke skulle tatt stien til høyre for demningen, men den til venstre. Den stien hadde nok vært litt mer «gåbar» selv om den også beskrives som våt. Nok et tips: Les rutebeskrivelsen nøye.

Skarvvatnet til Buvatnet

Skarvvatnet, Buvatnet og Pershusvatnet er tre vann som ligger som perler på en snor. Mellom Skarvvannet og Buvatnet er det bare en kort bæreetappe på under 100 meter, mens Buvatnet og Pershusvatnet henger sammen med en koselig, grunnere og smal passasje man kan hvile litt i før man skal ut på det lengre Pershusvatnet.

Skarvvannet

Etter å ha basket oss over Skarvvatnet i motvind unnet vi oss en liten pause på land før vi gikk videre til Buvatnet og Pershusvatnet.

Buvatnet og Pershusvatnet

Etter Pershusvatn trengte vi litt pause fra padlingen. Noen padler også Finntjern. Vi synes det var like greit å stå over og gikk rundt.

Aklangen til Katnosa og videre til Store Sandungen

Ved Aklangen bestemte vi oss for å teste fiskelykken. Det blåste litt mindre akkurat her og hvis det skulle blir noe annet enn Real-turmat til middag var det nå eller aldri.

Minn meg på at jeg ikke prøver det igjen. Det blir for mye styr! Dette forsøket endte opp med at jeg måtte padle et stykke tilbake for å få løs kroken, ikke fikk noe dreis på sveivingen og satt igjen med et herlig fiskesnøre kaos. Gjett hva det ble til middag.

Fra smale Aklangen padlet vi ut i store, brede og vakre Katnosa. Det er en av de lengste padleetappene på turen, rett over 3 kilometer. Turen over Katnosa avsluttes i det som kalles Leveringsvika, helt sør og øst i Katnosa. Her ligger også DNT hytta Katnosdammen.

Planen var egentlig å overnatte inne på DNT hytta. Vi hadde imidlertid ikke reservert plass og hytta var nesten smekkfull da vi kom. Så full at da vi så på klokka, som kun viste 17.30, bestemte vi oss for å pakke sammen packraftene, slenge alt utstyret på ryggen og gå de 4 km til Store Sandungen. Kvelden var enda ung.

Fra Katnosa til Store Sandungen. Den røde løypa viser anbefalt tur.

Ved Store Sandungen ble vi dessverre litt kreative. Hilde Lillian hadde vondt i en arm og vi bestemte oss for å gå langs land for å finne en leirplass. Ingen god plan. Vi burde helt klart satt ut packraftene så fort vi hadde mulighet og padlet til camp. I stedet gikk vi inne i skogen på en kronglete sti. Sekkene var tunge, vi så knapt vannet gjennom skogen og i hvert fall ingen steder vi kunne overnatte.

Til slutt var det unison enighet om at vi måtte ut av skogen og ut på vannet – fort som svint! Vi bushet gjennom et hogstfelt, fant 50 cm med nesten flatt terreng hvor vi fikk pumpet opp packraftene før vi nærmest kastet oss ut på vannet. Lettelse!

I det samme vi traff vannet så vi en passende leirplass en kort padletur på blikkstille vann. Det begynte å bli sent, sola var på vei ned, skumringen kom krypende og vi hadde behov for å lande. Vi fant heldigvis den beste leirplassen på Lauvtangen, en øy i Store Sandungen.

Middag ble laget, vi fikk liv i bålet, solen gikk ned og stjernene kom frem. En lang dags ferd mot natt. Det var godt å krype ned i soveposen og ligge der å se opp på stjernene før Ole Lukkøye raskt kom og avsluttet dagen. Lars Monsen hadde helt klart vært fornøyd med dagens innsats.

Dag 3: Store Sandungen til Skar

Dagen startet tidlig i håp om at vi skulle få litt mindre motvind.

Morgentåken lå over vannflaten og bølget mellom trærne. Alt av utstyr var dekket av fukt, men natten hadde vært perfekt, ingen hadde frosset og stemningen var god.

Store Sandungen til Bjørnsjøen

Planen med lite vind fungerte på den korte etappen vi hadde igjen på Store Sandungen.

Ved demningen lastet vi sekkene på ryggen og gikk mot Hakloa.

På Hakloa blåste det godt og det var ekstremt korte pauser mellom kastene. Bølgene var også ganske høye – sett fra en packraft. Vi så på hverandre og tok uten mer om og men grusveien forbi hele vannet. SÅ gøy er det ikke å baske med motvind – i tillegg til at Hakloa også så ut som et litt kjedelig vann.

Bjørnsjøen

Bjørnsjøen var en vakker sjø og ikke fullt så åpen som noen av de andre vannene. Vi padlet til venstre i vannet på innsiden av noen små øyer i håp om litt le fra vinden. Den omtrent 2,8 kilometer lange og fine turen over vannet ble avsluttes i Båthusvika, rett før smalet mot Bjørnsjødammen.

Ved Bjørnholt var kafeen åpen og vi fikk kjøpt oss en fantastisk god skolebolle og en iskald Solo. Det smakte absolutt fortreffelig!

Rottungen – Gåslungen – Øyungen

Fra Bjørnholt gikk vi et lite stykke på grusvei før vi tok sti inn i skogen ned til Rottungen.

Etter Rottungen skulle vi finne Gåslungen. Det er ingen merket sti på kartet mellom disse vannene og vi gikk først litt feil. Takk sendes til vennligsinnet turgåer som pekte oss i riktig retning. Stien du skal ta går på venstre siden av elven og er relativt bred og fin, men altså ikke merket på kart eller med skilt.

Gåslungen viste seg å være litt krevende å komme seg utpå. Langs bredden var det mye mudder og vannstanden var lav. Ikke så fristende å hoppe opp i packraften med støvlene fulle av gjørme, men her hadde vi få alternativer. Vel oppe i packraften måtte vi stake oss ut av mudderet. Hilde ble lettere frustrert over denne øvelsen.

Resten av Gåslungen var idyllisk! Meandersvinger, lav vannstand, null motvind, fuglekvitter og lett padling. Sånne omgivelser kan vi like.

Neste utfordring var overgangen mellom Gåslungen og Øyungen. Her hadde vi lest at vi måtte «humpe oss over noen tømmerstokker». Humpe over når det er 2 cm vann over tømmerstokkene og rompa i praksis er under havnivå er ingen lett affære.

Etter den noe uelegante humpingen ble Øyungen nådd og her var det fint! Ikke overraskende, med henblikk på navnet på vannet, er det fullt av små koselig øyer og fine nes. Definitivt det mest populære stedet å campe på turen, som sikker har noe med nærheten til Maridalen å gjøre, men som også må være fordi det er så fint der. Det var folk på absolutt hver eneste plass som egnet seg til camping.

Vel over Øyungen, etter mer klamring til busk og kratt i motvinden, var vi ferdige med den siste padleetappen. Vi tok ut luften av packraftene for siste gang, lastet alt på sekken og gikk de siste få kilometerene ned til Skar Leir i Maridalen. Her ble vi hentet av Hildes Martin så da slapp vi kollektiv transport i denne enden også. Takk, Martin!

Oppsummering

Etter å ha gjennomført hele turen er vi skjønt enige om at motvind ikke står øverst på ønskelisten når man padler packraft. Vi er også enig om at kano nok er lettere å padle over de største vannene. Særlig når man ikke har styrefinne på packraftene. Løfter du årene spinner du rundt som på tivoli. Jeg er ikke så glad i tivoli. Jeg startet for øvrig med finne, men mistet den et sted mellom Store Sandungen og Bjørnsjøen. Ny finne pluss en ekstra er herved innkjøpt.

Det er også notert at fisking fra packraft ikke fungerer når man samtidig må padle hele tiden. Fisking skal heretter foregå fra land, eller på stille vann.

Vår tur ble på totalt 43,74 km til vanns og til lands og vi er godt fornøyde med fremdriften og antall overnattinger.

Vi tar gjerne en ny tur med packraft, men neste gang blir det helst i en elv uten motvind. Forslag til tur tas i mot med takk!

Heidi og Hilde Lillian

Vi takker for turen!


Færder Nasjonalpark – Moutmarka rundt

Vakre Færder nasjonalparker ble besøkt en klar sommerdag i selskap med skjønne Torhild. Utgangspunktet for turen var «Moutmarka rundt«, en tur jeg hadde funnet på UT.no, men vi endte opp med å ta noen avstikkere som gjorde turen lenger – og enda litt mer innholdsrik.

Min gode venninne Torhild

Færder nasjonalpark er et vakkert skjærgårdsområde med små og store øyer.  De særpregende, glattskurte svabergene, kalt «hvalskrotter» på grunn av sin karakteristiske form etter istiden, finnes få andre steder. Færder nasjonalpark har mesteparten av arealet under vann.
Mange av øyene har tufter etter bosetting og de tidligste spor etter mennesker er 2-3 000 år gamle bronsealderrøyser. Området er rikt på kulturminner, og landskapet er tydelig påvirket av menneskers bruk og ressursutnytting med kulturbetingede naturtyper. Flere slåtteenger holdes i hevd ved gamle teknikker. Bolærneøyene har i tillegg en dyster krigshistorie som likevel er verd å få med seg.

Norges Nasjonalparker

Beliggenhet

Moutmarka har et særpreget landskap og rundløypen går langs Innerstien, Strandstien og Sydstien. Vi parkerte ved Mostranda camping og gikk sørover.

Sør i nasjonalparken ligger Skåetangen som er en lyskasterstilling fra 2. verdenskrig og et flott utsiktspunkt. Her spiste vi medbrakt lunsj med utsikt mot Verdens Ende.

Etter lunsj gikk turen videre til nettopp Verdens Ende. Området het opprinnelig Helgerødtangen. Navnet «Verdens Ende» oppstod blant tilreisende på begynnelsen av 1900-tallet. Før dette var området mest kjent som fiskehavn og som utkikkspost for loser på jakt etter oppdrag. (Kilde: Store Norske leksikon).

Jeg blir aldri lei av å beundre hvordan is, grus og vann har skurt disse svabergene og formet steinen til vakre, myke og grasiøse former.

En kuriositet i nasjonalparken er frittgående alpakkaer. Uten å ha sjekket det nøye tror jeg de holder seg rundt ridesenteret ved Verdens Ende, men artig var det å se dem sprade rundt hushjørnene.

Deler av den indre turen tilbake mot start er delvis fuktig, og kavlelagt, men frodig og fin den også.

Som avslutning på turen gikk vi ned til en fin sandstrand tilhørende Mostranda camping. Vi gledet oss til å kaste oss ut i bølgene, men akk… her var det blåmanetene som regjerte!

Vi fikk duppet kroppene, men det var med hjerte i halsen.

De er pene da

Da vi kom tilbake til bilen viste klokken at vi hadde gått 9,7 km. Sånt går jo ikke an, så da måtte vi gå en ekstra liten runde. Totalt ble turen på 10,2 km.

Vi anbefaler en tur til Færder nasjonalpark og takker for turen!

Torhild og Heidi

Vil du lese mer om Nasjonalparkprosjektet mitt kan du gå til siden min om Norges Nasjonalparker.

Raet Nasjonalpark

Denne nasjonalparken er lett tilgjengelig, kun 60 km fra Kristiansand og en park man enkelt kan stikke innom. Nasjonalparken ligger i kommunene Arendal, Tvedestrand og Grimstad i Agder fylke. Nasjonalparken ble opprettet 16. desember 2016 for å verne et stort naturområde i sjø og på land. På turen fikk jeg følge av min spreke mor som trosset striregn, vind og glatte rullestein for at jeg skulle få føyet Raet til nasjonalparkprosjektet mitt.


Raet nasjonalpark har fått navn etter et geologisk fenomen. Raet er endemorenen – israndsavsetningen – som ble liggende igjen da den store skandinaviske breen trakk seg tilbake for 11-12 000 år siden. I nasjonalparken er sporene etter siste istid tydelig å se langs strender og i skjærgården. Her kan du finne lange rullesteinstrender, svaberg med jettegryter og skuringsstriper.
Raet nasjonalpark er en marin nasjonalpark hvor naturverdiene i skjærgården, langs strendene og i havet har fått spesielt vern. Hele 98 prosent av nasjonalparken er under vann. Det marine vernet omfatter også sjøfuglene og deres hekkeplasser, samt kystlandskapets flora og fauna. Raet nasjonalpark er som et kakestykke av skandinavisk kvartærgeologi og presenterer den karakteristiske norske Skagerrakkysten i et nøtteskall. I nasjonalparken kan du oppleve naturmangfold i kystskogene, langs strendene, under havoverflaten og i lufta.

Norges Nasjonalparker

Her finner du Raet nasjonalpark

Denne dagen gikk vi to turer før vi ble fornøyde.

TUR 1: Tromøy kirke – Botne – Tromøy kirke. Vi parkerte på kirkens parkeringsplass. På baksiden av kirken fant vi stien som går mot Bjellandsstrand. Herfra fulgte vi stier og grusvei i retning øst og ned til havet.

Vi gikk et stykke langs rullesteinstranda, men på grunn av glatt stein ble det etter hvert litt masete og vi valgte i stedet å gå inn på en sti litt lenger inn på øya. Ved Botne snudde vi og gikk tilbake til start.

Mamma ble også introdusert for treklemming og falt vel bare sånn passe for denne aktiviteten. Jeg derimot…

TUR 2: Jeg var ikke fornøyd med å ikke ha sett Torungen fyr, så vi måtte ta en tur til. Denne gangen parkerte vi ved Spornes. Mens mamma skiftet til tørt tøy, tok jeg en kjapp tur i retning fyret. Stiene er her pent opparbeidet og går forbi Hove leir og Canvas camping, hele tiden med rullesteinstranden på venstre side.

Arendal er fra seilskutetiden kjent som byen med «de tvende fyr». Store og Lille Torungen ble opprettet som tvillingfyr på hver sin holme i innseilingen til byen i 1844. Lille Torungen ble nedlagt i 1914, mens Store Torungen ble opprustet til en moderne fyrstasjon med nytt tårn samme år. (Kilde: Torungens venner/Torungenfyr.no)

Store og Lille Torungen Fyr med de vakre rullesteinene i forgrunnen
Lille Torungen fyr

Langs stien er det flere skilt som har info om gravhauger, verneskogen og Raet nasjonalpark som stien går langs. Gravhauger, nær 50 i tallet, ligger nå oftest gjemt mellom trær og busker. Gravhaugene hører hjemme i perioden fra bronsealder (3000 år siden) til og med vikingtid (1000 år siden), og de lå den gang i et åpent landskap. (kilde: Ut.no)

Det kan absolutt anbefales å ta en tur til Raet nasjonalpark. Lett tilgjengelig og vakkert – selv i regnvær.

Takk for turen!


Vil du lese mer om Nasjonalparkprosjektet mitt kan du gå til siden min om Norges Nasjonalparker.

Ytre Hvaler nasjonalpark

Denne turen er en myk start inn i mitt nasjonalparkprosjekt. Les mer om prosjektet på denne siden: Norges Nasjonalparker

Ytre Hvaler nasjonalpark omfatter 354 kmkyst og skjærgård, og er Norges første marine nasjonalpark. Hele 96% av nasjonalparken er under vann. Stupende klipper, tareskoger, ålegressenger og koraller er bare noen eksempler på miljøer som skjuler seg under havoverflaten. Korallrevet ved Tisler er ett av de største i Europa.

Norges Nasjonalparker

Mitt besøk til Ytre Hvaler nasjonalpark begrenset seg til landjorda. Ann-Kristin og jeg gikk turen fra Skjærhalden som ligger helt syd på Hvaler. Vi fulgte blåmerket sti gjennom furuskogen og utover svabergene. Etter omtrent en kilometer fikk vi utsikt til Homlungen fyr. Fyret kan leies gjennom Oslofjordens Friluftsråd.

Utsikt mot Homlungen fyrstasjon. Fyret er fra 1867 og er et fredet kulturminne.

Øya fyrstasjonen ligger på finner du på sydspissen av Kirkøyas østside, i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Vi fulgte den blåmerkede stien videre over svaberg og rullestein til vi kom til Storesand. Her er det populært å campe og ikke minst bade på den flotte stranda.

Storesanden

Like ved stranda finner man også middelaldertufter og Ytre Hvaler nasjonalparks besøkssenter.

Turen tilbake til Skjærhalden gikk igjennom vakker kystfuruskog på myke stier som formelig trygler om å bli løpt på. Denne kvelden ruslet vi rolig under trærne og gledet oss over noen minutter med opphold i regnet.

Takk for turen!

Heidi og Ann-Kristin

Skitt fiske og ro i sjela

Packraft tur nummer 2 i livet gikk tilbake til Fjorda. Denne gangen med egen packraft i størrelse normal for meg og lånt packraft i samme størrelse for Hilde Lillian. Forrige tur hadde vi lånt XL-varianter. Nå mindre flåter, men akk, like mye bagasje. Oversatt betyr det tungt lastede flåter med lite fribord. God stemning!

Når flåten Hilde Lillian lånte heller ikke hadde finne ble det relativt mye hurra meg rundt før teknikken satt. Vel og merke ikke riktig padleteknikk, men en annen form for teknikk. Vi var relativt lettet over flat sjø og minimalt med motvind.

Takk og lov for blikkstille vann

For å unnslippe horder med speidere som også var på tur denne helgen padlet vi langt og lenger enn langt innover Fjorda. Rett før vi endte opp i Hælvetes roa fant vi en nydelig leirplass som oppfylte alle krav.

En smal odde med kveldsol på den ene siden og morgensolen på den andre

Kvelden går fort når man skal padle, slå leir, bade og lage middag. Før vi visste ordet av det hadde natten senket seg og da tok det ikke lang tid før vi krøp til køys.

Lørdagen ble en her-og-nå dag. Vi våknet til fuglekvitter, sol, speilblankt vann og vaking av fisk.

Morgenkaffen ble inntatt i vannkanten før vi tok et nydelig morgenbad i 22 graders fløyelsmykt ferskvann. Etter frokost rigget vi oss til i hver vår flåte og la ut på padletur med fiskesnørene på slep.

Jeg forsøkte wobbler, fluer, dupp, sluk…. sang, stille, pust, mer wobbler… skitt fiske ja.

«Dings» = wobbler

Og hvordan gikk det da med denne fiskingen?

Oppdatering på fiskesituasjonen

Uvillig fisk til tross – det å drive rundt i stillheten og bare nyte livet gikk også veldig bra.

En rekke «her og nå» øyeblikk hvor tiden nesten stod stille og ingen verdens ting var viktig. Bare være – duvende i en packraft, på en innlandssjø i Innlandet, i sola og stillheten.

Tilbake til camp ble det lunsj og en liten gåtur på øya vår inkludert litt sanking av ved.

Forsering av myr mellom to små øyer

Resten av dagen gikk i samme stille og bedagelige tempoet. Vi lå der i sola og leste bok, inntil boka deiset ned på nesetippen fordi øynene plutselig var igjen og hendene ble så uendelig tunge. Ga opp lesingen og lot sola varme kropp og sjel mens vi småduppet i skogen stillhet. For litt senere å riste av oss dorskheten og ta et forfriskende bad.

Fiske litt mer, ikke få fisk, lage middag og være veldig glade for at vi ikke hadde gått for fisk til middag.

Hilde lager middag i regnet

Spise middagen under tarpen når sommerdagen slapp fra seg noen varme dråper regn.

Se på naturen, fisken som vaket, myggen som summet og sola som farget himmelen rød, rosa, fiolett og gyllen til den duppet ned bak horisonten og mørket tok over.

Glede seg over den nye mygghatten, bål og en stille, stille kveld.

Så full av takknemlighet for at livet kan fylles med øyeblikk og dager som dette.

Padle hjem igjen mens vi gledet oss over energipåfyllet og turapien et døgn i naturen alltid gir.

Takk for turen!


Lyst til å få historiene mine rett i innboksen? Legg igjen e-post adressen din her:

Packrafting på Fjorda

Det er vår, mai, torsdagsfri, inneklemt dag og fryd og glede midt i uka. Hilde Marie og jeg setter kursen mot Innlandet og ett nytt tureventyr. Vi skal padle packraft og campe på Fjorda.

Ikke hørt om packraft sier du? Du er ikke den eneste. Kort fortalt er packraft en oppblåsbar gummibåt. Litt bredere enn en kano og lettere å pakke med seg. Man kan også gå rundt med flåten på sekken. Det skal vi ikke gjøre denne gangen. På denne turen skal den bare pakkes og padles.

Vi var blitt tipset om å dra til Fjorda i Innlandet fylke for jomfruturen vår. Vi takker for godt tips!

Fjorda er en stor og sterkt forgrenet innsjø på åsen mellom Sperillen og Randsfjorden sør for Bjoneroa. Fjorda var opprinnelig seks separate innsjøer, men disse fløt sammen ved oppdemming etter konsesjon gitt i 1918. Innsjøen er regulert som magasin for Toverud kraftstasjon ved Randsfjorden. Ofte blir området kalt Velmunden, men Velmunden er egentlig navnet på den største av de opprinnelige innsjøene i området. Det spesielle landskapet som ble skapt av oppdemmingen, er et sjeldent eksempel på at industrielle inngrep har gitt positive virkninger for naturen. Området er kjent som et eldorado for kanoentusiaster, og er spennende å padle i, med alle sine øyer, trange viker og sund. Kilde: Wikipedia

Ingen av oss har pakket ut, håndtert og eller padlet rundt i en Packraft før, så det går helt sikker kjempefint! Vi skal være borte i to netter og synes vi har uhorvelig mange kolli med oss. Det skulle vise seg at vi kunne hatt med mer av noen essensielle ting. Mer om det senere.

Vi får pumpet opp packraftene og stroppet fast bagasjen. Det blåser nå mer enn det Yr.no har meldt og jeg kjenner det kribler av spenning i magen.

Skjelvende første møte med packraften på vann

Etter kort tid i båten kjenner jeg også at det verker i padlemusklaturen. Det er tungt å padle i motvind! Jeg sitter godt tilbakelent på rumpa med beina i været oppå bagasjen og får jeg ikke akkurat brukt hele kroppen i padlingen, og er nok ikke på mitt mest avslappede, men det går fremover. Sakte men sikkert.

Før turen fikk vi tips av datter og svigersønn (som vi også lånte packrafter av – tusen takk!), om et par fine øyer vi kunne ta sikte mot: Brennheiten og Ildbrenden. Brennheiten var naturlig nok fristende for to single damer på tur, men den viste seg å være mer trekkfull enn brennheit, så valget falt på nordspissen av Storholmen i stedet. Vel å merke med utsikt til Brennheiten, sånn for sikkerhets skyld.

Da det ble tid for middag ble det klart at gassbeholdningen vår var noe slunken. Jeg hadde tatt med meg to bokser med gass med litt igjen i begge. Under normale forhold skulle dette være nok til å få laget middag – og litt til. Det var det ikke. Gass-angst! Mye vind og lite gass igjen med medfølgende lite trykk i beholderen gjorde at middagen tok dobbelt så langt tid å lage. Heldigvis ble den i det minste god!

Vi kunne i teorien ha laget maten på bålet i stedet, men fordi jeg skulle pakke effektivt tok jeg kun med sammenleggbare kjeler som bare kan brukes på gassbrenner. De smelter rett og slett på bålet. Ikke smart. Begge mine gassbeholdere gikk tomme, Hilde Marie sin måtte til pers. Og nå ble vi usikre. Har vi nok til kaffen, frokostgrøten og middagen i morgen? Neppe. Mer gass-angst!

Den første kvelden ble som sagt litt mer vindfull enn forventet og litt matte av all spenningen og slitne i hodet av vind, trakk vi oss relativt tidlig tilbake i hengekøye og telt for å lese bok i le for vinden.

Hele kvelden og natten hørte vi kurringen fra Orrhønene fra øyene rundt oss og utpå natten fikk vi også besøk av en Orrhane. Han satt tett på oss og lokket og lokket – uten tilsynelatende å få napp.

Dagen etter ble det allikevel kaffe på meg og te til Hilde Marie – og brødskiver til frokost. Vi måtte spare gassen til middagen. Fremdeles gass-angst.

Etter frokost la vi ut på en padletur på Fjorda for å bli mer kjent med området. Vinden hadde gitt seg og vi padlet på blikkstille vann mellom holmer, skjær, i trange kanaler, gjennom siv og i mer åpne fjorder.

Underveis noterte vi oss fremtidige mulige leirplasser. Sola skinte fra en klar blå himmel, trær og svaberg speilet seg i den blanke vannoverflaten, naturen var stille bortsett fra litt fuglekvitter og lykken klukket rundt packraftene.

Tilbake på øya vår fant vi oss en koselig plass i lyngen hvor vi unnet oss en liten Jäger (vi hadde tross alt vært på tur) og en kjapp kopp kaffe med gass-angsten liggende på lur («vi KAN droppe frokosten i morgen»). Så lå vi der i lyngen og nøt stillheten, småduppet litt, leste bok og bare slappet av. Ikke så ofte vi gjør det.

Kvelden ble en vakker opplevelse. Bålkos, stjerneklar nattehimmel, orrhøneklukk, stillhet, småprat, litt vin og en god Real middag.

En absolutt perfekt kveld.

Den siste dagen vår på tur i denne omgangen startet med blikkstille vann, en morgensol som kjempet med den litt kjølige natteluften og vant, en lun plass i sola og årets første morgenbad. Hilde Marie taklet det friske vannet noe bedre enn meg og var strålende fornøyd med pusteteknikken. Jeg glemte helt å puste og fikk i tillegg skrubbsår på knærne av litt for vigorøs sprelling med beina for å komme meg opp av vannet igjen.

Men så friske og sunne vi følte oss etterpå! Å sitte der i sola, oppdage at vi hadde gass igjen til både kaffe og grøt (den som sparer den har!) og at selv om vi hadde gått tom for medbrakt vann, så kan vannet i Fjorda fint brukes, føltes helt himmelsk. Man skal ikke kimse av de små gledene i livet.

Jeg ville rett og slett ikke tilbake til hverdagen, men resten av livet og andre avtaler kallet på oss, så vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.

Det ble unektelig padlet veldig, veldig sakte tilbake. Til tider lot vi oss bare drive lett med den svake brisen som motvillig førte oss tilbake til start.

Dette ble en helt nydelig førstereis for oss begge og vi har allerede planene klare for en ny tur om ikke så altfor lenge.

Takk for turen!