Denne augustdagen i 2020 bød på nydelig vær og svigerinne Evy som turleder. Toppen som ble utpekt som mål var ubesteget av oss tidligere, men som det skulle vise seg, ikke helt øde.
Turen gikk fra parkeringsplass ved Valldalsveien (Riksvei 63) mellom Åndalsnes og Valldal. Vi tok stien innover i dalen for Sørlige Skarfjellenden i retning Verma.
Nydelig vær og god stemningVi skal opp dit – sånn ca.
Et stykke inn i dalen tok vi av hovedstien og fulgte en mindre sti på venstre side av en relativt stor foss. Burde være lett å kjenne igjen skulle man ønske å ta turen selv.
Flott natur! Foto: Tony KavliDalen over mot Valldal. Foto: Tony Kavli
Turen var lettgått og gikk over stein, bekker og snøfelt.
Toppen var ikke urørt av mennesker, men dersom man står med ryggen mot masta synes den ikke på bildene – og utsikten den andre veien er også veldig, veldig mye finere.
Toppen var ikke akkurat uberørt natur. Men vil man ha mobildekning må man vel også akseptere en mast eller to.
Med ryggen mot masta ser det slik ut:
Fin utsikt da! ❤Denne gangen fikk vi hjelp av fotograf Evy til å ta toppbildet.
På vei ned igjen gikk det unna på snøfeltene. I tillegg hadde vi sett oss ut en kulp som så veldig fristende ut. Den måtte besøkes.
Tony syntes det var vel friskt vann.
Evy ble litt pinlig berørt over broren sin. Trodde nok han var tøffere enn som så! 😀
Mens andre synes vannet var helt perfekt.
En ganske så perfekt dag i fjellet!
Turen var ca. 13.5 km lang tur/retur og ga oss ca 600 høydemetereTakk for turen fra Team KavliBakken
Noen dager er tyngre enn andre. Noen dager er blytunge. Været er kjedelig, beina som sirup, energien under null. Denne augustdagen i 2020 var en sånn dag.
Planen for dagen var fin. Vi skulle gå Isfjordstraversen (tror vi den heter). Opp til Loftskaret, over Snortungen og ned Brevikskaret. En ganske lang tur. Det gikk ikke helt som planlagt.
Turen begynte ganske lovende. Kavli klanen stilte i shorts og t-skjorte og i et forrykende tempo fra start.
Evy leder an i et heftig tempoKavli 1 og 2 nærmer seg LoftskarsetraMin kjære lurer litt på hva jeg holder på med bak der…Jeg prøver å holde maska. Sidrumpet, klam og sliten presser jeg frem et litt stivt smil.
Da vi kom til «passet» i enden av dalen skulle vi ta opp til venstre og gå opp på den første toppen. Ingen sti i sikte. Evy mente hun hadde gått der før en gang, men den turen hadde ikke satt særlige spor. Vi måtte derfor baske og kave oss opp fjellet i relativt ulent terreng.
Mot toppen kom det også en relativt sur vind – i tillegg til tåka som lå som en kald og klam humørdemper rundt gjengen.
Jada…
Vi hadde fremdeles ikke gitt opp dagens mål og gikk på. Vinden rev og slet i oss og tåka lå der fremme og trykket og sendte yr og småregn i vår retning.
Poeng til den som klarer å se hytta mot toppen
Bildet av meg inne i hytta er veldig beskrivende for hvordan denne dagen var for meg. Begredelig.
Jeg hadde en form for hjernelammelse på denne turen. Inne i hytta, hvor det var lunt og fint presset jeg i meg en mellombar, men syntes ikke det var noe poeng å skifte til noe som var tørt og som kanskje kunne løfte humøret litt. Neida, å skifte vente jeg med til vi hadde gått 100 meter lenger opp i vinden. Da bestemte jeg meg for at det var på tide med litt omkledning. Til info måtte jeg da stå på jakka slik at den ikke skulle blåse bort. God vurdering der altså.
Skal vi gå videre inn i tåkeheimen? Tony er betenkt.
Etter en, ikke så lang, rådslaging i gruppa ble vi enige om at dette ikke var en fin tur og at vi ville hjem igjen. Vi valgte da å gå en litt annen vei ned enn opp. Denne runden var faktisk ganske fin, så det viste sed å være en god beslutning. Ute av den verste vinden og tåka ble humøret også litt bedre.
Noen ganger er det eneste man vil å stå i le og kose en fjellvegg.Kavli 1 og 2 langer ut
I ly av en stein fikk vi oss også litt mat og kaffe før vi trasket sjarmørettappen tilbake til start.
Kaffe gjør seg på tur
Vi var alle enige om at det ikke er den fineste turen vi har gått, men at den sikkert er det en annen dag. Vi får prøve igjen.
Lenge har vi forsøkt å overtale to gode venner til å prøve Randonée. Denne helgen skulle det endelig skje. Det ble vind med kuling i kast – og retur i all hast. Det ble test, om ikke helt fest. Og om rando-basillen fikk tak – se det er en annen sak.
Plan A var å gå Synshorn eller Bitihorn. Veien var stengt inn til Bygdin på grunn av vind så plan A utgikk med høye kneløft. Plan B var Mugnetind. Veien dit inn blåste igjen foran bilen så da ble det også bråstopp på plan B. Plan C ble å gå opp alpinbakken i Raudalen. Flaks for oss var den stengt, så det var kun oss i bakken pluss noen andre desperate randofolk. Egentlig passer det fint å gå i en alpinbakke når det er første rando-tur for våre venner. Vennlig omgivelser.
Det legges i vei i frisk fart og med godt humørBlid gjeng – så langt
Da vi kom på toppen av skibakken og det fristet med mer tur bega vi oss innover i terrenget. Det blåste friskt og friskere skulle det bli.
Hilde er sjelden sur på tur
Vi så oss ut en liten kolle som vi satte kursen mot. Det måtte liksom være en topp.
På vei opp kollenGutta måler krefter med vinden. 25 m/sek i kastene kjennes godt på kroppen!
Toppen var inget sted å bli værende. Vinden økte og humøret sank. Sterk kuling med storm i kastene er ikke noe man tuller med.
Her blåste Gorm seg på en kink i ryggen og Hildes jakke er på vei opp i nakken. Røffe tak!
Det var bare å komme seg ned igjen til bilen og afterski på hytta.
Kollen vi var på er nå borte i blåsten
Dag 2
Ny dag og nye muligheter for 3 av 4 deltagere. Vi gir oss ikke så lett – og så videre – så da søndagen opprant med løfter om litt mindre vind la vi igjen turen mot Mugnetind.
Den første delen av turen gikk greit på vei og var i relativ le for vinden, men det tok seg kjapt opp. Heldigvis var sola fremme og bidro til bedre stemning.
Det dro seg til oppover fjellet. Vinden – som det var lovet skulle løye fra rund 20 m/sek til 14 m/sek gjorde ikke det. Snarere tvert i mot.
Tony trosser vinden på vei mot MugnetindVi var ikke alene på fjellet denne dagen. Heldigvis.
Hilde synes nok det ble litt lite mat og drikke på turen, men som jeg påpekte – i 20 m/sek vind så frister det ikke akkurat å sette seg ned midt i løypa og spise niste. Hun snek seg til et par nøtter underveis tror jeg, men fornøyd med turopplegget var hun ikke.
Fint – selv om det blåser.
Vi bestemte oss for å gå bare litt til. Rundt svingen. Kunne jo hende det var bedre der? De andre som gikk foran oss fortsatte jo, så helt ille kunne det vel ikke være? Eller?
Det var IKKE bedre rundt svingen. Jentene satt ned føttene og bestemte at nok fikk være nok. Det virket lite formålstjenelig å baske seg mot en topp, som uansett ville gi elendig nedkjøring. Hilde hadde fått nok av Rando-eventyr for denne gang. Nå skulle vi komme oss helskinnet ned igjen.
Dramatiske bølger i snøen. Ikke det letteste underlaget å bevege seg på. Vi rigger oss for nedfart og stemningen er god! Foto: Tony KavliPå vei ned.
Utrolig nok fant vi et par renner med litt snø man kunne få til noen ok svinger i, men for det meste var det isete, skavlete og kjipt føre. Vi kom oss ned da.
Foto: Tony Kavli
Mugnetind ligger der fremdeles. Det er mulig å prøve igjen. Team KavliBakken var fornøyde med helgens innsats. Nå gjenstår det å se om dette fristet Team BoWind til gjentagelse.
Den tredje overnattingen min ute vinterstid gitt til en gapahuk knappe 2 km hjemmefra. Jeg som er så dreven skulle «ta med meg» en venninne og vise henne hvordan dette skulle gjøres. Heldigvis er hun både turvant og tøff, så oppgaven ble enkel. Denne kvelden ble det til og med servert bobler til bålet. Snakk om luksus!
Annette ville trene seg på båltenning. Var ikke mye øvelse som trengtes før vi hadde et nydelig bål.
Mens noen jobber, sitter andre og passer på at ting blir gjort og underholder med småprat.
Mei Lin hadde ansvaret for å finne granbar til å dekke over gjørmen mellom gapahuk og bål. Tror noen unger i nærheten vil finne igjen hytta si relativt ribbet for tak og vegger.
Etter at bålet var i orden og vi hadde spredd oss utover i gapahuken dukket det opp en musserende fra sekken til Annette. På glassflaske. Og en rødvin. Også på glassflaske. Enda godt det var en kortreist tur. Tungt å bære så mye kos. Til gjengjeld var soveposen av det litt lette og tynne slaget. Neste gang vil jeg nok anbefale en litt annen vektfordeling. Plastflasker er tingen.
Denne gjengen vet å kose seg på tur. Det ble laget Quesedilla på primus, pølser på bålet, spekemat og ost og guacamole hadde vi også. Vi hadde bobler i glasset og et bål å varme oss på. Bare fryd og glede.
Annette med bobler!
God mat og drikke
Annettes bål
Quesedilla
Heidi koser seg på tur
Kos og hygge i gapahuken
Når Mei Lin hadde fått nok av utelivet fulgte vi henne til bilen og begynte selv å rigge oss til for natten. Jeg var litt overrasket over at Annette sin sovepose ikke «este» seg like stor som min, men det viste seg å ha sin naturlige forklaring; Syntetisk 3-sesongs pose. Hun ble dessverre bittelitt kald.
Jeg derimot hadde min aller beste natt ute. Sov som en stein og var god og varm i posen. Når sola stod opp og fuglene kvitret lystig mot oss ble det jet-boilet vann til både morgenkaffen og havregrøt. Selv om Annette hadde opplevd varmere netter, ga hun uttrykk for at hun gjerne ville bli med meg på tur igjen. Det kaller jeg en seier!
Alle opplevelser tar en gang slutt, men det kommer heldigvis flere vi kan glede oss til.
Første gang var nysgjerrighet og ren aversjon mot å si nei takk til en ny naturopplevelse. Denne andre gangen var på mitt initiativ og drevet av lysten til å oppleve dette igjen, og kanskje til og med optimalisere opplevelsen. At det ble enda en overnatting samme uken som denne turen var ren tilfeldighet – og litt hardcore i følge mine uteliggervenninner. Jeg er nå stolt av å si at jeg er bittelitt hardcore og definitivt hekta på overnattinger ute om vinteren.
Er det rart dette gir medsmak?!
Denne uken fikk jeg meg da tilfeldigvis hele to overnattinger ute. Dette er historien om den første av dem. Overnattingtur nummer to finner du en beskrivelse av her.
Tre blide uteliggervenninner på tur. Lekker med Rema-posen i bakgrunnen. Foto: Ingeborg
Jeg er velsignet med fantastiske venninner som sier et rungende «ja!» når jeg foreslår en ny natt i naturen. For å få uka til å gå opp ble turen lagt til en onsdag. Null stress for denne gjengen.
Tung bør
Utfordringen med vinterovernatting er at man trenger mye utstyr. Utstyr veier. Denne sekken ble, inkludert ved, på ca 30 kg. Det kjennes når man har mest motbakker til leirplassen, men det er verdt det når man er fremme og kan meske seg med god mat og en myk og deilig soveplass i vintersoveposen. Litt læring finner også sted. Er man tre stykker på tur trenger ikke alle tre å bære med seg primus, eller 3 liter vann. Eller masse mat. Det er helt greit å fordele oppgaver og vekt. Ved er det forresten greit at alle tar med seg litt hver av. Man får liksom aldri nok ved til bålet – og tørr ved er gull verdt.
Når min sekk er for liten må min kjæres 80 liter sekk lånes. Jeg klarer nesten å rette opp hodet.
Jeg sliter litt med å få ned vekten på sekken nå om vinteren, men skal forske videre på hva jeg kan legge igjen hjemme neste gang. Oppdatert informasjon kommer.
Tips til ved-oppbevaring
Ny gapahuk opplevelse
Denne vinteruteliggerturen gikk til Asker Kommunes nye gapahuker litt nedenfor Gupu Gård. Gapahuken og tilhørende utedo vedlikeholdes av NaKuHel og ligger fint til med utsikt over Oslofjorden.
Utsikt over Oslofjorden – i det minste nå om vinteren før løvet spretter.
Gapahuker er fine. De har tett tak og tre vegger som beskytter mot vind og vær – og samtidig er man ute i naturen. Sparer også litt vekt når man ikke trenger å bære med seg telt, tarp eller lignende. Akkurat disse har også kroker til hengekøyer. Man kan med andre ord velge å henge inne i en av dem eller ute i friluft mellom de to gapahukene.
Bare sitte der og se på stjernene og kjenne at det er godt å være til.
Som alltid med disse jentene er det kosen som står i fokus. En av oss – eller flere – har med seg en liten tur-dram å varme seg på. Jeg disket opp med en one-pot-pasta gryte. Hilde hadde denne gangen med seg scones med sjokoladebiter vi stekte på primusen til dessert. Resten ble til frokost-scones. Disse gitt strålende sammen med morgenkaffen.
Mat på primus
Quesedilla in the making
Jeg har satt meg fore at jeg skal lære meg å lage litt forskjellig mat på primus og eller bål. Foreløpig er det primus-mat det går i. Jeg har samlet det jeg har laget til nå på en annen side for å ikke plage de som er null interessert. Har du lyst til å sjekke ut mine kanelsnurrer, min one-pot pasta gryte eller Quesedillane jeg har laget, så klikker du bare her.
Morgenstemning i campen
Jeg ligger i posen og koser meg mens jeg ser på sola som kommer krypende over åsen. Hverdagslykke.
Scones in the making
Snik-klemming
Uteliggerfjeset mitt
Læring har funnet sted
På min første natt ute måtte jeg nesten gi opp å lage meg kaffe om morgenen fordi jeg ikke hadde vintergass, og heller ikke hadde hatt gassen i soveposen for å holde den varm. Denne gangen var vintergass innkjøpt og Jetboilen leverte 5 dl kokende vann på under 2 minutter! Himmelsk! Vi lærer i ett sett. Gøy!
Når kaffen er drukket, det ikke er noen flere scones igjen og klokka nærmer seg at Hilde skulle vært på møte i Drammen pakker vi sammen campen vår og trasker mot bilen. Sola skinner, snøen er fin og fast og gå på og livet smiler søtt.
Knappe 14 timer fra vi startet vårt lille midt-i-uken eventyr er vi tilbake i hverdagen med masse gode minner i opplevelsesbanken og store smil i fjeset.
Jeg kan røpe at vi allerede har avtalt ny overnatting både i april og i mai. Noen er definitivt inspirert!
Jeg har en mental liste over ting jeg ønsker å ha opplevd. Jeg har vurdert å skrive den ned, men er litt redd for å bli skuffet over alle de tingene jeg ikke får gjort, så i stedet blir jeg veldig glad når jeg kan tenke at; juhu – denne opplevelsen stod jo på lista mi. Jada, litt sykt, men det funker.
Forrige uke fikk jeg helt ute av det blå en invitasjon til en natt i naturen med to venninner. Uten å tenke meg om mer enn et par sekunder sa jeg ja til å bli med. Når, hvor og hvordan fikk komme etter hvert. Så komplisert kan det da heller ikke være å sove ute en natt i januar? Utover uka ble jeg litt usikker på om dette var så lurt. Jeg er tross alt ingen dreven uteligger, men man blir jo heller ikke god i noe uten å prøve og øve, så da var det bare å stå løpet ut.
Søndag kveld opprant og jeg stilte klar med tidenes største og tyngste sekk. Godt var det at vi hadde gått for en kortreist tur; kort tur med bil hjemmefra og kort vei fra bilen til camp – og tilbake igjen.
Hilde rydder litt ekstra etter ungdommen. Vi vasket faktisk også over gulvet med snø. Man vil jo ikke ha ketchup i soveposen.
Vi arvet bålet etter en ungdomsgjeng som hadde hatt en liten søndagsfest i gapahuken «vår». Etter litt opprydding var det var bare å fylle på med medbrakt ved, fyre opp primusen til kanelsnurrelaging, og nyte praten rundt bålet.
Hilde nyter utelivet max
Ingeborg hadde med seg deig til pinnebrød som ble grillet over bålet, samt en usedvanlig god ripslikør. Den satt akkurat der den skulle.
Pinnebrød og bålprat. Alice leter etter rester.
Etter oppskrift fra @bodildall laget jeg kanelsnurrer til oss. Veldig lettvint og velsmakende! Gøy å teste ut mitt nye turkjøkken. Fungerte som bare det.
Før jeg dro ut på tur fikk jeg gode anti-fryse råd av min yngste sønn. Herman har helt klart har vært ute en vinternatt før og verdt å lytte til. Råd 1: ikke legg deg i soveposen når du er kald. Råd 2: ikke ha på deg for mye klær i soveposen. Ingeborg og Hilde hadde også hørt disse rådene så før leggetid ble det en liten treningsøkt på oss. Personlig anbefaler jeg knebøy med hopp. Øvelsen varmer lårene som få andre ting.
Villmarks-aerobics
Etter mye diskusjon rundt hvor mye man skal ha på seg i soveposen, hvordan lage den beste puten som ikke blir borte i løpet av natten, varmeflaske i posen eller ikke, med mye mer, fant vi endelig roen og freden senket seg over campen.
Roen senker seg i campenRef. råd nr 2 fra Herman ble min Alasuq Polar gjort om til hodepute
Jeg må nok innrømme at det var litt vansklelig å finne en god stilling, som ikke slapp ut all varmen av soveposen, men jeg er ganske sikker på at jeg har sovet relativt mye i løpet av natten. Når klokka ringte (vi måtte jo på jobb alle sammen) kom Alice og slikket meg i fjeset. Veldig koselig! Og med den morgenhilsenen var også morgenstellet unnagjort. En hundevask rett og slett. Lettvint!
God morgen, Heidi! Glad for å se at du overlevde natten. Takk, Alice! Det er jeg også.
Hilde hadde med seg spesiallaget havregrøt til oss til frokost. Nydelig!
God morgenstemning i campen. Noen er så drevne på dette camplivet at de lager frokost liggende i soveposen.
Men så skulle jeg ha kaffe da. Testet min nye jet-boil. Not so jet! De andre hadde forlatt camp og var på god vei til jobb før kaffen min ble klar. Hva gjør man da? Jo da går man gjennom skogen med diger sekk og en kopp kaffe i hånden. Ganske turvant og stilig. Litt glad ingen så meg.
Litt morgentrøtt, litt kald i fjeset men aller mest happy!
Kommer jeg til å gjøre dette igjen? Jepp! Må jo finne ut hvordan jeg kan optimalisere pakkingen, lage noe annet godt på primusen, finne en god stilling i soveposen, rekke å lage kaffe før alle har gått hjem (mao. lese bruksanvisningen) – og sikker mye mer. Mer trening må med andre ord til – og da er det bare å komme seg ut på tur. Den mentale listen er fremdeles lang og herlig!
Det er alltid gøy å prøve noe nytt, så når jeg fikk tilbud om å være med på tur med truger under føttene sa jeg selvfølgelig ja.
Starten gikk fra Gullhella stasjon og jeg trasket glad av sted på truger lånt av DNT Asker turlag.
Johan, Ingeborg og Alice i fint driv
I starten fulgte vi blåmerket, opptråkket sti, men så fort det var mulig skar vi ut i uberørt terreng.
Jeanette leder an innover i skogenSpennende terrengAldri sur på tur!
Turen gikk opp til toppen av svaene på Vardåsen før vi tok en sving innom Wentzelhytta, som ligger idyllisk til på toppen av skitrekket.
På tide å slå av hodelykten. Lysene fra Vardåsen gir tilnærmet dagslys.
Veien ned gikk også på kryss og tvers i skogen, men det gikk betraktelig fortere enn oppturen.
Dette var en veldig morsom opplevelse! Fint å variere hvordan man går tur, og artig og komme seg bort fra de vanlige stiene. Nå skal det sies at vi hadde med oss flere habile orienterer som hadde god kontroll på hvor vi befant oss – selv utenfor stiene. Vil nok ikke anbefale at man vandrer i vei uten noen form for kart og kontroll.
Dette var en tur som fristet til gjentagelse. Så ivrig ble jeg at jeg sporenstreks meldte meg på neste trugetur med DNT Asker turlag. Turen viste seg å bli fulltegnet fortere enn vi kunne drømme om! Så da tok jeg like greit initiativ til å sette opp to ekstra turer hvor jeg blir med som medturleder. Har du lyst til bli med oss på tur? Følg med på hjemmesiden til DNT Asker Turlag og med deg på.
Vi er en gjeng med damer som drømmer om en tur til Drakensberg fjellene i Sør-Afrika høsten 2021. Vi krysser fingrene og håper det beste. I mellomtiden må formen holdes ved like. Denne søndagen gikk vi Pilegrimsleden fra Spikkestad til Asker. Eller gjorde vi det?
Jeg startet turen på tog fra Gullhella stasjon og var den eneste på hele toget med munnbind. Føltes littegrann underlig.
Ninja-turtle på tog!
Turen høres veldig lang ut. Den er ikke det. Eller – det kommer nok an på hva du synes er en lang tur – og ikke minst hvor langt fra Asker du tror Spikkestad er. Jeg trodde det var lenger enn det viste seg å være. Tydeligvis.
Fra Spikkestad stasjon til Vardåsen kirke er det ca. 14 km og den gikk vi på ca 4 timer inkludert en god matpause.
Terrenget var lettgått og og praten likeså.
Hilde, som var dagens turleder, peker og forklarer
Fra Spikkestad stasjon gikk vi inn på Oldtidsveien i retning Røyken. Røyken Historielag har satt opp informative skilt langs denne ruten som også ble valgt til Røyken kommunes 1000-årssted.
Vandring langs Oldtidsveien
Etter en kort stund på Oldtidsveien tar vi av inn i skogen. Det er her jeg lurer litt på om vi også tar av fra den offisielle Pilegrimsleden. Det skal sies at merkingen av Pilegrimsleden gjennom Asker er blitt forsinket grunnet koronaen, så nøyaktig rute er ikke satt i «gamle» Asker, men det er ikke så farlig. Turen vi gikk var uansett fin. Har du lyst til å lese mer om Pilegrimsleden fra Drammen til Oslo kan du sjekke ut nettsiden Pilegrimsveien.
Høst i skogen og fargerike damerDet tittes på kart og diskuteres. Når alle vet hvor vi er går vi videre.
I marka mellom Spikkestad og Asker går det opp og det går ned. Totalt fikk vi oss ca 500 høydemetere.
Noen er mer lokalkjent enn andre og peker og forteller hva vi ser. Sånt er gøy!
Det var relativt vått til tider. Her har stien blitt en elv.
Det var også tid til matpause.
Og ikke minst ble det tatt gruppebilde.
Ved Dikemark krysset vi veien før vi gikk inn i skogsområdet mot Vardåsen.
Dikemark
Ved Drengsrudvann skilte jeg lag med gruppa og gikk lysløypa tilbake til Gullhella stasjon.
Jutemyr – breddfull av vann etter mye regn
Hyggelig tur med både gamle og nye bekjentskaper en vakker høstdag ute i natur.
Takket være en god dose fleksibilitet og positivitet fikk vi oss en herlig kveldstur i skogen.
Vi hadde en plan om tur med overnatting i hengekøye. Den planen ble det av ulike årsaker ikke noe av. I stedet ble det middagstur i det fri til min barndoms tumleplass på toppen av Vardåsen.
Marija spretter lykkelig og lett over vannhinderet i enden av Vardetjern
Marija og jeg startet turen fra Gullhella stasjon og gikk blåmerket sti til toppen av Vardåsen i Asker. Herfra tok vi av stien og gikk langs Vardetjern til vi kom til leirplassen jeg hadde sett meg ut. Solen var allerede på vei ned da vi rigget oss til.
Idyll
Stillheten senket seg, tursnapsen ble delt ut, bålet ble tent og Marija satt i gang med å lage middag til oss på primusen.
Ettersom det hadde regnet tett i det siste måtte vi satse på medbrakt ved til bålet. Sekken var 15 kilo tung på vei opp. Det var verdt strevet. Jeg elsker å sitte ved et bål. Praten går fint rundt et bål. Maten smaker ekstra godt ved et bål. Bål lukter godt og er velegnet til å finne ro rundt. I tillegg varmer det naturligvis.
Etter en middag med herlige pizzasnurrer ble det eplekake med vaniljesaus til dessert. Ingenting å si på menyen på denne turen.
Vardetjern en senkveld i oktober
Så satt vi der mens mørket senket seg og stjernene ble klarer og klarere på nattehimlen over oss. Vardetjern lå der stille og mørkt uten en krusning og vi var to lykkelige damer på tur.
Lykken er et bål
Når vi ikke hadde mer tørr ved igjen og bålet var brent helt ned, pakket vi motvillig sammen sakene og vendte nesen hjemover.
Farvel bål (restene av bålet ble for øvrig behørig slukket med masse vann).
Vi lurte litt på hvorfor vi ikke bare hadde tatt med oss hengekøyene, men akk. Det kommer flere anledninger.
På hjemveien gikk vi enkleste vei – ned Vardåsen slalåmbakke. Utsikten fra toppen er vakker. Oslo med omegn ligger der som et smykke og glitrer i natten. Hodelyktene ble slått av for full effekt.
En nydelig kveld ute i naturen var over og ingen av oss angret det spor for at vi hadde tatt turen.
Det er fredag ettermiddag. Jeg skal være med relativt nye venninner på helgetur i Nordmarka. Noen av dem er så nye at jeg enda ikke har møtt dem. Vi skal sove ute i gapahuk. Sekken er blytung. Forventningene sensommer lette og yre. Jeg gleder meg!
Turen startet ved parkeringsplassen ved Sørkedalen skole fredag klokka 17.00. Herfra fulgte vi blåmerket sti og vei til Kobberhaughytta, som er en tur på drøye 4,5 km hvis man ikke skravler og glemmer å følge med på blåmerkingen. Vi tok det pent i bakkene. Det kjentes at sekken veide tett oppunder 20 kilo. Mye som skal med på en sånn tur.
Jeg må innrømme at jeg har vært ekstremt lite i Nordmarka. Ved Kobberhaughytta har jeg aldri vært og ble helt overveldet av idyllen som møtte oss. Gapahukene var nydelig plassert, fine bålplasser og til og med en innbydende badebrygge.
Sekkene ble lagt inn i gapahukene før vi kastet oss mer eller mindre grasiøst og lydløst ut i Kobberhaugtjernet. Vannet holdt forfriskende 14 grader.
Nymfeaktig bading av Ingeborg og Bente. Knapt en lyd unnslapp dem da de grasiøst gled rundt i vannet.
Rene og pene kledde oss om til en Real middag som smakte usedvanlig godt etter tur og bad.
Kvelden senket seg, bålet brant litt surt grunnet noe våt ved, men stemningen var upåklagelig. Det blir gode samtaler rundt slike bål.
Lørdag morgen våknet vi med fuglene og inntok frokosten ved vannkanten. Alle hadde sovet godt, på himmelen skinte sola fra relativt skyfri himmel og rundt primusen strålte morgenfriske damer.
Vi var alle klare for en ny dag hvor utforsking av Nordmarka stod på programmet.
Kobberhaugtjern
Rett før avgang fikk vi følge av ytterligere to deltagere som hadde startet dagen fra Sørkedalen og allerede var litt møre i beina. Etter lettelser i sekkene deres var de imidlertid klare for tur og vi la i vei mot dagens mål – Nordmarkas høyeste topp Kjerkeberget på 631 moh.
Det tok dessverre ikke lang tid før vi innså at vi kanskje muligens hadde feilberegnet litt på hvor lang tid vi ville bruke tur – og ikke minst retur Kjerkeberget.
Matpause og videre planlegging på Kikutstua
På Kikutstua hadde vi pause med mat og litt rådslaging om veivalget videre. Vi besluttet å fortsette i retning dagens planlagte mål, men med mulighet for å snu dersom vi skulle innse at tiden ble for knapp. Vi hadde bestilt middag inne på Kobberhaughytta kl. 19.00 og skulle rekke et bad før mat. Tett program krever høy fart. Tiden ville vise om vi hadde fremdriften som trengtes.
Hilde med Harald Løvenskiold – Nordmarkens eier. Litt spesielt å ha en bauta for å fastslå eierskap. Jeg vurderer det samme for tomta vår.
Fra Kikutstua gikk vi en sti som tok oss til høyre for Kikuttoppen i retning Store Sandungen.
Kart over hele turen
Terrenget var frodig, fint og til tider litt trolsk. Det var bær å spise og sopp å finne.
Før vi nådde Sandungen innså vi imidlertid at middagen ville utgå med høye kneløft dersom vi fortsatte mot dagens egentlige mål. Vi er heldigvis fleksible og evner å snu om på planer etter vær, føre og form, så i stedet for å gå videre og komme for sent til middag, vendte vi igjen nesa sørover og tok turen over Kikuttoppen. Rundtur er fint.
Så langt nord i marka, men ikke lenger. Vår vei går over Kikuttoppen på vei tilbake til Kobberhaughytta.
Litt før toppen på Kikut fant vi oss en perfekt plass i solen hvor det ble tid til sjokolade og en liten strekk.
Pause og påfyll i solen.
På Kikuttoppen imponerte operasanger Zuzanna stort med å ha pust og energi til å gi oss en flott sangoppvisning. Tror det var flere enn meg som fikk gåsehud!
Zuzanna synger så det ljomer over Kikuttoppen
Herfra var det mest nedover og vi langet ut. Middagen ventet og tempoet gikk oppover for flere i gruppa.
Vakkert og fredelig ved Damtangen.
Vel tilbake ved gapahukene ventet Hilde som skulle være sammen med oss den siste kvelden og natten. Kos!
Jeg serverte tur-dram som ble godt tatt i mot – og som så ut til å inspirere opptil flere av deltagerne. Skulle nok prioritert å bære med meg mer av den.
Tur-dram regnes som restitusjons drikk
Etter en fortreffelig middag inne på Kobberhaughytta samlet gjengen seg rundt bålet til prat, latter, vin i koppen og varme i kroppen. Stjernehimmelen veltet seg uendelig over oss og rundt oss pakket mørket oss inn. Varme foran og litt kaldere bak. En uendelig fin dag og kveld.
Turvenninner
Gapahukliv
Bålkos i sensommermørket
Søndag morgen våknet vi til nok en vakker dag med frisk, klar luft og sol på himmelen.
Vi startet dagen med en god frokost på Kobberhaughytta, før vi begynte turen tilbake til sivilisasjonen. Her er sekker på og rådslaging rundt kartet om rutevalg i gang. Noen har skjønt at det er lurt å vente med å ta på seg sekken til alle er klare.
To av damene valgte kjappeste vei til parkeringen mens vi andre ville drøye helgen litt lenger og gikk turen om Blankvannsbråtan og Nordmarkskapellet før vi endte opp der vi startet ved parkeringen ved Sørkedalen skole.
Ved Nordmarkskapellet gikk vi i takt med kirkeklokkene og var skjønt enige om at skogen var det perfekte kapellet for denne gjengen.
En nydelig helg i Nordmarka er over. Vi er fulle av energi, passe støle i smilemuskler av gode opplevelser og skuldre etter tunge sekker, lettere røde i fjeset etter noe uventet sensommer sol og generelt veldig happy hele gjengen.
Jeg har allerede annonsert at jeg blir med til neste år.
En stor takk til Ingeborg som arrangerte og som raust deler venninner og turglede! Du er gull! Tusen takk for turen!
TurBakken 