En frisk og klar aprildag tok vi turen til et, for oss, uutforsket område av Askers kyst. Turen inneholdt både kultur, geologi og gode pauser i vårsola.
Vi startet turen i sentrum av Tofte. Fjorden lå speilblank og blå og strendene strakte seg så langt øye kunne se. Sydenstemning!
Kyststien ledet oss gjennom sentrum, via det gamle fabrikkområdet i Tofte og videre ut til kaien der Polarskipet Maud ligger i opplag i påvente av en permanent lagringsplass. For de som vil lese om Mauds ferd fra vugge til grav for så å gjenoppstå anbefaler jeg denne artikkelen.
Det er IKKE lov å gå ombord i Maud – selv om det er veldig lett å gjøre det…
Fra Maud sitt nest siste hvilested fulgte vi Kyststien utover flotte, blankskurte svaberg. Steinen her er lagvis delt i tydelig sorte og lyse striper. Etter litt googling fant jeg ut at den sorte bergarten heter diabas. Se noen flotte eksempler her:
Vi tok gode pauser i sola med medbrakt kaffe og – om jeg skal si det selv – verden beste bananbrød. Jeg har forsøkt andre oppskrifter men får da streng beskjed om å gå tilbake til denne. Anbefales!
Etter vandring på uendelig lange sandstrender på Preusestranda går kyststien inn i naturreservatet Sandbukta-Østnestangen.
Stien forlater her kysten og går inn i skogen og bratt opp i terrenget.
Utsikten på toppen er verdt klyvingen!
Ytters på tuppen av Østnestangen er det et lite fyr, som naturlig nok, går under navnet Østnestangen Fyr.
Vi var ikke de eneste som hadde kommet på å ta turen hit denne dagen. God stemning i gruppa!
Følger man kyststien videre kommer man inn til Sandbukta. Her er det også en lang sandstrand og til og med toalett. Tydeligvis et populært sted å dra på campingtur. Da vi var der var det tett med telt og hengekøyer mellom trærne innerst i bukta.
Fra Sandbukta går stien langs skogsbilvei tilbake til Sagene, og danner en rundsløyfe her. Vi gikk i våre egne fotspor tilbake til start. Turen vi gikk ble totalt på drøye 12,5 km.
Kart over turen.
Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur!
Hvem hadde trodd at 2020 skulle bli sånn som dette?! Verden er i unntakstilstand, Norge stenger grensene, vi isoleres og samles på samme tid.
Barn og unge voksne kommer hjem til en trygg havn, men ikke for nært. Hold en meters avstand, ikke ta på, men bry deg. Vi holder tilbake klemmer og hilser med føttene. Det ser litt kult ut, men det tar ikke lang tid før savnet etter en god varm klem melder seg.
Utsikten fra stua i en koronafri tid.
Dette året skulle vært fullt av opplevelser av den gode typen. Reiser til spennende nye steder skulle gjennomføres, med gode venner og familie. Gode minner skulle skapes. Lykkefølelsen skulle søkes. Dette er ikke det. Dette er usikkerhet, dette er rart, alvorlig og så ufattelig spesielt at ingen av oss noen gang har opplevd tilsvarende. Og det skjedde så fort! Fra den ene dagen til den andre (satt på spissen) gikk situasjonen fra oversiktlig og håndterbar til dødsseriøs. Hadde du av en eller annen grunn vært uten nyheter bare i én dag ville du trodd du drømte. Ikke en god drøm. Et mareritt. Dette er filmmateriale. Tomme gater, tomme kjøpesentere, skremte blikk når noen våger å hoste eller nyse. Det eneste som mangeler er zoombier som lusker ute i hagen.
Lørdag gikk jeg tur. Alene. Hver gang jeg møtte noen begynte vi i god tid før passeringspunkt å skli utover på hver vår veiskulder. Ikke trå meg for nær! Noen så på meg. Ikke alle. Jeg forsøkte å smile. «Vi klarer dette. Hold ut!», hadde jeg lyst til å si, men sa det ikke. Vi er ikke helt der enda.
Vi kan ikke være sosiale sammen lenger, men det finnes andre muligheter. Noen tidligere kollegaer la ut bilder fra en Facetime fest. Alle smilende med hvert sitt glass vin i hånden. I hver sin stue. Foran hver sin skjerm. Kanskje litt slitsomt i timesvis, men en veldig god ide for å få en følelse av sosialt liv. Hører om andre som har byttet ut kafébesøket med skype-kafé og unger som skyper med hverandre mens de leker i hver sin stue.
Men noen vil også kjenne på isolasjonen. Eller i den andre ytterligheten – den påtrengende sammenstimlingen av familien i samme rom. Hele døgnet. Igjen satt på spissen. Hva gjør dette viruset med oss – og mot oss? Jeg tror flere forskere nå har fått sin villeste fantasti oppfylt. Verdens største sosiale eksperiment er i gang og du er med.
Dag tre inn i den nye hverdagen vår er vi fremdeles optimistiske, kreative og vennlige. Hva skjer etter dag 14, 21, 52? Hvor lenge skal denne unntakstilstanden vare og hvordan går vi tilbake til normalen post-korona? Fremtiden er nå, mindre enn noen gang, tydelig definert. Jeg har ingen forutsetninger for å vite hva de neste ukene og månedene vil bringe. Det er urovekkende, litt befriende – på en surrealistisk måte og ikke minst veldig interessant. Det er sikkert mye lærdom i enden av dette. Får vi håpe.
Jeg føler fremdeles at jeg drømmer. Kan noen være så snill å vekke meg. Helst nå!
En god klem fra en virtuell venn eller kosebamse skal man ikke kimse av.
Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.
Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder
Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.
På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu
Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!
Litt seriøs klyving må til Opp dit skal vi!
På toppen av Kyrkja – 2023 moh!
Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien
Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!
Smørstabbtindene i bakgrunnen
Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!
Jens deler av sin geografikunnskap
Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!
Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.
For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!
Det er lørdag en helg tidlig i september. Dagen før hadde vi vasset rundt i snø til knes. Den opplevelsen var det ikke et ønske om å gjenta denne dagen. Turmål uten snø ble bestilt.
Snø grensen hadde krøpet seg litt oppover siden dagen før, så vi beregnet at dersom vi holdt oss til en topp på max 1500 moh så ville vi unngå det meste av snøen.
Etter en del kikking ut av vinduene på Jotunheimen Fjellstue, snakking med kjentfolk, studering av kart og et ønske om å unngå logistiske utfordringer som involverte bil, falt valget på fjellet Blåhø på ca 1400 moh. ( Blåhø er et alminnelig fjellnavn i de sentrale delene av Sør-Norge. Det brukes oftest om avrundede fjell, som på avstand virker blålige, jfr. Store norske leksikon). Dette skulle vise seg å være en liten perle av et fjell.
Kortreist tur. Blåhøe er det høyeste punktet i bildet.
Vi startet turen fra Jotunheimen Fjellstue og gikk langs Sognefjellsveien mot Krossbu et lite stykke, før vi tok første grusvei inn til høyre. Dette er en bomvei med mulighet for å kjøre mye lenger inn i fjellet enn vi gjorde. Det går helt fint å gå veien. Mye tyttebær å plukke og vakker natur å se på.
Høydalsvatnet
Ved Høydalsvatnet, nærmere bestemt innerst i vannet på kartet under ved Måfå tok vi en sti oppover i terrenget. Vakre fjellformasjoner, lyng, tyttebærris og krekling. Her var høsten!
Et stykke opp i bakken mistet vi stien og bestemte oss for å finne vår egen vei. Vi skulle jo bare rett oppover. Det ble heftig bushing på gjengen.
Klyving og kravling i tett skog
Vel ute av skogen åpnet landskapet seg.
Happy gjeng!
Turen gikk videre i fint terreng. Her fikk vi høstfargene vi savnet dagen før.
Mot Blåhøe vi går Leter etter en vei oppVibeke pusher grenser! Fant veien opp!
Da vi kom på toppen av dette fjellet, som vi ærlig talt ikke hadde hatt så store tanker om, fikk vi oss en overraskelse. 360 graders utsikt mot de vakreste fjell; Breheimen, Hurrungane, Smørstabb massivet.
Poser på toppen med Breheimen i bakgrunnenKoselig med lunsj i solaPå vei ned igjenArtig fjell!
Og litt klatring ble det også tid til. Man blir heldigvis (nesten) aldri for gammel til å leke litt!
Jammen ble det ikke litt mer tyttebærplukking på vei ned også.
Turen ble på drøye 14 km og vi fikk ca 850 høydemetere i beina. Alle var enige om at det hadde vært en særdeles flott tur!
Det ble til og med tyttebær i after-tur drinken. Ser man det!
Høsthelg i Jotunheimen var planen. Vakre høstfarger, frisk og klar luft, lyng og tørr stein under føttene og sol i fjeset. Det var ikke helt det som møtte oss denne fredags morgenen ved Leirvassbu.
Vi fikk snø! Mye snø. Opp- og nedturgjengen hadde forventet mer opptur. Dette lignet litt mer på en nedtur.
Snø ved Leirvassbu
Vi hadde sett oss ut Stetinden (2020 moh). Litt rådslagning måtte til.
Etter en titt på kartet, en prat med kjentfolk og kanskje grunnet litt lite fantasi, ble vi enige om at en tur langs veien ikke var fristende og at Stetinden fremdeles var et mulig mål.
På veien passerer man Kyrkja. Mer om dette fjellet senere.
Så vi la (lystig) i vei.
Fine røde T’er viser vei de første par kilometerenePositiv gjeng!
Etter en liten stund langs vei, går stien oppover i terrenget. Det er lett snødryss i luften, skyene ligger lavt, men ikke så tungt. Det ser hele tiden ut som om sola kanskje kan klare å bryte igjennom.
Det ble ikke mindre snø når vi gikk oppover. Det ble mer og mer.
Det var ikke akkurat sånn som dette Vibeke hadde forestilt seg en høsttur i fjellet. Her begynner jeg å lure på hvor morsomt dette egentlig er.
Altså; det å gå til knes i snø har sine utfordringer. For de som ikke hadde gamasjer blir man for det første rimelig fort både våt og kald rundt anklene. Det er også veldig, veldig vanskelig å se hvor det er stein, hvor det er hull mellom steinene og hvor det eventuelt er greit å sette ned foten. Helst uten å brekke noe vitalt.
Cirka 200 høydemetere fra toppen og da ca 3 timer opp og ned til punktet vi nå stod på bestemte vi oss for at nok er nok. På tide å snu. Det kommer flere anledninger til å nå toppen.
Blidere på vei ned enn opp. Tony koser seg med banankake før turen går nedover igjen.
Vi har forsøkt oss på Stetinden før. I mai for halvannet år siden. Da i strålende sol, bar overkropp (for gutta da) og glimrende sikt. På ski. Kom oss ikke til toppen da heller, men det var det kun grunnet latskap. Sola skinte og nedkjøringen var så fristende! Kanskje vi kommer til toppen neste gang?
Vinteren kom litt tidlig for noen og enhver. Jeg synes det er greit å se litt lyng igjen.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur; Til tross for at vi ikke kom oss på toppen, og til tross for vel mye vinter. Godt selskap gjør susen! Takk for turen!
Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!
Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.
Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.
Utsikt over Skapertjern fra Klunken
Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.
Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?
Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.
Åstjernmyr
Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.
Spiselig?
Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!
Småvannsbu
Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.
På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon.
Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.
Heggedal Stasjon
Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!
For kort tid siden fikk jeg spørsmål om jeg ville være med som med-turleder på DNT Asker sin internasjonale søndagstur. Jeg svarte selvfølgelig ja uten å nøle. Ikke visste jeg hvor turen gikk, hvor lang den var eller hvem jeg skulle gå sammen med, men pytt sann. Sånt finner man tidsnok ut av. Vi skal ut på tur – det må jo bli bra!
Som et ledd i turprosjektet «Sammen Til Topps» arrangerer vi internasjonale søndagsturer i Asker. Turene går på stier og grusveier til ulike steder i skogen eller ved sjøen i Asker-området. Noen ganger går turen innom et serveringssted / kafe der det er mulig å kjøpe noe å spise og drikke, og noen ganger spiser vi medbrakt mat og drikke ute. Kanskje fyrer vi bål. Turene varer 3-5 timer og går til fots hele året. Gratis deltakelse og åpent for alle!
Turleder Martha beskriver ruten vi skal gå for ivrige deltagere
På akkurat denne turen var det deltagere i «alle» aldre; fra 3 spreke gutter på 9 år til godt voksne damer som man av høflighet ikke sier noe om alderen til, men som var vel så spreke som 9 åringene. Deltagerne var fra India, Serbia, Irak og Norge – og felles for alle var turgleden.
Denne dagen gikk vi fra Sem Grendehus via Store Berg gård opp til Bergsåsen, som er Askers høyeste topp (459 moh.)
Følg skilting til Bergsåsen
God balansetrening!
På toppen av Bergsåsen, ble det tid til en rast. Matpakker ble sammenlignet og delt med raushet. En indisk matpakke ser nemlig ikke akkurat ut som en norsk matpakke, men smakte minst like godt!
Selv om dagen var litt grå hadde vi utsikt over OslofjordenSe! Nå har jeg både DNT lue OG jakke!
Etter en pause på toppen av Bergsåsen gikk vi videre via Ellefsbonn til Tveitersetra og Halvorsenhytta. Strekket mellom Bergsåsen og Ellefsbonn går på umerkede stier er litt «utydelig». Bruker du turkart over Vestmarka skal du krysse over Kulpemyr og så gå på venstre siden av denne. Etter en stund går stien noen ganger parallelt med rødmerket løype helt ned til Storbonn. Her tar man til høyre inn på blåmerket sti og følger den helt til Halvorsenhytta.
Halvorsenhytta
Etter en god rast på Halvorsenhytta gikk turen videre på stien ned til Semsvannet via Mobråtan og tilbake til Sem Grendehus. Turen ble totalt på 10,84 km og gikk i variert terreng.
Turen
Asker turlag reklamerer for sine internasjonale søndagsturer med følgene løfter:
På internasjonale søndagsturer får du:
En god anledning til å bli kjent med nye folk, både folk som er nye i Norge og folk som er «gamle» i Norge.
Møte hyggelige folk og snakke norsk.
Bli kjent med turmuligheter i Asker.
Lære om friluftsliv i Norge.
Møte mennesker fra andre land og Norge.
Fine naturopplevelser
Jeg vil si meg helt enig og kan ikke annet enn å anbefale å bli med neste gang Asker Turlag arrangerer internasjonal søndagstur. Veldig flinke turledere har de også. Hint hint!
Som blod-fersk turleder er det nok lurt å komme igang med tur-ledingen så raskt som mulig tenkte jeg. Som tenkt så påbegynt.
Dagen etter at jeg kom hjem fra turlederkurset tok jeg kontakt med turlederen for Asker Turlag sin neste søndagstur og spurte om han trengte en med-turleder. Han ønsker meg hjertelig velkommen med på tur- og så greit gikk det å få mitt første «oppdrag».
Turen gikk fra Kraft i Tranby over Glasåsen, ned til Asdøltjern, over til Bøseteren og tilbake til Kraft.
Bruk Turkart Vestmarka 1:20000 når du legger ut på denne turen.
Her er turbeskrivelsen:
Følg skilting til Asdøltjern
Fra parkeringsplassen på Kraft starter turen på grusvei. Her skal man faktisk gå inne på trav-øvingsbanen. Følg langs venstre langside og den ene kortsiden før du tar stien som går inn i skogen og opp mot Glasåsen. Se opp for hest i trav!
Stor gjeng på tur denne dagen
Videre klatrer vi oppover til vi kommer på toppen av Glasåsen.
Bratt sti mot toppenEt tau til hjelpRombeporfyr
Vestmarkas høyeste topp ligger helt i det sørvestre hjørnet av marka og rager 481 moh. Fra toppen er det flott utsikt over Drammensfjorden og Lier.
Videre følger vi blåmerket sti gjennom skogen over et hogstfelt. Herfra har vi igjen fin utsikt. Denne gangen mot Sylling og Tyrifjorden.
Utsikt over Sylling og Tyrifjorden
Stien fører oss videre i retning Asdøltjern. Etter at vi krysset under kraftledningen (som kan skimtes på bildet over) møtte vi på et litt kjedelig område hvor de holdt på med skogsdrift. Midt i blåstien! Jeg hadde heldigvis prøve-gått turen 2 dager før og var forberedt. Som den erfarne turlederen jeg er (ha ha!) kunne jeg dermed lede gruppa inn i buskaset og rundt de verste gjørmedammene. Forhåpentligvis ser det bedre ut der nå. Området skulle visstnok utbedres etter at de var ferdige med hogsten.
Gjørmeområdet sluttet ved Bolseløkka hvor man også krysser en grusvei. Herfra går turen videre på blåsti, som etter kort tid går parallelt med rødmerket sti. Turen går videre forbi Storemyr før man kommer til Oppsalsetra. Her tok vi en aldri så liten rast og jeg benyttet anledningen til å ta en selfi av DNT Turlederluen min.
Følg skilting mot Oppsalseter og AsdøltjernStolt bærer av DNT TurlederluenOppsalseter trenger sårt til litt omsorg. Noen som føler kallet?
Videre gikk turen i fint og lett terreng jevnt nedover mot Asdøltjern. Følg blåstien forbi Klunken. Denne stien går vest for Vassåsen.
Asdøltjern
Ved Asdøltjern fant vi et sted i solen og satt der og spise matpakke og kjente at livet var ganske så fint denne søndagen i oktober.
Asdøltjern renner ut i elva Asdøla ned Asdøljuvet og videre gjennom Lier til Drammensfjorden. Er Naturreservat. I nedre del av juvet finnes edelløvskog og kambrosiluriske bergarter. Lenger opp finnes sandstein av ulike farger som ble avsatt i slutten av silurtiden (Ringerikssandstein). I øvre del av juvet og omkring tjernet finnes basalt og rombeporfyr fra permtiden.
Demningen ved AsdøltjernHøst-vakkert ved Asdøltjern
Etter rasten gikk vi i retning Kraft igjen. Turen sydover på blå-sti forbi Heiahytta mot Bøsetra.
Bare se men ikke spise!Bøseteren
Etter Bøseteren går turen nedover forbi Brenna. Vær litt obs når du kommer ned mot bebyggelsen i området Slåttebråtan. Her er stien ganske utydelig, men finner du den blå merkingen er du trygg.
Fin utsikt!Trolsk stemning i skogen
Den siste kilometeren eller så går på grusvei tilbake til parkeringsplassen ved Kraft. Er du heldig møter du her på en liten flokk ur-sau.
Dette er et område jeg ikke var veldig kjent i, men som jeg umiddelbart ble veldig betatt av. Denne turen anbefales!
Noen ganger må man bare hoppe i det og prøve nye ting. Prøver man ikke vet man jo heller ikke om man vil trives med dette nye. Tiden vil vise. Men først kurs!
Denne helgen i slutten av september var det Grunnleggende Turlederkurs i regi av DNT, Asker Turlag. Oppmøte var Semsvann i Asker. Jeg var spent på det meste. Kurslederne, innholdet, menneskene jeg skulle på kurs sammen med, nivået, alderen, formen. Ja, dere skjønner. Litt små-nervøs rett og slett.
Jeg skal lære meg kart og kompass.
Ingen grunn til bekymring. Kurslederne var flinke, hyggelige og pedagogiske. Deltagerne var glade i å gå på tur. De ønsket alle å lære noe nytt, dele turgleden med andre og ikke minst var de villige til å by på seg selv. Et godt utgangspunkt for en fin helg.
Den første oppgaven vi fikk var å navigere fra Semsvann opp til Halvorsenhytta. Kart og kompass skulle brukes fra første sekund. Her var det liten hjelp i å kunne veien fra før av. Kompass har jeg ikke brukt så ofte i Vestmarka må jeg innrømme. Jeg hadde mye å lære, men helgen hadde akkurat begynt. Før den var over skulle jeg ha fått litt mer grep om både det ene og det andre.
Vi ble godt tatt i mot av helgens vertskap på Halvorsenhytta.
Resten av lørdagen ble tilbrakt med teori inne på Halvorsenhytta hvor vi fikk førsteklasses bevertning av helgens hytte-vertskap; Bjørn og Eirik. Full score på Tripadvisor!
Jeg hadde gitt meg selv en liten ekstrautfordring. Ja, nå ler dere sikkert godt, men jeg skulle da sette opp telt alene for første gang i mitt relativt lange liv. I tillegg skulle jeg sove alene i dette teltet. Enda en førstegangs opplevelse. Helt klart på tide.
Telt satt opp av meg. Litt skjevt underlag, men det gikk. Dette er morgenen etter og teltduken har seget litt. Det gikk dessverre ikke ubemerket hen.
Det er noe magisk med å være ute i marka om natten. Så langt fra trafikkstøy, lysforurensning og hektiske mennesker – og allikevel så tett på. Her var det stillhet, dugg på teltduken og lukt av skog. Det var varmt og godt i soveposen, frisk luft og sus fra trekronene. Natten min i telt ble fin. Veldig fin.
Utsikten fra Halvorsenhytta mot Oslo
Morgenstemning
Dag 2 av kurset fikk vi en oppgave; «Her har dere en liste med steder og/eller kartreferanser. Vi har merket av noen av stedene på vedlagte kart . I tillegg er det 2 punkter som ikke er merket inn. Planlegg ruta. Dere har 25 minutter på dere». Hjelp! Snakk om å bli kastet ut på dypt vann!
Kartet studeres, det tenkes, grubles og stresses bare ørlite grann
Resten av dagen var vi turledere alle sammen. En etappe hver. Underveis fikk noen av oss også noen ekstrautfordringer. Hva gjør du når en i gruppa blir syk? Blir hengende etter? Går på do uten å si i fra? Relevante spørsmål for en fersk turleder. Alternative løsninger ble diskutert, vi fikk gode råd og tips fra kurslederne samt fra de andre deltagerne. Jeg tror vi alle lærte noe nytt denne dagen.
Kurslederne til høyre
Hva hvis noen blir syke?
Typisk nok fikk jeg den vanskeligste etappen. Den eneste på umerkede stier, gjennom myr og kratt – og den siste før lunsj. Blodsukkeret mitt var på et bunnivå og jeg var veldig langt utenfor komfortsonen. Jeg var så lettet når min etappe var over og jeg hadde ledet gruppa dit det var meningen jeg skulle lede dem. Jeg hadde heller ikke mistet noen av deltagerne på veien. Himmel, så herlig! Det var mestringsfølelsen sin det!
Hele gjengen (minus meg) på Persbonn
Så var det endelig tid til lunsj. Det var godt å overlate stafettpinnen til neste turleder i gruppa.
Noen andre i tet. Jeg hviler meg bakerst
og tar bilder av sopp.
Etter strålende navigering fra gruppa kom vi oss tilbake til Halvorsenhytta hvor vi alle skulle evalueres. En av gangen ble vi bedt om å komme inn til kurslederne hvor vi fikk dommen. Bestått eller ikke bestått. Skummelt – og spennende!
Heldigvis bestod hele gruppa kurset! Hurra for oss!
Stolt gjeng!
Hvis du vil vite mer om kursene til DNT og hva som skal til for å bli turleder, ta en titt på denne siden.
Jeg har litt lyst til å gå videre på Sommerturlederkurs, men først skal jeg lede noen turer i nærområdet for å få litt trening i både kart, kompass – og ikke minst i det å lede andre på tur. Gleder meg til fortsettelsen!
Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med.
Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.
Sånn skal det være! Sol og store smil
Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!
På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.
Stivt smil
Klare!
Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.
Her var det fint!
Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!
Gutta var strålende fornøyde!
Gøy! Fristet med en ny tur opp!
Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.
Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
TurBakken 