Programmet for dagen var en tur til byen Matera som står på UNESCO sin verdensarvliste. Vi kledde oss i sommerlige gevanter og tok ikke med oss paraply.
Rett etter ankomst Matera begynte det å regne. Og det var ganske kjølig. Løsningen ble å sette seg rett ned for å drikke kaffe og se på kart. Så kjøpe mer klær og videre ikle seg noen praktiske regnponchoer som reiseselskapet hadde vært så vennlige å gi oss. Først da var vi klare for sightseeing.
Matera er kjent for sin gamleby, Sassi di Matera (som betyr «steinene i Matera»). Sassi var en førhistorisk huleboer-bebyggelse og man tror at det kanskje er en av de første bebyggelsene i Italia. Matera skal også være verdens 3. eldste by. Sassi består av hus som er hogd ut av fjellet, lokalt kalt «Tufo». Mange av disse «husene» er egentlig grotter, og gatene i enkelte deler av Sassi er til tider på taket av andre hus. (Wikipedia).
Heldigvis sluttet det å regne slik at vi kunne pakke bort ponchoene.
Sveitserost fjell
Fine venninner!
Feiende flotte madonnaer
Etter hjemkomst dollet vi oss opp med alt vi hadde og moret oss med en aldri så liten photoshoot. Dette gjør vi sånn ca hvert 10. år – bare for å dokumentere at vi fremdeles ser helt fantastiske ut.
Hver for oss:
Og hele den nydelige buketten med fargerike «søstre» samlet:
Middag
Vi trenger ikke å gå ut for å hygge oss med god mat og drikke. Her tro alle til og disket opp med masse gode retter, et pent pyntet bord og god stemning – i dag også.
Morgenen startet med småtrøtte fjes i solveggen, kaffe i koppene og froskeegg i bassenget.
Deilig med kaffe i morgensolaMorgentrøtt, men med neglelakk
Jada, froskene hadde vært aktive i løpet av natten og ingen av oss hadde spesielt lyst på morgenbad.
Froskeegg galore!Trine tok ansvar!
Byvandring i Monopoli
Dagens offisielle program begynte med byvandring i byen Monopoli.
Monopoli er en italiensk kommune som ligger i regionen Puglia. Den vakre byen kjennetegnes av sine historiske hvite og brune bygninger, som ligger like ved vannet og har utsikt over Adriaterhavet. Slott og palasser og trange gater pryder gamlebyen. (Wikipedia)
Før båtturen ble det tid til en spasertur langs forsvarsmurene som går parallelt med kysten – i følge med en overivrig guide.
Vi trodde han kun skulle følge oss til båten, men han hadde andre planer. Guiden vår snakket gebrokkent på inn- og utpust mens han nistirret på manuskriptet sitt. Han ville så veldig gjerne at vi skulle bli med både hit og dit og kanskje litt hitover også? Og ville vi ikke høre litt mer da? Stakkaren hadde et vanskelig publikum…
Annettes blikk sier ALT
Til tross for en overivrig og litt utfordrende guiding smiler vi alle sammen.
Båttur og bading
«Endelig» dukket Donatello (Apulian Boat tours – Dragone) opp og tok oss med ut på båttur. I tre timer duvet vi av sted på bølgende. Underveis holdt vi på å bli senket av en diger yacht, ble tilbudt å svømme inn i grottene sammen med alle båtene som ulovlig også kjørte inn der – vi takket pent nei til tilbudet – fikk servert musserende og focaccia, solte oss, badet fra båten og hadde det rett og slett veldig fint. Livet til de 6 søstre smilte fra øre til øre!
Selv om vi takket nei til å bade blant båtene inne i grotten, takker vi gladelig ja til en dukkert rett utenfor Monopoli. Det ble selvfølgelig hoppet og stupt grasiøst ut i vannet, før vi duvet rundt i bølgene og sendte en bitteliten tanke tilbake til kalde Norge.
Etter båtturen dukket «guiden» vår overraskende opp igjen og så riktig så skuffet ut da han fikk beskjed om at vi klarte oss selv resten av dagen.
En slukøret guide rusler hjem
Jeg fikk oppriktig vondt av han. Han ville jo så veldig gjerne trene seg på å være guide, men søstrene ville ikke være prøvekaniner – dessverre.
Vi var klare for mer bading og la oss til på moloen på utsiden av byen. Her nøt vi livet, inntil en bølge skyllet over deler av følget, truet med å sende håndklær og bager ut i havet – og vi skjønte hvorfor ingen andre hadde lagt seg til der vi var.
Tid for litt spasering, shopping, gelato og justering av væskebalanse.
Bestemors pasta (eller kokkekurs)
Ut på ettermiddagen ble vi hentet av Francesco som tok oss med hjem til mamma’n sin. Ja, overskriften lyver. Jeg måtte få det til å rime med byvandring og båttur… OG Lorrie fikk konstant assosiasjoner til sin bestemor under kurset, så litt kunstnerisk frihet må jeg kunne unne meg. Uansett – nå skulle vi lære å lage ekte italiensk pasta!
Deigen til pasta er så enkelt som mel – og en passe menge vann. Kna det sammen. Bruk diverse redskaper og lag ulike fasonger pasta.
Overraskende kjempevanskelig! Vi hjalp også til med å lage en form for «piroger» og fikk se på at mamma’n laget et par andre retter.
Jeg står bare her borte og slukker tørsten litt…Mei Lin har laget en perfekt pirog
Moren hans hadde «jukset» litt og laget ganske mange retter som vi ikke hadde bidratt til. Det ble en et festmåltid!
Etter måneder med spenning var avreisedagen endelig her! Beskjeden fra arrangørene var å møte opp på Asker stasjon tidlig en onsdag morgen og gå på flytoget til Gardermoen. Vi gjorde som vi fikk beskjed om – med sommerfugler i magen.
ReiselederneVi fikk servert frokost på togetspent gjeng!Vi gleder oss til tur!!
På Gardermoen gikk vi spente på flyet til Brussel. Var Brussel det endelige reisemålet?
Nope! Men her ble det gjettekonkurranse, innsnevring av alternativer og til slutt avsløring av det endelige reisemålet; vi skulle fly til Brindisi i Puglia, Italia og derfra videre i bil til en by ingen av oss hadde hørt om før; Polignano a Mare!
På flyplassen ble vi hentet av vår lokale tilrettelegger, sjåfør og guide Francesco som kjørte oss til vårt hjem for de neste dagene – et flott Trullo hus like utenfor byen Castellana Grotte.
Det beste bildet jeg har av vår altmuligmann Francesco
Rundt Trullo huset vårt (mer om Trulli i et senere innlegg, men er du ivrig kan du allerede nå lese om der her) var det morelltrær, fiken, aprikoser, granatepletrær og enorme busker med lavendel og salvie.
Trulli delle Lama, Castellana Grotte
I det fjerne hørtes hundeglam, men ellers var det kun vinden i bladene og skravlingen fra seks entusiastiske damer som kunne høres. Vi har det med å bli litt høylytte når stemningen stiger – perfekt å ikke ha naboene så tett på.
Denne første kvelden ble det utdeling av «goodie bags» (utrolig hva reiseleder Lorrie hadde fått plass til i kofferten sin!), middag i huset og rolig stemning. Lurer på hva det kommer av, men grytidlige morgener og lange reisedager har begynt å prege oss litt.
Spesiallagede blåtur-vesker!
Jeg sa rolig stemning. Da mener jeg bortsett fra froskene!
Ingen av oss var klar over at frosk digger klorvann, men det gjorde altså «våre» frosker. Og de holdt et svare leven!
Venninnekveld på terrassen, froskefest i bassenget, sommerkveld i Italia. Blåturen var ikke lenger blå, men tegnet til å bli en veldig fin opplevelse.
Hvert annet år drar jentegjengen «De 6 søstre» på tur. For noen år siden innså vi at vi begynte å bli for sære til at vi klarte å bli enige når alle seks skulle bestemme, så planlegging av turen ble gitt til to og to. For ytterligere å hindre innblanding, ble det vedtatt at konseptet skulle være «Blåtur».
En blåtur er en overraskelsestur ut i det ukjente. Deltakerne skal ikke ha kjennskap til bestemmelsesstedet og opplegget rundt turen, som gjerne tilrettelegges av en arrangementskomité.
Årets Blåtur ble arrangert av Reiseselskapet «Ut i det blå» som bestod av de dyktige reiselederne Lorrie og Mei Lin.
Turens spente «gjester» var Mari, Annette, Trine og meg selv.
MariTrineReiseleder Mei LinAnnetteHeidi og reiseleder Lorrie
Da denne turen gikk over seks dager, har jeg sett meg nødt til å dele opp innlegget. Det ble rett og slett for langt og jeg er redd jeg vil miste dere underveis – kanskje gjør jeg det allikevel – men jeg håper dere vil henge med helt til siste dag. Med håp om at dere vil kose dere med beskrivelsen av turen vår – og ikke minst med alle bildene – les i vei!
Ekstremværet Hans kom med flom, ras, stengte veier og dermed også avlyst Peer Gynt spel på Gålå. Hva gjør to tur-hungrige jenter da? Vi stuper inn i tenkeboksen, kaster om på planene og setter i stedet kursen mot et fjell det går an å komme seg til uten båt – Norefjell og Høgevarde.
Trått føre for skiløpere, men vi skal gå sånn ca samme vei
Vi startet turen ved Norefjellstua. Herfra fulgte vi dårlig merket sti opp ved siden av skitrekket og over Ravnås.
Stien her var fremdeles dårlig merket, men gått av så mange at man vanskelig kan ta feil av retningen.
Tur-glade damer på ganske nye stier
Etter Ravnås går stien over Dansarflata og videre i retning Augunshaug (1342moh). Bakken opp til Augunshaug er den siste kraftige motbakken. Terrenget er deretter svakt bølgende, vidstrakt, med gryende høstfarger.
Vi var hele tiden på utkikk etter reinsdyr. Norefjell-Reinsjøfjell har Norges sydligste villreinstamme og vi visste at de hadde blitt observert bare dager i forveien. Dessverre så vi ikke snurten av dem denne gangen.
Vi tok lunsjen ved Steinmannen før Grindefjell. Her fyrte vi opp jet-boilen og slapp smilene løs i de sekundene sola tittet frem bak en sky og for en stakket stund roet ned gåsehuden.
Vakkert på fjellet
Høgevarde er kjent for å være relativt værhardt og er om vinteren vind og skredutsatt. Nå om «sommeren» kjenner vi vinden biter i bar hud og angrer litt på at vi stolte på meteorologene som varslet sol og blå himmel og gikk for shorts. Godt vi hadde vanter og vindjakke lett tilgjengelig.
Kun 1,5 km igjen i spretten skigang
Selv med tunge sekker gikk turen lett og uten problemer og før vi visste ordet av det var vi fremme ved hyttene.
Den Nye Høgevarde hytta sees til venstre i bildet og toppen til høyre
Vel fremme på DNT-hytta sikret vi oss en rom i herberget og satte fra oss tunge sekker før vi tok turen til toppen.
Gamlehytta og Ny-hytta. Vi sjekket inn i den nye.
Høgevardehyttene ligger på Norefjellryggen, 1440 moh og er to av de høyest beliggende turisthyttene i Norge. Hyttene er ubetjente og har ikke matlager, men er ellers velutstyrte.
Fra hyttene er det kjappe 15 minutter til toppen.
Hilde sjekker sikteplatenTopp-selfie med vind i håret
På Høgevardetoppen, 1459 moh, som ligger like nordøst for hytta, er det en sikteplate som forteller hvilke fjell man ser i alle himmelretninger. Fra toppen er det den videste utsikten i Sør-Norge nest etter Gaustatoppen. Man kan se drøyt 40 000 kvadratkilometer på en klar dag!
Turen fra Norefjellstua til toppen av Høgevarde er ca 11 km lang og estimert til ca 3,5 time. Vi brukte 3,45 med lunsjpause, innkvartering på hytta og tur/retur til toppen.
Hyttelivet var koselig! Som de første som sjekket inn falt det på oss å gjøre litt hyttearbeid. Vann ble hentet i vannet nedenfor hyttene og det ble fyrt opp i ovnen. Det ble også klimpret lett på guitar – vel å merke før det dukket opp andre gjester. Før middag fikk vi oss kost oss ute i den etterlengtede sola. Det gjorde godt!
Langt å bære vannKos i solveggenChicken fajitas til middagHilde viser hva hun kan Nytt strikkeprosjektNeste gang går den opp…
Den nye hytta hadde en litt snodig «greie» på toalettene. Store speil – midt i synsfeltet. LITT usikker på hva formålet med de var må jeg innrømme.
Nødvendig å se seg selv på do?…Utsikten ut til naturen
Etter en god natts søvn i lakenposen, en kraftig frokost og vår del av hyttevasken, løftet vi på oss betraktelig lettere sekker og vendte nesen tilbake til Norefjellstua.
Sol i fjellet, tåke i dalen
Vi er (ganske) lette i beina, sola skinner litt nå og da, vinden er ikke for påtrengende. En fin dag. Det smiles.
Vekslende vær…
Da vi nærmet oss skisenteret kom vi over myrer fulle av multer. Det ble helt umulig å gå forbi – selv for meg som ikke egentlig liker multer. Veldig gøy å plukke og Hilde fikk «mine» i gave. Vinn vinn!
Dype knebøy med tung sekk
Inspirert av multene tok vi senere en kjapp økt med hver vår bærplukker. Blåbærbonansa!
Det ble ikke Peer Gynt på oss, men det ble en veldig fin tur! Vi er fornøyde, Peer tar vi til neste år.
Takk for turen!
Hilde og Heidi
Vil du være en av de første til å motta nye innlegg på bloggen min legger du inn e-posten din her:
Fire spreke damer, 16-20 kilos sekker, 47 lange kilometere, 1900 høydemetre, tre bad, to overnattinger i hengekøye, en gjesteopptreden og åtte såre bein er resultatet etter en helt fantastisk helgetur på Hurumlandet.
Deltagerne
AnitaHildeAnneHeidi
Turen
Planen vår var å gå etappe 1 og 2 av Asker på Langs. Vi delte langturen opp i tre deler. Du kan se detaljert beskrivelse av begge etappene på UT.no, «Asker på langs».
Etappe 1:
Vi skulle være miljøvennlige og ta bussen til start. Ruter var ikke spesielt imponerende og viste oss ruter som ikke gikk opp, med avganger før ankomster. Det som skulle ha tatt 1t og 20 minutter tok i stedet 2 t og 30 minutter, med buss-skifter på de mest øde steder.
SlemmestadMidtbygda
Men – været var pent, vi hadde ikke dårlig tid og fikk hornmusikk mens vi ventet i Sætre. Ingen sure miner.
Hornmusikk er ikke hverdagskost
Bussen kom til slutt og 38 stopp (helt seriøst!) senere kom vi til starten for turen – busstopp «Bakkestranda».
Fire friske frøkner klare for tur!
Fra bussholdeplassen helt sør i Asker Kommune startet turen rett inn i en motbakke og gikk derfra jevnt og trutt opp til Skaufjellåsen.
Godt merketVi fikk fort varmenBratt!
Her har Statskog bygget en gapahuk (Skaufjellhuken) som jeg tror må ha den flotteste utsikten jeg har sett fra noen huk.
Leir ble etablert i og rundt huken.
Foto: Anne Nome
Ettersom vi skulle gå langt og var redde for at sekkene skulle bli for tunge ble vi enige om (trodde tre av fire) å gå for en eller annen form for frysetørret middag. Hilde hadde imidlertid ombestemt seg uten å informere oss andre og mesket seg med en surdeigsbaguette fylt med de herligste oster, skinker og knasende friske grønnsaker. Det var ikke fritt for at hun fikk et par irettesettende kommentarer – mens vi gomlet i oss realen vår.
Anne hadde tatt med litt forrettHilde er strålende fornøyd med maten sin
Ettersom det var knuskende tørt i marka og forbud mot båltenning i området varmet vi oss i stedet med medbrakt snacks og honcho ponchoer i solnedgangen.
Roen senket seg mens månen krøp opp fra horisonten og etter hvert hang lysende og klar over Oslofjorden. Tannpussen ble tatt i måneskinn før vi krøp opp i hengekøyene.
Lørdag
Morgenen opprant. Jentene koste seg i hengekøyene og én spesielt måtte stadig minnes på at vi ikke skulle bli i soveposen hele dagen.
Det ble laget frokost før vi pakket oss ned i sekkene igjen. Noen hadde mer orden i sysakene enn andre og forbedringspunkter ble ivrig notert av alle. Hilde hadde igjen gått bort fra avtalt meny – friskt eple i grøten var ikke en del av avtalen!
Hildes frokostDet tenkes…Det blir aldri feil med lebestiftAnne viser frem alt hun har i sekken
Etappe 2: Skaufjellåsen til Mørkvann (via Sætre)
Turen videre gikk både opp og ned i sommervarm, velduftende skog. Praten gikk lett, fuglene kvitret, sekken var tung, men allikevel litt lettere enn kvelden før.
På veien gikk vi over Røskestaddammen, en av de få dammene i marka med bilvei over. Her møtte vi noen som ble veldig imponert av oss og hvor langt vi skulle gå. Med ros i sekken spratt vi videre med høyt hevede hoder og store smil.
Ved Stikkvannshytta, hytta til Hurum Turistforening, var det endelig tid for lunsjpause. Her skrellet vi av oss svett tøy som ble hengt rundt om kring til tørk før vi kastet oss ut i vannet. Friskt, oppfriskende og nødvendig!
Stikkvann
Fra Stikkvann gikk turen på Sandstien mot Bjørnåsen. Sandstien er en gammel historisk ferdselsvei (oldtidsvei) over Hurumhalvøya mellom Fergestad ved Oslofjorden og Hurum kirke. På denne pittoreske veien har det lokale historielaget satt opp postoppslag med interessant historie fra området. Det ble selvfølgelig litt høytlesning av de som ikke trengte briller.
Spennende lesning
På Bjørnåsen (302 moh) er det åpne setervoller og man ser vidt og bredt innover mot Asker, Bærum og Oslo.
For å følge etappebeskrivelsen til punkt og prikke gikk vi hele veien ned til Sætre sentrum. Deler av veien var brukt av skogbruksmaskiner. Kneløftene ble høye og mange, og det var ikke fritt for at det ble snublet litt.
I Sætre stakk vi innom båthavnen og fylte opp alle tomme vannbeholdere – og vips var sekken igjen over 20 kg – før vi gikk via matbutikken for å hamstre noe litt kaldere og legge enda litt mer vekt i sekken.
Takk til Sætre for vannet. Foto: Anne
Vi vurderte å slå oss ned på en uteservering og hygge oss med lokalbefolkningen, trebåtfestival og trubadurer, men kom til at vi da nok ikke hadde fått i gang bena igjen. Best å komme seg opp i skogen før det ble for sent.
Og oppover gikk det. På veien mot Mørkvann så vi nok et øyeblikk ut som om vi var litt usikre på veien. Ut av en hage kom en mann som lurte på hvor vi skulle. «Mørkvann» sa vi. «Hva i hælv…» sa han. «Dit er det jævl… langt!» «Oookey», sa vi «takk for tipset!» Og gikk videre. Bratt var det, men dog ikke så langt. Vi har gått langt før og vet hva langt er.
Mørkvann
Vel fremme ved Mørkvann ble det et kveldsbad før vi rigget opp leiren og begynte på middag.
Og så kom Marianne på besøk! Med bobler og fersk mat. Vi kastet oss over godsakene og glemt var motbakker, trebåtfestivaler og trubadurer.
Nok en nydelig kveld i skogen gikk mot slutten, men vi fikk enda en nydelig måne vi kunne kose oss med.
Etappe 3: Mørkvann til Røyken sentrum
Vi våknet til en ny strålende dag, morgenbad og frokost i det fri.
Klare for en ny dag på tur
Så bar det ivei på veien mot Røyken. Kroppene var litt lemstre og støle og det kjentes at vi hadde båret på tunge sekker. Men etter en liten stund går man seg varm og alt føles litt bedre.
Dette var dagen for nærkontakt med Hurumlandets dyreliv. Vi så både rådyr, firfisler og huggorm.
Underveis var vi litt upresise med navigeringen og fikk oss en omvei som resulterte i noen ekstra høydemetere og litt bushing.
Det var imidlertid ingen tilløp til panikk, alle holdt hodet kaldt i varmen og humøret var glimrende positivt. Et par artige forseringer av hindringer i veien fikk vi oss også.
Turen gikk videre forbi Bjørvann og Sætervann fram til Flater gård.
Her skulle vi gått på en idyllisk traktorvei. I stedet var det høye kneløft og mye nesten snubling i hogstfelt. Ikke fullt så sjarmerende. Plutselig måtte vi bare ha pause og lunsj.
Vi rastet ikke på det flotteste stedet på turen, men derimot midt i stien. Når vi fortsatte turen tok det ca 10 minutter før vi traff på «Skjærabenken» hvor vi burde tatt lunsjen. Da måtte vi bare ha en ny pause.
Foto: Anne
Deretter går turen over Herstadhei, forbi Herstadhei turisthytte og ned til Røyken.
Foto: Anita
På turen er det mulig å gjøre en avstikker opp på Villingstadåsen (357 moh), den høyeste åsen i gamle Røyken kommune, men på det tidspunktet var vi alle så sårbeinte at vi hadde fått nok av både høydemetere og andre metere. Overopphetede fotsåler og såre hofter trengte nå hvile.
Vi kom oss alle i mål og ble hentet av Martin, mannen til Hilde. Tusen takk! Ingen av oss hadde spesielt lyst til å prøve oss på en ny busstur Asker rundt.
Fire fornøyde frøkner takker for en fantastisk helg på Hurumlandet. Man skulle tro man etter så mange kilometer bare blir utslitt, men vi var alle skjønt enige om at turer som dette gir energi til hodet, ro i sjela og smil i hjertet. Takk!
Jeg har en fasinasjon for vulkaner. Egentlig har jeg en fasinasjon for alt av naturkrefter. Alt som har formet og fremdeles former jorda. Langsomt og raskt. Høyt på ønskelisten har jeg derfor hatt «nærkontakt med en aktiv vulkan».
I 2021 hadde Fagradalsfjall et utbrudd som varte i hele 9 måneder. Sommeren i fjor hadde vi billettene i hånda da vi ble stoppet av en manglende coronavaksine-dose. Da vi endelig kom oss dit utpå høsten hadde vulkanen gått i dvale.
3. august 2022 åpnet det seg – bokstavelig talt – en ny mulighet. I en sidedal til Fagradalsfjall – Meradalir – veltet nå rykende fersk lava ut og skapte et forrykende show. Vi kastet oss rundt så fort vi kunne. Var vi raske nok?
Veien inn til vulkanen er på ca 6 km, delvis i motbakke, men stort sett var veien relativt tilrettelagt. Etter knappe 2 timer inkludert en omvei via litt gammel, størkned lava er vi fremme og jeg hviner frydefullt da jeg ser glimtet av noe rødglødende som kastes opp i luften. Forventningen øker!
Ser du godt etter ser du et aldri så lite «utbrudd»
Og krasjlander.
Tilskuere fra hele verden
Det som ligger foran oss er en kullsort ødemark av størknet lava. Det lille splættet med lava jeg så, kommer tilbake sånn dann og vann og er ikke spesielt imponerende. Jeg kjenner skuffelsen kommer sigende der jeg sitter hutrende i vedvarende kulingen og ser ned på det jeg også så i fjor – størknet lava.
Gjennom røyken som velter ut fra krateret ser vi imidlertid så vidt noe som ser ut som en lavastrøm. Vi bestemmer oss for å gå på andre siden av røyken for å få bedre utsikt.
Tony på vei rundt lavafeltet
På veien rundt får vi god tid til å se de fantastiske formasjonene lavaen stivner i.
Vi nærmer oss…
Etter litt nøling (hvor tett på flytende stein er det egentlig trygt å gå?) kommer vi oss så nærme det er mulig. Telelinsene kommer godt med.
Drøye 300 bilder senere er vi forsynte og innser at vi nok ikke kommer til å orke å bli der til langt på kvelden for å få nattbilder. SÅ imponerende var dette ikke. Dessverre.
Litt etter hjemkomst leser jeg at utbruddet nå anses som over og at tidspunktet det «døde» var søndag morgen kl. 06.00. Snakk om å få med seg det siste sukket!
Þingvellir
Etter en natt i leiebilen var vi (tidlig) klare for en ny dag.
Þingvellir er det gamle islandske alltingsstedet ved Þingvallavatn, rundt 40 kilometer nordøst for Reykjavík. Området er et oppsprukket lavafelt avgrenset av kløftene Almannagjá og Hrafnagjá. Þingvellir var fra 930 til 1798 møtested for Alltinget (Alþingið), og her ble den selvstendige islandske republikken proklamert 17. juni 1944. Þingvellir fungerte også som domstol. Området er nå nasjonalpark. (kilde: Store Norske Leksikon)
Den midtatlantiske ryggen som er skapt av gnisningene mellom den Eurasiske og den Nord-Amerikanske tektoniske platen går tvers gjennom Island fra sørvest til nordvest. Dette kan man se ganske tydelig i nasjonalparken. Landskapet utgjør her et spektakulært naturlig amfiteater og det sies at man her kan stå med ett bein i Amerika og ett i Europa. Vel og merke om man har en rekkevidde mellom føtten på 7 km.
En fot på hver tektoniske plate – sånn ca.
Uansett – gøy å vite at Island er en kruttønne – stadig og konstant i forandring. Og ikke minst er det veldig, veldig vakker her!
En snartur til Island er over, men vi kommer igjen. Det er mye, mye mer å se!
Minst én gang i livet bør du unne deg en SignaTUR. SignaTUR er en samling av Norges ypperste langturer – nøye utvalgt, kvalitetssikret og varmt anbefalt av DNT. Rutene er skiltet og går langs Turistforeningens T- merkede stier. (DNT/Ut.no)
«Midt i mellom to av vestlandets største turistattraksjoner, Trollstigen og Geiranger, ligger Tafjordfjella, et fjellområde med et rikt stinett i fantastisk natur, med landskap som vi kjenner igjen både fra østlandet og vestlandet . Denne turen tar deg med gjennom hele dette fjellområdet, der de fire siste dagene går i Reinheimen nasjonalpark.» (Ut.no)
Jeg hadde fått los og fikk overtalt to familiemedlemmer og tre gode venner til å dele turen med meg. Dette er vår SignaTur.
(Signatur Tafjordjella er lagt opp i motsatt retning av det vi valgte å gå; fra Grønningsæter til Grotli. Vi gikk, av praktiske årsaker, motsatt vei og det gjorde så absolutt ikke turen dårligere. )
Persongalleriet
De to første etappene var vi fire friske turgåere.
Tonje, Tony, Heidi og Herman
Fra Reindalseter til Pyttbua var vi seks.
Christian, Ann-Kristin, Tonje, Heidi, Herman og bak kameraet, Tony
Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)
Det ble en tung start på turen. Vi startet fra Grotli i regn. Til lunsjen vi inntok ved Kjæringtjønne fikk vi 10 minutter sol. Takk og lov! Derfra gikk det stort sett bare oppover (om enn slakt) og vi gikk i regn, og sludd. Halvparten av turen gikk også i våt snø. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at denne turen av mitt forslag. Er det lov å klage da?
Den siste kneika opp mot Danskehytta var drøy. Det var tett tåke og jeg var mildt sagt umotivert. Våt på beina var jeg også. De unge voksne spratt i forveien og gravde frem de nedsnødde vardene.
Men til slutt kom vi jo frem. Det gamle trikset med å sette en fot foran den andre funket også denne gangen. og Danskehytta dukket frem fra tåka.
Sikringsbua er den første vi kommer til. Hovedhytta midt i bildet.
Danskehytta ligger på 1450 moh. Og det snødde da vi nådde frem. Jeg var utslitt. Første dagen. Flott.
Godt å ha en trygg sønneskulder å hvile seg på
Vi fikk hytta helt for oss selv. Herman fikk fyrt opp i vedovnen, alt det våte tøyet ble hengt til tørk, vi laget mat fra hyttas rikholdige matbod, fikk en klunk rødvin i glasset, fikk igjen varmen i ekstremitetene og så var alt helt nydelig. Igjen.
Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)
Turen fra Danskehytta gikk fra snødekt høyfjell og 1 plussgrad til frodig skog ved Reindalsetra. Vi var tørre, relativt uthvilt (selv om min Garmin mente jeg burde restituere i 3,5 dager til) og klare for en ny dag i fjellet.
Fra hytta går det nedover til vi passerer dammen på Viksvatnet.
Her tok Herman en utfordring for en hundrings og en øl. Galskap! Den observante leser vil også se at han kan gå på vannet. Visste jeg det ikke!
Derfra går det oppover og, for det meste, i bart lende! Over det høyeste partiet går vi på fint og fast fjell og har flott utsikt. Varmen uteblir og lunsjen blir inntatt i rekordfart for å unngå neglsprett.
Ned mot Reindalseter er det bratt, men det er fint å gå nedover mot den frodige Reindalen, kjenne varmen komme og tenke på den kalde cideren som venter i hytteveggen på den betjente hytta. Og ikke minst 3-retters middag. Servert!
Reindalseter skimtes til høyre for Tonje og ventre for vannet
Her møter vi også Ann-Kristin og Christian. Christian sørger for et bilde der vi alle fire er med.
De fire musketeer har overlevd enda en etappe! (fotograf: Christian)
Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)
Denne etappen er, etter min mening, den aller vakreste på turen vår. Dagen starter i vakker, gammel furuskog, hvor «Gammelfurua» er datert til å være 1000 år!
Alle ut på turGammelfurua er IKKE den som er rett bak meg
Gjennom Reindalen går vi i frodig, grønt terreng. Små vann, myrer, mose, lav furuskog og gjennom tåka kan vi skimte høye fjellvegger. Det er så vakkert!
Videre oppover dalen bratter det til. Vi går i stupbratte fjellsider og ser ned i den ville dalen. Det renner bekker og fosser fra alle fjellvegger, tåken ligger lavt. Dette er en skjult perle!
Når vi tipper over kanten og kommer inn i Veltdalen er det som om vi kommer inn i en ny verden. Det golde landskapet er fasinerende formet av is, snø og vann gjennom millioner av år.
Her var det Tonje sin tur til å isbade! Hun pustet og svømte imponerende rolig. Hetta ble tatt av i respekt.
Det har skjedd mye i Veltdalen. Her finner man et museum etter kraftutbygginga på 1920-tallet, og ikke minst er det her den ikoniske Fieldfarehytta befinner seg. De fire musketeer tok selvfølgelig turen innom.
Denne bittelille hytta er en tro kopi av skjulestedet Lingekarene Joacim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim brukte i 1944-45. Du kan lese mer om «operasjon Fieldfare» her.
Fra Fieldfare hytta til Veldalshytta er det ikke lange biten. Tonje og Herman hadde sett at det var veldig kort dersom man tok stien forbi demningen. Den var ikke så tørr nå og krevde således litt kreativ forsering.
Tony hadde skikkelig lyst til å bli med, men «vi» bestemte at vi litt eldre skulle ta normalveien over bruaVi kom også frem
Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)
Været og temperaturen er bedre enn forventet og vi kan, en stakket stund ta av oss regnjakken.
God stemning!
Det går rett oppover fra start og vi er snart igjen på snø og i ur.
På toppen må det igjen tas på mer klær og jeg benytter anledninge til å fiske frem en kjeks fra lommen, som skal fortæres i marsj. I et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg er mer opptatt av kjeksen enn hvor jeg går, tråkker jeg på en steinhelle som vipper. Jeg går ugrasiøst og langflat overende i ura. Det gjør skikkelig vondt – både her og der! Resultat; blødende kne, en kraftig lårhøne med tilhørende blåmerke, og diverse andre blåmerker. Men jeg lever, ingenting er brukket og vi skal videre. Kjeksen ble liggende igjen i ura.
Vi finner oss en plass i le – og uten snø til lunsjen. Noen benytter tiden til å hvile beina litt, mens andre buldrer. Tony står, som vanlig, og spiser.
Forbi Radiovannet går vi på tørre, fine stier.
Radiovannet i bakgrunnen
Herman demonstrerer hvordan man kan overleve på høyfjellet
Ned dalen mot Pyttbua går vi på bølgende sandmorene i åpent lende. Stiene er lettgått og vi suser frem med freidig mot.
Pyttbua skimtes oppe til venstre i bildet
Pyttbua er Ålesund og Sundmøre DNT sin aller første hytte. Den ligger høyt og fritt i øvre del av Puttbudalen. Det var Ola Brøste og hans magiske hester som fraktet alle materialene inn på snøen. Hestene til Ola kunne nemlig gå på truger! Denne hytta er stor og selvbetjent. Vi fikk hele den ene delen for oss selv. Luksus!
Litt bilder fra hyttelivet må til.
Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)
Denne dagen skilte vi lag med våre gode venner. Tonje, Ann-Kristin og Christian skulle ta turen tilbake til Reindalseter, mens vi andre skulle fortsette SignaTuren videre til Vakkerstølen.
God tur videre! (foto: Tony Kavli)
Turen over fjellet er relativt kort, men vi var spente på hvor mye snø som fremdeles lå der – og ikke minst var vi spente på den beryktede siste bakken ned mot vannet.
Igjen var det utallige skifter av klær. Regnbukse på, så av, jakke på og så jakke av. På dette tidspunktet er vi så drillet at vi nesten ikke trenger å stoppe.
På en godværsdag skal man kunne se både vidt og bredt og ikke minst ser man de to høyeste toppene i Tafjordfjellas, Puttegga (1999) og Karitinden (1983). Vi kunne så vidt skimte dem mellom tåkedottene. Turen opp dit tar vi en annen gang.
Herman på vei nedover breen
Fra toppen ved Tungerøten gikk det radig nedover en stor bre og vi fikk raskt utsikt over den vakre Ulådalen med Ulåvannet som blinket i solgløttene.
Den fryktede snøfonna ble forsert klamrende til et tau, med hjertet i halsen og hælene godt plantet inn i snøen. Ikke min favorittaktivitet.
Defra gikk det nedover Tungegrova i bjørkeskog. Sola viste seg og det ble varmt, grønt og helt nydelig på turen videre langs vannet vi snart skulle krysse med robåt.
Vandring langs Ulåvatnet
Det liggen en båt på hver side av vannet. Tony rodde første turen over mens Herman og jeg heiet. Så måtte gutta ta hver sin båt tilbake igjen, for å legge igjen den første på startstedet, før de til slutt tok en siste tur over vannet. Puh! Jeg bar sekker mens jeg ventet.
Vakkerstøylen er et gammelt tømmerhus som er laftet ned, og satt opp her inne i 1928. Igjen var det Ola Brøste og de trugegående hestene hans som tro til.
Vakkerstøylen
Vi koste oss i solveggen ved hytta som virkelig fortjener navnet sitt.
En stund trodde vi at vi også skulle få denne hytta for oss selv, men der tok vi feil. Etterhvert veltet det på med folk. Alle rom og alle stoler ble fulle. Kjente at jeg nok foretrekker å ikke måtte holde fast i stolen for at den ikke skal bli tatt fra meg.
Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)
Denne dagen startet vi tidlig for å unngå kollisjon med 2 barnefamilier på kjøkkenet.
En fin fin morgen ved Vakkerstøylen
Turen starter gjennom bjørkeskog på smale stier. Sauene brekte og sola skinte!
Her peker Herman forventningsfullt på Grønningseter som er siste stopp, men først skal vi innom Tjønnebu.
Vi vandrer på smale stier i Ulvådalen.
Ved Børrebotthøda tar vi stien oppover i dalen som fører oss forbi Børreebotten. Her gikk vi igjen på store partier med snø og hadde noen ganske sketchy elvepasseringer på halvråtne snøbroer. Gjennom denne dalen var det også litt vanskelig å finne både varder og T-merker. En sti sjeldent gått?
Det var imidlertid ikke bare vi som fulgte DNT merkene. Det gjorde også en jerv! Veldig morsomt å se! Jervesportene gikk hele veien over til Tjønnebu – selv om den valgte en litt mer direkte rute enn oss til tider.
Spor etter menneske og Jerv
Mot turens høyeste punkt i Børrebottreset trasker vi igjen i motbakke, i snø. Jeg har ikke vært lur nok til å skifte før stigningen og er overopphetet – og igjen litt lei av å traske i snø. Det synes.
Gutta er derimot strålende fornøyde, der de spent diskutere hva som venter oss ved Illstigvannet.
Tony er spesielt fornøyd med å endelig ha tippet over til Rauma kommune. Jeg befinner meg fremdeles i Norddal.
Ved Illstigvannet var vi advart mot snøpartier som nærmest stupte rett ned i vannet og som gjorde det vanskelig å forsere. Til info betyr «illstig» vanskelig å forsere.
Det er snøpartiene midt på vannet som skal være værst
Vi tok sats og kom oss helskinnet over, men bratt var det!
Heldigvis hadde snøen smeltet noe slik at det var mulig å sparke inn gode fotspor.
Jeg var glad for å ha kommet meg overTony syntes dette partiet var hauset veldig opp og var ikke imponert.
Det værste med hele skråningen var millioner med fluer! Edderkoppene i røysa hadde fest, men det var mer enn nok til oss også. Uegh!
Legg merke til fluene!Godt pakkeet inn
Plankekjøring herfra og frem til Tjønnebu.
Vel fremme ved Tjønnebu ble det isbading på Herman og meg. Det tok ikke mange sekundene. Brrr!
Tjønnebu er turens eneste ubetjente hytte. Hytta er «pytteliten» og ligger åpent til i et relativt goldt landskap, men har små fiskevann det vaker i på alle kanter.
På grunn av dagens tidlige start kom vi tilsvarende tidlig frem. Det ble derfor god tid til kos og hygge ved hytta
En utsikt man lett kan like
Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)
Etter en vindfull natt er gutta ivrige etter å komme seg av sted. Vel har det vært fint med hytte til hytte-tur men nå er vi så nærme mål at vi nærmest kan lukte bilen.
Det legges av gårde i et forrykende tempo!
Vi gikk fra Tjønnebu med mørke skyer truende i horisonten. Som vanlig. Dagens etappe var kort og vi la ut i fint driv. Turen gikk ned den vakre Steindalen.
Det klukket i bekker og ned fjellsiden drønnet fossene mens de kastet ut hvite slør med vann. Det ble grønt, det ble varmt og sola tittet frem i det vi gikk inn i Trollstigen lanskapsvernområde. Sauene brekte, hilse blidt på oss og vi nøt sola og varmen.
Stien mellom Grønningsæter og Tjønnebue er forøvrig en del av den nye pilegrimsleden mellom Valldal og Nidaros. Det er antatt at Olav den Hellige passerte gjennom denne dalen da han rømte fra fienden i januar 1029.
En SignaTur er over
Plutselig var turen over. Mobilen fikk igjen dekning – etter 7 dager i deilig stillhet – og jeg ble minnet på både dette og hint. Jeg var ikke forberedt.
Syv dager på tur med den fineste turgjengen. Jeg har rett og slett storkost meg!
Takk for turen!
Skal hilse fra fjellet
av Jon Østeng Hov
Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.
Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.
Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.
Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.
Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.
Om Stand Up Paddling på skjelvende bein nedover eksotiske Istra elv.
Det er Fjellfestival i Åndalsnes og mye spennende på programmet. Jeg har aldri forsøkt Stand Up Paddling (SUP) på elv før og tenkte at det kunne være gøy. Som sagt så gjort.
Heidi gjør ting hun ikke kan
Istra gikk for få dager siden over sine bredder med flomvann, men var nå litt mindre stri. Allikevel stri nok for en skjelven nybegynner.
Guidene Mads og Endre instruerer på land – og så til vanns – før det var vår tur til å komme oss utpå.
Bredden på elva var gjørmete og sleip og jeg passer meg vel for å ikke skli uelegant på baken ut i elva. I stedet krabbet jeg uelegant ut på brettet. De andre hadde heldigvis nok med sitt til å ofre meg ett blikk.
Vel utpå starter de fleste med å stå på knærne på brettet. Det er kun én deltager med som har gjort dette før og som til og med takket nei til våtdrakt. Hun og guidene står på brettet. Vi andre holder oss til lavt tyngdepunkt. Jeg kjenner kreftene i vannet og må ta skikkelig i for å klare å padle motstrøms. Og hvert tak truer med å sende meg hodestups i vannet. Spennende!
Vi skal imidlertid nedover elva og etterhvert prøver vi oss i stående. De litt yngre som deltok ble – naturligvis – skikkelig modige og tilbragte like mye tid ute i vannet som på brettet. Det ble stupt, hoppet og herjet hele elva ned.
Jeg prøver å slappe av i beina og nyte turen, men må stadig vekk ned i knestående for ikke å ufrivillig havne i elva.
Her er en stilstudie av meg som øver. Litt stiv i beina. Siste bilde holdt det på å gå skikkelig galt – til guidens fornøyelse.
Det er vakkert nedover elva. Trær og busker henger over vannkanten og skaper en jungelaktiv atmosfære. Vannet er grønt og ganske klart, men hadde vært enda klarere hadde det ikke vært for flommen noen dager før. Elva svinger seg hit og dit gjennom landskapet.
Vi må ned på knærne for å padle under veltede trær, vi må karre oss ut av buskene når vi driver for langt mot land. Noen steder strømmer det godt, mens andre steder duver vi på nesten stille vann. Det er flere av oss som får assosiasjoner til både Amasonas og Overfloden. Den først litt mer ekstotisk enn den siste.
Utsikt inn Isterdalen mot Trollstigen og Bispen
Jeg klarte å padle meg 6 km nedover Istra uten å rample av brettet og må si jeg storkoste meg hele veien. Til tross for litt skjelvne bein. Dette er en tur jeg gjerne tar igjen!
Om aggressiv fisk, hjelpeløse fugler og en frossen venninne.
Torsdag trasket Hilde og jeg glade og fornøyde innover til mitt nye favorittsted – Stuvtjern.
Vel fremme skulle vi bade. Så langt var det hyggelig i paradis, men det skulle ikke vare. I det jeg skred ut i tjernet for å kjøle ned kroppen kjente jeg noen bite meg! Først i leggen, så i den ene foten, så i den andre og før jeg fikk kastet meg lett hylende på land fikk dette «noe» bitt meg en siste gang i leggen. Wtf! En agressiv fisk!
Rødgjellet Solabbor
Fisken viste seg å være en (avkommer av en) akvariefisk som noen idioter har satt ut i vannet; en rødgjellet solabbor – og det var ingen tvil om at den voktet gyteplassen sin. Min badeplass var nå blitt gyteplass. Ikke bra.
Min bitre fiende
Vi fikk heldigvis badet, men på et litt dårligere sted. Fisken hadde naturligvis lagt beslag på det aller fineste stedet.
Mye av kvelden gikk med til å skule stygt på fisken og håpe på at den skulle flytte seg. Det skjedde ikke.
Hilde skuler på fisken
Utpå kvelden satt vi der og småpratet og lyttet til skogens lyder da jeg ble oppmerksom på noe som sprellet i lyngen like bortenfor oss. Det var en liten fuglunge! Den var helt tydelig ikke klar for å gå ut i verden på egenhånd, og var i tillegg invadert av ekle maur. Hilde, som også tidligere har vist seg som en ekte Florence Nitingale, plukket den opp, børstet maur av den og plasserte den litt unna oss. Vi orket bare ikke sitte og se på at den skulle dø. Det var LITT ødeleggende for stemningen.
På plass i roen igjen. Intens piping. Veldig rart at vi kunne høre fugleungen så tydelig fremdeles. Ikke den nei! Rett nedenfor et tre lå det en unge til! Ikke fullt så full av maur, men like hjelpesløs. Hilde tro til igjen og flyttet den bort til søsteren/broren slik at de kunne ligge der sammen og lide. Vi kunne ikke redde dem, men vi skulle sannelig sørge for at de hadde hverandre mot slutten av det livet, som nesten ikke hadde begynt.
Natten kom og Hilde krøp inn i sitt glamping rede, mens jeg karret meg opp i hengekøyen.
Hilde er forventningsfull til natten under sitt glampingaktige myggnett
For meg forløp natten rolig. Jeg var akkurat passe varm og lå fint der og duvet under myggnettet. Jeg våknet kun én gang, ved siden av liggeunderlaget, men fikk karret meg på plass igjen uten store utfordringer. Hilde derimot var kald. Når man ligger sånn og har lette krampetrekninger av kulde, hører man også mye lettere at andre snorker. Ingen god natt for stakkars Hilde. Sommersoveposer duger ikke til noe annet enn å ta liten plass i sekken. Vi får håpe læring har funnet sted (men det kan faktisk hende det samme skjedde i fjor sommer…). Før vekkerklokken ringte var Hilde fullt påkledd i alt hun hadde av tøy og gikk hutrende rundt med ull under og dun ytterst.
Litt molefonken stemning
Inget morgenbad på henne. Jeg derimot svinset lettkledd rundt og syntes det egentlig var helt passe varmt.
Såpass oppesen var jeg at jeg til og med utfordret min fiende Solabboren og badet rett ved gyteplassen hennes.
En dramatisk natt i naturen var over. Sola skinte, tjernet lå der blankt og forlokkende, men under overlaten lurte farene i form av illsint fisk.
Hilde fikk igjen varmen i morgensola
Idyllen har slått sprekker, men vi gir ikke opp. Vi kommer tilbake – med hov.
To morgenfriske fruer i all sin prakt
…………………………
Lyst til å få innleggene mine «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:
TurBakken 