Turen vår denne helgen startet pent og rolig med rigging av pulk på en parkeringsplass helt innerst, øverst i Solbergveien, i sydlig ende av Finnemarka. Der traff Hilde Lillian på en skiløper som ga oss instruksjoner om veivalg. Han advarte om et litt krevende parti helt i starten, men kunne fortelle at resten av turen var grei skuring.
Over en myrlendt sump med store kavler dro, halte og lempet vi pulkene mens vi balanserte og kavet oss over de sleipe tømmerstokkene.
Line og Anita, som ankom litt etter oss, fikk råd av noen andre skiløpere. Om en annen vei. Uten behov for å bære pulken. De valgte den. Smarte jenter.
Så satte vi kursen mot den idylliske DNT hytta Damslett. Det var en knapp kilometer inn til hytta – uansett veivalg – men Line og Anita kom allikevel frem mye senere enn Hilde Lillian og meg. Årsaken var at de, etter kort tid, og i første motbakke, stoppet for en drikkepause.
Smart å drøye anmarsjen litt slik at man kommer frem til klargjort hytte.
DNT-hytta Damslett ligger helt sør i Finnemarka ved vannet Nerdammen. Hytta har en fantastisk beliggenhet med flott utsikt over vannet og gode solforhold. Den er lett tilgjengelig med kort vei fra parkeringsplass hele året. Hytta er ubetjent og låst med DNT-nøkkel. (Takk til Copilot).
Vi er utstyrt med opptil flere nøkler og kommer enkelt inn i hytta. Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at DNT-nøkkelen ikke går til selve døra, men kun til en nøkkelboks. Tar bort litt av sjarmen med nøkkelen synes jeg, men skuffelsen kan nok kategoriseres som et I-landsproblem.
Vel fremme ved hytta tente vi opp i peisen og hentet snø som vi smeltet for å ha vann til vask og annet. Vi kunne ha brukt isboret og hentet vann i Nerdammen, men valgte isteden å gå for den litt mer tungvinte metoden å skrape opp steinhard skaresnø som vi smeltet på ovnen. Litt skummelt med sprø vår is.
Den utrolig fine hytta ble raskt fylt med varme og kos. Som seg hør og bør ble det servert både forrett og hovedrett. Det ble gode samtaler, latter og etter hvert synging, og som vanlig når denne gjengen er samlet, var stemningen mer enn god.
Neste morgen opprant med sol og blå himmel. Vi tok oss god tid før vi startet utvasken av hytta.
Da vi var nesten klare ankom Hilde Marie og ble med oss videre på eventyret.
Så la vi la ut på skitur innover i Finnemarka med sol i ryggen, snø av varierende kvalitet under skiene og pulker på slep.
Finnemarka er relativt kupert. Innover i marka er det egentlig mest oppoverbakker. Det ble med andre ord mye fiskebein og ikke så høyt tempo, men sola skinte og ingen klaget.
Vi hadde en plan om å gå til en gapahuk ved Langevannet, men etter tips underveis endte turen ved Solbergvannet. Vi er veldig lydhøre for tips fra erfarne fjellfolk.
Ved Solbergvannet dristet vi oss ut på isen til en idyllisk, lyng og furubevokst liten holme. Her fant vi et perfekt sted å innta lunsjen. Etter en ekstremt kort rådslaging ble vi enige om at vi ikke ville finne finere plass og ble liggende i lyngen og nyte sola.
Solbergvannet er et fiskevann i Finnemarka med god bestand av både ørret og abbor. Solbergvannet er også et populært sted for bading og telting. I nordøstdelen av vannet finner du et fint og flatt område som egner seg godt for familier på dagstur. På vestsiden er det også gode områder for telting og bading. (Finnemarka.com)
Å ligge der i lyngen og bare nyte sola og tilværelsens ukompliserthet var pur glede. Vi var lykkelig tilstede, passe avskåret fra omverdenen (spesielt de med Telenor abonnement), sola varmet vinter valne kropper og vi hadde godt med mat og drikke. Det var ikke fritt for at det ble reflektert en del over hvor privilegerte vi var som kunne gjøre akkurat dette.
Ettermiddag gikk over i kveld og vi flyttet oss fra den ene enden av holmen til den andre. Soveplasser ble rigget mens sola gikk ned.
I nordenden av holmen vår var det allerede etablert en bålplass som vi gjenbrukte. Middagen ble laget og bålet tent. Kvelden senket seg og livet fortsatte å levere.
Da natten var på sitt mørkeste ble varmeflaskene fylt opp og småpikene krøp ned i soveposene.
Fra soveposen så jeg det magiske øyeblikket da en stjerne tok sin siste ferd og sluknet. Jeg tenkte brått at jeg skulle ønsket meg noe, men der og da var det ingenting mer jeg kunne ønsket meg.
Lydene av naturen var magiske; isen som drønnet, hakkespetten som hakket ivrig i vei fra tidlig, tidlig morgen, og fuglekvitteret som tiltok litt senere på morgenkvisten og blandet seg med suset av vinden i furukronene.
Rim på jervenduken og soveposene minnet oss om at det enda ikke var helt vår.
Soloppgangen ble feiret med kaffe og banankake mens vi fremdeles kroet oss i de varme soveposene.
Noen hadde, i de små morgentimer, blitt enige med seg selv om at det var behov for litt oppgradering av utstyr i form av en litt varmere sovepose, mens andre var godt fornøyde med egent eller lånt utstyr.
Så kom den kjedeligste delen med en slik tur. Vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.
Turen tilbake gikk på hardt skareføre i lange nedoverbakker og ble unnagjort på halvparten av tiden vi brukte opp dagen før.
Vi sier takk for denne turen og gleder oss allerede til neste tur vi skal ha i Finnemarka. Den er planlagt og blir på beina etter at snøen er gått.
TurBakken 