Kategoriarkiv: Fjelltur

Dolomittene, Europa, Fjelltur, Italia, sommer, TurBakken

Fra hytte til hytte i Dolomitten

3. august 2025 TurBakken 6 kommentarer

Jeg har vært så heldig å få være med på en fantastiske ukestur i Dolomitten med Turbobla Adventure. En detaljert beskrivelse av turen – og mange, mange flere turer av en annen verden finner du på nettsiden https://turbobla.no/ Her får du min gjenfortelling av turen!

Denne turen kastet jeg meg med på en drøy uke før avreise. Hurra for spontanitet og fleksibel arbeidsgiver. Til alt overmål fikk jeg også med meg min kjære venninne Torhild, som jeg fant på en Turbobla tur til Marokko. Full klaff på rom 5. Sånt skjer på turer med Turbobla.

Fra flyplassen i Venezia ble vi fraktet med minibuss nordover mot Cortina. Underveis ble det en liten stopp på et idyllisk sted. Her ble det mulig å shoppe litt.

Etter det leskende stoppet gikk ferden videre til Cortina d’Ampezzo. Her ble vi innkvartert på hotell før vi tok beina fatt og utforsket byen.

Det ble både Aperol, latter og summende forventninger før vi tilbake på rommet pakket sekken og gjorde oss klare for den første vandredagen.

Både Torhild og jeg trenger et lite kurs i pakking av LETT sekk. Tung sekk kan vi veldig godt. Sammen med Randi vant vi konkurransen og lå alle rett under 16 kg. DET er mange kilo å bære på i flere tusen høydemetre og 30 varmegrader. Jeg bar i tillegg på et kamera som veier nøyaktig 1998 gram. Som sagt – et pakkekurs står på ønskelisten.

Dag 2: Cortina d’Ampezzo til Lavarella

Lengde: 14 km
Høydemeter: 900
Varighet: 6 timer

Dagen startet i frodig skog fra Ponte Felizón.

Liss, Svanhild, Hege, Torhild, Helene, Monica, Agnethe, Randi, Sofi, Eli, Alvhild, Fredrik og Øyvind

God stemning også før start på den første etappen.

Vi fulgte sti «10» ett godt stykke, før vi kom inn på på Alta Via 1, en tursti på 120 km som går fra nord til sør gjennom de Italienske Dolomittene og som har rykte på seg til å være en av de fineste stiene i Alpene.

Turen vår begynner med jevn stigning til et fjellpass på nesten 2200 meter og ned til det vakre naturvernområdet Fanes-Sennes-Braies .

Lunsjen ble inntatt i idylliske omgivelser.

Dagen gikk for det meste i motbakke i stekende varme, men beina holdt godt til tross for tung sekk.

Vi tok en liten avstikker innom hytta Malga di Gran Fanes. Her ble det tid til en pust i bakken, kaffe og iskald drikke.

Fra «kaffehytta» gikk vi videre mot dagens mål – den trivelige, familiedrevne fjellhytta Lavarella, som ligger på 2050 moh.

Nesten fremme på hytta måtte (nesten) hele gjengen bade i det forlokkende, klare vannet. Et forfriskende bad i 8 graders vann! Torild tok en 3-minutters og slo alle oss andre langt ned i det svette fjellstøvlene.

Etter badet ruslet vi videre til dagens mål. Litt mindre svette, litt lettere i steget.

Ved hytta ruslet kuene og bjellet iherdig og utrettelig med hver sin store ku-bjelle, mens Marmottene like utrettelig spise seg fete på deilig, grønt og saftig alpegress.

Helene ble kurert og fant ut at kuer ikke er så verst

Vi smakte på det vi kunne få tak i baren. God stemning.

Kvelden senket seg og kuene ga seg ikke med bjellingen. Ørepropper måtte til.

Dag 3: Lavarella – Rifugio Lagazuoi på 2752 moh.

Lengde: 15 km
Høydemeter: 1200
Varighet: 8 timer

Etappen startet gjennom idylliske enger, bekker og bølgende fjellbeite. Med oss på turen var en gjeng med nysgjerrige og selskapelige grå Tyrolerfe.

Hege og de grå Tyrolerkuene (foto: Fredrik)

Etter hvert skal vi over passet Forcella del Lago. Stien oppover var mer steinete og spektakulær og vi fikk god utsikt. Det gikk oppover, oppover og oppover. Jeg dannet baktropp og tok bilder av gjengen bakfra mens jeg passet på at alle var med. Det hadde ingenting med å gjøre at sekken var blytung og beina likeså. Neida.

Tett under toppen av passet tok vi lunsjen. Fin utsikt, litt merkelig definisjon av «mørkt brød» i matpakken, men det meste glir ned på tur.

Etter toppen av passet (2490 moh) fikk bremsemuskelaturen kjørt seg. Nedstigningen var bratt, med stien imponerende godt tilrettelagt.

Her så vi også dagens mål i det fjerne.

I bunnen av bakken fikk vi oss litt fiskespa. Avkjølende vann og lett nafsing fra småfiskene gjorde susen for varme, hovne føtter, mens vi tittet opp på passet vi akkurat hadde forsert.

Men så var det 2 timer i motbakke. I stekende varme. I høyden. Med alt for tung sekk. Puh! Det gikk seigt oppover.

Herfra ser passet vi ganske nylig forserte helt umulig ut!

Hege i fint driv oppover (Foto: Fredrik)

Helt nødvendig med flere pauser underveis. Sekken måtte av og svette rygger luftes.

Sofi og Torhild kastet seg begjærlig over snøflekken vi fant på veien oppover.

Da vi kom til den siste motbakken og kunne se målet på toppen ble Monica synlig lettet. «Kun» 175 høydemetre var litt bedre enn de 700 hun hadde sett for seg.

Lykken er å komme på toppen av Lagazuoi etter en lang, varm og hard dag i fjellet. En dag som hadde litt kortere pauser, og litt mer push fra turleder Gunn enn normalt. Alt for å ikke bli truffet av det meldte regn, torden og lyn-været.

Vi fikk utsikt. Vi fikk noe godt i glasset. Vi klappet oss selv og hverandre på skuldrene for en godt gjennomført dag. Vi glitret av salt og latteren satt lett.

Da alle var klare for en dusj og innkvartering på rommene braket det løs med plaskregn, hagl, torden, lyn og tett tåke. Jada! Snakk om flaks og god timing.

Refugioene i Dolomittene lager god og mye mat. Det er selvfølgelig 3 retters middag hver kveld og kvaliteten er det ingenting å si på. Rifugio Lagazoi var i så måte et høydepunkt!

Etter middag ble det igjen opphold og da måtte vi jo ut på en ny liten tur for å se på solnedgangen.

Slett ikke den dummeste ideen vi har hatt.

Turens utskremte fotograf – også kalt Paparazzien ble også avbildet.

Går ingen steder uten kamera! (Foto: Hege)

Dag 4: Fra Lagazuoi til Averau – gjennom tuneller fra 1. verdenskrig

Lengde: 8 km
Høydemeter: 400
Varighet: 5 timer

Denne dagen startet uten sekker. Disse ble sendt med gondolen ned til dalen, mens vi skulle gå gjennom fjellet i tunneler fra 1. verdenskrig.

Fjellene rundt oss var frontlinje i 1. verdenskrig. Her kjempet styrkene til Italia og Østerrike/Ungarn mot hverandre. I overmot mente Italia at de skulle erobre fjellene og være i Wien på 6 måneder. Sånn gikk det ikke. Etter 3 år og 650 000 døde hadde de kun erobret noen få kilomter.

Vi tok på oss hodelykter og gikk inn i de imponerende tunnelene. Turleder Gunn kunne fortelle at det hver dag jobbet 120 menn i døgnskift og at de ved hjelp av hakker, spader, håndkraft og noen maskiner, hadde en fremdrift på omtrent 6 meter i døgnet. Her var det røffe arbeidsforhold! Ned mot 40 minusgrader om vinteren, dårlig med mat, snøskred, elendig sanitærforhold tok vel så mange liv som det selve krigen gjorde.

Nedstigningen er på ca 1 km, og de restaurerte tunnelene fungerer som et museum med krigshistorie. Flere steder underveis er det små utstillinger som viser boforhold, geværstillinger og redskaper.

Vel nede i Falzarego-passet på 2107 moh ble det lettelser i antrekkene. Hodelykter ble tatt av og is og kaffe tatt inn, før vi gikk videre.

Dagen startet på toppen av dette fjellet

Fra passet tok vi fatt på dagens stigning til Rifugio Averau på 2413 moh, som også er dagens mål.

Det siste stykket mot Averau
Lang, lang rekke
Refugio Averau

Etter ankomst satt vi fra oss tunge sekker og gikk med lett eller ingen oppakning ned til den spesielle fjellformasjonen Cinque Torri. Dette er et populært sted for klatrere. Vi nøyde oss med å se på de som klatret og ta en kaffe.

De går gondol dit – for de som helst ikke vil gå på beina. Dessverre var det ikke gondol opp igjen til Averau.

Det smakte derimot veldig godt med en after-hike på terrassen da vi kom opp igjen.

Etter middag tok vi turen opp den brede ryggen til toppen av fjellet Nuvolau på 2575 moh. Jeg var stinn av middag og sola gikk fort ned. Her var det bare å gønne på, med maten i halsen, skyhøy puls og kameraet dunkene i siden. Denne solnedgangen skulle oppleves!

Fra Novalau er det panoramautsikt mot 3000-metere som Tofane-massivet og den snøkledte Marmolada på 3343 moh. Marmolada er forøvrig den høyeste toppen i Dolomittene.

For en solnedgang vi fikk! Milde himmel! Tror det må være livets flotteste solnedgang.

Dag 5: Fra Averau til Staulanza

Lengde: 18 km
Høydemeter: 600
Varighet: 8 timer

Dagen startet ned en grusete alpinbakke. På veien hørte vi Marmottene advare om at vi var på vei med sin karakteristiske plysting.

Vi fulgte fjellryggen ned til Passo Giau, et veipass ovenfor Cortina.

Vi gikk på åpne, grønne områder mesteparten av dagen, med noen korte stigninger. Og en seig en.

Her møtte vi også til alt overmål 3 andre turgrupper og fikk oppleve en form for fjellpassrushtid. Svett, bratt men sakte tempo på grunn av trafikkork. Heldigvis.

På toppen åpnet landskapet seg opp og foran oss så vi nå fjellet Pelmo. Plutselig var beina lettere, en mild vind tørket svette panner og lunsjen var nær. Livet smilte igjen. Underlig hvor fint livet blir når det ikke går i motbakke.

Den samme sjeleroende utsikten fikk vi da vi spiste lunsjen i sola. Her var det bare å kaste seg ned der man stod, få av seg svette fjellstøvler og nyte medbrakt mat. Det var ikke fritt for at det ble sukket henført.

Turen gikk videre i dette kulisslignende landskapet.

Plutsetlig hørte jeg små gledeshyl foran meg på stien. Det var blitt lokalisert og identifisert Edelweiss! Grunnen til den voldsomme entusiasmen er at denne lille rare blomsten er utrydningstruet og absolutt ikke så lett å finne.

Edelweiss (Leontopodium alpinum), en av de mest kjente europeiske fjell blomster. Navnet kommer fra tysk edel («edel, nobel») og weiß («hvit»). Vitenskapsnavnet, Leontopodium betyr «løvens pote» og kommer av de greske ordene leon («løve») og podion (forkortelse av pous, «fot»).

Personlig var jeg litt skuffet. Den så mye mindre «edel» ut enn jeg hadde sett for meg at en blomst, det til og med synges om, skulle se ut. Litt hårete og rufsete stod den der og blomstret i en liten grop på en kampestein. Men vi har sett den. Hurra!

Lenger ned i dalen traff vi på vår-yre kyr. De var veldig nysgjerrige – og kanskje litt vel innpåslitne, men ganske søte.

Alt er vakkert her! Storslåtte fjellmassiver, blomsterprakten, dyrelivet, insektene. Hvor enn du snur deg er det noe nytt å ta inn – og ta bilde av – hvis du er som meg.

Etter mange timer på tur i stekende varme var det det utrolig godt å ankomme Staulanza-passet hvor vi skulle spise middag og overnatte. Men først skulle neste siste fjell etappe feires med en afterhike. God stemning!

Dag 6: Fra Staulanza til Zoppe – vår siste dag i fjellet

Lengde: 13 km
Høydemeter: 500
Varighet: 5 timer

Staulanza ligger på en lavere høyde enn vi har vært de foregående dagene. Det er mer vegetasjon, og vi gikk i stille, frodig og kjøligere skog mye av dagen.

Rundt en sving fikk vi en nydelig naturopplevelse!

Utrolig at den ikke ble skremt bort av skravlende turgåere. Vi takker for opplevelsen – og ja – sukker henført.

Turen gikk videre rundt det imponerende Pelmo-massivet gjennom blomsterenger, furuskog og hele tiden på fine stier. Ikke rart noen av oss ble revet med av denne sound-og-music stemningen!

Lunsjen ble spist i en gnistrende, grønn blomstereng.

Etter lunsjen tok vi tok turen bortom den sjarmerende Rifugio Venezia (1980 moh). Her ble det inntatt kaffe og en lokal Grappa. Utsikten var det heller ikke her noe å si på.

Svanhild og Liss nyter den lokale grappaen

På den siste del av ruten gikk vi gjennom en skogstrekning ned til den lille, søvnige landsbyen Zoppe på 1461 moh, hvor fjellturen vår endte.

Fjellturen vår fra refugio til refugio i Dolomittene var ferdig. For en tur det hadde vært! For en natur, for et vær, for en fantastisk fin gjeng å dele opplevelsene med!

Tusen takk for fjellturen til verdens beste turgjeng!

Men turen var ikke over. Den neste – og siste – delen av programmet foregår i Venezia. Vil du lese mer om den opplevelsen kan du lese – og ikke minst se bilder i neste innlegg.

Afrika, Ferie, Fjelltur, Høst, Marrokko, TurBakken, Yoga

Selfcation i Marokko

7. januar 2024 TurBakken Legg igjen en kommentar

«Denne unike jenteturen er en perfekt kombinasjon av en reise i deg selv, og en reise med spennende opplevelser, kulinariske eventyr, kultur og vakker natur. Vi tar deg med til Atlasfjellene og den magiske byen Marrakech». Sånn lød starten på turbeskrivelsen fra Turbobla og Njorun. Videre lokket de med setningene; «Bli med oss på denne unike jenteturen i Atlasfjellene og Marrakech og skap minner for livet. Du fortjener å ta vare på deg selv med en tur som gir deg både indre vekst og fantastiske opplevelser.»

Turer i fjell kan jeg, kultur kan jeg like, men indre reise? Akkurat det var jeg litt mer skeptisk til. Man vet aldri hva man kan finne når man begynner å grave i sitt eget hode. Når det er sagt – jeg hadde et sterkt behov for ferie, for å finne nytt fokus og for å rømme fra livet mitt en liten stund. Kanskje var dette akkurat den kombinasjonen av opplevelser jeg hadde behov for? Så tenkt, så gjort. Jeg satte kursen mot Marokko.

Reisen er i gang

Ved ankomst Marokko dro vi rett fra flyplassen i Marrakech til den lille berber-landsbyen Imlil i Atlasfjellene. Inntrykkene var mange allerede på veien din.

I september i år opplevde Marokko et av de verste jordskjelvene på mange, mange år. Skjelvet hadde en styrke på hele 6,8 med episenter i Atlasfjellene ca 72 km sørvest for Marrakesh. På vei til Imlil kunne vi se hvilke ødeleggelser jordskjelvet hadde gjort og ikke minst så vi store teltlandsbyer hvor lokalbefolkningen nå bor. Det gjorde sterkt inntrykk å komme så tett på. Vi hadde alle vært litt bekymret for å dra, fordi vi ikke ønsket å øke belastningen på lokalsamfunnet, men kunne se at de nå, mer enn noen gang, hadde behov for at turistene kom tilbake. Uten inntekter fra turistnæringen vil de slite enda mer med å klare seg og vi ble definitivt ønsket varmet velkommen av lokalbefolkningen.

Douar Samra

Vi ble innkvartert i en liten landsby litt ovenfor byen Imlil. Her bodde vi i ett utrolig sjarmerende gjestehus i berberstil ved navn Douar Samra. Dette huset er relativt nytt, men bygget i tradisjonell stil.

Ingen rom er like, mange av rommene er uten strøm og foran toalettet er det kun forheng. Vi ble godt kjent vi som delte rom.

Yoga

Dagene startet med Yoga ledet av Yoga-Marianne på en av husets takterrasser.

Morgenene i Atlasfjellene er relativt kalde på denne tiden av året og med en gradestokk som ikke viste mer enn 7-8 grader stilte jeg med 4 lag ull og en positiv og varm innstilling. Mind over matter.

Det var magisk å stå der med utsikt mot fjellene og se soloppgangen gi dem et vakkert rosaskjær mens jeg pustet, strakk, skiftet stillinger og ble løsere for hver gang jeg trakk den friske og kalde fjelluften inn i lungene og sakte slapp den ut igjen. Alt av reisestølhet, følelsesgruff og spenninger løsnet motvillig, men samtidig sakte og sikkert. Stive muskler og sener protesterte, men måtte til slutt gi seg over. En nydelig måte å starte dagen på.

Etter yogaen disket vertskapet opp med deilig frokost, den tradisjonell mynteteen – gjerne med masse sukker i – og kaffe. Takk og lov for kaffe etter strekk og bøy en tidlig morgen.

Selvutvikling

Neste post på programmet var enten selvutvikling eller turer i området. De første dagene føltes sjelen rå og sårbar og det var slett ikke så godt å bedrive indre reise. Tankene om at jeg trengte dette og samtidig bare ønsket å rømme fra det kjempet om plassen.

Utetime – akkompagnert av et vrinskende esel – litt vanskelig å fokusere

Rikke fra Njorun tok oss igjennom visualiseringer og ga oss verktøy vi senere skulle trene på på egenhånd. Jeg fikk til noe, andre ting ikke i det hele tatt og noe må jeg definitivt øve mer på. Heldigvis var det mindre skummelt og mer spennende enn jeg hadde fryktet. Puh!

Turer

Da var det enklere å være på tur. Turene var varierte og gikk både i skogen, fjellene og gjennom Berber landsbyene. Tur og kultur hånd i hånd.

I Marokko var det, som hjemme, høst og trærne hadde fremdeles en sprakende fargeprakt i gult, orange og grønt. Naturen i fjellene var frodig og gold på samme tid. Et landskap det var godt å gå i og som var som balsam å hvile sjela i. På turene vi gikk hadde vi en form for mål; et fossefall, en landsby, et fjellpass eller en hellig stein, men samtidig var disse stedene ikke egentlig målet. For å si det litt forslitt; veien eller turen om du vil, var målet. Tur ER godt for meg. Uansett kort eller lang, slitsom eller rolig. Det å gå, bruke beina, kjenne at kroppen virker til det den skal, kjenne været i fjeset, kjenne den sterke lukten av furuskog i nesa, føle grusen under føttene, vekten av sekken på ryggen, summingen fra glade damestemmer, lyden av muldyrhover – alt fyller meg med en boblende glede i magen som jeg også nå fysisk kan hente frem – mange uker etter hjemkomst. Tur er livet.

Nye bekjentskaper kjennes gamle

Turlederne våre hadde nok sett for seg at vi skulle gå i stille kontemplasjon og videreføre den indre reisen når vi var ute og gikk turer. Det skjedde ikke. I det minste ikke for alle. Denne gjengen med positive, artige og spennende damer hadde mer enn nok med å bli kjent med hverandre. Det var komplett umulig å ikke bruke turene til å prate om liv levd, nåtid og fremtid.

Samtalene gikk på kryss og tvers og nye bekjentskaper føltes fort som gamle. Kanskje er det sånn når man søker seg til den samme reisen, at vi har noe grunnleggende felles og at vi dermed lett finner hverandre? Uansett – det var sjelden stille når vi gikk tur.

Vanskelig å unngå å støtte lokalbefolkningen

Som tidligere nevnt gikk turene våre både i øde terreng og i kulturlandskapet. Guidene våre hadde lagt opp ett tidskjema for at alle dagens poster skulle gjennomføres. Optimistisk! Det gikk som det måtte gå når 10 damer kommer over et lokalt kooperativ med en over gjennomsnittet entusiastisk og god selger. Flere av oss fikk øvd litt på pruting og selgeren fikk vist hva han var god for. Tidsskjema sprakk og det ble en god dag for kooperativet. Jeg har nok puffer nå.

Og dagen etter ble det enda mer tid til å støtte lokalbefolkningen. Jeg mistenker at guiden vår synes det ble litt vel mye støtting og litt lite gåing.

Lunsj i det fri

Hver dag disket guidene våre opp med deilig lunsj i det fri. Muldyrene luntet tungt lastet i forveien og gode hjelpere rigget til tepper, madrasser og vaskevannsfat til håndvask. Det ble servert varm te i tradisjonelle te-glass, varm mat, salat og frukt til dessert.

Livet i Atlasfjellene

Jeg tok mange, mange bilder i vakre Marokko. Et utvalg ser dere i denne bloggen. Flere kommer på Instagram. Det er vanskelig å velge bare noen – bær over med meg.

Det er mye manuelt, tungt og tidkrevende arbeid som bedrives av landsbybefolkningen – og kanskje spesielt kvinnene har tunge dager. Det er de som samler ved, henter for til dyra, renser nøtter, lager mat, vasker klær, passer barna og mye mye mer.

Egentid, meditasjon eller bare kos

Jeg er nok dessverre litt for sosial, eller for å være helt ærlig så er jeg vel litt redd for å gå glipp av noe gøy, til at jeg klarte å trekke meg tilbake og trene på visualisering (så ofte som jeg kanskje skulle ha gjort). Refleksjon og innadrettet virksomhet vek litt vel ofte plassen for fine og morsomme samtaler med romvenninnen min Torhild. Tenk å være så heldig å få dele rom med en som man matcher så bra med! Og litt prat om utvikling ble det jo også.

Torhild og jeg koser oss på terrassen vår

Hammam

Hørt om det? Ikke jeg. Jeg hadde en vag følelse av at det innebar noe badstuaktig, men ettersom jeg ikke hadde gjort det før skulle jeg selvfølgelig være med. Vi var seks lett spente damer som møtte opp, usikre på hva vi skulle, og hvordan vi skulle te oss. Vi ble enige om at det nok var riktig å kle av seg og så toget vi nakne, bleke, litt keitete og lett fnisende inn i et bittelite rom med gulv, tak og vegger av blankpolert stein. Rommet var kun opplyst av en liten glugge på veggen og noen blafrende stearinlys og ble fyrt opp med ved i en stor ovn under gulvet. Etter noen minutter kom berberkvinnen Malinka inn til oss, iført bare en truse, og satt i gang med å blande vann til riktig temperatur og så gni oss inn med såpe. Jeg tror jeg var 4 år sist jeg ble vasket så grundig av et annet menneske. En ganske spesiell opplevelse. Etter innsåping og skrubbing fikk vi bøtter med vann kastet over oss. De kom brått og uventet og det var ikke fritt for at det ble litt hosting og harking. Det var hud mot hud og bryster i fri dressur. Malinka jobbet med strake bein og krom rygg til svetten silte. Intet verneombud på denne arbeidsplassen! Det var plaskende vann, hett, fuktig, og vanskelig å se hverandre gjennom mye damp. En fantastisk nær, sanselig og genuin opplevelse. Det var seks lettere euforiske damer, som etter at seansen var over, litt øre, karret oss opp fra gulvet og steg inn i virkeligheten igjen. Kanskje har vi også fått et innblikk i hvordan kvinner i Berber kulturen har det når hodeplagget blir tatt av og mennene er et annet sted?

Hjemmebesøk

Da vi skulle reise fra landsbyen insisterte en av de som jobbet i gjestehuset på at vi måtte komme på besøk til hans hjem. Vi takket ja til gjestfriheten, troppet opp og fikk servert te, frukt og valnøtter fra egen hage. Det visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss – selv om dette nok var passe ubeleilig og midt i dagens andre gjøremål for kona hans Hammam-Malinka. Fine mennesker!

Med dette sa vi takk for oss og satte kursen for Marrakech.

Marrakech

I Marrakech bodde vi i en flott Riad midt i Medinaen (gamlebyen) kun et steinkast unna det store markedet Jemaa el-Fnaa.

Sightseeing

Den første dagen hadde vi guide som tok oss med rundt til flere severdigheter. Det var fint å få denne turen til fots som i tillegg til å ta oss med til palasser, skoler og andre severdigheter, ga oss en viss oversikt over byen. Det gjorde oss litt tryggere når vi skulle ut på egenhånd.

Før vi slapp ut på egenhånd holdt Turbobla-Marianne et lynkurs i pruting for oss og så var vi i gang. Jeg er altså så stolt av hvor god jeg ble til å prute. God følelse! Tips, når selgeren blir sur har du gjort en god deal. Jeg stoppet gjerne litt før det skjedde. Liker ikke at folk er sure på meg. Se! Jeg har lært noe av denne indre reisen.

Det er utrolig hva man kan se og hva man bare må ha når man vandrer rundt i eksotiske Marrakesh. Markedet Djemaa el Fna er hjertet og her kan man vandre rundt i timesvis uten å gå lei. Det er en fordel å ikke høre på begge ører og ha litt skylapper mot alle henvendelser. Kun som beskyttelse mot alle inntrykkene, ikke fordi noen nødvendigvis er ubehagelige. Vel, bortsett fra han ene som ble sur fordi jeg tok bilder av kakene hans uten å spørre først. Han ble faktisk litt ubehagelig. Men han var bak en disk med masse kaker og jeg hadde joggesko og grei gangfart.

Det var ikke bare sightseeing, pruting og shopping i Marrakesh. Det var også yoga på takterrassen, sundowners, middag, gode samtaler, manicure og massasje.

En katt som ville vise oss hvordan katt-ku virkelig skal gjøres

Og jeg koste meg med å ta bilder. Masse bilder!

For å oppsummere så var dette en helt fantastisk fin tur! Jeg var virkelig i turbobla hele uken. Nydelig natur, herlige og spennende nye bekjentskaper, god mat og drikke, kultur, intense sanseinntrykk og ny bevissthet om meg selv, hva jeg drømmer om og ikke minst hva jeg ikke trenger i livet mitt.

Takk til denne flotte gjengen med damer som ga av seg selv, reiseledere, guider, muldyrførere og kokker som tilrettela og gjorde turen helt perfekt!

Om turen anbefales? Så absolutt! Turbobla arrangerer turer med tema Selfcation i 2024. Det er bare melde seg på. Og jeg er ikke sponset av Turbobla eller Njorun. Jeg er bare en veldig fornøyd kunde!

Takk for turen!

Fjelltur, Fottur, Norge, sommer

Sør-Norges nest videste utsyn

13. august 2023 TurBakken Legg igjen en kommentar

Ekstremværet Hans kom med flom, ras, stengte veier og dermed også avlyst Peer Gynt spel på Gålå. Hva gjør to tur-hungrige jenter da? Vi stuper inn i tenkeboksen, kaster om på planene og setter i stedet kursen mot et fjell det går an å komme seg til uten båt – Norefjell og Høgevarde.

Trått føre for skiløpere, men vi skal gå sånn ca samme vei

Vi startet turen ved Norefjellstua. Herfra fulgte vi dårlig merket sti opp ved siden av skitrekket og over Ravnås.

Stien her var fremdeles dårlig merket, men gått av så mange at man vanskelig kan ta feil av retningen.

Etter Ravnås går stien over Dansarflata og videre i retning Augunshaug (1342moh). Bakken opp til Augunshaug er den siste kraftige motbakken. Terrenget er deretter svakt bølgende, vidstrakt, med gryende høstfarger.

Vi var hele tiden på utkikk etter reinsdyr. Norefjell-Reinsjøfjell har Norges sydligste villreinstamme og vi visste at de hadde blitt observert bare dager i forveien. Dessverre så vi ikke snurten av dem denne gangen.

Vi tok lunsjen ved Steinmannen før Grindefjell. Her fyrte vi opp jet-boilen og slapp smilene løs i de sekundene sola tittet frem bak en sky og for en stakket stund roet ned gåsehuden.

Høgevarde er kjent for å være relativt værhardt og er om vinteren vind og skredutsatt. Nå om «sommeren» kjenner vi vinden biter i bar hud og angrer litt på at vi stolte på meteorologene som varslet sol og blå himmel og gikk for shorts. Godt vi hadde vanter og vindjakke lett tilgjengelig.

Selv med tunge sekker gikk turen lett og uten problemer og før vi visste ordet av det var vi fremme ved hyttene.

Den Nye Høgevarde hytta sees til venstre i bildet og toppen til høyre

Vel fremme på DNT-hytta sikret vi oss en rom i herberget og satte fra oss tunge sekker før vi tok turen til toppen.

Gamlehytta og Ny-hytta. Vi sjekket inn i den nye.

Høgevardehyttene ligger på Norefjellryggen, 1440 moh og er to av de høyest beliggende turisthyttene i Norge. Hyttene er ubetjente og har ikke matlager, men er ellers velutstyrte.

Fra hyttene er det kjappe 15 minutter til toppen.

På Høgevardetoppen, 1459 moh, som ligger like nordøst for hytta, er det en sikteplate som forteller hvilke fjell man ser i alle himmelretninger. Fra toppen er det den videste utsikten i Sør-Norge nest etter Gaustatoppen. Man kan se drøyt 40 000 kvadratkilometer på en klar dag!

Turen fra Norefjellstua til toppen av Høgevarde er ca 11 km lang og estimert til ca 3,5 time. Vi brukte 3,45 med lunsjpause, innkvartering på hytta og tur/retur til toppen.

Hyttelivet var koselig! Som de første som sjekket inn falt det på oss å gjøre litt hyttearbeid. Vann ble hentet i vannet nedenfor hyttene og det ble fyrt opp i ovnen. Det ble også klimpret lett på guitar – vel å merke før det dukket opp andre gjester. Før middag fikk vi oss kost oss ute i den etterlengtede sola. Det gjorde godt!

Den nye hytta hadde en litt snodig «greie» på toalettene. Store speil – midt i synsfeltet. LITT usikker på hva formålet med de var må jeg innrømme.

Etter en god natts søvn i lakenposen, en kraftig frokost og vår del av hyttevasken, løftet vi på oss betraktelig lettere sekker og vendte nesen tilbake til Norefjellstua.

Vi er (ganske) lette i beina, sola skinner litt nå og da, vinden er ikke for påtrengende. En fin dag. Det smiles.

Da vi nærmet oss skisenteret kom vi over myrer fulle av multer. Det ble helt umulig å gå forbi – selv for meg som ikke egentlig liker multer. Veldig gøy å plukke og Hilde fikk «mine» i gave. Vinn vinn!

Inspirert av multene tok vi senere en kjapp økt med hver vår bærplukker. Blåbærbonansa!

Det ble ikke Peer Gynt på oss, men det ble en veldig fin tur! Vi er fornøyde, Peer tar vi til neste år.

Takk for turen!

Vil du være en av de første til å motta nye innlegg på bloggen min legger du inn e-posten din her:

Afrika, Ferie, Fjelltur, Fottur, Nasjonalpark, Sør-Afrika

Bestigning av Cathedral Peak 3004 moh

7. oktober 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

Denne dagen skal vi gå den lengste turen. Både i kilometer, høydemetere og tid. Det var bare å komme seg tidlig av gårde. Klokken 07.15 møtte vi Samson, guiden som skulle være med oss på turen og få minutter etter var vi klare til avmarsj.

Rett over skiltet sees Cathedral Peak, med den karakteristiske «The Bell» til venstre. Det er et stykke dit.

Temperaturen er ca 10 grader, det er vindstille og sola skinner fra skyfri himmel. Så fort sola får litt tid på seg blir det godt og varmt og det tar ikke lang tid før vi må ha teknisk hvil og skrelle av flere lag med klær.

Det går jevnt og trutt oppover. Stien følger åssidene og vi går etterhvert langs en egg hvor fjellsidene velter ned på hver side av stien som grønne, myke tepper.

Rundt oss strutter åsene irrgrønt og vi kan tydelig se skillet i fjellsiden mellom svidd og uberørt mark. Det er besynderlig å se de nesten linjalrette skillene der gresset har vært brent og der flammene ikke har tatt tak. Det irrgrønne står i sterk kontrast til den svartbrente bakken og de siste dagers regnvær har også gitt en boost til ny vekst.

Det grønne området har brent. Det brune ikke.

Vi går trutt og jevnt oppover.

Litt stressende er det at vår lokale guide Samson og Andreas går og snakket om at vi ikke kommer til å rekke toppen i tide. Vi må være på toppen før klokken ett, ellers kommer det berømte mørket å tar oss på vei ned. Igjen er det tiden for solnedgang som styrer dagen. Men når jeg spør dem direkte om det går for sakte, rister de på hodet og sier at neida, det går foreløpig bra. Forvirrende.

Ved Orange Peel har vi en pause. Her får vi følge av et par italienere som var usikre på veien. De velger å gå resten av turen midt i blant oss. Uten å snakke med oss. Underlig oppførsel, men de følte vel behovet for samholdet i en flokk. Og vi er unektelig en god flokk å gå sammen med.

Da vi nærmer oss Cathedral Peak Basecamp ser vi en stor flokk bavianer i åssiden ved siden av oss. De bykser lekende lett etter hverandre i det ulente terrenget.

Den som hadde vært bavian. Den siste kneiken opp mot Cathedral Peak Basecamp er seig.

Seig motbakke, men Lise Sofie og Anita bare smiler

Ved ankomst basecamp er det tid for en velfortjent pust i bakken og rådslaging.

Herfra ser veggen opp til toppen av Cathedral Peak uinntagelig ut! Den kneiser seg loddrett opp og de våte svabergene glinser vått etter snøen som lå der for bare for noen timer siden.

Noen har allerede bestemt seg for toppen

Det blir splittelser i laget. Noen er godt fornøyde med å ha kommet seg til basecamp og bestemmer seg for å ta lunsjen der mens de nyter den formidable utsikten.

En liten gruppe bestemmer seg for å forsøke seg på toppen. Vi får beskjed om at det er alle eller ingen oppover. Vil en snu betyr det alle alle snur. Jeg er skeptisk, men min redsel for å gå glipp av noe er større enn frykten for fjellsiden, så jeg blir med.

Hele Team Bekymret er påmeldt toppstøtet. Da går det vel bra?… Foto: Anne

Vi trasker oppover med Samson i spissen. Det tar ikke lang tid før vi kommer til partier som setter motet mitt på prøve.

Underveis angrer jeg på at jeg ble med. Noe så veldig.

I ett øyeblikk med sterk selvmedlidenhet og vettskremthet

Det er bratt, det er dårlig med sikring og det er langt, langt ned til der jeg mest sannsynlig ville stoppet å rulle, skulle jeg finne på å ramle utfor.

Men jeg skal jo ikke ødelegge for tøffingene jeg er sammen med og biter tennene sammen mens jeg sender en siste hilsen til ektemannen, bare sånn for sikkerhets skyld.

Det hjelper å få selskap av supertøffe Line

Klyvingen det ble reklamert med er der, men vi får også klatring grad fire. Personlig kunne jeg nok tenkt meg litt mer sikring der jeg klorer meg fast etter fingerneglene til smale lister i fjellveggen.

De bekymrede, men fryktløse (skjønn det den som kan) bare smiler!

Samson ser ut som om han kjeder seg litt, men alt er visstnok bra

Etter et par partier hvor Samson hang opp et tau vi kunne bruke å klatre opp etter sier han «no more rope now». Jeg spør om det betyr at vi er over det værste. Han mumler bare noe uforstående og ser fort bort. Jeg velger å tolke det som ett nei. En kort stund etterpå hører jeg Lines saftige nordnorske ed når hun ser stigen fra «1940» som skal få oss opp neste kneik.

Jeg tenker at dersom jeg smiler intenst vil jeg lure hode mitt til å tro at jeg har det helt fint. Kanskje hjelper det litt. Etter forseringen av stigen er vi faktisk nesten over det verste. En pust i bakken og litt nervøs tissing, med den flotteste utsikten jeg har hatt i et slikt ærend, gjør oss klare for toppstøtet.

Få meter fra toppen står Samson og passer på at vi ikke ramler utfor på baksiden. Hilde Marie, som alltid passer på meg, har vært grei å advart meg om at det går rett ned der han står, så jeg er forberedt og lar være å titte over kanten.

Vi kommer imidlertid til topps og jeg forsøker å ikke tenke på at vi skal ned igjen, men prøver å nyte, om enn noe skjelvende at jeg lever. Her og nå. Jeg er lettet, frynsete, glad, stolt og litt engstelig. Alt på en gang.

Jeg er på toppen av Cathedral Peak, 3004 moh, i Drakensbergfjellene, i Sør-Afrika. Det er ikke mange jeg kjenner som har vært her. Kun fire ufattelig spreke og tøffe damer faktisk. Og et par guider, men de teller ikke. Dette er Samsons 261 gang på toppen.

Her må jeg komme med en ekstra kudos til Team bekymret som har kommet seg til toppen med begge sine medlemmer. Og ingen av dem ga uttrykk for å være særlig bekymret underveis. Det står det respekt av! Jeg vurderer å søke om opptak i teamet.

Når skjelvingen i beina og underleppa gir seg litt må det tas bilder. Naturligvis.

Etter en kort rast er det ingen utvei. Vi må ned igjen. Utrolig nok er det ikke like skummelt på vei ned som opp. Det er godt mulig jeg har blitt litt nummen.

Anita proklamerer at hun for alltid er kurert for alt som heter høydeskrekk. Jeg er litt mer usikker, men det går bra! Vi passer på hverandre og selv om ikke alle hindringer ble forsert like elegant, kom vi oss ned.

Vel ned begynner vi den lange vandringen tilbake til hotellet.

I løpet av den 10 timer og 45 minutter lange turen forserte vi 1600 høydemetere og gikk 21 kilometer.

De siste meterne inn mot «mål» med solnedgangen jagende i hælene våre

Sjelden har jeg vel fortjent en sundowner som denne dagen! At GT’n i tillegg kostet ca 25 kroner gjorde jo heller ingenting.

På kvelden ble det fest igjen og betjeningen på hotellet var mildt sjokkerte over at vi alle orket å danse etter å ha vært så mange timer på tur. Jeg sier bare – rå damer er best både på tur og til fest!

Østmarka Nasjonalpark – til fots og i kano

av TurBakken 16. august 2025

Fra hytte til hytte i Dolomitten

av TurBakken 3. august 2025

Jomfruland nasjonalpark – til lands og til vanns

av TurBakken 9. juli 2025

Afrika, Ferie, Fjelltur, Fottur, Nasjonalpark, Overnattingstur, Sør-Afrika, Vennetur

Mnweni hike, hulemalerier og fest

5. oktober 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

Etter en natt med forrykende regnvær, lyn og torden, men heldigvis bare to kortreiste turer ut i buskene for nødvendig ærender, opprant morgenen med tykk tåke og duskregn.

Kaffe og frokost ble inntatt stående i reneste Kavli-stil mens teltene ble pakket ned av våre medhjelpere. Mens vi står der og ser ut i den tjukke tåka sier Hilde Marie blidt; «Det letter!» Umiddelbart smeller det tilbake fra Anita: «Nei, nå har du ligget for lenge ved siden av Heidi!» – til stor latter fra de omkringstående. Jeg tenker vi skal være takknemlig for at det er et lysere Hilde Marie har pådratt seg og ikke min hese hoste. Jeg er ganske fornøyd! #positivitetsmitter.

For orden skyld må nevnes at Anita er riktig så positiv og blid, men at hun samtidig er littegrann bekymret for en hel del ting. Da hun fant en likesinnet i Hilde Marie ble hun glad, og nå var hun redd hun igjen var alene på Team Bekymret. Det hele hadde med andre ord en helt naturlig forklagring.

Nedrigging av telt mens vi står, spiser og poserer.

Turen ned gikk i samme sti som vi hadde gått opp to dager før, men opplevdes allikevel helt annerledes. I brattkneika var Geoff fremdeles sikringen vår, selv om vi alle hadde gått ned og opp samme vei helt uten sikring dagen før da vi skulle vaske oss. Rett skal være rett; nå var det vått, glatt og vi hadde store sekker, ponchoer og hetter det var et svare strev å manøvre i.

Tåken innhyllet fjellene og lå tykk og lodden langt ned i dalsidene.

Landskapet ble diffust og fikk nye, mer utydelige konturer mens vanndråpene skapte kunstverk av planter og blomster.

Det er vakkert med tåke synes jeg.

Jentene er uansett like blide! Spiller ingen rolle om det er sol eller regn. Her er det aldri sure miner og det setter jeg umåtelig stor pris på. #positivitetsmitter

Vi vandrer i tåke og regn gjennom dalen. Det er vått, men ikke kaldt og vi holder god fart. Underveis passerer bærerne oss i enda bedre driv.

Vi møter på flokker av hester og kuer med tilhørende gjetere, og vi vandrer i vei.

En drøy kilometer fra der vi startet turen ble det lunsj og vask av ekstremt gjørmete bukser i elven. «When in Africa, do as the locals». Her passet vi på å fylle vann ovenfor den vigorøse vaskingen.

Start og stopp for campingdelen av turen

Tilbake ved start, valgte noe av oss litt overivrige, å gå de siste fem kilometerene tilbake til Mnweni kultursenter for å få en nærmere titt på dagliglivet i området.

Det ble en lett spasertur på hardpakket grus- og jord vei. For det meste møtte vi skolebarn på vei hjem, i tillegg til småsøknene deres som lurte veldig på om vi hadde godteri til dem. Unger er unger overalt i verden.

Ved ankomst kultursenterer ble vi innlosjert i de karakteristiske runde Zulu-hyttene. Garantert fri for Tikoloshe (tidligere omtalt ondsinnet gnom). Alle var glade for å få senger og tett tak over hode og det var ikke fritt for at vi trengte å tørke litt tøy og utstyr.

Ettermiddagen ble både kulturell og festlig!

Først på programmet var et besøk til ett av stedene med hulemalerier laget av San folket (Bushmen). I området her er det over 200 steder med hulemalerier, men kun fem av dem er åpne for publikum. Det var en viss usikkerhet om akkurat disse maleriene var 200 eller 2000 år gamle, men en null fra eller til er visst ikke så viktig her. «This is Africa» (må sies med et lite skuldertrekk). Uansett er maleriene imponerende og da også en av årsakene til at denne nasjonalparken er på verdensarvlisten.

Etter det kulturelle innslaget var det tid for kroppslig påfyll. Den lokale butikken fikk tidenes dagsomsetning da alle damene ramlet inn i butikken for å kjøpe brus, øl og snacks. Noen hadde til og med vært der en tur tidligere på dagen og var på hils med betjeningen.

Det gikk rykter om at vi konsumerte 22 liter øl, resten av de 15 literne med vin og en klunk med Jäger. God stemning ble det!

Bestyreren av kultursenteret satt og gliste og ristet på hodet. Virket ikke som om lystige norske damer var et syn han var vitne til så ofte.

Dere dere tåler vel en til?

Som sagt – god stemning!

Gutulia – Norges minste nasjonalpark

av TurBakken 15. juni 2025

Fulufjellet nasjonalpark – to parker i to land

av TurBakken 9. juni 2025

Sol, Snø og Smil: En eventyrlig helg i Finnemarka

av TurBakken 28. mars 2025

Afrika, Fjelltur, Fottur, Overnattingstur, Sør-Afrika, Vennetur

Rockeries Pass, Lesotho og gribber

4. oktober 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

Planen for denne delen av turen var å gå Mnweni Hike og overnatte 3 netter i telt. Værmeldingen var imidlertid ikke god. Det var meldt styrtregn, lyn, torden og snø på toppene og det ble derfor, fornuftig nok, gjort en endring i programmet. Vi pakket i dag kun lette dagstursekker og lot resten ligge igjen i camp. I stedet for å gå opp på 3000 meter og bli der, skulle vi nå ned igjen samme vei som vi gikk opp.

For å rekke opp og ned før regnet kom, startet vi grytidlig. Fjeset mitt hadde enda ikke skjønt at det var dag, men varm kaffe i koppen og frokostblanding i magen gjorde susen.

Fordelen med å være «morgen-puffed» i fjeset er mindre rynker

I det vi gikk rumlet og bråkte det lenger nede i dalen og vi fikk fine dusj av regn. Det var heller ikke i henhold til værmeldingen. Geoff, med sin stoiske ro, så på våre bekymrede fjes, så på været og forkynte at det ikke kom mot oss. Ingen grunn til bekymring. Bare å straske i vei.

Vi forlater campen og går mot Rockeries Pass

Det går opp, opp og oppover. Denne dagen blir det omtrent 900 høydemetere i beina. I løpet av dagen ble det drøye 10000 høye kneløft. Det kjennes.

Rockeries Pass er imponerende! Fjellformasjonene sendte oss rett til Mordor (de som har sett Ringenes Herre vet hva jeg snakker om) med sine pinakler og tagger som står opp som orgelpiper.

En gjeng med hobbiter på vei inn i Mordor

På zulu kalles fjellene passende nok uKhahlamba som betyr barriere av spyd.

Wikipedia kan fortelle: Geologisk sett er Drakensberg en rest av det opprinnelige afrikanske platået. Fjellene har en hette av basalt på opptil 1500 m tykkelse, med sandstein under og nedenfor. Dette har skapt et landskap med bratte sider og mange tinder.

Når man går sånn i motbakke, ser man gjerne ned mot bakken. I ett sett. Hva passer vel bedre da enn å introdusere dere for litt stein? Her ser dere blant annet kvarts og den fine turkise er Malachite, som jeg kan informere om at er et kobberkarbonathydroksydmineral, med formelen Cu₂CO₃ (OH) ₂. Det visste dere nok ikke!

Denne bakgrunnen kunne vi ikke gå forbi ufotografert! Storslagent og makalaust! Vi manglet flotte nok ord til å beskrive disse omgivelsene.

Fargesterke og fine fruer mot fabelaktige formasjoner

Et knippe smilefjes:

På toppen av passet møter vi et åpent, goldt og vidstrakt fjellplatå hvor det meste av det vi ser er Lesotho. Ett nytt land kan legges til listen.

Fun fact: Lesotho er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1000 meters høyde. Laveste punkt er 1400 moh, og over 80 prosent av landet ligger over 1800 moh. (kilde: Wikipedia)

Vi er nå på 2900 moh og her oppe i høyden er det betydelig friskere temperatur. Det er lett å gå og vi strener mot klippene hvor gribbene bor. Der skal vi få på oss varmere klær og ikke minst spise lunsj.

Relativt goldt. Våren har ikke kommet hit enda.

Da vi kom frem til utsiktspunktet mot Gribbkolonien kledde vi på oss alt vi hadde av varmt tøy. Andreas, som sa han alltid går i shorts, måtte motstrebende trekke frem strikkelua. Han var absolutt ikke kald. Neida. Men han hadde nå engang tatt med seg lua, det var jo synd å ikke få brukt den… og skjerfet… hutre, hutre!

Vi spiser lunsj, ser på utsikten og hviler bena. Over oss sirklet de enorme gribbene med et vingespenn på to meter på de oppadgående luftstrømmene.

Langt der ned i dalen er campen vår

Det var ikke lett å få tatt bilde av disse enorme fuglene, men vi prøvde – alle som en. Synes Anita fikk det best til.

Mens vi satt der ble vi plutselig oppmerksom på en flokk med sauer som kom veltende over åsen. I følge med sauene var en Basotho gjeter og flokken hans med hunder. Geoff ga han litt mat, men han var egentlig mest opptatt av om vi hadde røyk. Det hadde vi ikke.

Basotho gjeter med stålkontroll på hundeflokken. Den ene pyntet med plastbiter.

Vi begynte å bli kalde, og syntes kanskje hundene var litt skumle, så vi bestemte oss for å returnere til camp. I det vi gikk, kastet hundeflokken seg over eggeskallet og smulene våre. Skrint kosthold.

Hadde vi fulgt opprinnelig program skulle vi ha campet på denne høyden. Grunnet varsel om lyn, torden og snø med påfølgende ekstremt ufordrende nedfart på gjørmete og eroderte stier ble ruten lagt om. Vi tenkte alle at det var en klok beslutning.

Regnet lot heldigvis vente på seg og vi vandret glade av sted.

På veien traff vi et ganske stort eksemplar av arten tusenbein. Denne ble visst tradisjonelt brukt i malingen man brukte for å lage hulemaleriene. Vi lot den vandre videre.

Turen ned forløp udramatisk med innslag av gla’ kristne melodier sunget med stor innlevelse og patos. Det var rett og slett imponerende hvor mange som kunne tekstene til de underligste sangene. Før neste tur må det øves!

Tilbake i camp styrtet vi alle avgårde for å dyppe kroppene i kulpene før regnet kom.

Anne rakk forøvrig full hårvask med rikelig med sjampo. Beate slet med dette i flere dager etterpå, da drikkesekken ble fylt opp nedstrøms for Annes badekulp. Øvrige kommentarer trengs vel ikke.

Snart kunne Geoff sukke lettet over at det meldte regnet med tilhørende torden kom rullende opp fra dalen. Det hadde ikke vært gøy for noen om ruta ble lagt om og regnet uteble. På denne måten ble alle fornøyd og vi tok oss en siesta i teltet.

Det ble en fuktig ettermiddag og utover kvelden tiltok regnet. Vi tilbrakte kvelden i messeteltet helt til Geoff, som insisterte på å stå utendørs, var gjennomvåt og måtte få lov til å komme inn og legge seg.

Litt protester på den noe tidlige kvelden ble det, men vi hadde det jo ganske fint i teltene også.

Det regner på teltduken

Morgendagen ville komme med nye opplevelser, og med mer smil, latter og sang. Det var bare å glede seg og mens regnet plasket mot telduken og overdøvde det meste av snorking sovnet alle som en. Noen sov til alt hell opptil flere ganger.

Afrika, Ferie, Fjelltur, Fottur, Nasjonalpark, Overnattingstur, Sør-Afrika, Telttur, Vennetur

Fra Mnweni kultursenter til «The Station»

3. oktober 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

Dagen startet med litt mer transport gjennom den Sør-Afrikanske landsbygda. Jeg liker slike forflytninger i ett nytt land. Transportetapper gir tid til å observere, reflektere og undres. Det er en form for meditasjon å se et land passere utenfor bilvinduet.

Etter en noen timer på spennende veier var vi fremme ved Mnweni kutursenter, som ligger ved foten av den mektige Drakensberg fjellkjeden. En del av fjellkjeden er innlemmet i nasjonalparken uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark i KwaZulu-Natal og ble i 2000 utnevnt til verdensarvområde blant annet på grunn av bergkunsten som finnes her.

På kultursenteret ble vi møtt av Geoff, vår enda mer lokale guide, som også fungerte som kokk på turen. Det viste seg at Geoff hadde drevet pizzaresturant, så vi var i særdeles gode mat-hender, selv uten servering av pizza.

Før vi går videre må jeg introdusere dere for gjengen. Her har vi forsøkt å sortere oss så godt det lar seg gjøre:

Ved kultursenteret ble det alvor i pakkingen. Pakksekkene som bærerne skulle hjelpe oss med å frakte måtte fylles og sekkene vi selv skulle bære måtte finjusteres. Det ble summet, stresset, løftet, stappet og sammenlignet. Litt armer og bein, men det gikk bra. Men ingen hadde løftet på sekken til Line.

Vips var vi tranportert de siste kilometerene startpunktet for turen og alle var plutselig lyn-klare.

Line (foran) er litt tynget til jorden. Hilde Marie som bærer ALT selv føler seg klar nok til en runde med utfall. Foto: Marianne Østensen

Planen var å gå Mnweni Hike med tre overnattinger i telt. Det var vanskelig å se at det skulle bli noe problem da vi starter turen i 30 tørre varmegrader, men værmeldingen varslet snø i høyden, så vi var beredt på at vi muligens måtte gå for plan B.

Geoff fortalte oss at man av høflighet skal stoppe ved porten til et Zulu-homested og vente der til man blir invitert inn, da porten markerer «husets» grenser. Hvert hus har sitt formål. Ett til matlaging, ett til soving osv. Tradisjonelt var alle Zulu-hus runde fordi Tikoloshe, en dverglignende ond «nisse» som kan forårsake sykdom og død gjemmer seg i hjørner. Sier seg selv at man da ikke vil ha mange hjørner i huset sitt.

Vi er i gang med vandringen. Sola skinner fra en skyfri himmel, praten går lett, varmen kjennes godt og vi koser oss.

Underveis går vi igjennom lunder med Sør-Afrikas nasjonalbusk Protea cynaroides, også kalt king protea. Denne busken er avhengig av branner for å spre seg. Frøkapslene eksploderer når de blir utsatt for sterk varme! Det er nå vår i Sør-Afrika og veksten var så vidt i gang, men store områder er svidd og klare for ny vekst.

En annen vakker vekst vi så mye av var «Bottlebrush» treet, med sine karakteristiske blomster som ganske riktig ligner på flaskebørster.

Hilde Marie foran bottlebrush treet foran Drakensbergfjellene

Vi vandrer videre med freidig mot. Vann kan drikkes rett fra bekken, det prates og det nytes. Livet er fint på tur.

Det er tid for lunsj og Geoff disker opp. Det er godt å få av seg sekken litt og slange seg i gresset.

Da vi skal gå og Line nesten ikke får løftet på seg sekken er det endelig noen som følger med i timen. Ut av sekken dras flere liter vin (til glede for oss alle), glasskrukker med vidunderkrem (til glede for oss alle) og veldig mye annet nyttig. Vi takket og bukket for at hun har dratt lasset for oss alle, men nå måtte vekt fordeles. Med flere kilo lettere sekk spratt den unge damen lystig videre.

Lettere både til sinns og i sekkvekt. Foto: Anita

Det er mye å se på veien mot camp. Dette området har tidligere vært havbunn og vi ser tydelige spor. På vei mot camp ser vi også flere cycade-palmer. Disse cycadene (altså arten) har overlevde dinosaurens utryddelse og fem istider!

Før vi tar fatt på den aller siste biten opp til leirplassen kaster vi sekkene, klærne og blygheten og dypper svette kropper i noen grunne kulper.

Hilde Lillian bestod anstendighetsfilteret og er her avbildet med avkjølte føtter

Den siste kneiken opp til camp bød på litt klyving. Geoff tilbød sin egen kropp som sikring. Da jeg spurte om han trodde han ville klare å holde oss igjen dersom en av oss snublet og nappet i tauet, bare humret han. «No comment» med andre ord. Det gikk bra.

Anita forserer utfordringen lekende lett, mens Geoff humrer.

I campen som blir kalt «The Station» på ca. 2100 moh ble det først en liten Jäger for fordøyelsen og så litt tøy og bøy ved Hilde Lillian. Anne-Karine slo to fluer i ett smekk. Og alt dette mens bærerne slo opp telt og organiserte for oss. Snakk om luksus!

Siden ble det organisering i og rundt telt.

Smått om senn kom vi oss alle ut av teltene og rigget oss til rundt et imaginert leirbål. Nyinnkjøpt og tungt medbrakt utstyr ble luftet og sammenlignet. Det begynte å gå opp for meg at Line sin sekk inneholdt mer enn vin, og at hun satt betydelig mer komfortabelt enn meg. Allerede nå angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med stoltrekket til madrassen. Det er utrolig hvor kort tid det er behagelig å sitte skjevt i nedoverbakke når man har tippet 12 år.

Natten senket seg over campen vår. I messeteltet serverte Geoff en varmende gryterett og vi drakk vinen Line (og noen andre) hadde medbrakt i sekkene.

Stjernene funklet på nattehimmelen, hodelyktene til de som var på nødvendige ærend i skogen blinket og fra teltene lyste det varmt. Idyll i camp.

Inne fra teltene lød det småprat: «Nei, Line, den trenger du IKKE å ha i sekken i morgen». «Det er ikke luft i denne madrassen!», «… unnskyld på forhånd for at jeg kommer til å tråkke på deg i natt når jeg må ut….» … Latter og musikk fra bærernes telt. Lett snorking. Stillhet, ro og natt.

Neste morgen skulle vi opp Rockeries Pass og se gribber. Mer å glede seg til!

Det gode liv, Fjelltur, Høst, Jotunheimen, Nasjonalpark, Norge, Team KavliBakken, Topptur

Visbretind og en magisk 12-retter

8. september 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

På Jotunheimen Fjellstue regjerer det (periodevis) en kokk med magiske evner. Denne helgen skulle han og gode kokkekollegaer diske opp med en 12- retters meny basert på sesongens høydepunkter. Vi var ikke vonde å be – og fikk til og med besteget den lenge etterlengtede Visbretinden på kjøpet.

Visbretinden 2234 moh

Vi la av sted fra Leirvassbu tidlig en lørdag morgen. Været var strålende, ikke for kaldt og høstfargene hadde så vidt begynt å vise seg frem. Vi var på tur og smilene satt lett.

Første delmål på turen var Kyrkjeoksle. Herfra gikk turen på ryggen mot dagens andre delmål og dagens første 2000-meters topp – Langvasshøe 2030 moh.

Da vi stod på Kyrkjeoksle så det ut som vi nærmest var ferdig med høydemeterne, men fjellet hadde en overraskelse til oss.

Visbretinden til venstre og Langvasshøe til høyre

Før oppstigningen til Langvasshøe går det først bratt nedover før det igjen er bratt oppover!

På vei opp ura med Kyrkjeoklsle i bakgrunnen

Det rette veivalget var imidlertid ikke så lett å se, men som man sier på godt norsk «the only way is up». Vi fant en semi-naturlig rute og kløyv til topps i relativt fast fjell. Ingenting å si på utsiken.

På toppen av Langvasshøe tok vi oss tid til en pust i bakken. Stående spising av kjeks (jeg har dårlig erfaring med å gå og spise kjeks samtidig) og fotografering av den vakre utsikten.

Varden på Langvasshøe med Kyrkja i bakgrunnen

Videre gikk turen ned i skaret mot Visbretinden. Fra denne vinkelen legger tinden bredsiden til og ser slett ikke så fryktinngytende ut, som den kan gjøre fra andre vinkler. Man kan også se stien snirkle seg hvit oppover i ura. Det gror ikke mose på rullende stein.

Stien opp var løs og litt kjedelig. Men toppen var fin og vi kunne mysende ta oss en kopp kaffe og en skive.

Tony står som vanlig og spiser nisten, men vi er romantisk kledd i like jakker.

På toppen møtte vi også noen hyggelige ungdommer som kunne gi oss litt info om turen vi hadde tenkt å ta ned. Nordryggen.

Jeg er bittelitte grann skeptisk i fjellet når ting blir veldig luftig og ble ikke veldig zen-aktig da jeg så ryggen. Men – en klok mann har sagt at det som er skummelt ikke nødvendigvis er farlig, så da måtte jeg i det minste prøve. Takk til «Fenriken».

Skummelt var det, men ved å ta ett skritt, ett tak, ett flytt av gangen gikk det riktig så bra.

Tony står og sjekker veien videre. «Det er bare rett ned der, ca 1000 høydemetere»…

Vi sjekket klokken og oppdaget at vi begynte å få dårlig tid. Vi hadde en 12-retters middag å rekke om knappe 3 timer og vi var på toppen av fjellet vi hadde brukt 4 timer på å komme oss opp på. Her måtte farten settes opp. Men seee den utsikten da!!

Vi vurderte at å fortsette ryggen ville ta for lang tid og tok sikte på en sti nedover fjellsiden. Stien viste seg å ikke være en sti, men en rasrenne. Ikke bra. Ikke gøy. Ingen bilder derfra.

Det ble hopping fra stein til stein. DET er gøy!

Sett i ettertid brukte vi nok lenger tid ned ved å velge den litt mer kronglete ura enn vi ville gjort om vi fulgte eggen, som var i fint og fast fjell.

Men gjort er gjort. Nå var fart viktig. Vi hoppet og spratt ned ura og satte opp KavliBakken-tempo da vi nådde Kyrkjetjønne og stien tilbake til Leirvassbu.

Vi var tilbake på Jotunheimen Fjellstue akkurat tidsnok til å ta en dusj og så stille blussende forventningsfulle til middag.

12-retters matlykke!

Middagen startet kl. 18.00 og vi spiste og drakk oss frem til kl. 23.00 – nesten like lenge som vi var på tur!

Chef Tobias og hans gode hjelpere Oscar og Pontus overgikk seg selv i kreativitet, gode smaker og presentasjon.

Som en bonus på denne fantastiske dagen fikk vi se nattehimmelen opplyst av nordlys! Er det mulig å være så heldig!?

Team KavliBakken har hatt nok en fabelaktig helg og vi takker støle, mette og fornøyde for at vi er så priviligerte at vi får oppleve sånt som dette.

Skibaluba i Alagna

av TurBakken 4. mars 2025

Ankomst Aqaba, strandliv og snorkling i Rødehavet

av TurBakken 31. desember 2024

Dag 7 og 8: Wadi Rum

av TurBakken 29. desember 2024

Ferie, Fjelltur, Fottur, Hytte til hytte, Livet er best ute, Nasjonalpark, Norge, Reinheimen, sommer, Tafjordfjella, Team KavliBakken, Tur

SignaTur Tafjordfjella sommeren 2022

28. juli 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

Minst én gang i livet bør du unne deg en SignaTUR. SignaTUR er en samling av Norges ypperste langturer – nøye utvalgt, kvalitetssikret og varmt anbefalt av DNT. Rutene er skiltet og går langs Turistforeningens T- merkede stier. (DNT/Ut.no)

SignaTur Tafjordfjella

«Midt i mellom to av vestlandets største turistattraksjoner, Trollstigen og Geiranger, ligger Tafjordfjella, et fjellområde med et rikt stinett i fantastisk natur, med landskap som vi kjenner igjen både fra østlandet og vestlandet . Denne turen tar deg med gjennom hele dette fjellområdet, der de fire siste dagene går i Reinheimen nasjonalpark.» (Ut.no)

Jeg hadde fått los og fikk overtalt to familiemedlemmer og tre gode venner til å dele turen med meg. Dette er vår SignaTur.

(Signatur Tafjordjella er lagt opp i motsatt retning av det vi valgte å gå; fra Grønningsæter til Grotli. Vi gikk, av praktiske årsaker, motsatt vei og det gjorde så absolutt ikke turen dårligere. )

Persongalleriet

De to første etappene var vi fire friske turgåere.

Fra Reindalseter til Pyttbua var vi seks.

Christian, Ann-Kristin, Tonje, Heidi, Herman og bak kameraet, Tony

Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)

Det ble en tung start på turen. Vi startet fra Grotli i regn. Til lunsjen vi inntok ved Kjæringtjønne fikk vi 10 minutter sol. Takk og lov! Derfra gikk det stort sett bare oppover (om enn slakt) og vi gikk i regn, og sludd. Halvparten av turen gikk også i våt snø. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at denne turen av mitt forslag. Er det lov å klage da?

Den siste kneika opp mot Danskehytta var drøy. Det var tett tåke og jeg var mildt sagt umotivert. Våt på beina var jeg også. De unge voksne spratt i forveien og gravde frem de nedsnødde vardene.

Men til slutt kom vi jo frem. Det gamle trikset med å sette en fot foran den andre funket også denne gangen. og Danskehytta dukket frem fra tåka.

Sikringsbua er den første vi kommer til. Hovedhytta midt i bildet.

Danskehytta ligger på 1450 moh. Og det snødde da vi nådde frem. Jeg var utslitt. Første dagen. Flott.

Godt å ha en trygg sønneskulder å hvile seg på

Vi fikk hytta helt for oss selv. Herman fikk fyrt opp i vedovnen, alt det våte tøyet ble hengt til tørk, vi laget mat fra hyttas rikholdige matbod, fikk en klunk rødvin i glasset, fikk igjen varmen i ekstremitetene og så var alt helt nydelig. Igjen.

Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)

Turen fra Danskehytta gikk fra snødekt høyfjell og 1 plussgrad til frodig skog ved Reindalsetra. Vi var tørre, relativt uthvilt (selv om min Garmin mente jeg burde restituere i 3,5 dager til) og klare for en ny dag i fjellet.

Fra hytta går det nedover til vi passerer dammen på Viksvatnet.

Her tok Herman en utfordring for en hundrings og en øl. Galskap! Den observante leser vil også se at han kan gå på vannet. Visste jeg det ikke!

Derfra går det oppover og, for det meste, i bart lende! Over det høyeste partiet går vi på fint og fast fjell og har flott utsikt. Varmen uteblir og lunsjen blir inntatt i rekordfart for å unngå neglsprett.

Ned mot Reindalseter er det bratt, men det er fint å gå nedover mot den frodige Reindalen, kjenne varmen komme og tenke på den kalde cideren som venter i hytteveggen på den betjente hytta. Og ikke minst 3-retters middag. Servert!

Reindalseter skimtes til høyre for Tonje og ventre for vannet

Her møter vi også Ann-Kristin og Christian. Christian sørger for et bilde der vi alle fire er med.

De fire musketeer har overlevd enda en etappe! (fotograf: Christian)

Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)

Denne etappen er, etter min mening, den aller vakreste på turen vår. Dagen starter i vakker, gammel furuskog, hvor «Gammelfurua» er datert til å være 1000 år!

Gammelfurua er IKKE den som er rett bak meg

Gjennom Reindalen går vi i frodig, grønt terreng. Små vann, myrer, mose, lav furuskog og gjennom tåka kan vi skimte høye fjellvegger. Det er så vakkert!

Videre oppover dalen bratter det til. Vi går i stupbratte fjellsider og ser ned i den ville dalen. Det renner bekker og fosser fra alle fjellvegger, tåken ligger lavt. Dette er en skjult perle!

Når vi tipper over kanten og kommer inn i Veltdalen er det som om vi kommer inn i en ny verden. Det golde landskapet er fasinerende formet av is, snø og vann gjennom millioner av år.

Her var det Tonje sin tur til å isbade! Hun pustet og svømte imponerende rolig. Hetta ble tatt av i respekt.

Det har skjedd mye i Veltdalen. Her finner man et museum etter kraftutbygginga på 1920-tallet, og ikke minst er det her den ikoniske Fieldfarehytta befinner seg. De fire musketeer tok selvfølgelig turen innom.

Denne bittelille hytta er en tro kopi av skjulestedet Lingekarene Joacim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim brukte i 1944-45. Du kan lese mer om «operasjon Fieldfare» her.

Fra Fieldfare hytta til Veldalshytta er det ikke lange biten. Tonje og Herman hadde sett at det var veldig kort dersom man tok stien forbi demningen. Den var ikke så tørr nå og krevde således litt kreativ forsering.

Tony hadde skikkelig lyst til å bli med, men «vi» bestemte at vi litt eldre skulle ta normalveien over brua

Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)

Været og temperaturen er bedre enn forventet og vi kan, en stakket stund ta av oss regnjakken.

Det går rett oppover fra start og vi er snart igjen på snø og i ur.

På toppen må det igjen tas på mer klær og jeg benytter anledninge til å fiske frem en kjeks fra lommen, som skal fortæres i marsj. I et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg er mer opptatt av kjeksen enn hvor jeg går, tråkker jeg på en steinhelle som vipper. Jeg går ugrasiøst og langflat overende i ura. Det gjør skikkelig vondt – både her og der! Resultat; blødende kne, en kraftig lårhøne med tilhørende blåmerke, og diverse andre blåmerker. Men jeg lever, ingenting er brukket og vi skal videre. Kjeksen ble liggende igjen i ura.

Vi finner oss en plass i le – og uten snø til lunsjen. Noen benytter tiden til å hvile beina litt, mens andre buldrer. Tony står, som vanlig, og spiser.

Forbi Radiovannet går vi på tørre, fine stier.

Herman demonstrerer hvordan man kan overleve på høyfjellet

Ned dalen mot Pyttbua går vi på bølgende sandmorene i åpent lende. Stiene er lettgått og vi suser frem med freidig mot.

Pyttbua skimtes oppe til venstre i bildet

Pyttbua er Ålesund og Sundmøre DNT sin aller første hytte. Den ligger høyt og fritt i øvre del av Puttbudalen. Det var Ola Brøste og hans magiske hester som fraktet alle materialene inn på snøen. Hestene til Ola kunne nemlig gå på truger! Denne hytta er stor og selvbetjent. Vi fikk hele den ene delen for oss selv. Luksus!

Litt bilder fra hyttelivet må til.

Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)

Denne dagen skilte vi lag med våre gode venner. Tonje, Ann-Kristin og Christian skulle ta turen tilbake til Reindalseter, mens vi andre skulle fortsette SignaTuren videre til Vakkerstølen.

Turen over fjellet er relativt kort, men vi var spente på hvor mye snø som fremdeles lå der – og ikke minst var vi spente på den beryktede siste bakken ned mot vannet.

Igjen var det utallige skifter av klær. Regnbukse på, så av, jakke på og så jakke av. På dette tidspunktet er vi så drillet at vi nesten ikke trenger å stoppe.

På en godværsdag skal man kunne se både vidt og bredt og ikke minst ser man de to høyeste toppene i Tafjordfjellas, Puttegga (1999) og Karitinden (1983). Vi kunne så vidt skimte dem mellom tåkedottene. Turen opp dit tar vi en annen gang.

Fra toppen ved Tungerøten gikk det radig nedover en stor bre og vi fikk raskt utsikt over den vakre Ulådalen med Ulåvannet som blinket i solgløttene.

Den fryktede snøfonna ble forsert klamrende til et tau, med hjertet i halsen og hælene godt plantet inn i snøen. Ikke min favorittaktivitet.

Defra gikk det nedover Tungegrova i bjørkeskog. Sola viste seg og det ble varmt, grønt og helt nydelig på turen videre langs vannet vi snart skulle krysse med robåt.

Det liggen en båt på hver side av vannet. Tony rodde første turen over mens Herman og jeg heiet. Så måtte gutta ta hver sin båt tilbake igjen, for å legge igjen den første på startstedet, før de til slutt tok en siste tur over vannet. Puh! Jeg bar sekker mens jeg ventet.

Vakkerstøylen er et gammelt tømmerhus som er laftet ned, og satt opp her inne i 1928. Igjen var det Ola Brøste og de trugegående hestene hans som tro til.

Vi koste oss i solveggen ved hytta som virkelig fortjener navnet sitt.

En stund trodde vi at vi også skulle få denne hytta for oss selv, men der tok vi feil. Etterhvert veltet det på med folk. Alle rom og alle stoler ble fulle. Kjente at jeg nok foretrekker å ikke måtte holde fast i stolen for at den ikke skal bli tatt fra meg.

Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)

Denne dagen startet vi tidlig for å unngå kollisjon med 2 barnefamilier på kjøkkenet.

Turen starter gjennom bjørkeskog på smale stier. Sauene brekte og sola skinte!

Her peker Herman forventningsfullt på Grønningseter som er siste stopp, men først skal vi innom Tjønnebu.

Vi vandrer på smale stier i Ulvådalen.

Ved Børrebotthøda tar vi stien oppover i dalen som fører oss forbi Børreebotten. Her gikk vi igjen på store partier med snø og hadde noen ganske sketchy elvepasseringer på halvråtne snøbroer. Gjennom denne dalen var det også litt vanskelig å finne både varder og T-merker. En sti sjeldent gått?

Det var imidlertid ikke bare vi som fulgte DNT merkene. Det gjorde også en jerv! Veldig morsomt å se! Jervesportene gikk hele veien over til Tjønnebu – selv om den valgte en litt mer direkte rute enn oss til tider.

Mot turens høyeste punkt i Børrebottreset trasker vi igjen i motbakke, i snø. Jeg har ikke vært lur nok til å skifte før stigningen og er overopphetet – og igjen litt lei av å traske i snø. Det synes.

Gutta er derimot strålende fornøyde, der de spent diskutere hva som venter oss ved Illstigvannet.

Tony er spesielt fornøyd med å endelig ha tippet over til Rauma kommune. Jeg befinner meg fremdeles i Norddal.

Ved Illstigvannet var vi advart mot snøpartier som nærmest stupte rett ned i vannet og som gjorde det vanskelig å forsere. Til info betyr «illstig» vanskelig å forsere.

Det er snøpartiene midt på vannet som skal være værst

Vi tok sats og kom oss helskinnet over, men bratt var det!

Heldigvis hadde snøen smeltet noe slik at det var mulig å sparke inn gode fotspor.

Tony syntes dette partiet var hauset veldig opp og var ikke imponert.

Det værste med hele skråningen var millioner med fluer! Edderkoppene i røysa hadde fest, men det var mer enn nok til oss også. Uegh!

Plankekjøring herfra og frem til Tjønnebu.

Vel fremme ved Tjønnebu ble det isbading på Herman og meg. Det tok ikke mange sekundene. Brrr!

Tjønnebu er turens eneste ubetjente hytte. Hytta er «pytteliten» og ligger åpent til i et relativt goldt landskap, men har små fiskevann det vaker i på alle kanter.

På grunn av dagens tidlige start kom vi tilsvarende tidlig frem. Det ble derfor god tid til kos og hygge ved hytta

Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)

Etter en vindfull natt er gutta ivrige etter å komme seg av sted. Vel har det vært fint med hytte til hytte-tur men nå er vi så nærme mål at vi nærmest kan lukte bilen.

Det legges av gårde i et forrykende tempo!

Vi gikk fra Tjønnebu med mørke skyer truende i horisonten. Som vanlig. Dagens etappe var kort og vi la ut i fint driv. Turen gikk ned den vakre Steindalen.

Det klukket i bekker og ned fjellsiden drønnet fossene mens de kastet ut hvite slør med vann. Det ble grønt, det ble varmt og sola tittet frem i det vi gikk inn i Trollstigen lanskapsvernområde. Sauene brekte, hilse blidt på oss og vi nøt sola og varmen.

Stien mellom Grønningsæter og Tjønnebue er forøvrig en del av den nye pilegrimsleden mellom Valldal og Nidaros. Det er antatt at Olav den Hellige passerte gjennom denne dalen da han rømte fra fienden i januar 1029.

En SignaTur er over

Plutselig var turen over. Mobilen fikk igjen dekning – etter 7 dager i deilig stillhet – og jeg ble minnet på både dette og hint. Jeg var ikke forberedt.

Syv dager på tur med den fineste turgjengen. Jeg har rett og slett storkost meg!

Skal hilse fra fjellet

av Jon Østeng Hov

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

Abonnere på bloggen? Legg igjen e-posten din her:

Breevandring, Ferie, Fjelltur, Fottur, Jostedalsbreen, Nasjonalpark, Norge, sommer

Blid på (is)bre

29. mai 2022 TurBakken 1 kommentar

Når Hilde og jeg er på ferie sammen er det mye program. Heldigvis er vi begge veldig fornøyde med å ha det sånn. Denne dagen stod brevandring på Haugabreen, som er en lett tilgjengelig brearm i Jostedalsbreen Nasjonalpark, på programmet. Vi gledet oss stort!

Vi innser vår begrensning når det gjelder å vandre rundt på breer. Vi har ikke nok kunnskap, ergo booket vi oss inn på en guidet tur.

Først punkt på programmet var utdeling av nødvendig utstyr til de som ikke hadde det. Jeg var naturligvis selvberget på utstyrsfronten. De som kjenner meg blir nok ikke veldig overrasket.

Når alle var vel utstyrt, bar turen mot Haugabreen. Vi beveget oss igjennom frodig terreng, i en vid og åpen dal ved navn Haugadalen. Det var lett å se hvordan breen har krympet i flere omganger ved de tverrgående moreneryggene vi vandret over.

Her skimtes breen vi skal til oppe til venstre

Stien mot breen fulgte elven som renner ut under Haugabreen

Vårt første møte med breen. Man ser tydelig hvor mye breen nylig har trukket seg tilbake.

Sele, hjelm og stegjern skal på når vi når brekanten. Vi knytes inn i tau, fester remmen til isøksen rundt håndleddet, setter raske briller på nesen og så er vi klare.

Det tar ikke lang tid før vi, med litt kiling i magen, krysser sprekker vi ikke ser bunnen på. I en pause begynner jeg å fortelle om to italienerne som falt ned i en bresprekk på Finnanbreen i Rauma i 1977 og som først ble funnet igjen19 år etter, i 1996. Det skulle jeg nok ikke gjort. To plasser bortenfor meg i tauet har en ung mann bleknet betraktelig og begynt å se litt klam ut. Jeg fortet meg å si at det jo skjer veeeldig sjelden og at vi tross at går i tau. Det gjorde ikke italienerne og så videre… Jeg kan nok jobbe littegrann med valg av underholdende historier.

Underveis har guiden små lynkurs i redning på bre. Vi håpet nok alle at han kunne ta seg av eventuelle redningsaksjoner.

Vi vandrer videre oppover brearmen. Sola skinner, snøen er merkelig skitten av smågrus, alger og diverse forurensing, men innimellom glitrer isen blå og over oss er himmelen likeså. Ingen klager.

Når vi når toppen av brefallet er det stopp. Over dette punktet er det stort, hvitt og flatt – og i følge guiden – litt kjedelig. Så da snur vi oss bare i tauet. Dette betyr at den siste skal bli første og guiden ender da som sistemann i følget. Javel – skal han som gikk rett bak meg hele veien nå lede oss trygt igjennom breen?! Det skulle han.

Utsikten fra toppen av brefallet utover dalen

Det gikk bra uten guide i front. Jeg var litt i tvil om jeg skulle blande meg inn et par ganger når det så ut til at han var på villspor, men klarte å styre meg. Det var han nok glad for – og vi kom oss tross alt trygt ned. Helt uten uhell.

Vel av breen var det av med alt utstyret. Turen tilbake gikk samme vei ned som vi kom opp.

Litt nede i lia møtte vi imidlertid på et en dame som hadde tråkket over. Her viste Hilde seg ekstremt handlekraftig. Hun fikk satt damen ned, hentet frem sin egen sportstape og satte uten nøling igang med teiping av damens ankel, mens resten av oss stod litt tafatt og så på, eller benyttet anledningen til å spise litt. Jeg stod der og kjente at jeg var stolt over, og også veldig glad for at denne dyktige jenta er på mitt «lag». Hilde er bra å ha med seg i kriser!

Damen fikk låne stav og stavret seg så nedover. Vi spratt lettbeint fra stein til stein og var såre fornøyde med at det neste som ventet oss var et bad i Jølstervann og en iskald cider.

Jeg takker for nok en nydelig tur!