Noen ganger er det godt å gå en tur hvor man faktisk får sett på utsikten underveis. Turen til Store Hesten i Venjesdalen er en slik topptur.
Evy og Tony legger i vei.
Vi startet turn fra parkeringsplassen i Venjesdalen. Herfra fulgte vi lia oppover i retning Blånebba, dvs. opp motsatt side av Store Venjetind.
Opp den første kneika, gjennom skogen. Blånebba i bakgrunnen.
Turen til Storhesten følger samme trase som om du skal til Blånebba helt til midt ut på flaten mellom disse to toppene. Starten på turen er litt brå da du begynner med motbakke med en gang, men når det flater ut er det lett gåing. Totalt forserte vi 650 høydemetere.
Evy og Tony koser seg opp mot toppen i munter passiar.
Utsikten her er det ingenting å si på!
Her har vi det fint! (foto: Evy Kavli)
Storhesten har ingen utpreget flott profil og ser mer ut som en haug enn et fjell, men når du kommer deg forbi «luretopp» nr 1 og nr 2 og befinner deg på toppen har du den villeste utsikten jeg kan tenke meg! Helt magisk!
Evy på vei mot det som ser ut som toppen av StorhestenUtsikt mot Blånebba og Trolltindene (foto: Tony Kavli)Hurra! Vi kom opp!Team KavliBakken er happy!Relativt fin lunsjplass!
Nedturen var bare moro. Fjellet har en maks helning på 25 grader og gir fin fin kjøring i påskeslusjen.
Tid: Vi bruke rett i underkant av 3 timer inkludert matpakkepause og mye titting på utsikten. Ekspertene sier turen er «kort 1-3 timer».
Det er påske. Solen stråler fra skyfri himmel. Parkeringsplassen på Øvre Kavli er stappfull av biler. Alle skal ut og opp i dag. Det tegner til å bli en flott dag.
Vi er i gang med dagens topptur
Lite snø den første delen fra parkeringsplassen og opp til toppen av Steinberget gir kreative rutevalg og sikkert ikke helt anbefalt bruk av ski, men man blir litt lei av å ta skiene av og på etter hvert.
Endelig ute av den værste krattskogen. Steinberget neste.
Første delmål; skiltet opp mot Steinberget (foto: Tony Kavli)
Det er tungt opp mot Steinberget og en isende kald vind sørger for at vi holder temperaturen nede. Bare synd jeg allerede var svett fra de første 100 høydemeterene. På med jakke. Vinden var så kraftig at vi til tider nesten ble vippet ut av sporet. Ikke akkurat shortsværet vi hadde drømt om, men det var fremdeles ikke en sky på himmelen så det å klage er vel ikke helt innafor.
Kyrkjetaket langt der fremme – rett over hodet mitt. (foto: Tony Kavli)
Jeg sliter, som noen sikkert allerede har fått med seg, med en fot som ikke har leget helt etter en operasjon i januar. Til alt overmål kjente jeg i dag at jeg begynte å få gnagsår på den andre foten. Etter 5 sesonger i de samme støvlene og ikke ett gnagsår – hvordan er det mulig?! Ganglaget blir ganske artig når man halter på begge beina. Tid for teknisk hvil og plaster.
Veien opp er tung i dag. Blytung. Jeg går og tenker at det er noe kjent med følelsen. Dette fjellet virker aldri enkelt å bestige for meg. Det er noe psykende med hele turen. Jeg må snakke vel og lenge med meg selv for å overbevise meg om at jeg klarer noen meter til. Bare litt til. Endre tempo. Endre skrittlengde. Puste. Se på utsikten blir det lite av. Det er skituppene som gjelder i dag. Kommer jeg opp skal jeg se på utsikten.
Og vips! Plutselig er jeg på toppen – og ikke hadde vi brukt noe lenger tid enn normalt heller. Så herlig! Super stolt over at jeg klarte å presse meg fremover og oppover til tross for han som satt på venstre skulder og sa tydelig fra at det ikke kom til å gå i dag. Godt å kjenne at jeg har litt viljestyrke når det trengs.
Den obligatoriske topp-selfien
Nista ble spist på toppen mens vi endelig kunne nyte utsikten.
Utsikt over Isfjorden og Åndalsnes
Sola hadde nå tatt godt tak i snøen, så nedkjøringen ble veldig bra! Litt krevende er det jo når lårene verker etter 4 timer i motbakke, men når man får til et par fine svinger innimellom er livet bare suverent. Deilig med påskeslusj svinger!
I farta! (foto: Tony Kavli)Kjæresten in fint driv ned KyrkjetaketEt aldri så lite «Juhu!» (foto: Tony Kavli)
Sannelig ble nedturen verdt sliten oppover også denne gangen.
Fin transportetappe med vakker utsiktSliten, fornøyd og med tidenes hjelmsveis. (foto: Tony Kavli)
Tilbake ved bilen etter 14 km, 1350 høydemetere og 5 timer på tur.
Med en snarlig forestående tur til Alpene og null minutter med ski på beina siden mai i fjor var det på sin plass å teste ut om kroppen, og ikke minst den relativt nyopererte foten fungerte sånn noenlunde.
I Asker regnet det. Føltes litt vel ivrig ut å dra på tur i sånt vær
Den aller første testen var om jeg fikk støvelen på foten som enda ikke var helt smertefri. Det gikk. Skibuksa fikk jeg også på meg. Puh! Det har unektelig blitt mye stillesitting de siste ukene og det kjentes godt på bukselinningen.
Gaustatoppen neste
Selv om det regnet i Asker hadde Yr lovet snø på Gaustatoppen med opphold og sol fra kl 11. Nysnø og sol hørtes bra ut.
Den sedvanlige skyen ligger over toppen, men rundt ser det jo relativt lovende ut.
Vel fremme ligger det et lite snølag over blank is på parkeringsplassen. Kanskje er det kommet litt mer lenger opp? Vi er uansett klare for den virkelige testen; holder foten – og formen?
Den snøen som hadde kommet i løpet av natten, ble ikke liggende lenge der den hadde falt. Vindkulene var heftige!
Oppdaget at skiene mine gikk i ett med stein og lav
Vi trasket oss oppover i rolig tempo. Det vil si – jeg gikk så radig jeg kunne – men akk. Formen har vært bedre!
Kommer du eller?
Været har unektelig også vært bedre. Det blåste kraftig hele turen opp og noen av vindkulene var så voldsomme at vi måtte stå stille og vente til de roet seg før vi kunne gå videre.
Min kjære begynte i tillegg å ymte om at hytta på toppen nok var stengt, så noen vaffel ble det nok ikke på meg. Dalende humør og sutrende hofteleddsbøyere er ingen god kombo på randotur.
Jeg begynte også å bli litt stiv i maska.
Ikke kunne vi se noe til toppen heller, men ut av tåka kom en blid fyr som kunne fortelle at hytta var åpen og at det var vaffel å få kjøpt. O Lykke! Rart hva sånt gjør med evnen til å ta seg sammen noen meter til.
Hytta skimtes!
Ingenting er så herlig som når målet er så nærme at man kan kjenne vaffellukten.
Er det en fjellknaus eller er det hytta? Veldig koselig å komme seg inn i varmen på Gaustatoppen Turisthytte! Vaffel smaker bedre enn matpakke. Definitivt!
Etter påfyll og omkledning gikk turen ned til bilen igjen.
«Fru Bollerud» skulle nok takket nei til den vaffelen.
Vi fant litt nysnø mellom is, stein, busk og lyng og selv om lårene skrek etter oksygen og leggene verket (det var tross alt årets første tur) ble det et par gode svingopplevelser. Det finnes ingen bilder av gode svinger fra turen. De bildene som ble tatt gikk ikke igjennom svingkvalitetskontrollen.
Turen var over for denne gang. Team KavliBakken var fornøyde med testen og turen og begge var vi skjønt enige om at etter denne turen kunne det bare gå oppover.
Min gode venninne Mei Lin og jeg skulle tyvstarte helgen med en fredagstur. En tur i normal arbeidstid. I dagslys, på fjellet. Dette skulle bli så bra. Tenkte jeg.
Dagen før avreise hadde vi en messenger dialog som forløp sånn ca som dette;
Jeg: Jeg henter deg kl 09.00.
ML: Er ikke det litt tidlig?…
Jeg: Neida. Vi skal jo innom polet, kjøre til fjells, komme oss ut av bilen. Gå en mil… Vi trenger den tiden.
(Det blir stille lenge)
ML: Men, men, men…. (her kom det en laaang rekke med unnskyldninger, forbehold og innvendinger).
Noen hadde helt klart fått sneven av kalde føtter. Og det FØR turen var startet. Ikke bra. Jeg skjønte at her var det bare å roe ned stemningen så fort som overhodet mulig skulle jeg unngå å gå helt alene på tur. Forsikringer om at det skulle bli pauser i massevis ble avgitt. Løfter om kaffe på termos, gode værmeldinger, utrolig myk lyng å hvile i og nådestøtet – «vi har dagen for oss» ble fremlagt. Dette skulle gå så bra så. Heldigvis lot hun seg overtale. Puh!
To gode venninner på tur
Jeg hadde funnet en tur på Ut.no som skulle være på ca. 1 mil. Kartet over området var printet ut fra Norgeskart.no, vi hadde studert løypa og følte oss klare.
Dette var turen vi så for oss
Det gikk bra veldig lenge. Ingen feilnavigering. Fint terreng å gå i og snakketøyet fikk trent seg vel så mye som beina.
Krevende terreng til tiderHøst i fjellet
Målet for turen var Trommenatten, 1170 m.o.h. Dit kom vi oss uten problemer.
Turleder’n på toppen av Trommenatten
Lunsj i lyngen
Det så lenge lyst ut med hensyn til navigering på returen også, men så – i området Timmermannsstølen – var det noe som gikk litt galt. Vi ble kreative og fant ut at vi ville velge en sti i terrenget i stedet for å gå på vei. Det kunne fungert om vi hadde vært der vi trodde vi var, men vi var ikke det. Vi leste ikke kartet riktig, fulgte en sti som ikke var merket inn på kartet og havnet et sted vi ikke skulle vært. Da blir man lett i villrede om hvor man befinner seg. Hva gjør man da? Jo, man går tilbake til det siste punktet man var sikker på. Som sagt så gjort.
Her tok vi feil sti…
Det ble ikke noen flere bilder etter dette punktet. Men vi så en hvit hare! Det var gøy – for oss. Haren skulle nok ønsket den hadde beholdt sommerpelsen litt lenger med tanke på at vinteren lar vente på seg.
Turen ble litt lenger enn planlagt, men vi fant frem, var utrolig fornøyde med oss selv og hverandre – og ikke minst – humøret var på topp hele turen. Hurra for fredagsturer!
Her er ruten vi endte med å gå:
Ruten vi endte opp med
Sånn i etterkant ser vi at vi nok ikke burde vært fullt så kreative, men det gikk heldigvis bra. Og neste gang kommer vi nok kanskje muligens til å skravle litt mindre og lese mer kart. Kanskje.
Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).
Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.
Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.
Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.
Det traskes i kjapt tempo
De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».
Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.
Teknisk hvil med utsikt mot Leirvassbu
Skyene siger ned over hodene på oss
Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.
Bratt klyving
Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!
Kø-tendenser
Litt kos er (nesten) alltid på sin plass
Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.
Oppe der et sted er toppen
Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!
Topp-selfien
Gruppebilde på toppen hører med
Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende. Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.
Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.
Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.
Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.
Under oss står det noen som venter på å klatre opp
Nede under tåka igjen
Min kjære og Øvre Høgvagltjønnen
Ståle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen
Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.
Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!
DNT har vært her
Det ble en fin dag
På vei tilbake til start
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!
Turen oppsummert:
Tid: 4 t 20 min (vil tippe kortere tid ved god sikt og tørt fjell)
Lørdag var turgjengen utvidet med 2 personer og vi var nå 6 glade «ungdommer» som skulle utforske nytt terreng i Jotunheimen.
Jeg har bestemt meg for å bli bedre med kart og kompass. Skjønt at det er viktig å orientere kartet og legge opp en kompass kurs. 🙂
Dagens turmål var Tverrbottindan; Midtre Tverrbottindan (tre topper, 2 151 moh, 2 106 moh. og 2 084 moh), Store (2 161 moh) og Vestre Tverrbottindan (to topper, 2 113 moh og 2010 moh).
Ruta vi gikk. Vi gikk runden mot klokka.
På bilde vises Store Tverrbottind til venstre og Midtre til høyre
Noen la i vei i et forrykende tempo, mens jeg ble hengende etter. Klokker skulle settes igang, skolisser knytes – og som sagt, denne kroppen trenger litt tid i oppvarmingsmodus før den kan løpe av gårde. Dessuten skulle vi være ute på tur en 6-7 timer. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet i første bakken (hilsen gruppas svakeste ledd). Det blir uansett ikke muffins på toppen før jeg er oppe. De ligger tross alt i min sekk.
Vi startet turen fra Leirdalen og gikk oppover mot dagens første topp; Midtre Tverrbottind. Fra veien gikk vi til venstre for Presten.
Kan noen gjette gjengens favorittfarge?
Vi var litt uenige om vi skulle holde til venstre for ryggen (som turbeskrivelsen vi hadde lest sa) og så gå opp den litt mer slake veien, eller holde høyre for så å ta et litt mer «rett opp» alternativ. Jeg tapte avstemmingen. Det ble høyre.
Viktig med hydrering. Fjellvante folk vet at de må utnytte vannhullene når de finner dem.
Synd man ikke kan gå oppover og samtidig se denne utsikten.
Første topp nærmer seg
På toppen var den meldte vinden kommet og det ble rett og slett litt kaldt. Etter at den lovte muffinsen var fortært (Monica prøvde seg med en «jeg tror jeg venter litt», men skjønte fort at det var nå eller aldri. Det var flere som gjerne tok den som var tiltenkte henne), var det bare å gå videre mot neste topp.
Muffinsspising i blåsten
Nesten ikke oppstilt
Vakker utsikt fra Midtre Tverrbottinden (den første av dens 3 topper)
Her må jeg komme med en innrømmelse. Vi gikk litt surr i toppene. Pinlig. Og jeg vil bare få sagt at det ikke kun var min feil, selv om jeg hadde kart. Det ble diskutert. Vi tok feil. Feilen var også ganske grov. Vi trodde nemlig vi hadde vært på Store Tverrbottind og kun hadde Vestre igjen, men så viste det seg at det vi trodde var Store var den siste av den Midtre. Forvirret? Det var vi også.
Yre av turglede! På den siste av toppen til Midtre Tverrbottind
Går lett i dag! Til høyre bak Hilde ser man Store og så enda lenger til høyre Vestre Tverrbottind. Helt dit bort skal vi.
Gorm tar av for å få det mest spektakulære filmklippet. Alt for kunsten!
Fint på denne toppen også. Jeg kan bare anbefale å ikke navigere etter et 1:50000 kart, men gå for f.eks. 1:25000 i stedet. Lett å bomme litt viser det seg.
Her tror vi at vi har tikket av Store Tverrbottind og legger ivrig i vei mot det vi tror er siste topp.
Slett ingen dum dag å være på vei videre
På vei fra siste topp på Midtre – mot Store
Vi fant noenlunde le, på kanten ned mot Søre Illåbrean. En litt luftig, men veldig vakker lunsjplass.
Vi har fått mat og da gjør litt feilnavigering ikke så mye
Hilde er like blid
Gorm litt usikker
Lunsj i mektige omgivelser
Etter lunsj gikk vi opp på Store Tverrbottind. Det var først her vi oppdaget at vi hadde enda et fjell igjen før turen var over. Takket være et par vi møtte på toppen. Igjen ganske pinlig.
Jeg later som ingenting og tar en selfie. Blir liksom aldri feil.
Utsikten mot de Midtre toppene. Og der går paret som opplyste oss om feilen. Takk.
En blidere gjeng skal det letes lenge etter!
Vi hadde heldigvis ikke brukt opp alt av futt opp det vi trodde var siste kneika, og hadde mer krefter igjen i beina. Ny topp skal bestiges! Vestre Tverrbottind står for tur.
Som bildet under viser er toppen to-delt og består av 2 topper på henholdsvis 2110 og 2113 moh. De fleste synes det holder med den første toppen. Den er kun 3 meter lavere enn den som ligger utenfor – og mye enklere å nå.
En lokal variant av Trolltunga. Den observante vil se at jeg står på spranget til å hoppe inn på trygg grunn. Det var nemlig en sprekk i fjellet rett bak meg. Skjelven ja!
Utsikt som gir sjelefred
På vei mot toppen.
Det ble litt mer luftig – på flere måter – opp mot siste toppen. Greit med en støttende arm når man begynner å bli skjelven i beina.
Tony forklarer veien videre.
Hilde med Leirdalen i bakgrunnen
Midtre- og Store Tverrbottntindan i bakgrunnen. Breen er Søre Illåbrean.
Litt kald, men ganske happy. Her er jeg hjemme. Blant stein, fjell, vakker natur og veldig gode venner. Vanskelig å se for seg hva som kan gjøre livet bedre enn dette.
Fjellrypa Hilde i sitt rette element
Den ytterste toppen var det kun gutta som tok. Det ble for luftig – både på grunn av sterk vind, og på grunn av flere 100 meter ned på hver side av «stien» ut dit. Like fin utsikt fra den toppen vi jentene stoppet på.
Gruppeselfie; Monica, Hilde og Heidi
For å dokumentere at gutta faktisk var der ute får dere her et bildebevis:
Littegrann luftig ja
Puh! Over cruxet – og fremdeles i god behold
Ståle syntes dette var helt greit
Gorm, Tony og Ståle
Dagen begynner å bli lang og vi har begynt å drømme om den lokalbryggede ølen de tilbyr på Jotunheimen Fjellstue. Ikke jeg da, jeg drømte om et glass duggfrisk hvitvin. Men ned noen 100 høydemetere skal vi før turen er over. Vi krysser fingre for at alle knær og ankler takler utfordringen, men først litt mer mat.
Brødskiver smaker utrolig godt på tur!
Oida… enda en selfie!
Med sitterunderlag og denne utsikten kan man nyte maten
Spennende nedstigning fikk vi også
Vi møtte på lokalbefolkningen på vei ned. Lederen ble kjapt døpt «Two-face». Wonder why?…
Two-face and her gang
Når vi nærmer oss «mål» (les: bilen) er alle stille, konsentrerte og fokuserte på å sluttføre. Ikke noe behov for pauser nå. Nå skal vi i bilen og så var det den ølen da…
Bakken – best i nedoverbakker.
Vakre høstfarger i fjellet
Monica er glad vi er ved bilen igjen
Ah! Nok en fantastisk fin tur med denne gjengen! Jeg priser meg lykkelig.
Fredagens tur ble foreslått av min kjære. Vi skulle gå opp Steindalsnosi, så over til Fannaråki, og ned til Turtagrø. Det var først når vi stod på toppen av Fannaråki at han pustet lettet ut. Mannen skjuler nervøsitet godt – det skal han ha.
Ettersom vi ikke skulle gå en rundtur, men mer enn u-formet tur måtte vi bruke to biler. Den ene ble plassert i nærheten av Turtagrø, den andre ble parkert ved Sognefjellsveien (se grønn markering på kartet over).
Bilen parkert ved Sognefjellsveien. Vi er i gang og sola skinner!
Dagens første delmål sees oppe til venstre
Det ser ut som jeg løper. Fake news!
Turen opp Steindalsnosi har vi også tatt på vinterføre (se her for inspirasjon til en flott vintertur). Da kjører man ned fra toppen innerst i «skåla» der man faktisk også nå kan se snø.
Etter den første bakken opp fra bilen, som for meg var en litt brå start på morgenkvisten (denne kroppen liker det bedre når jeg kan varme opp i flatt terreng et par timers tid), var det fint og lett å gå over ryggen – til vi igjen skulle oppover. Det var relativt fin ur oppover. Ganske så stabil og grei å gå i. Godt med varder var det også.
Gutta i fint driv oppover mot toppen av Steindalsnosi
Frisk og sunn ungdom i fjellet
Spreke tur- og alltid-venninne Hilde – nesten på toppen
Jeg må bare si det; SUKK! Norge er så vakkert at jeg blir helt skjelven i beina! Til tross for mye stein som kan være krevende å gå i er det å skue utover landskapet, særlig når man kommer opp i høyden, magisk. Det gir en uendelig ro i sjela. Stillhet. Fjell så langt man kan se, frisk luft, ro. Ren magi.
«No ser eg atter slike fjell og dalar»…
Så var vi der. Steindalsnosi 2025 moh.
På toppen av Steindalsnosi 2025 moh
Det var litt surt på toppen, så etter et hastig inntak av mine hjemmebakte eplemuffins (litt flate etter å ha ligget i en pose i sekken) satte vi kursen videre mot Fannaråki. Denne adkomsten er det tydeligvis ikke så mange som bruker. Ingen T-merking, ingen tydelig sti. Mye løs og ustabil ur. Vi var alle litt skeptiske – han som foreslo turen mest av oss alle. Vi skulle også gå ca 180 høydemetere ned før vi skulle opp igjen vel 200 høydemetere. Fra denne avstanden så det også ut til å være en del snø. Spennende!
Laaangt der borte på neste topp kan Fanaråk hytta skimtes
Løs ur kan være utfordrende, men Hilde smiler lettet over å ha klart også denne nedfarten med glans
Men – det ser stort sett alltid verre ut på avstand. Ura ned fra Steindalsnosi ble forsert uten uhell og så skulle vi bare opp igjen.
Tony skuer mot toppen. Er det mulig å komme opp?…
Gutta velger ulik tilnærming mot toppen
Flott dame i vakker natur
I starten var det flott svaberg å gå på. Herlig etter den løse ura. Så gikk det over til store faste steinblokker og morsom klyving. Vi vant høydemetere i en fei.
Bare smil og glede!
Grunnen til at min kjære var litt spent på denne turen var at han hadde lest, men unnlatt å fortelle oss andre, at det visstnok var et litt luftig opptak helt på slutten, før man kommer opp til Fannaråki. Her nærmer vi oss, og «guiden» er litt bekymret for at vi må snu…
Hilde spretter opp den siste knausen
Han hadde ingen grunn til bekymring! Opptaket opplevdes ikke uoverkommelig og vi kan alle anbefale denne turen.
Før vi visste ordet av det stod vi på toppen av Fannaråki!
Gjengen på toppen av Fannaråki
På toppen av Fannaråki (2068 moh) er det visstnok tåke 310 dager i året. Vi hadde med andre ord kjempe flaks som traff på en av dagene uten.
Fannaråkhytta
Etter en kort matpause inne i hytta hvor vi benyttet anledningen til å kjøpe oss litt nytraktet kaffe, bar det nedover igjen. Nedfarten var estimert til 3,5 timer og vi begynte å bli redde for å ikke rekke middagen på Jotunheimen Fjellstue. DET er nemlig noe man ikke kommer for sent til.
Så vi satte i vei. Jeg må nok innrømme at jeg synes det var MYE morsommere å klyve opp på baksiden enn å traske ned normalveien. Stien er full av løs grus og småstein som gjør at man hele tiden må passe på for å ikke skli og tråkke feil. Enda en grunn til å velge den andre veien opp.
Gorm på vei ned stien fra Fannaråken
Team KavliBakken ❤
Den siste delen av turen går på grusvei. Denne er vel et par kilometer – og oppleves som en ren transportetappe, men naturen er det ikke noe å si på. Vakkert!
I enden av veien er dagens mål
Vi var ved bilen på i underkant av 2 timer. Det var tydelig at middagen fristet! NB! Skal man gå helt til Turtagrø er det nok ca 20 min til.
Turen oppsummert:
Tid: 6 t med pauser
Lengde: 13,34 km
Høydemetere: 1008
Veldig fornøyde med dagens tur! Fannaråki sees i bakgrunnen.
Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.
Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.
Team KavliBakken koser seg i soveposene
Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!
Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!
Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!
Søndagen opprant denne siste helgen i april og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.
Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.
Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi
Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.
Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.
Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidlig
Snøen glitrer i lufta
Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.
Med Storebjørn som bakteppe
Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det. Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. Sett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt! Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.
ALLE var strålende fornøyde!
Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.
Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det. Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. 
Sett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt!
Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.
TurBakken 