Kategoriarkiv: Fottur

Østmarka Nasjonalpark – til fots og i kano

Denne parken er, per i dag, Norges ferskeste, den mest bynære – og skulle det vise seg – den parken som til nå har levert flest overraskende og morsomme øyeblikk.

Norges nyeste nasjonalpark, Østmarka, stiller i en særstilling blant de norske nasjonalparkene på grunn av den bynære plasseringen og betydningen den har som friluftslivsområde og nærturområde for Oslos befolkning. 

Nærheten til hovedstaden gjør at det er mulig å nå Østmarka nasjonalpark med både buss og trikk fra Oslo sentrum.

Østmarka består primært av fattige bergarter, men fordi terrenget er preget av åsrygger og dalsøkk, og fordi området ligger innenfor varmekjære områder, er det likevel en god variasjon i området.

Det er en mosaikk av ulike naturtyper, dominert av gran- og furuskogstyper, men med innslag av edellauvskog og ulike myrtyper. Dette skaper et mangfold av ulike leveområder for ulike artsgrupper knyttet til skog spesielt, alt fra sjeldne sopp og lav til bever og ulv.

Østmarka har hatt fast tilhold av ulv siden 2012, og med flere kull fram til i dag. (https://www.norgesnasjonalparker.no)

Min trofaste turvenninne Hilde og jeg entret nasjonalparken fra utfartsparkeringen til Vangen Skistue.

Vi er i gang!

Herfra gikk vi sti innover i frodig skog til Vangen hvor vi leide kano. Så langt alt vel.

Nede ved Mosjøen valgte vi oss en kano og satt den på vannet.

Plasserte bagasjen ombord, lurte litt på om det kunne være sånn at en kano hadde en front og en akterende, eller om den faktisk var helt lik i begge ender. Fant ikke ut av det og besluttet at det nok ikke hadde så mye å si.

Ingen av oss hadde padlet kano siden vi var på leirskole i 12 års alderen, så dette skulle gå helt greit. Hvor vanskelig kunne det være? Vi kom oss ut i kanoen.

Urutinerte, men blide

Dette var så langt vi hadde planlagt denne turen så vinden fikk bestemme retningen. Det ble nordover med vinden i ryggen.

Padlingen gikk det så som så med. Vi vinglet til høyre, vi vinglet til venstre, båten la seg på tvers av vinden og ingen av oss skjønte hva vi gjorde feil. Det ser jo så enkelt ut å padle kano! Det besluttet at vi før hjemturen måtte google riktig padleteknikk.

På vei inn til Lutvann

Først tok vi sikte på å padle inn en smal passasje til Lutvann. Hilde hadde lest seg opp – her skulle det være som å «komme inn i en annen verden». En annen verden hørtes forlokkende ut for oss begge, så vi padlet på.

Relativt lav vannstand

Passasjen var så grunn at vi måtte rugge kanoen, bruke årene som staker og rett før vi måtte hive en av oss over bord for å lette på tyngden, gled vi inn i Lutvann.

Det var litt pent der synes jeg. Stillere enn ute på Mosjøen, mye skog tett ned til vannet, noen høye klipper, et par steder man kunne se for seg at man kunne campe. Jeg pekte og foreslo steder vi kunne slå leir, men jeg kjenner Hilde så godt at jeg fort skjønte at denne verden ikke stod til forventningene. Hilde var skuffet. Vi måtte videre. Ingen tvil om det. Vi fikk humpet oss gjennom sundet igjen og fortsatte nordover til enden av Mosjøen. Der dro vi kanoen på land og gikk for å utforske.

Etter noen minutter ankom vi Tonevann. Denne leirplassen ble godkjent med akklamasjon. Hilde smilte igjen og fikk en ny letthet i steget. Lutvann kunne bare gå og legge seg. Ved Tonevann var det sol, åpent, svaberg ned til vannet, som vi snart skulle bade i, det var etablert bålplass, her ville vi få kveldssol og det var trær med passe avstand til hengekøyene. Lykke!

Turdrammen nytes!

Vi koser oss på tur!

Hilde prøvde også fiskelykken. Ikke så mye som et napp denne gangen heller.

Som seg hør og bør på tur hadde vi med oss vin. I plasflaske denne gangen. Flasken ble lagt i vannkanten og lå der trygt og hvilte mot en stein. Men så oppdager vi plutselig at den er på vei ut i verden helt på egenhånd.

Krisen avverget i siste liten!

Mindre vin i flasken betyr mindre tyngde og mer luft og heisann – vinen ser sitt snitt til en tur. Kvelden lakker og lir og det kommer tre menn forbi på sup og i kajakker. De lurer på om vi tilfeldigvis kanskje mangler en flaske vin? Tror du ikke at flasken hadde stukket av igjen – og denne gangen var den nesten på vei ned bekken til Mosjøen. Gutta var galante. Tilbød seg å hente den til oss og fortalte samtidig at de hadde badestamp på andre siden av vannet.

Vi takket for hjelpen og vinket farvel.

Ridderne padler videre
Solnedgang over Tonevann

Senere på kvelden kom disse gutta tilbake. Gutta – vel gift alle tre – lurte på om det kunne stemme at vi var single? Javel svarte vi – hva avslørte oss? Jo, de hadde en teori om at det kun var single damer – eller damer i skrantende forhold – som dro på hengekøyetur. Vi lurte på vår side på om gutta selv var uten damer på hyttetur fordi alt var strålende på hjemmefronten? Diskusjonen endte der.

Det var fullmåne og gutta lurte på om vi kunne gjøre en liten byttlåning av båt. Hvis de fikk låne vår kano, som lå nede ved Mosjøen, kunne vi få låne deres robåt, på Tonevann. Vi ble også utfordret til å ta en dupp i badestampen, som fremdeles skulle holde 40 grader. Vi takket ja til byttelånet og gikk i robåten.

Fullmånen hang stor og gul rett over grantoppene og lyste opp Tonevannet mens jeg rodde. Jeg er flink til å ro. Kjempeflink! Synes jeg selv.

På den andre siden av Tonevann gikk vi opp til hytta og tok oss et bad i stampen (vi hadde jo fått lov!), mens vi så på stjernehimmelen over oss og snakket litt om at dette hadde vi sannelig ikke sett for oss da vi planla turen.

Vel ute av stampen igjen rodde vi tilbake og gikk til køys. Gutta kom fra sin kanotur og ble litt imponert over at vi faktisk hadde tatt utfordringen med stampen.

Morgenen opprant med sol, kaffe, kanelbolle, masse smuler i soveposen og lesing av bok i køya.

Deretter tok vi turen til Tonekollen, som er ikke er Østmarkas høyeste topp som jeg trodde (det er Barlindåsen på 398 moh), men som rager 368 moh og har flott og vill utsikt. Østmarka er ulent! Det går opp og ned og skogen dekker det meste av marka.

Fra toppen er det utsikt i retning Oslofjorden med tett skog så langt vi kunne se.

Turen opp og ned tok oss en liten time.

På veien tilbake kommer vi over en sommerfugl fest! De vakreste sommerfugler – og så mange forskjellige! De svinset rundt oss og var en fryd for øyet.

Vi laget oss en deilig omelett-lunsj etter turen til Tonekollen.

Så googlet vi padleteknikker. Etter en litt nøyere undersøkelse av kanoen kunne det se ut som om vi, på veien til, hadde padlet kanoen bak frem. Bare litt pinlig. Google kunne videre fortelle at vi hadde gjort det meste feil. Padlet på samme side – som visstnok er som å ha to støttehjul på en side – ikke styrt nok, ikke padlet i takt, ikke hatt særlig effektiv fremdrift. Jada.

I god motvind, men med en ufattelig god evne til å lære nye ting, gikk padlingen nå som en lek. Vi kommuniserte, vi padlet i takt, det gikk fremover og også ganske mye rettere enn dagen før. Utrolig progresjon!

Etter avlevering av kano og årer gikk vi grusveien fra Vangen til parkeringsplassen.

Med det var 24 timer i Østmarka Nasjonalpark over og vi vendte nesen hjemover.

Østmarka Nasjonalpark kort oppsummert: En lett tilgjengelig nasjonalpark, med masse flott skog, fine vann og hyggelige folk. Denne parken kommer vi garantert tilbake til. Her er det mye mer å utforske og oppleve!

Takk for turen!

Jomfruland nasjonalpark – til lands og til vanns

Denne vakre nasjonalparken besøkte jeg to dager på rad. Den første dagen til fots, etter å ha kjørt dit i båt og den andre dagen i kajakk.

Kart lånt fra nettsiden Jomfrulandnasjonalpark.no
Jomfruland nasjonalpark er en marin nasjonalpark. 98% av nasjonalparken er under vann og består av tareskoger, ålegrassenger, bløtbunn, skjellsand og israndsavsetninger. Nasjonalparken er 27 kilometer lang og ligger på den ytre delen av kysten i Kragerø. Deler av Jomfruland og Stråholmen, Stangnes på fastlandet og et hundre og seksti holmer utgjør landarealet.
På land har nasjonalparken et viktig kulturlandskap og kanskje de fineste skogshagemarkene i landet. (Jomfrulandnasjonalpark.no)
Velkommen til Jomfruland nasjonalpark!

Vår inngang til Jomfruland nasjonalpark var via havnen ved Tårnbrygga. Her fortøyde vi båten, før vi ruslet innover på øya gjennom grønt og frodig åkerlandskap, forbi idylliske hus og sommerhytter, sykkelutleieren Knut, drøvtyggende kuer og enger med vakre sommerblomster.

Snart var i ute på havsiden av Jomfruland. Her plasker bølgene mot den lengste, åpne, rullesteinsstranda ved Skagerak. Stranda er nesten 7 km lang! Horisonten krummer seg og det grå havet ser uendelig ut foran oss.

Langs stranden er det satt opp skilt med motiver fra Jomfrulandssamlingen av Theodor Kittelsen.

Rullesteinstrendene ble avsatt her etter siste istid. Steinene lå i moreneryggen som ble dannet på sjøbunnen og da Jomfruland senere steg opp av havet, ble leire, sand og grus vasket vekk. Igjen lå steinene som så ble rullet, kastet rundt på og hardhendt håndtert av bølgenes utrettelige aktivitet. Resultatet ble de runde steinene vi nå ser. Men bølgene er ikke ferdige med jobben. Når det er store bølger kan man visstnok fremdeles høre at prosessen fortsetter.

Vi fant den angsfrie sonen og fant roen. Selv om ordtaket som ble sittende; «Håpet forlenger lidelsen» ga meg aldri så lite angst med på veien videre.

Blankskurte, solvarme svaberg innbød til en hvil i sola. Mens ærfuglene duppet i bølgene og skarvet tørket vingene i vinden lå vi langflate på et svaberg i havgapet og nøt varmen, suset fra vinden og bølgenes plasking.

Det var på sin plass å få til et bad i nasjonalparken. Både Mari og jeg fikk oss en dupp i Skageraks krysstallklare vann.

Salt var det også! Jeg, som stort sett har badet i ferskvann i det siste, moret meg over god oppdrift.

Etter badet tok vi veien innover på øya. Først gjennom hasselskogen før vi kom over i eikeskogen. Vakkert her også.

Jomfruland har kanskje de fineste skogshagemarkene i kyststrøk i landet og store kystkantkratt. Sandkystvegetasjonen på Jomfruland har nasjonal verdi og sandtørrengene er de største i Norge. På Stråholmen er det strandenger, tang- og tarevoller og brakkvannsdammer med mulig internasjonal verdi. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

De har hatt nok stein å bygge av her ute!

Det er mange steingjerder både på Stråholmen og Jomfruland som deler inn landskapet og gir det særpreg. Omtrent 700 mål av arealet i nasjonalparken på Jomfruland og Stråholmen er preget av beiting, slått og rydding gjennom tidene. Flere områder har nasjonal landskapsverdi. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

Til slutt tok vi oss en lunsj på Haga kafe og en is på Tårnbrygga før vi tok båten tilbake til øya «vår», rett utenfor nasjonalparken.


Dagen etter blåste det mindre og vi tok turen inn i parken via kajakk.

Jomfruland nasjonalpark har mange holmer og småøyer det ikke er lov til å gå i land på i hekkesesongen. Vi padlet derfor stille rundt dem og forstyrret mindre enn havørnen som fløy over oss, jaget av en flokk måker.

Jomfruland og Stråholmen er svært viktige rasteområder for fugl under trekket. Nord på Jomfruland og på Stråholmen hekker det nattergal, tornirisk og av og til tornskate og rosenfink. Jomfruland Fuglestasjon har registrert over 320 fuglearter. (Jomfrulandnasjonalpark.no)

Min fortreffelige guide, veileder og turarrangør i denne nasjonalparken var min veldig gode venninne, Mari. Jeg takker for stødig transport og et nydelig opphold i hennes sommerparadis!

Heidi og Mari takker for turen!

Gutulia – Norges minste nasjonalpark

Gutulia er Norges minste nasjonalpark og en av de eldste. Det var den gamle og storvokste skogen som gjorde at interessen for å verne dette området kom tidlig på 1900-tallet. Gutulia er de sølvgrå tørrfuruenes og de spredte gammelgranenes nasjonalpark. Her finnes gamle kjemper av gran og furu som har levd i flere hundre år. Disse trærne gir igjen liv til et mangfoldig insekt- og planteliv etter at de har falt ned på bakken. Nasjonalparken har også tre gamle setervoller som ble drevet i over 200 år, men som nå er lagt ned. De gamle bygningene er godt bevarte og minner om tidligere tiders levd liv. 

Gutulia ligger nord i Innlandet i Engerdal kommune, sør for Elgå og Femundsmarka. Nasjonalparken grenser også til Sverige. (Kilde: Norges Nasjonalparker, Gutulia Nasjonalpark).

Vi ankom Gutulia sen ettermiddag og startet med å etablere oss på leirplassen. Hilde hengende mellom to trær, jeg i telt – i god avstand fra Hilde. Det gikk rykter om snorking sist natt.

Fra parkeringsplassen ved Gutulisjøen og videre langs sjøen inn til nasjonalparken er det satt opp informasjons plansjer med jevne mellomrom. Vi tok oss en luftetur innover stien og fikk med det en innføring i blant annet dyrelivet i området. Her kan man treffe på både bjørn, jervn, gaupe og elg!

Så ble det kos i camp med one-pot pasta i gryta og alle klærne vi hadde med oss på kroppen. Vinden var sur og kvelden ble kort.

Neste morgen var vinden like kraftig men inne i teltet var det kos som vanlig. Noe av det beste som finnes er morgensola som varmer, kaffe i trekoppen og fuglekvitter i trærne.

Etter en næringsrik grøtfrokost tok vi beina fatt og gikk innover langs Gutulisjøen til nasjonalparken. Turen inn til parken er på 3 km, en vei.

Når man krysser grensen inn i nasjonalparken er det første man møter tre vakre, gamle setervoller. Fargene på tømmeret er helt surrealistisk nydelige!

Det er etablert en natur- og opplevelsessti rundt setra og i deler av den gamle skogen.

Vi gikk deler av denne og håpet at det skulle dukke opp en sti som ville ta oss opp til toppen av Gutulivola, det høyeste punktet i nasjonalparken. Det gjorde det ikke. Parken er faktisk helt fri for merkede stier. Det anbefales derfor å ha med seg kart og kompass. Det hadde vi. Vi la inn en kurs, holdt den forbilledlig bra og traff på toppen akkurat som planlagt.

Opp gjennom urskogen fulgte vi tidvis noe som lignet på stier, men som viste seg å være dyretråkk. Det var spor etter elg over alt.

Etter mye bushing og klyving i motbakker kom vi oss over tregrensen og fikk en byge med sludd midt i fjeset, som vi ikke helt skjønte hvor kom fra. Dårligere vær ett sted lenger nord tydeligvis.

Vi gikk målbevisst mot toppen og ble belønnet med fin utsikt over landskapet rundt.

Nordavinden var bitende kald. Toppen var ikke et blivende sted.

De obligatoriske topp-bildene ble tatt kjapt før vi gikk i raske klyv nedover i skogen igjen.

Vakker skog!

På veien ned igjen ble det naturligvis også tid til litt treklemming. Hilde koste seg med skogen konge; Storgrana med den anselige alderen 300 år og en høyde på 30 meter.

Ved setervollen fant vi en lun solvegg og stekte oss pannekaker til lunsj. Underlig nok har jeg ikke et eneste bilde av en pannekake.

Her var det også en nydelig ren og romslig utedo.

Turen ble totalt på 12,28 km og vi brukte, inklusive, treklemming, pannekakesteking, diskusjoner om veivalg og fotografering 5 timer og 13 minutter.

Den observante leser har nok sett at Hilde gikk rundt med en fiskestang i sekken hele dagen. Dette i håp om å få fisk til middag. Vel, planen var å ta den ut av sekken for bedre fiskelykke, men med så kraftig vind at det gikk hvitt på sjøen, var det få som hadde tro på at vi skulle få napp.

Tilbake i campen tok hun allikevel ut fiskestangen og ga det et forsøk. Hun skal ha mange poeng for iherdige forsøk.

Hilde prøver fiskelykken

Etter å ha mistet to sluk ga hun opp. Det ble Real til middag.

Vi fikk oss også et forfriskende bad i Gutulisjøen. Langgrunt, friskt og kort.

Kvelden kom med en vakker solnedgang. Den vedvarende og standhaftige vinden løyet. Fuglene kvitret fremdeles lystig og hadde absolutt ikke tid til å sove bort juninatta. Takknemlige tanker om lykken av å få oppleve sånne dager og kvelder ruslet forbi. Solen senket seg. Takk for nok en fin dag!

Natt ble til dag og etter en god frokost ble campen vår pakket ned og vi vendte nesene våre hjemover.

En ny nasjonalpark er besøkt. Også denne fin på sin måte. Liten, intim, fine overnattingsmuligheter både rett utenfor og inne i parken. Vakker gammel skog, fin og luftig utsikt fra toppen av parken. Fiskemuligheter skal det også være. Er du heldig treffer du på elg, bjørn, jerv og gaupe i Gutulia. Vi måtte nøye oss med å høre fuglene kvitre. Fint det også.

Takk for turen!

Heidi og Hilde

Fulufjellet nasjonalpark – to parker i to land

Fulufjellet nasjonalpark ligger helt øst i Trysil kommune i Innlandet fylke, ca 250 km nordøst for Oslo. Nasjonalparken ligger på grensen mellom Norge og Sverige med nasjonalparker på begge sider av grensen. Fulufjellet nasjonalpark ble opprettet i 2012. 

Denne nasjonalparken er lett tilgjengelig. Her er det mulig å kjøre «til døra». Vi satt gps’n på Fulufjellet og lot det stå til. Vi havnet da helt syd i nasjonalparken, som ikke var akkurat det vi hadde sett for oss, men som viste seg å bli riktig så perfekt.

Vi landet ved hovedinnfallsporten sør øst for Storbekkåsen, oppunder Brynflået helt i enden av Fulufjellvegen.

Her er det bygget en fantastisk fin gapahuk som vi la beslag på. Men først gikk vi en tur opp på fjellet.

Vi gikk i sedvanlig raskt tempo opp den flotte Fulufjellstrappa mot varden som markerer riksgrensen mellom Norge og Sverige. Riksrøys 127 (Rr 127), som på offentlig kart kalles Vestertangrøysa.

Motbakken, som gikk gjennom ur og rasmark, var jevn og lettgått og vi kom oss raskt opp over tregrensen og opp på fjellplatået. Trappen er ca 300 m lang, hele stien opp til varden omtrent 1,5 km.

Grensevarden ligger på 925 moh. er det eneste man ser av grensen. Relativt åpne grenser mellom Norge og Sverige. Koselig.

Ved grensevarden møtte vi en lokalkjent fyr (linselus på bildene over), som kunne fortelle oss at vi kunne følge en litt utydelig sti nordover, sånn omtrent på grensen.

Med en fot i hvert land!

Vi liker rundturer og la av sted. Det var ikke lett å se forskjell på Norge og Sverige og vi var således litt usikre på hvilket land vi til en hver tid ruslet rundt i.

Stien tok på et tidspunkt slutt, men vi var ikke helt klare for å avslutte turen på fjellplatået.

Etter litt grensehopping fortsatte vi derfor turen off-road.

Hilde demonstrerer hvor lett det er å passere grensen mellom Norge og Sverige

Kursen ble satt mot en varde på den svenske siden av grensen. Varden lå på en forhøyning på 971 moh og ga litt le for en litt sur vind.

Berggrunnen i Fulufjellet består av prekambrisk sandstein som er avsatt for 1,4 milliarder år siden! Jeg gjentar 1,4 milliarder! Toppen av fjellet er et platå med 360 graders utsikt, med bratte lisider med gammelskog. Størstedelen av nasjonalparken er snaufjell bestående i hovedsak av blokkmark. Den dyp røde trysilsandsteinen er dekket med nydelig gulgrønn kartlav som gir vakkert fargespill.

Etter en velfortjent lunsj satte vi kursen ned mot foten av fjellet igjen. Det første stykket gynget vi av gårde på et underlag av nydelig, myk mose og lyng. Etter hvert tok steinura over.

Med god retningssans, godt syn, og ett og annet blikk på kartet fant vi tilbake til stien som førte oss ned av fjellet. Stien gikk over blokkmark, myr og til slutt inn på myke, tydelige stier i den gamle furuskogen.

Det er lov å samle pinner som ligger løst på bakken til bål. NB! Kun lov med bål på etablert bålplass.

Vel tilbake til gapahuken rigget vi oss til og gjorde det relativt tydelig for andre at vi ikke var så interessert i selskap rundt bålet.

Varm sol, leskende drikke, vinden som suste i trekronene, relativt gode pølser på bålet, sjokoladekake til dessert. Joda, damene vet hvordan de skal kose seg.

De siste strålende av kveldsola tok vi under en gammel furu med utsikt mot gapahuken.

Vi var relativt glade for å ha tak over hodet når regnet begynte å pøse ned utpå natten. Vinden stod på rett inn i gapahuken og gjorde fotende av soveposene fuktige, men det ble heldigvis ikke veldig kaldt.

Fulufjellet nasjonalpark bød på kort anmarsj, flott og lettgått terreng med vid utsikt, spennende geologi, artig grensehopping, nydelig overnattingssted og alt av vær. Oppsummert er vi veldig godt fornøyde med nasjonalparken og turen!

Heidi og Hilde takker for turen!

Ankomst Aqaba, strandliv og snorkling i Rødehavet

Vi ankom Aqaba på ettermiddagen dag 8 av turen vår. Her sjekket vi inn på hotell og tok ganske raskt turen til takterrassen. Du gjettet riktig – det var en solnedgang og en sundowner som ventet på oss.

Jentene koste seg i dagens siste solstråler mens den ekstremt innholdsrike dagen ble oppsummert.

Senere samme kveld gikk turen ut på byen i Aqaba. Vi skulle spise middag på det vår lokale guide trodde var en «roof terrace». «The terrace» viste seg å være en form for fortau på gateplan så vi satt litt på utstilling, men det var jo hyggelig å kunne underholde lokalbefolkningen litt. 14 norske damer vekker litt oppsikt i Jordan. Men det skal sies – vi fikk kun positiv oppmerksomhet. De så på oss, men ikke på noen ufin måte, slik man kan oppleve i mange andre land. Her opplevde vi kun vennlig nysgjerrighet. Forfriskende!

Dag 9: Strandliv, slaraffenliv og snorkling

Etter frokost kjøres vi til Berenice Beach Club. Vi var tidlig ute og fikk solsenger på første rad mot Rødehavet.

Dagen ble tilbrakt på solsenger mens vi slikket sol, slumret, leste bok, skravlet og generelt nøt livet.

Innimellom var vi alle ute i Rødehavet, duppene i vannoverflaten mens vi utforsket korallene og så på akvariefiskene som svømte få meter fra stranden.

Line frisket opp dykkerlappen.

Andre ble med på strand-stretching. De fleste ga etter og tok seg ett glass vin under parasollen. Livet var varmt, deilig og en drøm.

Vi tok kun et lite avbrekk fra strandlivet for å få i oss litt lunsj. Den lokale vinen var heller ikke så verst.

Livet i paradis var helt innafor. Ingen, absolutt ingen klaget det minste. Eller, det eneste lille beklagende sukket var at hjemreisen nærmet seg. Her kunne jeg ha blitt flere dager uten problemer.

Dagen gikk mot kveld og det begynte å nærme seg middagstid. De fleste ville ikke forlate stranden, så da ble det skiftet til kveldsantrekk på stranden – i solnedgangen. Og mens vi satt der fikk vi servert Pizza! Anita tok ansvar og passet på at det ikke bare ble drukket. Smart.

Damene er fikset og pyntet for kvelden.

Da sola hadde gått ned fikk vi overvære flammeshow på stranden før vi dro videre til stedet vi skulle spise middag.

.

Jeg tar et lite hopp for livet

Middagen ble forsøkt inntatt på en brygge ved Rødehavet. Det blåste imidlertid så friskt at sugerørene føyk ut av drinkene og sjalene måtte holdes fast. Vi flyttet derfor inn.

Innendørsbelysningen kunne de jobbet litt med. Den blir ofte litt for vel, lys.

Dag 10: Krampeshopping og hjemreise

Jeg må bare… og jeg må bare dit! Jeg har ikke fått kjøpt alle skjerfene jeg hadde tenkt jeg skulle kjøpe! Rekker jeg det før bussen går?!

Hvem blir med meg? Jeg MÅ ha dadler NÅ! Lettere hektisk og småløpende føk vi gjennom Aqabas gater for en runde med i-siste-liten-shopping. Jeg ender opp med nøtter, dadler og krydder og er strålende fornøyd.

Vi rakk bussen og rigget oss til for reisen tilbake til Amman. Men sannelig ble det ikke litt shopping da vi rastet. Ingen grunn til å komme hjem med Dinarer i lommen.

Jeg gnukket og gned i håpet om å få oppfylt et par drømmer; den ene om å få komme tilbake til Jordan ❤

Hjemturen bød på nok en kansellert flight og natten ble igjen tilbrakt mer eller mindre sittende i «Miles and Smiles» loungen til Turkish Airlines. Men hva gjorde vel det. Vi hadde vært på tidenes tur.

For å si som Ann-Cathrin (og et norsk firma); «Jordan vet hvordan!«

Vår reise i vakre, spennende, allsidige og fantastiske Jordan er over, men vi sitter igjen med minner og opplevelser som vil gi oss smil om munnen og varme hjerter livet ut. For et land, for et folk, for noen opplevelser, for et eventyr av en reise!

Tusen takk til Marianne og Turbobla Adventure for strålende, sømløst arrangert tur! Jeg gleder meg allerede til neste tur med Turbobla!

Tusen takk også til mitt fantastisk flotte turfølge! Disse damene er det alltid stas å være på tur med ❤


Takk for meg Jordan!

Alle innleggende fra Jordan-reisen finner du her:

Og har du lyst til å abonnere på bloggen min kan du gjøre det ved å legge e-posten din inn her:

Dag 7 og 8: Wadi Rum

Vi forlater Petra, Wadi Musa, årtusener med kultur og vender nesen mot ørkenen Wadi Rum.

Wadi Rum

Wadi Rum er et klipperikt ørkenområde og den største wadien i Jordan. Ormrådet har også navnet Valley of the Moon. Området ligger i guvernementet Akaba langt sør i Jordan, ikke langt fra grensen til Saudi-Arabia. I 1998 ble Wadi Rum erklært til jordansk naturvernsområde. The Wadi Rum Protected Area ble dessuten i 2011 gjort til del av Verdensarven (UNESCO). (Wikipedia)

Ute av bussen tok jeeper oss med ut i det mektige ørkenlandskapet i Wadi Rum. De dramatiske fjellene steiler opp av den røde ørkensanden, himmelen er blå over oss, fargene og landskapet rundt oss er praktfullt!  

.

Etter løping i sanddyner og fotosession på klipper kjørte bilene oss til beduinleiren vi skulle overnatte i.

Vi hadde så vidt tid til å slenge baggene inn i teltene. Det var en solnedgang vi måtte rekke. Og for en solnedgang!

Denne gjengen vet hvordan de skal kose seg!

Og sola vet hvordan den skal skape den perfekte avslutningen på en allerede nydelig dag.

Mens sola gikk ned over ørkenlandskapet satt vi der, drømmende og henført sukkende, mens vi stirret ut mot horisonten. Toppen av tilfredshet.

Vi ruslet ned av fjellskrenten igjen, lette i hodet, salige i sjela og med latteren trillende rundt ørene.

Det var tid for middag. Den tradisjonelle middagsretten ble tilberedt gravd ned i sanden. Det var ikke fritt for at noen ble veldig imponert da den ble gravd frem. Her anbefales det å ha lyden på – og tålmodighet til å se forbi den litt omstendelige gravingen i starten av filmen.

Middagen ble spist i et stor beduintelt som var dekortert med ikke bare vegg til vegg tepper, men også gulv til tak tepper.

Ute i natten igjen strålte stjernehimmelen over oss , den røde og nå kjølige ørkensanden piplet inn i sandalene, mens ørkennattens stillhet la seg over leiren.

Et kunstverk laget av bønner, frø og steiner

I det minste en stund.  Vi var ikke alene i leiren og noen skulle tydeligvis ikke opp før sola. De glemte også at beduintelt er laget av kamelhår, er relativt luftige og absolutt ikke lydtette. Det var bare å snu det døve øret opp av puta og la rausheten omhylle seg.

Dag 8: Soloppgangsritt og Jordans høyeste fjell

Mens natten enda hang blålilla over beduinleiren hørte vi tassende føtter i sanden. Ut av mørket kom det en flokk dromedarer oss i møte.

Vi skulle få hver vår dromedar og ri på den ut i ørkenen for å se soloppgangen. Gruppa små-fniste og summet av spenning. Dette var det få av oss som hadde noe erfaring med, men det gikk selvfølgelig helt strålende.

Funfact om dromedarer: Dromedar (Camelus dromedarius) tilhører slekten kameler (Camelus) og er et stort, drøvtyggende klovdyr. Dromedaren kan drikke mer enn 100 liter vann (30 prosent av kroppsvekten) på ti minutter. Dromedarer blir 40–50 år gamle. Hastigheten kan komme opp i 65 kilometer i timen i sprint. (Store Norske Leksikon)

Kamelen er favorittdyret til Zalabieh-beduinene. Det er et symbol på maskulin stolthet. Kamelracing er en viktig sport for beduinene. (Wikipedia)

Litt friskt var det å sitte midt ute på en slette i ørkenen uten le på noen kanter og drikke morgenteen. Dromedarførerene klarte imidlertid på mirakuløst vist å samle sammen litt ved til et bål. Ikke mye ved å ta av i dette området.

DNT hadde sendt ut to utskremte frivillige for å sjekke standarden på «hyttene» i Jordan

Etter te og soloppgang red vi tilbake til leiren.

I starten i en noe uorganisert klump av en flokk. Det ble heldigvis litt mer system på tingene etter at vi hadde gått noen meter.

En magisk morgenstund gikk mot slutten og vi måtte si farvel til dromedarer og førerne og igjen riste liv i litt ømme lår. Dromedarsaler er ikke av det mest komfortable slaget.

Jebel um Adaami (1823 moh)

Etter en deilig frokost forlater vi leiren i jeep og begir oss ut på tur gjennom det magiske ørkenlandskapet i Wadi Rum.

Wadi Rum ligger på 800 m.o.h., har et areal på cirka 720 km² og er ca 100 km langt og ca 60 km bredt. (Wikipedia)

Etter omtrent 1,5 timers kjøring, var vi fremme ved foten av Jordans høyeste fjell, Jebel um Adaami (1823 meter over havet). Fjellet ligger rett øst for Akaba

Jeg var klar for fjelltur!

Turen er relativt enkel, men det går naturligvis oppover. I tåka.

Vi tillot oss en liten pause, selv om noen hadde fått høre nyss om at det fantes en rekord som kunne, og kanskje burde, slås.

Litt lett klyving i ett par partier tok oss til topps på en drøy time, hvor vi, hadde det ikke ligget tåke på toppen, hadde blitt belønnet med en spektakulær panoramautsikt over ørkenen.

Fra toppen kan man se sørover mot grensen til Saudi-Arabia og nordover mot Jebel Rum, det nest høyeste punktet i Jordan. Vi fikk noen gløtt gjennom skyene. Det hjalp å være kjapp på avtrekkeren.

Det måtte selvfølgelig også tas ett bilde av hele gruppa på toppen.

Vi måtte også ned av fjellet igjen.

Og så bar det ut i ørkenen bakpå jeepene igjen.

Vi suste av gårde med store smil om munnen.

Vår sjåfør vant konkurransen om å være den tøffeste. (Lyd anbefales).

Som tidligere nevnt, stod opplevelsen på denne turen i kø. Vi trodde nå vi skulle tilbake til camp for lunsj, men neida. Det var ørkenlunsj på programmet. Her disket gutta opp med varm mat og te til oss. Det var bare å sitte stille og ta i mot. Ganske fint må jeg si. Deretter ble det en aldri så liten siesta i sola.

Etter lunsj i ørkenen, returnerte vi til leiren vår i Wadi Rum for en liten pustepause før vi satte kursen mot Aqaba.

Nok en dag spekket med opplevelser nærmet seg slutten, men vi hadde enda mer i vente. Neste stopp Aqaba og Rødehavet. Bli med videre!


Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:

Dag 7: Al-Madras Trail til Petra

Denne dagen stod videre utforsking av Petra på programmet. Heldigvis var det ingenting som ble gjort rett frem på denne turen. Vi tok en ny bakvei.

Vi tok av fra hovedveien inn til Petra og la ut på Al-Madras ruten.

Stien tok oss opp i fjellene på sørsiden av «The Siq» og inkluderte noen artige klyvepartier over bratte sandsteinsklipper. Flere steder er fjellet helt renvasket for småstein og grus og ligner mer på svaberg enn noe annet.

Surrealistisk vakkert landskap også her.

Turen går videre og det klyves, klatres og vandres over runde, blankskurte steinformasjoner.

Mahmoud står klar med en hjelpende hånd og støtter og veileder på hvor vi skal sette hender og føtter. Jeg er barnslig nok til å tenke at jeg da klarer dette uten hjelp! Etter hvert skjønner han at han ikke skal tilby meg den hånden. Jeg har blitt fortalt at jeg har et ganske tydelig kroppsspråk.

Vi nærmer oss «The high place of Sacrifice». Stedet har fått navn etter sin høye beliggenhet (170 m over Petra) på toppen av fjellet Jebel Madbah. Offerstedet ble hovedsakelig brukt til å ofre dyr til den nabatiske guden Dushara. Forskerne lurer også litt på om det ikke ble røkt litt frankincense og ofret noen barn der oppe, men dette har de ikke klart å få bekreftet.

Vi ser også to imponerende obelisker og grunnmuren til prestenes hus.

Ser du godt etter kan du se de to obeliskene og ruinene av borgen

I bunnen av trappen opp mot offerstedet satt vi fra oss sekkene – og guiden – og gikk lettbeint til toppen av «the high place of sacrifice».

På denne høyden har vi også en imponerende panoramautsikt over Petra.

Nede til venstre i bildet ser man amfiet

.

Her sitter gjengen på offersteinen og aner fred og ingen fare

Stien videre tar oss gjennom Wadi Farasa.

Vi går snirklete, bratte trapper nedover mot Petra.

På vei ned fikk vi god utsikt til de flotte gravkamrene der nabateerne begravde sine døde.

Petra er også kjent som «den roserøde» byen, et navn den har fått fra den vakre fargen på steinen som mange av byens strukturer og bygninger ble skåret ut av.

På vei ned trappene har vi fin utsikt over Petra

Oversiktskart over Petra:

Safa fortalte at hun har vært her fire ganger, og fremdeles ikke fått sett alt som er er å se. Jeg må tilbake!

Vi gikk igjen forbi Al-Khazneh (the Treasury/skattkammeret), byggverket som er antatt å være et mausoleum for kong Aretas IV. Da stedet ble gjenoppdaget og utforsket inneholdt det ikke en eneste skatt. Veldig skuffende vil jeg tro.

Skattkammeret er nesten 40 meter høyt og har intrikat dekor med Korintiske søyler, friser og figurer. På toppen av fasaden er det plassert en begravelsesurne som, i henhold til en lokal legende inneholder en skatt fra en farao. Det er på grunn av denne urnen bygningen har fått navnet sitt. I realiteten er urnen laget av solid sandstein.

Swiss explorer Johann Ludwig Burckhardt wrote of another local legend that «ancient pharaonic treasures» were hidden in the urn. Significant damage from bullets can be seen on the urn, which the Jordanian government attributes to Bedouins who believed the legend.

Vi går ut den veien de fleste går inn, gjennom al-Sīq, «sjakten».

The Siq er en naturlig geologisk forkastning delt fra hverandre av tektoniske krefter; først senere ble det slitt glatt av vann. Veggene som omslutter Siq står mellom 91–182 meter. (Wikipedia)

Mens vi vandret den 1,2 km lange sjakten, på brostein laget av kalkstein som har ligget her siden Petra hadde sine glansdager, pekte og fortalte guiden vår oss om alt vi så. Da Petra hadde sin storhetstid var veggene prydet med store og vakre utskjæringer som viste hele kamelkaravaner, guder og mennesker. Her finner vi også nisjer med hellige steiner (Nabatean beatyl) som tyder på at the Siq var hellig for Nabateerne.

På hver side av sjakten er det kanaler som i tidligere tider førte vann inn i Petra. Hva natabeerne kunne om det å føre vann inn til byen fra langt unna er imponerende!

Nabateernes største bragd var sannsynligvis deres system for vannforvaltning. De utviklet et system for å samle regnvann ved hjelp av vannkanaler, rør og underjordiske sisterne. I tillegg utviklet de veldig sterk, vanntett sement, hvorav noen fortsatt eksisterer den dag i dag. (https://nabataea.net/explore/history/water-collection/)

For hver meter endrer lyset og fargene seg. Noen steder ser vi rester av svære dekorasjoner i klippeveggene utført av mennesker. Andre steder har naturen selv formet fascinerende former.

Byens betydning fikk en nedgang da handelsrutene begynte å gå sjøveien, og et jordskjelv i 363 ødela mange av Petras bygninger. Under Østromerriket ble det bygget en rekke kristne kirker, men byen hadde gått inn i en nedgang etter angrep fra det persiske Sasanideriket, og ved tidlig islamsk tid bodde kun noen få nomader i byen som stort sett hadde blitt forlatt. Petra forble ukjent for verden inntil det ble gjenoppdaget i 1812 av den sveitsiske reisende og oppdageren Johann Ludwig Burckhardt. (Wikipedia)

Jeg mener bestemt vi skal si takk til Johann for at han tok jobben!


Etter en nydelig – og enorm – lunsj i Wadi Mousa dro vi videre. Ett lite sidesprang her først; Jeg har skrevet lite om maten på denne turen, men ai ai ai! Den kan anbefales! Jordanerne serverer sunn, veldig god og alltid veldig mye mat. Hummusen! Sukk!

Men ja, vi skulle videre. Neste etappe på reisen gikk i buss fra Wadi Mousa til Wadi Rum. Enda ett sted på Unescos liste skulle besøkes.

Det er bare å følge med oss videre!


Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:

Dag 6: Jordan Trail – bakveien inn til Petra

Etter en deilig – og stor – frokost med både rykende ferske lefser og omelett laget av de søteste damene, venter enda ett av høydepunktene på turen – Petra!

Dette var den siste etappen vi gikk på Jordan Trail og stien tok oss nok en bakvei – denne gangen inn til Petra.

Med på turen fikk vi en ny guide. Safa var fremdeles med oss, men vi måtte også ha med en guide med de rette sertifiseringene for guiding i Petra. Mahmoud var vår mann. Strenge regler – høye forventninger.

Dagen startet med en energisk spasertur tilbake til Lille Petra. Her ble det tid til litt snikfotografering av beduinmenn. Ja, jeg vet det, det er jo ikke bra, men fristelsen ble for stor. Flere med meg fikk assosiasjoner til Jack Sparrow. Tenk om Johnny Depp hadde kommet ruslende. Det hadde vært en overraskelse!

Dagens andre etappe gikk bakpå et lasteplan. Morgenfriskt, småkaldt og luftig. Vi er alle godt pakket inn.

Vel ute av buss-jeepen var det bare å stramme skolissene og rette ryggen for dagens første motbakke. Vi skulle gå mot Addeir (klosteret).

Stien tok oss over flere høye fjellpass med stupbratte fjellsider over oss og dype kløfter under oss. Den slynget seg på smale fjellhyller og i trange slukter. Dette var en del av veien som i tidligere tider ble brukt av kamelkaravanene. Den gang da var ikke stien tilrettelagt med trapper og murer som nå. Ikke skjønner vi hvordan de tok seg frem her!

Midt i stien fikk vi se fossiler etter sjøgress! Underlig å tenke på at det en gang var havbunn der vi stod.

Veien klamrer seg videre under fargerike utspring og på smale hyller før den når et skjult platå høyt over den imponerende avgrunnen til Wadi Siyyagh.

Ikke verdens beste bildet det du ser her under, men poenget med bildet er fjellet over hodet til Marit og Line. Fjellet heter Jebel Harun og er det høyeste punktet i nærheten av Petra med sine 1350 moh. På toppen av fjellet finner man en helligdom, som er det antatte gravstedet til profeten Aaron, broren til Moses. Dette er det – utrolig nok – enighet om blant jøder, kristne og muslimer!

På vår vei videre snublet Safa og jeg over Jordans nasjonalblomst! Det var nesten så Petra-guiden Mahmoud ikke trodde på oss da vi fortalte det. Det er visstnok er helt feil sesong for den. Her er den da allikevel på vei opp av sanden – «the black Iris».

Så dukket plutselig Al-Deir, (Monastery) opp. «Klosteret» er Petras nest mest kjente bygning og er fasaden til en nabateisk kongegrav. Bygningen ble trolig brukt som kloster i den bysantinske perioden, derav navnet. 

Al-Deir, (Monastery/Klosteret)

Bygningen er imponerende stor og forseggjort – og ikke minst velbevart.  Tenk at vi får oppleve dette, nesten helt uten andre turister. Trist for Jordan – fantastisk for oss.

Her må det (også) tas litt bilder!

Etter drikkepause, fotosessions for alle damen, biopause med mer er det tid for å gå videre. Bare ett gruppebilde til først.

Nabateer-trapper, med nye muligheter for shopping på hver avsats, fører oss ned til det gamle Petra.

Det er mange trapper å gå ned og mye å se på. Her finner vi både upraktisk antrukne turister, mer kledd for fotoshoot enn for 400 høye trappetrinn i motbakke, esler med og uten slitne upraktisk antrukne turister (vi anbefaler selvfølgelig tursko og sekk), butikker, kaféer og vakker natur.

.

De lokale drosjene

Så er vi nede i Petra og det er tid for lunsj.

Etter lunsj fikk flere seg en overraskelse. Det var mer å se! Vi var allerede stappfulle av inntrykk og dagen var ikke halvgått. Der vi stoppet for lunsj var vi så vidt kommet inn i bakgården til dette fantastiske stedet.

Eldgamle ruiner og eseldrosjer

Det som i dag er synlig er estimert til å være 25% av den opprinnelige byen. Sagt på en annen måte – 75% er enda ikke utgravd! Vi gikk storøyde og andektige rundt i severdighetene og det var ikke fritt for at jeg følte meg bittelitte grann som en uopplyst molbo fra nord. Den kunnskapen nabateerne besatt for 2000 år siden er imponerende!

Petra var opprinnelig kjent av dets innbyggere som Raqmu. Byen ligger i en skråning i fjellet Jebel al-Madhbah («Alterets fjell»), som utgjør den østlige siden av dalen Arabah, som går fra Dødehavet og til Akababukten. I henhold til Hieronymos fra Kardia ble navnet «Petra» gitt av greske handelsmenn som observerte at byens innbyggere om våren praktiserte ofringer til en guddom på en stor stein, det vil si en petra. Det er antatt at stedet har vært bosatt så tidlig som 9 000 f.Kr. og at Petra  muligens var etablert på 300-tallet f.Kr. som hovedstad for nabateere.

Wikipedia

Stedet har vært på  UNESCO sin liste  over verdensarvsteder siden 1985. UNESCO har beskrevet byen som «en av de mest dyrebare kulturelle eiendeler i menneskehetens kulturarv.» (Store norske leksikon).

For 2000 år siden var Petra en metropol med mer makt enn Damaskus. Byen var imponerende med palasser, store vannanlegg og hager. Den hadde et enormt tempel og amfiteateret hadde plass til 4000 tilskuere. Store riker reiser seg og faller. Petra ble etter hvert erobret av romerne, rammet av jordskjelv og styrtfloder og til slutt glemt. Først i 1812 ble byen gjenoppdaget av en sveitsisk oppdager ved navn Johann Ludwig Burckhardt.

En av varene nabateerne handlet med var frankincense (gummiharpiks). De handlet også med røkelse og myrra. Jeg kjøpte meg en ny julekule til juletreet mitt.

Vi falt for fristelsen til å få litt eksotisk kullsminke. I Jordan går både kvinner og menn med denne typen sminke, som skal gjøre det lettere å se i sterkt solskinn. Jeg testet det ut. Trengte ikke solbriller resten av turen.

Mahmoud fikk til slutt revet oss løs fra bodene med sminke, smykker og suvenirer. Vi hadde mer å se.

Først ut var det fantastiske amfiteateret som hadde hatt plass til 4000 mennesker. Hele amfiet er hugget ut av fjellsiden. Dette er, i følge http://www.visitpetra.jo det eneste amfiet i verden som er bygget på denne måten. Nabateerne begynte å jobbe fra toppen og arbeidet seg møysommelig nedover. Det må ha tatt tid!

Det fantastiske amfiet i Petra

Vi går videre forbi en nylig utgravet «villa» og flere graver.

Og så er vi ved det mest kjente landemerket i Petra; Al-Khazneh (the Treasury/skattkammeret). Skattkammeret er antatt å være et mausoleum for kong Aretas IV og ble i 2007 annonsert som ett av Verdens sju nye underverk.

Vi tok en pause her for å høre litt om historien, teoriene om skatten som mange trodde befant seg i urnen på toppen, og som forklarer hvorfor mye av fasaden er pepret med kulehull. Traff man godt kunne jo urnen knuse og rikdommen strømme ut over de heldige.

Underlig hvor fristende det er å komme tett på en dromedar. Men de kan også bli litt vel nærgående!

Vi tok veien ut gjennom al-Sīq, «sjakten». Denne skulle vi se nærmere på dagen etter, så vi gikk i radig tempo. Noen hadde gått mer enn en overtråkket fot hadde godt av og tok en golfbil til hotellet.

Ute av den omtrent 2 km lange sjakten har vi igjen ett lite stykke på vei før vi nådde hotellet vårt i Wadi Mousa (Moses dal).

Wadi Mousa

Fremme på hotellet gikk vi rett i baren. Man blir så tørst av å være ute hele dagen!

Vi rakk også en dusj og ett klesskift før middag. Jentene kler også flagrende kjoler.

Nok en spennende og innholdsrik dag var over og vi sukket alle henført av alle opplevelsene og inntrykkene.

God natt!


Den neste dagen skal vi utforske Petra mer før vi setter kursen mot Wadi Rum. Bli med oss videre på turen!

Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:


Har du lyst til å få innleggene mine rett i innboksen? Legg inn e-posten din her:

Dag 5: Jordan Trail – Fra Ghbour Whedat til Lille Petra

Den neste etappen på Jordan Trail gikk fra leiren vår i Ghbour Whedat til Lille Petra. Turen er på 14 Km og vi skulle opp og ned ca 600 høydemetre.

Denne morgenen ble vi servert omelett til frokost! Det var det ingen som hadde forventet her ute i vår «wilderness camp» og det var ikke fritt for at det ble jublet litt!

Det er god morgenstemning i campen; de sminkes, tøyes og bøyes, pakkes, pusses tenner – alt samtidig som campen rigges ned.

Vi fortsatte fra leiren vår i Ghbour Whedat med godt humør, en støvete vei under oss, smil i fjesene og sol fra en skyfri himmel over oss. Vinden vi har blitt advart mot uteble også denne dagen.

Underveis ser vi flere beduin bosetninger og sannelig ble det også muligheter for litt shopping. Den lokale gjeterdamen får avsetning på håndarbeidene sine og vi går videre med litt tyngre sekker og litt lettere lommebøker.

Damen solgte nydelige håndbroderte mapper i vakre farger

Videre herfra gikk vi gjennom partier med fantastiske farger på fjellet. Fargene kommer av de ulike mineralene som er i sandsteinen. Gult = sulfid, grå = jern + silica, bronse/lilla = kobber og jern, rød = jern, hvit = silica (silisiumoksid) og blå = magnesium. Her må noen som kan dette bedre gjerne korrigere meg. Guiden snakket fort på engelsk med arabisk accent. Noe kan ha blitt borte i oversettelsen. Uansett – akk så vakkert!

Det er en varm dag. Salttabletter er inntatt, vann drikkes så ofte og mye som mulig, men ingen klager. Hjemme fryses det.

På veien passerer vi også ruiner fra Nabateernes tid, med vin- og olivenpresser, akvedukter og andre eldgamle vanninfrastrukturer. Dagens løsninger er unektelig mindre vakre der rørene i blå og sort plast slynget seg gjennom landskapet. Hva de kunne og visste for 2000 år siden!  

Da vi kom til denne grønne flekken i det ellers så golde landskapet var det unektelig litt godt å se noe grønt igjen. Kontrasten mellom de frodige vekstene og de røde og gule fjellene var vakker.

I akkurat dette området dyrket de granatepler, oliven og pomelo.

Bilde nummer tre i karusellen under viser den eneste vannpytten vi så under hele turen. Utrolig nok var det kun det ene eselet som ville drikke. Hvor de har fått vann fra ellers på turen er et lite mysterium.

Vi hadde et stykke igjen til Lille Petra og flere begynte å kjenne på såre føtter. Under ett tre ble det plastring av føtter mens vi spiste dadler og nøtter.

God stemning til tross for diverse gnagsår

Den med flest gnagsår fikk haike med eselet. Det var ikke fritt for at Line følte seg litt som Maria på vei til Bethlehem.

Vi andre vandret videre med apostlenes hester, mens landskapet igjen var i endring.

Området vi gikk gjennom var flatere og mer som en ørken. Varmt, støvete og goldt, med tørre gresstuster og små busker.

Oude og Line rir inn i villmarken

Og i dette knusktørre landskapet, dukket det plutselig opp en krokus! Naturen er fantastisk!

Så var det var tid for lunsj og en beinstrekk. Det var så fantastisk å sitte der og se utover landskapet mens tærne viftet fornøyd i sola. Godt liv!

Vår tid med Oude, Jahir og eslene hadde nå kommet til slutten. Dit vi nå skulle kunne ikke eslene gå. Vi takket for følge og ønsket dem god tur tilbake til start. Fine folk, søte esler.

Vi takker så mye for følget!

Vi næret oss nå dagens mål, Lille Petra. Men først skulle vi klyve og gå gjennom en vakker dal.

Stien vi gikk tok oss bakveien inn i Lille Petra, også kjent som Siq al-Barid som betyr den kalde canyonen.

Vi fikk virkelig følelsen av å gå inn baktrappa som også var gjemt bak trærne

Det første vi kom til var en kafe-butikk. Det ble hvilt, drukket granateplejuice, kost med katter og lagt igjen litt penger.

Lille Petra er også på Unescos verdensarvliste. I likhet med Petra ble stedet sannsynligvis bygget på høyden av nabateeisk innflytelse i løpet av det 1. århundre e.Kr. Selv om formålet med noen av bygningene ikke er klart, mener arkeologer at hele komplekset var en forstad til Petra, og skulle gi husrom til handelsmenn på Silkeveien. (Wikipedia, Store Norske Leksikon).

Det første Line gjør i Lille Petra er å tråkke skikkelig over. Akkurat når det ikke var esler lett tilgjengelig. Ikke isposer heller. Coca-cola fikk duge. Og en taxi. Vi andre trasket de siste kilometerene langs en vei og var veldig lykkelige da vi kom frem.

Vi overnattet i en flott beduinleir rett utenfor Lille Petra. Teltene hadde eget bad med dusj! Det ble også nok en solnedgang på oss fra en knaus bak campen. Det var ikke noe å si på stemningen denne kvelden heller.

Utrolig nok kom alle seg ned fra knausen igjen i god behold. SÅ lystig ble det at det ikke var en selvfølge.

Middag

Etter nok en fortreffelig middag ble det en avslappende kveld. Gruppa var positivt preget av mange kilometer i beina, latter, sol og mange inntrykk. Det var god stemning, massasje for de heldige og vannpipe for de «modige».

God natt fra Lille Petra!


Neste etappe på Jordan Train går fra Lille Petra til selveste Petra. Dette er en del av turen du absolutt bør få med deg!

Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:

Dag 4: Jordan Trail – Fra Furon til Ghbour Whedat

Den andre dagen på Jordan Trail skulle vi gå fra campen vår i Furon til en ny teltcamp i et område som heter Ghbour Whedat, en tur på 17 km. Vi skulle opp 750 høydemetere og ned 920 høydemetere.

Dagen startet imidlertid med frokost, festing av skjerf på hodet, tannpuss, te eller kaffe og nedrigging av campen.

Hjelperne våre fraktet telt og alt utstyr til neste camp mens vi går den naturskjønne ruten. Turistpolitimannen var sliten og valgte å sitte på med en av bilene. Hvordan han hadde tenkt å passe på oss derfra er noe uklart.

Imponerende hvor mye man kan få plass til i en jeep!

Vi gikk fra Furon og fortsatte forbi Ras Al-Feid mot Ghbour Whedat. Stien vi fulgte har tradisjonelt blitt brukt av beduinske gjetere og førte oss gjennom de majestetiske Sharah-fjellene. På veien møtte vi på gjetere med esler, hunder og store mengder geiter.

Oude fortalte meg at når gjeterne stopper eslene, så stopper flokken med geiter og holder seg rundt dem.  Når vi gikk forbi med våre esler ble det derfor litt kaos. Geitene begynte å følge etter feil esler. Litt ekstra jobb for gjeterne, men alle smiler og vinker og er vennligheten selv.

Vi klatrer gradvis oppover bakkene og utsikten over ørkenen er imponerende. Hver sving på veien avslører et nytt, spektakulært panorama.

Underveis får vi demonstrert «såpebusken». Gnir du hardt og ganske lenge på den og så tilsetter litt vann, skummer den faktisk – og luktet litt godt. Det så lettere ut enn det var.

På vei opp fjellet forteller Safa en historie om en ung gjeterkvinne. Hun bodde med mannen sin i hulen du kan se mellom Safa og Oude i bildet under. Gjeterkvinnen var gravid og fødte en sønn alene ute i fjellene mens hun passet på geitene. Det høres jo trist ut og og når man ser hulen tenker man at ja ja, det var vel hundrevis av år siden. Neida! Denne kvinnen var moren til Oude (som er sånn ca 30 år) og det var faktisk storebroren hans som kom til verden på den måten. Aldersforskjellen dem i mellom var 45 år, så da kan dere jo regne ut når dette var. Så lenge siden er det ikke. Eller?

Hulen i bakgrunnen mellom Safa og Oude

Jeg forsøkte i starten av turen å gå midt i gruppa, men fikk stadig vekk en av damene krasjene inn i ryggsekken når jeg stoppet for å ta bilder. Ganske raskt ble jeg derfor halen i gruppa og ble gående bakerst mens jeg sukket henført. Steinformasjonene og fargene tok pusten fra meg. Kameraet gikk varmt. Jeg gliste, tok bilder, smilte mot sola og nynnet fornøyd.

Se på dette artige fjellet som deler seg opp i kakestykker!

Et stykke opp i motbakkene fulgte vi et gammelt elveleie med morsomme lagdelte formasjoner. Her tok vi også en pause i et blankpusset parti av elveleiet.

Vi trasket rundt og så vel ikke så mye ned før vi ble gjort oppmerksomme på noen spor i steingrunnen under oss. Dinosaurspor! Jeg gjentar; spor etter en dinosaur!

Hvor mange millioner år siden denne lille dinosauren trasket her og satte spor etter seg skal jeg ikke prøve å gjette, men det var unektelig en fantastisk opplevelse å få se og kjenne på sporene. Hvordan så det ut her den gangen? Jeg ble helt andektig. Jeg har tatt på dinosaurspor – og børstet også ut litt rusk fra det ene sporet. Nevnte jeg at jeg har tatt på dinosaurspor?

Naturen fortsetter å forundre, trollbinde og overraske!

På dagens høyeste punkt ble det pust i bakken, te og mer utsikt over Wadi Araba.

Vi vandret videre med freidig mot!

På en høyde gikk stien innom en strategisk plassert borg, med utsikt over Wadi Araba, fra selveste Saladin sin tid! Korsfarernes edle motstander! (Jeg kan anbefale å lese mer om han – eller les serien om «Arn» av Jan Guillou).

Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb mest kjent som Saladin var en muslimsk politisk og militær leder av kurdisk opprinnelse som grunnla Ayyubide-dynastiet. (Wikipedia)

Da vi fortsatte gikk vi inn i nok et uvirkelig vakkert område av Jordan. Sandsteinen er formet av vann, sand og vind gjennom millioner av år og her gikk vi midt i et naturlig underverk. Jeg har ikke ord. Tro meg når jeg skriver at jeg aldri har sett maken. Og du må bare se bildene.

Kristine og jeg havnet i bakevjen da vi begynte å plukke med oss stein. Blir ikke for gammel for sånt!

Vi fortsetter til campen vår i Ghbour Whedat. Her venter Leith med varme, store smil, kald brus og hjertelig «Jahalla, jahalla!» til velkomst.

Se denne fine leirplassen! Leiren ligger mellom kunstferdig formet sandstein. Hull, groper, kanaler og sprekker setter fantasien i sving. Vi så packman, hodeskaller, elefanter, sopp, smilefjes og for ikke å glemme huset til Barbapappa (noen av dere er vel gamle nok til å huske han?) .

I camp nytes livet. Mens noen brukte dusjtelt og do-fasilitetene satt andre og lufter tærne, nøt kald drikke, avslapning og lattermild småprat.

Turistpolitimannen lurer du sikkert å hvordan det gikk med? Han var dratt hjem da vi kom til camp. Norske damers turtempo – eller tur generelt – var ikke noe for han. Det var tydeligvis ikke SÅ viktig å passe på oss.

Livet er godt!

For å komme til stedet vi skulle se solnedgangen fra måtte vi klatre og klyve mellom steile klippevegger og spennende passasjer. Eller, vi måtte ikke, men det var en artigere tur, så da tok vi den. Sandsteinsklippene er gjennomhullet med grotter, groper og uimotståelige formasjoner å henge i, sitte på og krype sammen i. Tiden vi hadde var for kort til å utforske alt.

Vi rakk bare litt lek og fotografering før vi måtte ile videre. Solen var på rask vei ned, men vi rakk det. Sola senket seg og roen inntok gjengen.

Kristine og Oude i solnedgangen

Da vi kom tilbake fra solnedgangsturen hadde våre gode hjelpere gjort campen om til en magisk 1001-natt drøm. Det var plassert lykter ved teltene, i huler og grotter i klippene rundt leiren vår og over hodene våre dukker stjernene frem en etter en. Det var så vakkert at tårene pipler. Rundt meg så jeg strålende smil og hørte lavmeldte sukk i skumringen. Det var ikke fritt for at det blinket i flere øyne enn mine.

Det var god stemning rundt leirbålet også denne kvelden. Hilde Lillian og jeg bød på Mashmallows og medbrakte pinner til bålet, som ble satt pris på både av lokale hjelpere og norske damer. Over oss var nattehimmelen spekket med stjerner.

God natt fra Ghbour Whedat!


Den neste etappen på vårt Jordanske eventyr går fra Ghbour Whedat til Lille Petra. Det er bare å bli med videre på turen!

Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her: