Denne dagen tok vi farvel med Geoff og kjørte sørøstover mot Cathedral Peak Hotel.
Vi står i kø for å klemme Geoff. Han syntes det var bare litt kleint. Foto: MarianneFerdig klemt er vi klare for en ny etappe i buss. Foto: Anita
Da vi tittet opp mot fjellene vi skulle ha campet i, kunne vi se snø! Klok beslutning at turen ble lagt om.
Før vi dro rakk vi akkurat å få med oss en sjelden fugl; Rødkrone Ibis eller Southern Bald Ibis som den heter på engelsk. Denne fuglen er listet som sårbar på IUCNs rødliste (den offisielle rødlisten over truede arter i verden).
En skallet Ibis i all sin prakt
Vi hadde nå noen timer foran oss i bussen. Mer tid til å observere og fordøye inntrykk.
Da vi nærmet oss hotellet måtte det bare stoppes for å ta bilder av de majestetiske fjellene vi snart skulle bestige.
Anne tok dette bildet. Nesten morsommere det enn utsikten!
Cathedral Peak og The Bell kan sees oppe til høyre i bildet under. Opp i det området skal vi snart. Ser umulig ut, men vi tar en dag av gangen. Nå til hotellet.
Cathedral Peak Hotel
Cathedral Peak Hotel
Cathedral Peak hotell er et familiedrevet hotell som har holdt på siden 1939 og som i 1947 til og med hadde besøk av den engelske kongefamilien. Hotellet er veldig flott, velholdt og og perfekt beliggenhet. Stedet ligger perfekt plassert i forhold til mange spennende fotturer – og ikke minst hadde hotellet fasiliteter som spa avdeling og svømmebasseng – som jeg ikke rakk å benytte meg av. Vi kunne godt ha blitt her i flere dager uten å kjede oss.
Hotellet hadde sin egen ganske tamme Bushbuck. Vanligvis blir disse brukt til mat, mens denne damen fikk lov til å være gressklipper i stedet. Vil tro den satte pris på det.
Etter innkvartering og lunsj valgte noen å nyte hotellets fasiliteter – og eller litt alenetid – mens andre ble med på tur til den pittoreske Rainbow Gorge.
Rainbow Gorge
Fra Didima Camp startet turen i en ganske seig motbakke. Det tok litt tid å få igang kroppen etter timer i buss. Vi måtte ganske kjapt lette litt på antrekket.
Hilde Lillan og jeg har iført oss riktig buff. Vi er i turbobla! Motbakken var seigere enn den ser ut her, men ingen tvil om at vi er på riktig vei. Foto: Beate
Stien gikk ved foten av høyde ved navn Tryme og gjennom en skog av «yellowwood» (gulved) til Ndumeni River Gorge. Gulved er en tresort som har vært tilstede i dette området i over 100 millioner år!
Fra høydedraget gikk stien nedover mot elven og vi kom snart inn i god gammeldags jungel.
Stien følger elven oppstrøms inn i en kløft, forbi steinbassenger, stryk og fosser.
Vi klatret over trestammer, under store kampesteiner, opp glatte stiger, gjennom dampende, våt og tett jungel. Mosen hadde fantastisk gode levekår her og «treehugging» fikk en litt våtere sjarm enn vanlig.
Innimellom krøp stien ut av jungelen og litt opp i høyden slik at vi fikk se elvens vei i fugleperspektiv.
Lise, Lise Sofie og Marianne stråler på tur
Det er tydelig hvordan elven gjennom årtusener har formet det som ser ut som myke og blankskurte formasjoner i steinen. Man får jo lyst til å hoppe uti elven og la seg drive med nedover! Men vi hadde trussel om at «mørket kommer og tar oss» hengende over oss. Ingen tid til å bade denne gangen.
Andreas spurte oss gang på gang om vi ville snu. Det kunne nemlig være litt krevende lenger fremme. Vi bare så hoderystende på hverandre og skjønte ikke spørsmålet. Snu? Det er da ikke noe alternativ når vi har kommet så langt. Vi skulle da se hva som er i enden av kløften!
Etter flere djerve elvekrysninger, som vi forserte mer eller mindre lekende lett kom vi til turens ende.
Chock-stone
Juvet er her så smalt at det, når det er mye vann, ikke er mulig å komme lenger. Her befinner det seg en enorm stein som kalles «chock-stone» kilt fast mellom juvets sandsteinsvegger.
Gjengen med «chock-stone» i bakgrunnen
Det sies at dersom solen står i riktig posisjon, kaster vannet som renner ned langs sidene av juvet opp glitrende regnbuer som danser i spruten. Derav navnet «Rainbow Gorge». Vi var dessverre ikke så heldige at vi fikk se dette fenomenet, men ble i stedet selv dusjet av alt vannet. Noen syntes det var deiligere enn andre.
Hilde Marie ved «the end point»
Turen tilbake gikk samme vei som vi kom og sannelig var det ikke spennende denne veien også.
Vi viste hva som bor i oss og satt opp et forrykende tempo for å unngå å bli «tatt av mørket». Andreas måtte innrømme at han var veldig stolt av oss alle sammen. Det var vi også.
Vi rakk ut av jungelen før mørket kom og tok oss
Turen er på ca 9 km og vi rakk akkurat tilbake til start i det sola gikk ned.
Etter en natt med forrykende regnvær, lyn og torden, men heldigvis bare to kortreiste turer ut i buskene for nødvendig ærender, opprant morgenen med tykk tåke og duskregn.
Kaffe og frokost ble inntatt stående i reneste Kavli-stil mens teltene ble pakket ned av våre medhjelpere. Mens vi står der og ser ut i den tjukke tåka sier Hilde Marie blidt; «Det letter!» Umiddelbart smeller det tilbake fra Anita: «Nei, nå har du ligget for lenge ved siden av Heidi!» – til stor latter fra de omkringstående. Jeg tenker vi skal være takknemlig for at det er et lysere Hilde Marie har pådratt seg og ikke min hese hoste. Jeg er ganske fornøyd! #positivitetsmitter.
Bekymrede men blide AnitaAlltid blide BeateNy-positive Hilde Marie#alltidpositive
For orden skyld må nevnes at Anita er riktig så positiv og blid, men at hun samtidig er littegrann bekymret for en hel del ting. Da hun fant en likesinnet i Hilde Marie ble hun glad, og nå var hun redd hun igjen var alene på Team Bekymret. Det hele hadde med andre ord en helt naturlig forklagring.
Nedrigging av telt mens vi står, spiser og poserer.
Turen ned gikk i samme sti som vi hadde gått opp to dager før, men opplevdes allikevel helt annerledes. I brattkneika var Geoff fremdeles sikringen vår, selv om vi alle hadde gått ned og opp samme vei helt uten sikring dagen før da vi skulle vaske oss. Rett skal være rett; nå var det vått, glatt og vi hadde store sekker, ponchoer og hetter det var et svare strev å manøvre i.
Tåken innhyllet fjellene og lå tykk og lodden langt ned i dalsidene.
Fargepaletten på tur i tåka
Landskapet ble diffust og fikk nye, mer utydelige konturer mens vanndråpene skapte kunstverk av planter og blomster.
Det er vakkert med tåke synes jeg.
Jentene er uansett like blide! Spiller ingen rolle om det er sol eller regn. Her er det aldri sure miner og det setter jeg umåtelig stor pris på. #positivitetsmitter
Vi vandrer i tåke og regn gjennom dalen. Det er vått, men ikke kaldt og vi holder god fart. Underveis passerer bærerne oss i enda bedre driv.
Vi møter på flokker av hester og kuer med tilhørende gjetere, og vi vandrer i vei.
En drøy kilometer fra der vi startet turen ble det lunsj og vask av ekstremt gjørmete bukser i elven. «When in Africa, do as the locals». Her passet vi på å fylle vann ovenfor den vigorøse vaskingen.
Start og stopp for campingdelen av turen
Tilbake ved start, valgte noe av oss litt overivrige, å gå de siste fem kilometerene tilbake til Mnweni kultursenter for å få en nærmere titt på dagliglivet i området.
Det ble en lett spasertur på hardpakket grus- og jord vei. For det meste møtte vi skolebarn på vei hjem, i tillegg til småsøknene deres som lurte veldig på om vi hadde godteri til dem. Unger er unger overalt i verden.
Ved ankomst kultursenterer ble vi innlosjert i de karakteristiske runde Zulu-hyttene. Garantert fri for Tikoloshe (tidligere omtalt ondsinnet gnom). Alle var glade for å få senger og tett tak over hode og det var ikke fritt for at vi trengte å tørke litt tøy og utstyr.
Hilde Marie kler Zulu-hutte
Ettermiddagen ble både kulturell og festlig!
Først på programmet var et besøk til ett av stedene med hulemalerier laget av San folket (Bushmen). I området her er det over 200 steder med hulemalerier, men kun fem av dem er åpne for publikum. Det var en viss usikkerhet om akkurat disse maleriene var 200 eller 2000 år gamle, men en null fra eller til er visst ikke så viktig her. «This is Africa» (må sies med et lite skuldertrekk). Uansett er maleriene imponerende og da også en av årsakene til at denne nasjonalparken er på verdensarvlisten.
Etter det kulturelle innslaget var det tid for kroppslig påfyll. Den lokale butikken fikk tidenes dagsomsetning da alle damene ramlet inn i butikken for å kjøpe brus, øl og snacks. Noen hadde til og med vært der en tur tidligere på dagen og var på hils med betjeningen.
Det gikk rykter om at vi konsumerte 22 liter øl, resten av de 15 literne med vin og en klunk med Jäger. God stemning ble det!
Bestyreren av kultursenteret satt og gliste og ristet på hodet. Virket ikke som om lystige norske damer var et syn han var vitne til så ofte.
Planen for denne delen av turen var å gå Mnweni Hike og overnatte 3 netter i telt. Værmeldingen var imidlertid ikke god. Det var meldt styrtregn, lyn, torden og snø på toppene og det ble derfor, fornuftig nok, gjort en endring i programmet. Vi pakket i dag kun lette dagstursekker og lot resten ligge igjen i camp. I stedet for å gå opp på 3000 meter og bli der, skulle vi nå ned igjen samme vei som vi gikk opp.
Morgen i camp
For å rekke opp og ned før regnet kom, startet vi grytidlig. Fjeset mitt hadde enda ikke skjønt at det var dag, men varm kaffe i koppen og frokostblanding i magen gjorde susen.
Fordelen med å være «morgen-puffed» i fjeset er mindre rynkerFrokost i det friHilde Marie nyter kornblandingen sin
I det vi gikk rumlet og bråkte det lenger nede i dalen og vi fikk fine dusj av regn. Det var heller ikke i henhold til værmeldingen. Geoff, med sin stoiske ro, så på våre bekymrede fjes, så på været og forkynte at det ikke kom mot oss. Ingen grunn til bekymring. Bare å straske i vei.
Vi forlater campen og går mot Rockeries Pass
Det går opp, opp og oppover. Denne dagen blir det omtrent 900 høydemetere i beina. I løpet av dagen ble det drøye 10000 høye kneløft. Det kjennes.
Cabbage tree (Cussonia)
Rockeries Pass er imponerende! Fjellformasjonene sendte oss rett til Mordor (de som har sett Ringenes Herre vet hva jeg snakker om) med sine pinakler og tagger som står opp som orgelpiper.
Det er i motbakke det går oppoverEn gjeng med hobbiter på vei inn i Mordor
På zulu kalles fjellene passende nok uKhahlamba som betyr barriere av spyd.
Majestetiske fjellformasjoner
Wikipedia kan fortelle: Geologisk sett er Drakensberg en rest av det opprinnelige afrikanske platået. Fjellene har en hette av basalt på opptil 1500 m tykkelse, med sandstein under og nedenfor. Dette har skapt et landskap med bratte sider og mange tinder.
Når man går sånn i motbakke, ser man gjerne ned mot bakken. I ett sett. Hva passer vel bedre da enn å introdusere dere for litt stein? Her ser dere blant annet kvarts og den fine turkise er Malachite, som jeg kan informere om at er et kobberkarbonathydroksydmineral, med formelen Cu₂CO₃ (OH) ₂. Det visste dere nok ikke!
Denne bakgrunnen kunne vi ikke gå forbi ufotografert! Storslagent og makalaust! Vi manglet flotte nok ord til å beskrive disse omgivelsene.
Fargesterke og fine fruer mot fabelaktige formasjonerOtanthus maritimus (tror jeg)
Et knippe smilefjes:
På toppen av passet møter vi et åpent, goldt og vidstrakt fjellplatå hvor det meste av det vi ser er Lesotho. Ett nytt land kan legges til listen.
Alt du ser her er fjellandet Lesotho
Fun fact: Lesotho er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1000 meters høyde. Laveste punkt er 1400 moh, og over 80 prosent av landet ligger over 1800 moh. (kilde: Wikipedia)
Nytt land besøkt!
Vi er nå på 2900 moh og her oppe i høyden er det betydelig friskere temperatur. Det er lett å gå og vi strener mot klippene hvor gribbene bor. Der skal vi få på oss varmere klær og ikke minst spise lunsj.
Relativt goldt. Våren har ikke kommet hit enda.
Da vi kom frem til utsiktspunktet mot Gribbkolonien kledde vi på oss alt vi hadde av varmt tøy. Andreas, som sa han alltid går i shorts, måtte motstrebende trekke frem strikkelua. Han var absolutt ikke kald. Neida. Men han hadde nå engang tatt med seg lua, det var jo synd å ikke få brukt den… og skjerfet… hutre, hutre!
Andreas er kjempevarm. Foto: Anita
Vi spiser lunsj, ser på utsikten og hviler bena. Over oss sirklet de enorme gribbene med et vingespenn på to meter på de oppadgående luftstrømmene.
Langt der ned i dalen er campen vår
Over oss sirkler gribbene
Det var ikke lett å få tatt bilde av disse enorme fuglene, men vi prøvde – alle som en. Synes Anita fikk det best til.
Foto: Anita
Mens vi satt der ble vi plutselig oppmerksom på en flokk med sauer som kom veltende over åsen. I følge med sauene var en Basotho gjeter og flokken hans med hunder. Geoff ga han litt mat, men han var egentlig mest opptatt av om vi hadde røyk. Det hadde vi ikke.
Basotho gjeter med stålkontroll på hundeflokken. Den ene pyntet med plastbiter.
Vi begynte å bli kalde, og syntes kanskje hundene var litt skumle, så vi bestemte oss for å returnere til camp. I det vi gikk, kastet hundeflokken seg over eggeskallet og smulene våre. Skrint kosthold.
Hadde vi fulgt opprinnelig program skulle vi ha campet på denne høyden. Grunnet varsel om lyn, torden og snø med påfølgende ekstremt ufordrende nedfart på gjørmete og eroderte stier ble ruten lagt om. Vi tenkte alle at det var en klok beslutning.
Regnet lot heldigvis vente på seg og vi vandret glade av sted.
På veien traff vi et ganske stort eksemplar av arten tusenbein. Denne ble visst tradisjonelt brukt i malingen man brukte for å lage hulemaleriene. Vi lot den vandre videre.
Turen ned forløp udramatisk med innslag av gla’ kristne melodier sunget med stor innlevelse og patos. Det var rett og slett imponerende hvor mange som kunne tekstene til de underligste sangene. Før neste tur må det øves!
Tilbake i camp styrtet vi alle avgårde for å dyppe kroppene i kulpene før regnet kom.
Anne rakk forøvrig full hårvask med rikelig med sjampo. Beate slet med dette i flere dager etterpå, da drikkesekken ble fylt opp nedstrøms for Annes badekulp. Øvrige kommentarer trengs vel ikke.
Snart kunne Geoff sukke lettet over at det meldte regnet med tilhørende torden kom rullende opp fra dalen. Det hadde ikke vært gøy for noen om ruta ble lagt om og regnet uteble. På denne måten ble alle fornøyd og vi tok oss en siesta i teltet.
Hilde Marie nyter teltlivets glederTåke og duskregn
Det ble en fuktig ettermiddag og utover kvelden tiltok regnet. Vi tilbrakte kvelden i messeteltet helt til Geoff, som insisterte på å stå utendørs, var gjennomvåt og måtte få lov til å komme inn og legge seg.
Tøy og bøyTettpakket telt samvær
Litt protester på den noe tidlige kvelden ble det, men vi hadde det jo ganske fint i teltene også.
Det regner på teltduken
Morgendagen ville komme med nye opplevelser, og med mer smil, latter og sang. Det var bare å glede seg og mens regnet plasket mot telduken og overdøvde det meste av snorking sovnet alle som en. Noen sov til alt hell opptil flere ganger.
Dagen startet med litt mer transport gjennom den Sør-Afrikanske landsbygda. Jeg liker slike forflytninger i ett nytt land. Transportetapper gir tid til å observere, reflektere og undres. Det er en form for meditasjon å se et land passere utenfor bilvinduet.
Etter en noen timer på spennende veier var vi fremme ved Mnweni kutursenter, som ligger ved foten av den mektige Drakensberg fjellkjeden. En del av fjellkjeden er innlemmet i nasjonalparken uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark i KwaZulu-Natal og ble i 2000 utnevnt til verdensarvområde blant annet på grunn av bergkunsten som finnes her.
På kultursenteret ble vi møtt av Geoff, vår enda mer lokale guide, som også fungerte som kokk på turen. Det viste seg at Geoff hadde drevet pizzaresturant, så vi var i særdeles gode mat-hender, selv uten servering av pizza.
Staute guider: Geoff og Andreas
Før vi går videre må jeg introdusere dere for gjengen. Her har vi forsøkt å sortere oss så godt det lar seg gjøre:
Line, Lise og Lise SofieHeidi, bare Hilde, Hilde Lillian og Hilde MarieMarianne, Anne-Karine, Ann-Cathrin, Anne og AnitaBeate
Ved kultursenteret ble det alvor i pakkingen. Pakksekkene som bærerne skulle hjelpe oss med å frakte måtte fylles og sekkene vi selv skulle bære måtte finjusteres. Det ble summet, stresset, løftet, stappet og sammenlignet. Litt armer og bein, men det gikk bra. Men ingen hadde løftet på sekken til Line.
Vips var vi tranportert de siste kilometerene startpunktet for turen og alle var plutselig lyn-klare.
Line (foran) er litt tynget til jorden. Hilde Marie som bærer ALT selv føler seg klar nok til en runde med utfall. Foto: Marianne Østensen
Planen var å gå Mnweni Hike med tre overnattinger i telt. Det var vanskelig å se at det skulle bli noe problem da vi starter turen i 30 tørre varmegrader, men værmeldingen varslet snø i høyden, så vi var beredt på at vi muligens måtte gå for plan B.
Mot og i disse fjellene skal vi vandreZulu homestead
Geoff fortalte oss at man av høflighet skal stoppe ved porten til et Zulu-homested og vente der til man blir invitert inn, da porten markerer «husets» grenser. Hvert hus har sitt formål. Ett til matlaging, ett til soving osv. Tradisjonelt var alle Zulu-hus runde fordi Tikoloshe, en dverglignende ond «nisse» som kan forårsake sykdom og død gjemmer seg i hjørner. Sier seg selv at man da ikke vil ha mange hjørner i huset sitt.
Vi er i gang med vandringen. Sola skinner fra en skyfri himmel, praten går lett, varmen kjennes godt og vi koser oss.
Underveis går vi igjennom lunder med Sør-Afrikas nasjonalbusk Protea cynaroides, også kalt king protea. Denne busken er avhengig av branner for å spre seg. Frøkapslene eksploderer når de blir utsatt for sterk varme! Det er nå vår i Sør-Afrika og veksten var så vidt i gang, men store områder er svidd og klare for ny vekst.
En annen vakker vekst vi så mye av var «Bottlebrush» treet, med sine karakteristiske blomster som ganske riktig ligner på flaskebørster.
Hilde Marie foran bottlebrush treet foran Drakensbergfjellene
Vi vandrer videre med freidig mot. Vann kan drikkes rett fra bekken, det prates og det nytes. Livet er fint på tur.
Det er tid for lunsj og Geoff disker opp. Det er godt å få av seg sekken litt og slange seg i gresset.
Da vi skal gå og Line nesten ikke får løftet på seg sekken er det endelig noen som følger med i timen. Ut av sekken dras flere liter vin (til glede for oss alle), glasskrukker med vidunderkrem (til glede for oss alle) og veldig mye annet nyttig. Vi takket og bukket for at hun har dratt lasset for oss alle, men nå måtte vekt fordeles. Med flere kilo lettere sekk spratt den unge damen lystig videre.
Lettere både til sinns og i sekkvekt. Foto: Anita
Det er mye å se på veien mot camp. Dette området har tidligere vært havbunn og vi ser tydelige spor. På vei mot camp ser vi også flere cycade-palmer. Disse cycadene (altså arten) har overlevde dinosaurens utryddelse og fem istider!
Forsteinet havbunnCycade (eller psyko-head som vi trodde den het)Marianne står på en «dinosaur» og føler seg rampeteFjellsider formet av vann
Før vi tar fatt på den aller siste biten opp til leirplassen kaster vi sekkene, klærne og blygheten og dypper svette kropper i noen grunne kulper.
Hilde Lillian bestod anstendighetsfilteret og er her avbildet med avkjølte føtter
Den siste kneiken opp til camp bød på litt klyving. Geoff tilbød sin egen kropp som sikring. Da jeg spurte om han trodde han ville klare å holde oss igjen dersom en av oss snublet og nappet i tauet, bare humret han. «No comment» med andre ord. Det gikk bra.
Anita forserer utfordringen lekende lett, mens Geoff humrer.
I campen som blir kalt «The Station» på ca. 2100 moh ble det først en liten Jäger for fordøyelsen og så litt tøy og bøy ved Hilde Lillian. Anne-Karine slo to fluer i ett smekk. Og alt dette mens bærerne slo opp telt og organiserte for oss. Snakk om luksus!
Siden ble det organisering i og rundt telt.
Anita har allerede hodelykten klarBare-Hilde og Beate organiserer kaosetAner ikke hva jeg gjørMens andre hjelper Line med å få lettere sekk
Smått om senn kom vi oss alle ut av teltene og rigget oss til rundt et imaginert leirbål. Nyinnkjøpt og tungt medbrakt utstyr ble luftet og sammenlignet. Det begynte å gå opp for meg at Line sin sekk inneholdt mer enn vin, og at hun satt betydelig mer komfortabelt enn meg. Allerede nå angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med stoltrekket til madrassen. Det er utrolig hvor kort tid det er behagelig å sitte skjevt i nedoverbakke når man har tippet 12 år.
Natten senket seg over campen vår. I messeteltet serverte Geoff en varmende gryterett og vi drakk vinen Line (og noen andre) hadde medbrakt i sekkene.
Stjernene funklet på nattehimmelen, hodelyktene til de som var på nødvendige ærend i skogen blinket og fra teltene lyste det varmt. Idyll i camp.
Inne fra teltene lød det småprat: «Nei, Line, den trenger du IKKE å ha i sekken i morgen». «Det er ikke luft i denne madrassen!», «… unnskyld på forhånd for at jeg kommer til å tråkke på deg i natt når jeg må ut….» … Latter og musikk fra bærernes telt. Lett snorking. Stillhet, ro og natt.
Neste morgen skulle vi opp Rockeries Pass og se gribber. Mer å glede seg til!
En herlig helg på sykkel, til fots og til sjøs i all slags vær, med god mat og drikke og enda bedre venner.
Denne historien begynte for et år siden når 3 av oss damene gikk Aurlandsdalen fra Finse til Vassbygdi. Den gang da ble vi innlosjert på det fineste lille boutique hotellet – 29/2 Aurland. Hit ville vi tilbake og vi ville ha med oss gutta våre. Som sagt så planlagt. Gutta fikk tur i julegave, og alle sammen pluss to venner til ble med på tur.
Spente gutter!
Vi startet med å ta toget til Finse hvor vi tilbrakte første natten på DNT Finsehytta. Vi valgte oss 2. bordsetting av middagen for å få tid til en «after-train» og så var det rett i lakenposen. Alle var keene på en (relativt) tidlig start.
Rallarvegen
Fredagen opprant med åpen himmel. Vi kledde på oss alt vi hadde av regntett tøy før det bar i vei, med sykkelveskene i hendene, til Finse stasjon hvor vi hentet ut forhåndsbestilte sykler.
Fremdeles tørre og relativt rene
«Ut på tur aldri sur» gjelder også sykling av Rallarvegen i øspøs regnvær.
Rallarvegen er navnet på anleggsveien som ble anlagt omkring forrige århundreskifte i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Veien er 80 km lang, og går fra Haugastøl over Finse til Myrdal, og videre bratt gjennom 21 hårnålssvinger langs Flåmsbanen ned til Flåm ved Sognefjorden, den siste delen som kommunal vei. Wikipedia
Vi skal sykle fra Finse til Flåm, en distanse på ca 53 km.
Fra Finse går det jevnt oppover i ca 10 kilometer til turens høyeste punkt ved Fagervatn som ligger på 1343 moh.
Foto: Tony Kavli
Fint i fjellet selv om det er litt grått. Her har regnet stoppet i noen minutter og Tony ser sitt snitt til å skifte antrekk.
Christian og Tony er superfornøyde med å ha kommet seg så langt uten problemer
Det holdt i ca 5 minutter før vi måtte ha ny teknisk stopp. Regntøy på. Like greit å bare beholde det på egentlig.
Temperaturen var slett ikke så ille og med vinden i ryggen holdt vi både varmen og god fart. Men det skal tas bilder, det skal skiftes på eller av diverse og vi er åtte personer som ikke nødvendigvis er helt synkrone. Vi har heldigvis dagen foran oss og koser oss på tur.
Blid gjeng! Foto: Christian Hauglie-HanssenTony og Christian med Bergensbanen i bakgrunnenSpennende med tunnel. Det rant like mye vann fra taket i tunnelen som fra himmelen utenfor.
Tid for lunsj. Denne gangen er alle med på å ta en «Kavli-lunsj», som betyr at vi alle står og spiser. Fristet ikke akkurat å sette seg ned i timesvis.
I det vi var i ferd med å avslutte lunsjen oppdaget Kavli at bakhjulet hans var flatt. Ingen syntes det var rart. Ville vært rarere om ingen av oss åtte hadde fått problemer. Det at mine sykkelvesker hoppet av i fart, telles ikke. Det gikk jo bra.
Alle mann i arbeid! Hvilket betyr 1-2 to mann i arbeid mens resten stod og så på – og heiet bittelittegrann.
Vi skal videre nedover dalen.
Vakkert!
Ved Vatnahalsen fikk vi enda bedre vær. 17 km igjen til Flåm. Det er kun utforbakke herfra.
Benytter anledninge til å ta med ett før bilde av Monica og meg.
Før jeg lå etter henne, uten forskjerm gjennom et område med beitende geiter og ikke så tørre veier. Viktig å holde munnen lukket!
Etter.
En liten stopp for Flåmsbanen.
Toget på Flåmsbanen passerer
Og etter enda noen svinger var vi i Flåm hvor vi velfortjent feiret en godt gjennomført sykling av Rallarvegen.
Turen ble målt til 55 km og på det brukte vi 4t og 49 min fra start.
After-bike i Flåm mens regnet høljer ned. Blir ikke bedre enn det.
Dette stedet, hvor vi nå skulle tilbringe to netter, er grunnen til at vi kom igjen i går også. Nydelig beliggenhet, sjarmerende bygninger, serviceinnstilt vertskap og fantastisk god og kortreist mat som sankes rett utenfor døra. Anbefales!
Maten!
Stedet!
Fornøyde damer
Vi tuller imidlertid ikke tur. Lørdagen våknet vi til god værmelding – og alle var klare for en ny opplevelse.
Aurlandsdalen fra Vassbygdi til Østerbø
Hotellet smurte nydelig nistemat til oss, fylt opp termoser og ønsket oss god tur.
Morgenfrisk gjeng!
En kort spasertur fra 29/2 Aurland hoppet vi på rutebussen til Vassbygdi hvor selve gåturen startet.
Reiselederen står klar med kortet. Bussbilletter må kjøper til hele gjengen. Foto: Tony
Turen er i gang!
Det tok ikke lang tid før det var behov for teknisk hvil. Shortsvær må vite. Det skal heller ikke være tvil om at det er orange som gjelder for menn i år.
Tony fikk være med de andre gutta – selv om han ikke var kledd i orange.Almen 390 moh
Etter et par timers gange ble det lunsj og en pust i bakken på Sinjarheim. Er det noen som tror Kavli satt?
Lunsj på Sinjarheim
Veien videre byr på høydemetere i bratte fjellsider der stien snirkler seg i den forrevne dalen. Stien følger naturlig nok elven hele veien og vi passerer fossefall og buldrende og øredøvende stryk. Nå begynner vi også å møte folk. De fleste går motsatt vei av det vi gjør med start på Østerbø, og kjenner det i slitne knær. Vi trasker oppover og kjenner i stedet syra dunke i lår og legger.
Ved Vetlahelvete er det tid for fotostop og pause. Det blir en aldri så liten konkurranse i hvem som kan ta det kuleste bilde av Helvete. Jeg vant definitivt ikke.
Da vi når stikrysset hvor vi må bestemme oss for om vi skal gå om Bjønnstigen eller ikke splittes gruppa. Tony og Ståle tar veien opp i høyden, mens resten tar veien langs elven.
Opp der ett sted – eller langs elva?
Turen går videre i den frodige dalen. Det bugner av blåbær og høstfargene har bare så vidt begynt å vise seg. Smilene og latteren sitter løst. Denne gjengen vet å nyte en real tur.
Turarrangørene Monica, Vibeke, Heidi og Ann-Kristin fotografert av Christian
På den smale, smale veien som er hugget ut i fjellsiden passerer vi irrgrønne kulper i elven hvor det svømmer stor ørret! Fra der vi står ser det ut som om det bare er å hove dem inn, hadde det ikke vært stupbratt ned dit da.
Nedi der er det STOR fisk!
Da vi kommer til Dalarteigsgrot, en idyllisk liten plass blir fristelsen for stor for flere av oss. Det må bades!
Etter et forfriskende bad gjenforenes vi med høydegutta og speeder opp mot dagens endestasjon.
Kun kort tid igjen.
En kilometer til Østerbø. Foto: Tony
Ved ankomst Østerbø ble det hydrering og avslapping i solveggen. Absolutt alle var enige om at det hadde vært en serdeles flott tur!
Jeg målte turen til å være 19,5 km og 1200 høydemetere og på det brukte vi drøye 6,5 timer med pauser.
Båttur på Nærøyfjorden
Helgens siste dag bød på båttur med elektrisk ferge fra Gudvangen tilbake til Flåm. Solen strålte fra skyfri himmel og selv om gruppa nå var redusert til seks personer fikk vi en nydelig dag på Nærøyfjorden. Den smale fjorden er omkring 17 kilometer lang og utgjør en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden.
Fra båten hadde vi uforstyrret utsikt til små vegløse bygder, fjell som stuper rett i fjorden, fossefall og en evig blå himmel. Alt mens vi gomlet i oss svele og kaffe. Perfekt.
Vårt helgeeventyr i Aurland ble avsluttet med lunsj i Flåm og Flåmsbanen tilbake til Myrdal stasjon og videre hjem med Bergensbanen.
Huldra viste seg!
Det ble en helg proppfull av inntrykk! Jeg er så takknemling for at jeg har venner og mann som jeg kan ha sånne fine opplevelser med. I all slags vær, hele året rundt. Takk!
Takk for denne gang!
PS: Marianne i Turbobla fortjener en takk for inspirasjon til denne opplevelsen. Det var Marianne som tok oss med til 29/2 Aurland i 2021 og som også sådde tanken om å kombinere Rallarvegen med Aurlandsdalen. Takk!
Minst én gang i livet bør du unne deg en SignaTUR. SignaTUR er en samling av Norges ypperste langturer – nøye utvalgt, kvalitetssikret og varmt anbefalt av DNT. Rutene er skiltet og går langs Turistforeningens T- merkede stier. (DNT/Ut.no)
«Midt i mellom to av vestlandets største turistattraksjoner, Trollstigen og Geiranger, ligger Tafjordfjella, et fjellområde med et rikt stinett i fantastisk natur, med landskap som vi kjenner igjen både fra østlandet og vestlandet . Denne turen tar deg med gjennom hele dette fjellområdet, der de fire siste dagene går i Reinheimen nasjonalpark.» (Ut.no)
Jeg hadde fått los og fikk overtalt to familiemedlemmer og tre gode venner til å dele turen med meg. Dette er vår SignaTur.
(Signatur Tafjordjella er lagt opp i motsatt retning av det vi valgte å gå; fra Grønningsæter til Grotli. Vi gikk, av praktiske årsaker, motsatt vei og det gjorde så absolutt ikke turen dårligere. )
Persongalleriet
De to første etappene var vi fire friske turgåere.
Tonje, Tony, Heidi og Herman
Fra Reindalseter til Pyttbua var vi seks.
Christian, Ann-Kristin, Tonje, Heidi, Herman og bak kameraet, Tony
Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)
Det ble en tung start på turen. Vi startet fra Grotli i regn. Til lunsjen vi inntok ved Kjæringtjønne fikk vi 10 minutter sol. Takk og lov! Derfra gikk det stort sett bare oppover (om enn slakt) og vi gikk i regn, og sludd. Halvparten av turen gikk også i våt snø. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at denne turen av mitt forslag. Er det lov å klage da?
Den siste kneika opp mot Danskehytta var drøy. Det var tett tåke og jeg var mildt sagt umotivert. Våt på beina var jeg også. De unge voksne spratt i forveien og gravde frem de nedsnødde vardene.
Men til slutt kom vi jo frem. Det gamle trikset med å sette en fot foran den andre funket også denne gangen. og Danskehytta dukket frem fra tåka.
Sikringsbua er den første vi kommer til. Hovedhytta midt i bildet.
Danskehytta ligger på 1450 moh. Og det snødde da vi nådde frem. Jeg var utslitt. Første dagen. Flott.
Godt å ha en trygg sønneskulder å hvile seg på
Vi fikk hytta helt for oss selv. Herman fikk fyrt opp i vedovnen, alt det våte tøyet ble hengt til tørk, vi laget mat fra hyttas rikholdige matbod, fikk en klunk rødvin i glasset, fikk igjen varmen i ekstremitetene og så var alt helt nydelig. Igjen.
Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)
Turen fra Danskehytta gikk fra snødekt høyfjell og 1 plussgrad til frodig skog ved Reindalsetra. Vi var tørre, relativt uthvilt (selv om min Garmin mente jeg burde restituere i 3,5 dager til) og klare for en ny dag i fjellet.
Fra hytta går det nedover til vi passerer dammen på Viksvatnet.
Her tok Herman en utfordring for en hundrings og en øl. Galskap! Den observante leser vil også se at han kan gå på vannet. Visste jeg det ikke!
Derfra går det oppover og, for det meste, i bart lende! Over det høyeste partiet går vi på fint og fast fjell og har flott utsikt. Varmen uteblir og lunsjen blir inntatt i rekordfart for å unngå neglsprett.
Ned mot Reindalseter er det bratt, men det er fint å gå nedover mot den frodige Reindalen, kjenne varmen komme og tenke på den kalde cideren som venter i hytteveggen på den betjente hytta. Og ikke minst 3-retters middag. Servert!
Reindalseter skimtes til høyre for Tonje og ventre for vannet
Her møter vi også Ann-Kristin og Christian. Christian sørger for et bilde der vi alle fire er med.
De fire musketeer har overlevd enda en etappe! (fotograf: Christian)
Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)
Denne etappen er, etter min mening, den aller vakreste på turen vår. Dagen starter i vakker, gammel furuskog, hvor «Gammelfurua» er datert til å være 1000 år!
Alle ut på turGammelfurua er IKKE den som er rett bak meg
Gjennom Reindalen går vi i frodig, grønt terreng. Små vann, myrer, mose, lav furuskog og gjennom tåka kan vi skimte høye fjellvegger. Det er så vakkert!
Videre oppover dalen bratter det til. Vi går i stupbratte fjellsider og ser ned i den ville dalen. Det renner bekker og fosser fra alle fjellvegger, tåken ligger lavt. Dette er en skjult perle!
Når vi tipper over kanten og kommer inn i Veltdalen er det som om vi kommer inn i en ny verden. Det golde landskapet er fasinerende formet av is, snø og vann gjennom millioner av år.
Her var det Tonje sin tur til å isbade! Hun pustet og svømte imponerende rolig. Hetta ble tatt av i respekt.
Det har skjedd mye i Veltdalen. Her finner man et museum etter kraftutbygginga på 1920-tallet, og ikke minst er det her den ikoniske Fieldfarehytta befinner seg. De fire musketeer tok selvfølgelig turen innom.
Denne bittelille hytta er en tro kopi av skjulestedet Lingekarene Joacim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim brukte i 1944-45. Du kan lese mer om «operasjon Fieldfare» her.
Fra Fieldfare hytta til Veldalshytta er det ikke lange biten. Tonje og Herman hadde sett at det var veldig kort dersom man tok stien forbi demningen. Den var ikke så tørr nå og krevde således litt kreativ forsering.
Tony hadde skikkelig lyst til å bli med, men «vi» bestemte at vi litt eldre skulle ta normalveien over bruaVi kom også frem
Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)
Været og temperaturen er bedre enn forventet og vi kan, en stakket stund ta av oss regnjakken.
God stemning!
Det går rett oppover fra start og vi er snart igjen på snø og i ur.
På toppen må det igjen tas på mer klær og jeg benytter anledninge til å fiske frem en kjeks fra lommen, som skal fortæres i marsj. I et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg er mer opptatt av kjeksen enn hvor jeg går, tråkker jeg på en steinhelle som vipper. Jeg går ugrasiøst og langflat overende i ura. Det gjør skikkelig vondt – både her og der! Resultat; blødende kne, en kraftig lårhøne med tilhørende blåmerke, og diverse andre blåmerker. Men jeg lever, ingenting er brukket og vi skal videre. Kjeksen ble liggende igjen i ura.
Vi finner oss en plass i le – og uten snø til lunsjen. Noen benytter tiden til å hvile beina litt, mens andre buldrer. Tony står, som vanlig, og spiser.
Forbi Radiovannet går vi på tørre, fine stier.
Radiovannet i bakgrunnen
Herman demonstrerer hvordan man kan overleve på høyfjellet
Ned dalen mot Pyttbua går vi på bølgende sandmorene i åpent lende. Stiene er lettgått og vi suser frem med freidig mot.
Pyttbua skimtes oppe til venstre i bildet
Pyttbua er Ålesund og Sundmøre DNT sin aller første hytte. Den ligger høyt og fritt i øvre del av Puttbudalen. Det var Ola Brøste og hans magiske hester som fraktet alle materialene inn på snøen. Hestene til Ola kunne nemlig gå på truger! Denne hytta er stor og selvbetjent. Vi fikk hele den ene delen for oss selv. Luksus!
Litt bilder fra hyttelivet må til.
Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)
Denne dagen skilte vi lag med våre gode venner. Tonje, Ann-Kristin og Christian skulle ta turen tilbake til Reindalseter, mens vi andre skulle fortsette SignaTuren videre til Vakkerstølen.
God tur videre! (foto: Tony Kavli)
Turen over fjellet er relativt kort, men vi var spente på hvor mye snø som fremdeles lå der – og ikke minst var vi spente på den beryktede siste bakken ned mot vannet.
Igjen var det utallige skifter av klær. Regnbukse på, så av, jakke på og så jakke av. På dette tidspunktet er vi så drillet at vi nesten ikke trenger å stoppe.
På en godværsdag skal man kunne se både vidt og bredt og ikke minst ser man de to høyeste toppene i Tafjordfjellas, Puttegga (1999) og Karitinden (1983). Vi kunne så vidt skimte dem mellom tåkedottene. Turen opp dit tar vi en annen gang.
Herman på vei nedover breen
Fra toppen ved Tungerøten gikk det radig nedover en stor bre og vi fikk raskt utsikt over den vakre Ulådalen med Ulåvannet som blinket i solgløttene.
Den fryktede snøfonna ble forsert klamrende til et tau, med hjertet i halsen og hælene godt plantet inn i snøen. Ikke min favorittaktivitet.
Defra gikk det nedover Tungegrova i bjørkeskog. Sola viste seg og det ble varmt, grønt og helt nydelig på turen videre langs vannet vi snart skulle krysse med robåt.
Vandring langs Ulåvatnet
Det liggen en båt på hver side av vannet. Tony rodde første turen over mens Herman og jeg heiet. Så måtte gutta ta hver sin båt tilbake igjen, for å legge igjen den første på startstedet, før de til slutt tok en siste tur over vannet. Puh! Jeg bar sekker mens jeg ventet.
Vakkerstøylen er et gammelt tømmerhus som er laftet ned, og satt opp her inne i 1928. Igjen var det Ola Brøste og de trugegående hestene hans som tro til.
Vakkerstøylen
Vi koste oss i solveggen ved hytta som virkelig fortjener navnet sitt.
En stund trodde vi at vi også skulle få denne hytta for oss selv, men der tok vi feil. Etterhvert veltet det på med folk. Alle rom og alle stoler ble fulle. Kjente at jeg nok foretrekker å ikke måtte holde fast i stolen for at den ikke skal bli tatt fra meg.
Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)
Denne dagen startet vi tidlig for å unngå kollisjon med 2 barnefamilier på kjøkkenet.
En fin fin morgen ved Vakkerstøylen
Turen starter gjennom bjørkeskog på smale stier. Sauene brekte og sola skinte!
Her peker Herman forventningsfullt på Grønningseter som er siste stopp, men først skal vi innom Tjønnebu.
Vi vandrer på smale stier i Ulvådalen.
Ved Børrebotthøda tar vi stien oppover i dalen som fører oss forbi Børreebotten. Her gikk vi igjen på store partier med snø og hadde noen ganske sketchy elvepasseringer på halvråtne snøbroer. Gjennom denne dalen var det også litt vanskelig å finne både varder og T-merker. En sti sjeldent gått?
Det var imidlertid ikke bare vi som fulgte DNT merkene. Det gjorde også en jerv! Veldig morsomt å se! Jervesportene gikk hele veien over til Tjønnebu – selv om den valgte en litt mer direkte rute enn oss til tider.
Spor etter menneske og Jerv
Mot turens høyeste punkt i Børrebottreset trasker vi igjen i motbakke, i snø. Jeg har ikke vært lur nok til å skifte før stigningen og er overopphetet – og igjen litt lei av å traske i snø. Det synes.
Gutta er derimot strålende fornøyde, der de spent diskutere hva som venter oss ved Illstigvannet.
Tony er spesielt fornøyd med å endelig ha tippet over til Rauma kommune. Jeg befinner meg fremdeles i Norddal.
Ved Illstigvannet var vi advart mot snøpartier som nærmest stupte rett ned i vannet og som gjorde det vanskelig å forsere. Til info betyr «illstig» vanskelig å forsere.
Det er snøpartiene midt på vannet som skal være værst
Vi tok sats og kom oss helskinnet over, men bratt var det!
Heldigvis hadde snøen smeltet noe slik at det var mulig å sparke inn gode fotspor.
Jeg var glad for å ha kommet meg overTony syntes dette partiet var hauset veldig opp og var ikke imponert.
Det værste med hele skråningen var millioner med fluer! Edderkoppene i røysa hadde fest, men det var mer enn nok til oss også. Uegh!
Legg merke til fluene!Godt pakkeet inn
Plankekjøring herfra og frem til Tjønnebu.
Vel fremme ved Tjønnebu ble det isbading på Herman og meg. Det tok ikke mange sekundene. Brrr!
Tjønnebu er turens eneste ubetjente hytte. Hytta er «pytteliten» og ligger åpent til i et relativt goldt landskap, men har små fiskevann det vaker i på alle kanter.
På grunn av dagens tidlige start kom vi tilsvarende tidlig frem. Det ble derfor god tid til kos og hygge ved hytta
En utsikt man lett kan like
Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)
Etter en vindfull natt er gutta ivrige etter å komme seg av sted. Vel har det vært fint med hytte til hytte-tur men nå er vi så nærme mål at vi nærmest kan lukte bilen.
Det legges av gårde i et forrykende tempo!
Vi gikk fra Tjønnebu med mørke skyer truende i horisonten. Som vanlig. Dagens etappe var kort og vi la ut i fint driv. Turen gikk ned den vakre Steindalen.
Det klukket i bekker og ned fjellsiden drønnet fossene mens de kastet ut hvite slør med vann. Det ble grønt, det ble varmt og sola tittet frem i det vi gikk inn i Trollstigen lanskapsvernområde. Sauene brekte, hilse blidt på oss og vi nøt sola og varmen.
Stien mellom Grønningsæter og Tjønnebue er forøvrig en del av den nye pilegrimsleden mellom Valldal og Nidaros. Det er antatt at Olav den Hellige passerte gjennom denne dalen da han rømte fra fienden i januar 1029.
En SignaTur er over
Plutselig var turen over. Mobilen fikk igjen dekning – etter 7 dager i deilig stillhet – og jeg ble minnet på både dette og hint. Jeg var ikke forberedt.
Syv dager på tur med den fineste turgjengen. Jeg har rett og slett storkost meg!
Takk for turen!
Skal hilse fra fjellet
av Jon Østeng Hov
Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.
Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.
Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.
Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.
Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.
Når Hilde og jeg er på ferie sammen er det mye program. Heldigvis er vi begge veldig fornøyde med å ha det sånn. Denne dagen stod brevandring på Haugabreen, som er en lett tilgjengelig brearm i Jostedalsbreen Nasjonalpark, på programmet. Vi gledet oss stort!
Vi innser vår begrensning når det gjelder å vandre rundt på breer. Vi har ikke nok kunnskap, ergo booket vi oss inn på en guidet tur.
Først punkt på programmet var utdeling av nødvendig utstyr til de som ikke hadde det. Jeg var naturligvis selvberget på utstyrsfronten. De som kjenner meg blir nok ikke veldig overrasket.
Utdeling av utstyr
Når alle var vel utstyrt, bar turen mot Haugabreen. Vi beveget oss igjennom frodig terreng, i en vid og åpen dal ved navn Haugadalen. Det var lett å se hvordan breen har krympet i flere omganger ved de tverrgående moreneryggene vi vandret over.
Nydelig turværHer skimtes breen vi skal til oppe til venstreStien mot breen fulgte elven som renner ut under Haugabreen
Vårt første møte med breen. Man ser tydelig hvor mye breen nylig har trukket seg tilbake.
Det skues mot breen
Sele, hjelm og stegjern skal på når vi når brekanten. Vi knytes inn i tau, fester remmen til isøksen rundt håndleddet, setter raske briller på nesen og så er vi klare.
Jeg føler meg ganske så operativ
Det tar ikke lang tid før vi, med litt kiling i magen, krysser sprekker vi ikke ser bunnen på. I en pause begynner jeg å fortelle om to italienerne som falt ned i en bresprekk på Finnanbreen i Rauma i 1977 og som først ble funnet igjen19 år etter, i 1996. Det skulle jeg nok ikke gjort. To plasser bortenfor meg i tauet har en ung mann bleknet betraktelig og begynt å se litt klam ut. Jeg fortet meg å si at det jo skjer veeeldig sjelden og at vi tross at går i tau. Det gjorde ikke italienerne og så videre… Jeg kan nok jobbe littegrann med valg av underholdende historier.
Det klyves over sprekker i breen
Underveis har guiden små lynkurs i redning på bre. Vi håpet nok alle at han kunne ta seg av eventuelle redningsaksjoner.
Dette er en isskrue
Vi vandrer videre oppover brearmen. Sola skinner, snøen er merkelig skitten av smågrus, alger og diverse forurensing, men innimellom glitrer isen blå og over oss er himmelen likeså. Ingen klager.
Fargeklatter på en snor
Når vi når toppen av brefallet er det stopp. Over dette punktet er det stort, hvitt og flatt – og i følge guiden – litt kjedelig. Så da snur vi oss bare i tauet. Dette betyr at den siste skal bli første og guiden ender da som sistemann i følget. Javel – skal han som gikk rett bak meg hele veien nå lede oss trygt igjennom breen?! Det skulle han.
Utsikten fra toppen av brefallet utover dalenHilde er strålende fornøyd
Det gikk bra uten guide i front. Jeg var litt i tvil om jeg skulle blande meg inn et par ganger når det så ut til at han var på villspor, men klarte å styre meg. Det var han nok glad for – og vi kom oss tross alt trygt ned. Helt uten uhell.
Guiden er også fornøyd
Vel av breen var det av med alt utstyret. Turen tilbake gikk samme vei ned som vi kom opp.
Litt nede i lia møtte vi imidlertid på et en dame som hadde tråkket over. Her viste Hilde seg ekstremt handlekraftig. Hun fikk satt damen ned, hentet frem sin egen sportstape og satte uten nøling igang med teiping av damens ankel, mens resten av oss stod litt tafatt og så på, eller benyttet anledningen til å spise litt. Jeg stod der og kjente at jeg var stolt over, og også veldig glad for at denne dyktige jenta er på mitt «lag». Hilde er bra å ha med seg i kriser!
Damen fikk låne stav og stavret seg så nedover. Vi spratt lettbeint fra stein til stein og var såre fornøyde med at det neste som ventet oss var et bad i Jølstervann og en iskald cider.
Øya Runde, med sitt internasjonalt kjente fuglefjell, som også er det tredje største i Norge, ligger ytterst ute i havgapet med storhavet som nærmeste nabo. Her er det værhardt og forblåst. Det er knapt ett tre å se, men om vegetasjonen er lav er bestanden av fugler høy – og det er nettopp dem vi har kommet for å se.
Jeg har lest at det er påvist rundt 80 hekkende arter på øya og at det i alt er registrert over 230 ulike arter der! Det er ganske imponerende.
Dette stedet har stått på «bucket-listen» min siden jeg skrev særoppgave om Lundefuglen på ungdomsskolen. På tide jeg kom meg hit!
Vi startet fra Goksøyr og gikk i retning Rundebranden (294moh), som er den høyeste toppen på øya. Turen går slakt og jevnt oppover til toppen, på godt merkede stier og klopper. Vi gikk imidlertid ikke rett til topps, men tok mot venstre mot Sandshornet og Frøystolen for å få den beste utsikten til Lundefuglene.
Det blåste heftig da vi var på besøk på øya. Vi strevde til tider med å holde oss på beina i vinden, men fuglene viste oss hvordan det skulle gjøres. Som små luftakrobater seilte de, stupte og lekte seg i vinden.
Jeg tror jeg tok et par hundre bilder på turen rundt på øya. Dette er noe av dem.
Først en liten dose Lundefugl. Verdens absolutt nydeligste fugl, som alltid ser bittelitte grann trist ut.
Lykkelig på tur på Runde
Vi så også Havørn. Den var det ikke så lett å få tatt bilde av. Dette er det beste jeg fikk til.
Videre så vi Havsul og Lomvi og ganske sikkert et par til – som vi ikke var fuglekyndige nok til å identfisere.
Hekkende og flyvende Havsul
Ganske ofte er det flott med litt rufsete vær. Landskapet på Runde med havet rundt byr på vakre utsikter.
Fargene og landskapet endrer seg avhengig av været og retningen man ser. Alltid like vakkert!
På vei tilbake etter fuglekikkingen gikk vi en omvei for å se litt mer av øya.
Hilde og havet
Runde fyr ligger på Kvalneset på nordvestsiden av Runde. Fyret er nå fredet og automatisert, men ønsker man å overnatte der er det mulig. Hovehuset er nemlig en av selvbetjeningshyttene til Ålesund og Sunnmøre Turistforening. Vi gikk ikke helt ut til fyret, men beundret den værharde beliggenheten på avstand.
Runde fyr
Det går mot natt og utsikten mot havet endrer seg enda en gang.
Jeg kan bare si det så enkelt; har du ikke vært på Runde – ta turen!
To fornøyde jenter med håret til værs
Og skulle du ønske å abonnere på bloggen min er det bare å legge inn e-posten din under. Jeg kan garantere at du ikke vil oppleve å bli spammet.
Min gode turvenninne og jeg skulle rekke en ferge på veien til fuglefjellet Runde, men først ble det tid til en liten topptur fra Urke.
Hilde peiler seg inn på riktig vei
Turen opp til «Leknesnakken» (529moh) begynner på fergeleiet i Urke. Fra parkeringsplassen følger man først en bilvei opp og rundt en sving før man tar av til venstre og inn på stien.
Vi følger stien mot Saksa
Denne stien er også én av flere mulige veier opp til den mer kjente toppen «Saksa» (1073 moh). Der hadde Hilde vært før og vi hadde dessuten stramt tidsskjema. Det fikk bli en annen gang.
Herfra går det raskt bratt oppover. De kan motbakker på Vestlandet.
Bratt opp på T-merkede stier
Oppover i lia er det fin sti som er relativt godt merket. Når man tar seg en pust i bakken er det heller ingenting å si på utsikten.
Hilde beundrer utsikten
Det var lagt ut kjetting på flere av de litt mer utfordrende stedene. Vi ble enige om at denne veien nok ikke var lite gøy å ta i regnvær da det noen steder var veldig sleipt.
Fint med kjetting til tider
Leknesdalen er frodig og vakker og har man har et flott utsyn mot Saksa.
Da stien svingte rundt det vi mente måtte være den siste oppstigningen mot toppen, og deretter så ut til å gå nedover i dalen igjen, ble vi litt i stuss. Er det ingen som har gått her før? Vi ga naturligvis ikke opp! Etter sjekk av kart og litt leting fant vi skilt og sti i riktig retning. Deretter gikk, kløyv og strente ivrig mot toppen. Topplosen slått på!
Vi holdt god fart i den siste bakken!
På toppen møter dette oss!
Andakt og takknemlighet og en highfive var på sin plass.
Turvenninner på toppen!
Turen ned igjen tok vi stien som alle som skal til Saksa går. Den er fint opparbeidet og ikke mulig å ta feil av.
Fint tilrettelagt sti på vei ned (eller opp alt ettersom)
På vei ned gikk vi forbi Bentebu, en gapahuk med en inspirerende og rørende historie og en utsikt som kan ta pusten fra en.
Utsikten fra Bentebu
Så bar det ned gjennom skogen og ut på veien tilbake til bilen.
Det strenes mot ferga!
Turen er på ganske nøyaktig 7 km, 529 høydemetere og vi brukte totalt 2t 48m (2 t 17 i fart).
Det var august. Vi ville ut på tur i skogen for å henge i køyene våre. Vi ville litt unna folk. Været så lovende ut.
På parkeringsplassen åpnet himmelen seg. Vi så på hverandre og ble enige om at det kanskje var greit å sitte litt i bilen. Det kunne jo hende det gikk over.
I en pause i bygene gikk vi av sted med 20 kg tung sekk på ryggen. Det tok ikke lang tid før været tok oss igjen. Regnponcho på.
Regnponcho funker ganske bra
Vi gikk fra Solli i retning Store Sandungen der vi visste om flere fine plasser å campe. Det var det andre som gjorde også. Hver eneste åpning, odde og lysning rundt vannet var fulle av folk som hadde tenkt som oss. Forskjellen var at de alle hadde telt. Burde vi ha skjønt tegningen allerede da?
Når vi hadde gått langt og lenger enn langt (som vil si ca 6 kilometer) fant vi endelig en odde uten andre folk og satt lettet fra oss sekkene. Det duskregnet. Vi ventet med å rigge hengekøyer.
Mens Hilde disket opp med en nydelig middag forsøkte jeg å få i stand et bål. Det var lettere sagt enn gjort. Alt, absolutt alt, var vått.
Mens man jobber med å få fyr på bålet er det innafor med en liten tur-snaps.
En styrketår må til
Det gikk bedre etter hvert, men sannelig måtte dette bålet jobbes hardt med.
Vi spiste en nydelig middag i oppholdsvær, så utover vannet og nøt stillheten og den relative roen skogen gir.
Laks, ris og grønnsaker ala Hilde
Etter middag var det fremdeles opphold så vi fortet oss å rigge til køyene. Vi jobbet på og fikk dem til å henge helt perfekt. Så begynte det å regne igjen. Ikke bra. Hvordan var det med dette været igjen? Det skulle jo bare småregne litt frem til klokken åtte. Været var ikke enige med Yr.no. Vi måtte finne en plan B.
Plan B ble å klumpe oss sammen under den ene tarpen vi hadde tatt med oss. Plastposer rundt enden på soveposen som stakk utenfor tarpen og ellers stramme opp som best vi kunne. Det ble litt trangt og lavt under tarpen, men funket greit. Vi kan improvisere – og var veldig fornøyde med oss selv.
Vårt lille rede under tarpen til venstre, ubrukte hengekøyer til høyre
Det ble ingen rolig natt. Vi hadde regnet med at dyr gikk til ro om natta. Det gjør de ikke. Til alt overmål har også alle dyr i Vestmarka bjeller. Kuer bjellet, hester bjellet og sauer galopperte brekende og bjelleklingene forbi. Det regnet. Det blåste.
Besøk av sau
Tarpen blafret illtert. Hele natta. Man sover visstnok alltid litt mer enn man tror. Sies det.
Morgenen kom veldig tidlig, sola skinte og humøret var på topp.
Før frokost stod morgenbad på programmet. Etter litt overtalelse var vi begge enige om at det var en veldig god ide.
Morgenfriske badeengler
Etter badet disket jeg opp med omelett til frokosten.
Den smakte helt suverent, selv om stekepannen min ikke duger til noen ting. Bortsett fra muligens som skjeneplate. Den er lett, det skal den ha, men når absolutt alt setter seg fast er det adios fra meg. Det var siste gang den fikk være med på tur.
På vei hjemover orienterte vi oss frem til 7 Askeladden O-poster, plukket blåbær, nøt sola og gikk knappe 9 kilometer med 20 kilos sekk. Ikke værst til søndagstur å være.
O-post funnet!
Ikke spis meg
Blåbærplukking med 20 kg sekk gir sterke lår
Søndagstur
Vi var begge enige om at det hadde vært en fin augustnatt i naturen – tross diverse utfordringer. Takk for turen!
TurBakken 