Det er vår, mai, torsdagsfri, inneklemt dag og fryd og glede midt i uka. Hilde Marie og jeg setter kursen mot Innlandet og ett nytt tureventyr. Vi skal padle packraft og campe på Fjorda.
Ikke hørt om packraft sier du? Du er ikke den eneste. Kort fortalt er packraft en oppblåsbar gummibåt. Litt bredere enn en kano og lettere å pakke med seg. Man kan også gå rundt med flåten på sekken. Det skal vi ikke gjøre denne gangen. På denne turen skal den bare pakkes og padles.
Vi var blitt tipset om å dra til Fjorda i Innlandet fylke for jomfruturen vår. Vi takker for godt tips!
Fjorda er en stor og sterkt forgrenet innsjø på åsen mellom Sperillen og Randsfjorden sør for Bjoneroa. Fjorda var opprinnelig seks separate innsjøer, men disse fløt sammen ved oppdemming etter konsesjon gitt i 1918. Innsjøen er regulert som magasin for Toverud kraftstasjon ved Randsfjorden. Ofte blir området kalt Velmunden, men Velmunden er egentlig navnet på den største av de opprinnelige innsjøene i området. Det spesielle landskapet som ble skapt av oppdemmingen, er et sjeldent eksempel på at industrielle inngrep har gitt positive virkninger for naturen. Området er kjent som et eldorado for kanoentusiaster, og er spennende å padle i, med alle sine øyer, trange viker og sund. Kilde: Wikipedia
Ingen av oss har pakket ut, håndtert og eller padlet rundt i en Packraft før, så det går helt sikker kjempefint! Vi skal være borte i to netter og synes vi har uhorvelig mange kolli med oss. Det skulle vise seg at vi kunne hatt med mer av noen essensielle ting. Mer om det senere.
Vi får pumpet opp packraftene og stroppet fast bagasjen. Det blåser nå mer enn det Yr.no har meldt og jeg kjenner det kribler av spenning i magen.
Etter kort tid i båten kjenner jeg også at det verker i padlemusklaturen. Det er tungt å padle i motvind! Jeg sitter godt tilbakelent på rumpa med beina i været oppå bagasjen og får jeg ikke akkurat brukt hele kroppen i padlingen, og er nok ikke på mitt mest avslappede, men det går fremover. Sakte men sikkert.
Før turen fikk vi tips av datter og svigersønn (som vi også lånte packrafter av – tusen takk!), om et par fine øyer vi kunne ta sikte mot: Brennheiten og Ildbrenden. Brennheiten var naturlig nok fristende for to single damer på tur, men den viste seg å være mer trekkfull enn brennheit, så valget falt på nordspissen av Storholmen i stedet. Vel å merke med utsikt til Brennheiten, sånn for sikkerhets skyld.
Da det ble tid for middag ble det klart at gassbeholdningen vår var noe slunken. Jeg hadde tatt med meg to bokser med gass med litt igjen i begge. Under normale forhold skulle dette være nok til å få laget middag – og litt til. Det var det ikke. Gass-angst! Mye vind og lite gass igjen med medfølgende lite trykk i beholderen gjorde at middagen tok dobbelt så langt tid å lage. Heldigvis ble den i det minste god!
Vi kunne i teorien ha laget maten på bålet i stedet, men fordi jeg skulle pakke effektivt tok jeg kun med sammenleggbare kjeler som bare kan brukes på gassbrenner. De smelter rett og slett på bålet. Ikke smart. Begge mine gassbeholdere gikk tomme, Hilde Marie sin måtte til pers. Og nå ble vi usikre. Har vi nok til kaffen, frokostgrøten og middagen i morgen? Neppe. Mer gass-angst!
Den første kvelden ble som sagt litt mer vindfull enn forventet og litt matte av all spenningen og slitne i hodet av vind, trakk vi oss relativt tidlig tilbake i hengekøye og telt for å lese bok i le for vinden.
Hele kvelden og natten hørte vi kurringen fra Orrhønene fra øyene rundt oss og utpå natten fikk vi også besøk av en Orrhane. Han satt tett på oss og lokket og lokket – uten tilsynelatende å få napp.
Dagen etter ble det allikevel kaffe på meg og te til Hilde Marie – og brødskiver til frokost. Vi måtte spare gassen til middagen. Fremdeles gass-angst.
Etter frokost la vi ut på en padletur på Fjorda for å bli mer kjent med området. Vinden hadde gitt seg og vi padlet på blikkstille vann mellom holmer, skjær, i trange kanaler, gjennom siv og i mer åpne fjorder.
Underveis noterte vi oss fremtidige mulige leirplasser. Sola skinte fra en klar blå himmel, trær og svaberg speilet seg i den blanke vannoverflaten, naturen var stille bortsett fra litt fuglekvitter og lykken klukket rundt packraftene.
Tilbake på øya vår fant vi oss en koselig plass i lyngen hvor vi unnet oss en liten Jäger (vi hadde tross alt vært på tur) og en kjapp kopp kaffe med gass-angsten liggende på lur («vi KAN droppe frokosten i morgen»). Så lå vi der i lyngen og nøt stillheten, småduppet litt, leste bok og bare slappet av. Ikke så ofte vi gjør det.
Kvelden ble en vakker opplevelse. Bålkos, stjerneklar nattehimmel, orrhøneklukk, stillhet, småprat, litt vin og en god Real middag.
En absolutt perfekt kveld.
Den siste dagen vår på tur i denne omgangen startet med blikkstille vann, en morgensol som kjempet med den litt kjølige natteluften og vant, en lun plass i sola og årets første morgenbad. Hilde Marie taklet det friske vannet noe bedre enn meg og var strålende fornøyd med pusteteknikken. Jeg glemte helt å puste og fikk i tillegg skrubbsår på knærne av litt for vigorøs sprelling med beina for å komme meg opp av vannet igjen.
Men så friske og sunne vi følte oss etterpå! Å sitte der i sola, oppdage at vi hadde gass igjen til både kaffe og grøt (den som sparer den har!) og at selv om vi hadde gått tom for medbrakt vann, så kan vannet i Fjorda fint brukes, føltes helt himmelsk. Man skal ikke kimse av de små gledene i livet.
Jeg ville rett og slett ikke tilbake til hverdagen, men resten av livet og andre avtaler kallet på oss, så vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.
Det ble unektelig padlet veldig, veldig sakte tilbake. Til tider lot vi oss bare drive lett med den svake brisen som motvillig førte oss tilbake til start.
Dette ble en helt nydelig førstereis for oss begge og vi har allerede planene klare for en ny tur om ikke så altfor lenge.
Takk for turen!
TurBakken 