I følge DNT burde alle «minst en gang i livet gå en av DNT sine Signatur-ruter» . Jeg har tatt dem på ordet og la i august ut på min andre; Signatur Trollheimen.

På denne meget krevende ukesturen (DNTs ord) vandret vi i det ene tåresprengende vakre landskapet etter det andre. Vi fikk oppleve Gjevilvassdalen, Innerdalen, Storlidalen, Jøldalen og Folldalen, som etter sigende er noen av Norges vakreste seterdaler. I tillegg bød turen på spektakulære fjell, bading i glassklare fjellvann og nydelige menneskemøter. Været var eksepsjonelt bra (dette kan ikke garanteres), og ikke minst hadde vi uforglemmelige overnattinger på flotte DNT hytter.

Bli med oss på turen!

Dag 1: Gjevilvasshytta – Jøldalshytta (23 km)

Vi ankom Gjevilvasshytta kvelden før for å kunne starte på turen rett etter frokost.

Turen starter på seterveien utenfor Gjevilvasshytta og går etter hver over i bjørkeli med utsikt over Gjevilvatnet.

Ute av skogen flater terrenget ut og vi ser snart vårt første reinsdyr! Og en sau.

Terrenget er lettgått forbi Høghøa til Minilla. Vi møter blide turgåere, hører Heiloens ensomme, klagende rop og går lett på fine stier med sola i ryggen.

Vi spiste lunsj drøye tusen meter over havnivå liggende i lyngen. Her luftet vi tærne i den tilnærmet vindstille fjelluften. Vi klukket lykkelige over sola, varmen og flaksen over å få en så fin dag i gave.

Etter lunsj går turen videre til den vakre dalen Minnilldalsglupen og elven Minnilla hvor stien går over helårsbru. Ei bru jeg tviler på holder en vinter til.

Etter lia opp fra elva flater terrenget ut igjen fram til Skrikhøa, hvor utsikten åpner seg nordover mot Jøldalen. Her så vi vårt andre og tredje reinsdyr!

Det ble behov for en liten pust i bakken. Noen av oss beundret utsikten, mens andre beundre den blanke, blå himmelen.

Herfra gikk vi på fin sti omgitt av røsslyng, blekgrønt vierkratt, krekling og blåbær. Det var grønt, frodig og vakkert! Etter hvert gikk stien over til en gammel traktorveg som førte oss helt fram til setergrenda der Jøldalshytta ligger.

Fremme på Jøldalshytta kunne klokka rapporterte om 22.95 vandrede km, 703 forserte høydemetere og 5,40 timer i fart. Pauser ikke inkludert.

Jøldalshytta ga oss en anstrengt natt. Vi fikk rom ved siden av pissoaret, og gulvet utenfor i gangen knirket voldsomt hver gang noen gikk forbi. Der lå vi anføttes i hver vår lakenpose i en smal seng. Jeg nærmest vinduet. Skulle jeg ut måtte jeg først vikle meg ut av lakenposen og så klatre over Hilde. Vi kan melde om at vi begge har hatt bedre netter.

Det skal også sies at utedoen var noe krevende. Luften var så gasstung og stram at det sved i øynene. Alle som benyttet seg av den kom sjanglende ut. En fyr vi traff fortalte at kjæresten tvang han til å skifte etter et dobesøk fordi lukten hadde satt seg i genseren. Hun nektet å gå videre sammen med han hvis han ikke skiftet først. Mulig han hadde vært der inne en god stund.

På den positive siden ble det til måltidene servert veldig god mat med meieriprodukter fra nabo-seteren. Geitene gresset rett utenfor gjerdet, så mer kortreist mat skal du lete lenge etter. Hytta ligger også kun 4 km fra vei, så mange starter «Trekanten i Trollheimen» fra denne hytta.

Dag 2: Jøldalshytta – Trollheimshytta (18 km)

Fra Jøldalshytta er det hele tre ulike rutevalg til Trollheimshytta; over Trollhættas tre topper, gjennom Svartådalen og over Geithætta. Alle rutene med sine særegenheter. Vi valgte turen over Geithætta. Hvorfor? Den lengte over Trollhætta var for lang og den gjennom Svartådalen var muligens litt våt. Valget var derfor ganske enkelt. Vi gikk for litt stigning, men med løfter om tørrskodd utsikt.

Aller først på dagens etappe måtte vi imidlertid forsere en ekstremt vennligsinnet og nysgjerrig gjeng med geiter.

Klokka var enda ikke bikket 9, men dagen var allerede varm, vakker og skyfri. Vi trasket lett skravlende og lykkelige av sted på flate, fine grusveier innover Gammelseterdalen til Litlsvartåa.

Etter krysning av helårsbru over Litlsvartåa, og etter stidelet der man må velge mellom rygg eller dal, går stien bratt opp noen store grusavsetninger. Dette gjelder da vel å merke hvis man velger rygg. Solen stekte, og vi trasket jevnt på oppover mot Geithøttas nordligste rygger. I motbakkene tok stillheten over for praten. Stillhet er fint – spesielt i motbakker.

Her fikk vi utsikt mot Trollhettas tre topper og måtte selvfølgelig foreviges begge to.

På veien oppover i høyden vokste det Stjernesildre og Snøarve på umulige steder mellom fjell og steiner. Myrullen svingte seg grasiøst i den milde vinden og bekkene klukket fornøyd.

Fra toppen fikk vi utsikt mot Gråvatn og Snota. På bildet over er vi mest opptatt å få med oss selv, men det skal være Trollhætta som sees i bakgrunnen.

Over en liten fjellknaus skremte vi opp en rypemor med unger. Mor tiltrakk seg oppmerksomheten og fikk styrt oss unna ungene. Null stress for oss – litt eldre ryper er også fine å se på.

Fra toppen går stien videre vestover – hele tiden med surrealistisk vakre fjell foran oss.

Fra den golde og steinete toppen av Geithætta går stien videre ned i bratt lende ned mot elva Slettåa.

I Trollheimen går du aldri lenge i ur. På vår vei mot Trollheimshytta gikk stien snart over i tett, frodig løvskog hvor stien slynget seg langsmed elven. Videre førte stien oss inn i gammel furuskog der Hilde fikk seg noen gode klemmer.

Vi ankom den betjente Trollheimshytta etter 17,79 spreke km, 741 m stigning og 6,45 timer på tur, inklusive pauser. Da var det sinnsykt deilig å putte overopphetede føtter i bekken!

Det var sol, det var 30 grader i solveggen, det var kald drikke å få kjøpt til stive helikopter-dropp-priser inne i hytta, det var null dekning og det var hyggelige medturgåere på plenen foran hytta. Livet var godt.

Erfaringer om de ulike rutevalgene ble utvekslet. Hun med gnagsår hadde gått i ullsokker og slippers gjennom dalen og ville ikke anbefale den ruta til noen andre. Østerrikeren var sulten og glad for å sjekke in på sin første DNT hytte, etter 4 uker på vandring i Norge. 80-åringen fra USA hadde fremdeles spreke bein etter å ha gått alle de mest populære turene sør for Trondheim. Svenskene var enda ikke kommet frem, og ingen av oss pustet ut før de endelig ankom og kunne få seg middag.

Det er lett å komme i kontakt med folk på DNT hytter og ute på tur. «Hvilken hytte kommer dere fra?» «Hvor går ferden videre?» Det ble snakket om turmål, turkropp, rutevalg, gnagsår og favoritthytter. Kanskje sveipet vi innom hva man gjør mellom turer, men aldri navn, aldri noe veldig personlig. Etter turen kommer vi, mest sannsynlig, ikke til å møtes igjen. Du kan få være hvilken versjon av deg selv du vil. Til felles har vi gleden over å være på tur i vakker natur. Mer trenger vi ikke å vite.

Dag 3 – Hviledag på Trollheimshytta (5 km)

Vi la inn en hviledag på Trollheimshytta. Her kan man, hvis man orker en ekstra 9 timers tur, ta turen opp Snota. Fjellet er lett å se fra hytta og kan friste en ivrig toppturentusiast. Det lå i tåka den dagen vi var der, og vi hadde ingen problemer med å holde hviledagen hellig.

Vi klarte selvfølgelig ikke å sitte helt stille på hviledagen. Det ble en koselig rusletur i nærområdet med et anselig inntak av store, søte blåbær og krekling. Jeg skulle så gjerne ha plukket med meg noen kilo!

Dagen var varm og fin og vi unnet oss et bad i elven Folda.

Etter det var det bare å hvile. Ligge i sola, strikke, lese og samle krefter mens vi ventet på at hviledagen skulle være over. Det var lett å glemme at det fantes en verden utenfor Trollheimen. Jeg er nå fullt oppdatert på Trondheim Turistforenings årbøker fra 1900 til nåtid.

Som nevnt tidligere er ett av rutevalgene til Trollheimshytta fra Jøldalshytta gjennom Svartådalen. Alle som kom den veien, mens vi var på hytta, skulle ønske de hadde tatt et annet rutevalg. Det var klamt, tett kratt, overraskende mange høydemetere til å være en tur i «dalen», ikke utsikt, myrlent og ulent. Altså ikke en særlig fin rute. Det festlige med det er at dette allerede var kjent i 1908! Hva man finner ut når man leser gamle årbøker.

Dag 4 – Trollheimshytta – Kårvatn (26 km)

Endelig skal vi ut og gå igjen! Denne etappen er den lengste og vi hadde blitt advart om at de første fem-seks kilometerne var myr.

Det kan vi bekrefte at de er. I starten har Trondheim Turistforening vært greie og lagt ut klopper, men de tar dessverre slutt.

Når du skal forsøke å holde deg tørr på beina kan du ikke følge stien rett frem. Det ble kryssing til høyre og til venstre, høye kneløft, hopp, lange steg og ikke minst tunge steg. Ganske snart ble det også behov for lettelser i antrekket. 25 grader og fuktig myr gjør en litt varm.

Og så åpnet landskapet seg. Vi løfter blikket, nyter utsikten og livet er bra.

Fjellet Salen kneiste foran oss med sin karakteristiske form med Fagerlidalsvatna liggende som perler på en snor ved foten av fjellet. Den knallblå himmelen, varmen og det milde vinddraget gjorde dagen og omgivelsene nesten uvirkelig vakre.

Det føltes som om vi gikk i filmkulisser, noe som jo er fullstendig feil å si. Faktum er jo at kunst og kulisser ikke kan måle seg med virkeligheten. Dette var ekte vakkert! Jeg gikk og gliste som en tulling og måtte klype meg i armen for å skjønne at jeg ikke drømte.

Ved Nedre Salvatnet tok vi lunsjen og et velfortjent bad, mens sokker og sko fikk tørke seg i sommervinden.

Etappen gikk videre over vannskillet og forbi Naustådalsvatnet der landskapet var mer goldt og øde.

Det var mye vann i fjellet, så det ble flere morsomme elvekrysninger.

Mellom Trollheimshytta og Kårvatn, nærmere bestemt ved østenden av Naustådalsvatnet finner man nødbua Nauståbua. Her går an å tilbringe natten skulle man ønske det. Det er ovn, ved og et par brisker. Til og med en gammel sovepose skulle nøden være skikkelig stor. Bua ble satt opp etter en sommer hvor to personer døde på denne strekningen på grunn av dårlig vær. Koselig liten hytte. Kjip historie.

Da det begynte å bikke nedover, vekslet terrenget mellom flate platåer og bratte skråninger. Og så var vi igjen nede i mer myrlendt bjørkeskogen. Her munner Naustådalen ut ca. 300 høgdemeter oppe i dalsida av Todalen.

Og vi som tenkte vi snart var fremme. De 300 høydemetrene ned til dalbunnen skal forseres, men først må vi ta en pause og motivere oss litt. Det hjelper stort sett alltid med litt tursnacks.

Etter 10 timer på tur ankom vi Kårvatn. Da hadde vi tilbakelagt 25,86 km og 808 m stigning og var gode og møre i kroppen.

Kårvatn er en relativt liten selvbetjent hytte, som viste seg å bli smekkfull av turgåere.

Vi hadde bestilt senger på forhånd og måtte holde hardt på disse når det veltet på med folk utover kvelden. Matforrådet var det også så som så med, men alt går på DNTs hytter. Der det er hjerterom er det husrom og det ble brun lapskaus på boks til middag.

Dag 5 – Kårvatn – Innerdalshytta (15,5 km)

Dette ble en tung dag. Etappen er den korteste på turen, men til gjengjeld er det høydemetre å forsere. Både oppover og nedover. Beina var sure og tunge etter gårdagens lange etappe og praten gikk ikke like lett som dagene før.

Det regnet vi fikk i motbakkene opp mot Bjøråskaret, og som ikke var meldt, lettet heller ikke på stemningen. Noens glede over turen og motivasjon til å fortsette begynte å bli litt skrantende.

Men så, da vi nærmet oss toppen, tok sola opp kampen mot skyer og regnbyger. I det vi steg inn på toppen av skaret gikk sola av med seieren og skinte sine varmende og trøstende stråler ned på oss. Foran oss lå Innerdalen i all sin prakt.

Jeg ble lettere euforisk av nasjonalromantisk lykke! Det hjalp også å få på seg tørre klær og litt mat og drikke i kroppen. De 800 høydemetrene ned i dalen gikk som en lek. For noen. Andre var mindre sprudlende på dette tidspunktet.

Når man har gått de fleste av høydemeterene man må ned, møter man elven Renndøla. Her har vann og stein gjennom millioner av år laget nydelige svaberg og kulper man kan bade i. Gruppen evnet ikke på dette tidspunktet å kommunisere spesielt bra, så bading ble det ikke, men vakkert var det unektelig.

Vel nede i Innerdalen satt vi kursen rett mot Rølldalseteren med formål å innta vafler. Vi rakk serveringen med 5 minutters margin. Sjelden har vafler smakt så godt!

Etter velfortjente vafler, stavret vi oss videre til Innerdalshytta hvor vi skulle tilbringe natten.

Denne turen var estimert til 4 timer. Vi var skjønt enige om at det tidsestimatet var noe sludder. Klokken kunne rapportere om 15,66 tilbakelagte kilometere, 993 m stigning, 800 m nedoverbakke og 7 timer på tur. Inkludert pauser vel å merke, men 3 timer pause?! Det hadde vi ikke hatt.

Natten ble forsøkt tilbrakt i en overkøye med en stor tømmerbjelke på tvers ca midt i køya. Jeg sover i lakenpose med dyne over og har hofter. Ja tenkt det. Vel, når jeg skulle snu meg kjørte jeg de nevnte hoftene fast mellom bjelken og madrassen. Litt trangt med andre ord. Eller rause hofter. Det var også varmt, så uendelig varmt der oppunder taket. På et tidspunkt våknet jeg med krampe og intens verking i denne hofta. Jeg fikk lirket meg ut av lakenposen, klatret ned og funnet det jeg trodde var en smertestillende. Den virket ikke. Opp igjen. Vitaminpiller gir ingen smertelindrende effekt viste det seg. Klokka var nå godt over midnatt og jeg ga opp overkøya og gikk på leting etter et alternativ. Heldigvis var det et rom i nærheten med ledig køye nede hvor jeg kunne ha hodet rett ved vinduet. Det er ikke alle overnattinger som er like restituerende.

Dag 6 – Innerdalshytta – Bårdsgarden (25,5 km)

Dagen gryr. Etter noe diskusjon, tvil og gode klemmer er vi enige om at vi fremdeles er veldig gode venninner og at vi begge skal i gang med nest siste etappe. Det er lurt å snakke sammen.

Mellom Innerdalen og Storlidalen kan man velge mellom to rutealternativer.

Man kan enten gå i dalen «Om Porten» eller over fjellet «om Langvatnet». Turen i dalen er estimert til å være omtrent en time kortere. Vi tok selvfølgelig den lengste ruta over fjellet. Egentlig mest fordi vi begge hadde hørt om vått terreng og mye myr i dalen. Vi hadde på dette tidspunktet etablert at myr ikke er en favoritt hos noen av oss.

Turen startet brått og bratt med seige motbakker i skogen opp langs elven Renndøla. Vi tok hyppige småstopp. Mest for å se på utsikten selvfølgelig.

Ute av skogen åpnet Renndalen seg opp foran oss. Herfra går stien i jevn stigning, med lett vandring innover i dalen inn til botnen innunder Langvatnet. Det var vakkert, fritt og fint å gå.

Når man går innover dalen ser det ikke ut som om det er en vei ut av den. Dalen slutter også i en bratt skråning. Her måtte vi klyve litt før vi kom opp til Langvatnet. Godt med litt variasjon – og alltid gøy med klyving.

Stien går videre på nordsiden av Langvatnet og snart kommer man til et langt felt med store steiner. Store, stabile steiner er noe av det morsomste terrenget jeg vet om – forutsett at de ikke er regnvåte. Jeg spratt av sted fra steinblokk til steinblokk og glemte nesten tid og sted. Blir aldri for gammelt til sånt.

Fra litt forbi enden av vatnet åpner utsikten seg framover mot Tovatna og Storlidalen.

Stien går i fint, lettgått fjellandskap ned til Meskaret der man møter løypa fra Innerdalsporten.

Fra østenden av Tovatna går vi videre i fint, variert og småkupert terreng ned skogslia til den regulerte elva Lona.

Tre kilometer fra Bårdsgarden møter vi på asfaltveg. Rett ved veien ser jeg det står sykler og begynner å tulle med at her er det jammen sykkelutleie. Det var ikke tull! Hilde hiver seg på muligheten, mens min syke hjerne sier at det er juks å sykle når jeg er så nærme målet. Dessuten blir det tull i Garmin-fila… Jeg trasker i stedet langs veien de siste 3 km. Hilde sykler strålende forbi, med bare litt lavt sete.

Jeg var ganske fornøyd – og veldig sliten i føttene – da jeg endelig ankom den selvbetjente hytta Bårdsgarden. Hilde hadde allerede flyttet inn på rommet, gjort seg kjent og begynt på middagen.

Klokken kunne melde om 25,53 tilbakelagte kilometere, 1012 m stigning og 9 timer ute på tur, inklusive pauser. Litt uttøying, en turdram og en kjip middag senere var alt bare fryd og gammen. Kvelden kunne senke seg over hytta.

Dag 7 – Bårdsgarden – Gjevilvasshytta (19km)

Dagens etappe var lett. Vi skulle bare gå 19 km og hadde god tid. Første stopp Vassendsetra.

Fra Bårdsgarden til Vassendsetra er det kun 6 km. Dette er en fin liten tur hvis man vil ha en kortreist opplevelse fra Storlidalen.

Første pause tok vi ved den sjarmerende selvbetjente hytta. Her møtte vi igjen to flotte damer som også gikk Signaturen. Damene hadde planlagt å steke pannekaker til lunsj ved Rensbekksætra og vi fikk invitasjon til å delta i gildet.

Men først måtte jeg bare prøve DNT nøkkelen min.

Vi kan informere om at matlageret på Vassendsetra er noe av det bedre!

Etter Vassendsetra følger stien mer eller mindre Gjevillvatnet hele veien. Fine stier, en del myr og et par snirklete omveier over ett par elvekrysninger.

Ved ankomst Rensbekksætra badet jeg i Gjevillvatnet. Friskt og herlig! Så ble det servert pannekaker til lunsj. Heldige oss som holdt samme tempo som disse hyggelige damene. Luksus!

Etter lunsj klarte jeg ikke lenger å la være. Jeg bare MÅTTE plukke krekling. Hilde fikk gå i forveien, jeg plukket krekling, løp etter, nådde henne igjen, plukket mer krekling, løp etter, nådde igjen… ja, du skjønner. Mulig dette kan bli en ny idrettsgren; pukke-intervall med tung sekk. Til slutt hadde jeg en kilo ekstra å bære på og et lykkelig smil om munnen. Høstens turdram var sikret og får det flotte navnet «Gjevilsk krekling dram».

Alle fantastiske turer må dessverre en gang avsluttes, og denne ble avsluttet der vi begynte – på Gjevilvasshytta. Den siste etappen klokket vi inn på 19 km, 714 m stigning og totalt 6,3 timer på tur – inklusiv pauser, bad og plukking.

Slitne, stolte, lykkelige, sårbeinte, euforiske. Vi har gjennomført Signatur Trollheimen med stil!

Vi tok en siste kveld på Gjevilvasshytta med velfortjent avslapping, dusj, vin og mer hvile. Himmelsk!

Oppsummert har vi gått 13 mil og forsert drøye 5000 høydemetre oppover – og sikkert like mange nedover. En absolutt rå tur som anbefales på det varmeste!

Tusen takk for turen!

---