Kveldstur | TurBakken

Tolv deltagere, to hunder og to spente turledere møtte denne dagen opp for en «Sprekingtur» fra Kraft til Asdøltjern og tilbake igjen. Det skulle bli en tur som virkelig levde opp til navnet.

Fra utfartsparkeringen ved Kraft i Lier gikk turen bratt opp til Glasåsen. Null stress for denne gjengen.

Ca 250 meter videre fra Glasåsen kommer man til en høyde i terrenget hvor man har 360 graders utsikt og kan se hele tre fjorder; Drammensfjorden, Tyrifjorden og Oslofjorden. Flott sted!

En litt svimmel 360 graders film

Videre gikk turen gjennom krevende terreng til Asdøltjern. Vi basket oss gjennom meterdype gjørmete hjulspor, dyp snø, mer snø, enda mer snø og kronglete hogstfelt. Det ble hoppet, plumpet, balansert, sklidd, klatret og kavet. Noen fartsrekorder ble det ikke, men stemningen var god og man blir som kjent bare våt en gang.

Ved Asdøltjern tok vi en matpause på en kveldssol badet flekk i skogen. Det var godt med en pause ute av snøen.

Herfra vendte vi nesen tilbake mot utgangspunktet. Det første stykket gikk i enda mer dyp, råtten snø. Ingen unngikk plumping og alle som en fikk definitivt trent på høye kneløft!

Da vi kom til et stikryss hvor vi kunne velge mellom å fortsette i snødekket terreng (som var opprinnelig plan), eller å ta plan B – grusvei, falt valget på plan B.

Det var godt å få langet ut, få igjen følelsen i de våte, kalde føttene og gå flere i bredden. Så lykkelig var gruppen over at vi igjen hadde tørt underlag under føttene at flere brøt ut i spontan sang! Gøy!

Vel tilbake ved start ble det tid til et gruppebilde av hele den spreke gjengen – som alle var enige om at det hadde vært en veldig sprek tur for spesielt interesserte.

Totalt gikk vi 13,5 km, 450 høydemeterer og turen tok 3t 45 min. Gjennomsnittfarten var 4,1 km/t.

Vi takker for turen og vet at vi kommer til å sees igjen!

De fornøyde turlederne Hilde Lillian og Heidi

Tips! Vil du lese om denne turen helt uten snø kan jeg anbefale å lese om mitt første turlederoppdrag.

Takket være en god dose fleksibilitet og positivitet fikk vi oss en herlig kveldstur i skogen.

Vi hadde en plan om tur med overnatting i hengekøye. Den planen ble det av ulike årsaker ikke noe av. I stedet ble det middagstur i det fri til min barndoms tumleplass på toppen av Vardåsen.

Marija spretter lykkelig og lett over vannhinderet i enden av Vardetjern

Marija og jeg startet turen fra Gullhella stasjon og gikk blåmerket sti til toppen av Vardåsen i Asker. Herfra tok vi av stien og gikk langs Vardetjern til vi kom til leirplassen jeg hadde sett meg ut. Solen var allerede på vei ned da vi rigget oss til.

Stillheten senket seg, tursnapsen ble delt ut, bålet ble tent og Marija satt i gang med å lage middag til oss på primusen.

Ettersom det hadde regnet tett i det siste måtte vi satse på medbrakt ved til bålet. Sekken var 15 kilo tung på vei opp. Det var verdt strevet. Jeg elsker å sitte ved et bål. Praten går fint rundt et bål. Maten smaker ekstra godt ved et bål. Bål lukter godt og er velegnet til å finne ro rundt. I tillegg varmer det naturligvis.

Etter en middag med herlige pizzasnurrer ble det eplekake med vaniljesaus til dessert. Ingenting å si på menyen på denne turen.

Så satt vi der mens mørket senket seg og stjernene ble klarer og klarere på nattehimlen over oss. Vardetjern lå der stille og mørkt uten en krusning og vi var to lykkelige damer på tur.

Når vi ikke hadde mer tørr ved igjen og bålet var brent helt ned, pakket vi motvillig sammen sakene og vendte nesen hjemover.

Farvel bål (restene av bålet ble for øvrig behørig slukket med masse vann).

Vi lurte litt på hvorfor vi ikke bare hadde tatt med oss hengekøyene, men akk. Det kommer flere anledninger.

På hjemveien gikk vi enkleste vei – ned Vardåsen slalåmbakke. Utsikten fra toppen er vakker. Oslo med omegn ligger der som et smykke og glitrer i natten. Hodelyktene ble slått av for full effekt.