Denne vakre nasjonalparken besøkte jeg to dager på rad. Den første dagen til fots, etter å ha kjørt dit i båt og den andre dagen i kajakk.
Kart lånt fra nettsiden Jomfrulandnasjonalpark.no
Jomfruland nasjonalpark er en marin nasjonalpark. 98% av nasjonalparken er under vann og består av tareskoger, ålegrassenger, bløtbunn, skjellsand og israndsavsetninger. Nasjonalparken er 27 kilometer lang og ligger på den ytre delen av kysten i Kragerø. Deler av Jomfruland og Stråholmen, Stangnes på fastlandet og et hundre og seksti holmer utgjør landarealet. På land har nasjonalparken et viktig kulturlandskap og kanskje de fineste skogshagemarkene i landet. (Jomfrulandnasjonalpark.no)
Velkommen til Jomfruland nasjonalpark!
Vår inngang til Jomfruland nasjonalpark var via havnen ved Tårnbrygga. Her fortøyde vi båten, før vi ruslet innover på øya gjennom grønt og frodig åkerlandskap, forbi idylliske hus og sommerhytter, sykkelutleieren Knut, drøvtyggende kuer og enger med vakre sommerblomster.
SykkelKnutTurguide, støttekontakt og bestevenninne Mari
Snart var i ute på havsiden av Jomfruland. Her plasker bølgene mot den lengste, åpne, rullesteinsstranda ved Skagerak. Stranda er nesten 7 km lang! Horisonten krummer seg og det grå havet ser uendelig ut foran oss.
Rullesteinstrendene ble avsatt her etter siste istid. Steinene lå i moreneryggen som ble dannet på sjøbunnen og da Jomfruland senere steg opp av havet, ble leire, sand og grus vasket vekk. Igjen lå steinene som så ble rullet, kastet rundt på og hardhendt håndtert av bølgenes utrettelige aktivitet. Resultatet ble de runde steinene vi nå ser. Men bølgene er ikke ferdige med jobben. Når det er store bølger kan man visstnok fremdeles høre at prosessen fortsetter.
Vi fant den angsfrie sonen og fant roen. Selv om ordtaket som ble sittende; «Håpet forlenger lidelsen» ga meg aldri så lite angst med på veien videre.
Blankskurte, solvarme svaberg innbød til en hvil i sola. Mens ærfuglene duppet i bølgene og skarvet tørket vingene i vinden lå vi langflate på et svaberg i havgapet og nøt varmen, suset fra vinden og bølgenes plasking.
Det var på sin plass å få til et bad i nasjonalparken. Både Mari og jeg fikk oss en dupp i Skageraks krysstallklare vann.
Salt var det også! Jeg, som stort sett har badet i ferskvann i det siste, moret meg over god oppdrift.
Etter badet tok vi veien innover på øya. Først gjennom hasselskogen før vi kom over i eikeskogen. Vakkert her også.
Jomfruland har kanskje de fineste skogshagemarkene i kyststrøk i landet og store kystkantkratt. Sandkystvegetasjonen på Jomfruland har nasjonal verdi og sandtørrengene er de største i Norge. På Stråholmen er det strandenger, tang- og tarevoller og brakkvannsdammer med mulig internasjonal verdi. (Jomfrulandnasjonalpark.no)
De har hatt nok stein å bygge av her ute!
Det er mange steingjerder både på Stråholmen og Jomfruland som deler inn landskapet og gir det særpreg. Omtrent 700 mål av arealet i nasjonalparken på Jomfruland og Stråholmen er preget av beiting, slått og rydding gjennom tidene. Flere områder har nasjonal landskapsverdi. (Jomfrulandnasjonalpark.no)
Til slutt tok vi oss en lunsj på Haga kafe og en is på Tårnbrygga før vi tok båten tilbake til øya «vår», rett utenfor nasjonalparken.
Dagen etter blåste det mindre og vi tok turen inn i parken via kajakk.
Jomfruland nasjonalpark har mange holmer og småøyer det ikke er lov til å gå i land på i hekkesesongen. Vi padlet derfor stille rundt dem og forstyrret mindre enn havørnen som fløy over oss, jaget av en flokk måker.
Jomfruland og Stråholmen er svært viktige rasteområder for fugl under trekket. Nord på Jomfruland og på Stråholmen hekker det nattergal, tornirisk og av og til tornskate og rosenfink. Jomfruland Fuglestasjon har registrert over 320 fuglearter. (Jomfrulandnasjonalpark.no)
Min fortreffelige guide, veileder og turarrangør i denne nasjonalparken var min veldig gode venninne, Mari. Jeg takker for stødig transport og et nydelig opphold i hennes sommerparadis!
Jeg har lenge hatt turen «Nordmarka på langs» på listen over turer jeg ønsker å gjennomføre. Denne helgen skulle det endelig skje.
Turen starter på Mylla og ender på Skar innerst i Maridalen. Vi skal padle packraft og gå på beina mellom vannene. Lengden på turen varierer mellom 42 og 48 km på beskrivelsene vi har lest. Vi har lagt opp til to overnattinger.
Været så lovende ut, trygge turvenninne Hilde Lillian var med og vi var gira. God start!
Dag 1: Mylla til Bristol
Vi overtalte mamma til å kjøre oss til Mylla for å slippe å bruke timesvis på tog, buss og bane. Jeg blir visst aldri for gammel til å be mamma om hjelp. Takk for at du alltid stiller opp, Mamma!
Ved Mylla utfartparkering fikk vi luft i packraftene og festet sekkene. Så bar det i vei.
Bare fem minutter ut i turen har vi lært lekse nummer 1; sjekk også vindretning når du ser på værmeldingen! Vi hadde motvind. Som vi hadde motvind! Litt utrente padlemuskler fikk en bråvåkning og pausene ble hyppige.
Etter hvert lærte vi oss å holde oss tett på land og klamre oss fast til lyng og busker når det blåste som verst. En packraft har ikke mye å stå i mot med i sterk motvind. Du padler og padler og står bom stille. Etter kort tid er du tom for krefter og tilbake til start. Kanskje litt demotiverende.
Etter å ha padlet hele Mylla gikk vi land for å krysse over til det neste vannet; Ølja. Vi hadde aldri gått med packraften på ryggen og jeg gledet meg skikkelig til å se Hilde Lillian manøvrere alt utstyret opp på ryggen. Livets små gleder! Det noteres at gleden var størst ved å se Hilde Lillian med ekvipasjen på ryggen. En sekk med packraft som veier minst 25 kg og som fungerer som et digert segl er krevende å gå rundt med – og kanskje ikke så gledelig. Spesielt i motvind kjennes det mer som å gå i ett motstrømsbasseng på land enn noe annet.
Læringspunkt nr. 2: Riktig festing av packraft på sekk. Vi hadde sett en video på Youtube og tenkte at dette kan vi. Vi kunne det nesten. For slapt strammede stropper gir deg en packraft som siger nedover og som ender opp med å dunke deg i knehasene. Ikke ideelt når det skal spaseres et stykke. For stramt festet mot toppen av sekken så får du packraften i hodet og må gå duknakket og myse mot bakken. Også slitsomt. Etter noen forsøk sitter teknikken og vi har lært.
Vi får også sving på det å få den tunge ekvipasjen opp på ryggen. Det gjelder bare å holde litt avstand til hverandre. Bare et par ganger fikk vi den andres packraft midt i fjeset og årene i skinnleggen. Vi var ganske fornøyde med den statistikken.
Da vi ankom Ølja hadde vinden løyet noe og vi fikk en nydelig padletur mot koia Bristol – som vi håpet var ledig.
Bristol
Vi hadde flaks og fikk Bristol for oss selv. Fancy navn på ei lita koie. Den lille hytta eies av Jevnaker Almenning og består av trebrisker med en grue i midten.
Nå kunne vi tørke, eller snarere røyke tøyet vårt, spise middag og sove varmt og godt innendørs.
Dag 2: Bristol til Store Sandungen
Dagen startet rolig og vi rotet litt rundt før vi kom oss av gårde. Jeg fikk knytt fast sluk på fiskestangen og var klar for fiske underveis. Hvis jeg bare kunne få meg selv av kroken!
Genseren endte opp med et stort hull etter at jeg måtte klippe meg løs og turbuksa endte rundt knærne, mens både Hilde Lillian og jeg kjempet med å få løs kroken. Her er det nok også noe læring som burde ha funnet sted. Ufattelig irriterende.
Bristol til Skarvvannet
Fra Bristol fulgte vi grusvei til det neste vannet. Tverrsjøen er et fint lite vann og man krysser det i en fei.
Befriende lett å komme seg både ned til og ut på Tverrsjøen.
Ut på Tverrsjøen
Tips til andre på samme tur: Ved Tverrsjøen ligger det en gapahuk som ligger fint til rett ved grusveien og som kan brukes til overnatting, skulle det være fullt på Bristol.
Gapahuk ved Tverrsjøen i bakgrunnen
På Tverrsjøen møtte vi en fyr som hadde padlet motsatt vei av oss – etter å ha sett værmeldingen. Han hadde startet samtidig med oss, og var fremme nærmest før vi hadde startet. Vind i ryggen skal visstnok være digg. Også et tips med andre ord; turen kan snus avhengig av vindretning.
Fra demningen i enden av Tverrsjøen gikk vi rett over grusveien og fulgte sti mot Skarvvatnet. Vel, sti og sti fru Blom. Den begynte bra og bred (skispor om vinteren), gikk over i tung myr, urskog og plutselig var den vekk. Bushing over en gjengrodd kolle med en diger packraft på ryggen var en spesiell opplevelse – som ikke anbefales. Vi kom helt klart ikke ut i vannet på «riktig» sted, men vi kom frem og var skjønt enige om at Lars Monsen hadde vært veldig imponert over oss.
Vi har senere skjønt at vi ikke skulle tatt stien til høyre for demningen, men den til venstre. Den stien hadde nok vært litt mer «gåbar» selv om den også beskrives som våt. Nok et tips: Les rutebeskrivelsen nøye.
Skarvvatnet til Buvatnet
Skarvvatnet, Buvatnet og Pershusvatnet er tre vann som ligger som perler på en snor. Mellom Skarvvannet og Buvatnet er det bare en kort bæreetappe på under 100 meter, mens Buvatnet og Pershusvatnet henger sammen med en koselig, grunnere og smal passasje man kan hvile litt i før man skal ut på det lengre Pershusvatnet.
Skarvvannet
Etter å ha basket oss over Skarvvatnet i motvind unnet vi oss en liten pause på land før vi gikk videre til Buvatnet og Pershusvatnet.
Buvatnet og Pershusvatnet
Happy campersSlutter man å padle havner man i sivetVakkert vann og vakkert værMidt mellom Buvatn og Pershusvatn
Hilde tar en timeout
Etter Pershusvatn trengte vi litt pause fra padlingen. Noen padler også Finntjern. Vi synes det var like greit å stå over og gikk rundt.
Blåbærplukking med packraft gir ekstrapoengUlent terrent
Aklangen til Katnosa og videre til Store Sandungen
Ved Aklangen bestemte vi oss for å teste fiskelykken. Det blåste litt mindre akkurat her og hvis det skulle blir noe annet enn Real-turmat til middag var det nå eller aldri.
Minn meg på at jeg ikke prøver det igjen. Det blir for mye styr! Dette forsøket endte opp med at jeg måtte padle et stykke tilbake for å få løs kroken, ikke fikk noe dreis på sveivingen og satt igjen med et herlig fiskesnøre kaos. Gjett hva det ble til middag.
Fra smale Aklangen padlet vi ut i store, brede og vakre Katnosa. Det er en av de lengste padleetappene på turen, rett over 3 kilometer. Turen over Katnosa avsluttes i det som kalles Leveringsvika, helt sør og øst i Katnosa. Her ligger også DNT hytta Katnosdammen.
Planen var egentlig å overnatte inne på DNT hytta. Vi hadde imidlertid ikke reservert plass og hytta var nesten smekkfull da vi kom. Så full at da vi så på klokka, som kun viste 17.30, bestemte vi oss for å pakke sammen packraftene, slenge alt utstyret på ryggen og gå de 4 km til Store Sandungen. Kvelden var enda ung.
Tunge sekkerBlide damer Vi går og vi gårFra Katnosa til Store Sandungen. Den røde løypa viser anbefalt tur.
Ved Store Sandungen ble vi dessverre litt kreative. Hilde Lillian hadde vondt i en arm og vi bestemte oss for å gå langs land for å finne en leirplass. Ingen god plan. Vi burde helt klart satt ut packraftene så fort vi hadde mulighet og padlet til camp. I stedet gikk vi inne i skogen på en kronglete sti. Sekkene var tunge, vi så knapt vannet gjennom skogen og i hvert fall ingen steder vi kunne overnatte.
Til slutt var det unison enighet om at vi måtte ut av skogen og ut på vannet – fort som svint! Vi bushet gjennom et hogstfelt, fant 50 cm med nesten flatt terreng hvor vi fikk pumpet opp packraftene før vi nærmest kastet oss ut på vannet. Lettelse!
I det samme vi traff vannet så vi en passende leirplass en kort padletur på blikkstille vann. Det begynte å bli sent, sola var på vei ned, skumringen kom krypende og vi hadde behov for å lande. Vi fant heldigvis den beste leirplassen på Lauvtangen, en øy i Store Sandungen.
Middag ble laget, vi fikk liv i bålet, solen gikk ned og stjernene kom frem. En lang dags ferd mot natt. Det var godt å krype ned i soveposen og ligge der å se opp på stjernene før Ole Lukkøye raskt kom og avsluttet dagen. Lars Monsen hadde helt klart vært fornøyd med dagens innsats.
Dag 3: Store Sandungen til Skar
Dagen startet tidlig i håp om at vi skulle få litt mindre motvind.
Morgentåken lå over vannflaten og bølget mellom trærne. Alt av utstyr var dekket av fukt, men natten hadde vært perfekt, ingen hadde frosset og stemningen var god.
Store Sandungen til Bjørnsjøen
Planen med lite vind fungerte på den korte etappen vi hadde igjen på Store Sandungen.
Ved demningen lastet vi sekkene på ryggen og gikk mot Hakloa.
På Hakloa blåste det godt og det var ekstremt korte pauser mellom kastene. Bølgene var også ganske høye – sett fra en packraft. Vi så på hverandre og tok uten mer om og men grusveien forbi hele vannet. SÅ gøy er det ikke å baske med motvind – i tillegg til at Hakloa også så ut som et litt kjedelig vann.
Bjørnsjøen
Bjørnsjøen var en vakker sjø og ikke fullt så åpen som noen av de andre vannene. Vi padlet til venstre i vannet på innsiden av noen små øyer i håp om litt le fra vinden. Den omtrent 2,8 kilometer lange og fine turen over vannet ble avsluttes i Båthusvika, rett før smalet mot Bjørnsjødammen.
Ved Bjørnholt var kafeen åpen og vi fikk kjøpt oss en fantastisk god skolebolle og en iskald Solo. Det smakte absolutt fortreffelig!
Vi ble en attraksjon for passerende syklister som gjerne ville ta bilde av oss!
Rottungen – Gåslungen – Øyungen
Fra Bjørnholt gikk vi et lite stykke på grusvei før vi tok sti inn i skogen ned til Rottungen.
Etter Rottungen skulle vi finne Gåslungen. Det er ingen merket sti på kartet mellom disse vannene og vi gikk først litt feil. Takk sendes til vennligsinnet turgåer som pekte oss i riktig retning. Stien du skal ta går på venstre siden av elven og er relativt bred og fin, men altså ikke merket på kart eller med skilt.
Gåslungen viste seg å være litt krevende å komme seg utpå. Langs bredden var det mye mudder og vannstanden var lav. Ikke så fristende å hoppe opp i packraften med støvlene fulle av gjørme, men her hadde vi få alternativer. Vel oppe i packraften måtte vi stake oss ut av mudderet. Hilde ble lettere frustrert over denne øvelsen.
Resten av Gåslungen var idyllisk! Meandersvinger, lav vannstand, null motvind, fuglekvitter og lett padling. Sånne omgivelser kan vi like.
Neste utfordring var overgangen mellom Gåslungen og Øyungen. Her hadde vi lest at vi måtte «humpe oss over noen tømmerstokker». Humpe over når det er 2 cm vann over tømmerstokkene og rompa i praksis er under havnivå er ingen lett affære.
Etter den noe uelegante humpingen ble Øyungen nådd og her var det fint! Ikke overraskende, med henblikk på navnet på vannet, er det fullt av små koselig øyer og fine nes. Definitivt det mest populære stedet å campe på turen, som sikker har noe med nærheten til Maridalen å gjøre, men som også må være fordi det er så fint der. Det var folk på absolutt hver eneste plass som egnet seg til camping.
Lunsj ombordVi venter ut motvinden
Vel over Øyungen, etter mer klamring til busk og kratt i motvinden, var vi ferdige med den siste padleetappen. Vi tok ut luften av packraftene for siste gang, lastet alt på sekken og gikk de siste få kilometerene ned til Skar Leir i Maridalen. Her ble vi hentet av Hildes Martin så da slapp vi kollektiv transport i denne enden også. Takk, Martin!
Oppsummering
Etter å ha gjennomført hele turen er vi skjønt enige om at motvind ikke står øverst på ønskelisten når man padler packraft. Vi er også enig om at kano nok er lettere å padle over de største vannene. Særlig når man ikke har styrefinne på packraftene. Løfter du årene spinner du rundt som på tivoli. Jeg er ikke så glad i tivoli. Jeg startet for øvrig med finne, men mistet den et sted mellom Store Sandungen og Bjørnsjøen. Ny finne pluss en ekstra er herved innkjøpt.
Det er også notert at fisking fra packraft ikke fungerer når man samtidig må padle hele tiden. Fisking skal heretter foregå fra land, eller på stille vann.
Vår tur ble på totalt 43,74 km til vanns og til lands og vi er godt fornøyde med fremdriften og antall overnattinger.
Vi tar gjerne en ny tur med packraft, men neste gang blir det helst i en elv uten motvind. Forslag til tur tas i mot med takk!
Packraft tur nummer 2 i livet gikk tilbake til Fjorda. Denne gangen med egen packraft i størrelse normal for meg og lånt packraft i samme størrelse for Hilde Lillian. Forrige tur hadde vi lånt XL-varianter. Nå mindre flåter, men akk, like mye bagasje. Oversatt betyr det tungt lastede flåter med lite fribord. God stemning!
Skulle leid kano i stedetKnoll og tott på tur
Når flåten Hilde Lillian lånte heller ikke hadde finne ble det relativt mye hurra meg rundt før teknikken satt. Vel og merke ikke riktig padleteknikk, men en annen form for teknikk. Vi var relativt lettet over flat sjø og minimalt med motvind.
Takk og lov for blikkstille vann
For å unnslippe horder med speidere som også var på tur denne helgen padlet vi langt og lenger enn langt innover Fjorda. Rett før vi endte opp i Hælvetes roa fant vi en nydelig leirplass som oppfylte alle krav.
En smal odde med kveldsol på den ene siden og morgensolen på den andre
Kvelden går fort når man skal padle, slå leir, bade og lage middag. Før vi visste ordet av det hadde natten senket seg og da tok det ikke lang tid før vi krøp til køys.
Lørdagen ble en her-og-nå dag. Vi våknet til fuglekvitter, sol, speilblankt vann og vaking av fisk.
Morgenkaffen ble inntatt i vannkanten før vi tok et nydelig morgenbad i 22 graders fløyelsmykt ferskvann. Etter frokost rigget vi oss til i hver vår flåte og la ut på padletur med fiskesnørene på slep.
Uvillig fisk til tross – det å drive rundt i stillheten og bare nyte livet gikk også veldig bra.
En rekke «her og nå» øyeblikk hvor tiden nesten stod stille og ingen verdens ting var viktig. Bare være – duvende i en packraft, på en innlandssjø i Innlandet, i sola og stillheten.
Tilbake til camp ble det lunsj og en liten gåtur på øya vår inkludert litt sanking av ved.
Forsering av myr mellom to små øyer
Resten av dagen gikk i samme stille og bedagelige tempoet. Vi lå der i sola og leste bok, inntil boka deiset ned på nesetippen fordi øynene plutselig var igjen og hendene ble så uendelig tunge. Ga opp lesingen og lot sola varme kropp og sjel mens vi småduppet i skogen stillhet. For litt senere å riste av oss dorskheten og ta et forfriskende bad.
Fiske litt mer, ikke få fisk, lage middag og være veldig glade for at vi ikke hadde gått for fisk til middag.
Hilde lager middag i regnet
Spise middagen under tarpen når sommerdagen slapp fra seg noen varme dråper regn.
Se på naturen, fisken som vaket, myggen som summet og sola som farget himmelen rød, rosa, fiolett og gyllen til den duppet ned bak horisonten og mørket tok over.
Glede seg over den nye mygghatten, bål og en stille, stille kveld.
Så full av takknemlighet for at livet kan fylles med øyeblikk og dager som dette.
Padle hjem igjen mens vi gledet oss over energipåfyllet og turapien et døgn i naturen alltid gir.
Takk for turen!
Lyst til å få historiene mine rett i innboksen? Legg igjen e-post adressen din her:
Det er vår, mai, torsdagsfri, inneklemt dag og fryd og glede midt i uka. Hilde Marie og jeg setter kursen mot Innlandet og ett nytt tureventyr. Vi skal padle packraft og campe på Fjorda.
Ikke hørt om packraft sier du? Du er ikke den eneste. Kort fortalt er packraft en oppblåsbar gummibåt. Litt bredere enn en kano og lettere å pakke med seg. Man kan også gå rundt med flåten på sekken. Det skal vi ikke gjøre denne gangen. På denne turen skal den bare pakkes og padles.
Vi var blitt tipset om å dra til Fjorda i Innlandet fylke for jomfruturen vår. Vi takker for godt tips!
Fjorda er en stor og sterkt forgrenet innsjø på åsen mellom Sperillen og Randsfjorden sør for Bjoneroa. Fjorda var opprinnelig seks separate innsjøer, men disse fløt sammen ved oppdemming etter konsesjon gitt i 1918. Innsjøen er regulert som magasin for Toverud kraftstasjon ved Randsfjorden. Ofte blir området kalt Velmunden, men Velmunden er egentlig navnet på den største av de opprinnelige innsjøene i området.Det spesielle landskapet som ble skapt av oppdemmingen, er et sjeldent eksempel på at industrielle inngrep har gitt positive virkninger for naturen.Området er kjent som et eldorado for kanoentusiaster, og er spennende å padle i, med alle sine øyer, trange viker og sund. Kilde: Wikipedia
Ingen av oss har pakket ut, håndtert og eller padlet rundt i en Packraft før, så det går helt sikker kjempefint! Vi skal være borte i to netter og synes vi har uhorvelig mange kolli med oss. Det skulle vise seg at vi kunne hatt med mer av noen essensielle ting. Mer om det senere.
Det pumpesSnart klareHilde tester ut sittekomforten
Vi får pumpet opp packraftene og stroppet fast bagasjen. Det blåser nå mer enn det Yr.no har meldt og jeg kjenner det kribler av spenning i magen.
Skjelvende første møte med packraften på vann
Etter kort tid i båten kjenner jeg også at det verker i padlemusklaturen. Det er tungt å padle i motvind! Jeg sitter godt tilbakelent på rumpa med beina i været oppå bagasjen og får jeg ikke akkurat brukt hele kroppen i padlingen, og er nok ikke på mitt mest avslappede, men det går fremover. Sakte men sikkert.
Før turen fikk vi tips av datter og svigersønn (som vi også lånte packrafter av – tusen takk!), om et par fine øyer vi kunne ta sikte mot: Brennheiten og Ildbrenden. Brennheiten var naturlig nok fristende for to single damer på tur, men den viste seg å være mer trekkfull enn brennheit, så valget falt på nordspissen av Storholmen i stedet. Vel å merke med utsikt til Brennheiten, sånn for sikkerhets skyld.
Vi har samlet litt ved Skål for tur!Soveplassen forberedesOdden vår
Da det ble tid for middag ble det klart at gassbeholdningen vår var noe slunken. Jeg hadde tatt med meg to bokser med gass med litt igjen i begge. Under normale forhold skulle dette være nok til å få laget middag – og litt til. Det var det ikke. Gass-angst! Mye vind og lite gass igjen med medfølgende lite trykk i beholderen gjorde at middagen tok dobbelt så langt tid å lage. Heldigvis ble den i det minste god!
Vi kunne i teorien ha laget maten på bålet i stedet, men fordi jeg skulle pakke effektivt tok jeg kun med sammenleggbare kjeler som bare kan brukes på gassbrenner. De smelter rett og slett på bålet. Ikke smart. Begge mine gassbeholdere gikk tomme, Hilde Marie sin måtte til pers. Og nå ble vi usikre. Har vi nok til kaffen, frokostgrøten og middagen i morgen? Neppe. Mer gass-angst!
Den første kvelden ble som sagt litt mer vindfull enn forventet og litt matte av all spenningen og slitne i hodet av vind, trakk vi oss relativt tidlig tilbake i hengekøye og telt for å lese bok i le for vinden.
Hele kvelden og natten hørte vi kurringen fra Orrhønene fra øyene rundt oss og utpå natten fikk vi også besøk av en Orrhane. Han satt tett på oss og lokket og lokket – uten tilsynelatende å få napp.
Dagen etter ble det allikevel kaffe på meg og te til Hilde Marie – og brødskiver til frokost. Vi måtte spare gassen til middagen. Fremdeles gass-angst.
Det kan strikkes hvor som helst
Etter frokost la vi ut på en padletur på Fjorda for å bli mer kjent med området. Vinden hadde gitt seg og vi padlet på blikkstille vann mellom holmer, skjær, i trange kanaler, gjennom siv og i mer åpne fjorder.
Underveis noterte vi oss fremtidige mulige leirplasser. Sola skinte fra en klar blå himmel, trær og svaberg speilet seg i den blanke vannoverflaten, naturen var stille bortsett fra litt fuglekvitter og lykken klukket rundt packraftene.
Tilbake på øya vår fant vi oss en koselig plass i lyngen hvor vi unnet oss en liten Jäger (vi hadde tross alt vært på tur) og en kjapp kopp kaffe med gass-angsten liggende på lur («vi KAN droppe frokosten i morgen»). Så lå vi der i lyngen og nøt stillheten, småduppet litt, leste bok og bare slappet av. Ikke så ofte vi gjør det.
Kvelden ble en vakker opplevelse. Bålkos, stjerneklar nattehimmel, orrhøneklukk, stillhet, småprat, litt vin og en god Real middag.
En absolutt perfekt kveld.
Den siste dagen vår på tur i denne omgangen startet med blikkstille vann, en morgensol som kjempet med den litt kjølige natteluften og vant, en lun plass i sola og årets første morgenbad. Hilde Marie taklet det friske vannet noe bedre enn meg og var strålende fornøyd med pusteteknikken. Jeg glemte helt å puste og fikk i tillegg skrubbsår på knærne av litt for vigorøs sprelling med beina for å komme meg opp av vannet igjen.
Men så friske og sunne vi følte oss etterpå! Å sitte der i sola, oppdage at vi hadde gass igjen til både kaffe og grøt (den som sparer den har!) og at selv om vi hadde gått tom for medbrakt vann, så kan vannet i Fjorda fint brukes, føltes helt himmelsk. Man skal ikke kimse av de små gledene i livet.
Jeg ville rett og slett ikke tilbake til hverdagen, men resten av livet og andre avtaler kallet på oss, så vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.
Det ble unektelig padlet veldig, veldig sakte tilbake. Til tider lot vi oss bare drive lett med den svake brisen som motvillig førte oss tilbake til start.
Dette ble en helt nydelig førstereis for oss begge og vi har allerede planene klare for en ny tur om ikke så altfor lenge.
Om Stand Up Paddling på skjelvende bein nedover eksotiske Istra elv.
Det er Fjellfestival i Åndalsnes og mye spennende på programmet. Jeg har aldri forsøkt Stand Up Paddling (SUP) på elv før og tenkte at det kunne være gøy. Som sagt så gjort.
Heidi gjør ting hun ikke kan
Istra gikk for få dager siden over sine bredder med flomvann, men var nå litt mindre stri. Allikevel stri nok for en skjelven nybegynner.
Guidene Mads og Endre instruerer på land – og så til vanns – før det var vår tur til å komme oss utpå.
Bredden på elva var gjørmete og sleip og jeg passer meg vel for å ikke skli uelegant på baken ut i elva. I stedet krabbet jeg uelegant ut på brettet. De andre hadde heldigvis nok med sitt til å ofre meg ett blikk.
Vel utpå starter de fleste med å stå på knærne på brettet. Det er kun én deltager med som har gjort dette før og som til og med takket nei til våtdrakt. Hun og guidene står på brettet. Vi andre holder oss til lavt tyngdepunkt. Jeg kjenner kreftene i vannet og må ta skikkelig i for å klare å padle motstrøms. Og hvert tak truer med å sende meg hodestups i vannet. Spennende!
Vi skal imidlertid nedover elva og etterhvert prøver vi oss i stående. De litt yngre som deltok ble – naturligvis – skikkelig modige og tilbragte like mye tid ute i vannet som på brettet. Det ble stupt, hoppet og herjet hele elva ned.
Jeg prøver å slappe av i beina og nyte turen, men må stadig vekk ned i knestående for ikke å ufrivillig havne i elva.
Her er en stilstudie av meg som øver. Litt stiv i beina. Siste bilde holdt det på å gå skikkelig galt – til guidens fornøyelse.
Det er vakkert nedover elva. Trær og busker henger over vannkanten og skaper en jungelaktiv atmosfære. Vannet er grønt og ganske klart, men hadde vært enda klarere hadde det ikke vært for flommen noen dager før. Elva svinger seg hit og dit gjennom landskapet.
Vi må ned på knærne for å padle under veltede trær, vi må karre oss ut av buskene når vi driver for langt mot land. Noen steder strømmer det godt, mens andre steder duver vi på nesten stille vann. Det er flere av oss som får assosiasjoner til både Amasonas og Overfloden. Den først litt mer ekstotisk enn den siste.
Utsikt inn Isterdalen mot Trollstigen og Bispen
Jeg klarte å padle meg 6 km nedover Istra uten å rample av brettet og må si jeg storkoste meg hele veien. Til tross for litt skjelvne bein. Dette er en tur jeg gjerne tar igjen!
Tidligere på dagen brukte vi beina, nå skulle armer og overkroppen vise hva den var god for. Kajakkpadling stod på programmet.
Vi var så heldige at vi skulle få padle fra Hattvika Lodge i Ballstad. Kristian som eier og driver stedet hjalp oss på med tørrdrakter. Noen fikk ekstraservice og stod rett opp og ned mens Kristian tok rollen som påklederske.
Neste punkt på programmet var en god instruksjon fra vår guide for kvelden, Jonas. «Dette er en kajakk. Du sitter oppe i dette hullet, ikke sånn jeg nå sitter.» Alle fikk med seg beskjeden.
Så langt veldig trygt og fint for alle involverte.
En etter en ble vi sluppet på vannet.
Det var veldig lite vind, knapt et vindpust, flatt vann, godt og varmt og sola skinte nok en gang fra skyfri himmel. Jeg tør påstå at slike forhold ikke er hverdagskost på disse kanter. Etter planen skulle vi padlet i 15-tiden. Da var det meldt relativt mye vind og Kristian foreslo at vi utsatte turen et par timer for å få mer optimale padleforhold. Godt forslag! Kristian er vår venn for alltid.
Turleder Bakken padler, gliser, tar bilder, padler litt mer, gliser enda mer og stikker fjeset mot den nordnorske sola mens hun tenker at livet er ganske så fantastisk.
Vi padlet i trygt og fint farvann rundt Ballstadøy forbi Kjeøya og videre inn i sundet mellom Kjeøya og Kjerkholmen. Deretter satte vi kursen forbi den lille holmen ved navn Klubben før vi gikk i relativt åpent vann tilbake mot utgangspunktet.
Denne dagen kunne vi nok ha satt rett til havs og hatt det helt himmelsk.
Ruten vi padlet:
Jonas tilbød oss en lenger tur inn i sommerkvelden, men denne gjengen begynte å bli mette på opplevelser og sultne på fiskesuppe, så etter 2 timer i kajakken var vi alle fornøyde.
Spesielt disse to turlederne var veldig, veldig fornøyde med turen som ble akkurat som bestilt.
Om en padletur i Bergsøyan Landskapsvernområde på yttersiden av Senja.
Vi skulle ha en hviledag for beina og hva er vel da mer naturlig enn å gi overkroppen litt å jobbe med?
Været var strålende. Null vind og blikkstille vann, men kaldt. Vi ble anbefalt tørrdrakt. Etter mye styr og mas og kraftige hetetokter kom vi oss endelig alle mann i kajakkene.
Ingen av kajakkene hadde ror. Min gikk også til alt overmål bare mot venstre. Hele tiden. Etter strandhugg nummer to fikk jeg imidlertid løsnet spaken til halefinnen som gjorde farkosten litt mer rettgående.
Vi padlet ut fra Hamn i Senja i de gunstigste forhold. Havet er rett der ute. Grønland neste stopp! Vi har ingen vind, flatt vann og sol. Det er nesten for godt til å være sant.
Storhavet rett der ute!
Fra Hamn gikk turen mot Kjøpmannsøy. Vi hadde sett Havørn på øya utenfor dagen før og hadde et lite håp om å gjenta suksessen. Vi var ikke så heldige, men man kan vel ikke få i pose og sekk hele tiden.
Området vi padlet i er et landskapsvernområde. Dette betyr at vi ikke kunne gå i land på alle øyene på grunn av hekkende fugler. På kartet under er alt merket med rødt forbudt for i landstigning. Glemmer du deg får du en kjapp påminnelse av iltre og skvatrende sjøfugl!
På Kjøpmannsøy gjorde vi første strandhugg. Det føltes befriende å komme seg ut av tørrdrakter og utforske litt. Jeg begynte sporenstreks å samle koraller og kråkeboller. Ingen ferie uten lommer og vesker fulle av stein, skjell og andre minner.
Vi padlet videre. Nå uten de noe klaustrofobiske tørrdraktene. Det var fremdeles helt vindstille og vi holdt oss relativt nærme land. Følte oss trygge.
Strandhugg nummer to ble gjort på Store Færøya. De kritthvite korallstrendene er så vakre og vannet så klart (og kaldt!) at man blir helt rørt.
Når fjellene i tillegg vinker til oss fra horisonten med sine snødekte topper, da er livet rett og slett litt magisk.
Strandhugg på Store Færøya.Hilde er tøff og bader. Jeg holder meg på land.
Etter litt bading (av noen), vassing, soling. lunsj og mer skjellplukking gikk turen tilbake til Hamn.
Padlemusklene har fått luftet seg, sjela har fått mer å kose seg med og alle var veldig fornøyde med dagens utflukt.
Vi er heldige som har venner med hus på Hvaler. Vi er heldige som også har venner som låner ut både bil og kajakker. Sånt blir det lett veldig god stemning av.
Lånt bil, lånte kajakker, egne sykler. Det gjøres klart til en aktiv helg.
Denne helgen ble innledet med god mat og drikke, sykkeltur rundt omkring på Vesterøy lørdagen etterfulgt av mer god mat, og så en helt nydelig padletur søndag. Et nydelig kinderegg av en helg vil jeg påstå.
Ingenting overlates til tilfeldigheter. Før de skal ut i saltvann spylers kajakkene for støv og pollen. Lånte kajakker må passes godt på.
Så er vi i gang. Alle kom opp i kajakkene uten å velte, solen skinner fra skyfri himmel, vannet er så flatt det er mulig å håpe på og vi gliser fra øre til øre.
Starten gikk fra Vauerkilen.Lavvann gjorde det ekstra spennende å padle her. Min kjære har funnet ut at kajakk er kos! Det gleder meg ❤
En kajakk, blikkstille vann, en happy padler og havet rett ut en solskinnsdag i slutten av mai…
Is-pause i Papper havn. Vi sendte Jens ut for å kjøpe is mens vi andre duvet rundt i havnen og ventet. Fin arbeidsfordeling!
Vi duver rundt og venter på is.
Når man padler sånn rundt i bedagelig tempo, ser på livet og nyter ro og fred passer det også godt med ett strandhugg eller to. Det første tok vi på baksiden av Fredagshølet.
Strandhogg nummer en:
Vibeke koser seg!
I kajakk er det veldig enkelt å kjenne på mysteriet under seg, over seg og inni seg. Lars Verket, padlosof og eventyrer.
Koser meg litt jeg også!Andeflokken på tur.
Strandhogg nummer to inkluderte grilling av lokale pølser og knasking av vill gressløk. Gooood sommerstemning!
Tilbake inn i Vauerkilen.
Turen vi padlet ser slik ut:
Og helt til slutt på denne vakre dagen ble det en liten tørstedrikk i solen.
Ettermiddagsolen nytes på Vesterøy.
Alle perfekte helger tar en gang slutt. Tusen takk for oss for denne gang – vi kommer igjen!
TurBakken 