Det er lørdag en helg tidlig i september. Dagen før hadde vi vasset rundt i snø til knes. Den opplevelsen var det ikke et ønske om å gjenta denne dagen. Turmål uten snø ble bestilt.
Snø grensen hadde krøpet seg litt oppover siden dagen før, så vi beregnet at dersom vi holdt oss til en topp på max 1500 moh så ville vi unngå det meste av snøen.
Etter en del kikking ut av vinduene på Jotunheimen Fjellstue, snakking med kjentfolk, studering av kart og et ønske om å unngå logistiske utfordringer som involverte bil, falt valget på fjellet Blåhø på ca 1400 moh. ( Blåhø er et alminnelig fjellnavn i de sentrale delene av Sør-Norge. Det brukes oftest om avrundede fjell, som på avstand virker blålige, jfr. Store norske leksikon). Dette skulle vise seg å være en liten perle av et fjell.
Kortreist tur. Blåhøe er det høyeste punktet i bildet.
Vi startet turen fra Jotunheimen Fjellstue og gikk langs Sognefjellsveien mot Krossbu et lite stykke, før vi tok første grusvei inn til høyre. Dette er en bomvei med mulighet for å kjøre mye lenger inn i fjellet enn vi gjorde. Det går helt fint å gå veien. Mye tyttebær å plukke og vakker natur å se på.
Høydalsvatnet
Ved Høydalsvatnet, nærmere bestemt innerst i vannet på kartet under ved Måfå tok vi en sti oppover i terrenget. Vakre fjellformasjoner, lyng, tyttebærris og krekling. Her var høsten!
Et stykke opp i bakken mistet vi stien og bestemte oss for å finne vår egen vei. Vi skulle jo bare rett oppover. Det ble heftig bushing på gjengen.
Klyving og kravling i tett skog
Vel ute av skogen åpnet landskapet seg.
Happy gjeng!
Turen gikk videre i fint terreng. Her fikk vi høstfargene vi savnet dagen før.
Mot Blåhøe vi går Leter etter en vei oppVibeke pusher grenser! Fant veien opp!
Da vi kom på toppen av dette fjellet, som vi ærlig talt ikke hadde hatt så store tanker om, fikk vi oss en overraskelse. 360 graders utsikt mot de vakreste fjell; Breheimen, Hurrungane, Smørstabb massivet.
Poser på toppen med Breheimen i bakgrunnenKoselig med lunsj i solaPå vei ned igjenArtig fjell!
Og litt klatring ble det også tid til. Man blir heldigvis (nesten) aldri for gammel til å leke litt!
Jammen ble det ikke litt mer tyttebærplukking på vei ned også.
Turen ble på drøye 14 km og vi fikk ca 850 høydemetere i beina. Alle var enige om at det hadde vært en særdeles flott tur!
Det ble til og med tyttebær i after-tur drinken. Ser man det!
Denne ferien begynte med at bagasjen min ikke kom frem, fortsatte med nesten-oppturer i fleng, en kraftig forkjølelse, teamarbeid i særklasse, dovenskap ved bassengkanten og feiring av et jubileum. En komplett (kaotisk) ferie med andre ord.
Ingen bagasje
Hva gjør man når man skal på en ukes ferie på Korsika og ikke har bagasje? God anledning til å shoppe vil mange si. Jeg tenkte også det, i ca 4,5 sekund – før jeg kom på at det var lørdag kveld og alt var stengt. Søndag våknet vi opp i en fjellandsby som kun hadde en Spar-butikk. Fikk kjøpt meg toalettsaker. Ellers ingenting. Heldigvis skulle reisefølge Christian ikke reise fra Norge før søndag. Mamma (som stiller opp når som helst på døgnet!) ble satt på saken og fikk sendt med han en tur-bukse, en shorts og et par truser. Ferien reddet.
Turer
Bavella Peaks
Søndag gikk Tony og jeg en kort tur i Bavella Peaks. Kult område! Det var boltet klatreruter over alt!
Min kjære ser lengselsfullt på alle rutene
Tony måtte nesten gråte litt over at vi ikke hadde med oss klatreutstyr, men som jeg trøstet han med – det hadde ikke hjulpet om han hadde hatt sitt – mitt ville ha ligget i bagasjen som stod igjen i Brussel. Mager trøst for min kjære.
Litt buldring ble det da
Turens høydepunkt – bortsett fra utsikten – var møtet med en flokk flotte Mufloner. Den ene var kun få meter unna meg. Stor opplevelse!
MuflonerBavella Peaks. Poeng til den som ser mer enn en «person» i bildet
Monte Cinto
Mandag stod Korsikas høyeste fjell Monte Cinto på programmet. Dagen startet imidlertid med et forrykende regnvær, som det ikke var så fristende å gå ut på tur i. Spesielt ikke for meg som manglet regntøy. Ingen av de andre hadde vært forutseende nok til å ta med seg to sett med regntøy, så i stedet ble det en tur på kafé.
Når regnet hadde gitt seg la vi imidlertid i vei.
Lang anmars i vakre høstfarger
Anmarsen var relativt lang men gikk i lett terreng frem til foten av fjellet. Deretter ble det ganske mye grus før det ble fast fjell mot toppen.
Toppen kan så vidt skimtes i det fjerne
Da vi var ca 400 høydemetere fra toppen innså vi at tiden hadde gått fra oss. Vi måtte snu dersom vi skulle rekke ned til bilen igjen før det ble mørkt. Lett skuffelse.
Så nærme, men allikevel så langt unna toppen
Utsikten fra så langt vi kom
3/4-deler av gruppen taklet dette fint. 1/4 fikk topplos, kastet fra seg sekken og løp i vei. «Tar dere igjen på vei ned!» Nettopp. Ingen god stemning i gruppa. 1 av 4 kom altså til toppen, mens 4 av 4 kom seg ned til bilen akkurat før det ble mørkt. Fornøyd med det.
Paglia Orba
Dette er utsikten fra hotellet vi bodde på. Pablia Orba er den skrå toppen litt til venstre for midten av bildet.
Tirsdag skulle vi bestige Paglia Orba. Denne turen var betraktelig mye finere enn turen dagen før.
Stien gikk gjennom en vakker dal hvor den fulgte et elveleie blankskurt av vann og grus. Langs bredden vokste det gigantiske furuer og alle kulpene innbød til et lite bad. Hadde vi hatt tid til det.
Vi var igjen litt sent ute og brukte litt for lang tid på å gå. Formen min var ikke helt på topp grunnet en kraftig forkjølelse, så jeg hadde startet dagen med en solid dose paracet i håp om å få en bra dag. Kanskje en god dagsmarsj på en 8 timer ville drive viruset ut av kroppen? Jeg kunne bare håpe.
Underveis kommer det en kar ridende gjennom dalen. Vi synes alle det var litt bonderomantisk og tar frem kameraene for å ta bilde.
Det skulle vi ikke gjort! Fyren begynte å kjefte og smelle og rope «no foto!!!!». Et øyeblikk var jeg redd han skulle hoppe av hesten og gi meg en midt på tygga, men han ble sittende mens han overøste oss med edder og galle. De neste 2 km snudde han seg konstant tilbake for å sjekke om vi tok bilder av han. Og det hadde jeg jo gjort. Sorry, hestekar. Hadde du sagt i fra på en hyggelig måte hadde jeg slettet bildet av deg, men nå er du for alltid publisert. Koselig lokalbefolkning da.
Målet er toppen midt i bildet
Vi traff han igjen på hytta som ligger under toppen av fjellet på ruta GR20. Jeg unngikk han som best jeg kunne, mens Ann-Kristin fikk «the evil eye». Vi gikk ikke inn på hytta der han oppholdt seg.
Utsikt fra hytta under toppen
Gutta prøver å finne ut hvor ruta går
Utsikt mot Middelhavet
Reiselederen er fornøyd
Ble litt artig klyving denne dagen også
Igjen kom vi nesten til toppen før jeg måtte bringe temaet på banen; Vi kommer ikke til å rekke ned igjen til bilen før det blir mørkt dersom vi ikke snur nå. Veldig dårlig stemning i gruppa. Ikke toppen i dag heller?!
Noen prøver litt hardere enn andre å ta denne uvelkomne vendingen positivt
Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Formen var elendig og jeg så med gru på å gå hele veien ned igjen i mørket. Hodelykten min lå godt plassert i bagasjen som nå var kommet til flyplassen i Figari, men som allikevel var 4 timer unna. Vi snudde. Og denne gangen snudde 4 av 4. Læring hadde funnet sted for noen i gruppa. «Veien er målet» forsøkte jeg med med, men fikk bare grynt til svar.
8 timer etter start er vi tilbake ved bilen. Vi rakk det akkurat før det ble mørkt. Garmin-klokken min ga meg beskjed om å restituere i fire (4) dager! Noen hadde tatt seg ut.
Team-arbeid
Leiebilen gir beskjed om at vi må sjekke lufttrykket på dekkene. En liten runde rundt bilen viser at det ene bakhjulet er flatt.
Vi kjører på felgen. Dekkskifting langst en svingete landevei, midt inne i en skogkledd åsside på Korsika er en liten utfordring. Men utrolig nok – under en time etter oppdagelsen av det flate dekket er nytt dekk påmontert.
Vi har i prosessen oversatt bilens bruksanvisning (som kun var på fransk), tømt hele bilen for bagasje, gravd frem dekket og fått satt på det nye. Det hadde nå blitt sekk-mørkt. Vi hadde 1,5 timer krevende kjøring på ufattelig svingete og smale veier foran oss til nytt overnattingssted, men før det ble det high-fives og klapp på skulderen til gruppa. Bra jobbet!
Hotell i særklasse
Hotel Monte D’Oro er som å tre inn i en surrealistisk Roald Dahl historie. I resepsjonen sitter det 4 generasjoner damer og røyker. Det vokser eføy inne i taket i spisesalen og alle møblene er tunge, tre møbler med litt fuktige trekk som nok så sine glansdager på starten av år 1900-tallet. Vi var blitt lovet litt kald mat ved ankomst ettersom vi kom senere enn planlagt. De hadde dekket på til oss i salongen foran peisen. De som sitter der når vi kommer inn blir føyset bort. Fra peishyllen stirrer et portrett i sort-hvitt av en streng gammel dame på oss. Ann-Kristin blir umiddelbart veldig trøtt og mener hun kan ha blitt bedøvet av maten. Det spekuleres i om vi er med i en episode av zwilight-zone og om vi kommer til å våkne igjen i morgen. Tror det er mer sannsynlig at vi alle er litt slitne etter dagens tur.
Endring i planene
Grunnen til at vi bodde på akkurat dette hotellet var at det ligger nærme foten av Monte D’Oro – som er et ikonisk fjell på Korsika. Det er imidlertid en lang tur på ca 10 timer. Med vår noe frynsete track-record når det gjaldt å komme oss av gårde i tide om morgenen kunne det virke som om det var litt over-ambisiøst å begi seg ut på denne turen. Dessuten – jeg var nå helt slått ut av forkjølelsen, stemmen sviktet og hadde ikke tenkt å gå en meter. De andre brukte meg som unnskyldning for å ikke gå tur, vi brukte bilen som unnskyldning for å sjekke ut av det underlige hotellet (Ann-Kristin satt rekord i utpakkingstempo) og så la vi ut på biltur i stedet. Artig å kjøre i dagslys for en gangs skyld. Turen gikk tilbake til Zonza hvor Tony og jeg bodde første natten. Stemningen i gruppa ble betraktelig bedre når de så dette hotellet. Basseng, god mat og drikke gjorde susen.
Fødselsdag
Hipp hipp hurra for meg! 50 år og nesten like blid som dagen før. Inne i hodet mitt er jeg ikke 50. Beklager, jeg får det bare ikke til å stemme. Sikkert ikke noe galt i å bli 50, men jeg likte altså veldig mye bedre å være 49.
Dagen begynte med en god frokost. Så satt vi oss i bilen og kjørte litt igjen. Først innom flyplassen for å bli gjenforent med bagasjen. Forsikringsselskapet kommer til å bli så glade for at jeg ikke klarte å kjøpe meg noe som helst disse dagene uten bagasje. Jeg har lånt av Tony og av Ann-Kristin og klart meg veldig bra. Ble bare LITT lei av å gå i fjellsko hele døgnet. Jeg trøster meg med at dette sikkert er veldig bærekraftig.
Så skulle vi bytte bil. Har dere ikke fylt opp tanken?? Det MÅ dere gjøre først, sier damen på utleiekontoret. Nærmest bensinstasjon er 6 km unna, så da må vi kjøre litt igjen da. Gøy bursdag så langt. Endelig er vi installert i ny bil, med fire dekk uten lyter. GPS’n i bilen sender oss først til feil hotell. Litt mer kjøring. Jeg tenker at det å kjøre bil kanskje er det jeg hadde minst lyst til å gjøre denne dagen, men lite å gjøre med.
Vel fremme ved hotellet, som ligger med fantastisk utsikt over Bonifacio helt syd på Korsika begynner det å ligne på bursdag. Vi får lunsj, et fantastisk rom og drinker ved bassenget. Sånn skal det være.
Før middag får jeg en flaske vin i gave fra hotellet som vi nyter på terrassen mens sola går ned i havet. Middagen inntas på hotellet og jeg blir sunget bursdagssang for både på norsk og på fransk. Veldig koselig!
Dovenskap
Dagen derpå fødselsdagen var det ingen som måtte noe som helst og vi var skjønt enige om at vi ikke skulle kjøre bil. Ann-Kristin started dagen med å svømme, Christian leste humrende Are Kalvøs «Hyttebok fra Helvete», Tony tok seg en løpetur og jeg satt inne på rommet og hvilte meg i form mens jeg skrev litt. Noen ganger er det godt å ikke ha så store planer. Men det er klart – vi kunne ikke bare bedrive dovenskap. Litt sightseeing måtte vi naturligvis få med oss.
Utforsking av Bonefacio
Bonefacio er et fint sted! Havnen i byen ligner veldig mange andre middelhavsbyer med sine restauranter, is-disker og overprisede suvenir butikker, men naturen rundt er noe for seg selv!
Bonefacio havn
Fantastiske hvite sandsteinsklipper stuper loddrett (og noen steder overhengende) ned i et turkist, klart og strålende middelhav. Her kan kan stå og bare nyte i evigheter. Det er så vakkert!
Utsikt mot Citadellet
På toppen av en klippe ligger Citadellet og selve bykjernen. Her finner du trange smug, små veikryss med kafeer på alle hjørner og umulig bratte trapper opp til leiligheter i hus som ligger og balanserer på klippekanten. Jeg håper de noe undergravde klippene er til å stole på og at ikke husene går med i neste storm. Det ser dramatisk ut og bo der, men belønningen er en utsikt mot Sicilia som tar pusten fra en.
Da de trodde de hadde sluppet unna oss, fant vi dem på en barKveldsstemning ved bassenget
Catch of the day
Dagens fangst; snapper, scorpion fish (den røde) og noe annet vi ikke vet hva er
Det å bestille fisk til middag på Korsika er ikke så lett. Faktisk kan prosessen vippe 4 voksne mennesker såpass av pinnen at det ender opp med litt lettere angst. Man betaler pr 100 gram fisk. Ferdig renset eller ferdig filetert? Forklaringen kommer på rask fransk-engelsk og vi er like kloke etterpå. Jeg blir så stresset at jeg velger pasta. Uten fisk. De andre går for fisken. Lite fisk for mye penger viser det seg. Er egentlig 75 Euro for 500 gram fisk innafor? Vi er fremdeles veldig usikre.
Her renses fisken etter alle kunstens regler. Vekten bestod av mest bein viste det seg.
Etter denne noe rystende opplevelsen måtte vi på bar. Ingen vei utenom. Sesongen er imidlertid på hell her på Korsika. Byen stenger 22.30. Den som ikke har vært smart nok til å forhåndsbestille transport må gå hjem.
Bonifacio havn i solnedgangen
En innholdsrik uke på Korsika er over. Det har vært både opp- og nedturer, men mest av alt har det vært en veldig hyggelig ferie med et fornøyelig reisefølge. Takk for turen!
Jeg hadde tenkt å reise lett denne gangen, men SÅ lett?
Dette er alt jeg har
Ved ankomst Korsika står jeg og venter på bagasjen. Som ikke kommer. Neste fly hit med Brussels Airways kommer om en uke. Da er jeg hjemme igjen.
Artig å skulle være på ferie en uke og kun bruke det man har på seg; i mitt tilfelle en t-skjorte, olabukse, anmarsjsko (heldigvis!) og en fleese. Spesielt når vi både skal gå i fjellet og feire fødselsdag. Blir ikke noe stress med omkledning til middag i det minste. Spent på å se hva Tony har pakket til oss.
Damen i skranken gir meg en tannbørste. Dagens høydepunkt!
Sykkeltur, stående Buddhaer og King Coconut er noe av det denne dagen inneholdt av eventyrlige opplevelser.
Sykkeltur fra Madatugarna til Aukana
Jeg hadde fått beskjed om å stille verdig antrukket, hvilket vil si lang bukse og langermet topp. Etter syklingen var det rett videre til et tempel. Det var 30 grader i skyggen og jeg var allerede litt het i toppen. Litt småjuksing måtte til. Buksa ble rullet opp og toppen fikk ligge i sekken så lenge. Det føltes viktigere å ikke dø av heteslag enn å være ytterst tekkelig.
Ganske så ny og fin sykkel og til og med hjelm!Samir sykkel-guide
Veiene vi syklet på gikk gjennom frodige skoger og åpent åkerlandskap hvor kuer gikk og beitet, forbi tørre rismarker, gjennom små landsbyer, over bruer og langs vann. Det er så irrende grønt og vakkert her!
Samir som var safari-guide i går, var i dag sykkel-guide og han tråkket i vei i friskt tempo. Jeg eier ikke sykkel. Jeg har heller ikke syklet annet enn inne i kjelleren hjemme de siste årene og da godt plassert på en diger gelepute, i max 30 minutter. Dette var noe annet.
Veiene vi syklet på var til dels ganske humpete og setet var absolutt ikke laget av gele. Det tok altså ikke veldig lang tid før mitt sitteredskap opplevde intense smerter. Jeg lengtet etter nedoverbakker – eller oppoverbakker – hvor jeg kunne stå litt og få en liten lindring til baken. Kjente at det begynte å bli litt vanskelig å nyte opplevelsen til det fulle. Heldigvis ble det et par foto- og drikkepauser som ga litt hvile til en sår bakende.
Sri Lanka er grønt, selv nå når det ikke er lenge til neste regntid. Diverse konger har også hatt en forkjærlighet for å lage kunstige dammer og vann til pynt og nytte og derfor trives fiskeørnen her midt inne i landet. Kingfisher ser jeg også – for ikke å glemme en hel gjeng med fiskere som kom med muntre tilrop der de stod å renset garnet sitt, mens jeg tråkket forbi så fort jeg kunne for å holde følge med Samir.
En av de kunstige dammene i området
Til tross for vond bakende er det å sykle rundt i et land en veldig fin måte å oppleve på. Man kommer nærmere naturen, trafikken, lydene, luktene og temperaturen. Veiene vi brukte var – takk og lov – lite trafikkerte og plutselig hopper det en diger ape over veien rett foran meg! Et par Mungus ser vi også. Og løshunder.
På Sri Lanka ferdes løshunder rundt i gatene nærmest som katter. Ingen hunder går i bånd. De spiser det de finner, eller får, og har sine territorier. Jeg er faktisk litt redd for hva de kan finne på. Under sykkelturen satte en av dem etter meg mens den bjeffet av full hals! Jeg laget noen litt ufrivillige klynk mens gåsehuden reiste seg på hele kroppen og jeg tråkket på alt jeg kunne for å slippe unna. Inne i hodet mitt runget ordet «rabies!» og hjernen min planla desperat hva jeg skulle gjøre hvis den angrep. Samir så tydeligvis panikken min og fikk jaget bort hunden. Etter denne hendelsen viste han seg som en ekte helt og plasserte seg mellom meg og alle hundene vi møtte.
Den hundeskremmende helten
Etter en stund mistet jeg også følelsen i føttene av denne syklingen. Tror rett og slett jeg passer bedre til å gå. Etter drøye 28 km og 90 minutter var vi vel fremme i Aukana.
Aukana
Aukana kan skryte av å ha Sri Lankas høyeste stående Buddha. Jeg var fullstendig kokt og gjennomvåt og måtte nå ta på meg langermet skjorte før jeg kunne gå inn i tempelet. Gutta kunne fremdeles gå i shorts og t-skjorte. Ganske urettferdig.
Statuen var unektelig imponerende der den raget 12 meter over bakken.
Mannen i blått poserer for sin fotografvenn. Det er strengt forbudt å tas bilde av foran en Buddha hvis man har fjeset mot kameraet, men denne veien går greit.
Den har også en ganske artig historie som går som dette:
Det var en gang en læremester i steinhugging og hans lærling. De inngikk et veddemål om hvem som kunne ferdigstille Sri Lankas høyeste Buddha først. Når en av dem var ferdig skulle han ringe i en bjelle (jeg antar at den var veldig stor og kraftig slik at den kunne høres langt av sted). De valgte seg hver sin gigantiske stein, læremesteren i Aukana og lærlingen i Sasseruwa og så begynte de og hugge. Dette holdt de med på i et par års tid før læremesteren plinget i bjellen. Han var da ferdig med mesterverket sitt. Lærlingen sin Buddha statue var en meter høyere (igjen i følge min guide), men dessverre manglet han noen måneder på å få ferdigstilt verket. Det gadd han ikke. Den dag i dag står da Buddhaen i Sasseruwa sånn nesten ferdig. Skal man tro Wikipedia så ble den halvferdige Buddhaen bygget nesten 400 år før den i Aukana, men la oss ikke ødelegge en god historie med fakta.
Buddha i asisa mudra pose
Artig saksopplysning om Buddhaen i Aukana. Dersom det drypper en dråpe fra nesen til Buddhaen faller den på nøyaktig samme sted hver gang, ned i en fordypning laget mellom føttene hans.
Et hellig fiken-tre. Fikentreet skal være spesielt godt å meditere under fordi det slipper ut oksygen på undersiden av bladene – i følge guiden min. Lurer litt på hvor mye jeg skal tro på at det han forteller.
Sasseruwa
Vi måtte jo legge turen innom statuen i Sasseruwa også.
Buddhaen i Sasseruwa i abhaya mudra pose – betyr visstnok «uten frykt»/beroligende
På samme sted som denne statuen stod var det nok et tempel i en grotte som vi tok en titt på. En liten gutt på bare 7 år hadde ansvaret for å låse oss inn. Han skulle etter eget ønske bli buddistmunk. Han husker ikke når han bestemte seg for det. Jeg på min side undrer meg på om han har bestemt dette helt selv.
Liten gutt med fremtiden planlagt
Inne i grotte-tempelet var det flere flotte vegg- og takmalerier samt en del buddhaer. Naturlig nok.
Buddha i dhyana mudra (meditasjons pose)Dette tempelet antas å ha vært en del av et større kloster kompleksDen eneste liggende buddah statuen man kan gå rundt
Sammen med oss ved tempelet og statuen var en liten gjeng eldre damer. De ble fraktet dit i denne lastebilen. «Gode» stoler var bundet fast slik at de skulle slippe å sitte på gulvet. Ingenting å si på komforten.
King Coconut
Dagens kulinariske høydepunkt; Jeg har fått smake på King Coconut. Passe søtt, friskt og litt mer tyktflytende enn vann. Man kan også spise den løse delen av fruktkjøttet når man er ferdig med å drikke opp.
Kokosnøttselgeren kommer ilende tilJeg og en King CoconutRuvinda skraper ut fruktkjøttet
Anuradhapura
Det er nå ettermiddag og jeg har kommet til Anuradhapura. Denne byen står også på Unescos verdensarvliste og er spesielt kjent for sine vel bevarte ruiner av en eldgammel Sinhala sivilisasjon. Men først middag. Alene. Jeg håper inderlig det ikke er buffet igjen. Jeg begynner å bli veldig lei av turist-buffeten som serveres nesten identisk over alt – til alle måltider.
En herlig blanding av buffet-mat. Chicken curry kommer ikke til å bli servert hjemme hos oss de neste månedene.
Dagen i dag begynte med mat og sluttet med mat og midt i mellom hadde jeg en vandretur i fjellkjeden Knuckles som også inkluderte mat.
Språk og kommunikasjon kan være vanskelig. Det jeg trodde var et kokkekurs som startet kl. 06.30 om morgenen, viste seg å være en demonstrasjon av hvordan kokken på hotellet laget en rett.
Kokken poserer for fotografen
Det var gøy å følge med på og det eneste jeg trengte å gjøre var å nikke og smile, fortelle hvilket land jeg kommer fra og ta bilder.
Fra ingredisenser i separate beholdere til ferdig produkt
Retten, en typisk middagsrett sett med norske øyne og som det føles litt underlig å innta kl. 07.00, ble veldig god! Kokken ble også bare mildt skuffet da jeg ikke syntes den var for sterk. Takk for den sakte, men sikre økningen av min toleranse for chili, Tony!
Etter frokost kjørte Ruwinda og jeg fra Kandy til Knuckles Fjellkjeden hvor jeg skulle gå en vandretur. Turen dit tok ca 2,5 timer på ganske så spennende veier. Igjen takker jeg og bukker min eminente sjåfør-guide for at det er han som har kjøre-jobben og ikke jeg.
Knuckles Fjellkjeden dekker et areal på omkring 230 km2. Fjellmassivet ligner en knyttet hånd med fem knoker, herav navnet. Fjellene, som ofte er omhyllet av tåke, er hjemsted for et variert plante- og dyreliv, og noen av artene er endemiske for dette området (asiatours.com)
Vel fremme møter jeg min vandreguide. La oss kalle han Wasine. Når Wasine ikke har turister han følger rundt er han bonde og dyrker ris og grønnsaker i dalen og åssidene vi nå stod i.
Wasine vandrer inn i sitt rike
Det er omtrent 34 varmegrader når vi starter turen og en frisk vind blåser. Vinden er imidlertid like varm som lufta så den avkjøler ikke. Vi vandre over knusktørre rismarker som har fått mye mindre vann en normalt. Bonden Wasine krysser nå fingrene for at regntiden kommer tidlig slik at de får risen til å vokse. Sri Lanka merker også til endringene i klimaet og liker det slettes ikke.
Videre gikk stien inn i skogen langs mer enn mindre tørre vanningskanaler.
Det er svalere inne i skyggen under trærne. Vi ser sommerfugler, vakre blomster og hører fuglene skvatre og synge på fremmed mål. Så plutselig et rop fra en Sambar (hjortedyr) og så et tilsvar fra den andre siden av dalen. Wasine forteller om planter og dyr og jeg prøver å huske så mye som mulig.
Vi krysser flere nesten knusktørre elveleier før det plutselig åpenbarer seg et lite basseng midt i elven. Jeg ser små fisk svømme rundt og kommenterer dette til guiden. «Ta av deg på bena» sier han. «Nå er det tid for fiske-spa!» Jeg ser på han med store øyne. Tuller han nå eller?! Neida, han tuller ikke. I stedet finner han det beste stedet for meg å sitte og lar meg så være i fred.
Wasine er veldig fornøyd med å ha overrasket meg
Dette var magisk! Min første fiske-spa opplevelse og den får jeg midt i skogen på Sri Lanka! Dette var en veldig uventet og særdeles festlig opplevelse.
Fiskene stimet til og ordnet opp, mens jeg satt der og fniste og observerte. Veldig gøy! Hvor lenge kan man sittte sånn? Jeg avsluttet når føttene mine begynte å se litt hvite og skrukkete ut. Nå manglet det bare et nytt strøk neglelakk, men det kunne ikke vandre-guiden hjelpe meg med.
Vannbøfler
Vandringen tok oss gjennom flere små landsbyer.
Tørking av chili og ris
I en av dem stoppet vi for lunsj hos kameraten til guiden og hans kone.
Det var den smilende kona som hadde laget, og som serverte maten. Mannen måtte gjøre noe og ble borte. Jeg fikk servert ris, jackfruit beans curry, linsestuing, bananblomster, egg og papadum. Jackfruit beans stuingen og bananblomstene var helt klart favoritter.
De mest velsmakende retter
Jeg bruker gaffel
Wasine spiser på tradisjonelt vis
Etter den velsmakende lunsjen gikk vi det siste stykket tilbake til start. Bratte bakker og stekende varmt, men veldig fornøyd med ekspedisjonen.
Turen tilbake til Kandy bød på mer observering av halsbrekkende bilkjøring.
Bildet over illustrerer en slik situasjon hvor det kommer busser i begge retninger, veien er hullete og bred nok kun til en buss, krappe svinger, løs veiskulder. Ja, dere skjønner tegningen. Det morsomme her var at det på det verste stedet langs denne veien hadde plassert seg en selger av rang. Når kaos oppstod stoppet kameraten hans trafikken og hjalp til med å dirigere, mens vår venn betjente kundene som kom pilende ut fra de ventende bussene for å handle. De hadde lyst på noe godt – han hadde godt å selge. Sjelden har jeg sett en mann smile så bredt. Han der kommer til å gjøre det stort! Han som hadde plassert seg rett rundt neste sving der trafikken gikk fint suste alle forbi.
Det mest overraskende denne dagen – en elefant midt i trafikken!
Nå sitter jeg med bena opp og lurer på om baren er åpen i dag. I går var den nemlig stengt fordi det var helligdag. «Finn deg noe i minibaren» fikk jeg beskjed om. Så nøden var jeg ikke. Men i dag…
Baren var åpen!
Jeg skrev at innlegget også skulle slutte med mat, men det ble en drink i stedet.
Høsthelg i Jotunheimen var planen. Vakre høstfarger, frisk og klar luft, lyng og tørr stein under føttene og sol i fjeset. Det var ikke helt det som møtte oss denne fredags morgenen ved Leirvassbu.
Vi fikk snø! Mye snø. Opp- og nedturgjengen hadde forventet mer opptur. Dette lignet litt mer på en nedtur.
Snø ved Leirvassbu
Vi hadde sett oss ut Stetinden (2020 moh). Litt rådslagning måtte til.
Etter en titt på kartet, en prat med kjentfolk og kanskje grunnet litt lite fantasi, ble vi enige om at en tur langs veien ikke var fristende og at Stetinden fremdeles var et mulig mål.
På veien passerer man Kyrkja. Mer om dette fjellet senere.
Så vi la (lystig) i vei.
Fine røde T’er viser vei de første par kilometerenePositiv gjeng!
Etter en liten stund langs vei, går stien oppover i terrenget. Det er lett snødryss i luften, skyene ligger lavt, men ikke så tungt. Det ser hele tiden ut som om sola kanskje kan klare å bryte igjennom.
Det ble ikke mindre snø når vi gikk oppover. Det ble mer og mer.
Det var ikke akkurat sånn som dette Vibeke hadde forestilt seg en høsttur i fjellet. Her begynner jeg å lure på hvor morsomt dette egentlig er.
Altså; det å gå til knes i snø har sine utfordringer. For de som ikke hadde gamasjer blir man for det første rimelig fort både våt og kald rundt anklene. Det er også veldig, veldig vanskelig å se hvor det er stein, hvor det er hull mellom steinene og hvor det eventuelt er greit å sette ned foten. Helst uten å brekke noe vitalt.
Cirka 200 høydemetere fra toppen og da ca 3 timer opp og ned til punktet vi nå stod på bestemte vi oss for at nok er nok. På tide å snu. Det kommer flere anledninger til å nå toppen.
Blidere på vei ned enn opp. Tony koser seg med banankake før turen går nedover igjen.
Vi har forsøkt oss på Stetinden før. I mai for halvannet år siden. Da i strålende sol, bar overkropp (for gutta da) og glimrende sikt. På ski. Kom oss ikke til toppen da heller, men det var det kun grunnet latskap. Sola skinte og nedkjøringen var så fristende! Kanskje vi kommer til toppen neste gang?
Vinteren kom litt tidlig for noen og enhver. Jeg synes det er greit å se litt lyng igjen.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur; Til tross for at vi ikke kom oss på toppen, og til tross for vel mye vinter. Godt selskap gjør susen! Takk for turen!
Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!
Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.
Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.
Utsikt over Skapertjern fra Klunken
Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.
Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?
Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.
Åstjernmyr
Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.
Spiselig?
Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!
Småvannsbu
Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.
På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon.
Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.
Heggedal Stasjon
Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!
Sommeren 2019 har jeg gått flere via ferrataer enn noen gang før. Ikke så rart med tanke på at jeg kun har gått én tidligere; Synshorn på Beitostølen.
I Åndalsnes har de nå 2 ulike via ferrataer; Introveggen og Vestveggen. Vi begynte med Introveggen (grad B) som var komfortabel og grei. Bittelitt luftig et par steder, men veldig overkommelig for de fleste vil jeg tro. Vestveggen var litt annerledes kan man si.
Først etter at vi hadde gått den leste jeg beskrivelsen av den. Burde muligens ha gjort det før jeg la i vei, men kanskje var det til det beste at jeg ikke gjorde det. Hadde nok ikke forsøkt meg da!
Her er en liten film som oppsummerer klatreturen:
I tillegg til det Norsk Tindesenter skriver på siden sin synes jeg den var veldig tung for armene. Flere overhengende partier gjorde turen slitsom i tillegg til luftig, men vi kom opp alle sammen!
Vestveggen – ikke for pyser Vestveggen er en lengre og mye mer utfordrende klatretur på 5-6 timer til toppen av Nesaksla. Belønningen er en utsikt som er så vakker at den kan ta pusten fra deg, i tillegg til en deilig mestringsfølelse og adrenalinrus.
Dette er turen for deg som søker spenning, liker å utfordre deg selv, er i over gjennomsnittet god form og mestrer ferdsel i bratt terreng. I løpet av turen bestiger du flere luftige partier og fritthengende broer.
Tidligere erfaring fra klatring er en fordel. Turen er ikke egnet for personer med høydeskrekk. Ruten er gradert til vanskelighetsgrad D på den internasjonal via ferrata skalaen.
Norsk Tindesenter
Anbefales dersom du vil dytte deg selv ut av komfortsonen!
Team KavliBakken med turkamerat Andreas. Alle var enige om at det hadde vært en tur. Jeg var nok den som minst kunne tenke meg å ta den igjen dagen etter.
PS: Det er faktisk 2 steder i ruta hvor man har mulighet til å pingle ut skulle det skjære seg helt, men ellers er regelen at har du startet må du fullføre. Å måtte bli hentet med helikopter er litt pinlig.
Vi er igjen på ferie i Romsdalen og har funnet oss en topp vi enda ikke har vært på; Kongen! Været er upåklagelig – faktisk helt «konge», humøret er på topp og Team KavliBakken klare for nye utfordringer.
Fra Trollstigen platået går det en godt merket sti opp til Bispevatnet. Herfra kan man bestige Bispen, Kongen og Dronningen. I 2017 gikk vi Bispen, i år tar vi Kongen. Hvem vet, kanskje tar vi Dronningen om et år eller to?
Tror jeg velger Turboturen!
Ved Bispevannet. Toppen av Kongen ser du midt i bildet.
Det var også i år en del snø som måtte forseres på vei til foten av fjellet, men det var egentlig greit. Man slipper tross alt unna litt ur som kan være slitsomt i lengden.
Hr Kavli i fint driv
Klok av skade fyller jeg på med næring før det bratter seg til
Jepp – opp dit skal vi!
Det går oppover og det er luftig klyving!
Her gjelder det å ikke tippe bakover! Laaaang ned til Isterdalen. Jeg holder meg godt fast, men smiler og har det fint. Siste vanskelige opptaket. Herfra var det plankekjøring.
På toppen av Kongen er det helt vindstille og 360 graders utsikt! Kongevær på Kongen er det ikke alle som får oppleve. I motsetning til Bispen som har en litt smal og «trang» topp er det danseplass på Kongen. Stort, flatt parti på toppen som også egner seg til overnatting. Dersom man klarer å finne seg en flat plass i ura. Solnedgangen her oppe fra skal være helt magisk.
Team KavliBakken koser seg på toppen av Kongen!
I tillegg fikk vi servert spekemat og ost av de andre vi delte toppen med denne dagen. Snakk om service!
Ei bittelitta nødbu på toppen
Fru Bakken nyter sola
Flott utsikt i alle himmelretninger
Hr Kavli måtte ut på den ytterste knatten og lufte seg litt
Har man kommet opp, må man gjerne også komme seg ned.
Så happy blir man av en dag i fjellet hvor været er perfekt, kroppen fungerer sånn nogenlunde og nervene er der de skal være.
En aktiv uke i Dolomittene er over. Inntrykkene har sunket inn, føtter har fått hvile og jeg sitter igjen med et smil om munnen og er ganske sikker på at dette går inn på topp-10 listen over fantastiske ferier! For å sitere en venninne «Dolomittene ass!»
Ferien started med en rundtur rundt deler av Sassolungo før vi dagen etter gikk via ferrata «Oskar Shuster» opp til toppen av Sassopiatto/Plattkofel (2969 moh) i lyn, torden og haglebyger.
I Odlegruppen karret jeg meg utpsyket, skjelvende og frynsete opp til toppen av Sas Rigais (3025 moh.).
På det som skulle være en hviledag fikk jeg meg en tur opp på hver side av Val Gardena. Først en 5-6 km gåtur i Naturpark Puez-Geisler og så en 5-6 km gåtur i Seiser Alm for å få spist lunsj.
Naturpark Puez-Geisler
I Sella-massivet gikk vi først den letteste toppturen, som til gjengjelde var den høyeste toppen vi gikk opp; Piz Boè (3152 moh). På den siste hele vandredagen gikk vi en rundtur i Sella massivet.
På toppen rett over hodet mitt er dagens turmål; Piz Boé
På den aller siste dagen stod vi opp så fort vi kunne og nærmest løp ned fra fjellet. Klokken 11 lå vi nydusjet, skrubbet og med en drink i hånden ved bassenget på Hotel Alpenroyal og bare slappet av. Balanse i livet er viktig.
For deg som vil lese om de ulike turene
Jeg har skrevet litt mer i detalj om de ulike turene/toppene i disse blogg-innleggene. Mest bilder, litt tekst:
Det aller, aller viktigste når man er på tur er å velge de fineste folkene å dra på tur med! Check!
Hyttene
Vi vekslet med å bo på fjellhytter i de ulike fjellgruppene og hotell i Ortisei, Val Gardenia. Sett i etterkant hadde vi nok ikke trengt å flytte på oss riktig så mye som vi gjorde, men det er ikke alltid like lett å planlegge på kartet hjemme i Norge når man ikke helt ser avstander og heller ikke har erfaring fra stedet. Vi har lært.
Den aller første hytten vi bodde på var Rifugio Carlo Valentini. Fantastisk fin beliggenhet og nydelig middag. Mager frokost.
Utsikten fra hotellrommet
Det mest gjestfrie stedet var nok «Refugio Tony Demetz» i Sassolungo. For å komme deg opp hit kan du ta en spektakulær 1-2 manns gondol som man må hoppe på og av!
Hytta på toppen av Piz Boé – Rifugio Capanna Piz Fassa, var den med flottest utsikt, mest fnisete betjening, vakreste soloppgang og overraskende stort utvalg på menyen.
Piz Boé hütte var stedet med den aller dårligste frokosten, de verste sengene og den mest gniene betjeningen. Eieren var forsåvidt jovial og pratsom (på Tysk) mens kona var sur som sauerkraut (uansett språk).
Piz Boé Hütte
Men det er klart – å avslutte turen på Hotel Alpenroyal var jo prikken over i’en, toppen av luksus og kjentes nok ekstra godt etter flere dager uten muligheter for kroppsvask og god mat.
Champagne til lunsj er sjelden feil
Skyfri himmel, sol på hele kroppen og betjening som duller er digg!
Kontanter
Et annet tips det er verdt å huske på; Ta med nok kontanter til å betale med på hyttene. Kortautomaten (der de i det hele tatt har det) fungerer sjelden pga dårlig dekning (ikke dekning på kontoen, men altså nett-tilgang). Det er relativt billig å bo på disse alpe-hyttene, men går gjerne litt mer penger enn man har tenkt seg på forhånd. Drikke er ikke inkludert i prisen. Hint, hint!
Mat
Et tips når du skal gå på tur i Dolomittene er å ha med litt mat hjemmefra. Det er ikke lagt opp til at man skal smøre matpakke på hyttene og det er sjelden man finner en hytte med lunsjservering akkurat når det passer. Dessuten er loffen du får til frokost på disse hyttene ikke helt hva vi nordmenn er vant til til frokost. Så – knekkebrød, havregryn, nøtter og annen nød-mat kan det være lurt å ta med seg hjemmefra.
Frokost…
Vær og klær
Dolomittene er kjent for sine ettermiddagsbyger så ikke glem regntøy i sekken! Jeg sverger også til samme oppakning som til fjellturer på sommeren i Norge. Ull og lag på lag. Det er ofte iskaldt om morgenen og i skyggen, men så fort sola får tak er det godt og varmt. Ull funker i alle temperaturer, tørker greit og lukter ikke.
Lyn, torden og hagl!
Oppsummert
Vi er IKKE ferdige med Dolomittene! Her er det mange flere fjell å bestige, daler å vandre i, natur som skal nytes og mil som skal gås. Vi kommer tilbake!
TurBakken 