Med en snarlig forestående tur til Alpene og null minutter med ski på beina siden mai i fjor var det på sin plass å teste ut om kroppen, og ikke minst den relativt nyopererte foten fungerte sånn noenlunde.
I Asker regnet det. Føltes litt vel ivrig ut å dra på tur i sånt vær
Den aller første testen var om jeg fikk støvelen på foten som enda ikke var helt smertefri. Det gikk. Skibuksa fikk jeg også på meg. Puh! Det har unektelig blitt mye stillesitting de siste ukene og det kjentes godt på bukselinningen.
Gaustatoppen neste
Selv om det regnet i Asker hadde Yr lovet snø på Gaustatoppen med opphold og sol fra kl 11. Nysnø og sol hørtes bra ut.
Den sedvanlige skyen ligger over toppen, men rundt ser det jo relativt lovende ut.
Vel fremme ligger det et lite snølag over blank is på parkeringsplassen. Kanskje er det kommet litt mer lenger opp? Vi er uansett klare for den virkelige testen; holder foten – og formen?
Den snøen som hadde kommet i løpet av natten, ble ikke liggende lenge der den hadde falt. Vindkulene var heftige!
Oppdaget at skiene mine gikk i ett med stein og lav
Vi trasket oss oppover i rolig tempo. Det vil si – jeg gikk så radig jeg kunne – men akk. Formen har vært bedre!
Kommer du eller?
Været har unektelig også vært bedre. Det blåste kraftig hele turen opp og noen av vindkulene var så voldsomme at vi måtte stå stille og vente til de roet seg før vi kunne gå videre.
Min kjære begynte i tillegg å ymte om at hytta på toppen nok var stengt, så noen vaffel ble det nok ikke på meg. Dalende humør og sutrende hofteleddsbøyere er ingen god kombo på randotur.
Jeg begynte også å bli litt stiv i maska.
Ikke kunne vi se noe til toppen heller, men ut av tåka kom en blid fyr som kunne fortelle at hytta var åpen og at det var vaffel å få kjøpt. O Lykke! Rart hva sånt gjør med evnen til å ta seg sammen noen meter til.
Hytta skimtes!
Ingenting er så herlig som når målet er så nærme at man kan kjenne vaffellukten.
Er det en fjellknaus eller er det hytta? Veldig koselig å komme seg inn i varmen på Gaustatoppen Turisthytte! Vaffel smaker bedre enn matpakke. Definitivt!
Etter påfyll og omkledning gikk turen ned til bilen igjen.
«Fru Bollerud» skulle nok takket nei til den vaffelen.
Vi fant litt nysnø mellom is, stein, busk og lyng og selv om lårene skrek etter oksygen og leggene verket (det var tross alt årets første tur) ble det et par gode svingopplevelser. Det finnes ingen bilder av gode svinger fra turen. De bildene som ble tatt gikk ikke igjennom svingkvalitetskontrollen.
Turen var over for denne gang. Team KavliBakken var fornøyde med testen og turen og begge var vi skjønt enige om at etter denne turen kunne det bare gå oppover.
Sola er i ferd med å gå ned i horisonten. Foran meg strekker Sahara seg i det uendelige. Dyner av sand som bukter og bølger seg i det svinnende lyset. Sanden jeg har i hånden renner sakte tilbake mot bakken, noen meter unna kommer dromedarene tilbake til campen etter en ettermiddagssnack i en nærliggende oase, jeg hører noen som ler. Sola varmer, lave skuldre. Gode vibrasjoner. En fantastisk reise går mot slutten.
Men jeg foregriper begivenhetene. Denne reisen begynte 6 dager tidligere i Norge og opplevelsene har blitt mange i løpet av disse dagene.
Om å forflytte seg
Første etappe gikk per fly fra Gardermoen til Marrakech, Marokko. Den natten tilbrakte vi på en Riad i Marrakech før vi tidlig søndag morgen satte oss i en buss som tok oss over de høye Atlasfjellene og inn i Sahara, verdens største varme ørken. Kjøreturen gikk over Tizi’n Tichka-passet som er det høyeste kjørbare passet i Høye Atlas på 2260 moh. Noen brukte tiden i bussen til å sove, jeg satt ytterst på setet mitt og strakte hals. Jeg er redd for å gå glipp av noe. Må ikke miste et sekund av reisen. Alt skal jeg ha med meg. Sove kan jeg gjøre når jeg kommer hjem.
Jorda i Marrokko er rød og kontrasten er stor mot de snødekte toppene i Atlasfjellene. Vi passerer små landsbyer med de tradisjonelle murhusene med flate tak og rette linjer, landskapet er goldt på grunn av lite nedbør, men fjellene er imponerende fargerike med sjatteringer i rødt, rosa, gult, burgunder og rust og ser ut til å smuldre opp foran øynene mine. Noe sier at fjellet sprekker i varmen og at det er derfor det ser slik ut. Kanskje stemmer det. Erosjonen er unektelig stor.
På veien til Zagora, hvor ørkenen starter, stopper vi for å kjøpe det tradisjonelle hodeplagget Shesh. Dette kan komme godt med som beskyttelse mot sol og sandstorm – og vi ser jo ganske kule ut alle sammen!
Knut og jeg matcher
Thale får hjelp til å ikle seg shesh’n
Leif og Annbjørn trenger ikke øve. Stilen er på plass.
Vi øver oss på den litt mystiske ørken-looken
Kjøreturen ender ved foten av fjellet Jebel Bani. Her venter guider, dromedarer og vår første leir. Eventyrer er virkelig i gang.
Vår første camp
Om Camelus Dromedarus
Er du null interessert i kameler og dromedarer kan du nå hoppe rett til neste avsnitt. Her kommer min hyllest til dette underlige utseende dyret med de rare lydene.
Dromedarene er i kamelfamilien. Alle på turen kalte de bare «camels» selv om de teknisk sett er dromedarer. Du gir ikke en dromedar navn. De får et nummer, men i all hemmelighet kan man gi dem kosenavn. Det er lov. De kan bære opp til 100 kg på ryggen. De fraktet all bagasjen vår, telt, mat, vann, bord og stoler og til og med rødvinen min. De er eksperter på å vandre og går lekende lett over stein og sand med sine brede, myke føtter. De er imidlertid ikke så glade i å bli lastet på. Særlig «klage-klaus». Hør bare her:
Den siste dagen har vi spist så mye av maten at det er plass på til oss på to av dromedarene. Vi sitter høyt til værs og blir vuggende båret fremover i ørkenen. Morsomt!
«Drommis» får en vennlig klapp
Happy dromedar-rytter
Dromedarer laget et stort spekter av lyder. Noen av dem er komiske som når de kjekker seg, andre lyder er klagende (hør rapport fra Klage-Klaus over) – som når de ikke vil bære mer vin, men det jeg opplever som «grunnlydene» er den dype brumming som treffer meg midt i mellomgulvet. Den vibrerer og gir en underlig resonans i kroppen. På en rar måte kjennes lyden kjent – uten at jeg har hørt den før. Det er en ur-lyd som bringer frem smilet mitt. Trygt og koselig.
Om å sove under melkeveien
Den aller første natten i telt måtte jeg ut et nødvendig ærend. Jeg hadde med meg hodelykt og forventet en mørk natt, men da jeg kom ut var det månelyst. Så lyst at det ble utfordrende å finne seg et sted å sette seg ned uten å bli sett av et dusing menn og 11 dromedarer. Månelyset kastet duse, underlige skygger i natten. Luften er mild. Det var vanskelig å gå tilbake til teltet når natten var så magisk.
De siste to nettene vi campet valgte jeg å sove ute under stjernene. I måneskinnet, under melkeveien mens kamelene laget god-lyder i bakgrunnen. Soveposen var varm. Månen nesten for lys. Stjerneskudd føk over himmelen. Jeg ønsket meg noe, jeg må innrømme det. Frisk, kjølig ørkenluft i nesen, en liten eim av dromedar, knirking fra liggeunderlaget til naboen, null lysforurensning, null stress. Etter noen småjusteringer (les: lua ned over øynene for å dimme månelyset litt) sov jeg bedre ute enn inne i teltet. For å Sarah; vi bor på et «millon-stjerners hotell!».
Trygt mellom 2 telt, men under stjernene
Om sand(dyner)
Man kommer ikke utenom sand på denne turen. Heldigvis! Vi har gått i sanddyner, løpt (mest nedover) i sand, sett solnedgangen fra toppen av den høyeste Chegaga sanddynen, sett soloppgangen fra en annen. Vi har hatt sand i skoene. Vi har til tider også hatt litt sand mellom tennene. Og ganske mye sand i bagasjen.
Om overraskelser
Jeg hadde forventet sanddyner. Jeg hadde forventet litt steinørken. Jeg hadde ikke forventet å bade i Sahara! Etter to dager med vandring fikk vi, etter ankomst camp, tilbud om å være med på spa. «Ta med noe håndkle lignende eller eventuelt Hvitserk-buffen» var beskjeden. Overraskelse! Det hadde regnet i 3 dager før vi ankom. Det var vann i en kulp i elven og vi kunne bade. Noen vasket til og med håret! For en luksus! Bade i Sahara – DET hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre.
Om vakker natur
Landskapet vi vandret gjennom var variert. Vi startet opp et fjell, vandret så på et platå innover i Sahara. Det er mye stein, lite vegetasjon, knallblå himmel, vakre fjell.
Videre gikk vi lenge i et tørrlagt elveleie. Fjellet er så polert av uendelige mengder vann som også har skylt bort alt av løsmasser, rusk og rask. Jeg hadde bare lyst til å legge meg ned på dette uvirkelige fjellet og kjenne det kjølige, glatte fjellet mot huden. Jeg tror jeg aldri har sett noe så vakkert som dette nesten uttørkede elveleiet.
Ferden går videre i en bred dal omkranset av fjell i varme farger, med flate topper som de du ser i Western filmer. Innimellom er det grønne flekker i form av akasier og en og annen sukkulent. Det er bare å nyte hvert skritt i disse omgivelsene.
Den tredje dagen på vandring ser vi de første sanddynene. De er også vakre der de ligger og flotter seg i horisonten. Store, buktende fjell av sand. Men før vi kommer helt bort får vi nok en endring. En underjordisk elv sørger for vann til planter og vi går igjennom et surrealistisk, irrgrønt felt med noe som ser ut som ruccola og lukter litt kål. Ikke mat for mennesker, men dromedarene digger det.
Her bærer vi med oss veden vi skal bruke til leirbål senere på kvelden. (foto: Tone Ingebrigtsen)
Om å ørkenvandre
Strålende fornøyd med å være på ørkenvandring! (foto: Sarah Danielsson)
Jeg liker å gå. Jeg liker å gå og se meg rundt. Løfte blikket der det er mulig uten å snuble. Beina mine trives med å gå i timevis. Som Sarah sa det når hun startet dag 4 med vandring; «jeg er i flow». Å gå der sammen med andre, men allikevel alene med tankene dine. Være tilstede i opplevelsen av omgivelsene, kjenne bakken under føttene, varmen mot huden, luktene og lydene. Bare være. Å ørkenvandre gir ro og det gir energi.
På denne ørkenvandringen tilbakela vi ca 7,5 mil på 4 dager. Terrenget var lettgått. Jeg kunne gått lenger og flere dager, men kanskje var dette faktisk akkurat passe. Akkurat så langt at man gjerne skulle gått litt til. Akkurat passe langt til at man ikke segner om i camp, men faktisk har overskudd til å se seg litt rundt, prate litt, brette ut soveposen og ta en kjapp vask med dagens våtserviett. Akkurat passe.
Vandring barbeint på sanddyner i solnedgangen. Få ting slår det. (foto: Tone Ingebrigtsen)
Om camplivet
Livet i camp er rolig-tid. Noen tar seg en ekstra tur for å se hva som befinner seg bak den neste haugen, noen bruker tiden til å skrive dagbok, andre rigger seg til i teltet, prater litt, leser en bok, teiper vannblemmer, heller sand ut av skoene eller bare slapper av. Senere er det middag og leirbål. De gode hjelperne bidrar med musikk og god stemning rundt bålet. Koselig!
Skriver dagbok (foto: Sarah Danielsson)
Første natt i telt
Fine ørkenfrøkner chiller utenfor teltene
Vår eminente guide Katrine og jeg
Dromedarene vil også være med på kosen
Marshmellows, sang og leirbål kos
Stort forbruk av tape for Sarah
Te og popkorn hører med til camplivet
Om vennskap
Allerede på Gardermoen fant vi hverandre. Vi tittet oss rundt, så an medpassasjer og tok kontakt. «Skal du også på tur med Hvitserk?» fungerte som en fin åpning og satt igang tur-prat med det samme. Selv om det var mange på denne turen som hadde meldt seg på alene, tok det ikke lang tid før vi var en sammensveiset gjeng.
Foto: Houssain
Man blir godt kjent når man vandrer sammen i mange timer hver dag. Det å dele opplevelser, sove sammen under stjernene, dele medbrakte goder, forsøke seg på en kanon rundt leirbålet, gi av seg selv, få massevis i retur og ikke minst le sammen. Det gjør noe med oss mennesker. Vi trenger å være en del av noe. Denne turen var så absolutt noe av det bedre livet har å by på!
Fine ørkenfrøkner i Marrakesh (foto: Eli-Anne Kjølberg)
Ingunn og Heidi på toppen av Chegaga
Tone og Sarah
Sarah og Heidi
Leif Geir og Knut tar en pust i bakken
Om turen
Det er så mye mer jeg skulle fortalt dere om; maten, de vakre lunsjplassene, de flinke menneskene som hjalp oss på turen med matlaging, dromedarstell, rigging av camp, strålende guiding og mye mer, men jeg er redd for å ikke yte dem retterferdighet. Dette har vært en helt magisk tur!
Dersom du vil lese en detaljert beskrivelse av alle etappene, eller kanskje rett og slett vil melde deg på neste tur som går i februar, anbefaler jeg deg å klikke deg inn på turen «Ørkenvandring i Sahara» påHvitserk sine sider.
Helt til slutt noen stemningsbilder fra Marrakesh hvor vi startet og avsluttet turen – samt store glis fra et par storfornøyde ørkenvandrere:
Til de som enda ikke har skjønt det – Turen anbefales!
Sarah og Heidi – strålende fornøyde med ørkenvandringen
PS: Der jeg ikke har notert fotograf er det enten jeg som er fotografen eller så er det Sarah, Ingunn, Tone eller Eli-Anne. Noen ganger går det rett og slett litt i ball. Jeg beklager dersom noen føler seg glemt. Det har ikke vært med vilje.
For kort tid siden fikk jeg spørsmål om jeg ville være med som med-turleder på DNT Asker sin internasjonale søndagstur. Jeg svarte selvfølgelig ja uten å nøle. Ikke visste jeg hvor turen gikk, hvor lang den var eller hvem jeg skulle gå sammen med, men pytt sann. Sånt finner man tidsnok ut av. Vi skal ut på tur – det må jo bli bra!
Som et ledd i turprosjektet «Sammen Til Topps» arrangerer vi internasjonale søndagsturer i Asker. Turene går på stier og grusveier til ulike steder i skogen eller ved sjøen i Asker-området. Noen ganger går turen innom et serveringssted / kafe der det er mulig å kjøpe noe å spise og drikke, og noen ganger spiser vi medbrakt mat og drikke ute. Kanskje fyrer vi bål. Turene varer 3-5 timer og går til fots hele året. Gratis deltakelse og åpent for alle!
Turleder Martha beskriver ruten vi skal gå for ivrige deltagere
På akkurat denne turen var det deltagere i «alle» aldre; fra 3 spreke gutter på 9 år til godt voksne damer som man av høflighet ikke sier noe om alderen til, men som var vel så spreke som 9 åringene. Deltagerne var fra India, Serbia, Irak og Norge – og felles for alle var turgleden.
Denne dagen gikk vi fra Sem Grendehus via Store Berg gård opp til Bergsåsen, som er Askers høyeste topp (459 moh.)
Følg skilting til Bergsåsen
God balansetrening!
På toppen av Bergsåsen, ble det tid til en rast. Matpakker ble sammenlignet og delt med raushet. En indisk matpakke ser nemlig ikke akkurat ut som en norsk matpakke, men smakte minst like godt!
Selv om dagen var litt grå hadde vi utsikt over OslofjordenSe! Nå har jeg både DNT lue OG jakke!
Etter en pause på toppen av Bergsåsen gikk vi videre via Ellefsbonn til Tveitersetra og Halvorsenhytta. Strekket mellom Bergsåsen og Ellefsbonn går på umerkede stier er litt «utydelig». Bruker du turkart over Vestmarka skal du krysse over Kulpemyr og så gå på venstre siden av denne. Etter en stund går stien noen ganger parallelt med rødmerket løype helt ned til Storbonn. Her tar man til høyre inn på blåmerket sti og følger den helt til Halvorsenhytta.
Halvorsenhytta
Etter en god rast på Halvorsenhytta gikk turen videre på stien ned til Semsvannet via Mobråtan og tilbake til Sem Grendehus. Turen ble totalt på 10,84 km og gikk i variert terreng.
Turen
Asker turlag reklamerer for sine internasjonale søndagsturer med følgene løfter:
På internasjonale søndagsturer får du:
En god anledning til å bli kjent med nye folk, både folk som er nye i Norge og folk som er «gamle» i Norge.
Møte hyggelige folk og snakke norsk.
Bli kjent med turmuligheter i Asker.
Lære om friluftsliv i Norge.
Møte mennesker fra andre land og Norge.
Fine naturopplevelser
Jeg vil si meg helt enig og kan ikke annet enn å anbefale å bli med neste gang Asker Turlag arrangerer internasjonal søndagstur. Veldig flinke turledere har de også. Hint hint!
Som blod-fersk turleder er det nok lurt å komme igang med tur-ledingen så raskt som mulig tenkte jeg. Som tenkt så påbegynt.
Dagen etter at jeg kom hjem fra turlederkurset tok jeg kontakt med turlederen for Asker Turlag sin neste søndagstur og spurte om han trengte en med-turleder. Han ønsker meg hjertelig velkommen med på tur- og så greit gikk det å få mitt første «oppdrag».
Turen gikk fra Kraft i Tranby over Glasåsen, ned til Asdøltjern, over til Bøseteren og tilbake til Kraft.
Bruk Turkart Vestmarka 1:20000 når du legger ut på denne turen.
Her er turbeskrivelsen:
Følg skilting til Asdøltjern
Fra parkeringsplassen på Kraft starter turen på grusvei. Her skal man faktisk gå inne på trav-øvingsbanen. Følg langs venstre langside og den ene kortsiden før du tar stien som går inn i skogen og opp mot Glasåsen. Se opp for hest i trav!
Stor gjeng på tur denne dagen
Videre klatrer vi oppover til vi kommer på toppen av Glasåsen.
Bratt sti mot toppenEt tau til hjelpRombeporfyr
Vestmarkas høyeste topp ligger helt i det sørvestre hjørnet av marka og rager 481 moh. Fra toppen er det flott utsikt over Drammensfjorden og Lier.
Videre følger vi blåmerket sti gjennom skogen over et hogstfelt. Herfra har vi igjen fin utsikt. Denne gangen mot Sylling og Tyrifjorden.
Utsikt over Sylling og Tyrifjorden
Stien fører oss videre i retning Asdøltjern. Etter at vi krysset under kraftledningen (som kan skimtes på bildet over) møtte vi på et litt kjedelig område hvor de holdt på med skogsdrift. Midt i blåstien! Jeg hadde heldigvis prøve-gått turen 2 dager før og var forberedt. Som den erfarne turlederen jeg er (ha ha!) kunne jeg dermed lede gruppa inn i buskaset og rundt de verste gjørmedammene. Forhåpentligvis ser det bedre ut der nå. Området skulle visstnok utbedres etter at de var ferdige med hogsten.
Gjørmeområdet sluttet ved Bolseløkka hvor man også krysser en grusvei. Herfra går turen videre på blåsti, som etter kort tid går parallelt med rødmerket sti. Turen går videre forbi Storemyr før man kommer til Oppsalsetra. Her tok vi en aldri så liten rast og jeg benyttet anledningen til å ta en selfi av DNT Turlederluen min.
Følg skilting mot Oppsalseter og AsdøltjernStolt bærer av DNT TurlederluenOppsalseter trenger sårt til litt omsorg. Noen som føler kallet?
Videre gikk turen i fint og lett terreng jevnt nedover mot Asdøltjern. Følg blåstien forbi Klunken. Denne stien går vest for Vassåsen.
Asdøltjern
Ved Asdøltjern fant vi et sted i solen og satt der og spise matpakke og kjente at livet var ganske så fint denne søndagen i oktober.
Asdøltjern renner ut i elva Asdøla ned Asdøljuvet og videre gjennom Lier til Drammensfjorden. Er Naturreservat. I nedre del av juvet finnes edelløvskog og kambrosiluriske bergarter. Lenger opp finnes sandstein av ulike farger som ble avsatt i slutten av silurtiden (Ringerikssandstein). I øvre del av juvet og omkring tjernet finnes basalt og rombeporfyr fra permtiden.
Demningen ved AsdøltjernHøst-vakkert ved Asdøltjern
Etter rasten gikk vi i retning Kraft igjen. Turen sydover på blå-sti forbi Heiahytta mot Bøsetra.
Bare se men ikke spise!Bøseteren
Etter Bøseteren går turen nedover forbi Brenna. Vær litt obs når du kommer ned mot bebyggelsen i området Slåttebråtan. Her er stien ganske utydelig, men finner du den blå merkingen er du trygg.
Fin utsikt!Trolsk stemning i skogen
Den siste kilometeren eller så går på grusvei tilbake til parkeringsplassen ved Kraft. Er du heldig møter du her på en liten flokk ur-sau.
Dette er et område jeg ikke var veldig kjent i, men som jeg umiddelbart ble veldig betatt av. Denne turen anbefales!
Min gode venninne Mei Lin og jeg skulle tyvstarte helgen med en fredagstur. En tur i normal arbeidstid. I dagslys, på fjellet. Dette skulle bli så bra. Tenkte jeg.
Dagen før avreise hadde vi en messenger dialog som forløp sånn ca som dette;
Jeg: Jeg henter deg kl 09.00.
ML: Er ikke det litt tidlig?…
Jeg: Neida. Vi skal jo innom polet, kjøre til fjells, komme oss ut av bilen. Gå en mil… Vi trenger den tiden.
(Det blir stille lenge)
ML: Men, men, men…. (her kom det en laaang rekke med unnskyldninger, forbehold og innvendinger).
Noen hadde helt klart fått sneven av kalde føtter. Og det FØR turen var startet. Ikke bra. Jeg skjønte at her var det bare å roe ned stemningen så fort som overhodet mulig skulle jeg unngå å gå helt alene på tur. Forsikringer om at det skulle bli pauser i massevis ble avgitt. Løfter om kaffe på termos, gode værmeldinger, utrolig myk lyng å hvile i og nådestøtet – «vi har dagen for oss» ble fremlagt. Dette skulle gå så bra så. Heldigvis lot hun seg overtale. Puh!
To gode venninner på tur
Jeg hadde funnet en tur på Ut.no som skulle være på ca. 1 mil. Kartet over området var printet ut fra Norgeskart.no, vi hadde studert løypa og følte oss klare.
Dette var turen vi så for oss
Det gikk bra veldig lenge. Ingen feilnavigering. Fint terreng å gå i og snakketøyet fikk trent seg vel så mye som beina.
Krevende terreng til tiderHøst i fjellet
Målet for turen var Trommenatten, 1170 m.o.h. Dit kom vi oss uten problemer.
Turleder’n på toppen av Trommenatten
Lunsj i lyngen
Det så lenge lyst ut med hensyn til navigering på returen også, men så – i området Timmermannsstølen – var det noe som gikk litt galt. Vi ble kreative og fant ut at vi ville velge en sti i terrenget i stedet for å gå på vei. Det kunne fungert om vi hadde vært der vi trodde vi var, men vi var ikke det. Vi leste ikke kartet riktig, fulgte en sti som ikke var merket inn på kartet og havnet et sted vi ikke skulle vært. Da blir man lett i villrede om hvor man befinner seg. Hva gjør man da? Jo, man går tilbake til det siste punktet man var sikker på. Som sagt så gjort.
Her tok vi feil sti…
Det ble ikke noen flere bilder etter dette punktet. Men vi så en hvit hare! Det var gøy – for oss. Haren skulle nok ønsket den hadde beholdt sommerpelsen litt lenger med tanke på at vinteren lar vente på seg.
Turen ble litt lenger enn planlagt, men vi fant frem, var utrolig fornøyde med oss selv og hverandre – og ikke minst – humøret var på topp hele turen. Hurra for fredagsturer!
Her er ruten vi endte med å gå:
Ruten vi endte opp med
Sånn i etterkant ser vi at vi nok ikke burde vært fullt så kreative, men det gikk heldigvis bra. Og neste gang kommer vi nok kanskje muligens til å skravle litt mindre og lese mer kart. Kanskje.
Noen ganger må man bare hoppe i det og prøve nye ting. Prøver man ikke vet man jo heller ikke om man vil trives med dette nye. Tiden vil vise. Men først kurs!
Denne helgen i slutten av september var det Grunnleggende Turlederkurs i regi av DNT, Asker Turlag. Oppmøte var Semsvann i Asker. Jeg var spent på det meste. Kurslederne, innholdet, menneskene jeg skulle på kurs sammen med, nivået, alderen, formen. Ja, dere skjønner. Litt små-nervøs rett og slett.
Jeg skal lære meg kart og kompass.
Ingen grunn til bekymring. Kurslederne var flinke, hyggelige og pedagogiske. Deltagerne var glade i å gå på tur. De ønsket alle å lære noe nytt, dele turgleden med andre og ikke minst var de villige til å by på seg selv. Et godt utgangspunkt for en fin helg.
Den første oppgaven vi fikk var å navigere fra Semsvann opp til Halvorsenhytta. Kart og kompass skulle brukes fra første sekund. Her var det liten hjelp i å kunne veien fra før av. Kompass har jeg ikke brukt så ofte i Vestmarka må jeg innrømme. Jeg hadde mye å lære, men helgen hadde akkurat begynt. Før den var over skulle jeg ha fått litt mer grep om både det ene og det andre.
Vi ble godt tatt i mot av helgens vertskap på Halvorsenhytta.
Resten av lørdagen ble tilbrakt med teori inne på Halvorsenhytta hvor vi fikk førsteklasses bevertning av helgens hytte-vertskap; Bjørn og Eirik. Full score på Tripadvisor!
Jeg hadde gitt meg selv en liten ekstrautfordring. Ja, nå ler dere sikkert godt, men jeg skulle da sette opp telt alene for første gang i mitt relativt lange liv. I tillegg skulle jeg sove alene i dette teltet. Enda en førstegangs opplevelse. Helt klart på tide.
Telt satt opp av meg. Litt skjevt underlag, men det gikk. Dette er morgenen etter og teltduken har seget litt. Det gikk dessverre ikke ubemerket hen.
Det er noe magisk med å være ute i marka om natten. Så langt fra trafikkstøy, lysforurensning og hektiske mennesker – og allikevel så tett på. Her var det stillhet, dugg på teltduken og lukt av skog. Det var varmt og godt i soveposen, frisk luft og sus fra trekronene. Natten min i telt ble fin. Veldig fin.
Utsikten fra Halvorsenhytta mot Oslo
Morgenstemning
Dag 2 av kurset fikk vi en oppgave; «Her har dere en liste med steder og/eller kartreferanser. Vi har merket av noen av stedene på vedlagte kart . I tillegg er det 2 punkter som ikke er merket inn. Planlegg ruta. Dere har 25 minutter på dere». Hjelp! Snakk om å bli kastet ut på dypt vann!
Kartet studeres, det tenkes, grubles og stresses bare ørlite grann
Resten av dagen var vi turledere alle sammen. En etappe hver. Underveis fikk noen av oss også noen ekstrautfordringer. Hva gjør du når en i gruppa blir syk? Blir hengende etter? Går på do uten å si i fra? Relevante spørsmål for en fersk turleder. Alternative løsninger ble diskutert, vi fikk gode råd og tips fra kurslederne samt fra de andre deltagerne. Jeg tror vi alle lærte noe nytt denne dagen.
Kurslederne til høyre
Hva hvis noen blir syke?
Typisk nok fikk jeg den vanskeligste etappen. Den eneste på umerkede stier, gjennom myr og kratt – og den siste før lunsj. Blodsukkeret mitt var på et bunnivå og jeg var veldig langt utenfor komfortsonen. Jeg var så lettet når min etappe var over og jeg hadde ledet gruppa dit det var meningen jeg skulle lede dem. Jeg hadde heller ikke mistet noen av deltagerne på veien. Himmel, så herlig! Det var mestringsfølelsen sin det!
Hele gjengen (minus meg) på Persbonn
Så var det endelig tid til lunsj. Det var godt å overlate stafettpinnen til neste turleder i gruppa.
Noen andre i tet. Jeg hviler meg bakerst
og tar bilder av sopp.
Etter strålende navigering fra gruppa kom vi oss tilbake til Halvorsenhytta hvor vi alle skulle evalueres. En av gangen ble vi bedt om å komme inn til kurslederne hvor vi fikk dommen. Bestått eller ikke bestått. Skummelt – og spennende!
Heldigvis bestod hele gruppa kurset! Hurra for oss!
Stolt gjeng!
Hvis du vil vite mer om kursene til DNT og hva som skal til for å bli turleder, ta en titt på denne siden.
Jeg har litt lyst til å gå videre på Sommerturlederkurs, men først skal jeg lede noen turer i nærområdet for å få litt trening i både kart, kompass – og ikke minst i det å lede andre på tur. Gleder meg til fortsettelsen!
Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).
Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.
Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.
Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.
Det traskes i kjapt tempo
De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».
Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.
Teknisk hvil med utsikt mot Leirvassbu
Skyene siger ned over hodene på oss
Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.
Bratt klyving
Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!
Kø-tendenser
Litt kos er (nesten) alltid på sin plass
Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.
Oppe der et sted er toppen
Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!
Topp-selfien
Gruppebilde på toppen hører med
Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende. Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.
Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.
Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.
Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.
Under oss står det noen som venter på å klatre opp
Nede under tåka igjen
Min kjære og Øvre Høgvagltjønnen
Ståle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen
Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.
Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!
DNT har vært her
Det ble en fin dag
På vei tilbake til start
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!
Turen oppsummert:
Tid: 4 t 20 min (vil tippe kortere tid ved god sikt og tørt fjell)
Lørdag var turgjengen utvidet med 2 personer og vi var nå 6 glade «ungdommer» som skulle utforske nytt terreng i Jotunheimen.
Jeg har bestemt meg for å bli bedre med kart og kompass. Skjønt at det er viktig å orientere kartet og legge opp en kompass kurs. 🙂
Dagens turmål var Tverrbottindan; Midtre Tverrbottindan (tre topper, 2 151 moh, 2 106 moh. og 2 084 moh), Store (2 161 moh) og Vestre Tverrbottindan (to topper, 2 113 moh og 2010 moh).
Ruta vi gikk. Vi gikk runden mot klokka.
På bilde vises Store Tverrbottind til venstre og Midtre til høyre
Noen la i vei i et forrykende tempo, mens jeg ble hengende etter. Klokker skulle settes igang, skolisser knytes – og som sagt, denne kroppen trenger litt tid i oppvarmingsmodus før den kan løpe av gårde. Dessuten skulle vi være ute på tur en 6-7 timer. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet i første bakken (hilsen gruppas svakeste ledd). Det blir uansett ikke muffins på toppen før jeg er oppe. De ligger tross alt i min sekk.
Vi startet turen fra Leirdalen og gikk oppover mot dagens første topp; Midtre Tverrbottind. Fra veien gikk vi til venstre for Presten.
Kan noen gjette gjengens favorittfarge?
Vi var litt uenige om vi skulle holde til venstre for ryggen (som turbeskrivelsen vi hadde lest sa) og så gå opp den litt mer slake veien, eller holde høyre for så å ta et litt mer «rett opp» alternativ. Jeg tapte avstemmingen. Det ble høyre.
Viktig med hydrering. Fjellvante folk vet at de må utnytte vannhullene når de finner dem.
Synd man ikke kan gå oppover og samtidig se denne utsikten.
Første topp nærmer seg
På toppen var den meldte vinden kommet og det ble rett og slett litt kaldt. Etter at den lovte muffinsen var fortært (Monica prøvde seg med en «jeg tror jeg venter litt», men skjønte fort at det var nå eller aldri. Det var flere som gjerne tok den som var tiltenkte henne), var det bare å gå videre mot neste topp.
Muffinsspising i blåsten
Nesten ikke oppstilt
Vakker utsikt fra Midtre Tverrbottinden (den første av dens 3 topper)
Her må jeg komme med en innrømmelse. Vi gikk litt surr i toppene. Pinlig. Og jeg vil bare få sagt at det ikke kun var min feil, selv om jeg hadde kart. Det ble diskutert. Vi tok feil. Feilen var også ganske grov. Vi trodde nemlig vi hadde vært på Store Tverrbottind og kun hadde Vestre igjen, men så viste det seg at det vi trodde var Store var den siste av den Midtre. Forvirret? Det var vi også.
Yre av turglede! På den siste av toppen til Midtre Tverrbottind
Går lett i dag! Til høyre bak Hilde ser man Store og så enda lenger til høyre Vestre Tverrbottind. Helt dit bort skal vi.
Gorm tar av for å få det mest spektakulære filmklippet. Alt for kunsten!
Fint på denne toppen også. Jeg kan bare anbefale å ikke navigere etter et 1:50000 kart, men gå for f.eks. 1:25000 i stedet. Lett å bomme litt viser det seg.
Her tror vi at vi har tikket av Store Tverrbottind og legger ivrig i vei mot det vi tror er siste topp.
Slett ingen dum dag å være på vei videre
På vei fra siste topp på Midtre – mot Store
Vi fant noenlunde le, på kanten ned mot Søre Illåbrean. En litt luftig, men veldig vakker lunsjplass.
Vi har fått mat og da gjør litt feilnavigering ikke så mye
Hilde er like blid
Gorm litt usikker
Lunsj i mektige omgivelser
Etter lunsj gikk vi opp på Store Tverrbottind. Det var først her vi oppdaget at vi hadde enda et fjell igjen før turen var over. Takket være et par vi møtte på toppen. Igjen ganske pinlig.
Jeg later som ingenting og tar en selfie. Blir liksom aldri feil.
Utsikten mot de Midtre toppene. Og der går paret som opplyste oss om feilen. Takk.
En blidere gjeng skal det letes lenge etter!
Vi hadde heldigvis ikke brukt opp alt av futt opp det vi trodde var siste kneika, og hadde mer krefter igjen i beina. Ny topp skal bestiges! Vestre Tverrbottind står for tur.
Som bildet under viser er toppen to-delt og består av 2 topper på henholdsvis 2110 og 2113 moh. De fleste synes det holder med den første toppen. Den er kun 3 meter lavere enn den som ligger utenfor – og mye enklere å nå.
En lokal variant av Trolltunga. Den observante vil se at jeg står på spranget til å hoppe inn på trygg grunn. Det var nemlig en sprekk i fjellet rett bak meg. Skjelven ja!
Utsikt som gir sjelefred
På vei mot toppen.
Det ble litt mer luftig – på flere måter – opp mot siste toppen. Greit med en støttende arm når man begynner å bli skjelven i beina.
Tony forklarer veien videre.
Hilde med Leirdalen i bakgrunnen
Midtre- og Store Tverrbottntindan i bakgrunnen. Breen er Søre Illåbrean.
Litt kald, men ganske happy. Her er jeg hjemme. Blant stein, fjell, vakker natur og veldig gode venner. Vanskelig å se for seg hva som kan gjøre livet bedre enn dette.
Fjellrypa Hilde i sitt rette element
Den ytterste toppen var det kun gutta som tok. Det ble for luftig – både på grunn av sterk vind, og på grunn av flere 100 meter ned på hver side av «stien» ut dit. Like fin utsikt fra den toppen vi jentene stoppet på.
Gruppeselfie; Monica, Hilde og Heidi
For å dokumentere at gutta faktisk var der ute får dere her et bildebevis:
Littegrann luftig ja
Puh! Over cruxet – og fremdeles i god behold
Ståle syntes dette var helt greit
Gorm, Tony og Ståle
Dagen begynner å bli lang og vi har begynt å drømme om den lokalbryggede ølen de tilbyr på Jotunheimen Fjellstue. Ikke jeg da, jeg drømte om et glass duggfrisk hvitvin. Men ned noen 100 høydemetere skal vi før turen er over. Vi krysser fingre for at alle knær og ankler takler utfordringen, men først litt mer mat.
Brødskiver smaker utrolig godt på tur!
Oida… enda en selfie!
Med sitterunderlag og denne utsikten kan man nyte maten
Spennende nedstigning fikk vi også
Vi møtte på lokalbefolkningen på vei ned. Lederen ble kjapt døpt «Two-face». Wonder why?…
Two-face and her gang
Når vi nærmer oss «mål» (les: bilen) er alle stille, konsentrerte og fokuserte på å sluttføre. Ikke noe behov for pauser nå. Nå skal vi i bilen og så var det den ølen da…
Bakken – best i nedoverbakker.
Vakre høstfarger i fjellet
Monica er glad vi er ved bilen igjen
Ah! Nok en fantastisk fin tur med denne gjengen! Jeg priser meg lykkelig.
Fredagens tur ble foreslått av min kjære. Vi skulle gå opp Steindalsnosi, så over til Fannaråki, og ned til Turtagrø. Det var først når vi stod på toppen av Fannaråki at han pustet lettet ut. Mannen skjuler nervøsitet godt – det skal han ha.
Ettersom vi ikke skulle gå en rundtur, men mer enn u-formet tur måtte vi bruke to biler. Den ene ble plassert i nærheten av Turtagrø, den andre ble parkert ved Sognefjellsveien (se grønn markering på kartet over).
Bilen parkert ved Sognefjellsveien. Vi er i gang og sola skinner!
Dagens første delmål sees oppe til venstre
Det ser ut som jeg løper. Fake news!
Turen opp Steindalsnosi har vi også tatt på vinterføre (se her for inspirasjon til en flott vintertur). Da kjører man ned fra toppen innerst i «skåla» der man faktisk også nå kan se snø.
Etter den første bakken opp fra bilen, som for meg var en litt brå start på morgenkvisten (denne kroppen liker det bedre når jeg kan varme opp i flatt terreng et par timers tid), var det fint og lett å gå over ryggen – til vi igjen skulle oppover. Det var relativt fin ur oppover. Ganske så stabil og grei å gå i. Godt med varder var det også.
Gutta i fint driv oppover mot toppen av Steindalsnosi
Frisk og sunn ungdom i fjellet
Spreke tur- og alltid-venninne Hilde – nesten på toppen
Jeg må bare si det; SUKK! Norge er så vakkert at jeg blir helt skjelven i beina! Til tross for mye stein som kan være krevende å gå i er det å skue utover landskapet, særlig når man kommer opp i høyden, magisk. Det gir en uendelig ro i sjela. Stillhet. Fjell så langt man kan se, frisk luft, ro. Ren magi.
«No ser eg atter slike fjell og dalar»…
Så var vi der. Steindalsnosi 2025 moh.
På toppen av Steindalsnosi 2025 moh
Det var litt surt på toppen, så etter et hastig inntak av mine hjemmebakte eplemuffins (litt flate etter å ha ligget i en pose i sekken) satte vi kursen videre mot Fannaråki. Denne adkomsten er det tydeligvis ikke så mange som bruker. Ingen T-merking, ingen tydelig sti. Mye løs og ustabil ur. Vi var alle litt skeptiske – han som foreslo turen mest av oss alle. Vi skulle også gå ca 180 høydemetere ned før vi skulle opp igjen vel 200 høydemetere. Fra denne avstanden så det også ut til å være en del snø. Spennende!
Laaangt der borte på neste topp kan Fanaråk hytta skimtes
Løs ur kan være utfordrende, men Hilde smiler lettet over å ha klart også denne nedfarten med glans
Men – det ser stort sett alltid verre ut på avstand. Ura ned fra Steindalsnosi ble forsert uten uhell og så skulle vi bare opp igjen.
Tony skuer mot toppen. Er det mulig å komme opp?…
Gutta velger ulik tilnærming mot toppen
Flott dame i vakker natur
I starten var det flott svaberg å gå på. Herlig etter den løse ura. Så gikk det over til store faste steinblokker og morsom klyving. Vi vant høydemetere i en fei.
Bare smil og glede!
Grunnen til at min kjære var litt spent på denne turen var at han hadde lest, men unnlatt å fortelle oss andre, at det visstnok var et litt luftig opptak helt på slutten, før man kommer opp til Fannaråki. Her nærmer vi oss, og «guiden» er litt bekymret for at vi må snu…
Hilde spretter opp den siste knausen
Han hadde ingen grunn til bekymring! Opptaket opplevdes ikke uoverkommelig og vi kan alle anbefale denne turen.
Før vi visste ordet av det stod vi på toppen av Fannaråki!
Gjengen på toppen av Fannaråki
På toppen av Fannaråki (2068 moh) er det visstnok tåke 310 dager i året. Vi hadde med andre ord kjempe flaks som traff på en av dagene uten.
Fannaråkhytta
Etter en kort matpause inne i hytta hvor vi benyttet anledningen til å kjøpe oss litt nytraktet kaffe, bar det nedover igjen. Nedfarten var estimert til 3,5 timer og vi begynte å bli redde for å ikke rekke middagen på Jotunheimen Fjellstue. DET er nemlig noe man ikke kommer for sent til.
Så vi satte i vei. Jeg må nok innrømme at jeg synes det var MYE morsommere å klyve opp på baksiden enn å traske ned normalveien. Stien er full av løs grus og småstein som gjør at man hele tiden må passe på for å ikke skli og tråkke feil. Enda en grunn til å velge den andre veien opp.
Gorm på vei ned stien fra Fannaråken
Team KavliBakken ❤
Den siste delen av turen går på grusvei. Denne er vel et par kilometer – og oppleves som en ren transportetappe, men naturen er det ikke noe å si på. Vakkert!
I enden av veien er dagens mål
Vi var ved bilen på i underkant av 2 timer. Det var tydelig at middagen fristet! NB! Skal man gå helt til Turtagrø er det nok ca 20 min til.
Turen oppsummert:
Tid: 6 t med pauser
Lengde: 13,34 km
Høydemetere: 1008
Veldig fornøyde med dagens tur! Fannaråki sees i bakgrunnen.
Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.
Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.
Team KavliBakken koser seg i soveposene
Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!
Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!
Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!
TurBakken 