Det er vår, mai, torsdagsfri, inneklemt dag og fryd og glede midt i uka. Hilde Marie og jeg setter kursen mot Innlandet og ett nytt tureventyr. Vi skal padle packraft og campe på Fjorda.
Ikke hørt om packraft sier du? Du er ikke den eneste. Kort fortalt er packraft en oppblåsbar gummibåt. Litt bredere enn en kano og lettere å pakke med seg. Man kan også gå rundt med flåten på sekken. Det skal vi ikke gjøre denne gangen. På denne turen skal den bare pakkes og padles.
Vi var blitt tipset om å dra til Fjorda i Innlandet fylke for jomfruturen vår. Vi takker for godt tips!
Fjorda er en stor og sterkt forgrenet innsjø på åsen mellom Sperillen og Randsfjorden sør for Bjoneroa. Fjorda var opprinnelig seks separate innsjøer, men disse fløt sammen ved oppdemming etter konsesjon gitt i 1918. Innsjøen er regulert som magasin for Toverud kraftstasjon ved Randsfjorden. Ofte blir området kalt Velmunden, men Velmunden er egentlig navnet på den største av de opprinnelige innsjøene i området.Det spesielle landskapet som ble skapt av oppdemmingen, er et sjeldent eksempel på at industrielle inngrep har gitt positive virkninger for naturen.Området er kjent som et eldorado for kanoentusiaster, og er spennende å padle i, med alle sine øyer, trange viker og sund. Kilde: Wikipedia
Ingen av oss har pakket ut, håndtert og eller padlet rundt i en Packraft før, så det går helt sikker kjempefint! Vi skal være borte i to netter og synes vi har uhorvelig mange kolli med oss. Det skulle vise seg at vi kunne hatt med mer av noen essensielle ting. Mer om det senere.
Det pumpesSnart klareHilde tester ut sittekomforten
Vi får pumpet opp packraftene og stroppet fast bagasjen. Det blåser nå mer enn det Yr.no har meldt og jeg kjenner det kribler av spenning i magen.
Skjelvende første møte med packraften på vann
Etter kort tid i båten kjenner jeg også at det verker i padlemusklaturen. Det er tungt å padle i motvind! Jeg sitter godt tilbakelent på rumpa med beina i været oppå bagasjen og får jeg ikke akkurat brukt hele kroppen i padlingen, og er nok ikke på mitt mest avslappede, men det går fremover. Sakte men sikkert.
Før turen fikk vi tips av datter og svigersønn (som vi også lånte packrafter av – tusen takk!), om et par fine øyer vi kunne ta sikte mot: Brennheiten og Ildbrenden. Brennheiten var naturlig nok fristende for to single damer på tur, men den viste seg å være mer trekkfull enn brennheit, så valget falt på nordspissen av Storholmen i stedet. Vel å merke med utsikt til Brennheiten, sånn for sikkerhets skyld.
Vi har samlet litt ved Skål for tur!Soveplassen forberedesOdden vår
Da det ble tid for middag ble det klart at gassbeholdningen vår var noe slunken. Jeg hadde tatt med meg to bokser med gass med litt igjen i begge. Under normale forhold skulle dette være nok til å få laget middag – og litt til. Det var det ikke. Gass-angst! Mye vind og lite gass igjen med medfølgende lite trykk i beholderen gjorde at middagen tok dobbelt så langt tid å lage. Heldigvis ble den i det minste god!
Vi kunne i teorien ha laget maten på bålet i stedet, men fordi jeg skulle pakke effektivt tok jeg kun med sammenleggbare kjeler som bare kan brukes på gassbrenner. De smelter rett og slett på bålet. Ikke smart. Begge mine gassbeholdere gikk tomme, Hilde Marie sin måtte til pers. Og nå ble vi usikre. Har vi nok til kaffen, frokostgrøten og middagen i morgen? Neppe. Mer gass-angst!
Den første kvelden ble som sagt litt mer vindfull enn forventet og litt matte av all spenningen og slitne i hodet av vind, trakk vi oss relativt tidlig tilbake i hengekøye og telt for å lese bok i le for vinden.
Hele kvelden og natten hørte vi kurringen fra Orrhønene fra øyene rundt oss og utpå natten fikk vi også besøk av en Orrhane. Han satt tett på oss og lokket og lokket – uten tilsynelatende å få napp.
Dagen etter ble det allikevel kaffe på meg og te til Hilde Marie – og brødskiver til frokost. Vi måtte spare gassen til middagen. Fremdeles gass-angst.
Det kan strikkes hvor som helst
Etter frokost la vi ut på en padletur på Fjorda for å bli mer kjent med området. Vinden hadde gitt seg og vi padlet på blikkstille vann mellom holmer, skjær, i trange kanaler, gjennom siv og i mer åpne fjorder.
Underveis noterte vi oss fremtidige mulige leirplasser. Sola skinte fra en klar blå himmel, trær og svaberg speilet seg i den blanke vannoverflaten, naturen var stille bortsett fra litt fuglekvitter og lykken klukket rundt packraftene.
Tilbake på øya vår fant vi oss en koselig plass i lyngen hvor vi unnet oss en liten Jäger (vi hadde tross alt vært på tur) og en kjapp kopp kaffe med gass-angsten liggende på lur («vi KAN droppe frokosten i morgen»). Så lå vi der i lyngen og nøt stillheten, småduppet litt, leste bok og bare slappet av. Ikke så ofte vi gjør det.
Kvelden ble en vakker opplevelse. Bålkos, stjerneklar nattehimmel, orrhøneklukk, stillhet, småprat, litt vin og en god Real middag.
En absolutt perfekt kveld.
Den siste dagen vår på tur i denne omgangen startet med blikkstille vann, en morgensol som kjempet med den litt kjølige natteluften og vant, en lun plass i sola og årets første morgenbad. Hilde Marie taklet det friske vannet noe bedre enn meg og var strålende fornøyd med pusteteknikken. Jeg glemte helt å puste og fikk i tillegg skrubbsår på knærne av litt for vigorøs sprelling med beina for å komme meg opp av vannet igjen.
Men så friske og sunne vi følte oss etterpå! Å sitte der i sola, oppdage at vi hadde gass igjen til både kaffe og grøt (den som sparer den har!) og at selv om vi hadde gått tom for medbrakt vann, så kan vannet i Fjorda fint brukes, føltes helt himmelsk. Man skal ikke kimse av de små gledene i livet.
Jeg ville rett og slett ikke tilbake til hverdagen, men resten av livet og andre avtaler kallet på oss, så vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.
Det ble unektelig padlet veldig, veldig sakte tilbake. Til tider lot vi oss bare drive lett med den svake brisen som motvillig førte oss tilbake til start.
Dette ble en helt nydelig førstereis for oss begge og vi har allerede planene klare for en ny tur om ikke så altfor lenge.
Det er fredag og kveld. På en parkeringsplass i utkanten av Vestmarka står fem damer. Forventningsfulle, gru-gledende men mest av alt klukkende, sprudlende og med en stor dose positiv forventning.
Vi går på beina. Man blir så ustø med tung sekk på ryggen og smale ski på beina og jeg er redd for at jeg, dersom jeg ramler, ikke kommer opp igjen. Ser for meg et scenario hvor jeg ramler fremover i nysnøen og sakte kveles liggende pladask på magen, med ski og staver i alle retninger og en sekk som presser meg ned mot jorden. Ikke en lystig måte å ta kvelden på. Derfor på beina.
Bilde er fra hjemturen, men illustrerer «bred last»
Veien vi går er ikke måkt, men vi går i smale hjulspor. Jeg balanserer like elegant som en mannequin på catwalken med en fot foran den andre. Eventuelt sjangler jeg fremover mens jeg prøver å holde meg på beina med 22kg bred last på ryggen, glatte sko uten pigger og avslått hodelykt.
Etter en stund går vi av veien og ut i upreppede skispor. Jeg går først. Kjenner urkraften i meg når jeg kan fortelle mine medturgåere at vi ikke er alene i skogen denne kvelden. Nysnøen er «pløyd» av subbende føtter og jeg ser tydelige fotspor. Noen har gått her. Åpenbart. Kall meg bare Månestråle. De andre lurer på hvor mange de er. Jeg tar en sjanse og sier «minst to». De var seks. Nærme nok.
Det utenkelige hadde nemlig skjedd. For første gang siden jeg startet med netter i naturen var planlagt overnattingsted opptatt! I «vår» gapahuk hadde seks søte ungdommer på skoleprosjekt rigget seg til og var godt i gang med middagen. Flotte som de var sa de seg straks villige til å gi oss den ene av to gapahuker og satte sporenstreks i gang med å flytte tingene sine. Vi stod der litt rådville og argumenterte med oss selv, men etter 30 sekunders betenkningstid takket vi pent nei til tilbudet. Det ble for tett. Helt klart for tett. At det tok så lang tid som 30 sekunder skyldes ekstremt lavt blodsukker i gruppa.
Ett klokt (av skade?) hodet i gruppa hadde heldigvis desserten lett tilgjengelig i topplokket på sekken. Så da stod vi der, midt i skisporet, i måneskinnet og tok desserten først.
Desserten finnes frem
Lavt blodsukker kan være ekstremt skummelt. Med krydderkake i magen og et blodsukker på vei opp ble pågangsmotet gjenopprettet og med månen som veiviser kunne vi begi oss mot nytt mål. Vi ga oss ikke så lett.
Vakrere vinterskog skal man lete lenge etter
Vi var på sporet av en annen, litt mindre folksom leirplass. Vi fant den på Nedre Gupu.
Her var det ingen som hadde kommet før oss og vi kunne boltre oss med 5 gapahuker, ved i massevis og løssluppen prat. Det hadde ikke blitt helt det samme to meter fra ungdommene.
Etter forrett, bålkos, en varmende middag, litt mer dessert og gode samtaler var det på tide å runde av kvelden.
Magisk vinternatt
Dype knebøy og litt hopp og sprett ble gjennomført for å få opp varmen i noen store muskler, før det ble krøpet ned i soveposene. Der rullet vi oss rundt varmeflasken mens bålet brant ned og månen lyste stor, full og rund på vinterhimmelen.
Natten forløp relativt udramatisk. Bortsett fra en løypemaskinfører som dukket opp mens det enda var mørkt og som syntes det var artig å kjøre løypepreppemaskinen en fire-fem ganger frem og tilbake foran oss, for så å ta en pausen med frontlyktene rett inn i den ene gapahuken. Nåvel. Vi håper han koste seg.
Vi våknet til en vakker morgen med rosa himmel, kritthvite snødekte trær og frost på nesa. I løpet av natten var gradestokken krøpet lenger ned enn meldt, men friske -5 håndterte vi alle sammen fint.
Dagen ble startet med rosa utsikt og kortreist kaffe, tilberedt fra soveposen. Kos!
Frokosten ble inntatt rundt bålet. Noen var betraktelig mer avanserte enn andre. Det var bacon og eggerøre, fruktsalat, havregrøt, pour-over kaffe og god stemning.
Etter frokost ble leirplassen ryddet og sekkene pakket før turen gikk tilbake til start.
Hilde, Tine, Kjersti, Hilde og Heidi
Nok en nydelig natt i naturen var over og jeg var – som alltid – inderlig takknemlig for spreke turvenninner og vakre naturopplevelser.
Takk for turen!
PS! Denne gangen er et par bilder der jeg er med lånt av de andre turdeltagerne. Takk for lånet!
«Denne unike jenteturen er en perfekt kombinasjon av en reise i deg selv, og en reise med spennende opplevelser, kulinariske eventyr, kultur og vakker natur. Vi tar deg med til Atlasfjellene og den magiske byen Marrakech». Sånn lød starten på turbeskrivelsen fra Turbobla og Njorun. Videre lokket de med setningene; «Bli med oss på denne unike jenteturen i Atlasfjellene og Marrakech og skap minner for livet. Du fortjener å ta vare på deg selv med en tur som gir deg både indre vekst og fantastiske opplevelser.»
Turer i fjell kan jeg, kultur kan jeg like, men indre reise? Akkurat det var jeg litt mer skeptisk til. Man vet aldri hva man kan finne når man begynner å grave i sitt eget hode. Når det er sagt – jeg hadde et sterkt behov for ferie, for å finne nytt fokus og for å rømme fra livet mitt en liten stund. Kanskje var dette akkurat den kombinasjonen av opplevelser jeg hadde behov for? Så tenkt, så gjort. Jeg satte kursen mot Marokko.
Reisen er i gang
Ved ankomst Marokko dro vi rett fra flyplassen i Marrakech til den lille berber-landsbyen Imlil i Atlasfjellene. Inntrykkene var mange allerede på veien din.
I september i år opplevde Marokko et av de verste jordskjelvene på mange, mange år. Skjelvet hadde en styrke på hele 6,8 med episenter i Atlasfjellene ca 72 km sørvest for Marrakesh. På vei til Imlil kunne vi se hvilke ødeleggelser jordskjelvet hadde gjort og ikke minst så vi store teltlandsbyer hvor lokalbefolkningen nå bor. Det gjorde sterkt inntrykk å komme så tett på. Vi hadde alle vært litt bekymret for å dra, fordi vi ikke ønsket å øke belastningen på lokalsamfunnet, men kunne se at de nå, mer enn noen gang, hadde behov for at turistene kom tilbake. Uten inntekter fra turistnæringen vil de slite enda mer med å klare seg og vi ble definitivt ønsket varmet velkommen av lokalbefolkningen.
Douar Samra
Vi ble innkvartert i en liten landsby litt ovenfor byen Imlil. Her bodde vi i ett utrolig sjarmerende gjestehus i berberstil ved navn Douar Samra. Dette huset er relativt nytt, men bygget i tradisjonell stil.
Ingen rom er like, mange av rommene er uten strøm og foran toalettet er det kun forheng. Vi ble godt kjent vi som delte rom.
Yoga
Dagene startet med Yoga ledet av Yoga-Marianne på en av husets takterrasser.
Morgenene i Atlasfjellene er relativt kalde på denne tiden av året og med en gradestokk som ikke viste mer enn 7-8 grader stilte jeg med 4 lag ull og en positiv og varm innstilling. Mind over matter.
Det var magisk å stå der med utsikt mot fjellene og se soloppgangen gi dem et vakkert rosaskjær mens jeg pustet, strakk, skiftet stillinger og ble løsere for hver gang jeg trakk den friske og kalde fjelluften inn i lungene og sakte slapp den ut igjen. Alt av reisestølhet, følelsesgruff og spenninger løsnet motvillig, men samtidig sakte og sikkert. Stive muskler og sener protesterte, men måtte til slutt gi seg over. En nydelig måte å starte dagen på.
Etter yogaen disket vertskapet opp med deilig frokost, den tradisjonell mynteteen – gjerne med masse sukker i – og kaffe. Takk og lov for kaffe etter strekk og bøy en tidlig morgen.
Selvutvikling
Neste post på programmet var enten selvutvikling eller turer i området. De første dagene føltes sjelen rå og sårbar og det var slett ikke så godt å bedrive indre reise. Tankene om at jeg trengte dette og samtidig bare ønsket å rømme fra det kjempet om plassen.
Utetime – akkompagnert av et vrinskende esel – litt vanskelig å fokusere
Rikke fra Njorun tok oss igjennom visualiseringer og ga oss verktøy vi senere skulle trene på på egenhånd. Jeg fikk til noe, andre ting ikke i det hele tatt og noe må jeg definitivt øve mer på. Heldigvis var det mindre skummelt og mer spennende enn jeg hadde fryktet. Puh!
Turer
Da var det enklere å være på tur. Turene var varierte og gikk både i skogen, fjellene og gjennom Berber landsbyene. Tur og kultur hånd i hånd.
2300 mohVi kan skimte toppen av Jebel ToubkalI nasjonalparken Toubkal
I Marokko var det, som hjemme, høst og trærne hadde fremdeles en sprakende fargeprakt i gult, orange og grønt. Naturen i fjellene var frodig og gold på samme tid. Et landskap det var godt å gå i og som var som balsam å hvile sjela i. På turene vi gikk hadde vi en form for mål; et fossefall, en landsby, et fjellpass eller en hellig stein, men samtidig var disse stedene ikke egentlig målet. For å si det litt forslitt; veien eller turen om du vil, var målet. Tur ER godt for meg. Uansett kort eller lang, slitsom eller rolig. Det å gå, bruke beina, kjenne at kroppen virker til det den skal, kjenne været i fjeset, kjenne den sterke lukten av furuskog i nesa, føle grusen under føttene, vekten av sekken på ryggen, summingen fra glade damestemmer, lyden av muldyrhover – alt fyller meg med en boblende glede i magen som jeg også nå fysisk kan hente frem – mange uker etter hjemkomst. Tur er livet.
Nye bekjentskaper kjennes gamle
Turlederne våre hadde nok sett for seg at vi skulle gå i stille kontemplasjon og videreføre den indre reisen når vi var ute og gikk turer. Det skjedde ikke. I det minste ikke for alle. Denne gjengen med positive, artige og spennende damer hadde mer enn nok med å bli kjent med hverandre. Det var komplett umulig å ikke bruke turene til å prate om liv levd, nåtid og fremtid.
Samtalene gikk på kryss og tvers og nye bekjentskaper føltes fort som gamle. Kanskje er det sånn når man søker seg til den samme reisen, at vi har noe grunnleggende felles og at vi dermed lett finner hverandre? Uansett – det var sjelden stille når vi gikk tur.
Vanskelig å unngå å støtte lokalbefolkningen
Som tidligere nevnt gikk turene våre både i øde terreng og i kulturlandskapet. Guidene våre hadde lagt opp ett tidskjema for at alle dagens poster skulle gjennomføres. Optimistisk! Det gikk som det måtte gå når 10 damer kommer over et lokalt kooperativ med en over gjennomsnittet entusiastisk og god selger. Flere av oss fikk øvd litt på pruting og selgeren fikk vist hva han var god for. Tidsskjema sprakk og det ble en god dag for kooperativet. Jeg har nok puffer nå.
Og dagen etter ble det enda mer tid til å støtte lokalbefolkningen. Jeg mistenker at guiden vår synes det ble litt vel mye støtting og litt lite gåing.
Lunsj i det fri
Hver dag disket guidene våre opp med deilig lunsj i det fri. Muldyrene luntet tungt lastet i forveien og gode hjelpere rigget til tepper, madrasser og vaskevannsfat til håndvask. Det ble servert varm te i tradisjonelle te-glass, varm mat, salat og frukt til dessert.
Livet i Atlasfjellene
Jeg tok mange, mange bilder i vakre Marokko. Et utvalg ser dere i denne bloggen. Flere kommer på Instagram. Det er vanskelig å velge bare noen – bær over med meg.
Det er mye manuelt, tungt og tidkrevende arbeid som bedrives av landsbybefolkningen – og kanskje spesielt kvinnene har tunge dager. Det er de som samler ved, henter for til dyra, renser nøtter, lager mat, vasker klær, passer barna og mye mye mer.
Egentid, meditasjon eller bare kos
Jeg er nok dessverre litt for sosial, eller for å være helt ærlig så er jeg vel litt redd for å gå glipp av noe gøy, til at jeg klarte å trekke meg tilbake og trene på visualisering (så ofte som jeg kanskje skulle ha gjort). Refleksjon og innadrettet virksomhet vek litt vel ofte plassen for fine og morsomme samtaler med romvenninnen min Torhild. Tenk å være så heldig å få dele rom med en som man matcher så bra med! Og litt prat om utvikling ble det jo også.
Torhild og jeg koser oss på terrassen vårForsøk på refleksjon, ble til fotograferingNina har funnet roen i ettermiddagssolaDet tøyes til godt humør
Hammam
Hørt om det? Ikke jeg. Jeg hadde en vag følelse av at det innebar noe badstuaktig, men ettersom jeg ikke hadde gjort det før skulle jeg selvfølgelig være med. Vi var seks lett spente damer som møtte opp, usikre på hva vi skulle, og hvordan vi skulle te oss. Vi ble enige om at det nok var riktig å kle av seg og så toget vi nakne, bleke, litt keitete og lett fnisende inn i et bittelite rom med gulv, tak og vegger av blankpolert stein. Rommet var kun opplyst av en liten glugge på veggen og noen blafrende stearinlys og ble fyrt opp med ved i en stor ovn under gulvet. Etter noen minutter kom berberkvinnen Malinka inn til oss, iført bare en truse, og satt i gang med å blande vann til riktig temperatur og så gni oss inn med såpe. Jeg tror jeg var 4 år sist jeg ble vasket så grundig av et annet menneske. En ganske spesiell opplevelse. Etter innsåping og skrubbing fikk vi bøtter med vann kastet over oss. De kom brått og uventet og det var ikke fritt for at det ble litt hosting og harking. Det var hud mot hud og bryster i fri dressur. Malinka jobbet med strake bein og krom rygg til svetten silte. Intet verneombud på denne arbeidsplassen! Det var plaskende vann, hett, fuktig, og vanskelig å se hverandre gjennom mye damp. En fantastisk nær, sanselig og genuin opplevelse. Det var seks lettere euforiske damer, som etter at seansen var over, litt øre, karret oss opp fra gulvet og steg inn i virkeligheten igjen. Kanskje har vi også fått et innblikk i hvordan kvinner i Berber kulturen har det når hodeplagget blir tatt av og mennene er et annet sted?
Det eneste bildet fra Hammam seansen
Hjemmebesøk
Da vi skulle reise fra landsbyen insisterte en av de som jobbet i gjestehuset på at vi måtte komme på besøk til hans hjem. Vi takket ja til gjestfriheten, troppet opp og fikk servert te, frukt og valnøtter fra egen hage. Det visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss – selv om dette nok var passe ubeleilig og midt i dagens andre gjøremål for kona hans Hammam-Malinka. Fine mennesker!
MalinkaTurleder Marianne og guiden vår RadoanTrude, Torhild og Yoga-MarianneMalinka, sønn og mann
Med dette sa vi takk for oss og satte kursen for Marrakech.
Marrakech
I Marrakech bodde vi i en flott Riad midt i Medinaen (gamlebyen) kun et steinkast unna det store markedet Jemaa el-Fnaa.
Sightseeing
Den første dagen hadde vi guide som tok oss med rundt til flere severdigheter. Det var fint å få denne turen til fots som i tillegg til å ta oss med til palasser, skoler og andre severdigheter, ga oss en viss oversikt over byen. Det gjorde oss litt tryggere når vi skulle ut på egenhånd.
Før vi slapp ut på egenhånd holdt Turbobla-Marianne et lynkurs i pruting for oss og så var vi i gang. Jeg er altså så stolt av hvor god jeg ble til å prute. God følelse! Tips, når selgeren blir sur har du gjort en god deal. Jeg stoppet gjerne litt før det skjedde. Liker ikke at folk er sure på meg. Se! Jeg har lært noe av denne indre reisen.
Det er utrolig hva man kan se og hva man bare må ha når man vandrer rundt i eksotiske Marrakesh. Markedet Djemaa el Fna er hjertet og her kan man vandre rundt i timesvis uten å gå lei. Det er en fordel å ikke høre på begge ører og ha litt skylapper mot alle henvendelser. Kun som beskyttelse mot alle inntrykkene, ikke fordi noen nødvendigvis er ubehagelige. Vel, bortsett fra han ene som ble sur fordi jeg tok bilder av kakene hans uten å spørre først. Han ble faktisk litt ubehagelig. Men han var bak en disk med masse kaker og jeg hadde joggesko og grei gangfart.
Det var ikke bare sightseeing, pruting og shopping i Marrakesh. Det var også yoga på takterrassen, sundowners, middag, gode samtaler, manicure og massasje.
En katt som ville vise oss hvordan katt-ku virkelig skal gjøres
Og jeg koste meg med å ta bilder. Masse bilder!
For å oppsummere så var dette en helt fantastisk fin tur! Jeg var virkelig i turbobla hele uken. Nydelig natur, herlige og spennende nye bekjentskaper, god mat og drikke, kultur, intense sanseinntrykk og ny bevissthet om meg selv, hva jeg drømmer om og ikke minst hva jeg ikke trenger i livet mitt.
Takk til denne flotte gjengen med damer som ga av seg selv, reiseledere, guider, muldyrførere og kokker som tilrettela og gjorde turen helt perfekt!
Om turen anbefales? Så absolutt! Turbobla arrangerer turer med tema Selfcation i 2024. Det er bare melde seg på. Og jeg er ikke sponset av Turbobla eller Njorun. Jeg er bare en veldig fornøyd kunde!
Det er den siste lørdagen i september. Været er så bra det er mulig å få det og jeg er litt lei de vanlige «jaktmarkene». Hva gjør man så? Jo – man utforsker nytt terreng.
Jeg har aldri vært i Finnemarka, men har hørt mye fint om området. Det var på tide å utvide horisonten.
Turen jeg valgte meg gikk fra Årkvisla via Pantegutten til Eikdammen. Derfra la jeg inne en omvei over Storehei og Setervangen. Jeg kom inn på den opprinnelige turen ved Skimten/Skimtvann. Derfra gitt det nedover tilbake til start.
Turen ble på totalt 14.23 km – inklusive litt vandring frem og tilbake i et par stikryss hvor jeg var usikker på veivalget. Beina fikk også kjørt seg med totalt 521 bratte høydemetere.
Denne turen går i ganske kupert lende, men er veldig variert. Jeg går igjennom gammel, trolsk skog og i høyden er det utsikt, lyst og åpent. Stiene går over svaberg, gjennom myr, lyng og myke furumoer og forbi idylliske vann i vakre høstfarger!
Boplassen «Pantegutten»
Turens første oppfang var boplassen «Pantegutten». Plassen har navnet sitt fra at en pantefullmektig «Ole Pante» bodde her, en jobb han tydelig fikk i ung alder – derav «gutten». Boplassen fra 1853 har siden blitt hengende ved navnet.
Stien går oppover og i Ålbogasvingen har jeg plutselig nydelig utsikt over Drammensfjorden.
Utsikt mot Drammensfjorden
Solen stråler fra en skyfri himmel. Lårene får kjørt seg i motbakkene og smilet går rundt.
Ofte, når jeg er på tur alene, fyller jeg hodet og stillheten med lydbok eller podcast. Denne dagen har jeg bestemt meg for å legge igjen den type distraksjon hjemme, og i stedet øve meg på å la de tankene som kommer få lov til å stikke innom før jeg sender dem av sted inn mellom trærne. God plan.
I starten av turen går jeg og prater høyt med meg selv. Jeg er mutt putt alene i skogen og er ikke helt vant til at det er så stille. Etter hvert tar roen over og jeg klarer å slappe av.
Fine brede stierDet går oppover
Jeg puster, hører på fuglene kvitre og på vinden som suser i de høstfargede trærne. Tanker kommer og går. Det går bra.
Neste oppfang på turen er idylliske Eikdammen.
Damveggen med broHer kan du lese om dammens historie
Ved Eikdammen tar jeg meg en matpause i sola. Det er så vakkert at jeg blir helt salig i sjela.
Fra Eikedammen var planen å gå direkte til Skimten, men etter anbefaling fra en hyggelig fyr jeg møtte på veien ble turen videre utvidet og lagt via Storehei og Setervang.
Her åpnet landskapet seg opp og ble lyst og åpent. Stien svingte seg over heia på svaberg, gjennom myrer og på fine myke stier. Her fant jeg også krekling og tyttebær og klarte nesten ikke å slutte å plukke. Nå blir det en ny ladning med tur-snaps til glede for turvenner og, ikke minst, meg selv.
På et tidspunkt oppdaget jeg til min overraskelse at jeg gikk og sang høyt! Jeg kan virkelig ikke huske sist jeg gjorde det, men det har kanskje noe med at jeg ofte går på tur sammen med noen. Ikke alle liker synging på tur. Jeg gjør tydeligvis det!
Happy Heidi på tur i høstsola
Det siste oppfanget på turen var vannet Skimten. Vannet var skvalpende fullt av vann og hadde flere fine svaberg man lett kunne badet fra. Jeg stod over, men har en ide om å komme tilbake en sommerdag.
Skimten
Fra Skimten går det svakt nedover, bratt nedover og bitte litt bortover. Det det går bortover er det vått!
Våte stier
Etter drøye 14 km var jeg tilbake på parkeringsplassen. Litt skuffet over at turen allerede var over. Neste gang jeg skal til Finnemarka legger jeg opp til en lengre tur! Jeg har lest at man kan gå Finnemarka på langs…
Denne turen anbefales! Dagen var vakker, naturen var septemberfin og jeg fikk ro i sjela. Turapi på sitt beste.
Tusen takk for turfølget!
Lyst til å få blogginnleggene mine rett i e-postkassen din? Legg inn e-posten din her:
Denne dagen hadde vi ingen planer før middag, og hver og en gjorde akkurat det hun hadde lyst til; tøy og bøy, morgenbad og eller kaffe ved bassenget.
Lorrie og Annette tok syklene inn til Polignano, mens vi andre ruslet oss en tur i området, klemte noen hundre år gamle oliventrær, beundret blomsterprakten og drømte om å eie et hus i Italia.
Funfact: Det finnes sånn ca 60 millioner oliventrær i Puglia! De eldste er 1500 år gamle. Når de store stammene begynner å vri seg betyr det at de er minst 500 år gamle.
Klart vi måtte bedrive litt «treklemming» når vi først hadde sjansen.
Franscesco fortalte oss at det er lov å forsyne seg med moreller og annen frukt som henger utenfor murene. Om det bare gjelder for dette område, eller for større deler av Italia skal jeg ikke si noe om, men vi benyttet oss uansett hyppig av muligheten.
Etter turen slanget vi oss med bassenget og nøt livet til det var tid for å gjøre seg klare til en siste middag med gjengen. Mens mørke skyer samlet seg og siden slapp sin last plaskende ned over landskapet gjorde vi oss klare for middag.
Middag i Putignano var aller siste post på programmet. Det passet da selvfølgelig perfekt med ekte italiensk pizza.
Etter middagen ruslet vi litt rundt på regnvåte gater i Putignano.
Blåtur dag 6: Hjemreise
Hjemreisedager er alltid litt nedtur. Tidlig opp, pakke ferdig, kjøre bil, fly, tog og bil. Hjemme.
Hjemtur
Men hodet er fullt av fine minner, fjeset har fått farge, hjertet er takknemlig for fine venninner og de gode opplevelsene vi har hatt.
Det tar tid å fordøye alt vi har opplevd på noen få dager i Italia, men jeg takker av hele meg for turen.
Neste par ut er Mari og Annette, som jeg vet allerede er i gang med planleggingen av Blåtur 2025.
Programmet for dagen var en tur til byen Matera som står på UNESCO sin verdensarvliste. Vi kledde oss i sommerlige gevanter og tok ikke med oss paraply.
Rett etter ankomst Matera begynte det å regne. Og det var ganske kjølig. Løsningen ble å sette seg rett ned for å drikke kaffe og se på kart. Så kjøpe mer klær og videre ikle seg noen praktiske regnponchoer som reiseselskapet hadde vært så vennlige å gi oss. Først da var vi klare for sightseeing.
Matera er kjent for sin gamleby, Sassi di Matera (som betyr «steinene i Matera»). Sassi var en førhistorisk huleboer-bebyggelse og man tror at det kanskje er en av de første bebyggelsene i Italia. Matera skal også være verdens 3. eldste by. Sassi består av hus som er hogd ut av fjellet, lokalt kalt «Tufo». Mange av disse «husene» er egentlig grotter, og gatene i enkelte deler av Sassi er til tider på taket av andre hus. (Wikipedia).
Heldigvis sluttet det å regne slik at vi kunne pakke bort ponchoene.
Sveitserost fjell
Fine venninner!
Feiende flotte madonnaer
Etter hjemkomst dollet vi oss opp med alt vi hadde og moret oss med en aldri så liten photoshoot. Dette gjør vi sånn ca hvert 10. år – bare for å dokumentere at vi fremdeles ser helt fantastiske ut.
Hver for oss:
Og hele den nydelige buketten med fargerike «søstre» samlet:
Middag
Vi trenger ikke å gå ut for å hygge oss med god mat og drikke. Her tro alle til og disket opp med masse gode retter, et pent pyntet bord og god stemning – i dag også.
Denne morgenen fikk vi levert el-sykler til huset. Ingen ting å si på ambisjonsnivået – vi skulle sykle langt og planen var å sykle en runde som tok oss gjennom tre byer i løpet av dagen.
Sykkeltur
Sykkelturen til dagens første by, Alberobello, gikk på rolige landsens veier og litt på sti. Det var varmt, sommerfuglene flagret rundt oss, valmuene svingte seg lett i brisen, smilene satt løst og syklene for av sted. Før vi visste ordet av det var vi fremme i Alberobello.
Alberobello (bokstavelig «vakkert tre) er en liten by og kommune innenfor storbyområdet Bari (tidligere provinsen Bari) i regionen Puglia i sørlige Italia. Den er kjent for sine vakre trulli (kalkstenhus med kjegletak), som ble utpekt av UNESCO i 1996 som en del av verdensarven. (Wikipedia).
Men vi hadde syklet litt, og var tørste. Vannet vi hadde medbrakt var ikke kaldt nok, så gjengen toget inn på nærmeste vannhull.
Etter en laaang drikkepause gikk vi rundt i byen og så oss om. Dette er nærmest Trullienes hovedstad, så en grundig sightseeing var på sin plass.
Trullo er et lite steinhus med ett rom, overdekket med et kjegleformet steintak – en såkalt «falsk kuppel». Det er bygget i en forhistorisk byggeteknikk med tykke kalksteinsvegger av tørrmur. Takene er bygd av utkragede kalksteinsblokker. Slike hus er kjent fra byene Alberobello og Martina Franca i Puglia i Sør-Italia. De er brukt både som bolig og som lagerbygg. Hustypen er oppført på UNESCOs verdensarvliste. (Store Norske Leksikon).
Allerede nå skjønte vi at tidsskjemaet vårt kom til å ryke. Det var tid for lunsj.
Under lunsjen skjedde det noe veldig rart… Noen som ser – eller skjønner?…
Her er ikke ord nok – et overtydelig kroppsspråk må til!
Jeg mistenker at noen plutselig husket på at de, ganske snart, skulle sykle. Den observante leser vil se at ikke alle tenker så langt.
Etter en veldig hyggelig lunsj, både av den kulinariske og mellommenneskelige typen, hvor vi innså at vi absolutt har flere gode år igjen og at Italienere kan sine ting, hadde vi skjønt at vi ikke kom til å rekke mer enn denne ene byen. Vi lærer stadig noe nytt om oss selv.
I stedet ble det litt shopping – og is – før vi syklet hjemover til huset vårt.
Is gjør Mari happy!Det shoppes over en lav sko…Mari er fornøyd med handelenLorrie er lei. Etterpå angret hun på at hun ikke kjøpte seg vesker.
Sykkelturen tilbake til residensen vår ble en strabasiøs tur! Jeg startet med å feilgire i en motbakke som kom veldig brått på, tråkket til så kjedet hoppet av og låste seg fast. Skulle kanskje takket nei til den siste skvetten med vin?…
Vi fikk, med muntre tilrop (og med litt hjelp), røsket kjedet på plass igjen og fortsatt turen.
Vel ute av byen gikk turen på stier få har brukt før oss. Gjørmen skvatt, vi dro med oss det som var av spindelvev, det regnet, vi spant, krøket oss under lave greiner og var alle enige om at vi kanskje skulle valgt en litt annen rute, men vi kom heldigvis helskinnet frem. Syklene så heldigvis bare litt herjet ut.
Det gjorde seg med en dusj etter hjemkomst.
Middagen ble spist i byen Castellana Grotte, Città Metropolitana di Bari. Utrolig god mat!
Stor stemning
Vel tilbake i huset ble det stor stemning. Det viste seg at Mari er skikkelig glad i remix og at vi andre er ikke vonde å be når det kunne synges av full hals og danses ved bassenget. Livet er nå!
Om det ikke ble danset på bordet, så ble det danset langt inn i natten. Takk og lov for at vi kan slippe oss løs og danse som om det ikke er en dag i morgen!
Morgenen startet med småtrøtte fjes i solveggen, kaffe i koppene og froskeegg i bassenget.
Deilig med kaffe i morgensolaMorgentrøtt, men med neglelakk
Jada, froskene hadde vært aktive i løpet av natten og ingen av oss hadde spesielt lyst på morgenbad.
Froskeegg galore!Trine tok ansvar!
Byvandring i Monopoli
Dagens offisielle program begynte med byvandring i byen Monopoli.
Monopoli er en italiensk kommune som ligger i regionen Puglia. Den vakre byen kjennetegnes av sine historiske hvite og brune bygninger, som ligger like ved vannet og har utsikt over Adriaterhavet. Slott og palasser og trange gater pryder gamlebyen. (Wikipedia)
Før båtturen ble det tid til en spasertur langs forsvarsmurene som går parallelt med kysten – i følge med en overivrig guide.
Vi trodde han kun skulle følge oss til båten, men han hadde andre planer. Guiden vår snakket gebrokkent på inn- og utpust mens han nistirret på manuskriptet sitt. Han ville så veldig gjerne at vi skulle bli med både hit og dit og kanskje litt hitover også? Og ville vi ikke høre litt mer da? Stakkaren hadde et vanskelig publikum…
Annettes blikk sier ALT
Til tross for en overivrig og litt utfordrende guiding smiler vi alle sammen.
Båttur og bading
«Endelig» dukket Donatello (Apulian Boat tours – Dragone) opp og tok oss med ut på båttur. I tre timer duvet vi av sted på bølgende. Underveis holdt vi på å bli senket av en diger yacht, ble tilbudt å svømme inn i grottene sammen med alle båtene som ulovlig også kjørte inn der – vi takket pent nei til tilbudet – fikk servert musserende og focaccia, solte oss, badet fra båten og hadde det rett og slett veldig fint. Livet til de 6 søstre smilte fra øre til øre!
Selv om vi takket nei til å bade blant båtene inne i grotten, takker vi gladelig ja til en dukkert rett utenfor Monopoli. Det ble selvfølgelig hoppet og stupt grasiøst ut i vannet, før vi duvet rundt i bølgene og sendte en bitteliten tanke tilbake til kalde Norge.
Etter båtturen dukket «guiden» vår overraskende opp igjen og så riktig så skuffet ut da han fikk beskjed om at vi klarte oss selv resten av dagen.
En slukøret guide rusler hjem
Jeg fikk oppriktig vondt av han. Han ville jo så veldig gjerne trene seg på å være guide, men søstrene ville ikke være prøvekaniner – dessverre.
Vi var klare for mer bading og la oss til på moloen på utsiden av byen. Her nøt vi livet, inntil en bølge skyllet over deler av følget, truet med å sende håndklær og bager ut i havet – og vi skjønte hvorfor ingen andre hadde lagt seg til der vi var.
Tid for litt spasering, shopping, gelato og justering av væskebalanse.
Bestemors pasta (eller kokkekurs)
Ut på ettermiddagen ble vi hentet av Francesco som tok oss med hjem til mamma’n sin. Ja, overskriften lyver. Jeg måtte få det til å rime med byvandring og båttur… OG Lorrie fikk konstant assosiasjoner til sin bestemor under kurset, så litt kunstnerisk frihet må jeg kunne unne meg. Uansett – nå skulle vi lære å lage ekte italiensk pasta!
Deigen til pasta er så enkelt som mel – og en passe menge vann. Kna det sammen. Bruk diverse redskaper og lag ulike fasonger pasta.
Overraskende kjempevanskelig! Vi hjalp også til med å lage en form for «piroger» og fikk se på at mamma’n laget et par andre retter.
Jeg står bare her borte og slukker tørsten litt…Mei Lin har laget en perfekt pirog
Moren hans hadde «jukset» litt og laget ganske mange retter som vi ikke hadde bidratt til. Det ble en et festmåltid!
Etter måneder med spenning var avreisedagen endelig her! Beskjeden fra arrangørene var å møte opp på Asker stasjon tidlig en onsdag morgen og gå på flytoget til Gardermoen. Vi gjorde som vi fikk beskjed om – med sommerfugler i magen.
ReiselederneVi fikk servert frokost på togetspent gjeng!Vi gleder oss til tur!!
På Gardermoen gikk vi spente på flyet til Brussel. Var Brussel det endelige reisemålet?
Nope! Men her ble det gjettekonkurranse, innsnevring av alternativer og til slutt avsløring av det endelige reisemålet; vi skulle fly til Brindisi i Puglia, Italia og derfra videre i bil til en by ingen av oss hadde hørt om før; Polignano a Mare!
På flyplassen ble vi hentet av vår lokale tilrettelegger, sjåfør og guide Francesco som kjørte oss til vårt hjem for de neste dagene – et flott Trullo hus like utenfor byen Castellana Grotte.
Det beste bildet jeg har av vår altmuligmann Francesco
Rundt Trullo huset vårt (mer om Trulli i et senere innlegg, men er du ivrig kan du allerede nå lese om der her) var det morelltrær, fiken, aprikoser, granatepletrær og enorme busker med lavendel og salvie.
Trulli delle Lama, Castellana Grotte
I det fjerne hørtes hundeglam, men ellers var det kun vinden i bladene og skravlingen fra seks entusiastiske damer som kunne høres. Vi har det med å bli litt høylytte når stemningen stiger – perfekt å ikke ha naboene så tett på.
Denne første kvelden ble det utdeling av «goodie bags» (utrolig hva reiseleder Lorrie hadde fått plass til i kofferten sin!), middag i huset og rolig stemning. Lurer på hva det kommer av, men grytidlige morgener og lange reisedager har begynt å prege oss litt.
Spesiallagede blåtur-vesker!
Jeg sa rolig stemning. Da mener jeg bortsett fra froskene!
Ingen av oss var klar over at frosk digger klorvann, men det gjorde altså «våre» frosker. Og de holdt et svare leven!
Venninnekveld på terrassen, froskefest i bassenget, sommerkveld i Italia. Blåturen var ikke lenger blå, men tegnet til å bli en veldig fin opplevelse.
Hvert annet år drar jentegjengen «De 6 søstre» på tur. For noen år siden innså vi at vi begynte å bli for sære til at vi klarte å bli enige når alle seks skulle bestemme, så planlegging av turen ble gitt til to og to. For ytterligere å hindre innblanding, ble det vedtatt at konseptet skulle være «Blåtur».
En blåtur er en overraskelsestur ut i det ukjente. Deltakerne skal ikke ha kjennskap til bestemmelsesstedet og opplegget rundt turen, som gjerne tilrettelegges av en arrangementskomité.
Årets Blåtur ble arrangert av Reiseselskapet «Ut i det blå» som bestod av de dyktige reiselederne Lorrie og Mei Lin.
Turens spente «gjester» var Mari, Annette, Trine og meg selv.
MariTrineReiseleder Mei LinAnnetteHeidi og reiseleder Lorrie
Da denne turen gikk over seks dager, har jeg sett meg nødt til å dele opp innlegget. Det ble rett og slett for langt og jeg er redd jeg vil miste dere underveis – kanskje gjør jeg det allikevel – men jeg håper dere vil henge med helt til siste dag. Med håp om at dere vil kose dere med beskrivelsen av turen vår – og ikke minst med alle bildene – les i vei!
TurBakken 