Ekstremværet Hans kom med flom, ras, stengte veier og dermed også avlyst Peer Gynt spel på Gålå. Hva gjør to tur-hungrige jenter da? Vi stuper inn i tenkeboksen, kaster om på planene og setter i stedet kursen mot et fjell det går an å komme seg til uten båt – Norefjell og Høgevarde.
Trått føre for skiløpere, men vi skal gå sånn ca samme vei
Vi startet turen ved Norefjellstua. Herfra fulgte vi dårlig merket sti opp ved siden av skitrekket og over Ravnås.
Stien her var fremdeles dårlig merket, men gått av så mange at man vanskelig kan ta feil av retningen.
Tur-glade damer på ganske nye stier
Etter Ravnås går stien over Dansarflata og videre i retning Augunshaug (1342moh). Bakken opp til Augunshaug er den siste kraftige motbakken. Terrenget er deretter svakt bølgende, vidstrakt, med gryende høstfarger.
Vi var hele tiden på utkikk etter reinsdyr. Norefjell-Reinsjøfjell har Norges sydligste villreinstamme og vi visste at de hadde blitt observert bare dager i forveien. Dessverre så vi ikke snurten av dem denne gangen.
Vi tok lunsjen ved Steinmannen før Grindefjell. Her fyrte vi opp jet-boilen og slapp smilene løs i de sekundene sola tittet frem bak en sky og for en stakket stund roet ned gåsehuden.
Vakkert på fjellet
Høgevarde er kjent for å være relativt værhardt og er om vinteren vind og skredutsatt. Nå om «sommeren» kjenner vi vinden biter i bar hud og angrer litt på at vi stolte på meteorologene som varslet sol og blå himmel og gikk for shorts. Godt vi hadde vanter og vindjakke lett tilgjengelig.
Kun 1,5 km igjen i spretten skigang
Selv med tunge sekker gikk turen lett og uten problemer og før vi visste ordet av det var vi fremme ved hyttene.
Den Nye Høgevarde hytta sees til venstre i bildet og toppen til høyre
Vel fremme på DNT-hytta sikret vi oss en rom i herberget og satte fra oss tunge sekker før vi tok turen til toppen.
Gamlehytta og Ny-hytta. Vi sjekket inn i den nye.
Høgevardehyttene ligger på Norefjellryggen, 1440 moh og er to av de høyest beliggende turisthyttene i Norge. Hyttene er ubetjente og har ikke matlager, men er ellers velutstyrte.
Fra hyttene er det kjappe 15 minutter til toppen.
Hilde sjekker sikteplatenTopp-selfie med vind i håret
På Høgevardetoppen, 1459 moh, som ligger like nordøst for hytta, er det en sikteplate som forteller hvilke fjell man ser i alle himmelretninger. Fra toppen er det den videste utsikten i Sør-Norge nest etter Gaustatoppen. Man kan se drøyt 40 000 kvadratkilometer på en klar dag!
Turen fra Norefjellstua til toppen av Høgevarde er ca 11 km lang og estimert til ca 3,5 time. Vi brukte 3,45 med lunsjpause, innkvartering på hytta og tur/retur til toppen.
Hyttelivet var koselig! Som de første som sjekket inn falt det på oss å gjøre litt hyttearbeid. Vann ble hentet i vannet nedenfor hyttene og det ble fyrt opp i ovnen. Det ble også klimpret lett på guitar – vel å merke før det dukket opp andre gjester. Før middag fikk vi oss kost oss ute i den etterlengtede sola. Det gjorde godt!
Langt å bære vannKos i solveggenChicken fajitas til middagHilde viser hva hun kan Nytt strikkeprosjektNeste gang går den opp…
Den nye hytta hadde en litt snodig «greie» på toalettene. Store speil – midt i synsfeltet. LITT usikker på hva formålet med de var må jeg innrømme.
Nødvendig å se seg selv på do?…Utsikten ut til naturen
Etter en god natts søvn i lakenposen, en kraftig frokost og vår del av hyttevasken, løftet vi på oss betraktelig lettere sekker og vendte nesen tilbake til Norefjellstua.
Sol i fjellet, tåke i dalen
Vi er (ganske) lette i beina, sola skinner litt nå og da, vinden er ikke for påtrengende. En fin dag. Det smiles.
Vekslende vær…
Da vi nærmet oss skisenteret kom vi over myrer fulle av multer. Det ble helt umulig å gå forbi – selv for meg som ikke egentlig liker multer. Veldig gøy å plukke og Hilde fikk «mine» i gave. Vinn vinn!
Dype knebøy med tung sekk
Inspirert av multene tok vi senere en kjapp økt med hver vår bærplukker. Blåbærbonansa!
Det ble ikke Peer Gynt på oss, men det ble en veldig fin tur! Vi er fornøyde, Peer tar vi til neste år.
Takk for turen!
Hilde og Heidi
Vil du være en av de første til å motta nye innlegg på bloggen min legger du inn e-posten din her:
Fire spreke damer, 16-20 kilos sekker, 47 lange kilometere, 1900 høydemetre, tre bad, to overnattinger i hengekøye, en gjesteopptreden og åtte såre bein er resultatet etter en helt fantastisk helgetur på Hurumlandet.
Deltagerne
AnitaHildeAnneHeidi
Turen
Planen vår var å gå etappe 1 og 2 av Asker på Langs. Vi delte langturen opp i tre deler. Du kan se detaljert beskrivelse av begge etappene på UT.no, «Asker på langs».
Etappe 1:
Vi skulle være miljøvennlige og ta bussen til start. Ruter var ikke spesielt imponerende og viste oss ruter som ikke gikk opp, med avganger før ankomster. Det som skulle ha tatt 1t og 20 minutter tok i stedet 2 t og 30 minutter, med buss-skifter på de mest øde steder.
SlemmestadMidtbygda
Men – været var pent, vi hadde ikke dårlig tid og fikk hornmusikk mens vi ventet i Sætre. Ingen sure miner.
Hornmusikk er ikke hverdagskost
Bussen kom til slutt og 38 stopp (helt seriøst!) senere kom vi til starten for turen – busstopp «Bakkestranda».
Fire friske frøkner klare for tur!
Fra bussholdeplassen helt sør i Asker Kommune startet turen rett inn i en motbakke og gikk derfra jevnt og trutt opp til Skaufjellåsen.
Godt merketVi fikk fort varmenBratt!
Her har Statskog bygget en gapahuk (Skaufjellhuken) som jeg tror må ha den flotteste utsikten jeg har sett fra noen huk.
Leir ble etablert i og rundt huken.
Foto: Anne Nome
Ettersom vi skulle gå langt og var redde for at sekkene skulle bli for tunge ble vi enige om (trodde tre av fire) å gå for en eller annen form for frysetørret middag. Hilde hadde imidlertid ombestemt seg uten å informere oss andre og mesket seg med en surdeigsbaguette fylt med de herligste oster, skinker og knasende friske grønnsaker. Det var ikke fritt for at hun fikk et par irettesettende kommentarer – mens vi gomlet i oss realen vår.
Anne hadde tatt med litt forrettHilde er strålende fornøyd med maten sin
Ettersom det var knuskende tørt i marka og forbud mot båltenning i området varmet vi oss i stedet med medbrakt snacks og honcho ponchoer i solnedgangen.
Roen senket seg mens månen krøp opp fra horisonten og etter hvert hang lysende og klar over Oslofjorden. Tannpussen ble tatt i måneskinn før vi krøp opp i hengekøyene.
Lørdag
Morgenen opprant. Jentene koste seg i hengekøyene og én spesielt måtte stadig minnes på at vi ikke skulle bli i soveposen hele dagen.
Det ble laget frokost før vi pakket oss ned i sekkene igjen. Noen hadde mer orden i sysakene enn andre og forbedringspunkter ble ivrig notert av alle. Hilde hadde igjen gått bort fra avtalt meny – friskt eple i grøten var ikke en del av avtalen!
Hildes frokostDet tenkes…Det blir aldri feil med lebestiftAnne viser frem alt hun har i sekken
Etappe 2: Skaufjellåsen til Mørkvann (via Sætre)
Turen videre gikk både opp og ned i sommervarm, velduftende skog. Praten gikk lett, fuglene kvitret, sekken var tung, men allikevel litt lettere enn kvelden før.
På veien gikk vi over Røskestaddammen, en av de få dammene i marka med bilvei over. Her møtte vi noen som ble veldig imponert av oss og hvor langt vi skulle gå. Med ros i sekken spratt vi videre med høyt hevede hoder og store smil.
Ved Stikkvannshytta, hytta til Hurum Turistforening, var det endelig tid for lunsjpause. Her skrellet vi av oss svett tøy som ble hengt rundt om kring til tørk før vi kastet oss ut i vannet. Friskt, oppfriskende og nødvendig!
Stikkvann
Fra Stikkvann gikk turen på Sandstien mot Bjørnåsen. Sandstien er en gammel historisk ferdselsvei (oldtidsvei) over Hurumhalvøya mellom Fergestad ved Oslofjorden og Hurum kirke. På denne pittoreske veien har det lokale historielaget satt opp postoppslag med interessant historie fra området. Det ble selvfølgelig litt høytlesning av de som ikke trengte briller.
Spennende lesning
På Bjørnåsen (302 moh) er det åpne setervoller og man ser vidt og bredt innover mot Asker, Bærum og Oslo.
For å følge etappebeskrivelsen til punkt og prikke gikk vi hele veien ned til Sætre sentrum. Deler av veien var brukt av skogbruksmaskiner. Kneløftene ble høye og mange, og det var ikke fritt for at det ble snublet litt.
I Sætre stakk vi innom båthavnen og fylte opp alle tomme vannbeholdere – og vips var sekken igjen over 20 kg – før vi gikk via matbutikken for å hamstre noe litt kaldere og legge enda litt mer vekt i sekken.
Takk til Sætre for vannet. Foto: Anne
Vi vurderte å slå oss ned på en uteservering og hygge oss med lokalbefolkningen, trebåtfestival og trubadurer, men kom til at vi da nok ikke hadde fått i gang bena igjen. Best å komme seg opp i skogen før det ble for sent.
Og oppover gikk det. På veien mot Mørkvann så vi nok et øyeblikk ut som om vi var litt usikre på veien. Ut av en hage kom en mann som lurte på hvor vi skulle. «Mørkvann» sa vi. «Hva i hælv…» sa han. «Dit er det jævl… langt!» «Oookey», sa vi «takk for tipset!» Og gikk videre. Bratt var det, men dog ikke så langt. Vi har gått langt før og vet hva langt er.
Mørkvann
Vel fremme ved Mørkvann ble det et kveldsbad før vi rigget opp leiren og begynte på middag.
Og så kom Marianne på besøk! Med bobler og fersk mat. Vi kastet oss over godsakene og glemt var motbakker, trebåtfestivaler og trubadurer.
Nok en nydelig kveld i skogen gikk mot slutten, men vi fikk enda en nydelig måne vi kunne kose oss med.
Etappe 3: Mørkvann til Røyken sentrum
Vi våknet til en ny strålende dag, morgenbad og frokost i det fri.
Klare for en ny dag på tur
Så bar det ivei på veien mot Røyken. Kroppene var litt lemstre og støle og det kjentes at vi hadde båret på tunge sekker. Men etter en liten stund går man seg varm og alt føles litt bedre.
Dette var dagen for nærkontakt med Hurumlandets dyreliv. Vi så både rådyr, firfisler og huggorm.
Underveis var vi litt upresise med navigeringen og fikk oss en omvei som resulterte i noen ekstra høydemetere og litt bushing.
Det var imidlertid ingen tilløp til panikk, alle holdt hodet kaldt i varmen og humøret var glimrende positivt. Et par artige forseringer av hindringer i veien fikk vi oss også.
Turen gikk videre forbi Bjørvann og Sætervann fram til Flater gård.
Her skulle vi gått på en idyllisk traktorvei. I stedet var det høye kneløft og mye nesten snubling i hogstfelt. Ikke fullt så sjarmerende. Plutselig måtte vi bare ha pause og lunsj.
Vi rastet ikke på det flotteste stedet på turen, men derimot midt i stien. Når vi fortsatte turen tok det ca 10 minutter før vi traff på «Skjærabenken» hvor vi burde tatt lunsjen. Da måtte vi bare ha en ny pause.
Foto: Anne
Deretter går turen over Herstadhei, forbi Herstadhei turisthytte og ned til Røyken.
Foto: Anita
På turen er det mulig å gjøre en avstikker opp på Villingstadåsen (357 moh), den høyeste åsen i gamle Røyken kommune, men på det tidspunktet var vi alle så sårbeinte at vi hadde fått nok av både høydemetere og andre metere. Overopphetede fotsåler og såre hofter trengte nå hvile.
Vi kom oss alle i mål og ble hentet av Martin, mannen til Hilde. Tusen takk! Ingen av oss hadde spesielt lyst til å prøve oss på en ny busstur Asker rundt.
Fire fornøyde frøkner takker for en fantastisk helg på Hurumlandet. Man skulle tro man etter så mange kilometer bare blir utslitt, men vi var alle skjønt enige om at turer som dette gir energi til hodet, ro i sjela og smil i hjertet. Takk!
Tolv deltagere, to hunder og to spente turledere møtte denne dagen opp for en «Sprekingtur» fra Kraft til Asdøltjern og tilbake igjen. Det skulle bli en tur som virkelig levde opp til navnet.
Fra utfartsparkeringen ved Kraft i Lier gikk turen bratt opp til Glasåsen. Null stress for denne gjengen.
Ca 250 meter videre fra Glasåsen kommer man til en høyde i terrenget hvor man har 360 graders utsikt og kan se hele tre fjorder; Drammensfjorden, Tyrifjorden og Oslofjorden. Flott sted!
En litt svimmel 360 graders film
Videre gikk turen gjennom krevende terreng til Asdøltjern. Vi basket oss gjennom meterdype gjørmete hjulspor, dyp snø, mer snø, enda mer snø og kronglete hogstfelt. Det ble hoppet, plumpet, balansert, sklidd, klatret og kavet. Noen fartsrekorder ble det ikke, men stemningen var god og man blir som kjent bare våt en gang.
Ved Asdøltjern tok vi en matpause på en kveldssol badet flekk i skogen. Det var godt med en pause ute av snøen.
Superkort matpause i sola
Herfra vendte vi nesen tilbake mot utgangspunktet. Det første stykket gikk i enda mer dyp, råtten snø. Ingen unngikk plumping og alle som en fikk definitivt trent på høye kneløft!
Da vi kom til et stikryss hvor vi kunne velge mellom å fortsette i snødekket terreng (som var opprinnelig plan), eller å ta plan B – grusvei, falt valget på plan B.
Det var godt å få langet ut, få igjen følelsen i de våte, kalde føttene og gå flere i bredden. Så lykkelig var gruppen over at vi igjen hadde tørt underlag under føttene at flere brøt ut i spontan sang! Gøy!
Vel tilbake ved start ble det tid til et gruppebilde av hele den spreke gjengen – som alle var enige om at det hadde vært en veldig sprek tur for spesielt interesserte.
Sprek gjeng!
Totalt gikk vi 13,5 km, 450 høydemeterer og turen tok 3t 45 min. Gjennomsnittfarten var 4,1 km/t.
Vi takker for turen og vet at vi kommer til å sees igjen!
Fredag 21. april la syv blide deltagere og to turledere i vei fra NaKuHel på Sem i Asker på vei mot gapahukene på Loetoppen.
Fotograf: Anita Runde Alstergren
Dette var ingen typisk rask sprekingtur, men til gjengjeld var vi alle lastet med tunge sekker – og vi skulle sove utendørs i april. Det kvalifiserer til sprek tur!
Vandringen frem til målet for turen gikk på bare grusveier og vårslapp snø i strålende fint vær.
Vel fremme rigget vi oss til i og rundt de to gapahukene. Én deltager valgte seg en fin plass til hengekøyen mellom noen trær, én annen valgte soveplass under åpen himmel, mens de andre rigget seg til inne i gapahukene.
Gapahuk 1 innredesNytt stoltrekk montertDet pumpes luft i madrass
Så ble det disket opp med både forrett og pasta carbonara til middag.
Etter maten måtte det ryddes opp litt i utstyret. Noen var litt engstelige for at det skulle komme ville dyr og spise restene av maten, så for sikkerhets skyld ble alt av matrester kastet lang fra gapahukene. DEt kan meldes om at ingen dyr ble observert.
Turlederne tar oppvasken
Fin gjeng å være på tur med!
Praten gikk lett og fint og latteren satt løst rundt bålet mens mørket og roen senkes seg.
Lørdag våknet vi til intenst fuglekvitter, en sol som varmet og blide fjes.
Ingen hadde frosset og alle hadde sovet godt. Det kaller vi suksess!
Anita våknet med verdens største smil!
Turleder Hilde ledet an i litt morgenstrekk, morgekaffe og frokost ble inntatt i sola, ullgensere måtte legges bort.
Er det rart vi vurderte å bli der resten av helgen?
Gruppebilde måtte selvfølgelig tas!
Marisa, Lise, Lise Sofie, Hilde, Ann-Cathrin, Heidi, Line, Lise og Anita
Det var en veldig fornøyd gjeng som allikevel vendte nesen tilbake mot sivilisasjonen. Denne turen var en herlig vitamininsprøytning!
På vei hjemover i vårsola
Turledene var veldig happy med planlegging og gjennomføringen av turen og er skjønt enige om at vi godt kan ta ansvar for en ny tur sammen – det frister til gjentagelse. Takk for turen!
Hilde og Heidi i lyset fra et bål
PS: Bildene i dette innlegget er enten tatt av Anita Runde Alstergren eller meg selv. Takk for at jeg får låne, Anita!
Har du lyst til å få innleggene mine rett i innboksen din legger du inn e-posten din her:
Det kriblet i kroppen av forventninger til helgens utfordring; overnatting ute med transportmiddel langrennski og pulk. Dette hadde jeg ikke gjort før, så det ble sikkert gøy!
Full pulk!ForventningsfullKlar!
Jeg fikk lånt pulk av faren til svigersønnen og sele fra naboen til en venninne. Fint å kunne låne utstyr. Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å gjøre dette nok til at jeg har «lov» til å kjøpe eget.
Fra Solli trasket vi av gårde, en pike tungt lastet med stor sekk, fire andre småjenter med tungt lastede pulker av ulikt slag – og midt i blant oss en lykkelig Samojed.
Hilde Marie og Hilde LillianChristine, Alice og IngeborgI godt driv opp første motbakke
Turen vi skulle gå var på rett i underkant av 9 km. Vi gikk fra Solli utfartsparkering, via Myggheim, ned til Sandungen og så opp, opp, opp skiløypene ved Haveråsen mot Mikkelsbonn. Før vi ankom Mikkelsbonn tok vi en avstikker inn til høyre mot Buråsbonn og gapahuken.
En liten pust i sola ved Myggheim
Det gikk fint å gå i de flott preparerte skisporene til skiforeningen. Vi får nysgjerrige blikk og soler oss både i den nedadgående vintersola og i de imponerte kommentarerer fra forbipasserende som ser kollonnen vår. Tøffe jenter på kortreist ekspedisjon – det er oss det.
Opp bakkene ved Havårsen går det litt tungt. Vi vil frem, pulken vil tilbake.
Da vi når stien som skal ta oss fra de preparerte løypene og inn til gapahuken blir det mer utfordrende. Her har ingen gått på ski før oss. Vi følger blåmerking og ser noen spor som går i riktig retning – litt usikre på om det var elg eller folk vi fulgte. Det hadde snødd mye og trærne hang over stien og laget snødekte portaler vi måtte krype oss under. Flaks at vi er så myke og fleksible alle sammen.
Ved Buråsbonn er det 400 meter til gapahuken. Det skulle man ikke tro.
Nå blir det mer krevende. Det blir mørkere. Det blir mer kronglete. Vi skjønner at dette er en sommerrute. Vi dytter og drar pulkene. På et punkt gir vi opp skiene. De er bare i veien. I stedet plumper vi igjennom snøen til langt opp på låret. Truger hadde vært mer effektivt. Det må vi huske til neste gang.
Kaving i skog
Pulken dro meg bakover og jeg en endte opp med å krabbe meg på alle fire fremover mens jeg måkte vei for de andre. Det var tungt! Jeg tenkte på Monsen og Fenriken og kloke ord som at man alltid, alltid har litt mer å gi. Jeg gliste bredt for meg selv der jeg kavet meg fremover gjennom snøen. Dette var sært. Jeg liker sært. Sært er gøy!
Foran og over meg lyste fullmånen. Skogen ble mindre tett – og endelig var gapahuken der. De først ankomne begynte å måke ut snøen som hadde blåst og fokket seg inn i gapahuken. Ikke minst var det viktig å få gravd frem bålpanna.
Hilde Marie i full gang med å grave frem gapahuken og bålpanna
Så ble det utpakk av utstyr, den obligatoriske tur-snapsen ble konsumert, og en ekstra ble det også til de som trengte det. Det ble skiftet til tørt tøy og middagen ble laget over bålet. Praten gikk, Hilde Lillians nye jobb ble feiret med Champagne og alle koste seg.
Ingeborg disket opp med pasta carbonara med nyrevet parmesan og nykvernet pepper. Ikke alle jeg kjenner ville dratt med seg rivjern og stor pepperkvern ut i naturen. Ingeborg sparer ikke på vekt når hun pakker pulk!
Jeg bidro med bananpannekaker med blåbærsyltetøy til dessert. Gode og mette kunne vi rigge oss til i gapahuken. Natten senket seg over leirplassen vår og med den kom roen. I soveposen lå en flaske med varmt vann i en ullsokk og varmet, mens nesetippen kjente på -8 kalde grader.
Neste dag va det eggerøre og bacon til frokost, nytraktet kaffe og god stemning.
Ingen hadde frosset om natten og det var godt for en gangs skyld å ha god tid til frokost og nedpakking.
Hilde Marie nyter februar sola og en kopp teAlice koser seg i snøenPå med gamasjer og skisko
Egentlig hadde det vært hyggelig med enda en natt til ute i skogen. Alice var helt enig.
Kan vi ikke bare bli her?Luksus med utedo!
På vei hjem går forseringen av skogen uproblematisk for seg. Eller?…
Litt lettere var det; det var lyst, det gikk nedover og vi hadde laget spor dagen før vi kunne følge.
Lett!
Sola skinner også denne dagen og turen hjem går sprudlende lett i reneste påskestemning.
Alle var enige om at den kortreiste ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess og at denne typen opplevelse fint kan gjentas.
Denne dagen skal vi gå den lengste turen. Både i kilometer, høydemetere og tid. Det var bare å komme seg tidlig av gårde. Klokken 07.15 møtte vi Samson, guiden som skulle være med oss på turen og få minutter etter var vi klare til avmarsj.
Rett over skiltet sees Cathedral Peak, med den karakteristiske «The Bell» til venstre. Det er et stykke dit.
Temperaturen er ca 10 grader, det er vindstille og sola skinner fra skyfri himmel. Så fort sola får litt tid på seg blir det godt og varmt og det tar ikke lang tid før vi må ha teknisk hvil og skrelle av flere lag med klær.
Det går jevnt og trutt oppover. Stien følger åssidene og vi går etterhvert langs en egg hvor fjellsidene velter ned på hver side av stien som grønne, myke tepper.
Rundt oss strutter åsene irrgrønt og vi kan tydelig se skillet i fjellsiden mellom svidd og uberørt mark. Det er besynderlig å se de nesten linjalrette skillene der gresset har vært brent og der flammene ikke har tatt tak. Det irrgrønne står i sterk kontrast til den svartbrente bakken og de siste dagers regnvær har også gitt en boost til ny vekst.
Det grønne området har brent. Det brune ikke.
Vi går trutt og jevnt oppover.
Litt stressende er det at vår lokale guide Samson og Andreas går og snakket om at vi ikke kommer til å rekke toppen i tide. Vi må være på toppen før klokken ett, ellers kommer det berømte mørket å tar oss på vei ned. Igjen er det tiden for solnedgang som styrer dagen. Men når jeg spør dem direkte om det går for sakte, rister de på hodet og sier at neida, det går foreløpig bra. Forvirrende.
Andreas og Samson
Ved Orange Peel har vi en pause. Her får vi følge av et par italienere som var usikre på veien. De velger å gå resten av turen midt i blant oss. Uten å snakke med oss. Underlig oppførsel, men de følte vel behovet for samholdet i en flokk. Og vi er unektelig en god flokk å gå sammen med.
Da vi nærmer oss Cathedral Peak Basecamp ser vi en stor flokk bavianer i åssiden ved siden av oss. De bykser lekende lett etter hverandre i det ulente terrenget.
Bavianer!
Den som hadde vært bavian. Den siste kneiken opp mot Cathedral Peak Basecamp er seig.
Seig motbakke, men Lise Sofie og Anita bare smiler
Ved ankomst basecamp er det tid for en velfortjent pust i bakken og rådslaging.
Herfra ser veggen opp til toppen av Cathedral Peak uinntagelig ut! Den kneiser seg loddrett opp og de våte svabergene glinser vått etter snøen som lå der for bare for noen timer siden.
Noen har allerede bestemt seg for toppen
Det blir splittelser i laget. Noen er godt fornøyde med å ha kommet seg til basecamp og bestemmer seg for å ta lunsjen der mens de nyter den formidable utsikten.
En liten gruppe bestemmer seg for å forsøke seg på toppen. Vi får beskjed om at det er alle eller ingen oppover. Vil en snu betyr det alle alle snur. Jeg er skeptisk, men min redsel for å gå glipp av noe er større enn frykten for fjellsiden, så jeg blir med.
Hele Team Bekymret er påmeldt toppstøtet. Da går det vel bra?… Foto: Anne
Vi trasker oppover med Samson i spissen. Det tar ikke lang tid før vi kommer til partier som setter motet mitt på prøve.
Underveis angrer jeg på at jeg ble med. Noe så veldig.
I ett øyeblikk med sterk selvmedlidenhet og vettskremthet
Det er bratt, det er dårlig med sikring og det er langt, langt ned til der jeg mest sannsynlig ville stoppet å rulle, skulle jeg finne på å ramle utfor.
Men jeg skal jo ikke ødelegge for tøffingene jeg er sammen med og biter tennene sammen mens jeg sender en siste hilsen til ektemannen, bare sånn for sikkerhets skyld.
Det hjelper å få selskap av supertøffe Line
Klyvingen det ble reklamert med er der, men vi får også klatring grad fire. Personlig kunne jeg nok tenkt meg litt mer sikring der jeg klorer meg fast etter fingerneglene til smale lister i fjellveggen.
De bekymrede, men fryktløse (skjønn det den som kan) bare smiler!Samson ser ut som om han kjeder seg litt, men alt er visstnok bra
Etter et par partier hvor Samson hang opp et tau vi kunne bruke å klatre opp etter sier han «no more rope now». Jeg spør om det betyr at vi er over det værste. Han mumler bare noe uforstående og ser fort bort. Jeg velger å tolke det som ett nei. En kort stund etterpå hører jeg Lines saftige nordnorske ed når hun ser stigen fra «1940» som skal få oss opp neste kneik.
Jeg tenker at dersom jeg smiler intenst vil jeg lure hode mitt til å tro at jeg har det helt fint. Kanskje hjelper det litt. Etter forseringen av stigen er vi faktisk nesten over det verste. En pust i bakken og litt nervøs tissing, med den flotteste utsikten jeg har hatt i et slikt ærend, gjør oss klare for toppstøtet.
Trygge MarianneNervøse HeidiFryktløse Anita
Få meter fra toppen står Samson og passer på at vi ikke ramler utfor på baksiden. Hilde Marie, som alltid passer på meg, har vært grei å advart meg om at det går rett ned der han står, så jeg er forberedt og lar være å titte over kanten.
Vi kommer imidlertid til topps og jeg forsøker å ikke tenke på at vi skal ned igjen, men prøver å nyte, om enn noe skjelvende at jeg lever. Her og nå. Jeg er lettet, frynsete, glad, stolt og litt engstelig. Alt på en gang.
Betinget lettet
Jeg er på toppen av Cathedral Peak, 3004 moh, i Drakensbergfjellene, i Sør-Afrika. Det er ikke mange jeg kjenner som har vært her. Kun fire ufattelig spreke og tøffe damer faktisk. Og et par guider, men de teller ikke. Dette er Samsons 261 gang på toppen.
Her må jeg komme med en ekstra kudos til Team bekymret som har kommet seg til toppen med begge sine medlemmer. Og ingen av dem ga uttrykk for å være særlig bekymret underveis. Det står det respekt av! Jeg vurderer å søke om opptak i teamet.
Når skjelvingen i beina og underleppa gir seg litt må det tas bilder. Naturligvis.
I did it!AnitaMarianneHilde MarieLine og jeg
Etter en kort rast er det ingen utvei. Vi må ned igjen. Utrolig nok er det ikke like skummelt på vei ned som opp. Det er godt mulig jeg har blitt litt nummen.
Anita proklamerer at hun for alltid er kurert for alt som heter høydeskrekk. Jeg er litt mer usikker, men det går bra! Vi passer på hverandre og selv om ikke alle hindringer ble forsert like elegant, kom vi oss ned.
Skviser oss tett inntil fjellsidenJeg passer på at Line ikke triller utfor
Vel ned begynner vi den lange vandringen tilbake til hotellet.
Der oppe, helt der oppe har vi vært!
I løpet av den 10 timer og 45 minutter lange turen forserte vi 1600 høydemetere og gikk 21 kilometer.
De siste meterne inn mot «mål» med solnedgangen jagende i hælene våre
Sjelden har jeg vel fortjent en sundowner som denne dagen! At GT’n i tillegg kostet ca 25 kroner gjorde jo heller ingenting.
På kvelden ble det fest igjen og betjeningen på hotellet var mildt sjokkerte over at vi alle orket å danse etter å ha vært så mange timer på tur. Jeg sier bare – rå damer er best både på tur og til fest!
Denne dagen tok vi farvel med Geoff og kjørte sørøstover mot Cathedral Peak Hotel.
Vi står i kø for å klemme Geoff. Han syntes det var bare litt kleint. Foto: MarianneFerdig klemt er vi klare for en ny etappe i buss. Foto: Anita
Da vi tittet opp mot fjellene vi skulle ha campet i, kunne vi se snø! Klok beslutning at turen ble lagt om.
Før vi dro rakk vi akkurat å få med oss en sjelden fugl; Rødkrone Ibis eller Southern Bald Ibis som den heter på engelsk. Denne fuglen er listet som sårbar på IUCNs rødliste (den offisielle rødlisten over truede arter i verden).
En skallet Ibis i all sin prakt
Vi hadde nå noen timer foran oss i bussen. Mer tid til å observere og fordøye inntrykk.
Da vi nærmet oss hotellet måtte det bare stoppes for å ta bilder av de majestetiske fjellene vi snart skulle bestige.
Anne tok dette bildet. Nesten morsommere det enn utsikten!
Cathedral Peak og The Bell kan sees oppe til høyre i bildet under. Opp i det området skal vi snart. Ser umulig ut, men vi tar en dag av gangen. Nå til hotellet.
Cathedral Peak Hotel
Cathedral Peak Hotel
Cathedral Peak hotell er et familiedrevet hotell som har holdt på siden 1939 og som i 1947 til og med hadde besøk av den engelske kongefamilien. Hotellet er veldig flott, velholdt og og perfekt beliggenhet. Stedet ligger perfekt plassert i forhold til mange spennende fotturer – og ikke minst hadde hotellet fasiliteter som spa avdeling og svømmebasseng – som jeg ikke rakk å benytte meg av. Vi kunne godt ha blitt her i flere dager uten å kjede oss.
Hotellet hadde sin egen ganske tamme Bushbuck. Vanligvis blir disse brukt til mat, mens denne damen fikk lov til å være gressklipper i stedet. Vil tro den satte pris på det.
Etter innkvartering og lunsj valgte noen å nyte hotellets fasiliteter – og eller litt alenetid – mens andre ble med på tur til den pittoreske Rainbow Gorge.
Rainbow Gorge
Fra Didima Camp startet turen i en ganske seig motbakke. Det tok litt tid å få igang kroppen etter timer i buss. Vi måtte ganske kjapt lette litt på antrekket.
Hilde Lillan og jeg har iført oss riktig buff. Vi er i turbobla! Motbakken var seigere enn den ser ut her, men ingen tvil om at vi er på riktig vei. Foto: Beate
Stien gikk ved foten av høyde ved navn Tryme og gjennom en skog av «yellowwood» (gulved) til Ndumeni River Gorge. Gulved er en tresort som har vært tilstede i dette området i over 100 millioner år!
Fra høydedraget gikk stien nedover mot elven og vi kom snart inn i god gammeldags jungel.
Stien følger elven oppstrøms inn i en kløft, forbi steinbassenger, stryk og fosser.
Vi klatret over trestammer, under store kampesteiner, opp glatte stiger, gjennom dampende, våt og tett jungel. Mosen hadde fantastisk gode levekår her og «treehugging» fikk en litt våtere sjarm enn vanlig.
Innimellom krøp stien ut av jungelen og litt opp i høyden slik at vi fikk se elvens vei i fugleperspektiv.
Lise, Lise Sofie og Marianne stråler på tur
Det er tydelig hvordan elven gjennom årtusener har formet det som ser ut som myke og blankskurte formasjoner i steinen. Man får jo lyst til å hoppe uti elven og la seg drive med nedover! Men vi hadde trussel om at «mørket kommer og tar oss» hengende over oss. Ingen tid til å bade denne gangen.
Andreas spurte oss gang på gang om vi ville snu. Det kunne nemlig være litt krevende lenger fremme. Vi bare så hoderystende på hverandre og skjønte ikke spørsmålet. Snu? Det er da ikke noe alternativ når vi har kommet så langt. Vi skulle da se hva som er i enden av kløften!
Etter flere djerve elvekrysninger, som vi forserte mer eller mindre lekende lett kom vi til turens ende.
Chock-stone
Juvet er her så smalt at det, når det er mye vann, ikke er mulig å komme lenger. Her befinner det seg en enorm stein som kalles «chock-stone» kilt fast mellom juvets sandsteinsvegger.
Gjengen med «chock-stone» i bakgrunnen
Det sies at dersom solen står i riktig posisjon, kaster vannet som renner ned langs sidene av juvet opp glitrende regnbuer som danser i spruten. Derav navnet «Rainbow Gorge». Vi var dessverre ikke så heldige at vi fikk se dette fenomenet, men ble i stedet selv dusjet av alt vannet. Noen syntes det var deiligere enn andre.
Hilde Marie ved «the end point»
Turen tilbake gikk samme vei som vi kom og sannelig var det ikke spennende denne veien også.
Vi viste hva som bor i oss og satt opp et forrykende tempo for å unngå å bli «tatt av mørket». Andreas måtte innrømme at han var veldig stolt av oss alle sammen. Det var vi også.
Vi rakk ut av jungelen før mørket kom og tok oss
Turen er på ca 9 km og vi rakk akkurat tilbake til start i det sola gikk ned.
Etter en natt med forrykende regnvær, lyn og torden, men heldigvis bare to kortreiste turer ut i buskene for nødvendig ærender, opprant morgenen med tykk tåke og duskregn.
Kaffe og frokost ble inntatt stående i reneste Kavli-stil mens teltene ble pakket ned av våre medhjelpere. Mens vi står der og ser ut i den tjukke tåka sier Hilde Marie blidt; «Det letter!» Umiddelbart smeller det tilbake fra Anita: «Nei, nå har du ligget for lenge ved siden av Heidi!» – til stor latter fra de omkringstående. Jeg tenker vi skal være takknemlig for at det er et lysere Hilde Marie har pådratt seg og ikke min hese hoste. Jeg er ganske fornøyd! #positivitetsmitter.
Bekymrede men blide AnitaAlltid blide BeateNy-positive Hilde Marie#alltidpositive
For orden skyld må nevnes at Anita er riktig så positiv og blid, men at hun samtidig er littegrann bekymret for en hel del ting. Da hun fant en likesinnet i Hilde Marie ble hun glad, og nå var hun redd hun igjen var alene på Team Bekymret. Det hele hadde med andre ord en helt naturlig forklagring.
Nedrigging av telt mens vi står, spiser og poserer.
Turen ned gikk i samme sti som vi hadde gått opp to dager før, men opplevdes allikevel helt annerledes. I brattkneika var Geoff fremdeles sikringen vår, selv om vi alle hadde gått ned og opp samme vei helt uten sikring dagen før da vi skulle vaske oss. Rett skal være rett; nå var det vått, glatt og vi hadde store sekker, ponchoer og hetter det var et svare strev å manøvre i.
Tåken innhyllet fjellene og lå tykk og lodden langt ned i dalsidene.
Fargepaletten på tur i tåka
Landskapet ble diffust og fikk nye, mer utydelige konturer mens vanndråpene skapte kunstverk av planter og blomster.
Det er vakkert med tåke synes jeg.
Jentene er uansett like blide! Spiller ingen rolle om det er sol eller regn. Her er det aldri sure miner og det setter jeg umåtelig stor pris på. #positivitetsmitter
Vi vandrer i tåke og regn gjennom dalen. Det er vått, men ikke kaldt og vi holder god fart. Underveis passerer bærerne oss i enda bedre driv.
Vi møter på flokker av hester og kuer med tilhørende gjetere, og vi vandrer i vei.
En drøy kilometer fra der vi startet turen ble det lunsj og vask av ekstremt gjørmete bukser i elven. «When in Africa, do as the locals». Her passet vi på å fylle vann ovenfor den vigorøse vaskingen.
Start og stopp for campingdelen av turen
Tilbake ved start, valgte noe av oss litt overivrige, å gå de siste fem kilometerene tilbake til Mnweni kultursenter for å få en nærmere titt på dagliglivet i området.
Det ble en lett spasertur på hardpakket grus- og jord vei. For det meste møtte vi skolebarn på vei hjem, i tillegg til småsøknene deres som lurte veldig på om vi hadde godteri til dem. Unger er unger overalt i verden.
Ved ankomst kultursenterer ble vi innlosjert i de karakteristiske runde Zulu-hyttene. Garantert fri for Tikoloshe (tidligere omtalt ondsinnet gnom). Alle var glade for å få senger og tett tak over hode og det var ikke fritt for at vi trengte å tørke litt tøy og utstyr.
Hilde Marie kler Zulu-hutte
Ettermiddagen ble både kulturell og festlig!
Først på programmet var et besøk til ett av stedene med hulemalerier laget av San folket (Bushmen). I området her er det over 200 steder med hulemalerier, men kun fem av dem er åpne for publikum. Det var en viss usikkerhet om akkurat disse maleriene var 200 eller 2000 år gamle, men en null fra eller til er visst ikke så viktig her. «This is Africa» (må sies med et lite skuldertrekk). Uansett er maleriene imponerende og da også en av årsakene til at denne nasjonalparken er på verdensarvlisten.
Etter det kulturelle innslaget var det tid for kroppslig påfyll. Den lokale butikken fikk tidenes dagsomsetning da alle damene ramlet inn i butikken for å kjøpe brus, øl og snacks. Noen hadde til og med vært der en tur tidligere på dagen og var på hils med betjeningen.
Det gikk rykter om at vi konsumerte 22 liter øl, resten av de 15 literne med vin og en klunk med Jäger. God stemning ble det!
Bestyreren av kultursenteret satt og gliste og ristet på hodet. Virket ikke som om lystige norske damer var et syn han var vitne til så ofte.
Planen for denne delen av turen var å gå Mnweni Hike og overnatte 3 netter i telt. Værmeldingen var imidlertid ikke god. Det var meldt styrtregn, lyn, torden og snø på toppene og det ble derfor, fornuftig nok, gjort en endring i programmet. Vi pakket i dag kun lette dagstursekker og lot resten ligge igjen i camp. I stedet for å gå opp på 3000 meter og bli der, skulle vi nå ned igjen samme vei som vi gikk opp.
Morgen i camp
For å rekke opp og ned før regnet kom, startet vi grytidlig. Fjeset mitt hadde enda ikke skjønt at det var dag, men varm kaffe i koppen og frokostblanding i magen gjorde susen.
Fordelen med å være «morgen-puffed» i fjeset er mindre rynkerFrokost i det friHilde Marie nyter kornblandingen sin
I det vi gikk rumlet og bråkte det lenger nede i dalen og vi fikk fine dusj av regn. Det var heller ikke i henhold til værmeldingen. Geoff, med sin stoiske ro, så på våre bekymrede fjes, så på været og forkynte at det ikke kom mot oss. Ingen grunn til bekymring. Bare å straske i vei.
Vi forlater campen og går mot Rockeries Pass
Det går opp, opp og oppover. Denne dagen blir det omtrent 900 høydemetere i beina. I løpet av dagen ble det drøye 10000 høye kneløft. Det kjennes.
Cabbage tree (Cussonia)
Rockeries Pass er imponerende! Fjellformasjonene sendte oss rett til Mordor (de som har sett Ringenes Herre vet hva jeg snakker om) med sine pinakler og tagger som står opp som orgelpiper.
Det er i motbakke det går oppoverEn gjeng med hobbiter på vei inn i Mordor
På zulu kalles fjellene passende nok uKhahlamba som betyr barriere av spyd.
Majestetiske fjellformasjoner
Wikipedia kan fortelle: Geologisk sett er Drakensberg en rest av det opprinnelige afrikanske platået. Fjellene har en hette av basalt på opptil 1500 m tykkelse, med sandstein under og nedenfor. Dette har skapt et landskap med bratte sider og mange tinder.
Når man går sånn i motbakke, ser man gjerne ned mot bakken. I ett sett. Hva passer vel bedre da enn å introdusere dere for litt stein? Her ser dere blant annet kvarts og den fine turkise er Malachite, som jeg kan informere om at er et kobberkarbonathydroksydmineral, med formelen Cu₂CO₃ (OH) ₂. Det visste dere nok ikke!
Denne bakgrunnen kunne vi ikke gå forbi ufotografert! Storslagent og makalaust! Vi manglet flotte nok ord til å beskrive disse omgivelsene.
Fargesterke og fine fruer mot fabelaktige formasjonerOtanthus maritimus (tror jeg)
Et knippe smilefjes:
På toppen av passet møter vi et åpent, goldt og vidstrakt fjellplatå hvor det meste av det vi ser er Lesotho. Ett nytt land kan legges til listen.
Alt du ser her er fjellandet Lesotho
Fun fact: Lesotho er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1000 meters høyde. Laveste punkt er 1400 moh, og over 80 prosent av landet ligger over 1800 moh. (kilde: Wikipedia)
Nytt land besøkt!
Vi er nå på 2900 moh og her oppe i høyden er det betydelig friskere temperatur. Det er lett å gå og vi strener mot klippene hvor gribbene bor. Der skal vi få på oss varmere klær og ikke minst spise lunsj.
Relativt goldt. Våren har ikke kommet hit enda.
Da vi kom frem til utsiktspunktet mot Gribbkolonien kledde vi på oss alt vi hadde av varmt tøy. Andreas, som sa han alltid går i shorts, måtte motstrebende trekke frem strikkelua. Han var absolutt ikke kald. Neida. Men han hadde nå engang tatt med seg lua, det var jo synd å ikke få brukt den… og skjerfet… hutre, hutre!
Andreas er kjempevarm. Foto: Anita
Vi spiser lunsj, ser på utsikten og hviler bena. Over oss sirklet de enorme gribbene med et vingespenn på to meter på de oppadgående luftstrømmene.
Langt der ned i dalen er campen vår
Over oss sirkler gribbene
Det var ikke lett å få tatt bilde av disse enorme fuglene, men vi prøvde – alle som en. Synes Anita fikk det best til.
Foto: Anita
Mens vi satt der ble vi plutselig oppmerksom på en flokk med sauer som kom veltende over åsen. I følge med sauene var en Basotho gjeter og flokken hans med hunder. Geoff ga han litt mat, men han var egentlig mest opptatt av om vi hadde røyk. Det hadde vi ikke.
Basotho gjeter med stålkontroll på hundeflokken. Den ene pyntet med plastbiter.
Vi begynte å bli kalde, og syntes kanskje hundene var litt skumle, så vi bestemte oss for å returnere til camp. I det vi gikk, kastet hundeflokken seg over eggeskallet og smulene våre. Skrint kosthold.
Hadde vi fulgt opprinnelig program skulle vi ha campet på denne høyden. Grunnet varsel om lyn, torden og snø med påfølgende ekstremt ufordrende nedfart på gjørmete og eroderte stier ble ruten lagt om. Vi tenkte alle at det var en klok beslutning.
Regnet lot heldigvis vente på seg og vi vandret glade av sted.
På veien traff vi et ganske stort eksemplar av arten tusenbein. Denne ble visst tradisjonelt brukt i malingen man brukte for å lage hulemaleriene. Vi lot den vandre videre.
Turen ned forløp udramatisk med innslag av gla’ kristne melodier sunget med stor innlevelse og patos. Det var rett og slett imponerende hvor mange som kunne tekstene til de underligste sangene. Før neste tur må det øves!
Tilbake i camp styrtet vi alle avgårde for å dyppe kroppene i kulpene før regnet kom.
Anne rakk forøvrig full hårvask med rikelig med sjampo. Beate slet med dette i flere dager etterpå, da drikkesekken ble fylt opp nedstrøms for Annes badekulp. Øvrige kommentarer trengs vel ikke.
Snart kunne Geoff sukke lettet over at det meldte regnet med tilhørende torden kom rullende opp fra dalen. Det hadde ikke vært gøy for noen om ruta ble lagt om og regnet uteble. På denne måten ble alle fornøyd og vi tok oss en siesta i teltet.
Hilde Marie nyter teltlivets glederTåke og duskregn
Det ble en fuktig ettermiddag og utover kvelden tiltok regnet. Vi tilbrakte kvelden i messeteltet helt til Geoff, som insisterte på å stå utendørs, var gjennomvåt og måtte få lov til å komme inn og legge seg.
Tøy og bøyTettpakket telt samvær
Litt protester på den noe tidlige kvelden ble det, men vi hadde det jo ganske fint i teltene også.
Det regner på teltduken
Morgendagen ville komme med nye opplevelser, og med mer smil, latter og sang. Det var bare å glede seg og mens regnet plasket mot telduken og overdøvde det meste av snorking sovnet alle som en. Noen sov til alt hell opptil flere ganger.
Dagen startet med litt mer transport gjennom den Sør-Afrikanske landsbygda. Jeg liker slike forflytninger i ett nytt land. Transportetapper gir tid til å observere, reflektere og undres. Det er en form for meditasjon å se et land passere utenfor bilvinduet.
Etter en noen timer på spennende veier var vi fremme ved Mnweni kutursenter, som ligger ved foten av den mektige Drakensberg fjellkjeden. En del av fjellkjeden er innlemmet i nasjonalparken uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark i KwaZulu-Natal og ble i 2000 utnevnt til verdensarvområde blant annet på grunn av bergkunsten som finnes her.
På kultursenteret ble vi møtt av Geoff, vår enda mer lokale guide, som også fungerte som kokk på turen. Det viste seg at Geoff hadde drevet pizzaresturant, så vi var i særdeles gode mat-hender, selv uten servering av pizza.
Staute guider: Geoff og Andreas
Før vi går videre må jeg introdusere dere for gjengen. Her har vi forsøkt å sortere oss så godt det lar seg gjøre:
Line, Lise og Lise SofieHeidi, bare Hilde, Hilde Lillian og Hilde MarieMarianne, Anne-Karine, Ann-Cathrin, Anne og AnitaBeate
Ved kultursenteret ble det alvor i pakkingen. Pakksekkene som bærerne skulle hjelpe oss med å frakte måtte fylles og sekkene vi selv skulle bære måtte finjusteres. Det ble summet, stresset, løftet, stappet og sammenlignet. Litt armer og bein, men det gikk bra. Men ingen hadde løftet på sekken til Line.
Vips var vi tranportert de siste kilometerene startpunktet for turen og alle var plutselig lyn-klare.
Line (foran) er litt tynget til jorden. Hilde Marie som bærer ALT selv føler seg klar nok til en runde med utfall. Foto: Marianne Østensen
Planen var å gå Mnweni Hike med tre overnattinger i telt. Det var vanskelig å se at det skulle bli noe problem da vi starter turen i 30 tørre varmegrader, men værmeldingen varslet snø i høyden, så vi var beredt på at vi muligens måtte gå for plan B.
Mot og i disse fjellene skal vi vandreZulu homestead
Geoff fortalte oss at man av høflighet skal stoppe ved porten til et Zulu-homested og vente der til man blir invitert inn, da porten markerer «husets» grenser. Hvert hus har sitt formål. Ett til matlaging, ett til soving osv. Tradisjonelt var alle Zulu-hus runde fordi Tikoloshe, en dverglignende ond «nisse» som kan forårsake sykdom og død gjemmer seg i hjørner. Sier seg selv at man da ikke vil ha mange hjørner i huset sitt.
Vi er i gang med vandringen. Sola skinner fra en skyfri himmel, praten går lett, varmen kjennes godt og vi koser oss.
Underveis går vi igjennom lunder med Sør-Afrikas nasjonalbusk Protea cynaroides, også kalt king protea. Denne busken er avhengig av branner for å spre seg. Frøkapslene eksploderer når de blir utsatt for sterk varme! Det er nå vår i Sør-Afrika og veksten var så vidt i gang, men store områder er svidd og klare for ny vekst.
En annen vakker vekst vi så mye av var «Bottlebrush» treet, med sine karakteristiske blomster som ganske riktig ligner på flaskebørster.
Hilde Marie foran bottlebrush treet foran Drakensbergfjellene
Vi vandrer videre med freidig mot. Vann kan drikkes rett fra bekken, det prates og det nytes. Livet er fint på tur.
Det er tid for lunsj og Geoff disker opp. Det er godt å få av seg sekken litt og slange seg i gresset.
Da vi skal gå og Line nesten ikke får løftet på seg sekken er det endelig noen som følger med i timen. Ut av sekken dras flere liter vin (til glede for oss alle), glasskrukker med vidunderkrem (til glede for oss alle) og veldig mye annet nyttig. Vi takket og bukket for at hun har dratt lasset for oss alle, men nå måtte vekt fordeles. Med flere kilo lettere sekk spratt den unge damen lystig videre.
Lettere både til sinns og i sekkvekt. Foto: Anita
Det er mye å se på veien mot camp. Dette området har tidligere vært havbunn og vi ser tydelige spor. På vei mot camp ser vi også flere cycade-palmer. Disse cycadene (altså arten) har overlevde dinosaurens utryddelse og fem istider!
Forsteinet havbunnCycade (eller psyko-head som vi trodde den het)Marianne står på en «dinosaur» og føler seg rampeteFjellsider formet av vann
Før vi tar fatt på den aller siste biten opp til leirplassen kaster vi sekkene, klærne og blygheten og dypper svette kropper i noen grunne kulper.
Hilde Lillian bestod anstendighetsfilteret og er her avbildet med avkjølte føtter
Den siste kneiken opp til camp bød på litt klyving. Geoff tilbød sin egen kropp som sikring. Da jeg spurte om han trodde han ville klare å holde oss igjen dersom en av oss snublet og nappet i tauet, bare humret han. «No comment» med andre ord. Det gikk bra.
Anita forserer utfordringen lekende lett, mens Geoff humrer.
I campen som blir kalt «The Station» på ca. 2100 moh ble det først en liten Jäger for fordøyelsen og så litt tøy og bøy ved Hilde Lillian. Anne-Karine slo to fluer i ett smekk. Og alt dette mens bærerne slo opp telt og organiserte for oss. Snakk om luksus!
Siden ble det organisering i og rundt telt.
Anita har allerede hodelykten klarBare-Hilde og Beate organiserer kaosetAner ikke hva jeg gjørMens andre hjelper Line med å få lettere sekk
Smått om senn kom vi oss alle ut av teltene og rigget oss til rundt et imaginert leirbål. Nyinnkjøpt og tungt medbrakt utstyr ble luftet og sammenlignet. Det begynte å gå opp for meg at Line sin sekk inneholdt mer enn vin, og at hun satt betydelig mer komfortabelt enn meg. Allerede nå angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med stoltrekket til madrassen. Det er utrolig hvor kort tid det er behagelig å sitte skjevt i nedoverbakke når man har tippet 12 år.
Natten senket seg over campen vår. I messeteltet serverte Geoff en varmende gryterett og vi drakk vinen Line (og noen andre) hadde medbrakt i sekkene.
Stjernene funklet på nattehimmelen, hodelyktene til de som var på nødvendige ærend i skogen blinket og fra teltene lyste det varmt. Idyll i camp.
Inne fra teltene lød det småprat: «Nei, Line, den trenger du IKKE å ha i sekken i morgen». «Det er ikke luft i denne madrassen!», «… unnskyld på forhånd for at jeg kommer til å tråkke på deg i natt når jeg må ut….» … Latter og musikk fra bærernes telt. Lett snorking. Stillhet, ro og natt.
Neste morgen skulle vi opp Rockeries Pass og se gribber. Mer å glede seg til!