Denne dagen hadde vi ingen planer før middag, og hver og en gjorde akkurat det hun hadde lyst til; tøy og bøy, morgenbad og eller kaffe ved bassenget.
Lorrie og Annette tok syklene inn til Polignano, mens vi andre ruslet oss en tur i området, klemte noen hundre år gamle oliventrær, beundret blomsterprakten og drømte om å eie et hus i Italia.
Funfact: Det finnes sånn ca 60 millioner oliventrær i Puglia! De eldste er 1500 år gamle. Når de store stammene begynner å vri seg betyr det at de er minst 500 år gamle.
Klart vi måtte bedrive litt «treklemming» når vi først hadde sjansen.
Franscesco fortalte oss at det er lov å forsyne seg med moreller og annen frukt som henger utenfor murene. Om det bare gjelder for dette område, eller for større deler av Italia skal jeg ikke si noe om, men vi benyttet oss uansett hyppig av muligheten.
Etter turen slanget vi oss med bassenget og nøt livet til det var tid for å gjøre seg klare til en siste middag med gjengen. Mens mørke skyer samlet seg og siden slapp sin last plaskende ned over landskapet gjorde vi oss klare for middag.
Middag i Putignano var aller siste post på programmet. Det passet da selvfølgelig perfekt med ekte italiensk pizza.
Etter middagen ruslet vi litt rundt på regnvåte gater i Putignano.
Blåtur dag 6: Hjemreise
Hjemreisedager er alltid litt nedtur. Tidlig opp, pakke ferdig, kjøre bil, fly, tog og bil. Hjemme.
Hjemtur
Men hodet er fullt av fine minner, fjeset har fått farge, hjertet er takknemlig for fine venninner og de gode opplevelsene vi har hatt.
Det tar tid å fordøye alt vi har opplevd på noen få dager i Italia, men jeg takker av hele meg for turen.
Neste par ut er Mari og Annette, som jeg vet allerede er i gang med planleggingen av Blåtur 2025.
Programmet for dagen var en tur til byen Matera som står på UNESCO sin verdensarvliste. Vi kledde oss i sommerlige gevanter og tok ikke med oss paraply.
Rett etter ankomst Matera begynte det å regne. Og det var ganske kjølig. Løsningen ble å sette seg rett ned for å drikke kaffe og se på kart. Så kjøpe mer klær og videre ikle seg noen praktiske regnponchoer som reiseselskapet hadde vært så vennlige å gi oss. Først da var vi klare for sightseeing.
Matera er kjent for sin gamleby, Sassi di Matera (som betyr «steinene i Matera»). Sassi var en førhistorisk huleboer-bebyggelse og man tror at det kanskje er en av de første bebyggelsene i Italia. Matera skal også være verdens 3. eldste by. Sassi består av hus som er hogd ut av fjellet, lokalt kalt «Tufo». Mange av disse «husene» er egentlig grotter, og gatene i enkelte deler av Sassi er til tider på taket av andre hus. (Wikipedia).
Heldigvis sluttet det å regne slik at vi kunne pakke bort ponchoene.
Sveitserost fjell
Fine venninner!
Feiende flotte madonnaer
Etter hjemkomst dollet vi oss opp med alt vi hadde og moret oss med en aldri så liten photoshoot. Dette gjør vi sånn ca hvert 10. år – bare for å dokumentere at vi fremdeles ser helt fantastiske ut.
Hver for oss:
Og hele den nydelige buketten med fargerike «søstre» samlet:
Middag
Vi trenger ikke å gå ut for å hygge oss med god mat og drikke. Her tro alle til og disket opp med masse gode retter, et pent pyntet bord og god stemning – i dag også.
Etter måneder med spenning var avreisedagen endelig her! Beskjeden fra arrangørene var å møte opp på Asker stasjon tidlig en onsdag morgen og gå på flytoget til Gardermoen. Vi gjorde som vi fikk beskjed om – med sommerfugler i magen.
ReiselederneVi fikk servert frokost på togetspent gjeng!Vi gleder oss til tur!!
På Gardermoen gikk vi spente på flyet til Brussel. Var Brussel det endelige reisemålet?
Nope! Men her ble det gjettekonkurranse, innsnevring av alternativer og til slutt avsløring av det endelige reisemålet; vi skulle fly til Brindisi i Puglia, Italia og derfra videre i bil til en by ingen av oss hadde hørt om før; Polignano a Mare!
På flyplassen ble vi hentet av vår lokale tilrettelegger, sjåfør og guide Francesco som kjørte oss til vårt hjem for de neste dagene – et flott Trullo hus like utenfor byen Castellana Grotte.
Det beste bildet jeg har av vår altmuligmann Francesco
Rundt Trullo huset vårt (mer om Trulli i et senere innlegg, men er du ivrig kan du allerede nå lese om der her) var det morelltrær, fiken, aprikoser, granatepletrær og enorme busker med lavendel og salvie.
Trulli delle Lama, Castellana Grotte
I det fjerne hørtes hundeglam, men ellers var det kun vinden i bladene og skravlingen fra seks entusiastiske damer som kunne høres. Vi har det med å bli litt høylytte når stemningen stiger – perfekt å ikke ha naboene så tett på.
Denne første kvelden ble det utdeling av «goodie bags» (utrolig hva reiseleder Lorrie hadde fått plass til i kofferten sin!), middag i huset og rolig stemning. Lurer på hva det kommer av, men grytidlige morgener og lange reisedager har begynt å prege oss litt.
Spesiallagede blåtur-vesker!
Jeg sa rolig stemning. Da mener jeg bortsett fra froskene!
Ingen av oss var klar over at frosk digger klorvann, men det gjorde altså «våre» frosker. Og de holdt et svare leven!
Venninnekveld på terrassen, froskefest i bassenget, sommerkveld i Italia. Blåturen var ikke lenger blå, men tegnet til å bli en veldig fin opplevelse.
Hvert annet år drar jentegjengen «De 6 søstre» på tur. For noen år siden innså vi at vi begynte å bli for sære til at vi klarte å bli enige når alle seks skulle bestemme, så planlegging av turen ble gitt til to og to. For ytterligere å hindre innblanding, ble det vedtatt at konseptet skulle være «Blåtur».
En blåtur er en overraskelsestur ut i det ukjente. Deltakerne skal ikke ha kjennskap til bestemmelsesstedet og opplegget rundt turen, som gjerne tilrettelegges av en arrangementskomité.
Årets Blåtur ble arrangert av Reiseselskapet «Ut i det blå» som bestod av de dyktige reiselederne Lorrie og Mei Lin.
Turens spente «gjester» var Mari, Annette, Trine og meg selv.
MariTrineReiseleder Mei LinAnnetteHeidi og reiseleder Lorrie
Da denne turen gikk over seks dager, har jeg sett meg nødt til å dele opp innlegget. Det ble rett og slett for langt og jeg er redd jeg vil miste dere underveis – kanskje gjør jeg det allikevel – men jeg håper dere vil henge med helt til siste dag. Med håp om at dere vil kose dere med beskrivelsen av turen vår – og ikke minst med alle bildene – les i vei!
Denne dagen tok vi farvel med Geoff og kjørte sørøstover mot Cathedral Peak Hotel.
Vi står i kø for å klemme Geoff. Han syntes det var bare litt kleint. Foto: MarianneFerdig klemt er vi klare for en ny etappe i buss. Foto: Anita
Da vi tittet opp mot fjellene vi skulle ha campet i, kunne vi se snø! Klok beslutning at turen ble lagt om.
Før vi dro rakk vi akkurat å få med oss en sjelden fugl; Rødkrone Ibis eller Southern Bald Ibis som den heter på engelsk. Denne fuglen er listet som sårbar på IUCNs rødliste (den offisielle rødlisten over truede arter i verden).
En skallet Ibis i all sin prakt
Vi hadde nå noen timer foran oss i bussen. Mer tid til å observere og fordøye inntrykk.
Da vi nærmet oss hotellet måtte det bare stoppes for å ta bilder av de majestetiske fjellene vi snart skulle bestige.
Anne tok dette bildet. Nesten morsommere det enn utsikten!
Cathedral Peak og The Bell kan sees oppe til høyre i bildet under. Opp i det området skal vi snart. Ser umulig ut, men vi tar en dag av gangen. Nå til hotellet.
Cathedral Peak Hotel
Cathedral Peak Hotel
Cathedral Peak hotell er et familiedrevet hotell som har holdt på siden 1939 og som i 1947 til og med hadde besøk av den engelske kongefamilien. Hotellet er veldig flott, velholdt og og perfekt beliggenhet. Stedet ligger perfekt plassert i forhold til mange spennende fotturer – og ikke minst hadde hotellet fasiliteter som spa avdeling og svømmebasseng – som jeg ikke rakk å benytte meg av. Vi kunne godt ha blitt her i flere dager uten å kjede oss.
Hotellet hadde sin egen ganske tamme Bushbuck. Vanligvis blir disse brukt til mat, mens denne damen fikk lov til å være gressklipper i stedet. Vil tro den satte pris på det.
Etter innkvartering og lunsj valgte noen å nyte hotellets fasiliteter – og eller litt alenetid – mens andre ble med på tur til den pittoreske Rainbow Gorge.
Rainbow Gorge
Fra Didima Camp startet turen i en ganske seig motbakke. Det tok litt tid å få igang kroppen etter timer i buss. Vi måtte ganske kjapt lette litt på antrekket.
Hilde Lillan og jeg har iført oss riktig buff. Vi er i turbobla! Motbakken var seigere enn den ser ut her, men ingen tvil om at vi er på riktig vei. Foto: Beate
Stien gikk ved foten av høyde ved navn Tryme og gjennom en skog av «yellowwood» (gulved) til Ndumeni River Gorge. Gulved er en tresort som har vært tilstede i dette området i over 100 millioner år!
Fra høydedraget gikk stien nedover mot elven og vi kom snart inn i god gammeldags jungel.
Stien følger elven oppstrøms inn i en kløft, forbi steinbassenger, stryk og fosser.
Vi klatret over trestammer, under store kampesteiner, opp glatte stiger, gjennom dampende, våt og tett jungel. Mosen hadde fantastisk gode levekår her og «treehugging» fikk en litt våtere sjarm enn vanlig.
Innimellom krøp stien ut av jungelen og litt opp i høyden slik at vi fikk se elvens vei i fugleperspektiv.
Lise, Lise Sofie og Marianne stråler på tur
Det er tydelig hvordan elven gjennom årtusener har formet det som ser ut som myke og blankskurte formasjoner i steinen. Man får jo lyst til å hoppe uti elven og la seg drive med nedover! Men vi hadde trussel om at «mørket kommer og tar oss» hengende over oss. Ingen tid til å bade denne gangen.
Andreas spurte oss gang på gang om vi ville snu. Det kunne nemlig være litt krevende lenger fremme. Vi bare så hoderystende på hverandre og skjønte ikke spørsmålet. Snu? Det er da ikke noe alternativ når vi har kommet så langt. Vi skulle da se hva som er i enden av kløften!
Etter flere djerve elvekrysninger, som vi forserte mer eller mindre lekende lett kom vi til turens ende.
Chock-stone
Juvet er her så smalt at det, når det er mye vann, ikke er mulig å komme lenger. Her befinner det seg en enorm stein som kalles «chock-stone» kilt fast mellom juvets sandsteinsvegger.
Gjengen med «chock-stone» i bakgrunnen
Det sies at dersom solen står i riktig posisjon, kaster vannet som renner ned langs sidene av juvet opp glitrende regnbuer som danser i spruten. Derav navnet «Rainbow Gorge». Vi var dessverre ikke så heldige at vi fikk se dette fenomenet, men ble i stedet selv dusjet av alt vannet. Noen syntes det var deiligere enn andre.
Hilde Marie ved «the end point»
Turen tilbake gikk samme vei som vi kom og sannelig var det ikke spennende denne veien også.
Vi viste hva som bor i oss og satt opp et forrykende tempo for å unngå å bli «tatt av mørket». Andreas måtte innrømme at han var veldig stolt av oss alle sammen. Det var vi også.
Vi rakk ut av jungelen før mørket kom og tok oss
Turen er på ca 9 km og vi rakk akkurat tilbake til start i det sola gikk ned.
Etter en natt med forrykende regnvær, lyn og torden, men heldigvis bare to kortreiste turer ut i buskene for nødvendig ærender, opprant morgenen med tykk tåke og duskregn.
Kaffe og frokost ble inntatt stående i reneste Kavli-stil mens teltene ble pakket ned av våre medhjelpere. Mens vi står der og ser ut i den tjukke tåka sier Hilde Marie blidt; «Det letter!» Umiddelbart smeller det tilbake fra Anita: «Nei, nå har du ligget for lenge ved siden av Heidi!» – til stor latter fra de omkringstående. Jeg tenker vi skal være takknemlig for at det er et lysere Hilde Marie har pådratt seg og ikke min hese hoste. Jeg er ganske fornøyd! #positivitetsmitter.
Bekymrede men blide AnitaAlltid blide BeateNy-positive Hilde Marie#alltidpositive
For orden skyld må nevnes at Anita er riktig så positiv og blid, men at hun samtidig er littegrann bekymret for en hel del ting. Da hun fant en likesinnet i Hilde Marie ble hun glad, og nå var hun redd hun igjen var alene på Team Bekymret. Det hele hadde med andre ord en helt naturlig forklagring.
Nedrigging av telt mens vi står, spiser og poserer.
Turen ned gikk i samme sti som vi hadde gått opp to dager før, men opplevdes allikevel helt annerledes. I brattkneika var Geoff fremdeles sikringen vår, selv om vi alle hadde gått ned og opp samme vei helt uten sikring dagen før da vi skulle vaske oss. Rett skal være rett; nå var det vått, glatt og vi hadde store sekker, ponchoer og hetter det var et svare strev å manøvre i.
Tåken innhyllet fjellene og lå tykk og lodden langt ned i dalsidene.
Fargepaletten på tur i tåka
Landskapet ble diffust og fikk nye, mer utydelige konturer mens vanndråpene skapte kunstverk av planter og blomster.
Det er vakkert med tåke synes jeg.
Jentene er uansett like blide! Spiller ingen rolle om det er sol eller regn. Her er det aldri sure miner og det setter jeg umåtelig stor pris på. #positivitetsmitter
Vi vandrer i tåke og regn gjennom dalen. Det er vått, men ikke kaldt og vi holder god fart. Underveis passerer bærerne oss i enda bedre driv.
Vi møter på flokker av hester og kuer med tilhørende gjetere, og vi vandrer i vei.
En drøy kilometer fra der vi startet turen ble det lunsj og vask av ekstremt gjørmete bukser i elven. «When in Africa, do as the locals». Her passet vi på å fylle vann ovenfor den vigorøse vaskingen.
Start og stopp for campingdelen av turen
Tilbake ved start, valgte noe av oss litt overivrige, å gå de siste fem kilometerene tilbake til Mnweni kultursenter for å få en nærmere titt på dagliglivet i området.
Det ble en lett spasertur på hardpakket grus- og jord vei. For det meste møtte vi skolebarn på vei hjem, i tillegg til småsøknene deres som lurte veldig på om vi hadde godteri til dem. Unger er unger overalt i verden.
Ved ankomst kultursenterer ble vi innlosjert i de karakteristiske runde Zulu-hyttene. Garantert fri for Tikoloshe (tidligere omtalt ondsinnet gnom). Alle var glade for å få senger og tett tak over hode og det var ikke fritt for at vi trengte å tørke litt tøy og utstyr.
Hilde Marie kler Zulu-hutte
Ettermiddagen ble både kulturell og festlig!
Først på programmet var et besøk til ett av stedene med hulemalerier laget av San folket (Bushmen). I området her er det over 200 steder med hulemalerier, men kun fem av dem er åpne for publikum. Det var en viss usikkerhet om akkurat disse maleriene var 200 eller 2000 år gamle, men en null fra eller til er visst ikke så viktig her. «This is Africa» (må sies med et lite skuldertrekk). Uansett er maleriene imponerende og da også en av årsakene til at denne nasjonalparken er på verdensarvlisten.
Etter det kulturelle innslaget var det tid for kroppslig påfyll. Den lokale butikken fikk tidenes dagsomsetning da alle damene ramlet inn i butikken for å kjøpe brus, øl og snacks. Noen hadde til og med vært der en tur tidligere på dagen og var på hils med betjeningen.
Det gikk rykter om at vi konsumerte 22 liter øl, resten av de 15 literne med vin og en klunk med Jäger. God stemning ble det!
Bestyreren av kultursenteret satt og gliste og ristet på hodet. Virket ikke som om lystige norske damer var et syn han var vitne til så ofte.
Planen for denne delen av turen var å gå Mnweni Hike og overnatte 3 netter i telt. Værmeldingen var imidlertid ikke god. Det var meldt styrtregn, lyn, torden og snø på toppene og det ble derfor, fornuftig nok, gjort en endring i programmet. Vi pakket i dag kun lette dagstursekker og lot resten ligge igjen i camp. I stedet for å gå opp på 3000 meter og bli der, skulle vi nå ned igjen samme vei som vi gikk opp.
Morgen i camp
For å rekke opp og ned før regnet kom, startet vi grytidlig. Fjeset mitt hadde enda ikke skjønt at det var dag, men varm kaffe i koppen og frokostblanding i magen gjorde susen.
Fordelen med å være «morgen-puffed» i fjeset er mindre rynkerFrokost i det friHilde Marie nyter kornblandingen sin
I det vi gikk rumlet og bråkte det lenger nede i dalen og vi fikk fine dusj av regn. Det var heller ikke i henhold til værmeldingen. Geoff, med sin stoiske ro, så på våre bekymrede fjes, så på været og forkynte at det ikke kom mot oss. Ingen grunn til bekymring. Bare å straske i vei.
Vi forlater campen og går mot Rockeries Pass
Det går opp, opp og oppover. Denne dagen blir det omtrent 900 høydemetere i beina. I løpet av dagen ble det drøye 10000 høye kneløft. Det kjennes.
Cabbage tree (Cussonia)
Rockeries Pass er imponerende! Fjellformasjonene sendte oss rett til Mordor (de som har sett Ringenes Herre vet hva jeg snakker om) med sine pinakler og tagger som står opp som orgelpiper.
Det er i motbakke det går oppoverEn gjeng med hobbiter på vei inn i Mordor
På zulu kalles fjellene passende nok uKhahlamba som betyr barriere av spyd.
Majestetiske fjellformasjoner
Wikipedia kan fortelle: Geologisk sett er Drakensberg en rest av det opprinnelige afrikanske platået. Fjellene har en hette av basalt på opptil 1500 m tykkelse, med sandstein under og nedenfor. Dette har skapt et landskap med bratte sider og mange tinder.
Når man går sånn i motbakke, ser man gjerne ned mot bakken. I ett sett. Hva passer vel bedre da enn å introdusere dere for litt stein? Her ser dere blant annet kvarts og den fine turkise er Malachite, som jeg kan informere om at er et kobberkarbonathydroksydmineral, med formelen Cu₂CO₃ (OH) ₂. Det visste dere nok ikke!
Denne bakgrunnen kunne vi ikke gå forbi ufotografert! Storslagent og makalaust! Vi manglet flotte nok ord til å beskrive disse omgivelsene.
Fargesterke og fine fruer mot fabelaktige formasjonerOtanthus maritimus (tror jeg)
Et knippe smilefjes:
På toppen av passet møter vi et åpent, goldt og vidstrakt fjellplatå hvor det meste av det vi ser er Lesotho. Ett nytt land kan legges til listen.
Alt du ser her er fjellandet Lesotho
Fun fact: Lesotho er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1000 meters høyde. Laveste punkt er 1400 moh, og over 80 prosent av landet ligger over 1800 moh. (kilde: Wikipedia)
Nytt land besøkt!
Vi er nå på 2900 moh og her oppe i høyden er det betydelig friskere temperatur. Det er lett å gå og vi strener mot klippene hvor gribbene bor. Der skal vi få på oss varmere klær og ikke minst spise lunsj.
Relativt goldt. Våren har ikke kommet hit enda.
Da vi kom frem til utsiktspunktet mot Gribbkolonien kledde vi på oss alt vi hadde av varmt tøy. Andreas, som sa han alltid går i shorts, måtte motstrebende trekke frem strikkelua. Han var absolutt ikke kald. Neida. Men han hadde nå engang tatt med seg lua, det var jo synd å ikke få brukt den… og skjerfet… hutre, hutre!
Andreas er kjempevarm. Foto: Anita
Vi spiser lunsj, ser på utsikten og hviler bena. Over oss sirklet de enorme gribbene med et vingespenn på to meter på de oppadgående luftstrømmene.
Langt der ned i dalen er campen vår
Over oss sirkler gribbene
Det var ikke lett å få tatt bilde av disse enorme fuglene, men vi prøvde – alle som en. Synes Anita fikk det best til.
Foto: Anita
Mens vi satt der ble vi plutselig oppmerksom på en flokk med sauer som kom veltende over åsen. I følge med sauene var en Basotho gjeter og flokken hans med hunder. Geoff ga han litt mat, men han var egentlig mest opptatt av om vi hadde røyk. Det hadde vi ikke.
Basotho gjeter med stålkontroll på hundeflokken. Den ene pyntet med plastbiter.
Vi begynte å bli kalde, og syntes kanskje hundene var litt skumle, så vi bestemte oss for å returnere til camp. I det vi gikk, kastet hundeflokken seg over eggeskallet og smulene våre. Skrint kosthold.
Hadde vi fulgt opprinnelig program skulle vi ha campet på denne høyden. Grunnet varsel om lyn, torden og snø med påfølgende ekstremt ufordrende nedfart på gjørmete og eroderte stier ble ruten lagt om. Vi tenkte alle at det var en klok beslutning.
Regnet lot heldigvis vente på seg og vi vandret glade av sted.
På veien traff vi et ganske stort eksemplar av arten tusenbein. Denne ble visst tradisjonelt brukt i malingen man brukte for å lage hulemaleriene. Vi lot den vandre videre.
Turen ned forløp udramatisk med innslag av gla’ kristne melodier sunget med stor innlevelse og patos. Det var rett og slett imponerende hvor mange som kunne tekstene til de underligste sangene. Før neste tur må det øves!
Tilbake i camp styrtet vi alle avgårde for å dyppe kroppene i kulpene før regnet kom.
Anne rakk forøvrig full hårvask med rikelig med sjampo. Beate slet med dette i flere dager etterpå, da drikkesekken ble fylt opp nedstrøms for Annes badekulp. Øvrige kommentarer trengs vel ikke.
Snart kunne Geoff sukke lettet over at det meldte regnet med tilhørende torden kom rullende opp fra dalen. Det hadde ikke vært gøy for noen om ruta ble lagt om og regnet uteble. På denne måten ble alle fornøyd og vi tok oss en siesta i teltet.
Hilde Marie nyter teltlivets glederTåke og duskregn
Det ble en fuktig ettermiddag og utover kvelden tiltok regnet. Vi tilbrakte kvelden i messeteltet helt til Geoff, som insisterte på å stå utendørs, var gjennomvåt og måtte få lov til å komme inn og legge seg.
Tøy og bøyTettpakket telt samvær
Litt protester på den noe tidlige kvelden ble det, men vi hadde det jo ganske fint i teltene også.
Det regner på teltduken
Morgendagen ville komme med nye opplevelser, og med mer smil, latter og sang. Det var bare å glede seg og mens regnet plasket mot telduken og overdøvde det meste av snorking sovnet alle som en. Noen sov til alt hell opptil flere ganger.
Dagen startet med litt mer transport gjennom den Sør-Afrikanske landsbygda. Jeg liker slike forflytninger i ett nytt land. Transportetapper gir tid til å observere, reflektere og undres. Det er en form for meditasjon å se et land passere utenfor bilvinduet.
Etter en noen timer på spennende veier var vi fremme ved Mnweni kutursenter, som ligger ved foten av den mektige Drakensberg fjellkjeden. En del av fjellkjeden er innlemmet i nasjonalparken uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark i KwaZulu-Natal og ble i 2000 utnevnt til verdensarvområde blant annet på grunn av bergkunsten som finnes her.
På kultursenteret ble vi møtt av Geoff, vår enda mer lokale guide, som også fungerte som kokk på turen. Det viste seg at Geoff hadde drevet pizzaresturant, så vi var i særdeles gode mat-hender, selv uten servering av pizza.
Staute guider: Geoff og Andreas
Før vi går videre må jeg introdusere dere for gjengen. Her har vi forsøkt å sortere oss så godt det lar seg gjøre:
Line, Lise og Lise SofieHeidi, bare Hilde, Hilde Lillian og Hilde MarieMarianne, Anne-Karine, Ann-Cathrin, Anne og AnitaBeate
Ved kultursenteret ble det alvor i pakkingen. Pakksekkene som bærerne skulle hjelpe oss med å frakte måtte fylles og sekkene vi selv skulle bære måtte finjusteres. Det ble summet, stresset, løftet, stappet og sammenlignet. Litt armer og bein, men det gikk bra. Men ingen hadde løftet på sekken til Line.
Vips var vi tranportert de siste kilometerene startpunktet for turen og alle var plutselig lyn-klare.
Line (foran) er litt tynget til jorden. Hilde Marie som bærer ALT selv føler seg klar nok til en runde med utfall. Foto: Marianne Østensen
Planen var å gå Mnweni Hike med tre overnattinger i telt. Det var vanskelig å se at det skulle bli noe problem da vi starter turen i 30 tørre varmegrader, men værmeldingen varslet snø i høyden, så vi var beredt på at vi muligens måtte gå for plan B.
Mot og i disse fjellene skal vi vandreZulu homestead
Geoff fortalte oss at man av høflighet skal stoppe ved porten til et Zulu-homested og vente der til man blir invitert inn, da porten markerer «husets» grenser. Hvert hus har sitt formål. Ett til matlaging, ett til soving osv. Tradisjonelt var alle Zulu-hus runde fordi Tikoloshe, en dverglignende ond «nisse» som kan forårsake sykdom og død gjemmer seg i hjørner. Sier seg selv at man da ikke vil ha mange hjørner i huset sitt.
Vi er i gang med vandringen. Sola skinner fra en skyfri himmel, praten går lett, varmen kjennes godt og vi koser oss.
Underveis går vi igjennom lunder med Sør-Afrikas nasjonalbusk Protea cynaroides, også kalt king protea. Denne busken er avhengig av branner for å spre seg. Frøkapslene eksploderer når de blir utsatt for sterk varme! Det er nå vår i Sør-Afrika og veksten var så vidt i gang, men store områder er svidd og klare for ny vekst.
En annen vakker vekst vi så mye av var «Bottlebrush» treet, med sine karakteristiske blomster som ganske riktig ligner på flaskebørster.
Hilde Marie foran bottlebrush treet foran Drakensbergfjellene
Vi vandrer videre med freidig mot. Vann kan drikkes rett fra bekken, det prates og det nytes. Livet er fint på tur.
Det er tid for lunsj og Geoff disker opp. Det er godt å få av seg sekken litt og slange seg i gresset.
Da vi skal gå og Line nesten ikke får løftet på seg sekken er det endelig noen som følger med i timen. Ut av sekken dras flere liter vin (til glede for oss alle), glasskrukker med vidunderkrem (til glede for oss alle) og veldig mye annet nyttig. Vi takket og bukket for at hun har dratt lasset for oss alle, men nå måtte vekt fordeles. Med flere kilo lettere sekk spratt den unge damen lystig videre.
Lettere både til sinns og i sekkvekt. Foto: Anita
Det er mye å se på veien mot camp. Dette området har tidligere vært havbunn og vi ser tydelige spor. På vei mot camp ser vi også flere cycade-palmer. Disse cycadene (altså arten) har overlevde dinosaurens utryddelse og fem istider!
Forsteinet havbunnCycade (eller psyko-head som vi trodde den het)Marianne står på en «dinosaur» og føler seg rampeteFjellsider formet av vann
Før vi tar fatt på den aller siste biten opp til leirplassen kaster vi sekkene, klærne og blygheten og dypper svette kropper i noen grunne kulper.
Hilde Lillian bestod anstendighetsfilteret og er her avbildet med avkjølte føtter
Den siste kneiken opp til camp bød på litt klyving. Geoff tilbød sin egen kropp som sikring. Da jeg spurte om han trodde han ville klare å holde oss igjen dersom en av oss snublet og nappet i tauet, bare humret han. «No comment» med andre ord. Det gikk bra.
Anita forserer utfordringen lekende lett, mens Geoff humrer.
I campen som blir kalt «The Station» på ca. 2100 moh ble det først en liten Jäger for fordøyelsen og så litt tøy og bøy ved Hilde Lillian. Anne-Karine slo to fluer i ett smekk. Og alt dette mens bærerne slo opp telt og organiserte for oss. Snakk om luksus!
Siden ble det organisering i og rundt telt.
Anita har allerede hodelykten klarBare-Hilde og Beate organiserer kaosetAner ikke hva jeg gjørMens andre hjelper Line med å få lettere sekk
Smått om senn kom vi oss alle ut av teltene og rigget oss til rundt et imaginert leirbål. Nyinnkjøpt og tungt medbrakt utstyr ble luftet og sammenlignet. Det begynte å gå opp for meg at Line sin sekk inneholdt mer enn vin, og at hun satt betydelig mer komfortabelt enn meg. Allerede nå angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med stoltrekket til madrassen. Det er utrolig hvor kort tid det er behagelig å sitte skjevt i nedoverbakke når man har tippet 12 år.
Natten senket seg over campen vår. I messeteltet serverte Geoff en varmende gryterett og vi drakk vinen Line (og noen andre) hadde medbrakt i sekkene.
Stjernene funklet på nattehimmelen, hodelyktene til de som var på nødvendige ærend i skogen blinket og fra teltene lyste det varmt. Idyll i camp.
Inne fra teltene lød det småprat: «Nei, Line, den trenger du IKKE å ha i sekken i morgen». «Det er ikke luft i denne madrassen!», «… unnskyld på forhånd for at jeg kommer til å tråkke på deg i natt når jeg må ut….» … Latter og musikk fra bærernes telt. Lett snorking. Stillhet, ro og natt.
Neste morgen skulle vi opp Rockeries Pass og se gribber. Mer å glede seg til!
Etter lang venting var tiden endelig kommet – jeg skulle på tur til Drakensbergfjellen i Sør-Afrika med Marianne fra Turbobla og en flott gjeng med damer. En drøy uke med tur, kultur og sosialt samvær stod foran oss og stemningen i gruppa var elektrisk.
Asker-gjengen
Avreisen gikk fra Gardermoen fredag 16. september. Vi mellomlandet i Istanbul rundt midnatt og fikk tid til både litt shopping, strikking og strekk før flyet gikk videre til Johannesburg i Sør-Afrika.
Det strikkes – ingen tid er dødtid!Det strekkes på kropperEtter en lang natt på fly
I Jo’burg møtte vi vår lokale mann, Andreas. En utflyttet, effektiv tysker som skulle være vår sjåfør og guide gjennom uken. Andreas brukte speakeranlegget i bussen flittig og fortalte ivrig om stort og smått vi kjørte forbi, Sør-Afrikas historie, gleder og ikke minst utfordringer ved Sør-Afrika. Flott med en kunnskapsrik guide!
Minibussen ble stappet full av damer og bagasje og så bar det i vei ut fra storbyen og ut på landsbygda.
Anne kjemper med bagasjenVår norske guide, arrangør og ikke minst venninne, MarianneFull buss!
Vel fremme på Drakensberg Mountain Retreat som ligger på 1754 moh, løp det som på kommando, en flokk med bavianer forbi rett utenfor vinduet. Vi var alle veldig imponerte over Mariannes evne til timing og regi!
Stedet var nydelig med flotte, store rom, men sola var på vei ned, og for flere av damene var det første gang på det Afrikanske kontinent. Det var på tide å innvie dem i «Sundowner» tradisjonen. Som sagt så gjort. Den selvbetjente baren (bare skriv opp det du tar på listen, så betaler Anne-Karine for alle) fungerte strålende.
Hele gjengen minus Marianne som står bak kameraetAndreas ønsker velkommen til Sør-AfrikaBare-Hilde har skjønt detPink gin i pink solnedgang – og hest!Selvbetjent bar. Ikke tenk på det – Anne-Karine betaler.
Mens vi satt der ute i skumringen og så sola gå ned over Drakensbergfjellene, hørte vi friske vrinsk og lyden av gallopperende hover. Foran oss på gressplenen kom den lokale flokken med hester løpende forbi som siluetter mot solnedgangen. Det var ingen vei utenom – vi måtte felle en liten tåre av takknemlighet. Turbobla-Marianne altså – hva hun får til!
I Sør-Afrika har de et alvorlig problem med mangel på strøm. For sørafrikanerne betyr de at de må leve med load shedding, som betyr flere timer uten elektrisitet i døgnet. Da kan de verken lage mat, lade mobilen eller f.eks. bruke internett – med mindre de har et aggregat. Det er syv nivåer på dette systemet og vi fikk vite at de var på nivå 6 da vi var der – hvilket betyr to timer uten strøm, ca to ganger i døgnet. For oss betydde det fremskyndet middag og levende lys på bordet, som forsåvidt var super koselig. For sørafrikanerne er det ingen snarlig løsning etter år med korrupsjon og vanstyre. Vi vet ikke hvor godt vi har det.
Middag på Drakenberg Retreat Hotel. Foto: Marianne Østensen
Da strømmen kom tilbake ble det brått slutt på stearinlyskosen. Lysene ble ryddet vekk i en fei og i stedet fikk vi grelt, blåhvitt elektrisk lys. Vi tok det som et tegn på at det var på tide å avslutte kvelden. Det skulle pakkes om og de fleste trengte søvn etter en lang reise. Vi hadde mye spennende å se frem til.
En herlig helg på sykkel, til fots og til sjøs i all slags vær, med god mat og drikke og enda bedre venner.
Denne historien begynte for et år siden når 3 av oss damene gikk Aurlandsdalen fra Finse til Vassbygdi. Den gang da ble vi innlosjert på det fineste lille boutique hotellet – 29/2 Aurland. Hit ville vi tilbake og vi ville ha med oss gutta våre. Som sagt så planlagt. Gutta fikk tur i julegave, og alle sammen pluss to venner til ble med på tur.
Spente gutter!
Vi startet med å ta toget til Finse hvor vi tilbrakte første natten på DNT Finsehytta. Vi valgte oss 2. bordsetting av middagen for å få tid til en «after-train» og så var det rett i lakenposen. Alle var keene på en (relativt) tidlig start.
Rallarvegen
Fredagen opprant med åpen himmel. Vi kledde på oss alt vi hadde av regntett tøy før det bar i vei, med sykkelveskene i hendene, til Finse stasjon hvor vi hentet ut forhåndsbestilte sykler.
Fremdeles tørre og relativt rene
«Ut på tur aldri sur» gjelder også sykling av Rallarvegen i øspøs regnvær.
Rallarvegen er navnet på anleggsveien som ble anlagt omkring forrige århundreskifte i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Veien er 80 km lang, og går fra Haugastøl over Finse til Myrdal, og videre bratt gjennom 21 hårnålssvinger langs Flåmsbanen ned til Flåm ved Sognefjorden, den siste delen som kommunal vei. Wikipedia
Vi skal sykle fra Finse til Flåm, en distanse på ca 53 km.
Fra Finse går det jevnt oppover i ca 10 kilometer til turens høyeste punkt ved Fagervatn som ligger på 1343 moh.
Foto: Tony Kavli
Fint i fjellet selv om det er litt grått. Her har regnet stoppet i noen minutter og Tony ser sitt snitt til å skifte antrekk.
Christian og Tony er superfornøyde med å ha kommet seg så langt uten problemer
Det holdt i ca 5 minutter før vi måtte ha ny teknisk stopp. Regntøy på. Like greit å bare beholde det på egentlig.
Temperaturen var slett ikke så ille og med vinden i ryggen holdt vi både varmen og god fart. Men det skal tas bilder, det skal skiftes på eller av diverse og vi er åtte personer som ikke nødvendigvis er helt synkrone. Vi har heldigvis dagen foran oss og koser oss på tur.
Blid gjeng! Foto: Christian Hauglie-HanssenTony og Christian med Bergensbanen i bakgrunnenSpennende med tunnel. Det rant like mye vann fra taket i tunnelen som fra himmelen utenfor.
Tid for lunsj. Denne gangen er alle med på å ta en «Kavli-lunsj», som betyr at vi alle står og spiser. Fristet ikke akkurat å sette seg ned i timesvis.
I det vi var i ferd med å avslutte lunsjen oppdaget Kavli at bakhjulet hans var flatt. Ingen syntes det var rart. Ville vært rarere om ingen av oss åtte hadde fått problemer. Det at mine sykkelvesker hoppet av i fart, telles ikke. Det gikk jo bra.
Alle mann i arbeid! Hvilket betyr 1-2 to mann i arbeid mens resten stod og så på – og heiet bittelittegrann.
Vi skal videre nedover dalen.
Vakkert!
Ved Vatnahalsen fikk vi enda bedre vær. 17 km igjen til Flåm. Det er kun utforbakke herfra.
Benytter anledninge til å ta med ett før bilde av Monica og meg.
Før jeg lå etter henne, uten forskjerm gjennom et område med beitende geiter og ikke så tørre veier. Viktig å holde munnen lukket!
Etter.
En liten stopp for Flåmsbanen.
Toget på Flåmsbanen passerer
Og etter enda noen svinger var vi i Flåm hvor vi velfortjent feiret en godt gjennomført sykling av Rallarvegen.
Turen ble målt til 55 km og på det brukte vi 4t og 49 min fra start.
After-bike i Flåm mens regnet høljer ned. Blir ikke bedre enn det.
Dette stedet, hvor vi nå skulle tilbringe to netter, er grunnen til at vi kom igjen i går også. Nydelig beliggenhet, sjarmerende bygninger, serviceinnstilt vertskap og fantastisk god og kortreist mat som sankes rett utenfor døra. Anbefales!
Maten!
Stedet!
Fornøyde damer
Vi tuller imidlertid ikke tur. Lørdagen våknet vi til god værmelding – og alle var klare for en ny opplevelse.
Aurlandsdalen fra Vassbygdi til Østerbø
Hotellet smurte nydelig nistemat til oss, fylt opp termoser og ønsket oss god tur.
Morgenfrisk gjeng!
En kort spasertur fra 29/2 Aurland hoppet vi på rutebussen til Vassbygdi hvor selve gåturen startet.
Reiselederen står klar med kortet. Bussbilletter må kjøper til hele gjengen. Foto: Tony
Turen er i gang!
Det tok ikke lang tid før det var behov for teknisk hvil. Shortsvær må vite. Det skal heller ikke være tvil om at det er orange som gjelder for menn i år.
Tony fikk være med de andre gutta – selv om han ikke var kledd i orange.Almen 390 moh
Etter et par timers gange ble det lunsj og en pust i bakken på Sinjarheim. Er det noen som tror Kavli satt?
Lunsj på Sinjarheim
Veien videre byr på høydemetere i bratte fjellsider der stien snirkler seg i den forrevne dalen. Stien følger naturlig nok elven hele veien og vi passerer fossefall og buldrende og øredøvende stryk. Nå begynner vi også å møte folk. De fleste går motsatt vei av det vi gjør med start på Østerbø, og kjenner det i slitne knær. Vi trasker oppover og kjenner i stedet syra dunke i lår og legger.
Ved Vetlahelvete er det tid for fotostop og pause. Det blir en aldri så liten konkurranse i hvem som kan ta det kuleste bilde av Helvete. Jeg vant definitivt ikke.
Da vi når stikrysset hvor vi må bestemme oss for om vi skal gå om Bjønnstigen eller ikke splittes gruppa. Tony og Ståle tar veien opp i høyden, mens resten tar veien langs elven.
Opp der ett sted – eller langs elva?
Turen går videre i den frodige dalen. Det bugner av blåbær og høstfargene har bare så vidt begynt å vise seg. Smilene og latteren sitter løst. Denne gjengen vet å nyte en real tur.
Turarrangørene Monica, Vibeke, Heidi og Ann-Kristin fotografert av Christian
På den smale, smale veien som er hugget ut i fjellsiden passerer vi irrgrønne kulper i elven hvor det svømmer stor ørret! Fra der vi står ser det ut som om det bare er å hove dem inn, hadde det ikke vært stupbratt ned dit da.
Nedi der er det STOR fisk!
Da vi kommer til Dalarteigsgrot, en idyllisk liten plass blir fristelsen for stor for flere av oss. Det må bades!
Etter et forfriskende bad gjenforenes vi med høydegutta og speeder opp mot dagens endestasjon.
Kun kort tid igjen.
En kilometer til Østerbø. Foto: Tony
Ved ankomst Østerbø ble det hydrering og avslapping i solveggen. Absolutt alle var enige om at det hadde vært en serdeles flott tur!
Jeg målte turen til å være 19,5 km og 1200 høydemetere og på det brukte vi drøye 6,5 timer med pauser.
Båttur på Nærøyfjorden
Helgens siste dag bød på båttur med elektrisk ferge fra Gudvangen tilbake til Flåm. Solen strålte fra skyfri himmel og selv om gruppa nå var redusert til seks personer fikk vi en nydelig dag på Nærøyfjorden. Den smale fjorden er omkring 17 kilometer lang og utgjør en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden.
Fra båten hadde vi uforstyrret utsikt til små vegløse bygder, fjell som stuper rett i fjorden, fossefall og en evig blå himmel. Alt mens vi gomlet i oss svele og kaffe. Perfekt.
Vårt helgeeventyr i Aurland ble avsluttet med lunsj i Flåm og Flåmsbanen tilbake til Myrdal stasjon og videre hjem med Bergensbanen.
Huldra viste seg!
Det ble en helg proppfull av inntrykk! Jeg er så takknemling for at jeg har venner og mann som jeg kan ha sånne fine opplevelser med. I all slags vær, hele året rundt. Takk!
Takk for denne gang!
PS: Marianne i Turbobla fortjener en takk for inspirasjon til denne opplevelsen. Det var Marianne som tok oss med til 29/2 Aurland i 2021 og som også sådde tanken om å kombinere Rallarvegen med Aurlandsdalen. Takk!
TurBakken 