Denne ferien begynte med at bagasjen min ikke kom frem, fortsatte med nesten-oppturer i fleng, en kraftig forkjølelse, teamarbeid i særklasse, dovenskap ved bassengkanten og feiring av et jubileum. En komplett (kaotisk) ferie med andre ord.
Ingen bagasje
Hva gjør man når man skal på en ukes ferie på Korsika og ikke har bagasje? God anledning til å shoppe vil mange si. Jeg tenkte også det, i ca 4,5 sekund – før jeg kom på at det var lørdag kveld og alt var stengt. Søndag våknet vi opp i en fjellandsby som kun hadde en Spar-butikk. Fikk kjøpt meg toalettsaker. Ellers ingenting. Heldigvis skulle reisefølge Christian ikke reise fra Norge før søndag. Mamma (som stiller opp når som helst på døgnet!) ble satt på saken og fikk sendt med han en tur-bukse, en shorts og et par truser. Ferien reddet.
Turer
Bavella Peaks
Søndag gikk Tony og jeg en kort tur i Bavella Peaks. Kult område! Det var boltet klatreruter over alt!
Tony måtte nesten gråte litt over at vi ikke hadde med oss klatreutstyr, men som jeg trøstet han med – det hadde ikke hjulpet om han hadde hatt sitt – mitt ville ha ligget i bagasjen som stod igjen i Brussel. Mager trøst for min kjære.
Turens høydepunkt – bortsett fra utsikten – var møtet med en flokk flotte Mufloner. Den ene var kun få meter unna meg. Stor opplevelse!
Monte Cinto
Mandag stod Korsikas høyeste fjell Monte Cinto på programmet. Dagen startet imidlertid med et forrykende regnvær, som det ikke var så fristende å gå ut på tur i. Spesielt ikke for meg som manglet regntøy. Ingen av de andre hadde vært forutseende nok til å ta med seg to sett med regntøy, så i stedet ble det en tur på kafé.
Når regnet hadde gitt seg la vi imidlertid i vei.
Anmarsen var relativt lang men gikk i lett terreng frem til foten av fjellet. Deretter ble det ganske mye grus før det ble fast fjell mot toppen.
Da vi var ca 400 høydemetere fra toppen innså vi at tiden hadde gått fra oss. Vi måtte snu dersom vi skulle rekke ned til bilen igjen før det ble mørkt. Lett skuffelse.
Så nærme, men allikevel så langt unna toppen Utsikten fra så langt vi kom
3/4-deler av gruppen taklet dette fint. 1/4 fikk topplos, kastet fra seg sekken og løp i vei. «Tar dere igjen på vei ned!» Nettopp. Ingen god stemning i gruppa. 1 av 4 kom altså til toppen, mens 4 av 4 kom seg ned til bilen akkurat før det ble mørkt. Fornøyd med det.
Paglia Orba
Tirsdag skulle vi bestige Paglia Orba. Denne turen var betraktelig mye finere enn turen dagen før.
Stien gikk gjennom en vakker dal hvor den fulgte et elveleie blankskurt av vann og grus. Langs bredden vokste det gigantiske furuer og alle kulpene innbød til et lite bad. Hadde vi hatt tid til det.
Vi var igjen litt sent ute og brukte litt for lang tid på å gå. Formen min var ikke helt på topp grunnet en kraftig forkjølelse, så jeg hadde startet dagen med en solid dose paracet i håp om å få en bra dag. Kanskje en god dagsmarsj på en 8 timer ville drive viruset ut av kroppen? Jeg kunne bare håpe.
Underveis kommer det en kar ridende gjennom dalen. Vi synes alle det var litt bonderomantisk og tar frem kameraene for å ta bilde.
Det skulle vi ikke gjort! Fyren begynte å kjefte og smelle og rope «no foto!!!!». Et øyeblikk var jeg redd han skulle hoppe av hesten og gi meg en midt på tygga, men han ble sittende mens han overøste oss med edder og galle. De neste 2 km snudde han seg konstant tilbake for å sjekke om vi tok bilder av han. Og det hadde jeg jo gjort. Sorry, hestekar. Hadde du sagt i fra på en hyggelig måte hadde jeg slettet bildet av deg, men nå er du for alltid publisert. Koselig lokalbefolkning da.
Vi traff han igjen på hytta som ligger under toppen av fjellet på ruta GR20. Jeg unngikk han som best jeg kunne, mens Ann-Kristin fikk «the evil eye». Vi gikk ikke inn på hytta der han oppholdt seg.
Gutta prøver å finne ut hvor ruta går 
Utsikt mot Middelhavet 
Reiselederen er fornøyd 
Ble litt artig klyving denne dagen også
Igjen kom vi nesten til toppen før jeg måtte bringe temaet på banen; Vi kommer ikke til å rekke ned igjen til bilen før det blir mørkt dersom vi ikke snur nå. Veldig dårlig stemning i gruppa. Ikke toppen i dag heller?!
Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Formen var elendig og jeg så med gru på å gå hele veien ned igjen i mørket. Hodelykten min lå godt plassert i bagasjen som nå var kommet til flyplassen i Figari, men som allikevel var 4 timer unna. Vi snudde. Og denne gangen snudde 4 av 4. Læring hadde funnet sted for noen i gruppa. «Veien er målet» forsøkte jeg med med, men fikk bare grynt til svar.
8 timer etter start er vi tilbake ved bilen. Vi rakk det akkurat før det ble mørkt. Garmin-klokken min ga meg beskjed om å restituere i fire (4) dager! Noen hadde tatt seg ut.
Team-arbeid
Leiebilen gir beskjed om at vi må sjekke lufttrykket på dekkene. En liten runde rundt bilen viser at det ene bakhjulet er flatt.
Vi kjører på felgen. Dekkskifting langst en svingete landevei, midt inne i en skogkledd åsside på Korsika er en liten utfordring. Men utrolig nok – under en time etter oppdagelsen av det flate dekket er nytt dekk påmontert.
Vi har i prosessen oversatt bilens bruksanvisning (som kun var på fransk), tømt hele bilen for bagasje, gravd frem dekket og fått satt på det nye. Det hadde nå blitt sekk-mørkt. Vi hadde 1,5 timer krevende kjøring på ufattelig svingete og smale veier foran oss til nytt overnattingssted, men før det ble det high-fives og klapp på skulderen til gruppa. Bra jobbet!
Hotell i særklasse
Hotel Monte D’Oro er som å tre inn i en surrealistisk Roald Dahl historie. I resepsjonen sitter det 4 generasjoner damer og røyker. Det vokser eføy inne i taket i spisesalen og alle møblene er tunge, tre møbler med litt fuktige trekk som nok så sine glansdager på starten av år 1900-tallet. Vi var blitt lovet litt kald mat ved ankomst ettersom vi kom senere enn planlagt. De hadde dekket på til oss i salongen foran peisen. De som sitter der når vi kommer inn blir føyset bort. Fra peishyllen stirrer et portrett i sort-hvitt av en streng gammel dame på oss. Ann-Kristin blir umiddelbart veldig trøtt og mener hun kan ha blitt bedøvet av maten. Det spekuleres i om vi er med i en episode av zwilight-zone og om vi kommer til å våkne igjen i morgen. Tror det er mer sannsynlig at vi alle er litt slitne etter dagens tur.
Endring i planene
Grunnen til at vi bodde på akkurat dette hotellet var at det ligger nærme foten av Monte D’Oro – som er et ikonisk fjell på Korsika. Det er imidlertid en lang tur på ca 10 timer. Med vår noe frynsete track-record når det gjaldt å komme oss av gårde i tide om morgenen kunne det virke som om det var litt over-ambisiøst å begi seg ut på denne turen. Dessuten – jeg var nå helt slått ut av forkjølelsen, stemmen sviktet og hadde ikke tenkt å gå en meter. De andre brukte meg som unnskyldning for å ikke gå tur, vi brukte bilen som unnskyldning for å sjekke ut av det underlige hotellet (Ann-Kristin satt rekord i utpakkingstempo) og så la vi ut på biltur i stedet. Artig å kjøre i dagslys for en gangs skyld. Turen gikk tilbake til Zonza hvor Tony og jeg bodde første natten. Stemningen i gruppa ble betraktelig bedre når de så dette hotellet. Basseng, god mat og drikke gjorde susen.
Fødselsdag
Hipp hipp hurra for meg! 50 år og nesten like blid som dagen før. Inne i hodet mitt er jeg ikke 50. Beklager, jeg får det bare ikke til å stemme. Sikkert ikke noe galt i å bli 50, men jeg likte altså veldig mye bedre å være 49.
Dagen begynte med en god frokost. Så satt vi oss i bilen og kjørte litt igjen. Først innom flyplassen for å bli gjenforent med bagasjen. Forsikringsselskapet kommer til å bli så glade for at jeg ikke klarte å kjøpe meg noe som helst disse dagene uten bagasje. Jeg har lånt av Tony og av Ann-Kristin og klart meg veldig bra. Ble bare LITT lei av å gå i fjellsko hele døgnet. Jeg trøster meg med at dette sikkert er veldig bærekraftig.
Så skulle vi bytte bil. Har dere ikke fylt opp tanken?? Det MÅ dere gjøre først, sier damen på utleiekontoret. Nærmest bensinstasjon er 6 km unna, så da må vi kjøre litt igjen da. Gøy bursdag så langt. Endelig er vi installert i ny bil, med fire dekk uten lyter. GPS’n i bilen sender oss først til feil hotell. Litt mer kjøring. Jeg tenker at det å kjøre bil kanskje er det jeg hadde minst lyst til å gjøre denne dagen, men lite å gjøre med.
Vel fremme ved hotellet, som ligger med fantastisk utsikt over Bonifacio helt syd på Korsika begynner det å ligne på bursdag. Vi får lunsj, et fantastisk rom og drinker ved bassenget. Sånn skal det være.
Før middag får jeg en flaske vin i gave fra hotellet som vi nyter på terrassen mens sola går ned i havet. Middagen inntas på hotellet og jeg blir sunget bursdagssang for både på norsk og på fransk. Veldig koselig!
Dovenskap
Dagen derpå fødselsdagen var det ingen som måtte noe som helst og vi var skjønt enige om at vi ikke skulle kjøre bil. Ann-Kristin started dagen med å svømme, Christian leste humrende Are Kalvøs «Hyttebok fra Helvete», Tony tok seg en løpetur og jeg satt inne på rommet og hvilte meg i form mens jeg skrev litt. Noen ganger er det godt å ikke ha så store planer. Men det er klart – vi kunne ikke bare bedrive dovenskap. Litt sightseeing måtte vi naturligvis få med oss.
Utforsking av Bonefacio
Bonefacio er et fint sted! Havnen i byen ligner veldig mange andre middelhavsbyer med sine restauranter, is-disker og overprisede suvenir butikker, men naturen rundt er noe for seg selv!
Fantastiske hvite sandsteinsklipper stuper loddrett (og noen steder overhengende) ned i et turkist, klart og strålende middelhav. Her kan kan stå og bare nyte i evigheter. Det er så vakkert!
På toppen av en klippe ligger Citadellet og selve bykjernen. Her finner du trange smug, små veikryss med kafeer på alle hjørner og umulig bratte trapper opp til leiligheter i hus som ligger og balanserer på klippekanten. Jeg håper de noe undergravde klippene er til å stole på og at ikke husene går med i neste storm. Det ser dramatisk ut og bo der, men belønningen er en utsikt mot Sicilia som tar pusten fra en.
Catch of the day
Det å bestille fisk til middag på Korsika er ikke så lett. Faktisk kan prosessen vippe 4 voksne mennesker såpass av pinnen at det ender opp med litt lettere angst. Man betaler pr 100 gram fisk. Ferdig renset eller ferdig filetert? Forklaringen kommer på rask fransk-engelsk og vi er like kloke etterpå. Jeg blir så stresset at jeg velger pasta. Uten fisk. De andre går for fisken. Lite fisk for mye penger viser det seg. Er egentlig 75 Euro for 500 gram fisk innafor? Vi er fremdeles veldig usikre.
Etter denne noe rystende opplevelsen måtte vi på bar. Ingen vei utenom. Sesongen er imidlertid på hell her på Korsika. Byen stenger 22.30. Den som ikke har vært smart nok til å forhåndsbestille transport må gå hjem.
En innholdsrik uke på Korsika er over. Det har vært både opp- og nedturer, men mest av alt har det vært en veldig hyggelig ferie med et fornøyelig reisefølge. Takk for turen!
TurBakken 