Fredagens tur ble foreslått av min kjære. Vi skulle gå opp Steindalsnosi, så over til Fannaråki, og ned til Turtagrø. Det var først når vi stod på toppen av Fannaråki at han pustet lettet ut. Mannen skjuler nervøsitet godt – det skal han ha.
Ettersom vi ikke skulle gå en rundtur, men mer enn u-formet tur måtte vi bruke to biler. Den ene ble plassert i nærheten av Turtagrø, den andre ble parkert ved Sognefjellsveien (se grønn markering på kartet over).
Bilen parkert ved Sognefjellsveien. Vi er i gang og sola skinner!
Dagens første delmål sees oppe til venstre
Det ser ut som jeg løper. Fake news!
Turen opp Steindalsnosi har vi også tatt på vinterføre (se her for inspirasjon til en flott vintertur). Da kjører man ned fra toppen innerst i «skåla» der man faktisk også nå kan se snø.
Etter den første bakken opp fra bilen, som for meg var en litt brå start på morgenkvisten (denne kroppen liker det bedre når jeg kan varme opp i flatt terreng et par timers tid), var det fint og lett å gå over ryggen – til vi igjen skulle oppover. Det var relativt fin ur oppover. Ganske så stabil og grei å gå i. Godt med varder var det også.
Gutta i fint driv oppover mot toppen av SteindalsnosiFrisk og sunn ungdom i fjelletSpreke tur- og alltid-venninne Hilde – nesten på toppen
Jeg må bare si det; SUKK! Norge er så vakkert at jeg blir helt skjelven i beina! Til tross for mye stein som kan være krevende å gå i er det å skue utover landskapet, særlig når man kommer opp i høyden, magisk. Det gir en uendelig ro i sjela. Stillhet. Fjell så langt man kan se, frisk luft, ro. Ren magi.
«No ser eg atter slike fjell og dalar»…
Så var vi der. Steindalsnosi 2025 moh.
På toppen av Steindalsnosi 2025 moh
Det var litt surt på toppen, så etter et hastig inntak av mine hjemmebakte eplemuffins (litt flate etter å ha ligget i en pose i sekken) satte vi kursen videre mot Fannaråki. Denne adkomsten er det tydeligvis ikke så mange som bruker. Ingen T-merking, ingen tydelig sti. Mye løs og ustabil ur. Vi var alle litt skeptiske – han som foreslo turen mest av oss alle. Vi skulle også gå ca 180 høydemetere ned før vi skulle opp igjen vel 200 høydemetere. Fra denne avstanden så det også ut til å være en del snø. Spennende!
Laaangt der borte på neste topp kan Fanaråk hytta skimtesLøs ur kan være utfordrende, men Hilde smiler lettet over å ha klart også denne nedfarten med glans
Men – det ser stort sett alltid verre ut på avstand. Ura ned fra Steindalsnosi ble forsert uten uhell og så skulle vi bare opp igjen.
Tony skuer mot toppen. Er det mulig å komme opp?…Gutta velger ulik tilnærming mot toppenFlott dame i vakker natur
I starten var det flott svaberg å gå på. Herlig etter den løse ura. Så gikk det over til store faste steinblokker og morsom klyving. Vi vant høydemetere i en fei.
Bare smil og glede!
Grunnen til at min kjære var litt spent på denne turen var at han hadde lest, men unnlatt å fortelle oss andre, at det visstnok var et litt luftig opptak helt på slutten, før man kommer opp til Fannaråki. Her nærmer vi oss, og «guiden» er litt bekymret for at vi må snu…
Hilde spretter opp den siste knausen
Han hadde ingen grunn til bekymring! Opptaket opplevdes ikke uoverkommelig og vi kan alle anbefale denne turen.
Før vi visste ordet av det stod vi på toppen av Fannaråki!
Gjengen på toppen av Fannaråki
På toppen av Fannaråki (2068 moh) er det visstnok tåke 310 dager i året. Vi hadde med andre ord kjempe flaks som traff på en av dagene uten.
Fannaråkhytta
Etter en kort matpause inne i hytta hvor vi benyttet anledningen til å kjøpe oss litt nytraktet kaffe, bar det nedover igjen. Nedfarten var estimert til 3,5 timer og vi begynte å bli redde for å ikke rekke middagen på Jotunheimen Fjellstue. DET er nemlig noe man ikke kommer for sent til.
Så vi satte i vei. Jeg må nok innrømme at jeg synes det var MYE morsommere å klyve opp på baksiden enn å traske ned normalveien. Stien er full av løs grus og småstein som gjør at man hele tiden må passe på for å ikke skli og tråkke feil. Enda en grunn til å velge den andre veien opp.
Gorm på vei ned stien fra Fannaråken
Team KavliBakken ❤
Den siste delen av turen går på grusvei. Denne er vel et par kilometer – og oppleves som en ren transportetappe, men naturen er det ikke noe å si på. Vakkert!
I enden av veien er dagens mål
Vi var ved bilen på i underkant av 2 timer. Det var tydelig at middagen fristet! NB! Skal man gå helt til Turtagrø er det nok ca 20 min til.
Turen oppsummert:
Tid: 6 t med pauser
Lengde: 13,34 km
Høydemetere: 1008
Veldig fornøyde med dagens tur! Fannaråki sees i bakgrunnen.
Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.
Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.
Team KavliBakken koser seg i soveposene
Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!
Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!
Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!
Det er august og Skåla Opp går av stabelen i Loen. Vi skal tradisjonen tro være med på norges lengste motbakkeløp som i år arrangeres for 17. gang. Dette blir min 7. tur opp fjellet. Værmeldingen er forferdelig.
Løpet går fra Tjugen camping som ligger på ca 20 meter over havet og avsluttes på Skålatårnet – 1848 meter over havet. Det er altså ca 1800 høydemetere fordelt over 8 km man skal kjempe seg opp – på kortest mulig tid. Jeg stiller i trim-klassen og kan rusle så sakte jeg vil. Nå har det seg sånn at jeg finner litt motivasjon i å forsøkt å slå tidligere personlige rekorder så det blir vanligvis lite rusling. I år har jeg imidlertid ingen ambisjoner. Det har vært så som så med trening på meg, så jeg har bestemt meg for å ikke stresse. Ta livet med ro – men opp skal jeg – selv om jeg vet det kommer til å bli vondt. Veldig vondt, i ganske lang tid.
Lørdag morgen går jeg de 2 km fra hotellet inn til start. I det jeg har fått startnummer og klar til avgang runger speakeren stemme over startområdet. Målgang er flyttet fra toppen ned til Skålavatnet på grunn av værforholdene. Den første tanken som slo meg var; «Åh nei! Og jeg som spise så mye dessert i går – nå får jeg ikke forbrent alt sammen! Turen er for kort!». Ja, jeg spiste faktisk SÅ mye dessert! Tabbe. Men – det blåser kuling, er kastevind, plaskregn og ned mot null grader på toppen. Det er ikke forsvarlig å sende 1500 mennesker opp dit. Gode eller dårlige nyheter for meg? I dette været – gode! Så absolutt gode! Nå må jeg «bare» gå opp 1100 høydemetere over 5,2 km (gjennomsnittlig stigning på 21, 5%). Helt greit. Det blir garantert tungt nok.
Det er som tenkt like tungt å gå oppover i år som i tidligere år. Man møter motbakken med en gang og jeg får syre i leggene etter ca 100 meter. Deilig. Når jeg går der i regnet og vet at jeg skal ha det litt vondt de neste par timene så kommer jeg på at jeg skal trene på å smile når jeg lider. Når man smiler skal man visstnok lure hjernen – og kroppen – til å tro at den har det bedre enn den har det. Så jeg bestemmer meg for å smile. Jeg «faker» et smil, jeg sier blidt hei mens jeg smiler, og vekselvis gliser jeg muntert til alle jeg treffer på veien – og noen ganger uten at jeg treffer noen også. De fleste lyser opp i et smil til svar. Da ga det kanskje dem et lite boost også? Vinn vinn! Andre så på meg som om jeg var en tulling det hadde klikket for. Jeg antar at de var helt ukjent med det å smile og mest sannsynlig trengte mer trening før de fikk det helt til. Øvelse gjør mester.
Drikkestasjon på ca 600 moh
Målet skimtes i kanten der oppe
Jeg trasket oppover gjennom skogen, smilte, gliste, vekslet noen ord med noen her og der, og kjente plutselig på at det ikke var så påtatt å smile. Det var heller ikke så vondt å gå som jeg hadde fryktet. Kanskje det hjalp med denne smilingen? «Fake it till you make it» liksom.
Det var altså så vått, vindfullt og kaldt!
Været ble verre og verre jo høyere opp jeg kom. Et par ganger kom det kastevinder som dyttet meg ut av stien. Jeg måtte stoppe helt opp, krøke meg sammen og vente til vindkula var over før jeg klarte å gå videre. Hetta på regnjakken ble dratt så langt ned som mulig for å unngå å få kaskader av regn mitt i fjeset. Vannet sildret og rant godt inn over alt. Det ble å stirre rett ned i stien. Alle jeg møtte hadde det på sammen måten. Det ble vanskelig å få smil i retur, men det var greit. Mål nærmet seg raskt. Nå ville jeg ha det hele overstått.
Medalje er tingen!
I mål fikk jeg medalje. Jeg var så søkkvåt som jeg aldri før har vært. Skiftet til tørt tøy bak en stein uten særlig ly for verken vind eller regn, men marginalt tørrere ble jeg jo. Bortsett fra på beina. Det tok vel 4 sekunder før de tørre sokkene var like våte som de jeg nettopp tok av. Kaldt!
Eliten spurter i mål!
Så begynte ventingen på min kjære. Det var kaldt å stå i vind og regn og vente og vente mens tennene klapret og kroppen ristet. For å få tankene over på noen annet brukte jeg litt energi på å heie eliten i mål. Det var ikke store heiagjengen i år. De aller fleste hadde klokelig bare rasket med seg medaljen sin og styrtet ned igjen så fort de bare kunne.
Tony prøver å løpe uten å være i nærheten av de søkkvåte klærne. Neste år blir det ull.Det lides og det skiftes så fort det lar seg gjøre når fingrene er numne av kulde.
Etter en liten stund kunne vi også heie Gorm og Rune i mål.
Gorm i farta
Rune langer ut. Snart i mål!
Etter livsnødvendig skifting gikk vi nedover igjen. Jeg kjente ikke føttene mine de første 2 km, men det kom seg etter hvert. Da ble det også tid til litt hygge.
Blåbær!!
Kjæresten min og jeg
På vei ned igjenDet obligatoriske «Velkommen til Dals att!»-bildet
Tilbake på hotellet ventet en kald dusj (det er jo ikke varmt vann til alle…) og tørre klær. Ingen grunn til å fake et smil lenger. Smilet var nå helt naturlig. Slitent, men helt ekte. Skal ikke se bort i fra at vi prøver oss igjen til neste år. Håper da på litt bedre vær.
For de spesielt interesserte har jeg her samlet noen tips og råd fra turen vår til Kilimanjaro og Tanzania. Dere får også et aldri så lite hjertesukk fra en som er opptatt av miljøet og det å ta vare på den flotte naturen vi har på denne jorda.
Donovan, Herman, Heidi og Emilie med Mt. Kilimanjaro i bakgrunnen
Tips – i litt tilfeldig rekkefølge:
Husk kulepenn til utfylling av diverse visum og skjema. Det sparer tid!
Ta med deg godt med varme klær. Lag-på-lag prinsippet gjelder! Det blir kaldt når sola går ned og ønsker om å være sosial blir ofte dumpet til fordel for soveposen når kveldskulda kommer krypende.
Vær smart og lytt til kroppen. Det er kanskje ikke nødvendig å gå en ekstra akklimatiseringstur når man allerede har gått opp 600 høydemetere – og allerede føler seg litt uggen.
En god hodelykt er viktig. Husk å lade den opp før toppstøtet. Det er ikke så gøy å gå tom for lys midt på natten.
Lad opp alt som må lades til max før toppstøt. Pga kulden går det meste tom for strøm forterer enn man beregner. Hos meg døde hodelykten, sportsklokken, og mobilen i tur og orden.
Sørg for å fordele nødvendig mat og utstyr på toppdagen. Det er ikke sikkert den med maten og førstehjelpsutstyret kommer til toppen – og det å begynne å pakke om i stummende mørke, kulde og mellom oppkastkuler er ikke fristende.
Godt liggeunderlag – gjerne med tilhørende pumpepose – er viktig. Å måtte blåse opp liggeunderlaget med egen lungekraft er ikke riktig prioritet når man helst vil bruke pusten på å overleve.
Camp-sko du bare kan stikke føttene inn i uten å knyte, hale og dra for å få dem på deg. Man blir lett litt hoven i beina i høyden og å måtte slite for å få på seg sko midt på natten er kjedelig.
Drikk, drikk og drikk – og så drikker du enda litt til. Minimum 4 liter væske må til hver dag.
Hakuna haraka (ingen hast)! Gå sakte! Følg guidenes tempo og ikke gå forbi. De kjenner riktig «pole pole pace».
Ta med deg biologisk nedbrytbare poser til dopapiret ditt! Og da går vi elengant over til mitt hjertesukk…
Solkrem må også til
Hjertesukket…
«Plogging» har tydeligvis ikke kommet til Mt. Kilimanjaro, men jeg vil allikevel innstendig anmode alle som har tenkt seg dit om å gjøre følgende:
Ta med deg biologisk nedbrytbare (hunde) poser du kan samle sammen dopapiret ditt i! Du kan kaste det i de stasjonære doene når du kommer til camp. Dopapir brytes sakte ned i høyden og det er IKKE flott å se dopapir bak hver en stein og busk.
Ta med deg søppelet ditt hjem igjen! Har du du klart å bære noe inn i fjellet, er det mye lettere å bære kun emballasjen hjem igjen. Vis hensyn til at andre også skal få en fin opplevelse i fjellet. Det er IKKE hyggelig å sette seg ned for en rast og så oppdage at det knapt er mulig å nyte utsikten for bare søppel.
Plukk gjerne med deg noe av det andre har lagt igjen også. Alle monner drar!
Det er IKKE vi som har lagt igjen all denne søppla på Gilmans Point – trist!
Har du lyst til å dra på en tilsvarende tur er det greit å være forberedt på:
Trange telt. Alt av bagasje må være inne i teltet om natten.
Skulle tatt med meg den ekstra buksa…
Støv og møkk. Du får ikke dusjet på en drøy uke. Våtservietter er tingen.
Liten eller ingen mobildekning. Kan være veldig deilig – eller ikke.
Dårlig med søvn og matlyst pga høyden.
Korte eller lengre perioder utenfor komfortsonen. Avhengig av om man trives med det overstående.
Et tungt og langt toppstøt døgn! Men – det er verdt det!
og sist, men så absolutt ikke minst – gled deg til:
Fantastiske naturopplevelser!
Å lære noe om deg selv og om hva du faktisk kan presse deg selv til å gjøre – til tross for ubehag
Å treffe flotte mennesker du aldri ellers ville ha møtt
Minner for livet!
Team KavliBakken – med en god dose nye minner vi kommer til å ha med oss resten av livet
I dag er det Tonje sin 19 års dag! Hipp hipp hurra for verdens flotteste bursdagsjente!
Vi starter dagen med bursdagssang både på norsk, engelsk og litt swahili.
Sola stråler, vi er ganske så uthvilte alle sammen og humøret er bra. Hvem kan ønske seg mer?
Bursdagssangen ble sunget på Afrikans vis! Ikke mange som har fått en slik hilsen på bursdagen sin.Morgenstemning i campen
Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.
Vi forlater Horombo Camp og går videre nedover, først gjennom «moorland» sonen og så regnskogen.
Det slår meg plutselig at det kun er Herman og jeg som har gått alle etappene fra start til slutt. Bakken-klanen ruler!
Tonje, Herman, Christian og jeg på turens siste etappe
Jeg er så stolt av den gutten at jeg ikke får sagt det nok ganger. Han synes sikkert dette er ganske kleint da, men det får så være. Det er stort å få dele en opplevelse som denne med et av barna sine. Veldig stort!
Ferden går gjennom gjennom moorland sonen med utsikt mot MawenziMange fine broer på denne etappen. Christian leder an i norsk tur tempo
Det har vært frost i natt
Et siste blikk mot Kili
Været skifter – igjen
Vi holder et så godt tempo nedover fjellet at vi rekker en avstikker til Maundi vulkankrater.
Jeg må innrømme at jeg ble litt motløs da vi faktisk måtte gå noen meter oppover for å komme til kraterkanten. Hele kroppen protesterte i syrekrampe! Gudskjelov innrømmet de andre at de også hadde kjent det, men de var tydeligvis bedre til å skjule det enn meg.
Jeg klamrer meg til Herman på skjelvende bein. Gikk heldigvis relativt fort over.På vei ned i krateret
Rett før Mandara Hut traff vi på denne søte karen som satt og så på oss i et tre.
En kjempesøt «Tree Hyrax»
Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.
Mandara Hut
Mandara er campen mange tar en dagstur til fra Marangu gate. Det forklarte også hvorfor vi så folk i campen i hvite Converse, hvite shorts og kun en lett jakke. Vi var et øyeblikk litt bekymret for påkledningen med hensyn til toppdagen.
Etter lunsjen fant jeg et Wasa knekkebrød i sekken som hadde overlevd turen. Jeg har sjelden sett så entusiastiske ungdommer! Det kommer til et punkt hvor man har fått nok loff. Spesielt når man er norsk. Som den oppofrende moren jeg er ga jeg barna knekkebrødet. De hadde fortjent det.
Jeg fant et Wasa knekkebrød i sekken. Det ble populært!
Tonje nyter bursdagsknekkebrødet
Etter lunsj fortsetter vi marsjen mot gaten igjennom regnskogen. Det er tett urskog med overraskende lite dyr og fugler å se. Forklaringen er visstnok at det går for mye mennesker på akkurat dette strekket. Skal man se dyr og fugler finnes det egne turer. Da går man en dagstur vekk fra hovedstien, er stille, setter seg på en stein for å vente – og så håper man på flaks.
Når vi når Marangu gate skriver vi oss inn i loggen for siste gang og sjekker ut av Kilimanjaro nasjonalpark.
En happy, happy gjeng!
Fremme og gjenforent med Emilie
Helt innafor å unne seg en brus nå
I Moshi går vi bananas i en suvenirbutikk før det er fest med crewet. Her ble det god mat og drikke, diplomutdeling, afrikansk sang og dans av både teamet vårt og oss. Det finnes filmer…
The Dream Team
Jeg får utdelt diplomet mitt!
Fest med crewet – maisha marefu – long life!
Emilie får diplom
Ann-Kristin får diplom av August
Herman får utdelt diplom
Mitt bevis!
De fremfører også en ny bursdagsang for Tonje. Denne gangen med kake – Kipande cha keki – piece of cake!
Bursdagsjenta med «cha keki»
Det er sent før vi sier på gjensyn til Donovan, August, Wasiri, Melchior, Mercuri og alle de andre. Vi håper vi ser dem igjen en dag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Jeg vet bare en ting – jeg har gått Kilimanjaro, jeg har nådd målet mitt, Kili er haket av på «bucket-listen» – og jeg skal (nok) ikke gjøre det igjen. Det har vært en innholdsrik, spennende, slitsom, møkkete, morsom og naturskjønn opplevelse, men verden er stor og jeg har andre mål jeg også vil nå.
14. – 15. juli: Kibo Hut (4700 m.o.h) – Uhuru Peak (5895 m.o.h) – Horombo Camp (3700 m.o.h)
Dagens etappe: 18 km
Etter en tidlig middag kl. 17.30 gikk vi i teltene for å pakke sekken og forhåpentligvis klare å sove litt før vi skulle begynne på den hardeste etappen; Toppstøtet og erobringen av Afrikas høyeste topp.
Rett før vi skulle bli vekket kl. 23.00 blir jeg vár at Tony allerede er våken. Han ber meg høre på pusten hans. Dette er ikke bra! Når han puster ut høres det ut som «bruspulver» som knatrer og freser, han er lett blå på leppene og vi skjønner begge at han ikke kan gå videre oppover. Etter å ha sjekket O2 nivået i blodet hans får vi bekreftet mistanken. 42% i O2 er forferdelig lavt. Han har fått lunge ødem og må ned fra fjellet igjen. Jo før jo heller. Han får følge av Wasiri, den ene av våre 3 guider samt 2 bærere. Vi andre setter litt motløse kursen i motsatt retning. Oppover.
Alpine start. Klokken er 00.28.
Det er tungt å gå. Fra første meter kjennes beina som bly og vi må gå sakte, så uendelig sakte. Jeg fryser når vi står stille og får ikke varmen når vi går. Klokken ble nesten 00.30 før vi kom oss av gårde. Vi er nesten en time bak planen. Det er svart natt, ispedd stjernedryss, men vi ser dem ikke. Vi ser ned. Ned på stien, ned på støvlene til personen foran. Det drypper fra nesene våre. Ingen av oss har ork til å ta frem papir. Det er uansett ingen som ser oss i mørket.
På 5000 meter kaster Tonje opp og har dundrende hodepine. Hun vil så veldig gjerne videre, men kroppen vil ikke. Høydesyken har rammet henne også. Hun må snu. Det er det eneste forsvarlige å gjøre. Det føles så forferdelig urettferdig! Det blir bestemt at Christian tar følge med henne ned igjen. Guiden August blir med dem der de forsvinner bak oss i mørket.
Videre mot toppen går nå kun Ann-Kristin, Herman, Emilie og jeg. Med oss har vi Donovan og kokken Makosi, populært kalt «the stomach engineer» – som da viser seg også å være en ufattelig sprek guide.
Det er den tøffeste natten i mitt liv. Jeg må sette meg ned flere ganger for å klare å puste. Jeg hiver etter pusten, trekker luft ut i de ytterste krokene av lungene mine. Jeg har aldri pustet så dypt og inderlig i hele mitt liv. Enda kjennes det ikke ut som nok. Når jeg ser opp mot Gilmans point virker det ikke som om kanten kommer nærmere i det hele tatt. Det er uendelig langt og uendelig tungt. Jeg aner ikke hvor lenge vi har gått når Donovan trøstende sier til meg «This is the hardest part. This time of day is the thoughest for everyone. The sun will be up in an hour». En time kan jeg klare. Jeg må holde ut til sola kommer.
I det sola tittet over horisonten døde hodelykten min. Det var noe symbolsk over det hele. Og når sola kom BLE alt litt lettere.
Donovan er den eneste som klarer å smile på dette tidspunktetUtsikten mot Mawenzi
Jeg lurer på om jeg klarte å komme med noen oppmuntrende ord til Emilie og Herman sånn rett før toppen. Jeg er ikke sikker. Kanskje ble de bare tenkt inne i hodet mitt. Jeg var så sliten. Jeg husker ikke, men jeg håper.
Når vi nærmet oss Gilmans Point hørte vi hoing fra toppen. Noen heiet på oss! Og i det vi tippet over kanten ble vi møtt av 2 meksikanere som akkurat var ferdige med tur nr 2 på 15 timer! Vi fikk varme smil, high fives og gratulasjoner. For en følelse! At det var vel 2 timer til Uhuru Peak fra Gilmans point var det ingen av oss som da tenkte på.
Akkurat så sliten var jeg
Herman
Emilie og en sprettende frisk meksikaner
Vi fikk oss en liten hvil og jeg forsøkte å tvinge i meg en energibar, men den var stivfrossen. Å gå å suge på den for å tine den virket ikke så fristende. De som har forsøkt vet at det gjør det litt vrient å puste når man tiner mat i munnen – og her er pusten viktigere enn mat. Det ble litt varm te i stedet. Det hjalp. Kanskje har jeg engelske aner. Har man engelske gener hjelper jo te mot det meste.
Etter en hvil ble det lettere å smile
Turen videre gikk langs kraterkanten via Stella Point.
Uhuru Peak kan sees i sola i det fjerneStella point til høyre i bildet. Menneskene som kommer opp fra venstre går Whiskey ruta.
Rett etter Stella point måtte vi stoppe for å ta på oss stegjern. Det har visstnok ikke vært så mye snø på toppen på 40 år!
Mor og sønn ved Stella Point
Emilie ved Stella Point
Relativt kaldt på toppen
Vi går og vi går. Hvert skritt er tungt, selv med sola oppe. Når jeg kommer opp på den siste høyden og kan se skiltet som markerer toppen tenker jeg at det er nok. Jeg trenger ikke gå helt bort. Dette holder. Men jeg gjør det allikevel. Jeg kunne ikke gi meg så nærme.
Herman med Uhuru Peak i det fjerne
Etter 8,5 time på tur i stummende mørke, gjennom pustebesvær og totalt utenfor komfortsonen har jeg nådd toppen av Afrika. Et mål er nådd. Klokken er 09.00 den 15. juli 2018.
Så heldig jeg er som får dele dette med Herman!The super-duper team!
Jeg er så stolt av meg selv. Jeg er så uendelig stolt av Herman og Emilie som har kjempet seg opp hit. Jeg griner en liten skvett av glede og stolthet – og ikke minst utmattelse.
Team KavliBakken på toppen av AfrikaAnn-Kristin er den drevne av oss og den som taklet dette best av alle. Super woman!
Etter en kort pause på toppen skal vi ned igjen. Det vil heldigvis ikke ta like lang tid ned som opp.
Emilie på vei nedover igjen
Ann-Kristin, Herman, Donovan og ???
Herman begynner å få igjen varmen og et ekte smil
Emilie får hjelp til å pleie føttene
Herman og jeg er nede kl. 12.15 etter en effektiv nedfart skliene på hælene i grusen vi få timer tidligere hadde mast oss opp.
Sand-sliding er gøy!
Emilie og Ann-Kristin brukte henholdsvis 1 time og 1,5 time lenger ned på grunn av vonde knær og tær.
Vel nede i Kibu Camp fikk vi høre at Tonje og Christian hadde gått videre ned til Horombo camp på 3700. Hvor Tony var visste vi ikke. Null mobildekning i fjellet.
Etter en liten hvil og litt mat (for de som klarte å tvinge seg til å spise), måtte vi gå videre. Vi skulle tilbringe natten i Horombo camp, 9 km unna. For å nå denne campen fulgte vi Coca-Cola/Marangu ruta ned.
Ut på tur, aldri sur – bare litt slitne – og veldig, veldig møkketeDet ER lettere å gå nedover enn oppover
Turen nedover ble en lang og litt ensformig marsj over en iskald åpen slette kalt The Saddle.
Heldigvis var det kun en liten oppoverbakke (her surna vi alle sammen). Resten av turen var flatt eller skrått nedover.
Herman og jeg i et felt med Giant Senecio trær
Da vi endelig så campen må jeg innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk.
Teltene våre kan skimtes helt nederst i campen
Vi ble møtt med varme gratulasjoner av Tonje og Christian. Tonje hadde heldigvis blitt bedre så fort de kom seg ned fra høyden. Tony var blitt sendt videre ned og satt alene på lodgen og følte seg ensom og venneløs, men var bortsett fra det, heldigvis bedre og ved relativt godt mot.
Denne natten sov jeg som et barn fra jeg nærmest besvimte i teltet til jeg ble vekket med kaffe dagen etter. Ingen do-turer i løpet av natten. Ingen steiner under liggeunderlaget som plaget meg, ingenting. Bare dyp, rolig og utmattet søvn.
Asanta sana!
…….
Reisen er enda ikke over – for siste kapittelet i denne historien – følg med!
Det kribler i kroppen, spenningen stiger. Det er nå eventyret virkelig begynner! Dette er en beskrivelse av dagene frem til toppstøt-dagen. Jeg håper du vil være med på reisen.
Etter frokost var det endelig avreise mot turens hovedmål. Det var nå det virkelig skulle begynne!
Første stopp var Marangu Gate hvor vi måtte skaffe oss tillatelse til å gå i fjellet. Samt registrere oss. Så gikk ferden videre rundt til nordsiden av fjellet til Rongai Forest hvor vi måtte registrere oss. Videre derfra gikk turen til Rongai Gate hvor vi måtte registrere oss. Sånn går no dagan’. Det er mye registrering som må til i Tanzania. Også kalt sysselsetting.
Vi venter i kø ved Horongo gate for å bli registrert
Ved Rongai gate ligger landsbyen Nalemuru og her gikk vi endelig av bussen for å begynne ferden til fots.
Ruten vi gikk markert med brunt. Start ved Nalemuru Gate og slutt ved Marangu Gate.
It takes a village…
Jeg må bare si det med en gang – jeg ble faktisk sjokkert over antall mennesker som må til for å få vår gruppe på 7 opp fjellet. Vi hadde 3 guider og 25 bærere! Jeg stod der og så meg rundt og hadde en emmen smak i munnen. Er det ikke litt kvalmt at den «hvite mann» holder seg med nesten 30 «slaver»? Skal jeg ikke engang trenge å sette opp teltet mitt eller lage mat? Jeg klarer det jo fint selv. Skal noen andre slite med å bære min bagasje, som er på grensen til for tung? Skal min innsats kun være å flytte beina ett skritt av gangen i «pole pole pace» (swahili for «sakte sakte»)? Jeg måtte gå flere runder med meg selv – og de andre i gruppa før jeg klarte å slå meg til ro med at dette også er sysselsetting. Det er jobben deres. De får ok betalt. Såpass ok at dette er jobber mange vil ha. Så det var bare å svelge den ugne følelsen og heller kjenne på det at fordi vi var der, hadde disse menneskene jobb – og vi tok så absolutt ikke deres innsats for gitt. Faktum er jo at uten denne gjengen med positive, oppmuntrende, hardtarbeidende mennesker så hadde jeg aldri verden klart meg på dette fjellet. De har alle min dypeste respekt!
Vi pakker, fyller drikkesystemer med vann og organiserer oss.NÅ er vi gang!
Turen fra Rongai gate gikk gjennom skoger av plantet furu og uberørt regnskog. Vi fikk sett svarte og hvite Colobus aper!
Fine stier!
Svart og hvit Colubus ape!
Herman og Tonje
Fremme på Simba Camp er det mer registrering. På en dag med klart vær har man herfra utsikt over Kenya med Amboseli nasjonalpark i forgrunnen. Ikke denne dagen.
Mer registrering
Mye kan sies om teltlivet på denne turen. Jeg skal begrense meg til å si at man blir litt krokbøyd – og kanskje litt lei av å bo så trangt etterhvert. Det virket faktisk som om teltet krympet utover i uka, men nå i starten var det bare kos. Simba Camp har også gress. Det har ikke de andre campene. De har derimot støv og grus som man lett får inn i teltet. Det var ikke mye som ikke var støvete etter hver. Som guide Donovan sa «Welcome to Africa!»
Dagens etappe: 6,5 km (drøye 4 timer) + ca 4 km (2 timer)
Hver morgen startet med bittelitte grann personhygiene (noen var litt mer grundig enn andre skal det sies), frokost og en oppmuntrende sang fra guider og bærere. Gøy!
Håndvask ble det mindre og mindre av…
Pudder må til!
Morgenrituale fra gjengen! Koselig å starte dagen med litt sang og dans!
Team KavliBakken
Denne dagen gikk vi ut av regnskogen, vegetasjonen gikk over til lyng. Riktignok veldig høy lyng. Lyngen i Norge kan bare gå og legge seg. Her er den som trær! Vegetasjonen forandrer seg lang ruten og blir lavere og lavere når antall høydemeter øker. Vi er nå inne i det som kalles Moreland zone.
Jeg tar av meg hatten for bærerne! For en gjeng!
Christian og Tonje
Donovan
Ann-Kristin og Tonje
Herman, Tony og Emilie
På vei til Second Cave Camp stoppet vi innom First Cave. Her var det morro for unga! Og litt kos ble det også tid til.
Alltid passende med litt kos!
Min kjekke sønn
Underveis tas det pauser. Mange pauser. Jeg er ganske overbevist om at guidene kanskje ble litt lei. Men de bare smilte og var tålmodigheten selv.
Donovan
August, Tonje, Tony og Emilie
En annen viktig ting i høyden er å drikke nok. Nok i løpet av en dag er ikke mindre enn 4 liter. Man må gjerne drikke mer – hvis man klarer. Jeg slet med det. «Sipi Sipi!» og «Water for life!» var påminnelsen om å drikke.
Emilie drikker på
Ann-Kristin og Herman
Vel fremme i Second Cave Camp er det tid for litt varm lunsj. Vi får suppe og en hovedrett bestående av kokebananer, ris eller pasta pluss grønnsaker og kjøtt de første dagene – til både lunsj og middag. Til dessert er det frukt. Så er det igjen tid for litt chilling i teltet.
Været endrer seg fort på Kili. I det ene øyeblikket går vi i tett tåke, det neste skinner sola sterkt. Oftere litt bedre stemning så fort sola er på plass.
Christian og Ann-Kristin nyter campinglivet
Noen spiste geitelever…
Lunsj i messeteltet
Jeg pumper opp liggeunderlag
Ettermiddagshvil i teltet
På ettermiddagen er det på tide med en akklimatiseringstur. «Walk high sleep low» er rett måte å bestige høge fjell på. Vi gjør som vi får beskjed om. Været har igjen endret seg.
Men på denne turen får vi en positiv overraskelse!
Mt. Kilimanjaro!
Dette er første gang vi ser fjellet stikker ut av tåka og det gir motivasjon! Opp dit skal vi!
Hver morgen blir vi vekket med te eller kaffe «på senga», før vi kravler oss ut av soveposen, pakker og spiser frokost.
Melchior serverer og er også guide
Asubuhi nzuri! (God morgen)
Morgenen startet med sol og skyfri himmel, men fra bunnen av fjellet kommer tåken sigende og brått er landskapet og fjellet forsvunnet i et monokromt og kjølig tåketeppe.
Men ting endrer seg som sagt underveis.
Vi går med utsikt mot fantastiske Mawensi
Campen vi i dag kommer til er Kikilewa og ligger på 3600 m.o.h. Flere av oss setter høyderekorder for hvert skritt vi tar.
Etter middagsluren er det igjen tid for en akklimatiseringstur.
Tony og Donovan med Mawensi i bakgrunnen
Christian skuer mot Kili
Ut på tur aldri sur!
Rongai-ruten går i vakker natur. Vi er også tilnærmet alene mens vi går. I et par av campene har vi selskap av en liten annen gruppe, men de følger ikke samme opplegg for akklimatisering som oss og går også avgårde tidligere enn det vi gjør. Kan ha noe med at de er totalt 5 mens vi er 35…. Vi har med andre ord fjellet for oss selv og trenger kun ta hensyn til bærerne som suser forbi oss med et vennlig «Jambo!» (Hey!).
Dagens etappe: 4,5 km (3,5 timer) + 1,5 km (1,5 timer)
Morgenstemning i campen
Denne etappen er ikke så lang, men den er til gjengjeld kanskje bratt. Vi klatrer også 600 høydemetere denne formiddagen.
Lyngen og vegetasjonen blir lavere og lavere og forsvinner etter hvert på grunn av de klimatiske betingelsene. Kun noen evighetsblomster, starr og enslige gresstuster klorer seg fast i le av steiner.
Utsikten er fantastisk! Vi ser hele tiden Mawenzi, en takket fjellformasjon på 5150 m.o.h. som med Kibo med Uhuru Peak (5895 m.o.h) og Shira pinaklene på vestsiden av Kibo (ca. 4000 m.o.h.) til sammen utgjør Mt. Kilimanjaro.
The Dream team med våre flotte guider; Donovan, August og Wasiri
Ungdommen chiller max
På denne etappen var det flere av oss som begynte å kjenne høyden. Jeg var selv litt «susete» i hodet, mens andre hadde hodepine og lett kvalme. Alle sammen begynte vi å kjenne på dårlig matlyst i tillegg til at man strengt tatt ikke sover så godt om natta. En av effektene ved høyden er at kroppen ikke lenger produserer hormonet som hindrer produksjon av urin om natten (sånn ca). Det vil si at man ganske ofte må på do, og når man ligger inne i en sovepose, i et telt og må ha på seg sko og kanskje klær før man går ut… Det sier seg selv. Man holder seg så lenge man kan, hvilket igjen gjør at det ikke alltid er så lett å sove. Vi fikk et tips om å ha en tisseflaske i teltet slik at vi slapp å gå ut. Det var det kun en av oss som syntes var en god idé. Som jente tror jeg at jeg burde ha øvd litt før jeg testet det ut inne i soveposen min.
Fremme i campen Mawenzi Tarn Hut. Hakuna matata!
En do med utsikt!
Fremdeles ved godt mot
Uansett. Vi skulle på akklimatiseringstur også denne ettermiddagen. Sett i ettertid burde vi kanskje ha latt være. Vi hadde tross alt gått opp 600 høydemetere allerede, men etterpåklokskap er det ikke så mye å gjøre med.
Campen sett fra oven
Turen gikk opp en rygg rett ved campen. Vi gikk opp ca 150 høydemetere og ble belønnet med en fantastisk utsikt både mot Mawenzi og mot hovedmålet vårt, Kilimanjaro.
Positive før morgendagens etappe
Før vi la oss denne kvelden var det utdeling av piller fra vår medisinmann, Christian. Hodepine og kvalme på stort sett alle sammen. Vi begynte alle med Diamox (mot høydesyke) og paracet og Ibux for hodepinen. Leggetid 20.30…
Tonje startet dagen på samme måte som kvelden før sluttet. Ingefær drikk ble servert.
Vi ruslet avgårde i «pole pole» fart.
Vi er nå inne i den alpine sonen av fjellet. Her er vegetasjon (nesten) helt fraværende. Det er goldt, tørt, relativt kaldt, men de vulkanske bergartene gir platået mellom Mawenzi og Kibo allikevel liv og farge.
Positiv gjeng på tur – til tross for diverse ubehag
Herman er stadig like blid
Bærerne jogger fra oss
Ingen god dag…
Mawenzi ser herfra ut som et akvarellbilde.
Mawenzi
Etter siste rast før ankomst camp Kibo sier guiden; «Let’s get on with the last piece of cake!». Han hadde rett. Etter dette var det ikke mye igjen av den gode kaka. Resten av turen oppover skulle vise seg å bli mer striskjorte og havrelefse enn kake. Men mer om det senere.
Rastepause
Herman, Donovan og Wasiri
Siste innspurt mot Kibo Camp
Når vi kommer til Kibo Hut er vi alle slitne. Etter ankomst måtte jeg gå oppover en bitteliten bakke for å komme meg på do. For et slit! Beina var sure og hodet susete. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at vi om få timer skulle legge i vei mot toppen. Men det skulle vi altså.
Vi ankom Kilimanjaro Airport 24 timer etter at vi startet turen hjemme i Asker. Reisen er drøy og ble ikke kortere av at vi stadig havnet bakerst i diverse køer for visum og registrering. Ikke fordi vi ble plassert der, men fordi vi manglet penner. Mitt første tips blir å alltid ha med seg et utvalg kulepenner! Det er ikke lett å oppdrive en penn når man trenger den, og 1 penn på deling i en gruppe på 7 tar også tid.
Turen fra flyplassen til Weru Weru River Lodge hvor vi skulle bo de første 2 nettene tok en times tid.
Det var godt å endelig komme frem og kunne legge fra seg bagger og sekker og starte medisineringen mot Malaria mygg, samt slappe av og rusle rundt på Lodgen.
Så det er sånn bananer gror…
Dagen etter ankomst ble vi møtt av sjefsguiden vår Donovan. Vi reiste med Topp Afrika, og Donovan er tilknyttet det lokale selskapet Top Experience.
Donovan går igjennom Rongai-ruten opp Kilimanjaro
Donovan gikk igjennom ruten opp Kilimanjaro (heretter kalt Kili) med oss, svarte på ca 100 spørsmål og var tålmodigheten selv. Spenningen stiger!
Etter en tur innom Moshi for å ta ut litt mer penger, søke om noen flere tillatelser og en ørliten sightseeing, tok vi turen til Hillborn organic coffee – en kaffeplantasje drevet av kaffebonden Oscar. Utrolig interessant å lære om den møysommelige prosessen det er å lage organisk kaffe. Jeg har fått ny respekt for den tidkrevende prosessen, menneskene som jobber med dette og også fått forståelsen av at såkalt «fairtrade» ikke nødvendigvis er så fair for de som dyrker kaffen. Jeg bare håper det ikke er så ille som det vi fikk fortalt…
Oscar forklarer om høsting av kaffebønner
Oscar viser forskjellen på bladene fra den origianale Arabica planten og en hybrid
Modne bønner
Prosessen for å komme frem til ferdig kaffe er lang og tidkrevende og jeg må innrømme at jeg nok ikke fikk med meg alle fasene en liten bønne skal igjennom, men vi fikk delta på «skille skalle fra bønnen etter at den er tørket-prosessen». Det ble klappet og sunget og rytmen gjorde jobben til en lek.
Skallet fjernes fra de ferske bønnene ski
Tørkede bønner
Tørkede bønner skilles fra ytterskallet
Ferdige med knusingen for denne gang
Skallet skilles fra bønnene
Ferdig rensede bønner «stekes»
De brente delene skilles ut
Etter en runde med knusing har vi fått ferdig kaffepulver
Denne kaffen skal kokes. Prosessen ligner veldig på vår kokekaffe, bortsett fra at vi kanskje trekker den litt vel lenge. Her er trinnene:
Kok opp vann
Sleng oppi en sleiv med kaffe
Rør litt lett rundt og la det koke ett minutts tid
Hell kaffen gjennom en sil
Server!
Vi var alle enige om at dette var virkelig god kaffe!
Neste punkt på programmet var en vandretur til et vakkert fossefall. Fin oppvarming til dagene som skulle komme – og ikke minst fikk flere av oss en frisk dusj – det skulle bli lenge til neste mulighet.
På tur inn i regnskogen
Tilbake hos Oscar ble det smaking av banan øl og noen dristet seg også til en bit geite-lever. Denne noen angret i flere dager etterpå.
Herman tester ut bananøl
Emilie er også eventyrlysten
Bananøl. Laget på øl-banan og et lokalt mel.
Smalahove ala Tanzania
Det ble også anledning til å prøve litt balansekunst.
Herman hadde fordel av å være så høy at han buttet i taketTonje var et naturtalent!
Tilbake på Lodgen senket nattemørket seg og vi begynte alle å kjenne på sommerfugler i magen og en gryende spenning. Neste dag er det alvor. Da skal vi endelig ta beina fatt mot toppen av Afrika!
Søndagen opprant og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.
Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.
Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi
Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.
Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.
Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidligSnøen glitrer i lufta
Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.
Med Storebjørn som bakteppe
Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det. Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. Sett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt! Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.
ALLE var strålende fornøyde!
Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.
After-ski
Etter litt skryting, en kortreist øl og/eller et ikke så kortreist glass vin var det igjen klart for middag. Nok en himmelsk opplevelse!
Mandag: Delvis opp Store Ringstind og helt til topps på Steindalsnosi
Mandag var inneklemt dag og det føltes helt naturlig å ta fri fra jobb for få en lang helg her i Jotunheimen. #RandoBeatsWorking! 3 av 6 var denne dagen turklare. Ståle og Monica hadde dratt hjem, Vibeke måtte hvile vonde bein. Vi andre hadde store planer for dagen; Store Ringstind skulle bestiges.
Vi gjør oss klare til dagens tur
Værmeldingen var upåklagelig; strålende sol! Vi trasket i vei innover dalen mot foten av Store Ringstind i Hurrungane. 5 km innover en dal som virket flat, men som faktisk fikk oss opp noen 100 høydemetere.
Fint driv fra start
Da vi gikk innover hadde vi hele tiden utsyn mot målet, som ble mer og mer innhyllet i en stor og kraftig sky. I tillegg hadde det vært veldig mildt dagen før og ned mot -10 om natten så underlaget var steinhardt og skavlete. Jo lenger inn i dalen vi kom, dess kaldere og mer trekkfult ble det. Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Så da vi kom til innsteget på breen og så vi at de foran oss enten hakket seg vei opp innerst i brefallet og at de som valgte å skrå oppover i fjellsiden under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside bestemte jeg meg.
Alternativ 1 ser du innerst i brefalletAlternativ 2 innebar stegjern, isøks og en bratt oppstigning på skaren. Mange prøvde seg, mange snudde.
Jeg ville ut av dalen og opp en topp som lå i sola. Med myk snø. Dette ble for ekstremt for meg. Det tok ikke lang tid for Tony og Jens og si seg enige. 2 timer, 25 minutter og 10 km fra start stod vi igjen ved bilen og lette etter et nytt fjell vi kunne prøve oss på. Ett med sol og gode forhold.
Steindalsnosi (2025 moh)
Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med. Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.Sånn skal det være! Sol og store smil
Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!
På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.
Stivt smilKlare!
Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.
Her var det fint!
Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!
Gutta var strålende fornøyde!
Gøy! Fristet med en ny tur opp!
Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.
Siste middagen på Jotunheimen Fjellstue for denne gang.
Går alt som planlagt blir det en gjenvisitt til høsten – og ny tur neste mai. Tradisjoner som dette er det verdt å ta vare på.
Noen ganger lurer jeg veldig på hvor heldig det faktisk går an å være. Det er 1. mai helg og «Opp- og nedtur»-gjengen skal ut på nye eventyr.
Fredag – ankomst dag:
Vi sjekker inn på Jotunheimen Fjellstue fredag rett før middag. De åpnet for sesongen nettopp denne fredagen, men det viste seg at kokken Tobias (som er en stor grunn til at vi kommer tilbake år etter år) begynte på middagen for 4 dager siden. Det ble vi usedvanlig glade for.
Fantastisk god mat! Diskusjonen gikk høylydt om hvilken av rettene som var best. Min favoritt var Kalvetartaren, med det var en tøff konkurranse.
Lørdag: Store Smørstabbtind (2208 moh)
Den første dagen denne helgen hadde vi sett oss ut en skikkelig «grom-topp». Vi skulle gå Store Smørstabbtind som rager 2208 moh og er et av Jotunheimens mest ikoniske fjell.
Team KavliBakken gleder seg til å gå på tur!
Vi startet turen fra Krossbu. Sola skinte fra skyfri himmel, noen gikk allerede i shorts og det var bare store smil å se hvorhen man snudde seg.
Startskuddet har gått
Når «Opp- og nedtur» gjengen er på tur sammen tar Jens på seg oppgaven som guide. Guiden vår er nøye med at vi alle har skredutstyr som fungerer.
Vibeke er glad hun fant meg – og jeg er også happy med det!
Første post på programmet er derfor test av skredsøkere. Alle har søkestang og spade i sekken. Jens er den eneste som får bruk for spaden. Til å grave sittegroper med. Ingenting annet. Heldigvis.
Jeg har respekt for snøskredfare og tenker med skrekk og gru på hvor ille det kan gå dersom uhellet er ute. Etter 15 minutter under snøen uten å bli funnet er man visstnok så godt som død. Med andre ord – man er totalt avhengig av gode venner – eller andre – som er der når det skjer og som kan finne deg og grave deg ut. Det er viktig å ha utstyret i orden! Denne helgen var skredfaren på nivå 2 så vi følte oss ganske trygge, men uansett greit å trene litt.
Dages tur-mål kan skimtes i bakgrunnen på neste bilde, over skyene: Store Smørstabbtind. En av Jotunheimens virkelige perler! Og været er heller ikke så verst!
Ståle lurer på hvor det blir av oss. Toppen venter jo!
Vi går ikke alene, og det er heller ikke så utfordrende å finne veien. Så langt. På vei opp mot toppen skifter været litt.
Jeg skuer utover Leirbrean. Lite viste jeg at vi en 6-7 timer senere skulle vime rundt der i tåka.
Fra skyfri himmel får vi litt mer skyer, så skyfritt igjen og sånn holder det på. Varmt i sola og litt friskt i skyggen.
Det bratner til litt, og vi kan se toppen og det mest utfordrende partiet av oppstigningen.
Når vi når bratthenget på Store Smørstabbtinden er det av med ski og på med stegjern og isøks. Det første jeg gjør er å tråkke hull i buksa, men det hører visstnok med til stegjern-opplevelsen har jeg blitt fortalt.
Tony jobber med å få på seg stegjern
Få som har gått med stegjern mer enn et par meter har unngått å få litt hull her og der. Trøsten er at det ser ganske tøft ut med disse stegjernene på – og de sitter som støpt i snøen. Jeg føler meg trygg og fin opp fjellsiden.
Den siste etappen mot toppen er drøyere enn det ser ut som og mens gutta løper i forveien med tidenes topplos kommer jeg pesende etter. Sakte men sikkert – til jeg til slutt står der på toppen og skuer utover Jotunheimen med skjelvende bein og kroppen full av endorfiner. DA kommer topplykke gliset!
På toppen av Store Smøstabbtind
Etter en (lite elegant) nedfart delvis akende på rumpa fordi angsten for å rutsje utfor fjellet kom sigende, ble vi enige om å ikke ta samme vei ned som vi kom opp. I stedet valgte vi å kjøre ned på Storebrean og gå opp i skaret mellom Kniven og Geita for så å gå over Leirbrean tilbake. Rundtur er fint og vi hadde lenge igjen av dagen.
Man blir bitteliten på en stor bre
Turen over Leirbrean ble en flott naturopplevelse. Sola og skyene skapte magisk lys over breen og vi følte oss bittesmå i den storslåtte og mektige naturen. Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten energi blir det lite naturglede.
Nødvendig påfyll pausePå veg over breen
Vel oppe i skaret mellom Kniven og Geita møtte vi tåkeveggen. Tjukk som grøt! Guiden Jens og co-pilot Tony beholdt roen mens vi andre gjorde vårt beste for å ikke få helt hetta.
Ordning med utstyr. Nå skal en islagt og bratt skråning forseres i tåka.Vi skal ned på breen, men gudene skal vite hvor langt det er ned ditInto the white…
Lykken var stor da vi kom oss helskinnet over breen og igjen kunne se Krossbu og bilen.
Juhu!Sliten og fornøyd gjeng!Dagens rundtur
Etter en lang dag på tur (17 km over 8 timer inkludert pauser) var vi alle enige om at tanken på at kokken Tobias ventet på oss på Fjellstua med dagens 3-retter slett ikke var noen nedtur. Det var bare å forte seg tilbake og kle seg om til middag. Ingen tid å miste!
Nam!
Og da sparer jeg siste del av turen vår til neste blogginnlegg slik at du ikke skal gå helt lei. Mer sol, ski og mat i vente!
Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.
Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.
Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det. Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. 
Sett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt!
Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.
Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Så da vi kom til innsteget på breen og så vi at de foran oss enten hakket seg vei opp innerst i brefallet og at de som valgte å skrå oppover i fjellsiden under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside bestemte jeg meg.
Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten energi blir det lite naturglede.
TurBakken 