For kort tid siden fikk jeg spørsmål om jeg ville være med som med-turleder på DNT Asker sin internasjonale søndagstur. Jeg svarte selvfølgelig ja uten å nøle. Ikke visste jeg hvor turen gikk, hvor lang den var eller hvem jeg skulle gå sammen med, men pytt sann. Sånt finner man tidsnok ut av. Vi skal ut på tur – det må jo bli bra!
Som et ledd i turprosjektet «Sammen Til Topps» arrangerer vi internasjonale søndagsturer i Asker. Turene går på stier og grusveier til ulike steder i skogen eller ved sjøen i Asker-området. Noen ganger går turen innom et serveringssted / kafe der det er mulig å kjøpe noe å spise og drikke, og noen ganger spiser vi medbrakt mat og drikke ute. Kanskje fyrer vi bål. Turene varer 3-5 timer og går til fots hele året. Gratis deltakelse og åpent for alle!
Turleder Martha beskriver ruten vi skal gå for ivrige deltagere
På akkurat denne turen var det deltagere i «alle» aldre; fra 3 spreke gutter på 9 år til godt voksne damer som man av høflighet ikke sier noe om alderen til, men som var vel så spreke som 9 åringene. Deltagerne var fra India, Serbia, Irak og Norge – og felles for alle var turgleden.
Denne dagen gikk vi fra Sem Grendehus via Store Berg gård opp til Bergsåsen, som er Askers høyeste topp (459 moh.)
Følg skilting til Bergsåsen
God balansetrening!
På toppen av Bergsåsen, ble det tid til en rast. Matpakker ble sammenlignet og delt med raushet. En indisk matpakke ser nemlig ikke akkurat ut som en norsk matpakke, men smakte minst like godt!
Selv om dagen var litt grå hadde vi utsikt over OslofjordenSe! Nå har jeg både DNT lue OG jakke!
Etter en pause på toppen av Bergsåsen gikk vi videre via Ellefsbonn til Tveitersetra og Halvorsenhytta. Strekket mellom Bergsåsen og Ellefsbonn går på umerkede stier er litt «utydelig». Bruker du turkart over Vestmarka skal du krysse over Kulpemyr og så gå på venstre siden av denne. Etter en stund går stien noen ganger parallelt med rødmerket løype helt ned til Storbonn. Her tar man til høyre inn på blåmerket sti og følger den helt til Halvorsenhytta.
Halvorsenhytta
Etter en god rast på Halvorsenhytta gikk turen videre på stien ned til Semsvannet via Mobråtan og tilbake til Sem Grendehus. Turen ble totalt på 10,84 km og gikk i variert terreng.
Turen
Asker turlag reklamerer for sine internasjonale søndagsturer med følgene løfter:
På internasjonale søndagsturer får du:
En god anledning til å bli kjent med nye folk, både folk som er nye i Norge og folk som er «gamle» i Norge.
Møte hyggelige folk og snakke norsk.
Bli kjent med turmuligheter i Asker.
Lære om friluftsliv i Norge.
Møte mennesker fra andre land og Norge.
Fine naturopplevelser
Jeg vil si meg helt enig og kan ikke annet enn å anbefale å bli med neste gang Asker Turlag arrangerer internasjonal søndagstur. Veldig flinke turledere har de også. Hint hint!
Som blod-fersk turleder er det nok lurt å komme igang med tur-ledingen så raskt som mulig tenkte jeg. Som tenkt så påbegynt.
Dagen etter at jeg kom hjem fra turlederkurset tok jeg kontakt med turlederen for Asker Turlag sin neste søndagstur og spurte om han trengte en med-turleder. Han ønsker meg hjertelig velkommen med på tur- og så greit gikk det å få mitt første «oppdrag».
Turen gikk fra Kraft i Tranby over Glasåsen, ned til Asdøltjern, over til Bøseteren og tilbake til Kraft.
Bruk Turkart Vestmarka 1:20000 når du legger ut på denne turen.
Her er turbeskrivelsen:
Følg skilting til Asdøltjern
Fra parkeringsplassen på Kraft starter turen på grusvei. Her skal man faktisk gå inne på trav-øvingsbanen. Følg langs venstre langside og den ene kortsiden før du tar stien som går inn i skogen og opp mot Glasåsen. Se opp for hest i trav!
Stor gjeng på tur denne dagen
Videre klatrer vi oppover til vi kommer på toppen av Glasåsen.
Bratt sti mot toppenEt tau til hjelpRombeporfyr
Vestmarkas høyeste topp ligger helt i det sørvestre hjørnet av marka og rager 481 moh. Fra toppen er det flott utsikt over Drammensfjorden og Lier.
Videre følger vi blåmerket sti gjennom skogen over et hogstfelt. Herfra har vi igjen fin utsikt. Denne gangen mot Sylling og Tyrifjorden.
Utsikt over Sylling og Tyrifjorden
Stien fører oss videre i retning Asdøltjern. Etter at vi krysset under kraftledningen (som kan skimtes på bildet over) møtte vi på et litt kjedelig område hvor de holdt på med skogsdrift. Midt i blåstien! Jeg hadde heldigvis prøve-gått turen 2 dager før og var forberedt. Som den erfarne turlederen jeg er (ha ha!) kunne jeg dermed lede gruppa inn i buskaset og rundt de verste gjørmedammene. Forhåpentligvis ser det bedre ut der nå. Området skulle visstnok utbedres etter at de var ferdige med hogsten.
Gjørmeområdet sluttet ved Bolseløkka hvor man også krysser en grusvei. Herfra går turen videre på blåsti, som etter kort tid går parallelt med rødmerket sti. Turen går videre forbi Storemyr før man kommer til Oppsalsetra. Her tok vi en aldri så liten rast og jeg benyttet anledningen til å ta en selfi av DNT Turlederluen min.
Følg skilting mot Oppsalseter og AsdøltjernStolt bærer av DNT TurlederluenOppsalseter trenger sårt til litt omsorg. Noen som føler kallet?
Videre gikk turen i fint og lett terreng jevnt nedover mot Asdøltjern. Følg blåstien forbi Klunken. Denne stien går vest for Vassåsen.
Asdøltjern
Ved Asdøltjern fant vi et sted i solen og satt der og spise matpakke og kjente at livet var ganske så fint denne søndagen i oktober.
Asdøltjern renner ut i elva Asdøla ned Asdøljuvet og videre gjennom Lier til Drammensfjorden. Er Naturreservat. I nedre del av juvet finnes edelløvskog og kambrosiluriske bergarter. Lenger opp finnes sandstein av ulike farger som ble avsatt i slutten av silurtiden (Ringerikssandstein). I øvre del av juvet og omkring tjernet finnes basalt og rombeporfyr fra permtiden.
Demningen ved AsdøltjernHøst-vakkert ved Asdøltjern
Etter rasten gikk vi i retning Kraft igjen. Turen sydover på blå-sti forbi Heiahytta mot Bøsetra.
Bare se men ikke spise!Bøseteren
Etter Bøseteren går turen nedover forbi Brenna. Vær litt obs når du kommer ned mot bebyggelsen i området Slåttebråtan. Her er stien ganske utydelig, men finner du den blå merkingen er du trygg.
Fin utsikt!Trolsk stemning i skogen
Den siste kilometeren eller så går på grusvei tilbake til parkeringsplassen ved Kraft. Er du heldig møter du her på en liten flokk ur-sau.
Dette er et område jeg ikke var veldig kjent i, men som jeg umiddelbart ble veldig betatt av. Denne turen anbefales!
Min gode venninne Mei Lin og jeg skulle tyvstarte helgen med en fredagstur. En tur i normal arbeidstid. I dagslys, på fjellet. Dette skulle bli så bra. Tenkte jeg.
Dagen før avreise hadde vi en messenger dialog som forløp sånn ca som dette;
Jeg: Jeg henter deg kl 09.00.
ML: Er ikke det litt tidlig?…
Jeg: Neida. Vi skal jo innom polet, kjøre til fjells, komme oss ut av bilen. Gå en mil… Vi trenger den tiden.
(Det blir stille lenge)
ML: Men, men, men…. (her kom det en laaang rekke med unnskyldninger, forbehold og innvendinger).
Noen hadde helt klart fått sneven av kalde føtter. Og det FØR turen var startet. Ikke bra. Jeg skjønte at her var det bare å roe ned stemningen så fort som overhodet mulig skulle jeg unngå å gå helt alene på tur. Forsikringer om at det skulle bli pauser i massevis ble avgitt. Løfter om kaffe på termos, gode værmeldinger, utrolig myk lyng å hvile i og nådestøtet – «vi har dagen for oss» ble fremlagt. Dette skulle gå så bra så. Heldigvis lot hun seg overtale. Puh!
To gode venninner på tur
Jeg hadde funnet en tur på Ut.no som skulle være på ca. 1 mil. Kartet over området var printet ut fra Norgeskart.no, vi hadde studert løypa og følte oss klare.
Dette var turen vi så for oss
Det gikk bra veldig lenge. Ingen feilnavigering. Fint terreng å gå i og snakketøyet fikk trent seg vel så mye som beina.
Krevende terreng til tiderHøst i fjellet
Målet for turen var Trommenatten, 1170 m.o.h. Dit kom vi oss uten problemer.
Turleder’n på toppen av Trommenatten
Lunsj i lyngen
Det så lenge lyst ut med hensyn til navigering på returen også, men så – i området Timmermannsstølen – var det noe som gikk litt galt. Vi ble kreative og fant ut at vi ville velge en sti i terrenget i stedet for å gå på vei. Det kunne fungert om vi hadde vært der vi trodde vi var, men vi var ikke det. Vi leste ikke kartet riktig, fulgte en sti som ikke var merket inn på kartet og havnet et sted vi ikke skulle vært. Da blir man lett i villrede om hvor man befinner seg. Hva gjør man da? Jo, man går tilbake til det siste punktet man var sikker på. Som sagt så gjort.
Her tok vi feil sti…
Det ble ikke noen flere bilder etter dette punktet. Men vi så en hvit hare! Det var gøy – for oss. Haren skulle nok ønsket den hadde beholdt sommerpelsen litt lenger med tanke på at vinteren lar vente på seg.
Turen ble litt lenger enn planlagt, men vi fant frem, var utrolig fornøyde med oss selv og hverandre – og ikke minst – humøret var på topp hele turen. Hurra for fredagsturer!
Her er ruten vi endte med å gå:
Ruten vi endte opp med
Sånn i etterkant ser vi at vi nok ikke burde vært fullt så kreative, men det gikk heldigvis bra. Og neste gang kommer vi nok kanskje muligens til å skravle litt mindre og lese mer kart. Kanskje.
Noen ganger må man bare hoppe i det og prøve nye ting. Prøver man ikke vet man jo heller ikke om man vil trives med dette nye. Tiden vil vise. Men først kurs!
Denne helgen i slutten av september var det Grunnleggende Turlederkurs i regi av DNT, Asker Turlag. Oppmøte var Semsvann i Asker. Jeg var spent på det meste. Kurslederne, innholdet, menneskene jeg skulle på kurs sammen med, nivået, alderen, formen. Ja, dere skjønner. Litt små-nervøs rett og slett.
Jeg skal lære meg kart og kompass.
Ingen grunn til bekymring. Kurslederne var flinke, hyggelige og pedagogiske. Deltagerne var glade i å gå på tur. De ønsket alle å lære noe nytt, dele turgleden med andre og ikke minst var de villige til å by på seg selv. Et godt utgangspunkt for en fin helg.
Den første oppgaven vi fikk var å navigere fra Semsvann opp til Halvorsenhytta. Kart og kompass skulle brukes fra første sekund. Her var det liten hjelp i å kunne veien fra før av. Kompass har jeg ikke brukt så ofte i Vestmarka må jeg innrømme. Jeg hadde mye å lære, men helgen hadde akkurat begynt. Før den var over skulle jeg ha fått litt mer grep om både det ene og det andre.
Vi ble godt tatt i mot av helgens vertskap på Halvorsenhytta.
Resten av lørdagen ble tilbrakt med teori inne på Halvorsenhytta hvor vi fikk førsteklasses bevertning av helgens hytte-vertskap; Bjørn og Eirik. Full score på Tripadvisor!
Jeg hadde gitt meg selv en liten ekstrautfordring. Ja, nå ler dere sikkert godt, men jeg skulle da sette opp telt alene for første gang i mitt relativt lange liv. I tillegg skulle jeg sove alene i dette teltet. Enda en førstegangs opplevelse. Helt klart på tide.
Telt satt opp av meg. Litt skjevt underlag, men det gikk. Dette er morgenen etter og teltduken har seget litt. Det gikk dessverre ikke ubemerket hen.
Det er noe magisk med å være ute i marka om natten. Så langt fra trafikkstøy, lysforurensning og hektiske mennesker – og allikevel så tett på. Her var det stillhet, dugg på teltduken og lukt av skog. Det var varmt og godt i soveposen, frisk luft og sus fra trekronene. Natten min i telt ble fin. Veldig fin.
Utsikten fra Halvorsenhytta mot Oslo
Morgenstemning
Dag 2 av kurset fikk vi en oppgave; «Her har dere en liste med steder og/eller kartreferanser. Vi har merket av noen av stedene på vedlagte kart . I tillegg er det 2 punkter som ikke er merket inn. Planlegg ruta. Dere har 25 minutter på dere». Hjelp! Snakk om å bli kastet ut på dypt vann!
Kartet studeres, det tenkes, grubles og stresses bare ørlite grann
Resten av dagen var vi turledere alle sammen. En etappe hver. Underveis fikk noen av oss også noen ekstrautfordringer. Hva gjør du når en i gruppa blir syk? Blir hengende etter? Går på do uten å si i fra? Relevante spørsmål for en fersk turleder. Alternative løsninger ble diskutert, vi fikk gode råd og tips fra kurslederne samt fra de andre deltagerne. Jeg tror vi alle lærte noe nytt denne dagen.
Kurslederne til høyre
Hva hvis noen blir syke?
Typisk nok fikk jeg den vanskeligste etappen. Den eneste på umerkede stier, gjennom myr og kratt – og den siste før lunsj. Blodsukkeret mitt var på et bunnivå og jeg var veldig langt utenfor komfortsonen. Jeg var så lettet når min etappe var over og jeg hadde ledet gruppa dit det var meningen jeg skulle lede dem. Jeg hadde heller ikke mistet noen av deltagerne på veien. Himmel, så herlig! Det var mestringsfølelsen sin det!
Hele gjengen (minus meg) på Persbonn
Så var det endelig tid til lunsj. Det var godt å overlate stafettpinnen til neste turleder i gruppa.
Noen andre i tet. Jeg hviler meg bakerst
og tar bilder av sopp.
Etter strålende navigering fra gruppa kom vi oss tilbake til Halvorsenhytta hvor vi alle skulle evalueres. En av gangen ble vi bedt om å komme inn til kurslederne hvor vi fikk dommen. Bestått eller ikke bestått. Skummelt – og spennende!
Heldigvis bestod hele gruppa kurset! Hurra for oss!
Stolt gjeng!
Hvis du vil vite mer om kursene til DNT og hva som skal til for å bli turleder, ta en titt på denne siden.
Jeg har litt lyst til å gå videre på Sommerturlederkurs, men først skal jeg lede noen turer i nærområdet for å få litt trening i både kart, kompass – og ikke minst i det å lede andre på tur. Gleder meg til fortsettelsen!
Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).
Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.
Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.
Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.
Det traskes i kjapt tempo
De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».
Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.
Teknisk hvil med utsikt mot Leirvassbu
Skyene siger ned over hodene på oss
Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.
Bratt klyving
Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!
Kø-tendenser
Litt kos er (nesten) alltid på sin plass
Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.
Oppe der et sted er toppen
Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!
Topp-selfien
Gruppebilde på toppen hører med
Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende. Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.
Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.
Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.
Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.
Under oss står det noen som venter på å klatre opp
Nede under tåka igjen
Min kjære og Øvre Høgvagltjønnen
Ståle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen
Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.
Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!
DNT har vært her
Det ble en fin dag
På vei tilbake til start
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!
Turen oppsummert:
Tid: 4 t 20 min (vil tippe kortere tid ved god sikt og tørt fjell)
Lørdag var turgjengen utvidet med 2 personer og vi var nå 6 glade «ungdommer» som skulle utforske nytt terreng i Jotunheimen.
Jeg har bestemt meg for å bli bedre med kart og kompass. Skjønt at det er viktig å orientere kartet og legge opp en kompass kurs. 🙂
Dagens turmål var Tverrbottindan; Midtre Tverrbottindan (tre topper, 2 151 moh, 2 106 moh. og 2 084 moh), Store (2 161 moh) og Vestre Tverrbottindan (to topper, 2 113 moh og 2010 moh).
Ruta vi gikk. Vi gikk runden mot klokka.
På bilde vises Store Tverrbottind til venstre og Midtre til høyre
Noen la i vei i et forrykende tempo, mens jeg ble hengende etter. Klokker skulle settes igang, skolisser knytes – og som sagt, denne kroppen trenger litt tid i oppvarmingsmodus før den kan løpe av gårde. Dessuten skulle vi være ute på tur en 6-7 timer. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet i første bakken (hilsen gruppas svakeste ledd). Det blir uansett ikke muffins på toppen før jeg er oppe. De ligger tross alt i min sekk.
Vi startet turen fra Leirdalen og gikk oppover mot dagens første topp; Midtre Tverrbottind. Fra veien gikk vi til venstre for Presten.
Kan noen gjette gjengens favorittfarge?
Vi var litt uenige om vi skulle holde til venstre for ryggen (som turbeskrivelsen vi hadde lest sa) og så gå opp den litt mer slake veien, eller holde høyre for så å ta et litt mer «rett opp» alternativ. Jeg tapte avstemmingen. Det ble høyre.
Viktig med hydrering. Fjellvante folk vet at de må utnytte vannhullene når de finner dem.
Synd man ikke kan gå oppover og samtidig se denne utsikten.
Første topp nærmer seg
På toppen var den meldte vinden kommet og det ble rett og slett litt kaldt. Etter at den lovte muffinsen var fortært (Monica prøvde seg med en «jeg tror jeg venter litt», men skjønte fort at det var nå eller aldri. Det var flere som gjerne tok den som var tiltenkte henne), var det bare å gå videre mot neste topp.
Muffinsspising i blåsten
Nesten ikke oppstilt
Vakker utsikt fra Midtre Tverrbottinden (den første av dens 3 topper)
Her må jeg komme med en innrømmelse. Vi gikk litt surr i toppene. Pinlig. Og jeg vil bare få sagt at det ikke kun var min feil, selv om jeg hadde kart. Det ble diskutert. Vi tok feil. Feilen var også ganske grov. Vi trodde nemlig vi hadde vært på Store Tverrbottind og kun hadde Vestre igjen, men så viste det seg at det vi trodde var Store var den siste av den Midtre. Forvirret? Det var vi også.
Yre av turglede! På den siste av toppen til Midtre Tverrbottind
Går lett i dag! Til høyre bak Hilde ser man Store og så enda lenger til høyre Vestre Tverrbottind. Helt dit bort skal vi.
Gorm tar av for å få det mest spektakulære filmklippet. Alt for kunsten!
Fint på denne toppen også. Jeg kan bare anbefale å ikke navigere etter et 1:50000 kart, men gå for f.eks. 1:25000 i stedet. Lett å bomme litt viser det seg.
Her tror vi at vi har tikket av Store Tverrbottind og legger ivrig i vei mot det vi tror er siste topp.
Slett ingen dum dag å være på vei videre
På vei fra siste topp på Midtre – mot Store
Vi fant noenlunde le, på kanten ned mot Søre Illåbrean. En litt luftig, men veldig vakker lunsjplass.
Vi har fått mat og da gjør litt feilnavigering ikke så mye
Hilde er like blid
Gorm litt usikker
Lunsj i mektige omgivelser
Etter lunsj gikk vi opp på Store Tverrbottind. Det var først her vi oppdaget at vi hadde enda et fjell igjen før turen var over. Takket være et par vi møtte på toppen. Igjen ganske pinlig.
Jeg later som ingenting og tar en selfie. Blir liksom aldri feil.
Utsikten mot de Midtre toppene. Og der går paret som opplyste oss om feilen. Takk.
En blidere gjeng skal det letes lenge etter!
Vi hadde heldigvis ikke brukt opp alt av futt opp det vi trodde var siste kneika, og hadde mer krefter igjen i beina. Ny topp skal bestiges! Vestre Tverrbottind står for tur.
Som bildet under viser er toppen to-delt og består av 2 topper på henholdsvis 2110 og 2113 moh. De fleste synes det holder med den første toppen. Den er kun 3 meter lavere enn den som ligger utenfor – og mye enklere å nå.
En lokal variant av Trolltunga. Den observante vil se at jeg står på spranget til å hoppe inn på trygg grunn. Det var nemlig en sprekk i fjellet rett bak meg. Skjelven ja!
Utsikt som gir sjelefred
På vei mot toppen.
Det ble litt mer luftig – på flere måter – opp mot siste toppen. Greit med en støttende arm når man begynner å bli skjelven i beina.
Tony forklarer veien videre.
Hilde med Leirdalen i bakgrunnen
Midtre- og Store Tverrbottntindan i bakgrunnen. Breen er Søre Illåbrean.
Litt kald, men ganske happy. Her er jeg hjemme. Blant stein, fjell, vakker natur og veldig gode venner. Vanskelig å se for seg hva som kan gjøre livet bedre enn dette.
Fjellrypa Hilde i sitt rette element
Den ytterste toppen var det kun gutta som tok. Det ble for luftig – både på grunn av sterk vind, og på grunn av flere 100 meter ned på hver side av «stien» ut dit. Like fin utsikt fra den toppen vi jentene stoppet på.
Gruppeselfie; Monica, Hilde og Heidi
For å dokumentere at gutta faktisk var der ute får dere her et bildebevis:
Littegrann luftig ja
Puh! Over cruxet – og fremdeles i god behold
Ståle syntes dette var helt greit
Gorm, Tony og Ståle
Dagen begynner å bli lang og vi har begynt å drømme om den lokalbryggede ølen de tilbyr på Jotunheimen Fjellstue. Ikke jeg da, jeg drømte om et glass duggfrisk hvitvin. Men ned noen 100 høydemetere skal vi før turen er over. Vi krysser fingre for at alle knær og ankler takler utfordringen, men først litt mer mat.
Brødskiver smaker utrolig godt på tur!
Oida… enda en selfie!
Med sitterunderlag og denne utsikten kan man nyte maten
Spennende nedstigning fikk vi også
Vi møtte på lokalbefolkningen på vei ned. Lederen ble kjapt døpt «Two-face». Wonder why?…
Two-face and her gang
Når vi nærmer oss «mål» (les: bilen) er alle stille, konsentrerte og fokuserte på å sluttføre. Ikke noe behov for pauser nå. Nå skal vi i bilen og så var det den ølen da…
Bakken – best i nedoverbakker.
Vakre høstfarger i fjellet
Monica er glad vi er ved bilen igjen
Ah! Nok en fantastisk fin tur med denne gjengen! Jeg priser meg lykkelig.
Fredagens tur ble foreslått av min kjære. Vi skulle gå opp Steindalsnosi, så over til Fannaråki, og ned til Turtagrø. Det var først når vi stod på toppen av Fannaråki at han pustet lettet ut. Mannen skjuler nervøsitet godt – det skal han ha.
Ettersom vi ikke skulle gå en rundtur, men mer enn u-formet tur måtte vi bruke to biler. Den ene ble plassert i nærheten av Turtagrø, den andre ble parkert ved Sognefjellsveien (se grønn markering på kartet over).
Bilen parkert ved Sognefjellsveien. Vi er i gang og sola skinner!
Dagens første delmål sees oppe til venstre
Det ser ut som jeg løper. Fake news!
Turen opp Steindalsnosi har vi også tatt på vinterføre (se her for inspirasjon til en flott vintertur). Da kjører man ned fra toppen innerst i «skåla» der man faktisk også nå kan se snø.
Etter den første bakken opp fra bilen, som for meg var en litt brå start på morgenkvisten (denne kroppen liker det bedre når jeg kan varme opp i flatt terreng et par timers tid), var det fint og lett å gå over ryggen – til vi igjen skulle oppover. Det var relativt fin ur oppover. Ganske så stabil og grei å gå i. Godt med varder var det også.
Gutta i fint driv oppover mot toppen av Steindalsnosi
Frisk og sunn ungdom i fjellet
Spreke tur- og alltid-venninne Hilde – nesten på toppen
Jeg må bare si det; SUKK! Norge er så vakkert at jeg blir helt skjelven i beina! Til tross for mye stein som kan være krevende å gå i er det å skue utover landskapet, særlig når man kommer opp i høyden, magisk. Det gir en uendelig ro i sjela. Stillhet. Fjell så langt man kan se, frisk luft, ro. Ren magi.
«No ser eg atter slike fjell og dalar»…
Så var vi der. Steindalsnosi 2025 moh.
På toppen av Steindalsnosi 2025 moh
Det var litt surt på toppen, så etter et hastig inntak av mine hjemmebakte eplemuffins (litt flate etter å ha ligget i en pose i sekken) satte vi kursen videre mot Fannaråki. Denne adkomsten er det tydeligvis ikke så mange som bruker. Ingen T-merking, ingen tydelig sti. Mye løs og ustabil ur. Vi var alle litt skeptiske – han som foreslo turen mest av oss alle. Vi skulle også gå ca 180 høydemetere ned før vi skulle opp igjen vel 200 høydemetere. Fra denne avstanden så det også ut til å være en del snø. Spennende!
Laaangt der borte på neste topp kan Fanaråk hytta skimtes
Løs ur kan være utfordrende, men Hilde smiler lettet over å ha klart også denne nedfarten med glans
Men – det ser stort sett alltid verre ut på avstand. Ura ned fra Steindalsnosi ble forsert uten uhell og så skulle vi bare opp igjen.
Tony skuer mot toppen. Er det mulig å komme opp?…
Gutta velger ulik tilnærming mot toppen
Flott dame i vakker natur
I starten var det flott svaberg å gå på. Herlig etter den løse ura. Så gikk det over til store faste steinblokker og morsom klyving. Vi vant høydemetere i en fei.
Bare smil og glede!
Grunnen til at min kjære var litt spent på denne turen var at han hadde lest, men unnlatt å fortelle oss andre, at det visstnok var et litt luftig opptak helt på slutten, før man kommer opp til Fannaråki. Her nærmer vi oss, og «guiden» er litt bekymret for at vi må snu…
Hilde spretter opp den siste knausen
Han hadde ingen grunn til bekymring! Opptaket opplevdes ikke uoverkommelig og vi kan alle anbefale denne turen.
Før vi visste ordet av det stod vi på toppen av Fannaråki!
Gjengen på toppen av Fannaråki
På toppen av Fannaråki (2068 moh) er det visstnok tåke 310 dager i året. Vi hadde med andre ord kjempe flaks som traff på en av dagene uten.
Fannaråkhytta
Etter en kort matpause inne i hytta hvor vi benyttet anledningen til å kjøpe oss litt nytraktet kaffe, bar det nedover igjen. Nedfarten var estimert til 3,5 timer og vi begynte å bli redde for å ikke rekke middagen på Jotunheimen Fjellstue. DET er nemlig noe man ikke kommer for sent til.
Så vi satte i vei. Jeg må nok innrømme at jeg synes det var MYE morsommere å klyve opp på baksiden enn å traske ned normalveien. Stien er full av løs grus og småstein som gjør at man hele tiden må passe på for å ikke skli og tråkke feil. Enda en grunn til å velge den andre veien opp.
Gorm på vei ned stien fra Fannaråken
Team KavliBakken ❤
Den siste delen av turen går på grusvei. Denne er vel et par kilometer – og oppleves som en ren transportetappe, men naturen er det ikke noe å si på. Vakkert!
I enden av veien er dagens mål
Vi var ved bilen på i underkant av 2 timer. Det var tydelig at middagen fristet! NB! Skal man gå helt til Turtagrø er det nok ca 20 min til.
Turen oppsummert:
Tid: 6 t med pauser
Lengde: 13,34 km
Høydemetere: 1008
Veldig fornøyde med dagens tur! Fannaråki sees i bakgrunnen.
Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.
Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.
Team KavliBakken koser seg i soveposene
Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!
Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!
Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!
Det er august og Skåla Opp går av stabelen i Loen. Vi skal tradisjonen tro være med på norges lengste motbakkeløp som i år arrangeres for 17. gang. Dette blir min 7. tur opp fjellet. Værmeldingen er forferdelig.
Løpet går fra Tjugen camping som ligger på ca 20 meter over havet og avsluttes på Skålatårnet – 1848 meter over havet. Det er altså ca 1800 høydemetere fordelt over 8 km man skal kjempe seg opp – på kortest mulig tid. Jeg stiller i trim-klassen og kan rusle så sakte jeg vil. Nå har det seg sånn at jeg finner litt motivasjon i å forsøkt å slå tidligere personlige rekorder så det blir vanligvis lite rusling. I år har jeg imidlertid ingen ambisjoner. Det har vært så som så med trening på meg, så jeg har bestemt meg for å ikke stresse. Ta livet med ro – men opp skal jeg – selv om jeg vet det kommer til å bli vondt. Veldig vondt, i ganske lang tid.
Lørdag morgen går jeg de 2 km fra hotellet inn til start. I det jeg har fått startnummer og klar til avgang runger speakeren stemme over startområdet. Målgang er flyttet fra toppen ned til Skålavatnet på grunn av værforholdene. Den første tanken som slo meg var; «Åh nei! Og jeg som spise så mye dessert i går – nå får jeg ikke forbrent alt sammen! Turen er for kort!». Ja, jeg spiste faktisk SÅ mye dessert! Tabbe. Men – det blåser kuling, er kastevind, plaskregn og ned mot null grader på toppen. Det er ikke forsvarlig å sende 1500 mennesker opp dit. Gode eller dårlige nyheter for meg? I dette været – gode! Så absolutt gode! Nå må jeg «bare» gå opp 1100 høydemetere over 5,2 km (gjennomsnittlig stigning på 21, 5%). Helt greit. Det blir garantert tungt nok.
Det er som tenkt like tungt å gå oppover i år som i tidligere år. Man møter motbakken med en gang og jeg får syre i leggene etter ca 100 meter. Deilig. Når jeg går der i regnet og vet at jeg skal ha det litt vondt de neste par timene så kommer jeg på at jeg skal trene på å smile når jeg lider. Når man smiler skal man visstnok lure hjernen – og kroppen – til å tro at den har det bedre enn den har det. Så jeg bestemmer meg for å smile. Jeg «faker» et smil, jeg sier blidt hei mens jeg smiler, og vekselvis gliser jeg muntert til alle jeg treffer på veien – og noen ganger uten at jeg treffer noen også. De fleste lyser opp i et smil til svar. Da ga det kanskje dem et lite boost også? Vinn vinn! Andre så på meg som om jeg var en tulling det hadde klikket for. Jeg antar at de var helt ukjent med det å smile og mest sannsynlig trengte mer trening før de fikk det helt til. Øvelse gjør mester.
Drikkestasjon på ca 600 moh
Målet skimtes i kanten der oppe
Jeg trasket oppover gjennom skogen, smilte, gliste, vekslet noen ord med noen her og der, og kjente plutselig på at det ikke var så påtatt å smile. Det var heller ikke så vondt å gå som jeg hadde fryktet. Kanskje det hjalp med denne smilingen? «Fake it till you make it» liksom.
Det var altså så vått, vindfullt og kaldt!
Været ble verre og verre jo høyere opp jeg kom. Et par ganger kom det kastevinder som dyttet meg ut av stien. Jeg måtte stoppe helt opp, krøke meg sammen og vente til vindkula var over før jeg klarte å gå videre. Hetta på regnjakken ble dratt så langt ned som mulig for å unngå å få kaskader av regn mitt i fjeset. Vannet sildret og rant godt inn over alt. Det ble å stirre rett ned i stien. Alle jeg møtte hadde det på sammen måten. Det ble vanskelig å få smil i retur, men det var greit. Mål nærmet seg raskt. Nå ville jeg ha det hele overstått.
Medalje er tingen!
I mål fikk jeg medalje. Jeg var så søkkvåt som jeg aldri før har vært. Skiftet til tørt tøy bak en stein uten særlig ly for verken vind eller regn, men marginalt tørrere ble jeg jo. Bortsett fra på beina. Det tok vel 4 sekunder før de tørre sokkene var like våte som de jeg nettopp tok av. Kaldt!
Eliten spurter i mål!
Så begynte ventingen på min kjære. Det var kaldt å stå i vind og regn og vente og vente mens tennene klapret og kroppen ristet. For å få tankene over på noen annet brukte jeg litt energi på å heie eliten i mål. Det var ikke store heiagjengen i år. De aller fleste hadde klokelig bare rasket med seg medaljen sin og styrtet ned igjen så fort de bare kunne.
Tony prøver å løpe uten å være i nærheten av de søkkvåte klærne. Neste år blir det ull.
Det lides og det skiftes så fort det lar seg gjøre når fingrene er numne av kulde.
Etter en liten stund kunne vi også heie Gorm og Rune i mål.
Gorm i farta
Rune langer ut. Snart i mål!
Etter livsnødvendig skifting gikk vi nedover igjen. Jeg kjente ikke føttene mine de første 2 km, men det kom seg etter hvert. Da ble det også tid til litt hygge.
Blåbær!!
Kjæresten min og jeg
På vei ned igjen
Det obligatoriske «Velkommen til Dals att!»-bildet
Tilbake på hotellet ventet en kald dusj (det er jo ikke varmt vann til alle…) og tørre klær. Ingen grunn til å fake et smil lenger. Smilet var nå helt naturlig. Slitent, men helt ekte. Skal ikke se bort i fra at vi prøver oss igjen til neste år. Håper da på litt bedre vær.
Forrige lørdag arrangertes «Nesaksla Opp» i Åndalsnes. Min kjære mann og hans «partner in crime» Gorm kastet seg med i siste liten. Jeg kjente ikke sneven av lyst til å trene med startnummer på brystet og kunne ikke overtales til å delta.
Derimot kjente jeg stor lyst til å shoppe og spise. Heldigvis var min gode venninne Hilde ikke vond å be.
Vi spiser organisk «Kraftkar» burger på Sødahlshuset. Anbefales!
Søndag derimot – da var jeg rastløs og syntes jeg hadde sittet stille lenge nok. Det kriblet i beina etter å komme meg ut – og oppover! I Åndalsnes er da Nesaksla et veldig naturlig, kortreist valg, så jeg la ivrig i vei.
Nå gikk jeg ikke veldig fort oppover, men passerte allikevel alle andre som også var på vei oppover. Riktignok var dette turister som mest sannsynlig ikke helt visste hva de hadde begitt seg ut på, men man får ta de «seirene» man kan få. Det er ikke så mange av dem for tiden.
På veien opp til toppen passerer man det spektakulære utsiktspunktet «Rampestreken». Det er ikke for de med høydeskrekk! Denne gangen lot jeg være å gå utpå (det var noen der…), men det kan anbefales som kortreist turmål hvis man er i traktene. Kun 400 høydemetere fra sentrum.
Populært turmål. Man kan skrive seg inn i boka
Turen min gikk videre mot toppen.
Det blåste og småregnet og var ganske så surt mot toppen så jeg glemte helt å ta bilde av utsikten herfra.
Bildebeviset
Drøyde ikke lenge der opp i blåsten. Kun lenge nok til å få tatt den obligatoriske topp-selfien som bevis på at jeg ikke snudde halvveis.
Her er et bilde fra utsikten lenger nede da. Ikke så ille det heller.
Utsikten innover Isterdalen mot Trollstigen
Utsikten utover Åndalsnes og fjorden
Ned kommer man på halvparten av tiden man brukte opp.
TurBakken 