Etter en deilig – og stor – frokost med både rykende ferske lefser og omelett laget av de søteste damene, venter enda ett av høydepunktene på turen – Petra!
Dette var den siste etappen vi gikk på Jordan Trail og stien tok oss nok en bakvei – denne gangen inn til Petra.
Med på turen fikk vi en ny guide. Safa var fremdeles med oss, men vi måtte også ha med en guide med de rette sertifiseringene for guiding i Petra. Mahmoud var vår mann. Strenge regler – høye forventninger.
Petra-guidenForventningsfull gjengIngen gretne morgenfugler her
Dagen startet med en energisk spasertur tilbake til Lille Petra. Her ble det tid til litt snikfotografering av beduinmenn. Ja, jeg vet det, det er jo ikke bra, men fristelsen ble for stor. Flere med meg fikk assosiasjoner til Jack Sparrow. Tenk om Johnny Depp hadde kommet ruslende. Det hadde vært en overraskelse!
Dagens andre etappe gikk bakpå et lasteplan. Morgenfriskt, småkaldt og luftig. Vi er alle godt pakket inn.
Vel ute av buss-jeepen var det bare å stramme skolissene og rette ryggen for dagens første motbakke. Vi skulle gå mot Addeir (klosteret).
Disse ble skuffet over at vi ikke heller ville ri en tur
Stien tok oss over flere høye fjellpass med stupbratte fjellsider over oss og dype kløfter under oss. Den slynget seg på smale fjellhyller og i trange slukter. Dette var en del av veien som i tidligere tider ble brukt av kamelkaravanene. Den gang da var ikke stien tilrettelagt med trapper og murer som nå. Ikke skjønner vi hvordan de tok seg frem her!
Midt i stien fikk vi se fossiler etter sjøgress! Underlig å tenke på at det en gang var havbunn der vi stod.
Veien klamrer seg videre under fargerike utspring og på smale hyller før den når et skjult platå høyt over den imponerende avgrunnen til Wadi Siyyagh.
Ikke verdens beste bildet det du ser her under, men poenget med bildet er fjellet over hodet til Marit og Line. Fjellet heter Jebel Harun og er det høyeste punktet i nærheten av Petra med sine 1350 moh. På toppen av fjellet finner man en helligdom, som er det antatte gravstedet til profeten Aaron, broren til Moses. Dette er det – utrolig nok – enighet om blant jøder, kristne og muslimer!
På vår vei videre snublet Safa og jeg over Jordans nasjonalblomst! Det var nesten så Petra-guiden Mahmoud ikke trodde på oss da vi fortalte det. Det er visstnok er helt feil sesong for den. Her er den da allikevel på vei opp av sanden – «the black Iris».
Så dukket plutselig Al-Deir, (Monastery) opp. «Klosteret» er Petras nest mest kjente bygning og er fasaden til en nabateisk kongegrav. Bygningen ble trolig brukt som kloster i den bysantinske perioden, derav navnet.
Al-Deir, (Monastery/Klosteret)
Bygningen er imponerende stor og forseggjort – og ikke minst velbevart. Tenk at vi får oppleve dette, nesten helt uten andre turister. Trist for Jordan – fantastisk for oss.
Her må det (også) tas litt bilder!
Etter drikkepause, fotosessions for alle damen, biopause med mer er det tid for å gå videre. Bare ett gruppebilde til først.
Nabateer-trapper, med nye muligheter for shopping på hver avsats, fører oss ned til det gamle Petra.
Det er mange trapper å gå ned og mye å se på. Her finner vi både upraktisk antrukne turister, mer kledd for fotoshoot enn for 400 høye trappetrinn i motbakke, esler med og uten slitne upraktisk antrukne turister (vi anbefaler selvfølgelig tursko og sekk), butikker, kaféer og vakker natur.
.
De lokale drosjene
Så er vi nede i Petra og det er tid for lunsj.
Etter lunsj fikk flere seg en overraskelse. Det var mer å se! Vi var allerede stappfulle av inntrykk og dagen var ikke halvgått. Der vi stoppet for lunsj var vi så vidt kommet inn i bakgården til dette fantastiske stedet.
Eldgamle ruiner og eseldrosjer
Det som i dag er synlig er estimert til å være 25% av den opprinnelige byen. Sagt på en annen måte – 75% er enda ikke utgravd! Vi gikk storøyde og andektige rundt i severdighetene og det var ikke fritt for at jeg følte meg bittelitte grann som en uopplyst molbo fra nord. Den kunnskapen nabateerne besatt for 2000 år siden er imponerende!
Petra var opprinnelig kjent av dets innbyggere som Raqmu. Byen ligger i en skråning i fjellet Jebel al-Madhbah («Alterets fjell»), som utgjør den østlige siden av dalen Arabah, som går fra Dødehavet og til Akababukten. I henhold til Hieronymos fra Kardia ble navnet «Petra» gitt av greske handelsmenn som observerte at byens innbyggere om våren praktiserte ofringer til en guddom på en stor stein, det vil si en petra. Det er antatt at stedet har vært bosatt så tidlig som 9 000 f.Kr. og at Petra muligens var etablert på 300-tallet f.Kr. som hovedstad for nabateere.
Wikipedia
Stedet har vært på UNESCO sin liste over verdensarvsteder siden 1985. UNESCO har beskrevet byen som «en av de mest dyrebare kulturelle eiendeler i menneskehetens kulturarv.» (Store norske leksikon).
For 2000 år siden var Petra en metropol med mer makt enn Damaskus. Byen var imponerende med palasser, store vannanlegg og hager. Den hadde et enormt tempel og amfiteateret hadde plass til 4000 tilskuere. Store riker reiser seg og faller. Petra ble etter hvert erobret av romerne, rammet av jordskjelv og styrtfloder og til slutt glemt. Først i 1812 ble byen gjenoppdaget av en sveitsisk oppdager ved navn Johann Ludwig Burckhardt.
Gøy med sightseeingVakre tak
En av varene nabateerne handlet med var frankincense (gummiharpiks). De handlet også med røkelse og myrra. Jeg kjøpte meg en ny julekule til juletreet mitt.
Vi falt for fristelsen til å få litt eksotisk kullsminke. I Jordan går både kvinner og menn med denne typen sminke, som skal gjøre det lettere å se i sterkt solskinn. Jeg testet det ut. Trengte ikke solbriller resten av turen.
Mahmoud fikk til slutt revet oss løs fra bodene med sminke, smykker og suvenirer. Vi hadde mer å se.
Først ut var det fantastiske amfiteateret som hadde hatt plass til 4000 mennesker. Hele amfiet er hugget ut av fjellsiden. Dette er, i følge http://www.visitpetra.jo det eneste amfiet i verden som er bygget på denne måten. Nabateerne begynte å jobbe fra toppen og arbeidet seg møysommelig nedover. Det må ha tatt tid!
Det fantastiske amfiet i Petra
Vi går videre forbi en nylig utgravet «villa» og flere graver.
Vi har igjen følge med turist politi
Og så er vi ved det mest kjente landemerket i Petra; Al-Khazneh (the Treasury/skattkammeret). Skattkammeret er antatt å være et mausoleum for kong Aretas IV og ble i 2007 annonsert som ett av Verdens sju nye underverk.
Vi tok en pause her for å høre litt om historien, teoriene om skatten som mange trodde befant seg i urnen på toppen, og som forklarer hvorfor mye av fasaden er pepret med kulehull. Traff man godt kunne jo urnen knuse og rikdommen strømme ut over de heldige.
Jeg var her
Underlig hvor fristende det er å komme tett på en dromedar. Men de kan også bli litt vel nærgående!
Vi tok veien ut gjennom al-Sīq, «sjakten». Denne skulle vi se nærmere på dagen etter, så vi gikk i radig tempo. Noen hadde gått mer enn en overtråkket fot hadde godt av og tok en golfbil til hotellet.
Ute av den omtrent 2 km lange sjakten har vi igjen ett lite stykke på vei før vi nådde hotellet vårt i Wadi Mousa (Moses dal).
Wadi Mousa
Fremme på hotellet gikk vi rett i baren. Man blir så tørst av å være ute hele dagen!
«One night in Petra»
Vi rakk også en dusj og ett klesskift før middag. Jentene kler også flagrende kjoler.
Wadi Mousa by night
Nok en spennende og innholdsrik dag var over og vi sukket alle henført av alle opplevelsene og inntrykkene.
God natt!
Den neste dagen skal vi utforske Petra mer før vi setter kursen mot Wadi Rum. Bli med oss videre på turen!
Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:
Den neste etappen på Jordan Trail gikk fra leiren vår i Ghbour Whedat til Lille Petra. Turen er på 14 Km og vi skulle opp og ned ca 600 høydemetre.
Denne morgenen ble vi servert omelett til frokost! Det var det ingen som hadde forventet her ute i vår «wilderness camp» og det var ikke fritt for at det ble jublet litt!
Leith er fornøyd med reaksjonen til dameneHer står vi i kø og tripper
Det er god morgenstemning i campen; de sminkes, tøyes og bøyes, pakkes, pusses tenner – alt samtidig som campen rigges ned.
Vi fortsatte fra leiren vår i Ghbour Whedat med godt humør, en støvete vei under oss, smil i fjesene og sol fra en skyfri himmel over oss. Vinden vi har blitt advart mot uteble også denne dagen.
Underveis ser vi flere beduin bosetninger og sannelig ble det også muligheter for litt shopping. Den lokale gjeterdamen får avsetning på håndarbeidene sine og vi går videre med litt tyngre sekker og litt lettere lommebøker.
Damen solgte nydelige håndbroderte mapper i vakre farger
Videre herfra gikk vi gjennom partier med fantastiske farger på fjellet. Fargene kommer av de ulike mineralene som er i sandsteinen. Gult = sulfid, grå = jern + silica, bronse/lilla = kobber og jern, rød = jern, hvit = silica (silisiumoksid) og blå = magnesium. Her må noen som kan dette bedre gjerne korrigere meg. Guiden snakket fort på engelsk med arabisk accent. Noe kan ha blitt borte i oversettelsen. Uansett – akk så vakkert!
Det er en varm dag. Salttabletter er inntatt, vann drikkes så ofte og mye som mulig, men ingen klager. Hjemme fryses det.
Sebrastein Fjellet ser ut som det smelterMan føler seg liten ved siden av slike fjellformasjoner
På veien passerer vi også ruiner fra Nabateernes tid, med vin- og olivenpresser, akvedukter og andre eldgamle vanninfrastrukturer. Dagens løsninger er unektelig mindre vakre der rørene i blå og sort plast slynget seg gjennom landskapet. Hva de kunne og visste for 2000 år siden!
Da vi kom til denne grønne flekken i det ellers så golde landskapet var det unektelig litt godt å se noe grønt igjen. Kontrasten mellom de frodige vekstene og de røde og gule fjellene var vakker.
I akkurat dette området dyrket de granatepler, oliven og pomelo.
Bilde nummer tre i karusellen under viser den eneste vannpytten vi så under hele turen. Utrolig nok var det kun det ene eselet som ville drikke. Hvor de har fått vann fra ellers på turen er et lite mysterium.
Vi hadde et stykke igjen til Lille Petra og flere begynte å kjenne på såre føtter. Under ett tre ble det plastring av føtter mens vi spiste dadler og nøtter.
God stemning til tross for diverse gnagsår
Den med flest gnagsår fikk haike med eselet. Det var ikke fritt for at Line følte seg litt som Maria på vei til Bethlehem.
Vi andre vandret videre med apostlenes hester, mens landskapet igjen var i endring.
Området vi gikk gjennom var flatere og mer som en ørken. Varmt, støvete og goldt, med tørre gresstuster og små busker.
Oude og Line rir inn i villmarken
Og i dette knusktørre landskapet, dukket det plutselig opp en krokus! Naturen er fantastisk!
Så var det var tid for lunsj og en beinstrekk. Det var så fantastisk å sitte der og se utover landskapet mens tærne viftet fornøyd i sola. Godt liv!
Vår tid med Oude, Jahir og eslene hadde nå kommet til slutten. Dit vi nå skulle kunne ikke eslene gå. Vi takket for følge og ønsket dem god tur tilbake til start. Fine folk, søte esler.
Vi takker så mye for følget!
Vi næret oss nå dagens mål, Lille Petra. Men først skulle vi klyve og gå gjennom en vakker dal.
Stien vi gikk tok oss bakveien inn i Lille Petra, også kjent som Siq al-Barid som betyr den kalde canyonen.
Vi fikk virkelig følelsen av å gå inn baktrappa som også var gjemt bak trærne
Det første vi kom til var en kafe-butikk. Det ble hvilt, drukket granateplejuice, kost med katter og lagt igjen litt penger.
Lille Petra er også på Unescos verdensarvliste. I likhet med Petra ble stedet sannsynligvis bygget på høyden av nabateeisk innflytelse i løpet av det 1. århundre e.Kr. Selv om formålet med noen av bygningene ikke er klart, mener arkeologer at hele komplekset var en forstad til Petra, og skulle gi husrom til handelsmenn på Silkeveien. (Wikipedia, Store Norske Leksikon).
Det første Line gjør i Lille Petra er å tråkke skikkelig over. Akkurat når det ikke var esler lett tilgjengelig. Ikke isposer heller. Coca-cola fikk duge. Og en taxi. Vi andre trasket de siste kilometerene langs en vei og var veldig lykkelige da vi kom frem.
Brus gjør susenJuhu! Vi er fremme!
Vi overnattet i en flott beduinleir rett utenfor Lille Petra. Teltene hadde eget bad med dusj! Det ble også nok en solnedgang på oss fra en knaus bak campen. Det var ikke noe å si på stemningen denne kvelden heller.
Utrolig nok kom alle seg ned fra knausen igjen i god behold. SÅ lystig ble det at det ikke var en selvfølge.
Middag
Etter nok en fortreffelig middag ble det en avslappende kveld. Gruppa var positivt preget av mange kilometer i beina, latter, sol og mange inntrykk. Det var god stemning, massasje for de heldige og vannpipe for de «modige».
God natt fra Lille Petra!
Neste etappe på Jordan Train går fra Lille Petra til selveste Petra. Dette er en del av turen du absolutt bør få med deg!
Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:
Den andre dagen på Jordan Trail skulle vi gå fra campen vår i Furon til en ny teltcamp i et område som heter Ghbour Whedat, en tur på 17 km. Vi skulle opp 750 høydemetere og ned 920 høydemetere.
Dagen startet imidlertid med frokost, festing av skjerf på hodet, tannpuss, te eller kaffe og nedrigging av campen.
Effektiv nedrigg av campBare bittelitt morgentrøtteJordansk brød med krydder og oljeHilde får litt bistand Sekker på!
Hjelperne våre fraktet telt og alt utstyr til neste camp mens vi går den naturskjønne ruten. Turistpolitimannen var sliten og valgte å sitte på med en av bilene. Hvordan han hadde tenkt å passe på oss derfra er noe uklart.
Imponerende hvor mye man kan få plass til i en jeep!
Vi gikk fra Furon og fortsatte forbi Ras Al-Feid mot Ghbour Whedat. Stien vi fulgte har tradisjonelt blitt brukt av beduinske gjetere og førte oss gjennom de majestetiske Sharah-fjellene. På veien møtte vi på gjetere med esler, hunder og store mengder geiter.
Oude fortalte meg at når gjeterne stopper eslene, så stopper flokken med geiter og holder seg rundt dem. Når vi gikk forbi med våre esler ble det derfor litt kaos. Geitene begynte å følge etter feil esler. Litt ekstra jobb for gjeterne, men alle smiler og vinker og er vennligheten selv.
Vi klatrer gradvis oppover bakkene og utsikten over ørkenen er imponerende. Hver sving på veien avslører et nytt, spektakulært panorama.
Underveis får vi demonstrert «såpebusken». Gnir du hardt og ganske lenge på den og så tilsetter litt vann, skummer den faktisk – og luktet litt godt. Det så lettere ut enn det var.
Vi mistenker at Anita fikk litt lite såpebusk å jobbe med
På vei opp fjellet forteller Safa en historie om en ung gjeterkvinne. Hun bodde med mannen sin i hulen du kan se mellom Safa og Oude i bildet under. Gjeterkvinnen var gravid og fødte en sønn alene ute i fjellene mens hun passet på geitene. Det høres jo trist ut og og når man ser hulen tenker man at ja ja, det var vel hundrevis av år siden. Neida! Denne kvinnen var moren til Oude (som er sånn ca 30 år) og det var faktisk storebroren hans som kom til verden på den måten. Aldersforskjellen dem i mellom var 45 år, så da kan dere jo regne ut når dette var. Så lenge siden er det ikke. Eller?
Hulen i bakgrunnen mellom Safa og Oude
Jeg forsøkte i starten av turen å gå midt i gruppa, men fikk stadig vekk en av damene krasjene inn i ryggsekken når jeg stoppet for å ta bilder. Ganske raskt ble jeg derfor halen i gruppa og ble gående bakerst mens jeg sukket henført. Steinformasjonene og fargene tok pusten fra meg. Kameraet gikk varmt. Jeg gliste, tok bilder, smilte mot sola og nynnet fornøyd.
Se på dette artige fjellet som deler seg opp i kakestykker!
Et stykke opp i motbakkene fulgte vi et gammelt elveleie med morsomme lagdelte formasjoner. Her tok vi også en pause i et blankpusset parti av elveleiet.
Lag på lag ElveleieBlide!Ann-Cathrin og Hilde poserer. Jeg er mer opptatt av å klatre, men au! Ekstremt røft fjell!
Vi trasket rundt og så vel ikke så mye ned før vi ble gjort oppmerksomme på noen spor i steingrunnen under oss. Dinosaurspor! Jeg gjentar; spor etter en dinosaur!
Fine dinosaurspor forstenet for ettertiden
Hvor mange millioner år siden denne lille dinosauren trasket her og satte spor etter seg skal jeg ikke prøve å gjette, men det var unektelig en fantastisk opplevelse å få se og kjenne på sporene. Hvordan så det ut her den gangen? Jeg ble helt andektig. Jeg har tatt på dinosaurspor – og børstet også ut litt rusk fra det ene sporet. Nevnte jeg at jeg har tatt på dinosaurspor?
Naturen fortsetter å forundre, trollbinde og overraske!
På dagens høyeste punkt ble det pust i bakken, te og mer utsikt over Wadi Araba.
Oude brygger te til ossMarianne og AnitaLine, Hilde Marie, Hilde Lillian og MaritJupp – jeg var der også
Vi vandret videre med freidig mot!
På en høyde gikk stien innom en strategisk plassert borg, med utsikt over Wadi Araba, fra selveste Saladin sin tid! Korsfarernes edle motstander! (Jeg kan anbefale å lese mer om han – eller les serien om «Arn» av Jan Guillou).
Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb mest kjent som Saladin var en muslimsk politisk og militær leder av kurdisk opprinnelse som grunnla Ayyubide-dynastiet. (Wikipedia)
Line på ruinene av borgmuren
Da vi fortsatte gikk vi inn i nok et uvirkelig vakkert område av Jordan. Sandsteinen er formet av vann, sand og vind gjennom millioner av år og her gikk vi midt i et naturlig underverk. Jeg har ikke ord. Tro meg når jeg skriver at jeg aldri har sett maken. Og du må bare se bildene.
Kristine og jeg havnet i bakevjen da vi begynte å plukke med oss stein. Blir ikke for gammel for sånt!
Vi fortsetter til campen vår i Ghbour Whedat. Her venter Leith med varme, store smil, kald brus og hjertelig «Jahalla, jahalla!» til velkomst.
Se denne fine leirplassen! Leiren ligger mellom kunstferdig formet sandstein. Hull, groper, kanaler og sprekker setter fantasien i sving. Vi så packman, hodeskaller, elefanter, sopp, smilefjes og for ikke å glemme huset til Barbapappa (noen av dere er vel gamle nok til å huske han?) .
I camp nytes livet. Mens noen brukte dusjtelt og do-fasilitetene satt andre og lufter tærne, nøt kald drikke, avslapning og lattermild småprat.
Avslappet gjengGeit på vei inn i teltet Marianne organiserer utstyr Te i teltetEn velfortjent turdram inntas«Dusj» er digg
Turistpolitimannen lurer du sikkert å hvordan det gikk med? Han var dratt hjem da vi kom til camp. Norske damers turtempo – eller tur generelt – var ikke noe for han. Det var tydeligvis ikke SÅ viktig å passe på oss.
Livet er godt!
For å komme til stedet vi skulle se solnedgangen fra måtte vi klatre og klyve mellom steile klippevegger og spennende passasjer. Eller, vi måtte ikke, men det var en artigere tur, så da tok vi den. Sandsteinsklippene er gjennomhullet med grotter, groper og uimotståelige formasjoner å henge i, sitte på og krype sammen i. Tiden vi hadde var for kort til å utforske alt.
Vi rakk bare litt lek og fotografering før vi måtte ile videre. Solen var på rask vei ned, men vi rakk det. Sola senket seg og roen inntok gjengen.
Kristine og Oude i solnedgangenGode venninner og god stemning i solnedgangen
Da vi kom tilbake fra solnedgangsturen hadde våre gode hjelpere gjort campen om til en magisk 1001-natt drøm. Det var plassert lykter ved teltene, i huler og grotter i klippene rundt leiren vår og over hodene våre dukker stjernene frem en etter en. Det var så vakkert at tårene pipler. Rundt meg så jeg strålende smil og hørte lavmeldte sukk i skumringen. Det var ikke fritt for at det blinket i flere øyne enn mine.
Det var god stemning rundt leirbålet også denne kvelden. Hilde Lillian og jeg bød på Mashmallows og medbrakte pinner til bålet, som ble satt pris på både av lokale hjelpere og norske damer. Over oss var nattehimmelen spekket med stjerner.
God natt fra Ghbour Whedat!
Den neste etappen på vårt Jordanske eventyr går fra Ghbour Whedat til Lille Petra. Det er bare å bli med videre på turen!
Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:
Etter frokost kjørte vi i ca 2,5 time fra Madaba til Dana Village.
Det var unektelig litt trist å se de store mengdene med plast som lå overalt og spesielt nær tettbygde strøk. Nettinggjerder var helt dekket med opprevet plast blåst dit av sterke vinder. På jorder, gater og i alle grøfter lå det mengder med plast. Flere steder kjørte vi forbi søppelfyllinger som lå helt åpent i dagen. Med mye vind er det ikke så rart at plasten får herje fritt, men pent var det ikke. Bare trist. Flere med meg fikk en voldsom trang til å sette i gang en skikkelig Rusken-aksjon.
Heldigvis ble det mindre søppel og se til jo lenger unna folk vi kom.
På veien til Dana village ble det stopp for litt bunkring av drikke – og ganske mye shopping skulle det vises seg.
Her fikk vi også opplæring i hvordan vi fester de jordanske skjerfene kalt shumāgh. Det krever litt trening, men vi fikk god hjelp og etter hvert fikk de fleste dreisen på det. Snart var alle godt beskyttet mot sol og eventuell vind.
De svart-hvite skjerfene kalt keffiyeh er assosiert med Palestina, mens shumāgh, den røde og hvite varianten, oftere bæres av medlemmer av beduinsamfunnet og assosieres også med den Jordanske hæren.
Fremme i Dana Village ble vi lastet over i en pick-up for siste transportetappe før fotturen skulle starte.
Det var vindstille, varmen dirret i luften og alle måtte plutselig på do. Jeg tror det må ha vært spenningen over virkelig å være i gang med turen! Eventuelt ristingen i Jeepen.
Jordan trail
På tide å presentere Guiden vår Safa Muhi og eselførerene Oude og Jahir. Safa skulle være med oss hele turen, mens Jahir og Oude de første etappene. De var dyktige, blide og ekstremt opptatt av at vi skulle ha det bra alle tre.
Guiden vår Safa MuhiEselfører JahirEselfører Oude med eselet Jumea
Vi startet vår vandring på Jordan Trail ved Dana Village. Her skulle vi gå inn i Dana nasjonalpark (Dana Biosphere Reserve). Denne parken ble opprettet i 1989 og omfatter område Dana Village og Wadi Dana et område på 308 kvadrat kilometere.
Safa forteller om Dana nasjonalpark som vi nå skal gå inn i
Med på turen skulle vi også ha med oss en «tourist police». Nye regler i Jordan krever dette for grupper over 10 personer. Det myndighetene ikke har tenkt på er at personen som skal være med oss bør være i form til å gå. Ikke bare en kort rusletur, men langt. Safa kunne fortelle at vår politimann aldri hadde gått på tur før og at han var «both exited and terrified». Det har jeg ikke vanskelig for å tro. Han var også bevæpnet, med en «ikke veldig farlig pistol». Jeg undres. Han ble raskt gående bakerst.
Vandring vår på Jordan trail er i gang!
Det var godt å få i gang beina etter mye stillesitting på buss. Det var varmt, solen skinte fra en høy, knallblå himmel og terrenget var lettgått.
Artige geiter Selveste Turbobla Marianne passer på å hydre i varmenStrålende blide damerArtig fjell
Lunsjen ble spist med utsikt over Wadi Araba. Vidstrakt og vakkert.
Line med Wadi Araba i bakgrunnenOude sjenker teMarit og Ann-Cathrin Hilde Lillian og Hilde Marie
Nå begynner naturens kunstverk av sandstein å vise seg fra sin mer fascinerende side. Fotogen stein!
Spennende formasjonerUimotståelig å klatre rundt i disse fjellene
Etter lunsj går vi videre inn i nye fjellformasjoner. Landskapet endrer seg hele tiden og rundt hver sving høres «Oi!», «Åh! Se!» og «så vakkert!».
Da vi fløy inn over Jordan tenkte jeg at det jammen så veldig tørt, goldt, beige og ensformig ut dette landet. Jeg tok feil – og jeg innrømmer det gladelig! Den golde naturen er slett ikke beige og veldig langt unna ensformig. Joda, litt beige noen steder, men her er det også sjatteringer av gult, orange, lilla, sort, brunt, burgunder og grønt!
Spreke og blide damer
Vi går i fjellsider, ned i wadier, tørre elveleier, stier gått opp av beduiner og kameler, stier gravd ut av enorme vannmengder. Stien bukter og snor seg gjennom landskapet og for hver sving er det nye farger, nye formasjoner og mer å se.
Damene går i godt driv mens praten går. Turistpolitimannen sakker bakut og er snart en prikk i det fjerne, som en av eselførerene må ta seg av.
Vel fremme i Mansoura kunne vi ta av oss sekkene. Den siste etappen av dagens tur ble foretatt bak på en jeep, mens vi suste i vei mot solnedgangen.
Vi rakk akkurat å se solnedgangen i camp
Furon
I campen i Furon kom den første overraskelsen på turen. Singeltelt! Noen ble glade, mens Anita syntes det ble litt i overkant ensomt, spesielt når hun fikk det ytterste teltet. Med litt bytting av telt og vennlige og oppmuntrende tilrop gjennom tynne teltvegger, var smilet på plass igjen.
Anita smiler sitt sedvanlige store smilHilde Marie er fornøyd med teltetMitt! Felles telt og samlingsplass
Alt vel. I teltene hadde vi fått tykke madrasser og tepper og hodepute. Det eneste vi trengte å gjøre var å rulle ut soveposen. Luksus!
Kvelden senker seg, middagen ble servert, bålet flammet og norske damer trakk frem sangheftet. Etter et par norske slagere tok de lokale over og det ble enda lystigere.
Våre gode hjelpere bød på lokale hits.
Til og med tilløp til dans!
Natten senket seg og med den la også roen seg over campen. Teltene lå der som vakre fargerike perler på en snor og lyste innbydende. Sovepose kan være helt alright det.
I morgen venter en ny dag. Da skal vi gå videre fra Furon til Ghbour Whedat. Håper du blir med oss videre!
Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:
Vi har vært på en tur hvor opplevelsene har stått tett i kø. Den ene mer unik enn den neste. Vi har vært på tur i 10 dager, men har fått opplevelser for et langt liv. Bli med meg på tur til Jordan!
Dag 1: Avreise fra Norge til Jordan
Etter måneder med usikkerhet på om det virkelig ville bli tur, var det mildt sagt en intenst sprudlende og reise-yr gjeng som reiste fra Oslo denne kvelden! Vi hadde brukt så mye tid på å bekymre oss for uroligheter, stengte luftrom og verdens elendighet. Nå kunne vi endelig puste lettet ut og sette oss på flyet. Det ble tur til Jordan!
Kristine, Lise S, Anita, Anne Karine, Hilde M og MaritLise Sofie og Lise Anne Karine, Line og BeateAnita og Ann-CathrinHilde Marie og HeidiHilde Lillian, Ann-Cathrin og bare Hilde
Reisefølget var (nesten) samme gjeng som jeg var i Sør-Afrika og Drakenbergfjellene med i 2022. (Vil du lese om den turen; ta en titt under Afrika-fanen). Turarrangør var også denne gangen (selvfølgelig!) Turbobla. Har du lyst på tilsvarende tur som vi tok etter å ha lest denne bloggen; meld deg på!
Reisen dit
Turen ned ble noe seig. Turkish Airlines kansellerte alle nattflyvninger til og fra Amman, hvilket betydde en lang stopp på Istanbul flyplass. Vi forsøkte å sove et par timer. Lettere sagt enn gjort på en flyplass som aldri sover. Her jobbes det med vedlikehold natten gjennom. Lyden av vinkelsliper på fliser og metall er ikke å anbefale som sovemedisin. Det smarte er å gjøre som Anita og omfavne situasjonen. Det var gratis vin og mat i loungen. Blir ikke feil da å forsynes seg med hvitvin og raspet gulrot klokken 2 om natten!
Dag 2: Ankomst Amman og vektløs i Dødehavet
I Amman ble vi godt tatt imot og trygt fulgt gjennom immigrasjonsprosessen. Det var bare å stille seg på rekke og gjøre som vi fikk beskjed om. Bagasjen kom også fortere enn noen kunne forestilt seg. Mens noen sto i kø for å ta ut cash tok andre ansvar for bagasjen. Sømløst opplegg!
Blid velkomstkomité!BagasjeansvarligVi står pent på rekke med passene klare
Fra flyplassen var den en snau times kjøring til Dødehavet. Noen gledet seg!
Dødehavet
Jordan ligger i en senkning som er en del av den afrikansk-syriske Rift Valley, med vannflaten på Dødehavet som laveste punkt på jordoverflaten. Her er vi hele minus 430 meter under havnivå!
Vi nærmest jogger til stranden!
Og så var vi der. Dødehavet lå der rett foran oss. Endelig!
I horisonten, ett litt langt steinkast unna, skimtes Vestbredden.Hvor? Hvilket gulv?…
Jeg var unektelig litt spent på hvor godt jeg ville flyte. Synes jeg flyter relativt lett i Oslofjorden også. Men ok, dette var noe annet!
Veldig gøy! Vi måtte jo også forsøke å svømme på magen. Ikke lett når beina flyter opp!
Hilde nailer det!Ser egentlig ut som om jeg bare ligger på grunna
Saltinnholdet i Dødehavet er på hele 33,7 %, mot normalt 3,47%! Kanskje ikke så rart når man vet at eneste tilsig av vann er gjennom Jordanelven og at Jordan er et at de tørreste stedene på jorden. Med andre ord, også lite påfyll av vann fra oven.
Foryngende gjørmebehandling – helt gratis
Etter bad, en gjørmebehandling som gjorde oss minst 10 år strammere og litt etterlengtet sol på våre høstbleke novemberkropper er det tid for vår første solnedgang.
Der satt vi på kanten av dødehavet og så sola gå ned over Israel. En litt underlig, men vakker opplevelse. Solnedganger gir ro i sjela.
Marianne, Heidi og Hilde LillianSolnedgang ved Dødehavet
Etter solnedgangen ble vi kjørt til byen Madaba, hvor vi spiste velkomstmiddag og overnattet på hotell. Det ble en tidlig kveld på de fleste. Lite søvn hadde det blitt natten før og flere hadde sommerfugler i magen. Pikene gikk raskt til rommet for ompakk av sekker og bagger og siden noen sårt tiltrengte timer med søvn. Spennende dager ventet oss.
De andre innleggende som omhandler denne turen finner du her:
I følge DNT burde alle «minst en gang i livet gå en av DNT sine Signatur-ruter» . Jeg har tatt dem på ordet og la i august ut på min andre; Signatur Trollheimen.
På denne meget krevende ukesturen (DNTs ord) vandret vi i det ene tåresprengende vakre landskapet etter det andre. Vi fikk oppleve Gjevilvassdalen, Innerdalen, Storlidalen, Jøldalen og Folldalen, som etter sigende er noen av Norges vakreste seterdaler. I tillegg bød turen på spektakulære fjell, bading i glassklare fjellvann og nydelige menneskemøter. Været var eksepsjonelt bra (dette kan ikke garanteres), og ikke minst hadde vi uforglemmelige overnattinger på flotte DNT hytter.
Bli med oss på turen!
Dag 1: Gjevilvasshytta – Jøldalshytta (23 km)
Vi ankom Gjevilvasshytta kvelden før for å kunne starte på turen rett etter frokost.
Vi er klare!
Turen starter på seterveien utenfor Gjevilvasshytta og går etter hver over i bjørkeli med utsikt over Gjevilvatnet.
Ute av skogen flater terrenget ut og vi ser snart vårt første reinsdyr! Og en sau.
Terrenget er lettgått forbi Høghøa til Minilla. Vi møter blide turgåere, hører Heiloens ensomme, klagende rop og går lett på fine stier med sola i ryggen.
Vi spiste lunsj drøye tusen meter over havnivå liggende i lyngen. Her luftet vi tærne i den tilnærmet vindstille fjelluften. Vi klukket lykkelige over sola, varmen og flaksen over å få en så fin dag i gave.
Etter lunsj går turen videre til den vakre dalen Minnilldalsglupen og elven Minnilla hvor stien går over helårsbru. Ei bru jeg tviler på holder en vinter til.
Etter lia opp fra elva flater terrenget ut igjen fram til Skrikhøa, hvor utsikten åpner seg nordover mot Jøldalen. Her så vi vårt andre og tredje reinsdyr!
Ett og et halvt reinsdyr
Det ble behov for en liten pust i bakken. Noen av oss beundret utsikten, mens andre beundre den blanke, blå himmelen.
Herfra gikk vi på fin sti omgitt av røsslyng, blekgrønt vierkratt, krekling og blåbær. Det var grønt, frodig og vakkert! Etter hvert gikk stien over til en gammel traktorveg som førte oss helt fram til setergrenda der Jøldalshytta ligger.
Hilde i fint driv
Fremme på Jøldalshytta kunne klokka rapporterte om 22.95 vandrede km, 703 forserte høydemetere og 5,40 timer i fart. Pauser ikke inkludert.
Jøldalshytta ga oss en anstrengt natt. Vi fikk rom ved siden av pissoaret, og gulvet utenfor i gangen knirket voldsomt hver gang noen gikk forbi. Der lå vi anføttes i hver vår lakenpose i en smal seng. Jeg nærmest vinduet. Skulle jeg ut måtte jeg først vikle meg ut av lakenposen og så klatre over Hilde. Vi kan melde om at vi begge har hatt bedre netter.
Det skal også sies at utedoen var noe krevende. Luften var så gasstung og stram at det sved i øynene. Alle som benyttet seg av den kom sjanglende ut. En fyr vi traff fortalte at kjæresten tvang han til å skifte etter et dobesøk fordi lukten hadde satt seg i genseren. Hun nektet å gå videre sammen med han hvis han ikke skiftet først. Mulig han hadde vært der inne en god stund.
Det gledes ikke til å stige inn på utedoen
På den positive siden ble det til måltidene servert veldig god mat med meieriprodukter fra nabo-seteren. Geitene gresset rett utenfor gjerdet, så mer kortreist mat skal du lete lenge etter. Hytta ligger også kun 4 km fra vei, så mange starter «Trekanten i Trollheimen» fra denne hytta.
Dag 2: Jøldalshytta – Trollheimshytta (18 km)
Fra Jøldalshytta er det hele tre ulike rutevalg til Trollheimshytta; over Trollhættas tre topper, gjennom Svartådalen og over Geithætta. Alle rutene med sine særegenheter. Vi valgte turen over Geithætta. Hvorfor? Den lengte over Trollhætta var for lang og den gjennom Svartådalen var muligens litt våt. Valget var derfor ganske enkelt. Vi gikk for litt stigning, men med løfter om tørrskodd utsikt.
Aller først på dagens etappe måtte vi imidlertid forsere en ekstremt vennligsinnet og nysgjerrig gjeng med geiter.
Frøken Geit sjekker om bildet ble braHei! Trives med geiter – skulle vært budeie
Klokka var enda ikke bikket 9, men dagen var allerede varm, vakker og skyfri. Vi trasket lett skravlende og lykkelige av sted på flate, fine grusveier innover Gammelseterdalen til Litlsvartåa.
Sukk!
Etter krysning av helårsbru over Litlsvartåa, og etter stidelet der man må velge mellom rygg eller dal, går stien bratt opp noen store grusavsetninger. Dette gjelder da vel å merke hvis man velger rygg. Solen stekte, og vi trasket jevnt på oppover mot Geithøttas nordligste rygger. I motbakkene tok stillheten over for praten. Stillhet er fint – spesielt i motbakker.
Her fikk vi utsikt mot Trollhettas tre topper og måtte selvfølgelig foreviges begge to.
På veien oppover i høyden vokste det Stjernesildre og Snøarve på umulige steder mellom fjell og steiner. Myrullen svingte seg grasiøst i den milde vinden og bekkene klukket fornøyd.
Fra toppen fikk vi utsikt mot Gråvatn og Snota. På bildet over er vi mest opptatt å få med oss selv, men det skal være Trollhætta som sees i bakgrunnen.
Hilde speider mot Snota
Over en liten fjellknaus skremte vi opp en rypemor med unger. Mor tiltrakk seg oppmerksomheten og fikk styrt oss unna ungene. Null stress for oss – litt eldre ryper er også fine å se på.
Rypemor
Fra toppen går stien videre vestover – hele tiden med surrealistisk vakre fjell foran oss.
Fra den golde og steinete toppen av Geithætta går stien videre ned i bratt lende ned mot elva Slettåa.
Slettåa
I Trollheimen går du aldri lenge i ur. På vår vei mot Trollheimshytta gikk stien snart over i tett, frodig løvskog hvor stien slynget seg langsmed elven. Videre førte stien oss inn i gammel furuskog der Hilde fikk seg noen gode klemmer.
Hilde fikk bedrevet litt treklemming
Vi ankom den betjente Trollheimshytta etter 17,79 spreke km, 741 m stigning og 6,45 timer på tur, inklusive pauser. Da var det sinnsykt deilig å putte overopphetede føtter i bekken!
Det var sol, det var 30 grader i solveggen, det var kald drikke å få kjøpt til stive helikopter-dropp-priser inne i hytta, det var null dekning og det var hyggelige medturgåere på plenen foran hytta. Livet var godt.
Erfaringer om de ulike rutevalgene ble utvekslet. Hun med gnagsår hadde gått i ullsokker og slippers gjennom dalen og ville ikke anbefale den ruta til noen andre. Østerrikeren var sulten og glad for å sjekke in på sin første DNT hytte, etter 4 uker på vandring i Norge. 80-åringen fra USA hadde fremdeles spreke bein etter å ha gått alle de mest populære turene sør for Trondheim. Svenskene var enda ikke kommet frem, og ingen av oss pustet ut før de endelig ankom og kunne få seg middag.
Det er lett å komme i kontakt med folk på DNT hytter og ute på tur. «Hvilken hytte kommer dere fra?» «Hvor går ferden videre?» Det ble snakket om turmål, turkropp, rutevalg, gnagsår og favoritthytter. Kanskje sveipet vi innom hva man gjør mellom turer, men aldri navn, aldri noe veldig personlig. Etter turen kommer vi, mest sannsynlig, ikke til å møtes igjen. Du kan få være hvilken versjon av deg selv du vil. Til felles har vi gleden over å være på tur i vakker natur. Mer trenger vi ikke å vite.
Dag 3 – Hviledag på Trollheimshytta (5 km)
Vi la inn en hviledag på Trollheimshytta. Her kan man, hvis man orker en ekstra 9 timers tur, ta turen opp Snota. Fjellet er lett å se fra hytta og kan friste en ivrig toppturentusiast. Det lå i tåka den dagen vi var der, og vi hadde ingen problemer med å holde hviledagen hellig.
Vi klarte selvfølgelig ikke å sitte helt stille på hviledagen. Det ble en koselig rusletur i nærområdet med et anselig inntak av store, søte blåbær og krekling. Jeg skulle så gjerne ha plukket med meg noen kilo!
Dagen var varm og fin og vi unnet oss et bad i elven Folda.
Etter det var det bare å hvile. Ligge i sola, strikke, lese og samle krefter mens vi ventet på at hviledagen skulle være over. Det var lett å glemme at det fantes en verden utenfor Trollheimen. Jeg er nå fullt oppdatert på Trondheim Turistforenings årbøker fra 1900 til nåtid.
Som nevnt tidligere er ett av rutevalgene til Trollheimshytta fra Jøldalshytta gjennom Svartådalen. Alle som kom den veien, mens vi var på hytta, skulle ønske de hadde tatt et annet rutevalg. Det var klamt, tett kratt, overraskende mange høydemetere til å være en tur i «dalen», ikke utsikt, myrlent og ulent. Altså ikke en særlig fin rute. Det festlige med det er at dette allerede var kjent i 1908! Hva man finner ut når man leser gamle årbøker.
Dag 4 – Trollheimshytta – Kårvatn (26 km)
Endelig skal vi ut og gå igjen! Denne etappen er den lengste og vi hadde blitt advart om at de første fem-seks kilometerne var myr.
Det kan vi bekrefte at de er. I starten har Trondheim Turistforening vært greie og lagt ut klopper, men de tar dessverre slutt.
Når du skal forsøke å holde deg tørr på beina kan du ikke følge stien rett frem. Det ble kryssing til høyre og til venstre, høye kneløft, hopp, lange steg og ikke minst tunge steg. Ganske snart ble det også behov for lettelser i antrekket. 25 grader og fuktig myr gjør en litt varm.
Heldigvis kan det drikkes av alle bekker og vann
Og så åpnet landskapet seg. Vi løfter blikket, nyter utsikten og livet er bra.
Fjellet Salen kneiste foran oss med sin karakteristiske form med Fagerlidalsvatna liggende som perler på en snor ved foten av fjellet. Den knallblå himmelen, varmen og det milde vinddraget gjorde dagen og omgivelsene nesten uvirkelig vakre.
Det føltes som om vi gikk i filmkulisser, noe som jo er fullstendig feil å si. Faktum er jo at kunst og kulisser ikke kan måle seg med virkeligheten. Dette var ekte vakkert! Jeg gikk og gliste som en tulling og måtte klype meg i armen for å skjønne at jeg ikke drømte.
Ved Nedre Salvatnet tok vi lunsjen og et velfortjent bad, mens sokker og sko fikk tørke seg i sommervinden.
Etappen gikk videre over vannskillet og forbi Naustådalsvatnet der landskapet var mer goldt og øde.
Hopp og sprett over elven
Det var mye vann i fjellet, så det ble flere morsomme elvekrysninger.
Mellom Trollheimshytta og Kårvatn, nærmere bestemt ved østenden av Naustådalsvatnet finner man nødbua Nauståbua. Her går an å tilbringe natten skulle man ønske det. Det er ovn, ved og et par brisker. Til og med en gammel sovepose skulle nøden være skikkelig stor. Bua ble satt opp etter en sommer hvor to personer døde på denne strekningen på grunn av dårlig vær. Koselig liten hytte. Kjip historie.
Da det begynte å bikke nedover, vekslet terrenget mellom flate platåer og bratte skråninger. Og så var vi igjen nede i mer myrlendt bjørkeskogen. Her munner Naustådalen ut ca. 300 høgdemeter oppe i dalsida av Todalen.
Og vi som tenkte vi snart var fremme. De 300 høydemetrene ned til dalbunnen skal forseres, men først må vi ta en pause og motivere oss litt. Det hjelper stort sett alltid med litt tursnacks.
Langt der nede i dalen ligger Kårvatn
Etter 10 timer på tur ankom vi Kårvatn. Da hadde vi tilbakelagt 25,86 km og 808 m stigning og var gode og møre i kroppen.
Kårvatn er en relativt liten selvbetjent hytte, som viste seg å bli smekkfull av turgåere.
Vi hadde bestilt senger på forhånd og måtte holde hardt på disse når det veltet på med folk utover kvelden. Matforrådet var det også så som så med, men alt går på DNTs hytter. Der det er hjerterom er det husrom og det ble brun lapskaus på boks til middag.
Dag 5 – Kårvatn – Innerdalshytta (15,5 km)
Dette ble en tung dag. Etappen er den korteste på turen, men til gjengjeld er det høydemetre å forsere. Både oppover og nedover. Beina var sure og tunge etter gårdagens lange etappe og praten gikk ikke like lett som dagene før.
Ganske fint at vi er halvveis…
Det regnet vi fikk i motbakkene opp mot Bjøråskaret, og som ikke var meldt, lettet heller ikke på stemningen. Noens glede over turen og motivasjon til å fortsette begynte å bli litt skrantende.
Fremdeles ved godt motNoen bilder sier mer enn 1000 ord
Men så, da vi nærmet oss toppen, tok sola opp kampen mot skyer og regnbyger. I det vi steg inn på toppen av skaret gikk sola av med seieren og skinte sine varmende og trøstende stråler ned på oss. Foran oss lå Innerdalen i all sin prakt.
Jeg ble lettere euforisk av nasjonalromantisk lykke! Det hjalp også å få på seg tørre klær og litt mat og drikke i kroppen. De 800 høydemetrene ned i dalen gikk som en lek. For noen. Andre var mindre sprudlende på dette tidspunktet.
Når man har gått de fleste av høydemeterene man må ned, møter man elven Renndøla. Her har vann og stein gjennom millioner av år laget nydelige svaberg og kulper man kan bade i. Gruppen evnet ikke på dette tidspunktet å kommunisere spesielt bra, så bading ble det ikke, men vakkert var det unektelig.
Vel nede i Innerdalen satt vi kursen rett mot Rølldalseteren med formål å innta vafler. Vi rakk serveringen med 5 minutters margin. Sjelden har vafler smakt så godt!
Etter velfortjente vafler, stavret vi oss videre til Innerdalshytta hvor vi skulle tilbringe natten.
Denne turen var estimert til 4 timer. Vi var skjønt enige om at det tidsestimatet var noe sludder. Klokken kunne rapportere om 15,66 tilbakelagte kilometere, 993 m stigning, 800 m nedoverbakke og 7 timer på tur. Inkludert pauser vel å merke, men 3 timer pause?! Det hadde vi ikke hatt.
Innerdalstårnet ruver over dalenLitt slitne, men i mål på dagens etappeInnerdalshyttaUtsikten fra rommet
Natten ble forsøkt tilbrakt i en overkøye med en stor tømmerbjelke på tvers ca midt i køya. Jeg sover i lakenpose med dyne over og har hofter. Ja tenkt det. Vel, når jeg skulle snu meg kjørte jeg de nevnte hoftene fast mellom bjelken og madrassen. Litt trangt med andre ord. Eller rause hofter. Det var også varmt, så uendelig varmt der oppunder taket. På et tidspunkt våknet jeg med krampe og intens verking i denne hofta. Jeg fikk lirket meg ut av lakenposen, klatret ned og funnet det jeg trodde var en smertestillende. Den virket ikke. Opp igjen. Vitaminpiller gir ingen smertelindrende effekt viste det seg. Klokka var nå godt over midnatt og jeg ga opp overkøya og gikk på leting etter et alternativ. Heldigvis var det et rom i nærheten med ledig køye nede hvor jeg kunne ha hodet rett ved vinduet. Det er ikke alle overnattinger som er like restituerende.
Dag 6 – Innerdalshytta – Bårdsgarden (25,5 km)
Dagen gryr. Etter noe diskusjon, tvil og gode klemmer er vi enige om at vi fremdeles er veldig gode venninner og at vi begge skal i gang med nest siste etappe. Det er lurt å snakke sammen.
Mellom Innerdalen og Storlidalen kan man velge mellom to rutealternativer.
Man kan enten gå i dalen «Om Porten» eller over fjellet «om Langvatnet». Turen i dalen er estimert til å være omtrent en time kortere. Vi tok selvfølgelig den lengste ruta over fjellet. Egentlig mest fordi vi begge hadde hørt om vått terreng og mye myr i dalen. Vi hadde på dette tidspunktet etablert at myr ikke er en favoritt hos noen av oss.
Turen startet brått og bratt med seige motbakker i skogen opp langs elven Renndøla. Vi tok hyppige småstopp. Mest for å se på utsikten selvfølgelig.
Innerdalsvatna i bakgrunnen
Ute av skogen åpnet Renndalen seg opp foran oss. Herfra går stien i jevn stigning, med lett vandring innover i dalen inn til botnen innunder Langvatnet. Det var vakkert, fritt og fint å gå.
Når man går innover dalen ser det ikke ut som om det er en vei ut av den. Dalen slutter også i en bratt skråning. Her måtte vi klyve litt før vi kom opp til Langvatnet. Godt med litt variasjon – og alltid gøy med klyving.
Langvatnet 1078 moh
Stien går videre på nordsiden av Langvatnet og snart kommer man til et langt felt med store steiner. Store, stabile steiner er noe av det morsomste terrenget jeg vet om – forutsett at de ikke er regnvåte. Jeg spratt av sted fra steinblokk til steinblokk og glemte nesten tid og sted. Blir aldri for gammelt til sånt.
Fra litt forbi enden av vatnet åpner utsikten seg framover mot Tovatna og Storlidalen.
Stien går i fint, lettgått fjellandskap ned til Meskaret der man møter løypa fra Innerdalsporten.
Fra østenden av Tovatna går vi videre i fint, variert og småkupert terreng ned skogslia til den regulerte elva Lona.
Elvekryssing og avkjølende fotbad i ett
Tre kilometer fra Bårdsgarden møter vi på asfaltveg. Rett ved veien ser jeg det står sykler og begynner å tulle med at her er det jammen sykkelutleie. Det var ikke tull! Hilde hiver seg på muligheten, mens min syke hjerne sier at det er juks å sykle når jeg er så nærme målet. Dessuten blir det tull i Garmin-fila… Jeg trasker i stedet langs veien de siste 3 km. Hilde sykler strålende forbi, med bare litt lavt sete.
Jeg var ganske fornøyd – og veldig sliten i føttene – da jeg endelig ankom den selvbetjente hytta Bårdsgarden. Hilde hadde allerede flyttet inn på rommet, gjort seg kjent og begynt på middagen.
Klokken kunne melde om 25,53 tilbakelagte kilometere, 1012 m stigning og 9 timer ute på tur, inklusive pauser. Litt uttøying, en turdram og en kjip middag senere var alt bare fryd og gammen. Kvelden kunne senke seg over hytta.
Utsikten mot fjellene vi hadde gått over tidligere på dagen.
Dag 7 – Bårdsgarden – Gjevilvasshytta (19km)
Dagens etappe var lett. Vi skulle bare gå 19 km og hadde god tid. Første stopp Vassendsetra.
Fra Bårdsgarden til Vassendsetra er det kun 6 km. Dette er en fin liten tur hvis man vil ha en kortreist opplevelse fra Storlidalen.
Første pause tok vi ved den sjarmerende selvbetjente hytta. Her møtte vi igjen to flotte damer som også gikk Signaturen. Damene hadde planlagt å steke pannekaker til lunsj ved Rensbekksætra og vi fikk invitasjon til å delta i gildet.
Men først måtte jeg bare prøve DNT nøkkelen min.
Vi kan informere om at matlageret på Vassendsetra er noe av det bedre!
Etter Vassendsetra følger stien mer eller mindre Gjevillvatnet hele veien. Fine stier, en del myr og et par snirklete omveier over ett par elvekrysninger.
Ved ankomst Rensbekksætra badet jeg i Gjevillvatnet. Friskt og herlig! Så ble det servert pannekaker til lunsj. Heldige oss som holdt samme tempo som disse hyggelige damene. Luksus!
Etter lunsj klarte jeg ikke lenger å la være. Jeg bare MÅTTE plukke krekling. Hilde fikk gå i forveien, jeg plukket krekling, løp etter, nådde henne igjen, plukket mer krekling, løp etter, nådde igjen… ja, du skjønner. Mulig dette kan bli en ny idrettsgren; pukke-intervall med tung sekk. Til slutt hadde jeg en kilo ekstra å bære på og et lykkelig smil om munnen. Høstens turdram var sikret og får det flotte navnet «Gjevilsk krekling dram».
Alle fantastiske turer må dessverre en gang avsluttes, og denne ble avsluttet der vi begynte – på Gjevilvasshytta. Den siste etappen klokket vi inn på 19 km, 714 m stigning og totalt 6,3 timer på tur – inklusiv pauser, bad og plukking.
Slitne, stolte, lykkelige, sårbeinte, euforiske. Vi har gjennomført Signatur Trollheimen med stil!
Vi tok en siste kveld på Gjevilvasshytta med velfortjent avslapping, dusj, vin og mer hvile. Himmelsk!
Kveldssola nytes mens vi venter på 3-retters middagKur mot rastløse bein
Oppsummert har vi gått 13 mil og forsert drøye 5000 høydemetre oppover – og sikkert like mange nedover. En absolutt rå tur som anbefales på det varmeste!
Jeg har lenge hatt turen «Nordmarka på langs» på listen over turer jeg ønsker å gjennomføre. Denne helgen skulle det endelig skje.
Turen starter på Mylla og ender på Skar innerst i Maridalen. Vi skal padle packraft og gå på beina mellom vannene. Lengden på turen varierer mellom 42 og 48 km på beskrivelsene vi har lest. Vi har lagt opp til to overnattinger.
Været så lovende ut, trygge turvenninne Hilde Lillian var med og vi var gira. God start!
Dag 1: Mylla til Bristol
Vi overtalte mamma til å kjøre oss til Mylla for å slippe å bruke timesvis på tog, buss og bane. Jeg blir visst aldri for gammel til å be mamma om hjelp. Takk for at du alltid stiller opp, Mamma!
Ved Mylla utfartparkering fikk vi luft i packraftene og festet sekkene. Så bar det i vei.
Bare fem minutter ut i turen har vi lært lekse nummer 1; sjekk også vindretning når du ser på værmeldingen! Vi hadde motvind. Som vi hadde motvind! Litt utrente padlemuskler fikk en bråvåkning og pausene ble hyppige.
Etter hvert lærte vi oss å holde oss tett på land og klamre oss fast til lyng og busker når det blåste som verst. En packraft har ikke mye å stå i mot med i sterk motvind. Du padler og padler og står bom stille. Etter kort tid er du tom for krefter og tilbake til start. Kanskje litt demotiverende.
Etter å ha padlet hele Mylla gikk vi land for å krysse over til det neste vannet; Ølja. Vi hadde aldri gått med packraften på ryggen og jeg gledet meg skikkelig til å se Hilde Lillian manøvrere alt utstyret opp på ryggen. Livets små gleder! Det noteres at gleden var størst ved å se Hilde Lillian med ekvipasjen på ryggen. En sekk med packraft som veier minst 25 kg og som fungerer som et digert segl er krevende å gå rundt med – og kanskje ikke så gledelig. Spesielt i motvind kjennes det mer som å gå i ett motstrømsbasseng på land enn noe annet.
Læringspunkt nr. 2: Riktig festing av packraft på sekk. Vi hadde sett en video på Youtube og tenkte at dette kan vi. Vi kunne det nesten. For slapt strammede stropper gir deg en packraft som siger nedover og som ender opp med å dunke deg i knehasene. Ikke ideelt når det skal spaseres et stykke. For stramt festet mot toppen av sekken så får du packraften i hodet og må gå duknakket og myse mot bakken. Også slitsomt. Etter noen forsøk sitter teknikken og vi har lært.
Vi får også sving på det å få den tunge ekvipasjen opp på ryggen. Det gjelder bare å holde litt avstand til hverandre. Bare et par ganger fikk vi den andres packraft midt i fjeset og årene i skinnleggen. Vi var ganske fornøyde med den statistikken.
Da vi ankom Ølja hadde vinden løyet noe og vi fikk en nydelig padletur mot koia Bristol – som vi håpet var ledig.
Bristol
Vi hadde flaks og fikk Bristol for oss selv. Fancy navn på ei lita koie. Den lille hytta eies av Jevnaker Almenning og består av trebrisker med en grue i midten.
Nå kunne vi tørke, eller snarere røyke tøyet vårt, spise middag og sove varmt og godt innendørs.
Dag 2: Bristol til Store Sandungen
Dagen startet rolig og vi rotet litt rundt før vi kom oss av gårde. Jeg fikk knytt fast sluk på fiskestangen og var klar for fiske underveis. Hvis jeg bare kunne få meg selv av kroken!
Genseren endte opp med et stort hull etter at jeg måtte klippe meg løs og turbuksa endte rundt knærne, mens både Hilde Lillian og jeg kjempet med å få løs kroken. Her er det nok også noe læring som burde ha funnet sted. Ufattelig irriterende.
Bristol til Skarvvannet
Fra Bristol fulgte vi grusvei til det neste vannet. Tverrsjøen er et fint lite vann og man krysser det i en fei.
Befriende lett å komme seg både ned til og ut på Tverrsjøen.
Ut på Tverrsjøen
Tips til andre på samme tur: Ved Tverrsjøen ligger det en gapahuk som ligger fint til rett ved grusveien og som kan brukes til overnatting, skulle det være fullt på Bristol.
Gapahuk ved Tverrsjøen i bakgrunnen
På Tverrsjøen møtte vi en fyr som hadde padlet motsatt vei av oss – etter å ha sett værmeldingen. Han hadde startet samtidig med oss, og var fremme nærmest før vi hadde startet. Vind i ryggen skal visstnok være digg. Også et tips med andre ord; turen kan snus avhengig av vindretning.
Fra demningen i enden av Tverrsjøen gikk vi rett over grusveien og fulgte sti mot Skarvvatnet. Vel, sti og sti fru Blom. Den begynte bra og bred (skispor om vinteren), gikk over i tung myr, urskog og plutselig var den vekk. Bushing over en gjengrodd kolle med en diger packraft på ryggen var en spesiell opplevelse – som ikke anbefales. Vi kom helt klart ikke ut i vannet på «riktig» sted, men vi kom frem og var skjønt enige om at Lars Monsen hadde vært veldig imponert over oss.
Vi har senere skjønt at vi ikke skulle tatt stien til høyre for demningen, men den til venstre. Den stien hadde nok vært litt mer «gåbar» selv om den også beskrives som våt. Nok et tips: Les rutebeskrivelsen nøye.
Skarvvatnet til Buvatnet
Skarvvatnet, Buvatnet og Pershusvatnet er tre vann som ligger som perler på en snor. Mellom Skarvvannet og Buvatnet er det bare en kort bæreetappe på under 100 meter, mens Buvatnet og Pershusvatnet henger sammen med en koselig, grunnere og smal passasje man kan hvile litt i før man skal ut på det lengre Pershusvatnet.
Skarvvannet
Etter å ha basket oss over Skarvvatnet i motvind unnet vi oss en liten pause på land før vi gikk videre til Buvatnet og Pershusvatnet.
Buvatnet og Pershusvatnet
Happy campersSlutter man å padle havner man i sivetVakkert vann og vakkert værMidt mellom Buvatn og Pershusvatn
Hilde tar en timeout
Etter Pershusvatn trengte vi litt pause fra padlingen. Noen padler også Finntjern. Vi synes det var like greit å stå over og gikk rundt.
Blåbærplukking med packraft gir ekstrapoengUlent terrent
Aklangen til Katnosa og videre til Store Sandungen
Ved Aklangen bestemte vi oss for å teste fiskelykken. Det blåste litt mindre akkurat her og hvis det skulle blir noe annet enn Real-turmat til middag var det nå eller aldri.
Minn meg på at jeg ikke prøver det igjen. Det blir for mye styr! Dette forsøket endte opp med at jeg måtte padle et stykke tilbake for å få løs kroken, ikke fikk noe dreis på sveivingen og satt igjen med et herlig fiskesnøre kaos. Gjett hva det ble til middag.
Fra smale Aklangen padlet vi ut i store, brede og vakre Katnosa. Det er en av de lengste padleetappene på turen, rett over 3 kilometer. Turen over Katnosa avsluttes i det som kalles Leveringsvika, helt sør og øst i Katnosa. Her ligger også DNT hytta Katnosdammen.
Planen var egentlig å overnatte inne på DNT hytta. Vi hadde imidlertid ikke reservert plass og hytta var nesten smekkfull da vi kom. Så full at da vi så på klokka, som kun viste 17.30, bestemte vi oss for å pakke sammen packraftene, slenge alt utstyret på ryggen og gå de 4 km til Store Sandungen. Kvelden var enda ung.
Tunge sekkerBlide damer Vi går og vi gårFra Katnosa til Store Sandungen. Den røde løypa viser anbefalt tur.
Ved Store Sandungen ble vi dessverre litt kreative. Hilde Lillian hadde vondt i en arm og vi bestemte oss for å gå langs land for å finne en leirplass. Ingen god plan. Vi burde helt klart satt ut packraftene så fort vi hadde mulighet og padlet til camp. I stedet gikk vi inne i skogen på en kronglete sti. Sekkene var tunge, vi så knapt vannet gjennom skogen og i hvert fall ingen steder vi kunne overnatte.
Til slutt var det unison enighet om at vi måtte ut av skogen og ut på vannet – fort som svint! Vi bushet gjennom et hogstfelt, fant 50 cm med nesten flatt terreng hvor vi fikk pumpet opp packraftene før vi nærmest kastet oss ut på vannet. Lettelse!
I det samme vi traff vannet så vi en passende leirplass en kort padletur på blikkstille vann. Det begynte å bli sent, sola var på vei ned, skumringen kom krypende og vi hadde behov for å lande. Vi fant heldigvis den beste leirplassen på Lauvtangen, en øy i Store Sandungen.
Middag ble laget, vi fikk liv i bålet, solen gikk ned og stjernene kom frem. En lang dags ferd mot natt. Det var godt å krype ned i soveposen og ligge der å se opp på stjernene før Ole Lukkøye raskt kom og avsluttet dagen. Lars Monsen hadde helt klart vært fornøyd med dagens innsats.
Dag 3: Store Sandungen til Skar
Dagen startet tidlig i håp om at vi skulle få litt mindre motvind.
Morgentåken lå over vannflaten og bølget mellom trærne. Alt av utstyr var dekket av fukt, men natten hadde vært perfekt, ingen hadde frosset og stemningen var god.
Store Sandungen til Bjørnsjøen
Planen med lite vind fungerte på den korte etappen vi hadde igjen på Store Sandungen.
Ved demningen lastet vi sekkene på ryggen og gikk mot Hakloa.
På Hakloa blåste det godt og det var ekstremt korte pauser mellom kastene. Bølgene var også ganske høye – sett fra en packraft. Vi så på hverandre og tok uten mer om og men grusveien forbi hele vannet. SÅ gøy er det ikke å baske med motvind – i tillegg til at Hakloa også så ut som et litt kjedelig vann.
Bjørnsjøen
Bjørnsjøen var en vakker sjø og ikke fullt så åpen som noen av de andre vannene. Vi padlet til venstre i vannet på innsiden av noen små øyer i håp om litt le fra vinden. Den omtrent 2,8 kilometer lange og fine turen over vannet ble avsluttes i Båthusvika, rett før smalet mot Bjørnsjødammen.
Ved Bjørnholt var kafeen åpen og vi fikk kjøpt oss en fantastisk god skolebolle og en iskald Solo. Det smakte absolutt fortreffelig!
Vi ble en attraksjon for passerende syklister som gjerne ville ta bilde av oss!
Rottungen – Gåslungen – Øyungen
Fra Bjørnholt gikk vi et lite stykke på grusvei før vi tok sti inn i skogen ned til Rottungen.
Etter Rottungen skulle vi finne Gåslungen. Det er ingen merket sti på kartet mellom disse vannene og vi gikk først litt feil. Takk sendes til vennligsinnet turgåer som pekte oss i riktig retning. Stien du skal ta går på venstre siden av elven og er relativt bred og fin, men altså ikke merket på kart eller med skilt.
Gåslungen viste seg å være litt krevende å komme seg utpå. Langs bredden var det mye mudder og vannstanden var lav. Ikke så fristende å hoppe opp i packraften med støvlene fulle av gjørme, men her hadde vi få alternativer. Vel oppe i packraften måtte vi stake oss ut av mudderet. Hilde ble lettere frustrert over denne øvelsen.
Resten av Gåslungen var idyllisk! Meandersvinger, lav vannstand, null motvind, fuglekvitter og lett padling. Sånne omgivelser kan vi like.
Neste utfordring var overgangen mellom Gåslungen og Øyungen. Her hadde vi lest at vi måtte «humpe oss over noen tømmerstokker». Humpe over når det er 2 cm vann over tømmerstokkene og rompa i praksis er under havnivå er ingen lett affære.
Etter den noe uelegante humpingen ble Øyungen nådd og her var det fint! Ikke overraskende, med henblikk på navnet på vannet, er det fullt av små koselig øyer og fine nes. Definitivt det mest populære stedet å campe på turen, som sikker har noe med nærheten til Maridalen å gjøre, men som også må være fordi det er så fint der. Det var folk på absolutt hver eneste plass som egnet seg til camping.
Lunsj ombordVi venter ut motvinden
Vel over Øyungen, etter mer klamring til busk og kratt i motvinden, var vi ferdige med den siste padleetappen. Vi tok ut luften av packraftene for siste gang, lastet alt på sekken og gikk de siste få kilometerene ned til Skar Leir i Maridalen. Her ble vi hentet av Hildes Martin så da slapp vi kollektiv transport i denne enden også. Takk, Martin!
Oppsummering
Etter å ha gjennomført hele turen er vi skjønt enige om at motvind ikke står øverst på ønskelisten når man padler packraft. Vi er også enig om at kano nok er lettere å padle over de største vannene. Særlig når man ikke har styrefinne på packraftene. Løfter du årene spinner du rundt som på tivoli. Jeg er ikke så glad i tivoli. Jeg startet for øvrig med finne, men mistet den et sted mellom Store Sandungen og Bjørnsjøen. Ny finne pluss en ekstra er herved innkjøpt.
Det er også notert at fisking fra packraft ikke fungerer når man samtidig må padle hele tiden. Fisking skal heretter foregå fra land, eller på stille vann.
Vår tur ble på totalt 43,74 km til vanns og til lands og vi er godt fornøyde med fremdriften og antall overnattinger.
Vi tar gjerne en ny tur med packraft, men neste gang blir det helst i en elv uten motvind. Forslag til tur tas i mot med takk!
Vakre Færder nasjonalparker ble besøkt en klar sommerdag i selskap med skjønne Torhild. Utgangspunktet for turen var «Moutmarka rundt«, en tur jeg hadde funnet på UT.no, men vi endte opp med å ta noen avstikkere som gjorde turen lenger – og enda litt mer innholdsrik.
Min gode venninne Torhild
Færder nasjonalpark er et vakkert skjærgårdsområde med små og store øyer. De særpregende, glattskurte svabergene, kalt «hvalskrotter» på grunn av sin karakteristiske form etter istiden, finnes få andre steder. Færder nasjonalpark har mesteparten av arealet under vann. Mange av øyene har tufter etter bosetting og de tidligste spor etter mennesker er 2-3 000 år gamle bronsealderrøyser. Området er rikt på kulturminner, og landskapet er tydelig påvirket av menneskers bruk og ressursutnytting med kulturbetingede naturtyper. Flere slåtteenger holdes i hevd ved gamle teknikker. Bolærneøyene har i tillegg en dyster krigshistorie som likevel er verd å få med seg.
Norges Nasjonalparker
Beliggenhet
Moutmarka har et særpreget landskap og rundløypen går langs Innerstien, Strandstien og Sydstien. Vi parkerte ved Mostranda camping og gikk sørover.
Sør i nasjonalparken ligger Skåetangen som er en lyskasterstilling fra 2. verdenskrig og et flott utsiktspunkt. Her spiste vi medbrakt lunsj med utsikt mot Verdens Ende.
Verdens Ende
Etter lunsj gikk turen videre til nettopp Verdens Ende. Området het opprinnelig Helgerødtangen. Navnet «Verdens Ende» oppstod blant tilreisende på begynnelsen av 1900-tallet. Før dette var området mest kjent som fiskehavn og som utkikkspost for loser på jakt etter oppdrag. (Kilde: Store Norske leksikon).
Jeg blir aldri lei av å beundre hvordan is, grus og vann har skurt disse svabergene og formet steinen til vakre, myke og grasiøse former.
En kuriositet i nasjonalparken er frittgående alpakkaer. Uten å ha sjekket det nøye tror jeg de holder seg rundt ridesenteret ved Verdens Ende, men artig var det å se dem sprade rundt hushjørnene.
Deler av den indre turen tilbake mot start er delvis fuktig, og kavlelagt, men frodig og fin den også.
Som avslutning på turen gikk vi ned til en fin sandstrand tilhørende Mostranda camping. Vi gledet oss til å kaste oss ut i bølgene, men akk… her var det blåmanetene som regjerte!
Vi fikk duppet kroppene, men det var med hjerte i halsen.
De er pene da
Da vi kom tilbake til bilen viste klokken at vi hadde gått 9,7 km. Sånt går jo ikke an, så da måtte vi gå en ekstra liten runde. Totalt ble turen på 10,2 km.
Vi anbefaler en tur til Færder nasjonalpark og takker for turen!
Torhild og Heidi
Vil du lese mer om Nasjonalparkprosjektet mitt kan du gå til siden min om Norges Nasjonalparker.
Denne nasjonalparken er lett tilgjengelig, kun 60 km fra Kristiansand og en park man enkelt kan stikke innom. Nasjonalparken ligger i kommunene Arendal, Tvedestrand og Grimstad i Agder fylke. Nasjonalparken ble opprettet 16. desember 2016 for å verne et stort naturområde i sjø og på land. På turen fikk jeg følge av min spreke mor som trosset striregn, vind og glatte rullestein for at jeg skulle få føyet Raet til nasjonalparkprosjektet mitt.
Raet nasjonalpark har fått navn etter et geologisk fenomen. Raet er endemorenen – israndsavsetningen – som ble liggende igjen da den store skandinaviske breen trakk seg tilbake for 11-12 000 år siden. I nasjonalparken er sporene etter siste istid tydelig å se langs strender og i skjærgården. Her kan du finne lange rullesteinstrender, svaberg med jettegryter og skuringsstriper. Raet nasjonalpark er en marin nasjonalpark hvor naturverdiene i skjærgården, langs strendene og i havet har fått spesielt vern. Hele 98 prosent av nasjonalparken er under vann. Det marine vernet omfatter også sjøfuglene og deres hekkeplasser, samt kystlandskapets flora og fauna. Raet nasjonalpark er som et kakestykke av skandinavisk kvartærgeologi og presenterer den karakteristiske norske Skagerrakkysten i et nøtteskall. I nasjonalparken kan du oppleve naturmangfold i kystskogene, langs strendene, under havoverflaten og i lufta.
Norges Nasjonalparker
Her finner du Raet nasjonalpark
Denne dagen gikk vi to turer før vi ble fornøyde.
TUR 1:Tromøy kirke – Botne – Tromøy kirke. Vi parkerte på kirkens parkeringsplass. På baksiden av kirken fant vi stien som går mot Bjellandsstrand. Herfra fulgte vi stier og grusvei i retning øst og ned til havet.
Vi gikk et stykke langs rullesteinstranda, men på grunn av glatt stein ble det etter hvert litt masete og vi valgte i stedet å gå inn på en sti litt lenger inn på øya. Ved Botne snudde vi og gikk tilbake til start.
Mamma ble også introdusert for treklemming og falt vel bare sånn passe for denne aktiviteten. Jeg derimot…
TUR 2: Jeg var ikke fornøyd med å ikke ha sett Torungen fyr, så vi måtte ta en tur til. Denne gangen parkerte vi ved Spornes. Mens mamma skiftet til tørt tøy, tok jeg en kjapp tur i retning fyret. Stiene er her pent opparbeidet og går forbi Hove leir og Canvas camping, hele tiden med rullesteinstranden på venstre side.
Arendal er fra seilskutetiden kjent som byen med «de tvende fyr». Store og Lille Torungen ble opprettet som tvillingfyr på hver sin holme i innseilingen til byen i 1844. Lille Torungen ble nedlagt i 1914, mens Store Torungen ble opprustet til en moderne fyrstasjon med nytt tårn samme år. (Kilde: Torungens venner/Torungenfyr.no)
Store og Lille Torungen Fyr med de vakre rullesteinene i forgrunnenLille Torungen fyr
Langs stien er det flere skilt som har info om gravhauger, verneskogen og Raet nasjonalpark som stien går langs. Gravhauger, nær 50 i tallet, ligger nå oftest gjemt mellom trær og busker. Gravhaugene hører hjemme i perioden fra bronsealder (3000 år siden) til og med vikingtid (1000 år siden), og de lå den gang i et åpent landskap. (kilde: Ut.no)
Det kan absolutt anbefales å ta en tur til Raet nasjonalpark. Lett tilgjengelig og vakkert – selv i regnvær.
Takk for turen!
Vil du lese mer om Nasjonalparkprosjektet mitt kan du gå til siden min om Norges Nasjonalparker.
Denne turen er en myk start inn i mitt nasjonalparkprosjekt. Les mer om prosjektet på denne siden: Norges Nasjonalparker
Ytre Hvaler nasjonalpark omfatter 354 km2 kyst og skjærgård, og er Norges første marine nasjonalpark. Hele 96% av nasjonalparken er under vann. Stupende klipper, tareskoger, ålegressenger og koraller er bare noen eksempler på miljøer som skjuler seg under havoverflaten. Korallrevet ved Tisler er ett av de største i Europa.
Norges Nasjonalparker
Mitt besøk til Ytre Hvaler nasjonalpark begrenset seg til landjorda. Ann-Kristin og jeg gikk turen fra Skjærhalden som ligger helt syd på Hvaler. Vi fulgte blåmerket sti gjennom furuskogen og utover svabergene. Etter omtrent en kilometer fikk vi utsikt til Homlungen fyr. Fyret kan leies gjennom Oslofjordens Friluftsråd.
Utsikt mot Homlungen fyrstasjon. Fyret er fra 1867 og er et fredet kulturminne.
Øya fyrstasjonen ligger på finner du på sydspissen av Kirkøyas østside, i Ytre Hvaler nasjonalpark.
Vi fulgte den blåmerkede stien videre over svaberg og rullestein til vi kom til Storesand. Her er det populært å campe og ikke minst bade på den flotte stranda.
Storesanden
Like ved stranda finner man også middelaldertufter og Ytre Hvaler nasjonalparks besøkssenter.
Turen tilbake til Skjærhalden gikk igjennom vakker kystfuruskog på myke stier som formelig trygler om å bli løpt på. Denne kvelden ruslet vi rolig under trærne og gledet oss over noen minutter med opphold i regnet.
TurBakken 