Blåtur dag 1: Avreise, avsløring av turmål og ankomst

Etter måneder med spenning var avreisedagen endelig her! Beskjeden fra arrangørene var å møte opp på Asker stasjon tidlig en onsdag morgen og gå på flytoget til Gardermoen. Vi gjorde som vi fikk beskjed om – med sommerfugler i magen.

På Gardermoen gikk vi spente på flyet til Brussel. Var Brussel det endelige reisemålet?

Nope! Men her ble det gjettekonkurranse, innsnevring av alternativer og til slutt avsløring av det endelige reisemålet; vi skulle fly til Brindisi i Puglia, Italia og derfra videre i bil til en by ingen av oss hadde hørt om før; Polignano a Mare!

På flyplassen ble vi hentet av vår lokale tilrettelegger, sjåfør og guide Francesco som kjørte oss til vårt hjem for de neste dagene – et flott Trullo hus like utenfor byen Castellana Grotte.

Det beste bildet jeg har av vår altmuligmann Francesco

Rundt Trullo huset vårt (mer om Trulli i et senere innlegg, men er du ivrig kan du allerede nå lese om der her) var det morelltrær, fiken, aprikoser, granatepletrær og enorme busker med lavendel og salvie.

Trulli delle Lama, Castellana Grotte

I det fjerne hørtes hundeglam, men ellers var det kun vinden i bladene og skravlingen fra seks entusiastiske damer som kunne høres. Vi har det med å bli litt høylytte når stemningen stiger – perfekt å ikke ha naboene så tett på.

Denne første kvelden ble det utdeling av «goodie bags» (utrolig hva reiseleder Lorrie hadde fått plass til i kofferten sin!), middag i huset og rolig stemning. Lurer på hva det kommer av, men grytidlige morgener og lange reisedager har begynt å prege oss litt.

Jeg sa rolig stemning. Da mener jeg bortsett fra froskene!

Ingen av oss var klar over at frosk digger klorvann, men det gjorde altså «våre» frosker. Og de holdt et svare leven!

Venninnekveld på terrassen, froskefest i bassenget, sommerkveld i Italia. Blåturen var ikke lenger blå, men tegnet til å bli en veldig fin opplevelse.

Følg med videre!


Ut i det blå 2023

Hvert annet år drar jentegjengen «De 6 søstre» på tur. For noen år siden innså vi at vi begynte å bli for sære til at vi klarte å bli enige når alle seks skulle bestemme, så planlegging av turen ble gitt til to og to. For ytterligere å hindre innblanding, ble det vedtatt at konseptet skulle være «Blåtur».

En blåtur er en overraskelsestur ut i det ukjente. Deltakerne skal ikke ha kjennskap til bestemmelsesstedet og opplegget rundt turen, som gjerne tilrettelegges av en arrangementskomité. 

Årets Blåtur ble arrangert av Reiseselskapet «Ut i det blå» som bestod av de dyktige reiselederne Lorrie og Mei Lin.

Turens spente «gjester» var Mari, Annette, Trine og meg selv.

Da denne turen gikk over seks dager, har jeg sett meg nødt til å dele opp innlegget. Det ble rett og slett for langt og jeg er redd jeg vil miste dere underveis – kanskje gjør jeg det allikevel – men jeg håper dere vil henge med helt til siste dag. Med håp om at dere vil kose dere med beskrivelsen av turen vår – og ikke minst med alle bildene – les i vei!

  1. Blåtur dag 1: Avreise, avsløring av turmål og ankomst
  2. Blåtur dag 2: Byvandring, båttur og bestemors pasta
  3. Blåtur dag 3: Sykkeltur, sightseeing og stor stemning
  4. Blåtur dag 4: Matera, middag og (feiende flotte) madonnaer
  5. Blåtur dag 5: Rusletur, rolige timer og regn + Blåtur dag 6: Hjemreise

Sør-Norges nest videste utsyn

Ekstremværet Hans kom med flom, ras, stengte veier og dermed også avlyst Peer Gynt spel på Gålå. Hva gjør to tur-hungrige jenter da? Vi stuper inn i tenkeboksen, kaster om på planene og setter i stedet kursen mot et fjell det går an å komme seg til uten båt – Norefjell og Høgevarde.

Trått føre for skiløpere, men vi skal gå sånn ca samme vei

Vi startet turen ved Norefjellstua. Herfra fulgte vi dårlig merket sti opp ved siden av skitrekket og over Ravnås.

Stien her var fremdeles dårlig merket, men gått av så mange at man vanskelig kan ta feil av retningen.

Tur-glade damer på ganske nye stier

Etter Ravnås går stien over Dansarflata og videre i retning Augunshaug (1342moh). Bakken opp til Augunshaug er den siste kraftige motbakken. Terrenget er deretter svakt bølgende, vidstrakt, med gryende høstfarger.

Vi var hele tiden på utkikk etter reinsdyr. Norefjell-Reinsjøfjell har Norges sydligste villreinstamme og vi visste at de hadde blitt observert bare dager i forveien. Dessverre så vi ikke snurten av dem denne gangen.

Vi tok lunsjen ved Steinmannen før Grindefjell. Her fyrte vi opp jet-boilen og slapp smilene løs i de sekundene sola tittet frem bak en sky og for en stakket stund roet ned gåsehuden.

Vakkert på fjellet

Høgevarde er kjent for å være relativt værhardt og er om vinteren vind og skredutsatt. Nå om «sommeren» kjenner vi vinden biter i bar hud og angrer litt på at vi stolte på meteorologene som varslet sol og blå himmel og gikk for shorts. Godt vi hadde vanter og vindjakke lett tilgjengelig.

Kun 1,5 km igjen i spretten skigang

Selv med tunge sekker gikk turen lett og uten problemer og før vi visste ordet av det var vi fremme ved hyttene.

Den Nye Høgevarde hytta sees til venstre i bildet og toppen til høyre

Vel fremme på DNT-hytta sikret vi oss en rom i herberget og satte fra oss tunge sekker før vi tok turen til toppen.

Gamlehytta og Ny-hytta. Vi sjekket inn i den nye.

Høgevardehyttene ligger på Norefjellryggen, 1440 moh og er to av de høyest beliggende turisthyttene i Norge. Hyttene er ubetjente og har ikke matlager, men er ellers velutstyrte.

Fra hyttene er det kjappe 15 minutter til toppen.

På Høgevardetoppen, 1459 moh, som ligger like nordøst for hytta, er det en sikteplate som forteller hvilke fjell man ser i alle himmelretninger. Fra toppen er det den videste utsikten i Sør-Norge nest etter Gaustatoppen. Man kan se drøyt 40 000 kvadratkilometer på en klar dag!

Turen fra Norefjellstua til toppen av Høgevarde er ca 11 km lang og estimert til ca 3,5 time. Vi brukte 3,45 med lunsjpause, innkvartering på hytta og tur/retur til toppen.


Hyttelivet var koselig! Som de første som sjekket inn falt det på oss å gjøre litt hyttearbeid. Vann ble hentet i vannet nedenfor hyttene og det ble fyrt opp i ovnen. Det ble også klimpret lett på guitar – vel å merke før det dukket opp andre gjester. Før middag fikk vi oss kost oss ute i den etterlengtede sola. Det gjorde godt!

Den nye hytta hadde en litt snodig «greie» på toalettene. Store speil – midt i synsfeltet. LITT usikker på hva formålet med de var må jeg innrømme.


Etter en god natts søvn i lakenposen, en kraftig frokost og vår del av hyttevasken, løftet vi på oss betraktelig lettere sekker og vendte nesen tilbake til Norefjellstua.

Sol i fjellet, tåke i dalen

Vi er (ganske) lette i beina, sola skinner litt nå og da, vinden er ikke for påtrengende. En fin dag. Det smiles.

Vekslende vær…

Da vi nærmet oss skisenteret kom vi over myrer fulle av multer. Det ble helt umulig å gå forbi – selv for meg som ikke egentlig liker multer. Veldig gøy å plukke og Hilde fikk «mine» i gave. Vinn vinn!

Inspirert av multene tok vi senere en kjapp økt med hver vår bærplukker. Blåbærbonansa!

Det ble ikke Peer Gynt på oss, men det ble en veldig fin tur! Vi er fornøyde, Peer tar vi til neste år.

Takk for turen!

Hilde og Heidi

Vil du være en av de første til å motta nye innlegg på bloggen min legger du inn e-posten din her:

Hurumlandet på langs

Fire spreke damer, 16-20 kilos sekker, 47 lange kilometere, 1900 høydemetre, tre bad, to overnattinger i hengekøye, en gjesteopptreden og åtte såre bein er resultatet etter en helt fantastisk helgetur på Hurumlandet.

Deltagerne

Turen

Planen vår var å gå etappe 1 og 2 av Asker på Langs. Vi delte langturen opp i tre deler. Du kan se detaljert beskrivelse av begge etappene på UT.no, «Asker på langs».

Etappe 1:

Vi skulle være miljøvennlige og ta bussen til start. Ruter var ikke spesielt imponerende og viste oss ruter som ikke gikk opp, med avganger før ankomster. Det som skulle ha tatt 1t og 20 minutter tok i stedet 2 t og 30 minutter, med buss-skifter på de mest øde steder.

Men – været var pent, vi hadde ikke dårlig tid og fikk hornmusikk mens vi ventet i Sætre. Ingen sure miner.

Hornmusikk er ikke hverdagskost

Bussen kom til slutt og 38 stopp (helt seriøst!) senere kom vi til starten for turen – busstopp «Bakkestranda».

Fire friske frøkner klare for tur!

Fra bussholdeplassen helt sør i Asker Kommune startet turen rett inn i en motbakke og gikk derfra jevnt og trutt opp til Skaufjellåsen.

Her har Statskog bygget en gapahuk (Skaufjellhuken) som jeg tror må ha den flotteste utsikten jeg har sett fra noen huk.

Leir ble etablert i og rundt huken.

Foto: Anne Nome

Ettersom vi skulle gå langt og var redde for at sekkene skulle bli for tunge ble vi enige om (trodde tre av fire) å gå for en eller annen form for frysetørret middag. Hilde hadde imidlertid ombestemt seg uten å informere oss andre og mesket seg med en surdeigsbaguette fylt med de herligste oster, skinker og knasende friske grønnsaker. Det var ikke fritt for at hun fikk et par irettesettende kommentarer – mens vi gomlet i oss realen vår.

Ettersom det var knuskende tørt i marka og forbud mot båltenning i området varmet vi oss i stedet med medbrakt snacks og honcho ponchoer i solnedgangen.

Roen senket seg mens månen krøp opp fra horisonten og etter hvert hang lysende og klar over Oslofjorden. Tannpussen ble tatt i måneskinn før vi krøp opp i hengekøyene.


Lørdag

Morgenen opprant. Jentene koste seg i hengekøyene og én spesielt måtte stadig minnes på at vi ikke skulle bli i soveposen hele dagen.

Det ble laget frokost før vi pakket oss ned i sekkene igjen. Noen hadde mer orden i sysakene enn andre og forbedringspunkter ble ivrig notert av alle. Hilde hadde igjen gått bort fra avtalt meny – friskt eple i grøten var ikke en del av avtalen!

Etappe 2: Skaufjellåsen til Mørkvann (via Sætre)

Turen videre gikk både opp og ned i sommervarm, velduftende skog. Praten gikk lett, fuglene kvitret, sekken var tung, men allikevel litt lettere enn kvelden før.

På veien gikk vi over Røskestaddammen, en av de få dammene i marka med bilvei over. Her møtte vi noen som ble veldig imponert av oss og hvor langt vi skulle gå. Med ros i sekken spratt vi videre med høyt hevede hoder og store smil.

Ved Stikkvannshytta, hytta til Hurum Turistforening, var det endelig tid for lunsjpause. Her skrellet vi av oss svett tøy som ble hengt rundt om kring til tørk før vi kastet oss ut i vannet. Friskt, oppfriskende og nødvendig!

Stikkvann

Fra Stikkvann gikk turen på Sandstien mot Bjørnåsen. Sandstien er en gammel historisk ferdselsvei (oldtidsvei) over Hurumhalvøya mellom Fergestad ved Oslofjorden og Hurum kirke. På denne pittoreske veien har det lokale historielaget satt opp postoppslag med interessant historie fra området. Det ble selvfølgelig litt høytlesning av de som ikke trengte briller.

Spennende lesning

På Bjørnåsen (302 moh) er det åpne setervoller og man ser vidt og bredt innover mot Asker, Bærum og Oslo.

For å følge etappebeskrivelsen til punkt og prikke gikk vi hele veien ned til Sætre sentrum. Deler av veien var brukt av skogbruksmaskiner. Kneløftene ble høye og mange, og det var ikke fritt for at det ble snublet litt.

I Sætre stakk vi innom båthavnen og fylte opp alle tomme vannbeholdere – og vips var sekken igjen over 20 kg – før vi gikk via matbutikken for å hamstre noe litt kaldere og legge enda litt mer vekt i sekken.

Takk til Sætre for vannet. Foto: Anne

Vi vurderte å slå oss ned på en uteservering og hygge oss med lokalbefolkningen, trebåtfestival og trubadurer, men kom til at vi da nok ikke hadde fått i gang bena igjen. Best å komme seg opp i skogen før det ble for sent.

Og oppover gikk det. På veien mot Mørkvann så vi nok et øyeblikk ut som om vi var litt usikre på veien. Ut av en hage kom en mann som lurte på hvor vi skulle. «Mørkvann» sa vi. «Hva i hælv…» sa han. «Dit er det jævl… langt!» «Oookey», sa vi «takk for tipset!» Og gikk videre. Bratt var det, men dog ikke så langt. Vi har gått langt før og vet hva langt er.

Mørkvann

Vel fremme ved Mørkvann ble det et kveldsbad før vi rigget opp leiren og begynte på middag.

Og så kom Marianne på besøk! Med bobler og fersk mat. Vi kastet oss over godsakene og glemt var motbakker, trebåtfestivaler og trubadurer.

Nok en nydelig kveld i skogen gikk mot slutten, men vi fikk enda en nydelig måne vi kunne kose oss med.

Etappe 3: Mørkvann til Røyken sentrum

Vi våknet til en ny strålende dag, morgenbad og frokost i det fri.

Så bar det ivei på veien mot Røyken. Kroppene var litt lemstre og støle og det kjentes at vi hadde båret på tunge sekker. Men etter en liten stund går man seg varm og alt føles litt bedre.

Dette var dagen for nærkontakt med Hurumlandets dyreliv. Vi så både rådyr, firfisler og huggorm.

Underveis var vi litt upresise med navigeringen og fikk oss en omvei som resulterte i noen ekstra høydemetere og litt bushing.

Det var imidlertid ingen tilløp til panikk, alle holdt hodet kaldt i varmen og humøret var glimrende positivt. Et par artige forseringer av hindringer i veien fikk vi oss også.

Turen gikk videre forbi Bjørvann og Sætervann fram til Flater gård.

Her skulle vi gått på en idyllisk traktorvei. I stedet var det høye kneløft og mye nesten snubling i hogstfelt. Ikke fullt så sjarmerende. Plutselig måtte vi bare ha pause og lunsj.

Vi rastet ikke på det flotteste stedet på turen, men derimot midt i stien. Når vi fortsatte turen tok det ca 10 minutter før vi traff på «Skjærabenken» hvor vi burde tatt lunsjen. Da måtte vi bare ha en ny pause.

Foto: Anne

Deretter går turen over Herstadhei, forbi Herstadhei turisthytte og ned til Røyken.

På turen er det mulig å gjøre en avstikker opp på Villingstadåsen (357 moh), den høyeste åsen i gamle Røyken kommune, men på det tidspunktet var vi alle så sårbeinte at vi hadde fått nok av både høydemetere og andre metere. Overopphetede fotsåler og såre hofter trengte nå hvile.

Vi kom oss alle i mål og ble hentet av Martin, mannen til Hilde. Tusen takk! Ingen av oss hadde spesielt lyst til å prøve oss på en ny busstur Asker rundt.

Fire fornøyde frøkner takker for en fantastisk helg på Hurumlandet. Man skulle tro man etter så mange kilometer bare blir utslitt, men vi var alle skjønt enige om at turer som dette gir energi til hodet, ro i sjela og smil i hjertet. Takk!

Heidi, Anne, Hilde og Anita takker for turen!

Klatring og kos på Kalymnos

Kalymnos – den greske øya som har vært en kasteball mellom riker siden tidenes morgen. Øya som du ble sendt til hvis du reiste uspesifisert og det ikke var rom igjen i herbergene på Kos. Øya som er omgitt av et asurblått Egeerhav, som har utsikt til Tyrkia og som (aller mest) er et eldorado for sportsklatrere. Hit dro vi for å sjekke om det faktisk var sant det «alle» sier – at klatring er best på Kalymnos. Vi ble definitivt ikke skuffet.

Vi reiste med charter fra Gardemoen til Kos. Herfra ble vi trygt geleidet inn i busser og videre leid inn på fergen over til Kalymnos av smilende, sprudlende charterguider. Fergen la til kai i byen Pothia og vi ble derfra busset til Masouri, hvor vi skulle bo. Du kan si mye om å reise på chartertur, men tenke selv trenger du ikke. Kan være godt det innimellom.

Byen Masouri ligger mellom majestetisk kalksteinsklipper og et krystallklart hav, er veldig liten, oversiktlig og ganske koselig. Med kun én gate som går enveiskjørt gjennom byen var det relativt enkelt å finne frem.

Hotellet vårt «Elena Village» lå et steinkast utenfor byen med utsikt til Egeerhavet og øya Telendos fra forsiden, mens det bak hotellet var steile kalksteinsklipper med massevis av klatreruter man kunne ligge å se på fra solsengen.

Vi testet ut flere av de mange klatrefeltene på øya. De to første dagene holdt vi oss i Grande Grotta området som lå rett bak hotellet. Her gikk vi IKKE ruter inne i selve grotten (les: ALT for vanskelig), men holdt oss til venstre i området som heter Spartacus Area.

Tony drømmer om å henge fra taket i grotten

Vi byttet på å sikre hverandre, lede og å vente på tur. Det ble med andre ord ikke klatret stort mer enn en rute i timen, totalt 5-6 ruter om dagen, noe spesielt fingrene mine var veldig glade for. Det er skarpt fjell her!

Overalt på øya er det geiter. Noen av dem er litt mer nærgående enn andre. Spesielt én geite-frøken ville gjerne være med i gjengen. På bildet under stilte hun seg opp rett bak Herman (som sikret Tony), lukket øynene og sovnet stående! Når jeg forsøkte meg på en selfie med henne ble jeg stanget vekk! Til pass for meg for å bli for innpåsliten. Jeg tenkte vi kunne vært fjellgeiter sammen. Men neida. Ikke interessant.

Skal du klatre på Kalymnos må du ha en klatreguide. Denne guiden er som en bibel for alle klatrene og brukes flittig! Den tas med til frokost, til klatrefeltet, på scooter, til lunsj, til middag og noen har den sikkert også med seg til sengs.

Uansett hvor vi befant oss var det ruter i alle vanskelighetsgrader. De enkleste – og de på «topp 50» listen var det litt mer rift om, men det var sjelden kø. Var ruten vi hadde sett oss ut opptatt var det bare å ta en annen først og så bytte med naboen. Og det kuleste – det var folk i alle aldre. Det var ikke uvanlig å se godt voksne mennesker, med godt brukte kropper og klatresko fra 70-tallet kruse opp fjellsidene. Ingen grunn til å slutte med klatring bare fordi du blir grå i håret!

Her er vi på Kasteli med en ung gjeng til venstre og en litt eldre en til høyre

Etter en lang dag med klatring, var det tid for «after-climb» på hotellet. Litt avslapping, bading i Egeerhavet, lesing av bok og bading i bassenget. Godt med litt balanse i aktivitetene.

Når det var tid for middag ruslet vi enten noen få meter over til nabo-restauranten Thrimpi, som varmt anbefales, eller inn til sentrum av Masouri. Her ble favorittrestauranten Prego, som naturlig nok også anbefales. Kalymnos har veldig god mat og gode greske viner, til en ganske så hyggelig pris. Blir jo rent glad av sånt.

Etter en par dager til fots fant vi ut at vi skulle leie scootere for lettere å komme oss rundt på øya. Praktisk, billig og gøy!

En dag etter at vi hadde klatret ferdig kjørte vi sightseeing over til den andre siden av øya. Veiene er lite trafikkerte og i relativt god stand som gjør det å cruise rundt på scooter til en fin opplevelse. Landskapet er relativt goldt, men de vekstene som trives gjør det også til gangs.

Utsikten fra toppen av øya

Kalymnos lukter timian! Urten vokser vilt, villig og overalt. Når man kjører rundt på denne lille øya er veiene enten omkranset av høye hekker med vakre hvite og rosa blomster, eller lave tuer med urter som avgir en fantastisk duft.

Tistlene ser imidlertidig ganske agressive ut

Vi feiret også 17. mai mens vi var på tur. Dagen ble markert med det Norske flagget i sekken, en liten drink før fem og noen timer på solsengen før vi rundet av med en 3-retters på naboresturanten. Hipp hipp hurra!

Den siste klatredagen tok Tony og jeg turen over til Telendos, øya vi har utsikt til fra hotellet. For å komme oss dit måtte vi ta en båt fra havnen i Masouri. Ved ankomst klatrefeltet la ikke båten skikkelig til, men kjørte for full pinne inn i noen dekk som var hengt opp på klippene og så var det bare å hoppe i land! Ganske spennende må jeg si.

Men vi må jo ha med litt flere klatrebilder. Det var jo derfor vi var der!

Jeg skal innrømme at jeg var litt spent på forhånd. Ville det blir litt mye klatring og lite kos? Litt lite klatring (fordi alt var for vanskelig) og for mye kos? Ville det bli kjedelig å klatre en hel uke? Etter 6 dager med klatring hver dag hadde jeg svaret; Fingrene var såre, kroppen litt sliten, men jeg var så absolutt ikke lei – av hverken klatring eller Kalymnos. Selv om det skulle bli godt med en hviledag i buss og på fly. Uka ble en veldig fin balanse mellom klatring og avslapning og vi var alle enige om at turen fristet til gjentagelse.

Klatring og kos på Kalymnos anbefales!

Team KavliBakken takker for turen!

Sprekingtur for spesielt interesserte

Tolv deltagere, to hunder og to spente turledere møtte denne dagen opp for en «Sprekingtur» fra Kraft til Asdøltjern og tilbake igjen. Det skulle bli en tur som virkelig levde opp til navnet.

Fra utfartsparkeringen ved Kraft i Lier gikk turen bratt opp til Glasåsen. Null stress for denne gjengen.

Ca 250 meter videre fra Glasåsen kommer man til en høyde i terrenget hvor man har 360 graders utsikt og kan se hele tre fjorder; Drammensfjorden, Tyrifjorden og Oslofjorden. Flott sted!

En litt svimmel 360 graders film

Videre gikk turen gjennom krevende terreng til Asdøltjern. Vi basket oss gjennom meterdype gjørmete hjulspor, dyp snø, mer snø, enda mer snø og kronglete hogstfelt. Det ble hoppet, plumpet, balansert, sklidd, klatret og kavet. Noen fartsrekorder ble det ikke, men stemningen var god og man blir som kjent bare våt en gang.

Ved Asdøltjern tok vi en matpause på en kveldssol badet flekk i skogen. Det var godt med en pause ute av snøen.

Superkort matpause i sola

Herfra vendte vi nesen tilbake mot utgangspunktet. Det første stykket gikk i enda mer dyp, råtten snø. Ingen unngikk plumping og alle som en fikk definitivt trent på høye kneløft!

Da vi kom til et stikryss hvor vi kunne velge mellom å fortsette i snødekket terreng (som var opprinnelig plan), eller å ta plan B –  grusvei, falt valget på plan B.

Det var godt å få langet ut, få igjen følelsen i de våte, kalde føttene og gå flere i bredden. Så lykkelig var gruppen over at vi igjen hadde tørt underlag under føttene at flere brøt ut i spontan sang! Gøy!

Vel tilbake ved start ble det tid til et gruppebilde av hele den spreke gjengen – som alle var enige om at det hadde vært en veldig sprek tur for spesielt interesserte.

Sprek gjeng!

Totalt gikk vi 13,5 km, 450 høydemeterer og turen tok 3t 45 min. Gjennomsnittfarten var 4,1 km/t.

Vi takker for turen og vet at vi kommer til å sees igjen!

De fornøyde turlederne Hilde Lillian og Heidi

Tips! Vil du lese om denne turen helt uten snø kan jeg anbefale å lese om mitt første turlederoppdrag.

Turleder på Sprekingtur med overnatting i naturen

Fredag 21. april la syv blide deltagere og to turledere i vei fra NaKuHel på Sem i Asker på vei mot gapahukene på Loetoppen.

Fotograf: Anita Runde Alstergren

Dette var ingen typisk rask sprekingtur, men til gjengjeld var vi alle lastet med tunge sekker – og vi skulle sove utendørs i april. Det kvalifiserer til sprek tur!

Vandringen frem til målet for turen gikk på bare grusveier og vårslapp snø i strålende fint vær.

Vel fremme rigget vi oss til i og rundt de to gapahukene. Én deltager valgte seg en fin plass til hengekøyen mellom noen trær, én annen valgte soveplass under åpen himmel, mens de andre rigget seg til inne i gapahukene.

Så ble det disket opp med både forrett og pasta carbonara til middag.

Det ble også tent bål i bålpanne med rikelig med snø lett tilgjengelig slik at vi hadde god kontroll på flammene (se her for hva «generelt bålforbud» innebærer).

Etter maten måtte det ryddes opp litt i utstyret. Noen var litt engstelige for at det skulle komme ville dyr og spise restene av maten, så for sikkerhets skyld ble alt av matrester kastet lang fra gapahukene. DEt kan meldes om at ingen dyr ble observert.

Turlederne tar oppvasken

Fin gjeng å være på tur med!

Praten gikk lett og fint og latteren satt løst rundt bålet mens mørket og roen senkes seg.

Lørdag våknet vi til intenst fuglekvitter, en sol som varmet og blide fjes.

Ingen hadde frosset og alle hadde sovet godt. Det kaller vi suksess!

Anita våknet med verdens største smil!

Turleder Hilde ledet an i litt morgenstrekk, morgekaffe og frokost ble inntatt i sola, ullgensere måtte legges bort.

Er det rart vi vurderte å bli der resten av helgen?

Gruppebilde måtte selvfølgelig tas!

Marisa, Lise, Lise Sofie, Hilde, Ann-Cathrin, Heidi, Line, Lise og Anita

Det var en veldig fornøyd gjeng som allikevel vendte nesen tilbake mot sivilisasjonen. Denne turen var en herlig vitamininsprøytning!

På vei hjemover i vårsola

Turledene var veldig happy med planlegging og gjennomføringen av turen og er skjønt enige om at vi godt kan ta ansvar for en ny tur sammen – det frister til gjentagelse. Takk for turen!

Hilde og Heidi i lyset fra et bål

PS: Bildene i dette innlegget er enten tatt av Anita Runde Alstergren eller meg selv. Takk for at jeg får låne, Anita!


Har du lyst til å få innleggene mine rett i innboksen din legger du inn e-posten din her:

Kortreist vinterekspedisjon

Det kriblet i kroppen av forventninger til helgens utfordring; overnatting ute med transportmiddel langrennski og pulk. Dette hadde jeg ikke gjort før, så det ble sikkert gøy!

Jeg fikk lånt pulk av faren til svigersønnen og sele fra naboen til en venninne. Fint å kunne låne utstyr. Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å gjøre dette nok til at jeg har «lov» til å kjøpe eget.

Fra Solli trasket vi av gårde, en pike tungt lastet med stor sekk, fire andre småjenter med tungt lastede pulker av ulikt slag – og midt i blant oss en lykkelig Samojed.

Turen vi skulle gå var på rett i underkant av 9 km. Vi gikk fra Solli utfartsparkering, via Myggheim, ned til Sandungen og så opp, opp, opp skiløypene ved Haveråsen mot Mikkelsbonn. Før vi ankom Mikkelsbonn tok vi en avstikker inn til høyre mot Buråsbonn og gapahuken.

En liten pust i sola ved Myggheim

Det gikk fint å gå i de flott preparerte skisporene til skiforeningen. Vi får nysgjerrige blikk og soler oss både i den nedadgående vintersola og i de imponerte kommentarerer fra forbipasserende som ser kollonnen vår. Tøffe jenter på kortreist ekspedisjon – det er oss det.

Opp bakkene ved Havårsen går det litt tungt. Vi vil frem, pulken vil tilbake.

Da vi når stien som skal ta oss fra de preparerte løypene og inn til gapahuken blir det mer utfordrende. Her har ingen gått på ski før oss. Vi følger blåmerking og ser noen spor som går i riktig retning – litt usikre på om det var elg eller folk vi fulgte. Det hadde snødd mye og trærne hang over stien og laget snødekte portaler vi måtte krype oss under. Flaks at vi er så myke og fleksible alle sammen.

Ved Buråsbonn er det 400 meter til gapahuken. Det skulle man ikke tro.

Nå blir det mer krevende. Det blir mørkere. Det blir mer kronglete. Vi skjønner at dette er en sommerrute. Vi dytter og drar pulkene. På et punkt gir vi opp skiene. De er bare i veien. I stedet plumper vi igjennom snøen til langt opp på låret. Truger hadde vært mer effektivt. Det må vi huske til neste gang.

Kaving i skog

Pulken dro meg bakover og jeg en endte opp med å krabbe meg på alle fire fremover mens jeg måkte vei for de andre. Det var tungt! Jeg tenkte på Monsen og Fenriken og kloke ord som at man alltid, alltid har litt mer å gi. Jeg gliste bredt for meg selv der jeg kavet meg fremover gjennom snøen. Dette var sært. Jeg liker sært. Sært er gøy!

Foran og over meg lyste fullmånen. Skogen ble mindre tett – og endelig var gapahuken der. De først ankomne begynte å måke ut snøen som hadde blåst og fokket seg inn i gapahuken. Ikke minst var det viktig å få gravd frem bålpanna.

Hilde Marie i full gang med å grave frem gapahuken og bålpanna

Så ble det utpakk av utstyr, den obligatoriske tur-snapsen ble konsumert, og en ekstra ble det også til de som trengte det. Det ble skiftet til tørt tøy og middagen ble laget over bålet. Praten gikk, Hilde Lillians nye jobb ble feiret med Champagne og alle koste seg.

Ingeborg disket opp med pasta carbonara med nyrevet parmesan og nykvernet pepper. Ikke alle jeg kjenner ville dratt med seg rivjern og stor pepperkvern ut i naturen. Ingeborg sparer ikke på vekt når hun pakker pulk!

Jeg bidro med bananpannekaker med blåbærsyltetøy til dessert. Gode og mette kunne vi rigge oss til i gapahuken. Natten senket seg over leirplassen vår og med den kom roen. I soveposen lå en flaske med varmt vann i en ullsokk og varmet, mens nesetippen kjente på -8 kalde grader.

Neste dag va det eggerøre og bacon til frokost, nytraktet kaffe og god stemning.

Ingen hadde frosset om natten og det var godt for en gangs skyld å ha god tid til frokost og nedpakking.

Egentlig hadde det vært hyggelig med enda en natt til ute i skogen. Alice var helt enig.

På vei hjem går forseringen av skogen uproblematisk for seg. Eller?…

Litt lettere var det; det var lyst, det gikk nedover og vi hadde laget spor dagen før vi kunne følge.

Lett!

Sola skinner også denne dagen og turen hjem går sprudlende lett i reneste påskestemning.

Alle var enige om at den kortreiste ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess og at denne typen opplevelse fint kan gjentas.

Takk for turen!

Hilde Marie, Hilde Lillian og Heidi

Farvel til Drakensbergfjellene og heisann Durban!

Etter en nydelig, lang og lat morgen skulle vi ta farvel med Cathedral Peak hotel og vende nesen mot storbyen Durban.

Fjellene ligger der og lokker i sol med et bakteppe av knallblå himmel

Vi tok en liten runde på området før avreise. Hilde Marie hadde en vill dragning mot fjellene og skulle aller helst bare blitt hvor vi var og gått flere turer. Jeg ville ikke vært vanskelig å overtale.

Hilde i fint driv. Jeg var litt redd hun skulle ta første sti til fjells, men fikk hanket henne inn igjen.
Jeg fikk kjøpt meg en fjong solhatt og et lekkert armbånd på hotellet. Mitt shoppingbehovet herved dekket. Foto: Anita

På vei mot Durban ble det stopp i Winterton. Her benyttet noen anledningen til litt etterlengtet shopping, andre nøt sola og noen gjorde begge deler.

Vi kjører videre og det er mye å se på veien; Flittige fugler, hverdagsliv, nærkontakt med kontrollerte branner, livsfarlig transport av arbeidere og andre igjen som ber pent om å få beholde livet.

Mot Durban skal vi ned mange høydemetere. Det blir varmere, fuktigere, grønnere og det blir mer vegetasjon.

Vi kjører også forbi townships som, i følge Andreas, slett ikke er slum, selv om vi syntes det så veldig sånn ut. Disse områdene har både strøm, vann og kloakk – infrastruktur som riktig nok er lagt til i etterkant av etableringen av «bydelene», men skal da rangere hakket over slum i standard. Tviler på at disse skurene har innlagt noe annet enn strøm til parabolen.

Ellers bor visstnok så mange som 80% av innbyggerne i Sør-Afrika i «gated communities». Dette er områder med adgangskontroll, høye gjerder og godt vakthold. De opprinnelige inngjerdede samfunnene i Sør-Afrika ble bygd som kriminalitetsforebyggende tiltak, som en sikring mot den høye voldkriminaliteten. Om det fremdeles er derfor, eller om det er «vi har jo alltid gjort det sånn, så da fortsetter vi bare»- mentalitet vet jeg ikke.

Gated community

Å ankomme hotellet er et kultursjokk! The Oyster Box hotel er et luksus hotel i særklasse og, som de skriver på nettsiden sin, ikke mindre enn «A national treasure! South Africa’s most cherished hotel stands majestically on Umhlanga’s beachfront, overlooking the Indian Ocean & the iconic lighthouse.» Og her kommer vi i litt krøllete antrekk og med sekken på ryggen.

I resepsjonen spankuleres det på skyhøye hæler, det blinker i paljetter og duften av parfyme henger tung. Ikke på grunn av oss.

Jeg har skitt under neglene og føler meg bittelittegrann rufsete. Selv med ny hatt. Mens vi venter på nøkler til rommet får vi servert et glass musserende og lar oss synke ned i de myke sofaene mens vi tenker at vi sjelden har sittet bedre.

Så får vi omvisning på hotellet av velpleide, velartikulerte og vennlig hotellbetjening.

Rommene er naturligvis flotte, med «complimentary» vin, en personlig hilsen fra hotelldirektøren – veldig koselig av han – og en liten snacks.

Men jeg har ikke tid til å bli der. Det må ut og utforskes.

Utsikten fra takterrassen mot det ikoniske fyret. Slett ikke verst.

Hotellet påstod at stranden var stengt for bading på grunn av funn av e-coli i vannet for noen uker siden. Vi syntes det hørtes litt rart ut. Indiahavet er relativt stort og sørger vel for hyppig utskifting av vannet på stranden, men hva vet vel jeg. Uansett – bølgene var høye og vannet litt grumsete, så vi sto over badingen.

De lokale damene ventet forventningsfullt og fnisende på neste bølge og var ikke redd for e-coli
Bak fyret kan storbyen Durban skimtes i regnet

Vi var flere som koste oss ute i blåsten.

Etter utforsking og litt shopping i nabolaget var det akkurat tid til å se over innkjøpene og innta litt vin før det ble samling i baren.

I hotellbaren samlet alle de flotte damene seg til en siste kveld med gjengen. Alle var rene, pene og i kjoler!

Her ble det igjen synging. Dette syntes fyren, som var betalt for å sørge for underholdningen, var så gøy at han filmet oss og spurte om vi ikke kunne komme igjen dagen etter når han hadde lunsj-vakt.

Durban har en sterk Indisk inflytelse. Inderne kom opprinnelig til Sør-Afrika for å jobbe som slaver på sukkerrørplantasjene, men ble værende da de ble frigitt og sysler nå hovedsakelig med import/eksport (i følge Andreas). Hotellet hadde da også en utmerket Indisk restaurant hvor vi inntok middagen. Ann-Cathrin og Marianne holdt flotte oppsummerende taler med fine ord til hver og en av oss, mens mørket senket seg over Durban.

Ute i bukten lå store lasteskip og skinte i natten mens fyret blinket jevnt og trutt. Vi hørte bølgene slå mot stranden, vinden bruse i palmene – og så var det natt.

Da vi kom tilbake til rommet vårt hadde værelsespiken vært der og sørget for «turndown service». Vi tok på oss de søte badekåpene som var lagt frem og tuslet litt rundt i dem. Det er litt godt med luksus også.

Så var det slutt på alt som var gøy for min del. Om natten våknet jeg og var fryktelig uvel. Det gikk som det måtte gå. Mitt vidunderlige eventyr i Sør-Afrika fikk en brå slutt, men jeg fikk i det minste vært mest på rommet – og ikke minst badet – av alle sammen.

De andre damene benyttet avreisedagen godt. Først ledet Hilde Lillian gjengen gjennom morgenyoga på stranden, før det ble spist en bedre frokost, inkludert champagne. Deretter ble bassengområdet benyttet til siste sekund. De berømte apene vi var blitt advart mot fikk de også sett. Glade og fornøyde damer!

Hotellbetjeningen vinket oss farvel og lurte på om vi kom tilbake neste uke. Vi sa vi skulle prøve.

Takket være nydelig omsorg fra Hilde Marie som styrtet ut og anskaffet kvalmestillende piller og Coca-Cola, kyndig smertestillende veiledning fra Hilde Lillian og masse omsorg fra resten av gjengen kom jeg meg hjem. For det meste liggende rett ut der det var mulig.

Ett stykk veldig slapp Heidi

Hvis jeg skal prøve meg på den nesten umulige oppgaven det er å oppsummert hele turen i en setning så må det bli noe sånt som dette;

En særdeles innholdsrik, morsom, interessant og aktiv tur i vakker natur og med den fineste gjengen damer! 

Jeg kan bare si tusen takk for turen! Jeg gleder meg allerede til neste tur vi skal oppleve sammen!

På gjensyn Sør-Afrika! Foto: Hilde Lillian

Takk for at akkurat du har lest disse innleggene om turen vår til Drakensbergfjellene i Sør-Afrika. Jeg håper du har blitt inspirert – og skulle du ønske å ta samme turen anbefaler jeg deg å gå inn på nettsiden til Turbobla.no og melde deg på neste tur!

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland