«Denne unike jenteturen er en perfekt kombinasjon av en reise i deg selv, og en reise med spennende opplevelser, kulinariske eventyr, kultur og vakker natur. Vi tar deg med til Atlasfjellene og den magiske byen Marrakech». Sånn lød starten på turbeskrivelsen fra Turbobla og Njorun. Videre lokket de med setningene; «Bli med oss på denne unike jenteturen i Atlasfjellene og Marrakech og skap minner for livet. Du fortjener å ta vare på deg selv med en tur som gir deg både indre vekst og fantastiske opplevelser.»

Turer i fjell kan jeg, kultur kan jeg like, men indre reise? Akkurat det var jeg litt mer skeptisk til. Man vet aldri hva man kan finne når man begynner å grave i sitt eget hode. Når det er sagt – jeg hadde et sterkt behov for ferie, for å finne nytt fokus og for å rømme fra livet mitt en liten stund. Kanskje var dette akkurat den kombinasjonen av opplevelser jeg hadde behov for? Så tenkt, så gjort. Jeg satte kursen mot Marokko.

Reisen er i gang

Ved ankomst Marokko dro vi rett fra flyplassen i Marrakech til den lille berber-landsbyen Imlil i Atlasfjellene. Inntrykkene var mange allerede på veien din.

I september i år opplevde Marokko et av de verste jordskjelvene på mange, mange år. Skjelvet hadde en styrke på hele 6,8 med episenter i Atlasfjellene ca 72 km sørvest for Marrakesh. På vei til Imlil kunne vi se hvilke ødeleggelser jordskjelvet hadde gjort og ikke minst så vi store teltlandsbyer hvor lokalbefolkningen nå bor.  Det gjorde sterkt inntrykk å komme så tett på. Vi hadde alle vært litt bekymret for å dra, fordi vi ikke ønsket å øke belastningen på lokalsamfunnet, men kunne se at de nå, mer enn noen gang, hadde behov for at turistene kom tilbake. Uten inntekter fra turistnæringen vil de slite enda mer med å klare seg og vi ble definitivt ønsket varmet velkommen av lokalbefolkningen.

Douar Samra

Vi ble innkvartert i en liten landsby litt ovenfor byen Imlil. Her bodde vi i ett utrolig sjarmerende gjestehus i berberstil ved navn Douar Samra. Dette huset er relativt nytt, men bygget i tradisjonell stil.

Ingen rom er like, mange av rommene er uten strøm og foran toalettet er det kun forheng. Vi ble godt kjent vi som delte rom.

Yoga

Dagene startet med Yoga ledet av Yoga-Marianne på en av husets takterrasser.

Morgenene i Atlasfjellene er relativt kalde på denne tiden av året og med en gradestokk som ikke viste mer enn 7-8 grader stilte jeg med 4 lag ull og en positiv og varm innstilling. Mind over matter.

Det var magisk å stå der med utsikt mot fjellene og se soloppgangen gi dem et vakkert rosaskjær mens jeg pustet, strakk, skiftet stillinger og ble løsere for hver gang jeg trakk den friske og kalde fjelluften inn i lungene og sakte slapp den ut igjen. Alt av reisestølhet, følelsesgruff og spenninger løsnet motvillig, men samtidig sakte og sikkert. Stive muskler og sener protesterte, men måtte til slutt gi seg over. En nydelig måte å starte dagen på.

Etter yogaen disket vertskapet opp med deilig frokost, den tradisjonell mynteteen – gjerne med masse sukker i – og kaffe. Takk og lov for kaffe etter strekk og bøy en tidlig morgen.

Selvutvikling

Neste post på programmet var enten selvutvikling eller turer i området. De første dagene føltes sjelen rå og sårbar og det var slett ikke så godt å bedrive indre reise. Tankene om at jeg trengte dette og samtidig bare ønsket å rømme fra det kjempet om plassen.

Rikke fra Njorun tok oss igjennom visualiseringer og ga oss verktøy vi senere skulle trene på på egenhånd. Jeg fikk til noe, andre ting ikke i det hele tatt og noe må jeg definitivt øve mer på. Heldigvis var det mindre skummelt og mer spennende enn jeg hadde fryktet. Puh!

Turer

Da var det enklere å være på tur. Turene var varierte og gikk både i skogen, fjellene og gjennom Berber landsbyene. Tur og kultur hånd i hånd.

I Marokko var det, som hjemme, høst og trærne hadde fremdeles en sprakende fargeprakt i gult, orange og grønt. Naturen i fjellene var frodig og gold på samme tid. Et landskap det var godt å gå i og som var som balsam å hvile sjela i. På turene vi gikk hadde vi en form for mål; et fossefall, en landsby, et fjellpass eller en hellig stein, men samtidig var disse stedene ikke egentlig målet. For å si det litt forslitt; veien eller turen om du vil, var målet. Tur ER godt for meg. Uansett kort eller lang, slitsom eller rolig. Det å gå, bruke beina, kjenne at kroppen virker til det den skal, kjenne været i fjeset, kjenne den sterke lukten av furuskog i nesa, føle grusen under føttene, vekten av sekken på ryggen, summingen fra glade damestemmer, lyden av muldyrhover – alt fyller meg med en boblende glede i magen som jeg også nå fysisk kan hente frem – mange uker etter hjemkomst. Tur er livet.

Nye bekjentskaper kjennes gamle

Turlederne våre hadde nok sett for seg at vi skulle gå i stille kontemplasjon og videreføre den indre reisen når vi var ute og gikk turer. Det skjedde ikke. I det minste ikke for alle. Denne gjengen med positive, artige og spennende damer hadde mer enn nok med å bli kjent med hverandre. Det var komplett umulig å ikke bruke turene til å prate om liv levd, nåtid og fremtid.

Samtalene gikk på kryss og tvers og nye bekjentskaper føltes fort som gamle. Kanskje er det sånn når man søker seg til den samme reisen, at vi har noe grunnleggende felles og at vi dermed lett finner hverandre? Uansett – det var sjelden stille når vi gikk tur.

Vanskelig å unngå å støtte lokalbefolkningen

Som tidligere nevnt gikk turene våre både i øde terreng og i kulturlandskapet. Guidene våre hadde lagt opp ett tidskjema for at alle dagens poster skulle gjennomføres. Optimistisk! Det gikk som det måtte gå når 10 damer kommer over et lokalt kooperativ med en over gjennomsnittet entusiastisk og god selger. Flere av oss fikk øvd litt på pruting og selgeren fikk vist hva han var god for. Tidsskjema sprakk og det ble en god dag for kooperativet. Jeg har nok puffer nå.

Og dagen etter ble det enda mer tid til å støtte lokalbefolkningen. Jeg mistenker at guiden vår synes det ble litt vel mye støtting og litt lite gåing.

Lunsj i det fri

Hver dag disket guidene våre opp med deilig lunsj i det fri. Muldyrene luntet tungt lastet i forveien og gode hjelpere rigget til tepper, madrasser og vaskevannsfat til håndvask. Det ble servert varm te i tradisjonelle te-glass, varm mat, salat og frukt til dessert.

Livet i Atlasfjellene

Jeg tok mange, mange bilder i vakre Marokko. Et utvalg ser dere i denne bloggen. Flere kommer på Instagram. Det er vanskelig å velge bare noen – bær over med meg.

Det er mye manuelt, tungt og tidkrevende arbeid som bedrives av landsbybefolkningen – og kanskje spesielt kvinnene har tunge dager. Det er de som samler ved, henter for til dyra, renser nøtter, lager mat, vasker klær, passer barna og mye mye mer.

Egentid, meditasjon eller bare kos

Jeg er nok dessverre litt for sosial, eller for å være helt ærlig så er jeg vel litt redd for å gå glipp av noe gøy, til at jeg klarte å trekke meg tilbake og trene på visualisering (så ofte som jeg kanskje skulle ha gjort). Refleksjon og innadrettet virksomhet vek litt vel ofte plassen for fine og morsomme samtaler med romvenninnen min Torhild. Tenk å være så heldig å få dele rom med en som man matcher så bra med! Og litt prat om utvikling ble det jo også.

Hammam

Hørt om det? Ikke jeg. Jeg hadde en vag følelse av at det innebar noe badstuaktig, men ettersom jeg ikke hadde gjort det før skulle jeg selvfølgelig være med. Vi var seks lett spente damer som møtte opp, usikre på hva vi skulle, og hvordan vi skulle te oss. Vi ble enige om at det nok var riktig å kle av seg og så toget vi nakne, bleke, litt keitete og lett fnisende inn i et bittelite rom med gulv, tak og vegger av blankpolert stein. Rommet var kun opplyst av en liten glugge på veggen og noen blafrende stearinlys og ble fyrt opp med ved i en stor ovn under gulvet. Etter noen minutter kom berberkvinnen Malinka inn til oss, iført bare en truse, og satt i gang med å blande vann til riktig temperatur og så gni oss inn med såpe. Jeg tror jeg var 4 år sist jeg ble vasket så grundig av et annet menneske. En ganske spesiell opplevelse. Etter innsåping og skrubbing fikk vi bøtter med vann kastet over oss. De kom brått og uventet og det var ikke fritt for at det ble litt hosting og harking. Det var hud mot hud og bryster i fri dressur. Malinka jobbet med strake bein og krom rygg til svetten silte. Intet verneombud på denne arbeidsplassen! Det var plaskende vann, hett, fuktig, og vanskelig å se hverandre gjennom mye damp. En fantastisk nær, sanselig og genuin opplevelse. Det var seks lettere euforiske damer, som etter at seansen var over, litt øre, karret oss opp fra gulvet og steg inn i virkeligheten igjen. Kanskje har vi også fått et innblikk i hvordan kvinner i Berber kulturen har det når hodeplagget blir tatt av og mennene er et annet sted?

Hjemmebesøk

Da vi skulle reise fra landsbyen insisterte en av de som jobbet i gjestehuset på at vi måtte komme på besøk til hans hjem. Vi takket ja til gjestfriheten, troppet opp og fikk servert te, frukt og valnøtter fra egen hage. Det visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss – selv om dette nok var passe ubeleilig og midt i dagens andre gjøremål for kona hans Hammam-Malinka. Fine mennesker!

Med dette sa vi takk for oss og satte kursen for Marrakech.

Marrakech

I Marrakech bodde vi i en flott Riad midt i Medinaen (gamlebyen) kun et steinkast unna det store markedet Jemaa el-Fnaa.

Sightseeing

Den første dagen hadde vi guide som tok oss med rundt til flere severdigheter. Det var fint å få denne turen til fots som i tillegg til å ta oss med til palasser, skoler og andre severdigheter, ga oss en viss oversikt over byen. Det gjorde oss litt tryggere når vi skulle ut på egenhånd.

Før vi slapp ut på egenhånd holdt Turbobla-Marianne et lynkurs i pruting for oss og så var vi i gang. Jeg er altså så stolt av hvor god jeg ble til å prute. God følelse! Tips, når selgeren blir sur har du gjort en god deal. Jeg stoppet gjerne litt før det skjedde. Liker ikke at folk er sure på meg. Se! Jeg har lært noe av denne indre reisen.

Det er utrolig hva man kan se og hva man bare må ha når man vandrer rundt i eksotiske Marrakesh. Markedet Djemaa el Fna er hjertet og her kan man vandre rundt i timesvis uten å gå lei. Det er en fordel å ikke høre på begge ører og ha litt skylapper mot alle henvendelser. Kun som beskyttelse mot alle inntrykkene, ikke fordi noen nødvendigvis er ubehagelige. Vel, bortsett fra han ene som ble sur fordi jeg tok bilder av kakene hans uten å spørre først. Han ble faktisk litt ubehagelig. Men han var bak en disk med masse kaker og jeg hadde joggesko og grei gangfart.

Det var ikke bare sightseeing, pruting og shopping i Marrakesh. Det var også yoga på takterrassen, sundowners, middag, gode samtaler, manicure og massasje.

Og jeg koste meg med å ta bilder. Masse bilder!

For å oppsummere så var dette en helt fantastisk fin tur! Jeg var virkelig i turbobla hele uken. Nydelig natur, herlige og spennende nye bekjentskaper, god mat og drikke, kultur, intense sanseinntrykk og ny bevissthet om meg selv, hva jeg drømmer om og ikke minst hva jeg ikke trenger i livet mitt.

Takk til denne flotte gjengen med damer som ga av seg selv, reiseledere, guider, muldyrførere og kokker som tilrettela og gjorde turen helt perfekt!

Om turen anbefales? Så absolutt! Turbobla arrangerer turer med tema Selfcation i 2024. Det er bare melde seg på. Og jeg er ikke sponset av Turbobla eller Njorun. Jeg er bare en veldig fornøyd kunde!

Takk for turen!