Al-Khazneh | TurBakken

Etter en deilig – og stor – frokost med både rykende ferske lefser og omelett laget av de søteste damene, venter enda ett av høydepunktene på turen – Petra!

Dette var den siste etappen vi gikk på Jordan Trail og stien tok oss nok en bakvei – denne gangen inn til Petra.

Med på turen fikk vi en ny guide. Safa var fremdeles med oss, men vi måtte også ha med en guide med de rette sertifiseringene for guiding i Petra. Mahmoud var vår mann. Strenge regler – høye forventninger.

Dagen startet med en energisk spasertur tilbake til Lille Petra. Her ble det tid til litt snikfotografering av beduinmenn. Ja, jeg vet det, det er jo ikke bra, men fristelsen ble for stor. Flere med meg fikk assosiasjoner til Jack Sparrow. Tenk om Johnny Depp hadde kommet ruslende. Det hadde vært en overraskelse!

Dagens andre etappe gikk bakpå et lasteplan. Morgenfriskt, småkaldt og luftig. Vi er alle godt pakket inn.

Vel ute av buss-jeepen var det bare å stramme skolissene og rette ryggen for dagens første motbakke. Vi skulle gå mot Addeir (klosteret).

Disse ble skuffet over at vi ikke heller ville ri en tur

Stien tok oss over flere høye fjellpass med stupbratte fjellsider over oss og dype kløfter under oss. Den slynget seg på smale fjellhyller og i trange slukter. Dette var en del av veien som i tidligere tider ble brukt av kamelkaravanene. Den gang da var ikke stien tilrettelagt med trapper og murer som nå. Ikke skjønner vi hvordan de tok seg frem her!

Midt i stien fikk vi se fossiler etter sjøgress! Underlig å tenke på at det en gang var havbunn der vi stod.

Veien klamrer seg videre under fargerike utspring og på smale hyller før den når et skjult platå høyt over den imponerende avgrunnen til Wadi Siyyagh.

Ikke verdens beste bildet det du ser her under, men poenget med bildet er fjellet over hodet til Marit og Line. Fjellet heter Jebel Harun og er det høyeste punktet i nærheten av Petra med sine 1350 moh. På toppen av fjellet finner man en helligdom, som er det antatte gravstedet til profeten Aaron, broren til Moses. Dette er det – utrolig nok – enighet om blant jøder, kristne og muslimer!

På vår vei videre snublet Safa og jeg over Jordans nasjonalblomst! Det var nesten så Petra-guiden Mahmoud ikke trodde på oss da vi fortalte det. Det er visstnok er helt feil sesong for den. Her er den da allikevel på vei opp av sanden – «the black Iris».

Så dukket plutselig Al-Deir, (Monastery) opp. «Klosteret» er Petras nest mest kjente bygning og er fasaden til en nabateisk kongegrav. Bygningen ble trolig brukt som kloster i den bysantinske perioden, derav navnet.

Bygningen er imponerende stor og forseggjort – og ikke minst velbevart. Tenk at vi får oppleve dette, nesten helt uten andre turister. Trist for Jordan – fantastisk for oss.

Her må det (også) tas litt bilder!

Etter drikkepause, fotosessions for alle damen, biopause med mer er det tid for å gå videre. Bare ett gruppebilde til først.

Nabateer-trapper, med nye muligheter for shopping på hver avsats, fører oss ned til det gamle Petra.

Det er mange trapper å gå ned og mye å se på. Her finner vi både upraktisk antrukne turister, mer kledd for fotoshoot enn for 400 høye trappetrinn i motbakke, esler med og uten slitne upraktisk antrukne turister (vi anbefaler selvfølgelig tursko og sekk), butikker, kaféer og vakker natur.

Så er vi nede i Petra og det er tid for lunsj.

Etter lunsj fikk flere seg en overraskelse. Det var mer å se! Vi var allerede stappfulle av inntrykk og dagen var ikke halvgått. Der vi stoppet for lunsj var vi så vidt kommet inn i bakgården til dette fantastiske stedet.

Det som i dag er synlig er estimert til å være 25% av den opprinnelige byen. Sagt på en annen måte – 75% er enda ikke utgravd! Vi gikk storøyde og andektige rundt i severdighetene og det var ikke fritt for at jeg følte meg bittelitte grann som en uopplyst molbo fra nord. Den kunnskapen nabateerne besatt for 2000 år siden er imponerende!

Petra var opprinnelig kjent av dets innbyggere som Raqmu. Byen ligger i en skråning i fjellet Jebel al-Madhbah («Alterets fjell»), som utgjør den østlige siden av dalen Arabah, som går fra Dødehavet og til Akababukten. I henhold til Hieronymos fra Kardia ble navnet «Petra» gitt av greske handelsmenn som observerte at byens innbyggere om våren praktiserte ofringer til en guddom på en stor stein, det vil si en petra. Det er antatt at stedet har vært bosatt så tidlig som 9 000 f.Kr. og at Petra muligens var etablert på 300-tallet f.Kr. som hovedstad for nabateere.
Wikipedia

Stedet har vært på UNESCO sin liste over verdensarvsteder siden 1985. UNESCO har beskrevet byen som «en av de mest dyrebare kulturelle eiendeler i menneskehetens kulturarv.» (Store norske leksikon).

For 2000 år siden var Petra en metropol med mer makt enn Damaskus. Byen var imponerende med palasser, store vannanlegg og hager. Den hadde et enormt tempel og amfiteateret hadde plass til 4000 tilskuere. Store riker reiser seg og faller. Petra ble etter hvert erobret av romerne, rammet av jordskjelv og styrtfloder og til slutt glemt. Først i 1812 ble byen gjenoppdaget av en sveitsisk oppdager ved navn Johann Ludwig Burckhardt.

En av varene nabateerne handlet med var frankincense (gummiharpiks). De handlet også med røkelse og myrra. Jeg kjøpte meg en ny julekule til juletreet mitt.

Vi falt for fristelsen til å få litt eksotisk kullsminke. I Jordan går både kvinner og menn med denne typen sminke, som skal gjøre det lettere å se i sterkt solskinn. Jeg testet det ut. Trengte ikke solbriller resten av turen.

Mahmoud fikk til slutt revet oss løs fra bodene med sminke, smykker og suvenirer. Vi hadde mer å se.

Først ut var det fantastiske amfiteateret som hadde hatt plass til 4000 mennesker. Hele amfiet er hugget ut av fjellsiden. Dette er, i følge http://www.visitpetra.jo det eneste amfiet i verden som er bygget på denne måten. Nabateerne begynte å jobbe fra toppen og arbeidet seg møysommelig nedover. Det må ha tatt tid!

Vi går videre forbi en nylig utgravet «villa» og flere graver.

Og så er vi ved det mest kjente landemerket i Petra; Al-Khazneh (the Treasury/skattkammeret). Skattkammeret er antatt å være et mausoleum for kong Aretas IV og ble i 2007 annonsert som ett av Verdens sju nye underverk.

Vi tok en pause her for å høre litt om historien, teoriene om skatten som mange trodde befant seg i urnen på toppen, og som forklarer hvorfor mye av fasaden er pepret med kulehull. Traff man godt kunne jo urnen knuse og rikdommen strømme ut over de heldige.

Underlig hvor fristende det er å komme tett på en dromedar. Men de kan også bli litt vel nærgående!

Vi tok veien ut gjennom al-Sīq, «sjakten». Denne skulle vi se nærmere på dagen etter, så vi gikk i radig tempo. Noen hadde gått mer enn en overtråkket fot hadde godt av og tok en golfbil til hotellet.