Den neste etappen på Jordan Trail gikk fra leiren vår i Ghbour Whedat til Lille Petra. Turen er på 14 Km og vi skulle opp og ned ca 600 høydemetre.

Denne morgenen ble vi servert omelett til frokost! Det var det ingen som hadde forventet her ute i vår «wilderness camp» og det var ikke fritt for at det ble jublet litt!

Det er god morgenstemning i campen; de sminkes, tøyes og bøyes, pakkes, pusses tenner – alt samtidig som campen rigges ned.

Vi fortsatte fra leiren vår i Ghbour Whedat med godt humør, en støvete vei under oss, smil i fjesene og sol fra en skyfri himmel over oss. Vinden vi har blitt advart mot uteble også denne dagen.

Underveis ser vi flere beduin bosetninger og sannelig ble det også muligheter for litt shopping. Den lokale gjeterdamen får avsetning på håndarbeidene sine og vi går videre med litt tyngre sekker og litt lettere lommebøker.

Videre herfra gikk vi gjennom partier med fantastiske farger på fjellet. Fargene kommer av de ulike mineralene som er i sandsteinen. Gult = sulfid, grå = jern + silica, bronse/lilla = kobber og jern, rød = jern, hvit = silica (silisiumoksid) og blå = magnesium. Her må noen som kan dette bedre gjerne korrigere meg. Guiden snakket fort på engelsk med arabisk accent. Noe kan ha blitt borte i oversettelsen. Uansett – akk så vakkert!

Det er en varm dag. Salttabletter er inntatt, vann drikkes så ofte og mye som mulig, men ingen klager. Hjemme fryses det.

På veien passerer vi også ruiner fra Nabateernes tid, med vin- og olivenpresser, akvedukter og andre eldgamle vanninfrastrukturer. Dagens løsninger er unektelig mindre vakre der rørene i blå og sort plast slynget seg gjennom landskapet. Hva de kunne og visste for 2000 år siden!  

Da vi kom til denne grønne flekken i det ellers så golde landskapet var det unektelig litt godt å se noe grønt igjen. Kontrasten mellom de frodige vekstene og de røde og gule fjellene var vakker.

I akkurat dette området dyrket de granatepler, oliven og pomelo.

Bilde nummer tre i karusellen under viser den eneste vannpytten vi så under hele turen. Utrolig nok var det kun det ene eselet som ville drikke. Hvor de har fått vann fra ellers på turen er et lite mysterium.

Vi hadde et stykke igjen til Lille Petra og flere begynte å kjenne på såre føtter. Under ett tre ble det plastring av føtter mens vi spiste dadler og nøtter.

Den med flest gnagsår fikk haike med eselet. Det var ikke fritt for at Line følte seg litt som Maria på vei til Bethlehem.

Vi andre vandret videre med apostlenes hester, mens landskapet igjen var i endring.

Området vi gikk gjennom var flatere og mer som en ørken. Varmt, støvete og goldt, med tørre gresstuster og små busker.

Og i dette knusktørre landskapet, dukket det plutselig opp en krokus! Naturen er fantastisk!

Så var det var tid for lunsj og en beinstrekk. Det var så fantastisk å sitte der og se utover landskapet mens tærne viftet fornøyd i sola. Godt liv!

Vår tid med Oude, Jahir og eslene hadde nå kommet til slutten. Dit vi nå skulle kunne ikke eslene gå. Vi takket for følge og ønsket dem god tur tilbake til start. Fine folk, søte esler.

Vi næret oss nå dagens mål, Lille Petra. Men først skulle vi klyve og gå gjennom en vakker dal.

Stien vi gikk tok oss bakveien inn i Lille Petra, også kjent som Siq al-Barid som betyr den kalde canyonen.

Det første vi kom til var en kafe-butikk. Det ble hvilt, drukket granateplejuice, kost med katter og lagt igjen litt penger.

Lille Petra er også på Unescos verdensarvliste. I likhet med Petra ble stedet sannsynligvis bygget på høyden av nabateeisk innflytelse i løpet av det 1. århundre e.Kr. Selv om formålet med noen av bygningene ikke er klart, mener arkeologer at hele komplekset var en forstad til Petra, og skulle gi husrom til handelsmenn på Silkeveien. (Wikipedia, Store Norske Leksikon).

Det første Line gjør i Lille Petra er å tråkke skikkelig over. Akkurat når det ikke var esler lett tilgjengelig. Ikke isposer heller. Coca-cola fikk duge. Og en taxi. Vi andre trasket de siste kilometerene langs en vei og var veldig lykkelige da vi kom frem.

Vi overnattet i en flott beduinleir rett utenfor Lille Petra. Teltene hadde eget bad med dusj! Det ble også nok en solnedgang på oss fra en knaus bak campen. Det var ikke noe å si på stemningen denne kvelden heller.

Utrolig nok kom alle seg ned fra knausen igjen i god behold. SÅ lystig ble det at det ikke var en selvfølge.

Etter nok en fortreffelig middag ble det en avslappende kveld. Gruppa var positivt preget av mange kilometer i beina, latter, sol og mange inntrykk. Det var god stemning, massasje for de heldige og vannpipe for de «modige».

God natt fra Lille Petra!

---

Neste etappe på Jordan Train går fra Lille Petra til selveste Petra. Dette er en del av turen du absolutt bør få med deg!

Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:

• Dag 1 og 2: Jordan trail fra Dødehavet til Rødehavet via Petra og Wadi Rum
• Dag 3: Jordan trail fra Dana til Mansoura og videre til Furon
• Dag 4: Jordan trail fra Furon til Ghbour Whedat
• Dag 5: Jordan trail fra Ghbour Whedat til Lille Petra
• Dag 6: Jordan trail – bakveien inn til Petra
• Dag 7: Al-Madras trail til Petra
• Dag 7 og 8: Wadi Rum
• Dag 8, 9 og 10: Ankomst Aqaba, strandliv og snorkling i Rødehavet

Den andre dagen på Jordan Trail skulle vi gå fra campen vår i Furon til en ny teltcamp i et område som heter Ghbour Whedat, en tur på 17 km. Vi skulle opp 750 høydemetere og ned 920 høydemetere.

Dagen startet imidlertid med frokost, festing av skjerf på hodet, tannpuss, te eller kaffe og nedrigging av campen.

Hjelperne våre fraktet telt og alt utstyr til neste camp mens vi går den naturskjønne ruten. Turistpolitimannen var sliten og valgte å sitte på med en av bilene. Hvordan han hadde tenkt å passe på oss derfra er noe uklart.

Vi gikk fra Furon og fortsatte forbi Ras Al-Feid mot Ghbour Whedat. Stien vi fulgte har tradisjonelt blitt brukt av beduinske gjetere og førte oss gjennom de majestetiske Sharah-fjellene. På veien møtte vi på gjetere med esler, hunder og store mengder geiter.

Oude fortalte meg at når gjeterne stopper eslene, så stopper flokken med geiter og holder seg rundt dem.  Når vi gikk forbi med våre esler ble det derfor litt kaos. Geitene begynte å følge etter feil esler. Litt ekstra jobb for gjeterne, men alle smiler og vinker og er vennligheten selv.

Vi klatrer gradvis oppover bakkene og utsikten over ørkenen er imponerende. Hver sving på veien avslører et nytt, spektakulært panorama.

Underveis får vi demonstrert «såpebusken». Gnir du hardt og ganske lenge på den og så tilsetter litt vann, skummer den faktisk – og luktet litt godt. Det så lettere ut enn det var.

På vei opp fjellet forteller Safa en historie om en ung gjeterkvinne. Hun bodde med mannen sin i hulen du kan se mellom Safa og Oude i bildet under. Gjeterkvinnen var gravid og fødte en sønn alene ute i fjellene mens hun passet på geitene. Det høres jo trist ut og og når man ser hulen tenker man at ja ja, det var vel hundrevis av år siden. Neida! Denne kvinnen var moren til Oude (som er sånn ca 30 år) og det var faktisk storebroren hans som kom til verden på den måten. Aldersforskjellen dem i mellom var 45 år, så da kan dere jo regne ut når dette var. Så lenge siden er det ikke. Eller?

Jeg forsøkte i starten av turen å gå midt i gruppa, men fikk stadig vekk en av damene krasjene inn i ryggsekken når jeg stoppet for å ta bilder. Ganske raskt ble jeg derfor halen i gruppa og ble gående bakerst mens jeg sukket henført. Steinformasjonene og fargene tok pusten fra meg. Kameraet gikk varmt. Jeg gliste, tok bilder, smilte mot sola og nynnet fornøyd.

Et stykke opp i motbakkene fulgte vi et gammelt elveleie med morsomme lagdelte formasjoner. Her tok vi også en pause i et blankpusset parti av elveleiet.

Vi trasket rundt og så vel ikke så mye ned før vi ble gjort oppmerksomme på noen spor i steingrunnen under oss. Dinosaurspor! Jeg gjentar; spor etter en dinosaur!

Hvor mange millioner år siden denne lille dinosauren trasket her og satte spor etter seg skal jeg ikke prøve å gjette, men det var unektelig en fantastisk opplevelse å få se og kjenne på sporene. Hvordan så det ut her den gangen? Jeg ble helt andektig. Jeg har tatt på dinosaurspor – og børstet også ut litt rusk fra det ene sporet. Nevnte jeg at jeg har tatt på dinosaurspor?

Naturen fortsetter å forundre, trollbinde og overraske!

På dagens høyeste punkt ble det pust i bakken, te og mer utsikt over Wadi Araba.

Vi vandret videre med freidig mot!

På en høyde gikk stien innom en strategisk plassert borg, med utsikt over Wadi Araba, fra selveste Saladin sin tid! Korsfarernes edle motstander! (Jeg kan anbefale å lese mer om han – eller les serien om «Arn» av Jan Guillou).

Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb mest kjent som Saladin var en muslimsk politisk og militær leder av kurdisk opprinnelse som grunnla Ayyubide-dynastiet. (Wikipedia)

Da vi fortsatte gikk vi inn i nok et uvirkelig vakkert område av Jordan. Sandsteinen er formet av vann, sand og vind gjennom millioner av år og her gikk vi midt i et naturlig underverk. Jeg har ikke ord. Tro meg når jeg skriver at jeg aldri har sett maken. Og du må bare se bildene.

Vi fortsetter til campen vår i Ghbour Whedat. Her venter Leith med varme, store smil, kald brus og hjertelig «Jahalla, jahalla!» til velkomst.

Se denne fine leirplassen! Leiren ligger mellom kunstferdig formet sandstein. Hull, groper, kanaler og sprekker setter fantasien i sving. Vi så packman, hodeskaller, elefanter, sopp, smilefjes og for ikke å glemme huset til Barbapappa (noen av dere er vel gamle nok til å huske han?) .

I camp nytes livet. Mens noen brukte dusjtelt og do-fasilitetene satt andre og lufter tærne, nøt kald drikke, avslapning og lattermild småprat.

Turistpolitimannen lurer du sikkert å hvordan det gikk med? Han var dratt hjem da vi kom til camp. Norske damers turtempo – eller tur generelt – var ikke noe for han. Det var tydeligvis ikke SÅ viktig å passe på oss.

For å komme til stedet vi skulle se solnedgangen fra måtte vi klatre og klyve mellom steile klippevegger og spennende passasjer. Eller, vi måtte ikke, men det var en artigere tur, så da tok vi den. Sandsteinsklippene er gjennomhullet med grotter, groper og uimotståelige formasjoner å henge i, sitte på og krype sammen i. Tiden vi hadde var for kort til å utforske alt.

Vi rakk bare litt lek og fotografering før vi måtte ile videre. Solen var på rask vei ned, men vi rakk det. Sola senket seg og roen inntok gjengen.

Da vi kom tilbake fra solnedgangsturen hadde våre gode hjelpere gjort campen om til en magisk 1001-natt drøm. Det var plassert lykter ved teltene, i huler og grotter i klippene rundt leiren vår og over hodene våre dukker stjernene frem en etter en. Det var så vakkert at tårene pipler. Rundt meg så jeg strålende smil og hørte lavmeldte sukk i skumringen. Det var ikke fritt for at det blinket i flere øyne enn mine.

Det var god stemning rundt leirbålet også denne kvelden. Hilde Lillian og jeg bød på Mashmallows og medbrakte pinner til bålet, som ble satt pris på både av lokale hjelpere og norske damer. Over oss var nattehimmelen spekket med stjerner.

God natt fra Ghbour Whedat!

---

Den neste etappen på vårt Jordanske eventyr går fra Ghbour Whedat til Lille Petra. Det er bare å bli med videre på turen!

Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:

• Dag 1 og 2: Jordan trail fra Dødehavet til Rødehavet via Petra og Wadi Rum
• Dag 3: Jordan trail fra Dana til Mansoura og videre til Furon
• Dag 4: Jordan trail fra Furon til Ghbour Whedat
• Dag 5: Jordan trail fra Ghbour Whedat til Lille Petra
• Dag 6: Jordan trail – bakveien inn til Petra
• Dag 7: Al-Madras trail til Petra
• Dag 7 og 8: Wadi Rum
• Dag 8, 9 og 10: Ankomst Aqaba, strandliv og snorkling i Rødehavet

Etter frokost kjørte vi i ca 2,5 time fra Madaba til Dana Village.

Det var unektelig litt trist å se de store mengdene med plast som lå overalt og spesielt nær tettbygde strøk. Nettinggjerder var helt dekket med opprevet plast blåst dit av sterke vinder. På jorder, gater og i alle grøfter lå det mengder med plast. Flere steder kjørte vi forbi søppelfyllinger som lå helt åpent i dagen. Med mye vind er det ikke så rart at plasten får herje fritt, men pent var det ikke. Bare trist. Flere med meg fikk en voldsom trang til å sette i gang en skikkelig Rusken-aksjon.

Heldigvis ble det mindre søppel og se til jo lenger unna folk vi kom.

På veien til Dana village ble det stopp for litt bunkring av drikke – og ganske mye shopping skulle det vises seg.

Her fikk vi også opplæring i hvordan vi fester de jordanske skjerfene kalt shumāgh. Det krever litt trening, men vi fikk god hjelp og etter hvert fikk de fleste dreisen på det.  Snart var alle godt beskyttet mot sol og eventuell vind.

De svart-hvite skjerfene kalt keffiyeh er assosiert med Palestina, mens shumāgh, den røde og hvite varianten, oftere bæres av medlemmer av beduinsamfunnet og assosieres også med den Jordanske hæren.

Fremme i Dana Village ble vi lastet over i en pick-up for siste transportetappe før fotturen skulle starte.

Det var vindstille, varmen dirret i luften og alle måtte plutselig på do. Jeg tror det må ha vært spenningen over virkelig å være i gang med turen! Eventuelt ristingen i Jeepen.

Jordan trail

På tide å presentere Guiden vår Safa Muhi og eselførerene Oude og Jahir. Safa skulle være med oss hele turen, mens Jahir og Oude de første etappene. De var dyktige, blide og ekstremt opptatt av at vi skulle ha det bra alle tre.

Vi startet vår vandring på Jordan Trail ved Dana Village. Her skulle vi gå inn i Dana nasjonalpark (Dana Biosphere Reserve). Denne parken ble opprettet i 1989 og omfatter område Dana Village og Wadi Dana et område på 308 kvadrat kilometere.

Med på turen skulle vi også ha med oss en «tourist police». Nye regler i Jordan krever dette for grupper over 10 personer. Det myndighetene ikke har tenkt på er at personen som skal være med oss bør være i form til å gå. Ikke bare en kort rusletur, men langt. Safa kunne fortelle at vår politimann aldri hadde gått på tur før og at han var «both exited and terrified». Det har jeg ikke vanskelig for å tro. Han var også bevæpnet, med en «ikke veldig farlig pistol». Jeg undres. Han ble raskt gående bakerst.

Vandring vår på Jordan trail er i gang!

Det var godt å få i gang beina etter mye stillesitting på buss. Det var varmt, solen skinte fra en høy, knallblå himmel og terrenget var lettgått.

Lunsjen ble spist med utsikt over Wadi Araba. Vidstrakt og vakkert.

Nå begynner naturens kunstverk av sandstein å vise seg fra sin mer fascinerende side. Fotogen stein!

Etter lunsj går vi videre inn i nye fjellformasjoner. Landskapet endrer seg hele tiden og rundt hver sving høres «Oi!», «Åh! Se!» og «så vakkert!».

Da vi fløy inn over Jordan tenkte jeg at det jammen så veldig tørt, goldt, beige og ensformig ut dette landet. Jeg tok feil – og jeg innrømmer det gladelig! Den golde naturen er slett ikke beige og veldig langt unna ensformig. Joda, litt beige noen steder, men her er det også sjatteringer av gult, orange, lilla, sort, brunt, burgunder og grønt!

Vi går i fjellsider, ned i wadier, tørre elveleier, stier gått opp av beduiner og kameler, stier gravd ut av enorme vannmengder. Stien bukter og snor seg gjennom landskapet og for hver sving er det nye farger, nye formasjoner og mer å se.

Damene går i godt driv mens praten går. Turistpolitimannen sakker bakut og er snart en prikk i det fjerne, som en av eselførerene må ta seg av.

Vel fremme i Mansoura kunne vi ta av oss sekkene. Den siste etappen av dagens tur ble foretatt bak på en jeep, mens vi suste i vei mot solnedgangen.

Furon

I campen i Furon kom den første overraskelsen på turen. Singeltelt! Noen ble glade, mens Anita syntes det ble litt i overkant ensomt, spesielt når hun fikk det ytterste teltet. Med litt bytting av telt og vennlige og oppmuntrende tilrop gjennom tynne teltvegger, var smilet på plass igjen.

Alt vel. I teltene hadde vi fått tykke madrasser og tepper og hodepute. Det eneste vi trengte å gjøre var å rulle ut soveposen. Luksus!

Kvelden senker seg, middagen ble servert, bålet flammet og norske damer trakk frem sangheftet. Etter et par norske slagere tok de lokale over og det ble enda lystigere.

Våre gode hjelpere bød på lokale hits.

Til og med tilløp til dans!

Natten senket seg og med den la også roen seg over campen. Teltene lå der som vakre fargerike perler på en snor og lyste innbydende. Sovepose kan være helt alright det.

I morgen venter en ny dag. Da skal vi gå videre fra Furon til Ghbour Whedat. Håper du blir med oss videre!

---

Alle innleggene om reisen til Jordan kan du lese her:

• Dag 1 og 2: Jordan trail fra Dødehavet til Rødehavet via Petra og Wadi Rum
• Dag 3: Jordan trail fra Dana til Mansoura og videre til Furon
• Dag 4: Jordan trail fra Furon til Ghbour Whedat
• Dag 5: Jordan trail fra Ghbour Whedat til Lille Petra
• Dag 6: Jordan trail – bakveien inn til Petra
• Dag 7: Al-Madras trail til Petra
• Dag 7 og 8: Wadi Rum
• Dag 8, 9 og 10: Ankomst Aqaba, strandliv og snorkling i Rødehavet

Vi har vært på en tur hvor opplevelsene har stått tett i kø. Den ene mer unik enn den neste. Vi har vært på tur i 10 dager, men har fått opplevelser for et langt liv. Bli med meg på tur til Jordan!

Dag 1: Avreise fra Norge til Jordan

Etter måneder med usikkerhet på om det virkelig ville bli tur, var det mildt sagt en intenst sprudlende og reise-yr gjeng som reiste fra Oslo denne kvelden! Vi hadde brukt så mye tid på å bekymre oss for uroligheter, stengte luftrom og verdens elendighet. Nå kunne vi endelig puste lettet ut og sette oss på flyet. Det ble tur til Jordan!

Reisefølget var (nesten) samme gjeng som jeg var i Sør-Afrika og Drakenbergfjellene med i 2022. (Vil du lese om den turen; ta en titt under Afrika-fanen). Turarrangør var også denne gangen (selvfølgelig!) Turbobla. Har du lyst på tilsvarende tur som vi tok etter å ha lest denne bloggen; meld deg på!

Reisen dit

Turen ned ble noe seig. Turkish Airlines kansellerte alle nattflyvninger til og fra Amman, hvilket betydde en lang stopp på Istanbul flyplass. Vi forsøkte å sove et par timer. Lettere sagt enn gjort på en flyplass som aldri sover. Her jobbes det med vedlikehold natten gjennom. Lyden av vinkelsliper på fliser og metall er ikke å anbefale som sovemedisin. Det smarte er å gjøre som Anita og omfavne situasjonen. Det var gratis vin og mat i loungen. Blir ikke feil da å forsynes seg med hvitvin og raspet gulrot klokken 2 om natten!

Dag 2: Ankomst Amman og vektløs i Dødehavet

I Amman ble vi godt tatt imot og trygt fulgt gjennom immigrasjonsprosessen. Det var bare å stille seg på rekke og gjøre som vi fikk beskjed om. Bagasjen kom også fortere enn noen kunne forestilt seg. Mens noen sto i kø for å ta ut cash tok andre ansvar for bagasjen. Sømløst opplegg!

Fra flyplassen var den en snau times kjøring til Dødehavet. Noen gledet seg!

Dødehavet

Jordan ligger i en senkning som er en del av den afrikansk-syriske Rift Valley, med vannflaten på Dødehavet som laveste punkt på jordoverflaten. Her er vi hele minus 430 meter under havnivå!

Og så var vi der. Dødehavet lå der rett foran oss. Endelig!

Jeg var unektelig litt spent på hvor godt jeg ville flyte. Synes jeg flyter relativt lett i Oslofjorden også. Men ok, dette var noe annet!

Veldig gøy! Vi måtte jo også forsøke å svømme på magen. Ikke lett når beina flyter opp!

Saltinnholdet i Dødehavet er på hele 33,7 %, mot normalt 3,47%! Kanskje ikke så rart når man vet at eneste tilsig av vann er gjennom Jordanelven og at Jordan er et at de tørreste stedene på jorden. Med andre ord, også lite påfyll av vann fra oven.

Etter bad, en gjørmebehandling som gjorde oss minst 10 år strammere og litt etterlengtet sol på våre høstbleke novemberkropper er det tid for vår første solnedgang.

Der satt vi på kanten av dødehavet og så sola gå ned over Israel. En litt underlig, men vakker opplevelse. Solnedganger gir ro i sjela.

Etter solnedgangen ble vi kjørt til byen Madaba, hvor vi spiste velkomstmiddag og overnattet på hotell. Det ble en tidlig kveld på de fleste. Lite søvn hadde det blitt natten før og flere hadde sommerfugler i magen. Pikene gikk raskt til rommet for ompakk av sekker og bagger og siden noen sårt tiltrengte timer med søvn. Spennende dager ventet oss.

---

De andre innleggende som omhandler denne turen finner du her:

• Dag 3: Jordan trail fra Dana til Mansoura og videre til Furon
• Dag 4: Jordan trail fra Furon til Ghbour Whedat
• Dag 5: Jordan trail fra Ghbour Whedat til Lille Petra
• Dag 6: Jordan trail – bakveien inn til Petra
• Dag 7: Al-Madras trail til Petra
• Dag 7 og 8: Wadi Rum
• Dag 8, 9 og 10: Ankomst Aqaba, strandliv og snorkling i Rødehavet