Gutulia er Norges minste nasjonalpark og en av de eldste. Det var den gamle og storvokste skogen som gjorde at interessen for å verne dette området kom tidlig på 1900-tallet. Gutulia er de sølvgrå tørrfuruenes og de spredte gammelgranenes nasjonalpark. Her finnes gamle kjemper av gran og furu som har levd i flere hundre år. Disse trærne gir igjen liv til et mangfoldig insekt- og planteliv etter at de har falt ned på bakken. Nasjonalparken har også tre gamle setervoller som ble drevet i over 200 år, men som nå er lagt ned. De gamle bygningene er godt bevarte og minner om tidligere tiders levd liv.
Gutulia ligger nord i Innlandet i Engerdal kommune, sør for Elgå og Femundsmarka. Nasjonalparken grenser også til Sverige. (Kilde: Norges Nasjonalparker, Gutulia Nasjonalpark).
Vi ankom Gutulia sen ettermiddag og startet med å etablere oss på leirplassen. Hilde hengende mellom to trær, jeg i telt – i god avstand fra Hilde. Det gikk rykter om snorking sist natt.
Fra parkeringsplassen ved Gutulisjøen og videre langs sjøen inn til nasjonalparken er det satt opp informasjons plansjer med jevne mellomrom. Vi tok oss en luftetur innover stien og fikk med det en innføring i blant annet dyrelivet i området. Her kan man treffe på både bjørn, jervn, gaupe og elg!
Så ble det kos i camp med one-pot pasta i gryta og alle klærne vi hadde med oss på kroppen. Vinden var sur og kvelden ble kort.
One pot pastaHeidi og HildeCamp kaos
Neste morgen var vinden like kraftig men inne i teltet var det kos som vanlig. Noe av det beste som finnes er morgensola som varmer, kaffe i trekoppen og fuglekvitter i trærne.
Etter en næringsrik grøtfrokost tok vi beina fatt og gikk innover langs Gutulisjøen til nasjonalparken. Turen inn til parken er på 3 km, en vei.
Klargjort for utbytting av gamle klopperUtsikt mot sætreneGutulisjøen i frisk nordavind
Når man krysser grensen inn i nasjonalparken er det første man møter tre vakre, gamle setervoller. Fargene på tømmeret er helt surrealistisk nydelige!
Det er etablert en natur- og opplevelsessti rundt setra og i deler av den gamle skogen.
Vi gikk deler av denne og håpet at det skulle dukke opp en sti som ville ta oss opp til toppen av Gutulivola, det høyeste punktet i nasjonalparken. Det gjorde det ikke. Parken er faktisk helt fri for merkede stier. Det anbefales derfor å ha med seg kart og kompass. Det hadde vi. Vi la inn en kurs, holdt den forbilledlig bra og traff på toppen akkurat som planlagt.
Opp gjennom urskogen fulgte vi tidvis noe som lignet på stier, men som viste seg å være dyretråkk. Det var spor etter elg over alt.
Etter mye bushing og klyving i motbakker kom vi oss over tregrensen og fikk en byge med sludd midt i fjeset, som vi ikke helt skjønte hvor kom fra. Dårligere vær ett sted lenger nord tydeligvis.
Vi gikk målbevisst mot toppen og ble belønnet med fin utsikt over landskapet rundt.
Utsikt mot Gutulisjøen
Nordavinden var bitende kald. Toppen var ikke et blivende sted.
De obligatoriske topp-bildene ble tatt kjapt før vi gikk i raske klyv nedover i skogen igjen.
Vakker skog!
På veien ned igjen ble det naturligvis også tid til litt treklemming. Hilde koste seg med skogen konge; Storgrana med den anselige alderen 300 år og en høyde på 30 meter.
Hilde og StorgranaArtig barkNoen tar treklemmingen et skritt videre
Ved setervollen fant vi en lun solvegg og stekte oss pannekaker til lunsj. Underlig nok har jeg ikke et eneste bilde av en pannekake.
Her var det også en nydelig ren og romslig utedo.
Sjarmerende utedoUtsikten
Turen ble totalt på 12,28 km og vi brukte, inklusive, treklemming, pannekakesteking, diskusjoner om veivalg og fotografering 5 timer og 13 minutter.
Den observante leser har nok sett at Hilde gikk rundt med en fiskestang i sekken hele dagen. Dette i håp om å få fisk til middag. Vel, planen var å ta den ut av sekken for bedre fiskelykke, men med så kraftig vind at det gikk hvitt på sjøen, var det få som hadde tro på at vi skulle få napp.
Tilbake i campen tok hun allikevel ut fiskestangen og ga det et forsøk. Hun skal ha mange poeng for iherdige forsøk.
Hilde prøver fiskelykken
Etter å ha mistet to sluk ga hun opp. Det ble Real til middag.
Vi fikk oss også et forfriskende bad i Gutulisjøen. Langgrunt, friskt og kort.
Kvelden kom med en vakker solnedgang. Den vedvarende og standhaftige vinden løyet. Fuglene kvitret fremdeles lystig og hadde absolutt ikke tid til å sove bort juninatta. Takknemlige tanker om lykken av å få oppleve sånne dager og kvelder ruslet forbi. Solen senket seg. Takk for nok en fin dag!
Natt ble til dag og etter en god frokost ble campen vår pakket ned og vi vendte nesene våre hjemover.
En ny nasjonalpark er besøkt. Også denne fin på sin måte. Liten, intim, fine overnattingsmuligheter både rett utenfor og inne i parken. Vakker gammel skog, fin og luftig utsikt fra toppen av parken. Fiskemuligheter skal det også være. Er du heldig treffer du på elg, bjørn, jerv og gaupe i Gutulia. Vi måtte nøye oss med å høre fuglene kvitre. Fint det også.
«Denne unike jenteturen er en perfekt kombinasjon av en reise i deg selv, og en reise med spennende opplevelser, kulinariske eventyr, kultur og vakker natur. Vi tar deg med til Atlasfjellene og den magiske byen Marrakech». Sånn lød starten på turbeskrivelsen fra Turbobla og Njorun. Videre lokket de med setningene; «Bli med oss på denne unike jenteturen i Atlasfjellene og Marrakech og skap minner for livet. Du fortjener å ta vare på deg selv med en tur som gir deg både indre vekst og fantastiske opplevelser.»
Turer i fjell kan jeg, kultur kan jeg like, men indre reise? Akkurat det var jeg litt mer skeptisk til. Man vet aldri hva man kan finne når man begynner å grave i sitt eget hode. Når det er sagt – jeg hadde et sterkt behov for ferie, for å finne nytt fokus og for å rømme fra livet mitt en liten stund. Kanskje var dette akkurat den kombinasjonen av opplevelser jeg hadde behov for? Så tenkt, så gjort. Jeg satte kursen mot Marokko.
Reisen er i gang
Ved ankomst Marokko dro vi rett fra flyplassen i Marrakech til den lille berber-landsbyen Imlil i Atlasfjellene. Inntrykkene var mange allerede på veien din.
I september i år opplevde Marokko et av de verste jordskjelvene på mange, mange år. Skjelvet hadde en styrke på hele 6,8 med episenter i Atlasfjellene ca 72 km sørvest for Marrakesh. På vei til Imlil kunne vi se hvilke ødeleggelser jordskjelvet hadde gjort og ikke minst så vi store teltlandsbyer hvor lokalbefolkningen nå bor. Det gjorde sterkt inntrykk å komme så tett på. Vi hadde alle vært litt bekymret for å dra, fordi vi ikke ønsket å øke belastningen på lokalsamfunnet, men kunne se at de nå, mer enn noen gang, hadde behov for at turistene kom tilbake. Uten inntekter fra turistnæringen vil de slite enda mer med å klare seg og vi ble definitivt ønsket varmet velkommen av lokalbefolkningen.
Douar Samra
Vi ble innkvartert i en liten landsby litt ovenfor byen Imlil. Her bodde vi i ett utrolig sjarmerende gjestehus i berberstil ved navn Douar Samra. Dette huset er relativt nytt, men bygget i tradisjonell stil.
Ingen rom er like, mange av rommene er uten strøm og foran toalettet er det kun forheng. Vi ble godt kjent vi som delte rom.
Yoga
Dagene startet med Yoga ledet av Yoga-Marianne på en av husets takterrasser.
Morgenene i Atlasfjellene er relativt kalde på denne tiden av året og med en gradestokk som ikke viste mer enn 7-8 grader stilte jeg med 4 lag ull og en positiv og varm innstilling. Mind over matter.
Det var magisk å stå der med utsikt mot fjellene og se soloppgangen gi dem et vakkert rosaskjær mens jeg pustet, strakk, skiftet stillinger og ble løsere for hver gang jeg trakk den friske og kalde fjelluften inn i lungene og sakte slapp den ut igjen. Alt av reisestølhet, følelsesgruff og spenninger løsnet motvillig, men samtidig sakte og sikkert. Stive muskler og sener protesterte, men måtte til slutt gi seg over. En nydelig måte å starte dagen på.
Etter yogaen disket vertskapet opp med deilig frokost, den tradisjonell mynteteen – gjerne med masse sukker i – og kaffe. Takk og lov for kaffe etter strekk og bøy en tidlig morgen.
Selvutvikling
Neste post på programmet var enten selvutvikling eller turer i området. De første dagene føltes sjelen rå og sårbar og det var slett ikke så godt å bedrive indre reise. Tankene om at jeg trengte dette og samtidig bare ønsket å rømme fra det kjempet om plassen.
Utetime – akkompagnert av et vrinskende esel – litt vanskelig å fokusere
Rikke fra Njorun tok oss igjennom visualiseringer og ga oss verktøy vi senere skulle trene på på egenhånd. Jeg fikk til noe, andre ting ikke i det hele tatt og noe må jeg definitivt øve mer på. Heldigvis var det mindre skummelt og mer spennende enn jeg hadde fryktet. Puh!
Turer
Da var det enklere å være på tur. Turene var varierte og gikk både i skogen, fjellene og gjennom Berber landsbyene. Tur og kultur hånd i hånd.
2300 mohVi kan skimte toppen av Jebel ToubkalI nasjonalparken Toubkal
I Marokko var det, som hjemme, høst og trærne hadde fremdeles en sprakende fargeprakt i gult, orange og grønt. Naturen i fjellene var frodig og gold på samme tid. Et landskap det var godt å gå i og som var som balsam å hvile sjela i. På turene vi gikk hadde vi en form for mål; et fossefall, en landsby, et fjellpass eller en hellig stein, men samtidig var disse stedene ikke egentlig målet. For å si det litt forslitt; veien eller turen om du vil, var målet. Tur ER godt for meg. Uansett kort eller lang, slitsom eller rolig. Det å gå, bruke beina, kjenne at kroppen virker til det den skal, kjenne været i fjeset, kjenne den sterke lukten av furuskog i nesa, føle grusen under føttene, vekten av sekken på ryggen, summingen fra glade damestemmer, lyden av muldyrhover – alt fyller meg med en boblende glede i magen som jeg også nå fysisk kan hente frem – mange uker etter hjemkomst. Tur er livet.
Nye bekjentskaper kjennes gamle
Turlederne våre hadde nok sett for seg at vi skulle gå i stille kontemplasjon og videreføre den indre reisen når vi var ute og gikk turer. Det skjedde ikke. I det minste ikke for alle. Denne gjengen med positive, artige og spennende damer hadde mer enn nok med å bli kjent med hverandre. Det var komplett umulig å ikke bruke turene til å prate om liv levd, nåtid og fremtid.
Samtalene gikk på kryss og tvers og nye bekjentskaper føltes fort som gamle. Kanskje er det sånn når man søker seg til den samme reisen, at vi har noe grunnleggende felles og at vi dermed lett finner hverandre? Uansett – det var sjelden stille når vi gikk tur.
Vanskelig å unngå å støtte lokalbefolkningen
Som tidligere nevnt gikk turene våre både i øde terreng og i kulturlandskapet. Guidene våre hadde lagt opp ett tidskjema for at alle dagens poster skulle gjennomføres. Optimistisk! Det gikk som det måtte gå når 10 damer kommer over et lokalt kooperativ med en over gjennomsnittet entusiastisk og god selger. Flere av oss fikk øvd litt på pruting og selgeren fikk vist hva han var god for. Tidsskjema sprakk og det ble en god dag for kooperativet. Jeg har nok puffer nå.
Og dagen etter ble det enda mer tid til å støtte lokalbefolkningen. Jeg mistenker at guiden vår synes det ble litt vel mye støtting og litt lite gåing.
Lunsj i det fri
Hver dag disket guidene våre opp med deilig lunsj i det fri. Muldyrene luntet tungt lastet i forveien og gode hjelpere rigget til tepper, madrasser og vaskevannsfat til håndvask. Det ble servert varm te i tradisjonelle te-glass, varm mat, salat og frukt til dessert.
Livet i Atlasfjellene
Jeg tok mange, mange bilder i vakre Marokko. Et utvalg ser dere i denne bloggen. Flere kommer på Instagram. Det er vanskelig å velge bare noen – bær over med meg.
Det er mye manuelt, tungt og tidkrevende arbeid som bedrives av landsbybefolkningen – og kanskje spesielt kvinnene har tunge dager. Det er de som samler ved, henter for til dyra, renser nøtter, lager mat, vasker klær, passer barna og mye mye mer.
Egentid, meditasjon eller bare kos
Jeg er nok dessverre litt for sosial, eller for å være helt ærlig så er jeg vel litt redd for å gå glipp av noe gøy, til at jeg klarte å trekke meg tilbake og trene på visualisering (så ofte som jeg kanskje skulle ha gjort). Refleksjon og innadrettet virksomhet vek litt vel ofte plassen for fine og morsomme samtaler med romvenninnen min Torhild. Tenk å være så heldig å få dele rom med en som man matcher så bra med! Og litt prat om utvikling ble det jo også.
Torhild og jeg koser oss på terrassen vårForsøk på refleksjon, ble til fotograferingNina har funnet roen i ettermiddagssolaDet tøyes til godt humør
Hammam
Hørt om det? Ikke jeg. Jeg hadde en vag følelse av at det innebar noe badstuaktig, men ettersom jeg ikke hadde gjort det før skulle jeg selvfølgelig være med. Vi var seks lett spente damer som møtte opp, usikre på hva vi skulle, og hvordan vi skulle te oss. Vi ble enige om at det nok var riktig å kle av seg og så toget vi nakne, bleke, litt keitete og lett fnisende inn i et bittelite rom med gulv, tak og vegger av blankpolert stein. Rommet var kun opplyst av en liten glugge på veggen og noen blafrende stearinlys og ble fyrt opp med ved i en stor ovn under gulvet. Etter noen minutter kom berberkvinnen Malinka inn til oss, iført bare en truse, og satt i gang med å blande vann til riktig temperatur og så gni oss inn med såpe. Jeg tror jeg var 4 år sist jeg ble vasket så grundig av et annet menneske. En ganske spesiell opplevelse. Etter innsåping og skrubbing fikk vi bøtter med vann kastet over oss. De kom brått og uventet og det var ikke fritt for at det ble litt hosting og harking. Det var hud mot hud og bryster i fri dressur. Malinka jobbet med strake bein og krom rygg til svetten silte. Intet verneombud på denne arbeidsplassen! Det var plaskende vann, hett, fuktig, og vanskelig å se hverandre gjennom mye damp. En fantastisk nær, sanselig og genuin opplevelse. Det var seks lettere euforiske damer, som etter at seansen var over, litt øre, karret oss opp fra gulvet og steg inn i virkeligheten igjen. Kanskje har vi også fått et innblikk i hvordan kvinner i Berber kulturen har det når hodeplagget blir tatt av og mennene er et annet sted?
Det eneste bildet fra Hammam seansen
Hjemmebesøk
Da vi skulle reise fra landsbyen insisterte en av de som jobbet i gjestehuset på at vi måtte komme på besøk til hans hjem. Vi takket ja til gjestfriheten, troppet opp og fikk servert te, frukt og valnøtter fra egen hage. Det visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss – selv om dette nok var passe ubeleilig og midt i dagens andre gjøremål for kona hans Hammam-Malinka. Fine mennesker!
MalinkaTurleder Marianne og guiden vår RadoanTrude, Torhild og Yoga-MarianneMalinka, sønn og mann
Med dette sa vi takk for oss og satte kursen for Marrakech.
Marrakech
I Marrakech bodde vi i en flott Riad midt i Medinaen (gamlebyen) kun et steinkast unna det store markedet Jemaa el-Fnaa.
Sightseeing
Den første dagen hadde vi guide som tok oss med rundt til flere severdigheter. Det var fint å få denne turen til fots som i tillegg til å ta oss med til palasser, skoler og andre severdigheter, ga oss en viss oversikt over byen. Det gjorde oss litt tryggere når vi skulle ut på egenhånd.
Før vi slapp ut på egenhånd holdt Turbobla-Marianne et lynkurs i pruting for oss og så var vi i gang. Jeg er altså så stolt av hvor god jeg ble til å prute. God følelse! Tips, når selgeren blir sur har du gjort en god deal. Jeg stoppet gjerne litt før det skjedde. Liker ikke at folk er sure på meg. Se! Jeg har lært noe av denne indre reisen.
Det er utrolig hva man kan se og hva man bare må ha når man vandrer rundt i eksotiske Marrakesh. Markedet Djemaa el Fna er hjertet og her kan man vandre rundt i timesvis uten å gå lei. Det er en fordel å ikke høre på begge ører og ha litt skylapper mot alle henvendelser. Kun som beskyttelse mot alle inntrykkene, ikke fordi noen nødvendigvis er ubehagelige. Vel, bortsett fra han ene som ble sur fordi jeg tok bilder av kakene hans uten å spørre først. Han ble faktisk litt ubehagelig. Men han var bak en disk med masse kaker og jeg hadde joggesko og grei gangfart.
Det var ikke bare sightseeing, pruting og shopping i Marrakesh. Det var også yoga på takterrassen, sundowners, middag, gode samtaler, manicure og massasje.
En katt som ville vise oss hvordan katt-ku virkelig skal gjøres
Og jeg koste meg med å ta bilder. Masse bilder!
For å oppsummere så var dette en helt fantastisk fin tur! Jeg var virkelig i turbobla hele uken. Nydelig natur, herlige og spennende nye bekjentskaper, god mat og drikke, kultur, intense sanseinntrykk og ny bevissthet om meg selv, hva jeg drømmer om og ikke minst hva jeg ikke trenger i livet mitt.
Takk til denne flotte gjengen med damer som ga av seg selv, reiseledere, guider, muldyrførere og kokker som tilrettela og gjorde turen helt perfekt!
Om turen anbefales? Så absolutt! Turbobla arrangerer turer med tema Selfcation i 2024. Det er bare melde seg på. Og jeg er ikke sponset av Turbobla eller Njorun. Jeg er bare en veldig fornøyd kunde!
Min gode turvenninne og jeg skulle rekke en ferge på veien til fuglefjellet Runde, men først ble det tid til en liten topptur fra Urke.
Hilde peiler seg inn på riktig vei
Turen opp til «Leknesnakken» (529moh) begynner på fergeleiet i Urke. Fra parkeringsplassen følger man først en bilvei opp og rundt en sving før man tar av til venstre og inn på stien.
Vi følger stien mot Saksa
Denne stien er også én av flere mulige veier opp til den mer kjente toppen «Saksa» (1073 moh). Der hadde Hilde vært før og vi hadde dessuten stramt tidsskjema. Det fikk bli en annen gang.
Herfra går det raskt bratt oppover. De kan motbakker på Vestlandet.
Bratt opp på T-merkede stier
Oppover i lia er det fin sti som er relativt godt merket. Når man tar seg en pust i bakken er det heller ingenting å si på utsikten.
Hilde beundrer utsikten
Det var lagt ut kjetting på flere av de litt mer utfordrende stedene. Vi ble enige om at denne veien nok ikke var lite gøy å ta i regnvær da det noen steder var veldig sleipt.
Fint med kjetting til tider
Leknesdalen er frodig og vakker og har man har et flott utsyn mot Saksa.
Da stien svingte rundt det vi mente måtte være den siste oppstigningen mot toppen, og deretter så ut til å gå nedover i dalen igjen, ble vi litt i stuss. Er det ingen som har gått her før? Vi ga naturligvis ikke opp! Etter sjekk av kart og litt leting fant vi skilt og sti i riktig retning. Deretter gikk, kløyv og strente ivrig mot toppen. Topplosen slått på!
Vi holdt god fart i den siste bakken!
På toppen møter dette oss!
Andakt og takknemlighet og en highfive var på sin plass.
Turvenninner på toppen!
Turen ned igjen tok vi stien som alle som skal til Saksa går. Den er fint opparbeidet og ikke mulig å ta feil av.
Fint tilrettelagt sti på vei ned (eller opp alt ettersom)
På vei ned gikk vi forbi Bentebu, en gapahuk med en inspirerende og rørende historie og en utsikt som kan ta pusten fra en.
Utsikten fra Bentebu
Så bar det ned gjennom skogen og ut på veien tilbake til bilen.
Det strenes mot ferga!
Turen er på ganske nøyaktig 7 km, 529 høydemetere og vi brukte totalt 2t 48m (2 t 17 i fart).
Beretningen om en nydelig tur i vakre høstfarger fra Finse til Flåm via Geiterygghytta og Østerbø.
Vår tur startet med Bergensbanen fra Asker en grytidlig morgen i september. Turen med toget var en opplevelse i seg selv. Vi suste miljøvennlig avgårde gjennom vakker natur mens latteren runget i kupeen. Andre togreisende ble omplassert til andre vogner for å få fred. Vi levde godt med det.
Vibeke gleder seg over vakker natur – og er fremdeles bare på toget
Finse til Geiterygghytta
På Finse gikk vi av toget og tok en snartur innom nyoppussede Hotel Finse 1222. Litt for å se, mest for toalettfasilitetene. Hotellet har blitt betydelig oppgradert siden sist jeg var innom en gang på tidlig 2000-tallet. Men vi var ikke der for å se på hoteller. Vi skulle ut og vandre!
Den første etappen fra Finse til Geiterygghytta er drøye 16,5 km lang og går i høyfjellet. Turen estimeres 1 km kortere dersom man ikke tar svippturen opp på Sankt Pål (1695 moh). Det gjorde vi (vises som en liten utstikker på kartet under). Fra toppen av Sankt Pål har man utsikt til Hardangerjøkulen, Skarvheimen og Jotunheimen – på klare dager.
Vi var 13 flotte damer i vår beste alder som la ut på denne turen sammen. Marianne fra Turbobla Adventure, vår stødige og muntre guide, ledet oss trygt fra start til mål. Det var bare å dilte med. Herlig!
Ruta går i lett høyfjellsterreng på godt merkede stier. Høstfargene har begynt å vise seg og kler de sprudlende, fargerike damene som lekende lett tar seg frem i terrenget.
Godt tilrettelagte stier
Været var skiftende og ga oss alt fra sol til lett regn, men kaldt var det ikke. Heldigvis fikk vi sol når matpakken ble inntatt. Våte brødskiver er ikke godt.
På vei mot Geitrygghytta konkurrerer regnbuen med damene om å være mest fargerik. Jeg mener det ble uavgjort.
Dobbel regnbue
Geiterygghytta var målet for fredagens tur. Etter ankomst ble det tid til både lauging av kropper og litt forfriskninger i solveggen, før en nydelig 3-retters middag ble servert.
Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte
Det siste som ble avtalt kvelden før var at det skulle morgenbades klokken 08.00 neste dag. Vi var flere som angret den avgjørelsen da dagen opprant med tykk tåke og 3 grader i lufta. Men, utrolig nok – badet ble gjennomført!
Noen svømte mer rundt enn andre. Kudos til Ann-Cathrin for den minst hyperventilerende pustingen!Håndkleinnpakkede småfrøkner piler tilbake til varmen i hytta
Etter frokost var det klart for tur! Denne dagen skulle vi gå til Aurlandsdalen turisthytte som ligger ved Østerbø. Vi hadde ca 22 km med vandring foran oss og alle gledet seg til å komme igang.
God stemning til tross for at det føltes som 0-graderGeiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte via Steinbergdalshytta
Når morgentåken forsvant ble været helt perfekt. Ikke vind og passe varmt. Det var bare å gå og nyte.
Blid gjeng!
Første delen av dagen gikk i et forrykende tempo. Var vi i ferd med å gå oss i form, eller var det det kalde morgenbadet som hadde skylden? Eller kanskje pesingen fra ungdomsgjengene som gjerne ville forbi? Uansett – det gikk radig. En stund. Vi justerte oss ned utover dagen. Ingenting å stresse med, bare middagen å rekke (og helst en dusj). Vi hadde dagen foran oss.
Sånn ca halveis på etappen kommer man til Steinbergdalshytta. Her serveres det blant annet nystekte vafler. Vi var ikke vonde å be! Viktig å støtte lokalt næringsliv – etter medbrakt lunsj selvfølgelig. Sola skinte og livet smilte til heldige damer.
Steinbergdalshytta
Etter lunsj og vaffel vandret vi videre mens praten gikk livlig. Kilometer i beina legger ingen demper på humør og vandrerglede for denne gjengen! Når det begynte å røyne på for noen, brøt andre ut i kraftfull sang som løftet gjengen fremover. Tror ideen om et kor kan ha blitt født på turen.
Etter rasten på Steinbergdalshytta gikk turen videre i et spennende og variert landskap.
Stien buktet seg på stier høyt oppe i fjellsiden og foran oss hadde vi panoramautsikt over dalen og fjellene rundt.
Tid til en liten hvil i vakre omgivelser. Ann-Kristin og Vibeke nyter livet. Blide turvenninnerHøst i fjellet
Det er noe med det å vandre sånn i fjellet; I høstfarger. I lystig lag. I stillhet. I gode samtaler. I sol og frisk, klar luft. Sammen, men allikevel alene. Det gjør noe med meg. Det gir ro, energi og lave skuldre. Det gir mersmak. Jeg går der og tenker at jeg er heldig som skal gå tur enda en dag. Men først noe kaldt å drikke, beina høyt og litt middag.
Fremme etter 8 timer og 15 minutter på tur
Østerbø til Vassbygdi gjennom Aurlandsdalen
Søndag gikk vi fra Aurlandsdalen turisthytte til Vassbygdi gjennom den mest dramatiske delene av Aurlandsdalen. Denne delen av turen er på ca 19 km.
Turen begynner relativt stillferdig, men går gjennom variert, villt og vakkert terreng. Her er det spennende historier bak hvert stedsnavn og hver lille plass vi går forbi. Aurlandsdalen har noe for alle om du så er historieinteressert, botaniker eller bare en glad vandrer.
Etter noen kilometer må man velge om man vil gå den høyereliggende stien via Bjørnstigen eller fortsette nede i dalen langs elva. Vi valgte det siste.
Veivalg å ta. Vi fortsatte rett frem.
Høsten har virkelig kommet og naturen formelig gnistret i gull, gult og orange.
Det er lite vann i elva når vi tar turen, men man ser tydelig hvordan vann gjennom tusenvis av år har herjet med naturen i denne dalen. Vi går langs juv, stryk og stupbratte fjellsider og jeg tenker at jeg må tilbake hit når snøsmeltingen er på sitt kraftigste. Det er nok en spektakulær opplevelse!
Nedover i dalen kommer vi til Vetlahelvete, den største jettegryten i Aurlandsdalen. En tur innom her er obligatorisk.
På vei mot Vetlahelvete
Vetlahelvete
Vi spiser nistematen ved Vetlahelvete før vi går videre nedover dalen. Rundt hver sving venter en ny naturopplevelse når dalen viser seg fra en ny side.
Vi sniker oss under fjellhammeren sprengt ut for enklere ferdselPå den gamle kløvstien er det også laget broer
Sinjarheim er en av de mange gamle gårdene og husmanssplassene vi går fordi nedover dalen. Vi ser gården på lang avstand der den klamrer seg til fjellsiden.
På vei mot Sinjarheim som så vidt kan skimtes skrått opp mot venstre over den lilla sekken
Det virker helt umulig å ha drevet med gårdsdrift i dette terrenget, men det gjorde de altså til så sent som i 1922.
På veien til Sinjarheim inntar Anita hulderpositur mens andre har hjerte i halseneller tar selfies
Tunet på Sinjarheim har hatt bosetning siden lenge før svartedauen og seterdrift helt frem til 1960-tallet. Det må ha vært et svare strev!
Sinjarheim
Fornøyd vandrer
Boblende damer
Vi derimot strever ikke. Damene spretter medbrakte bobler mens latteren runger mellom dalsidene. Livet er godt.
Likør-tempo
Etter en lang rast med inntak av både bobler og likør gikk tempoet noe ned. Det var bratte stier i ur som skulle forseres og få av oss ønsket å velte utfor kanten noe sted. Guide Marianne justerte til «likør-tempo» til alle igjen hadde hode og bein på plass.
Den siste gården vi kom til før Vassbygdi var fjellgården Almen som ligger godt beskyttet under en stor stein. Det sies at folkene som bodde her alltid snakket veldig høyt fordi de var vant til å måtte overdøve støyen fra elva som buldret forbi. Nå var elven nærmest for bekk å regne, så vi kunne snakke helt normalt.
Gården Almen
Siste del av turen gikk på fine stier som ble bredere og bredere jo nærmere vi kom Vassbygdi. Vandredelen av turen var nå over, men det var mer i vente.
I Vassbygdi ble vi hentet med buss og kjørt til 29/2 Aurland – en perle av et boutique hotell!
Her storkoste vi oss med fancy drinker, nydelig middag og helt fantastiske senger i sjarmerende rom. For en fabelaktig siste natt på reisen vår!
Stegastein, Aurland og Flåmsbanen
Etter en god natt og flott frokost ble vi kjørt til Stegastein. Her er det panoramautsikt over fjellene og den flotte Aurlandsfjorden. Turen gikk så videre innom Aurland før vi endte opp i Flåm. Flåmsbanen tok oss på den nest siste etappen frem til Myrdal stasjon før vi hoppet på Bergensbanen hjem igjen.
En helt herlig fantastisk tur er over, men jeg er sikker på at det blir flere – så det er bare å glede seg!
Hele gjengen på utsiktspunktet ved Stegastein. Foto: Turbobla Adventure
Tusen takk for en flott tur til denne herlige gjengen med damer!
Dag to av Blåtur 2021 skulle by på en rekke aktiviteter. Vi skulle spise lunsj og shoppe i Henningsvær samt padle kajakk fra Ballstad, men aller først først skulle vi opp Festvågtind.
Fem av seks søstre avbilet av turleder Trine. Som dere ser er vi ganske fargeglade, og utrolig nok ikke sponset av Osprey.
Turen opp Festvågtind beskrives som «lekker, luftig og lett tilgjengelig» og skulle gjøres unna på 2,5-3 timer opp og ned. Vi startet fra feil sted og vi fikk oss derfor 40 min ekstra tur før vi kom til riktig startsted. Totalt brukte vi 3,5 timer, så vi var ganske innafor på tid. Riktig startsted ser dere i bildekarusellen under.
En full beskrivelse av turen finner du her: https://nordnorge.com/aktivitet/festvagtinden-i-lofoten/. Denne beskrivelsen begynner slik: Festvågtind ligger på Austvågøys sørligste punkt, tre kilometer nord for fiskeværet Henningsvær i Lofoten. Turen starter ved den store svingen bilveien gjør rett ved Festvåg. En liten sti begynner mellom buskene i veigrøfta og fortsetter etter steintrappene og muren på det gamle vannmagasinet.
Når feilen var oppdaget og vi var i gang med riktig tur gikk det jevnt og trutt oppover, oppover og oppover.
Vi fikk en liten pust i bakken med noen få skritt på flatmark ved Heiavatnet (189moh), men ellers var det jevnt motbakke.
Veien videre fra Heiavannet gikk opp denne steinrøysa. Toppen er høyeste punkt i bildet. Noen begynte å lure på hva de hadde blitt med på.
Underveis tok vi oss tid til små pauser – både for å få igjen pusten og for å få sett oss om. Lite man ser når man titter rett ned i stien foran seg. Utsikten er spektakulær hele veien opp og endrer seg for hver høydemeter man legger bak seg.
Den som får sug i magen av høyder bør ta det litt pent i det man kommer opp til toppen av ryggen på ca. 460 meters høyde. Her er det relativt luftig og man får et spektakulært skue over Henningsværstraumen. Videofotograf Annette takkes for denne panorama-filmen:
Fra ryggen er det nå kun noen få metere igjen til toppen. Her ble det litt artig klyving for damene. Godt for kroppen å få litt utfordringer! Opptil flere ble faktisk bedre i rygg og hofter av denne turen.
Som seg hør og bør tas det bilder på toppen. Mange bilder.
Fra toppen av Festvågtind fikk vi fantastisk utsikt over fiskeværet Henningsvær, Lofotodden og havet. Det er som om man kan se jordas krumming fra slike topper med slik utsikt. For meg er dette balsam, jubel i sjelen og pur lykke på en gang.
Nede i Henningsvær ventet Lorrie og en lunsj på Klatrekafeen på oss, og vi hadde bare tida og veien.
Litt posering tar vi oss imidlertid tid til. Her min vakre medturleder Trine med Henningsvær i bakgrunnen.
Og bare for å bekrefte at det fremdeles er futt i damene etter toppturen:
Alle var enige om det hadde vært en bratt, luftig og flott tur som utfordret kropper og sinn, men som vi alle var strålende fornøyd med å ha gjennomført.
Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.
Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.
Team KavliBakken koser seg i soveposene
Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!
Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!
Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!
I dag er det Tonje sin 19 års dag! Hipp hipp hurra for verdens flotteste bursdagsjente!
Vi starter dagen med bursdagssang både på norsk, engelsk og litt swahili.
Sola stråler, vi er ganske så uthvilte alle sammen og humøret er bra. Hvem kan ønske seg mer?
Bursdagssangen ble sunget på Afrikans vis! Ikke mange som har fått en slik hilsen på bursdagen sin.
Morgenstemning i campen
Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.
Vi forlater Horombo Camp og går videre nedover, først gjennom «moorland» sonen og så regnskogen.
Det slår meg plutselig at det kun er Herman og jeg som har gått alle etappene fra start til slutt. Bakken-klanen ruler!
Tonje, Herman, Christian og jeg på turens siste etappe
Jeg er så stolt av den gutten at jeg ikke får sagt det nok ganger. Han synes sikkert dette er ganske kleint da, men det får så være. Det er stort å få dele en opplevelse som denne med et av barna sine. Veldig stort!
Ferden går gjennom gjennom moorland sonen med utsikt mot Mawenzi
Mange fine broer på denne etappen. Christian leder an i norsk tur tempo
Det har vært frost i natt
Et siste blikk mot Kili
Været skifter – igjen
Vi holder et så godt tempo nedover fjellet at vi rekker en avstikker til Maundi vulkankrater.
Jeg må innrømme at jeg ble litt motløs da vi faktisk måtte gå noen meter oppover for å komme til kraterkanten. Hele kroppen protesterte i syrekrampe! Gudskjelov innrømmet de andre at de også hadde kjent det, men de var tydeligvis bedre til å skjule det enn meg.
Jeg klamrer meg til Herman på skjelvende bein. Gikk heldigvis relativt fort over.
På vei ned i krateret
Rett før Mandara Hut traff vi på denne søte karen som satt og så på oss i et tre.
En kjempesøt «Tree Hyrax»
Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.
Mandara Hut
Mandara er campen mange tar en dagstur til fra Marangu gate. Det forklarte også hvorfor vi så folk i campen i hvite Converse, hvite shorts og kun en lett jakke. Vi var et øyeblikk litt bekymret for påkledningen med hensyn til toppdagen.
Etter lunsjen fant jeg et Wasa knekkebrød i sekken som hadde overlevd turen. Jeg har sjelden sett så entusiastiske ungdommer! Det kommer til et punkt hvor man har fått nok loff. Spesielt når man er norsk. Som den oppofrende moren jeg er ga jeg barna knekkebrødet. De hadde fortjent det.
Jeg fant et Wasa knekkebrød i sekken. Det ble populært!
Tonje nyter bursdagsknekkebrødet
Etter lunsj fortsetter vi marsjen mot gaten igjennom regnskogen. Det er tett urskog med overraskende lite dyr og fugler å se. Forklaringen er visstnok at det går for mye mennesker på akkurat dette strekket. Skal man se dyr og fugler finnes det egne turer. Da går man en dagstur vekk fra hovedstien, er stille, setter seg på en stein for å vente – og så håper man på flaks.
Når vi når Marangu gate skriver vi oss inn i loggen for siste gang og sjekker ut av Kilimanjaro nasjonalpark.
En happy, happy gjeng!
Fremme og gjenforent med Emilie
Helt innafor å unne seg en brus nå
I Moshi går vi bananas i en suvenirbutikk før det er fest med crewet. Her ble det god mat og drikke, diplomutdeling, afrikansk sang og dans av både teamet vårt og oss. Det finnes filmer…
The Dream Team
Jeg får utdelt diplomet mitt!
Fest med crewet – maisha marefu – long life!
Emilie får diplom
Ann-Kristin får diplom av August
Herman får utdelt diplom
Mitt bevis!
De fremfører også en ny bursdagsang for Tonje. Denne gangen med kake – Kipande cha keki – piece of cake!
Bursdagsjenta med «cha keki»
Det er sent før vi sier på gjensyn til Donovan, August, Wasiri, Melchior, Mercuri og alle de andre. Vi håper vi ser dem igjen en dag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Jeg vet bare en ting – jeg har gått Kilimanjaro, jeg har nådd målet mitt, Kili er haket av på «bucket-listen» – og jeg skal (nok) ikke gjøre det igjen. Det har vært en innholdsrik, spennende, slitsom, møkkete, morsom og naturskjønn opplevelse, men verden er stor og jeg har andre mål jeg også vil nå.
14. – 15. juli: Kibo Hut (4700 m.o.h) – Uhuru Peak (5895 m.o.h) – Horombo Camp (3700 m.o.h)
Dagens etappe: 18 km
Etter en tidlig middag kl. 17.30 gikk vi i teltene for å pakke sekken og forhåpentligvis klare å sove litt før vi skulle begynne på den hardeste etappen; Toppstøtet og erobringen av Afrikas høyeste topp.
Rett før vi skulle bli vekket kl. 23.00 blir jeg vár at Tony allerede er våken. Han ber meg høre på pusten hans. Dette er ikke bra! Når han puster ut høres det ut som «bruspulver» som knatrer og freser, han er lett blå på leppene og vi skjønner begge at han ikke kan gå videre oppover. Etter å ha sjekket O2 nivået i blodet hans får vi bekreftet mistanken. 42% i O2 er forferdelig lavt. Han har fått lunge ødem og må ned fra fjellet igjen. Jo før jo heller. Han får følge av Wasiri, den ene av våre 3 guider samt 2 bærere. Vi andre setter litt motløse kursen i motsatt retning. Oppover.
Alpine start. Klokken er 00.28.
Det er tungt å gå. Fra første meter kjennes beina som bly og vi må gå sakte, så uendelig sakte. Jeg fryser når vi står stille og får ikke varmen når vi går. Klokken ble nesten 00.30 før vi kom oss av gårde. Vi er nesten en time bak planen. Det er svart natt, ispedd stjernedryss, men vi ser dem ikke. Vi ser ned. Ned på stien, ned på støvlene til personen foran. Det drypper fra nesene våre. Ingen av oss har ork til å ta frem papir. Det er uansett ingen som ser oss i mørket.
På 5000 meter kaster Tonje opp og har dundrende hodepine. Hun vil så veldig gjerne videre, men kroppen vil ikke. Høydesyken har rammet henne også. Hun må snu. Det er det eneste forsvarlige å gjøre. Det føles så forferdelig urettferdig! Det blir bestemt at Christian tar følge med henne ned igjen. Guiden August blir med dem der de forsvinner bak oss i mørket.
Videre mot toppen går nå kun Ann-Kristin, Herman, Emilie og jeg. Med oss har vi Donovan og kokken Makosi, populært kalt «the stomach engineer» – som da viser seg også å være en ufattelig sprek guide.
Det er den tøffeste natten i mitt liv. Jeg må sette meg ned flere ganger for å klare å puste. Jeg hiver etter pusten, trekker luft ut i de ytterste krokene av lungene mine. Jeg har aldri pustet så dypt og inderlig i hele mitt liv. Enda kjennes det ikke ut som nok. Når jeg ser opp mot Gilmans point virker det ikke som om kanten kommer nærmere i det hele tatt. Det er uendelig langt og uendelig tungt. Jeg aner ikke hvor lenge vi har gått når Donovan trøstende sier til meg «This is the hardest part. This time of day is the thoughest for everyone. The sun will be up in an hour». En time kan jeg klare. Jeg må holde ut til sola kommer.
I det sola tittet over horisonten døde hodelykten min. Det var noe symbolsk over det hele. Og når sola kom BLE alt litt lettere.
Donovan er den eneste som klarer å smile på dette tidspunktet
Utsikten mot Mawenzi
Jeg lurer på om jeg klarte å komme med noen oppmuntrende ord til Emilie og Herman sånn rett før toppen. Jeg er ikke sikker. Kanskje ble de bare tenkt inne i hodet mitt. Jeg var så sliten. Jeg husker ikke, men jeg håper.
Når vi nærmet oss Gilmans Point hørte vi hoing fra toppen. Noen heiet på oss! Og i det vi tippet over kanten ble vi møtt av 2 meksikanere som akkurat var ferdige med tur nr 2 på 15 timer! Vi fikk varme smil, high fives og gratulasjoner. For en følelse! At det var vel 2 timer til Uhuru Peak fra Gilmans point var det ingen av oss som da tenkte på.
Akkurat så sliten var jeg
Herman
Emilie og en sprettende frisk meksikaner
Vi fikk oss en liten hvil og jeg forsøkte å tvinge i meg en energibar, men den var stivfrossen. Å gå å suge på den for å tine den virket ikke så fristende. De som har forsøkt vet at det gjør det litt vrient å puste når man tiner mat i munnen – og her er pusten viktigere enn mat. Det ble litt varm te i stedet. Det hjalp. Kanskje har jeg engelske aner. Har man engelske gener hjelper jo te mot det meste.
Etter en hvil ble det lettere å smile
Turen videre gikk langs kraterkanten via Stella Point.
Uhuru Peak kan sees i sola i det fjerne
Stella point til høyre i bildet. Menneskene som kommer opp fra venstre går Whiskey ruta.
Rett etter Stella point måtte vi stoppe for å ta på oss stegjern. Det har visstnok ikke vært så mye snø på toppen på 40 år!
Mor og sønn ved Stella Point
Emilie ved Stella Point
Relativt kaldt på toppen
Vi går og vi går. Hvert skritt er tungt, selv med sola oppe. Når jeg kommer opp på den siste høyden og kan se skiltet som markerer toppen tenker jeg at det er nok. Jeg trenger ikke gå helt bort. Dette holder. Men jeg gjør det allikevel. Jeg kunne ikke gi meg så nærme.
Herman med Uhuru Peak i det fjerne
Etter 8,5 time på tur i stummende mørke, gjennom pustebesvær og totalt utenfor komfortsonen har jeg nådd toppen av Afrika. Et mål er nådd. Klokken er 09.00 den 15. juli 2018.
Så heldig jeg er som får dele dette med Herman!
The super-duper team!
Jeg er så stolt av meg selv. Jeg er så uendelig stolt av Herman og Emilie som har kjempet seg opp hit. Jeg griner en liten skvett av glede og stolthet – og ikke minst utmattelse.
Team KavliBakken på toppen av Afrika
Ann-Kristin er den drevne av oss og den som taklet dette best av alle. Super woman!
Etter en kort pause på toppen skal vi ned igjen. Det vil heldigvis ikke ta like lang tid ned som opp.
Emilie på vei nedover igjen
Ann-Kristin, Herman, Donovan og ???
Herman begynner å få igjen varmen og et ekte smil
Emilie får hjelp til å pleie føttene
Herman og jeg er nede kl. 12.15 etter en effektiv nedfart skliene på hælene i grusen vi få timer tidligere hadde mast oss opp.
Sand-sliding er gøy!
Emilie og Ann-Kristin brukte henholdsvis 1 time og 1,5 time lenger ned på grunn av vonde knær og tær.
Vel nede i Kibu Camp fikk vi høre at Tonje og Christian hadde gått videre ned til Horombo camp på 3700. Hvor Tony var visste vi ikke. Null mobildekning i fjellet.
Etter en liten hvil og litt mat (for de som klarte å tvinge seg til å spise), måtte vi gå videre. Vi skulle tilbringe natten i Horombo camp, 9 km unna. For å nå denne campen fulgte vi Coca-Cola/Marangu ruta ned.
Ut på tur, aldri sur – bare litt slitne – og veldig, veldig møkkete
Det ER lettere å gå nedover enn oppover
Turen nedover ble en lang og litt ensformig marsj over en iskald åpen slette kalt The Saddle.
Heldigvis var det kun en liten oppoverbakke (her surna vi alle sammen). Resten av turen var flatt eller skrått nedover.
Herman og jeg i et felt med Giant Senecio trær
Da vi endelig så campen må jeg innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk.
Teltene våre kan skimtes helt nederst i campen
Vi ble møtt med varme gratulasjoner av Tonje og Christian. Tonje hadde heldigvis blitt bedre så fort de kom seg ned fra høyden. Tony var blitt sendt videre ned og satt alene på lodgen og følte seg ensom og venneløs, men var bortsett fra det, heldigvis bedre og ved relativt godt mot.
Denne natten sov jeg som et barn fra jeg nærmest besvimte i teltet til jeg ble vekket med kaffe dagen etter. Ingen do-turer i løpet av natten. Ingen steiner under liggeunderlaget som plaget meg, ingenting. Bare dyp, rolig og utmattet søvn.
Asanta sana!
…….
Reisen er enda ikke over – for siste kapittelet i denne historien – følg med!
Det kribler i kroppen, spenningen stiger. Det er nå eventyret virkelig begynner! Dette er en beskrivelse av dagene frem til toppstøt-dagen. Jeg håper du vil være med på reisen.
Etter frokost var det endelig avreise mot turens hovedmål. Det var nå det virkelig skulle begynne!
Første stopp var Marangu Gate hvor vi måtte skaffe oss tillatelse til å gå i fjellet. Samt registrere oss. Så gikk ferden videre rundt til nordsiden av fjellet til Rongai Forest hvor vi måtte registrere oss. Videre derfra gikk turen til Rongai Gate hvor vi måtte registrere oss. Sånn går no dagan’. Det er mye registrering som må til i Tanzania. Også kalt sysselsetting.
Vi venter i kø ved Horongo gate for å bli registrert
Ved Rongai gate ligger landsbyen Nalemuru og her gikk vi endelig av bussen for å begynne ferden til fots.
Ruten vi gikk markert med brunt. Start ved Nalemuru Gate og slutt ved Marangu Gate.
It takes a village…
Jeg må bare si det med en gang – jeg ble faktisk sjokkert over antall mennesker som må til for å få vår gruppe på 7 opp fjellet. Vi hadde 3 guider og 25 bærere! Jeg stod der og så meg rundt og hadde en emmen smak i munnen. Er det ikke litt kvalmt at den «hvite mann» holder seg med nesten 30 «slaver»? Skal jeg ikke engang trenge å sette opp teltet mitt eller lage mat? Jeg klarer det jo fint selv. Skal noen andre slite med å bære min bagasje, som er på grensen til for tung? Skal min innsats kun være å flytte beina ett skritt av gangen i «pole pole pace» (swahili for «sakte sakte»)? Jeg måtte gå flere runder med meg selv – og de andre i gruppa før jeg klarte å slå meg til ro med at dette også er sysselsetting. Det er jobben deres. De får ok betalt. Såpass ok at dette er jobber mange vil ha. Så det var bare å svelge den ugne følelsen og heller kjenne på det at fordi vi var der, hadde disse menneskene jobb – og vi tok så absolutt ikke deres innsats for gitt. Faktum er jo at uten denne gjengen med positive, oppmuntrende, hardtarbeidende mennesker så hadde jeg aldri verden klart meg på dette fjellet. De har alle min dypeste respekt!
Vi pakker, fyller drikkesystemer med vann og organiserer oss.
NÅ er vi gang!
Turen fra Rongai gate gikk gjennom skoger av plantet furu og uberørt regnskog. Vi fikk sett svarte og hvite Colobus aper!
Fine stier!
Svart og hvit Colubus ape!
Herman og Tonje
Fremme på Simba Camp er det mer registrering. På en dag med klart vær har man herfra utsikt over Kenya med Amboseli nasjonalpark i forgrunnen. Ikke denne dagen.
Mer registrering
Mye kan sies om teltlivet på denne turen. Jeg skal begrense meg til å si at man blir litt krokbøyd – og kanskje litt lei av å bo så trangt etterhvert. Det virket faktisk som om teltet krympet utover i uka, men nå i starten var det bare kos. Simba Camp har også gress. Det har ikke de andre campene. De har derimot støv og grus som man lett får inn i teltet. Det var ikke mye som ikke var støvete etter hver. Som guide Donovan sa «Welcome to Africa!»
Dagens etappe: 6,5 km (drøye 4 timer) + ca 4 km (2 timer)
Hver morgen startet med bittelitte grann personhygiene (noen var litt mer grundig enn andre skal det sies), frokost og en oppmuntrende sang fra guider og bærere. Gøy!
Morgenrituale fra gjengen! Koselig å starte dagen med litt sang og dans!
Pudder må til!
Håndvask ble det mindre og mindre av…
Team KavliBakken
Denne dagen gikk vi ut av regnskogen, vegetasjonen gikk over til lyng. Riktignok veldig høy lyng. Lyngen i Norge kan bare gå og legge seg. Her er den som trær! Vegetasjonen forandrer seg lang ruten og blir lavere og lavere når antall høydemeter øker. Vi er nå inne i det som kalles Moreland zone.
Jeg tar av meg hatten for bærerne! For en gjeng!
Christian og Tonje
Donovan
Ann-Kristin og Tonje
Herman, Tony og Emilie
På vei til Second Cave Camp stoppet vi innom First Cave. Her var det morro for unga! Og litt kos ble det også tid til.
Alltid passende med litt kos!
Min kjekke sønn
Underveis tas det pauser. Mange pauser. Jeg er ganske overbevist om at guidene kanskje ble litt lei. Men de bare smilte og var tålmodigheten selv.
Donovan
August, Tonje, Tony og Emilie
En annen viktig ting i høyden er å drikke nok. Nok i løpet av en dag er ikke mindre enn 4 liter. Man må gjerne drikke mer – hvis man klarer. Jeg slet med det. «Sipi Sipi!» og «Water for life!» var påminnelsen om å drikke.
Emilie drikker på
Ann-Kristin og Herman
Vel fremme i Second Cave Camp er det tid for litt varm lunsj. Vi får suppe og en hovedrett bestående av kokebananer, ris eller pasta pluss grønnsaker og kjøtt de første dagene – til både lunsj og middag. Til dessert er det frukt. Så er det igjen tid for litt chilling i teltet.
Været endrer seg fort på Kili. I det ene øyeblikket går vi i tett tåke, det neste skinner sola sterkt. Oftere litt bedre stemning så fort sola er på plass.
Christian og Ann-Kristin nyter campinglivet
Noen spiste geitelever…
Lunsj i messeteltet
Jeg pumper opp liggeunderlag
Ettermiddagshvil i teltet
På ettermiddagen er det på tide med en akklimatiseringstur. «Walk high sleep low» er rett måte å bestige høge fjell på. Vi gjør som vi får beskjed om. Været har igjen endret seg.
Men på denne turen får vi en positiv overraskelse!
Mt. Kilimanjaro!
Dette er første gang vi ser fjellet stikker ut av tåka og det gir motivasjon! Opp dit skal vi!
Hver morgen blir vi vekket med te eller kaffe «på senga», før vi kravler oss ut av soveposen, pakker og spiser frokost.
Melchior serverer og er også guide
Asubuhi nzuri! (God morgen)
Morgenen startet med sol og skyfri himmel, men fra bunnen av fjellet kommer tåken sigende og brått er landskapet og fjellet forsvunnet i et monokromt og kjølig tåketeppe.
Men ting endrer seg som sagt underveis.
Vi går med utsikt mot fantastiske Mawensi
Campen vi i dag kommer til er Kikilewa og ligger på 3600 m.o.h. Flere av oss setter høyderekorder for hvert skritt vi tar.
Etter middagsluren er det igjen tid for en akklimatiseringstur.
Christian skuer mot Kili
Ut på tur aldri sur!
Tony og Donovan med Mawensi i bakgrunnen
Rongai-ruten går i vakker natur. Vi er også tilnærmet alene mens vi går. I et par av campene har vi selskap av en liten annen gruppe, men de følger ikke samme opplegg for akklimatisering som oss og går også avgårde tidligere enn det vi gjør. Kan ha noe med at de er totalt 5 mens vi er 35…. Vi har med andre ord fjellet for oss selv og trenger kun ta hensyn til bærerne som suser forbi oss med et vennlig «Jambo!» (Hey!).
Dagens etappe: 4,5 km (3,5 timer) + 1,5 km (1,5 timer)
Morgenstemning i campen
Denne etappen er ikke så lang, men den er til gjengjeld kanskje bratt. Vi klatrer også 600 høydemetere denne formiddagen.
Lyngen og vegetasjonen blir lavere og lavere og forsvinner etter hvert på grunn av de klimatiske betingelsene. Kun noen evighetsblomster, starr og enslige gresstuster klorer seg fast i le av steiner.
Utsikten er fantastisk! Vi ser hele tiden Mawenzi, en takket fjellformasjon på 5150 m.o.h. som med Kibo med Uhuru Peak (5895 m.o.h) og Shira pinaklene på vestsiden av Kibo (ca. 4000 m.o.h.) til sammen utgjør Mt. Kilimanjaro.
The Dream team med våre flotte guider; Donovan, August og Wasiri
Ungdommen chiller max
På denne etappen var det flere av oss som begynte å kjenne høyden. Jeg var selv litt «susete» i hodet, mens andre hadde hodepine og lett kvalme. Alle sammen begynte vi å kjenne på dårlig matlyst i tillegg til at man strengt tatt ikke sover så godt om natta. En av effektene ved høyden er at kroppen ikke lenger produserer hormonet som hindrer produksjon av urin om natten (sånn ca). Det vil si at man ganske ofte må på do, og når man ligger inne i en sovepose, i et telt og må ha på seg sko og kanskje klær før man går ut… Det sier seg selv. Man holder seg så lenge man kan, hvilket igjen gjør at det ikke alltid er så lett å sove. Vi fikk et tips om å ha en tisseflaske i teltet slik at vi slapp å gå ut. Det var det kun en av oss som syntes var en god idé. Som jente tror jeg at jeg burde ha øvd litt før jeg testet det ut inne i soveposen min.
Fremme i campen Mawenzi Tarn Hut. Hakuna matata!
En do med utsikt!
Fremdeles ved godt mot
Uansett. Vi skulle på akklimatiseringstur også denne ettermiddagen. Sett i ettertid burde vi kanskje ha latt være. Vi hadde tross alt gått opp 600 høydemetere allerede, men etterpåklokskap er det ikke så mye å gjøre med.
Campen sett fra oven
Turen gikk opp en rygg rett ved campen. Vi gikk opp ca 150 høydemetere og ble belønnet med en fantastisk utsikt både mot Mawenzi og mot hovedmålet vårt, Kilimanjaro.
Positive før morgendagens etappe
Før vi la oss denne kvelden var det utdeling av piller fra vår medisinmann, Christian. Hodepine og kvalme på stort sett alle sammen. Vi begynte alle med Diamox (mot høydesyke) og paracet og Ibux for hodepinen. Leggetid 20.30…
Tonje startet dagen på samme måte som kvelden før sluttet. Ingefær drikk ble servert.
Vi ruslet avgårde i «pole pole» fart.
Vi er nå inne i den alpine sonen av fjellet. Her er vegetasjon (nesten) helt fraværende. Det er goldt, tørt, relativt kaldt, men de vulkanske bergartene gir platået mellom Mawenzi og Kibo allikevel liv og farge.
Positiv gjeng på tur – til tross for diverse ubehag
Herman er stadig like blid
Bærerne jogger fra oss
Ingen god dag…
Mawenzi ser herfra ut som et akvarellbilde.
Mawenzi
Etter siste rast før ankomst camp Kibo sier guiden; «Let’s get on with the last piece of cake!». Han hadde rett. Etter dette var det ikke mye igjen av den gode kaka. Resten av turen oppover skulle vise seg å bli mer striskjorte og havrelefse enn kake. Men mer om det senere.
Rastepause
Herman, Donovan og Wasiri
Siste innspurt mot Kibo Camp
Når vi kommer til Kibo Hut er vi alle slitne. Etter ankomst måtte jeg gå oppover en bitteliten bakke for å komme meg på do. For et slit! Beina var sure og hodet susete. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at vi om få timer skulle legge i vei mot toppen. Men det skulle vi altså.
Denne våren har vært litt spesiell for meg. Mye styr med langvarig forkjølelse, lite energi, masse tanker om «hva jeg skal bli når jeg blir stor», problemer med foten og mere til. Heldigvis vet jeg om en ting som alltid fungerer som detox av hodet; Ridetur i Jotunheimen med Fjellrittet!
Dag 1 – Beitostølen – Bygdin (ca 20 km)
Vi startet turen fra beitet på Okshovdstølen der hestene går på beite. Jeg har fått utdelt kaldblods traveren «Balder Rabben» og er som vanlig spent på det første møtet med hesten. Ingen grunn til bekymring. Flott hest med kjennetegn som gjorde at jeg ikke én gang tok feil hest. Sånt gleder en rytter som rir fast en gang i året.
Balder Rabben og jeg
Turen jeg har meldt meg på starter på Beitostølen og går i bjørkeskogen i starten. Resten av turen går hovedsakelig i fjellterreng. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner den velkjente roen senke seg i kroppen. Faktisk skal jeg ikke lenger av gårde enn opp den første bakken før jeg får utsikt mot Jotunheimen, kan trekke inn frisk og varm fjelluft, kjenne lukten av varm lyng og la blikket hvile i horisonten. Ikke en tanke i hodet. Bare stillhet, ro og evighet. Under meg en trygg, varm hest som er så stødig til beins at jeg kan nyte hvert sekund. Dette er livet.
Utsikt mot Bitihorn og Jotunheimen
Under lunsjen er det så varmt at både hester og mennesker søker tilflukt i skyggen
Balder Rabben skuer mot Bygdin og Valdresflya
Vi avslutter dagens ridetur med en frisk galopp på sandstranden ved Bygdin. Her er det full fokus som gjelder! Balder Rabben er ivrig og er ute av startblokkene på et sekund! Etter få meter legger han seg imidlertid fint inn i rekken. Kondisen er ikke helt på topp enda. Litt for tidlig på sesongen for han – hvilket passer meg helt fint. Er ikke i toppform jeg heller. Men gøy har vi det – både Balder Rabben og jeg!
Målet for dagen er Bygdin Fjellhotell. Hotellet fikk nye eiere i fjor og det gjøres nå en stor innsats for å fornye, ommøblere og pusse opp stedet. Det har allerede blitt kjempe fint – og god mat har de også – hvilket passer sultne fjellryttere helt perfekt.
Hestene sluppet på beite ved Bygdin
Dag 2 – Bygdin – Haugseter Fjellstue (ca. 30 km)
Utsikten fra Bygdin Fjellhotell
Målet denne dagen er Haugseter Fjellstue ved Vinstervann. Vi red i grupper på 3-5 ryttere langs Jotunheimveien (grusvei), forbi Vassklepp og til Haugseter. Her er det fine muligheter for trav og galopp – og det ble det en del av i gruppa mi. Gøy! Suveren gjeng å være på tur med.
Etter lunsj ble det en tur til Urekkollen som ligger opp i fjellene nord for Haugseter (ca 9 km).
På tur opp i fjellet
Happy rytter til fjells
Utsikt over Vinstervann fra toppen av Urekkollen
Dag 3 – Dagstur fra Haugseter Fjellstue til Buhø og tilbake (ca 30 km)
Første halvdel av dagen red vi i grupper langs Jotunheimveien til Buhø. Etter at hestene var godt varmet opp ble det masse trav og galopp for gruppa vår. Hestene var ivrige og rytterne like så. At det var godt med fart og ikke hadde regnet på en stund, ble vi minnet på når vi glemte å glise med lukket munn. Støvskyen fra hesten foran satt seg godt mellom tennene for den som glemte seg!
Vakker utsikt fra Buhø
Ved Buhø ble det servert varm lunsj. Nydelig med viltgryte på en litt forblåst dag. Vi koste oss med småprat, en cowboystrekk og herlig utsikt.
Etter lunsj gikk turen tilbake i terreng og litt på grusvei. En fin og variert dag.
På vei mot Haugseter fra Buhø
Etter en fin dag til hest smaker det godt med noe kaldt og leskende.
Dag 4 – Haugseter – Beitostølen (ca 40 km)
Det er siste dagen på turen og vi rir mot Beitostølen igjen.
Vinstervann
Over Skaget er det flott utsikt over Jotunheimen og jeg nyter hvert sekund.
Etter en rask springmarsj fra lunsjstedet kommer vi ned i bjørkeskogen igjen. Hestene slippes på beite og jeg stavrer meg blid, fornøyd og ganske sår i ridemusklene hjemover.
Jeg sender en stor takk til Balder Rabben, takk til medryttere og en stor takk til Fjellrittet som igjen har gitt meg ro i sjela, støle muskler, flotte naturopplevelser og en god dose eufori. Jeg kommer igjen. Uten tvil!
Takk for følget Balder Rabben!
Heste-hisen fra Heidi
Ps:
Lyst til å lese om flere av mine rideopplevelser med Fjellrittet? Her er listen over blogg-innleggene:
Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.
Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.
TurBakken 