Stikkordarkiv: nattinaturen

Fottur, Gutulia, Nasjonalpark, Nasjonalparkprosjektet

Gutulia – Norges minste nasjonalpark

15. juni 2025 TurBakken Legg igjen en kommentar

Gutulia er Norges minste nasjonalpark og en av de eldste. Det var den gamle og storvokste skogen som gjorde at interessen for å verne dette området kom tidlig på 1900-tallet. Gutulia er de sølvgrå tørrfuruenes og de spredte gammelgranenes nasjonalpark. Her finnes gamle kjemper av gran og furu som har levd i flere hundre år. Disse trærne gir igjen liv til et mangfoldig insekt- og planteliv etter at de har falt ned på bakken. Nasjonalparken har også tre gamle setervoller som ble drevet i over 200 år, men som nå er lagt ned. De gamle bygningene er godt bevarte og minner om tidligere tiders levd liv. 

Gutulia ligger nord i Innlandet i Engerdal kommune, sør for Elgå og Femundsmarka. Nasjonalparken grenser også til Sverige. (Kilde: Norges Nasjonalparker, Gutulia Nasjonalpark).

Vi ankom Gutulia sen ettermiddag og startet med å etablere oss på leirplassen. Hilde hengende mellom to trær, jeg i telt – i god avstand fra Hilde. Det gikk rykter om snorking sist natt.

Fra parkeringsplassen ved Gutulisjøen og videre langs sjøen inn til nasjonalparken er det satt opp informasjons plansjer med jevne mellomrom. Vi tok oss en luftetur innover stien og fikk med det en innføring i blant annet dyrelivet i området. Her kan man treffe på både bjørn, jervn, gaupe og elg!

Så ble det kos i camp med one-pot pasta i gryta og alle klærne vi hadde med oss på kroppen. Vinden var sur og kvelden ble kort.

Neste morgen var vinden like kraftig men inne i teltet var det kos som vanlig. Noe av det beste som finnes er morgensola som varmer, kaffe i trekoppen og fuglekvitter i trærne.

Etter en næringsrik grøtfrokost tok vi beina fatt og gikk innover langs Gutulisjøen til nasjonalparken. Turen inn til parken er på 3 km, en vei.

Klargjort for utbytting av gamle klopper

Når man krysser grensen inn i nasjonalparken er det første man møter tre vakre, gamle setervoller. Fargene på tømmeret er helt surrealistisk nydelige!

Det er etablert en natur- og opplevelsessti rundt setra og i deler av den gamle skogen.

Vi gikk deler av denne og håpet at det skulle dukke opp en sti som ville ta oss opp til toppen av Gutulivola, det høyeste punktet i nasjonalparken. Det gjorde det ikke. Parken er faktisk helt fri for merkede stier. Det anbefales derfor å ha med seg kart og kompass. Det hadde vi. Vi la inn en kurs, holdt den forbilledlig bra og traff på toppen akkurat som planlagt.

Opp gjennom urskogen fulgte vi tidvis noe som lignet på stier, men som viste seg å være dyretråkk. Det var spor etter elg over alt.

Etter mye bushing og klyving i motbakker kom vi oss over tregrensen og fikk en byge med sludd midt i fjeset, som vi ikke helt skjønte hvor kom fra. Dårligere vær ett sted lenger nord tydeligvis.

Vi gikk målbevisst mot toppen og ble belønnet med fin utsikt over landskapet rundt.

Utsikt mot Gutulisjøen

Nordavinden var bitende kald. Toppen var ikke et blivende sted.

De obligatoriske topp-bildene ble tatt kjapt før vi gikk i raske klyv nedover i skogen igjen.

Vakker skog!

På veien ned igjen ble det naturligvis også tid til litt treklemming. Hilde koste seg med skogen konge; Storgrana med den anselige alderen 300 år og en høyde på 30 meter.

Ved setervollen fant vi en lun solvegg og stekte oss pannekaker til lunsj. Underlig nok har jeg ikke et eneste bilde av en pannekake.

Her var det også en nydelig ren og romslig utedo.

Turen ble totalt på 12,28 km og vi brukte, inklusive, treklemming, pannekakesteking, diskusjoner om veivalg og fotografering 5 timer og 13 minutter.

Den observante leser har nok sett at Hilde gikk rundt med en fiskestang i sekken hele dagen. Dette i håp om å få fisk til middag. Vel, planen var å ta den ut av sekken for bedre fiskelykke, men med så kraftig vind at det gikk hvitt på sjøen, var det få som hadde tro på at vi skulle få napp.

Tilbake i campen tok hun allikevel ut fiskestangen og ga det et forsøk. Hun skal ha mange poeng for iherdige forsøk.

Etter å ha mistet to sluk ga hun opp. Det ble Real til middag.

Vi fikk oss også et forfriskende bad i Gutulisjøen. Langgrunt, friskt og kort.

Kvelden kom med en vakker solnedgang. Den vedvarende og standhaftige vinden løyet. Fuglene kvitret fremdeles lystig og hadde absolutt ikke tid til å sove bort juninatta. Takknemlige tanker om lykken av å få oppleve sånne dager og kvelder ruslet forbi. Solen senket seg. Takk for nok en fin dag!

Natt ble til dag og etter en god frokost ble campen vår pakket ned og vi vendte nesene våre hjemover.

En ny nasjonalpark er besøkt. Også denne fin på sin måte. Liten, intim, fine overnattingsmuligheter både rett utenfor og inne i parken. Vakker gammel skog, fin og luftig utsikt fra toppen av parken. Fiskemuligheter skal det også være. Er du heldig treffer du på elg, bjørn, jerv og gaupe i Gutulia. Vi måtte nøye oss med å høre fuglene kvitre. Fint det også.

Takk for turen!

Fjorda, Hengekøyetur, Livet er best ute, Overnattingstur, Packraft, Padletur, Telttur, TurBakken, vår

Packrafting på Fjorda

13. mai 2024 TurBakken 1 kommentar

Det er vår, mai, torsdagsfri, inneklemt dag og fryd og glede midt i uka. Hilde Marie og jeg setter kursen mot Innlandet og ett nytt tureventyr. Vi skal padle packraft og campe på Fjorda.

Ikke hørt om packraft sier du? Du er ikke den eneste. Kort fortalt er packraft en oppblåsbar gummibåt. Litt bredere enn en kano og lettere å pakke med seg. Man kan også gå rundt med flåten på sekken. Det skal vi ikke gjøre denne gangen. På denne turen skal den bare pakkes og padles.

Vi var blitt tipset om å dra til Fjorda i Innlandet fylke for jomfruturen vår. Vi takker for godt tips!

Fjorda er en stor og sterkt forgrenet innsjø på åsen mellom Sperillen og Randsfjorden sør for Bjoneroa. Fjorda var opprinnelig seks separate innsjøer, men disse fløt sammen ved oppdemming etter konsesjon gitt i 1918. Innsjøen er regulert som magasin for Toverud kraftstasjon ved Randsfjorden. Ofte blir området kalt Velmunden, men Velmunden er egentlig navnet på den største av de opprinnelige innsjøene i området. Det spesielle landskapet som ble skapt av oppdemmingen, er et sjeldent eksempel på at industrielle inngrep har gitt positive virkninger for naturen. Området er kjent som et eldorado for kanoentusiaster, og er spennende å padle i, med alle sine øyer, trange viker og sund. Kilde: Wikipedia

Ingen av oss har pakket ut, håndtert og eller padlet rundt i en Packraft før, så det går helt sikker kjempefint! Vi skal være borte i to netter og synes vi har uhorvelig mange kolli med oss. Det skulle vise seg at vi kunne hatt med mer av noen essensielle ting. Mer om det senere.

Vi får pumpet opp packraftene og stroppet fast bagasjen. Det blåser nå mer enn det Yr.no har meldt og jeg kjenner det kribler av spenning i magen.

Skjelvende første møte med packraften på vann

Etter kort tid i båten kjenner jeg også at det verker i padlemusklaturen. Det er tungt å padle i motvind! Jeg sitter godt tilbakelent på rumpa med beina i været oppå bagasjen og får jeg ikke akkurat brukt hele kroppen i padlingen, og er nok ikke på mitt mest avslappede, men det går fremover. Sakte men sikkert.

Før turen fikk vi tips av datter og svigersønn (som vi også lånte packrafter av – tusen takk!), om et par fine øyer vi kunne ta sikte mot: Brennheiten og Ildbrenden. Brennheiten var naturlig nok fristende for to single damer på tur, men den viste seg å være mer trekkfull enn brennheit, så valget falt på nordspissen av Storholmen i stedet. Vel å merke med utsikt til Brennheiten, sånn for sikkerhets skyld.

Da det ble tid for middag ble det klart at gassbeholdningen vår var noe slunken. Jeg hadde tatt med meg to bokser med gass med litt igjen i begge. Under normale forhold skulle dette være nok til å få laget middag – og litt til. Det var det ikke. Gass-angst! Mye vind og lite gass igjen med medfølgende lite trykk i beholderen gjorde at middagen tok dobbelt så langt tid å lage. Heldigvis ble den i det minste god!

Vi kunne i teorien ha laget maten på bålet i stedet, men fordi jeg skulle pakke effektivt tok jeg kun med sammenleggbare kjeler som bare kan brukes på gassbrenner. De smelter rett og slett på bålet. Ikke smart. Begge mine gassbeholdere gikk tomme, Hilde Marie sin måtte til pers. Og nå ble vi usikre. Har vi nok til kaffen, frokostgrøten og middagen i morgen? Neppe. Mer gass-angst!

Den første kvelden ble som sagt litt mer vindfull enn forventet og litt matte av all spenningen og slitne i hodet av vind, trakk vi oss relativt tidlig tilbake i hengekøye og telt for å lese bok i le for vinden.

Hele kvelden og natten hørte vi kurringen fra Orrhønene fra øyene rundt oss og utpå natten fikk vi også besøk av en Orrhane. Han satt tett på oss og lokket og lokket – uten tilsynelatende å få napp.

Dagen etter ble det allikevel kaffe på meg og te til Hilde Marie – og brødskiver til frokost. Vi måtte spare gassen til middagen. Fremdeles gass-angst.

Etter frokost la vi ut på en padletur på Fjorda for å bli mer kjent med området. Vinden hadde gitt seg og vi padlet på blikkstille vann mellom holmer, skjær, i trange kanaler, gjennom siv og i mer åpne fjorder.

Underveis noterte vi oss fremtidige mulige leirplasser. Sola skinte fra en klar blå himmel, trær og svaberg speilet seg i den blanke vannoverflaten, naturen var stille bortsett fra litt fuglekvitter og lykken klukket rundt packraftene.

Tilbake på øya vår fant vi oss en koselig plass i lyngen hvor vi unnet oss en liten Jäger (vi hadde tross alt vært på tur) og en kjapp kopp kaffe med gass-angsten liggende på lur («vi KAN droppe frokosten i morgen»). Så lå vi der i lyngen og nøt stillheten, småduppet litt, leste bok og bare slappet av. Ikke så ofte vi gjør det.

Kvelden ble en vakker opplevelse. Bålkos, stjerneklar nattehimmel, orrhøneklukk, stillhet, småprat, litt vin og en god Real middag.

En absolutt perfekt kveld.

Den siste dagen vår på tur i denne omgangen startet med blikkstille vann, en morgensol som kjempet med den litt kjølige natteluften og vant, en lun plass i sola og årets første morgenbad. Hilde Marie taklet det friske vannet noe bedre enn meg og var strålende fornøyd med pusteteknikken. Jeg glemte helt å puste og fikk i tillegg skrubbsår på knærne av litt for vigorøs sprelling med beina for å komme meg opp av vannet igjen.

Men så friske og sunne vi følte oss etterpå! Å sitte der i sola, oppdage at vi hadde gass igjen til både kaffe og grøt (den som sparer den har!) og at selv om vi hadde gått tom for medbrakt vann, så kan vannet i Fjorda fint brukes, føltes helt himmelsk. Man skal ikke kimse av de små gledene i livet.

Jeg ville rett og slett ikke tilbake til hverdagen, men resten av livet og andre avtaler kallet på oss, så vi måtte pakke sammen og vende nesen hjemover.

Det ble unektelig padlet veldig, veldig sakte tilbake. Til tider lot vi oss bare drive lett med den svake brisen som motvillig førte oss tilbake til start.

Dette ble en helt nydelig førstereis for oss begge og vi har allerede planene klare for en ny tur om ikke så altfor lenge.

Takk for turen!

Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur, Tur, Vestmarka, Vinter

Vinternatt i skogen

4. februar 2024 TurBakken Legg igjen en kommentar

Det er fredag og kveld. På en parkeringsplass i utkanten av Vestmarka står fem damer. Forventningsfulle, gru-gledende men mest av alt klukkende, sprudlende og med en stor dose positiv forventning.

Vi går på beina. Man blir så ustø med tung sekk på ryggen og smale ski på beina og jeg er redd for at jeg, dersom jeg ramler, ikke kommer opp igjen. Ser for meg et scenario hvor jeg ramler fremover i nysnøen og sakte kveles liggende pladask på magen, med ski og staver i alle retninger og en sekk som presser meg ned mot jorden. Ikke en lystig måte å ta kvelden på. Derfor på beina.

Bilde er fra hjemturen, men illustrerer «bred last»

Veien vi går er ikke måkt, men vi går i smale hjulspor. Jeg balanserer like elegant som en mannequin på catwalken med en fot foran den andre. Eventuelt sjangler jeg fremover mens jeg prøver å holde meg på beina med 22kg bred last på ryggen, glatte sko uten pigger og avslått hodelykt.

Etter en stund går vi av veien og ut i upreppede skispor. Jeg går først. Kjenner urkraften i meg når jeg kan fortelle mine medturgåere at vi ikke er alene i skogen denne kvelden. Nysnøen er «pløyd» av subbende føtter og jeg ser tydelige fotspor. Noen har gått her. Åpenbart. Kall meg bare Månestråle. De andre lurer på hvor mange de er. Jeg tar en sjanse og sier «minst to». De var seks. Nærme nok.

Det utenkelige hadde nemlig skjedd. For første gang siden jeg startet med netter i naturen var planlagt overnattingsted opptatt! I «vår» gapahuk hadde seks søte ungdommer på skoleprosjekt rigget seg til og var godt i gang med middagen. Flotte som de var sa de seg straks villige til å gi oss den ene av to gapahuker og satte sporenstreks i gang med å flytte tingene sine. Vi stod der litt rådville og argumenterte med oss selv, men etter 30 sekunders betenkningstid takket vi pent nei til tilbudet. Det ble for tett. Helt klart for tett. At det tok så lang tid som 30 sekunder skyldes ekstremt lavt blodsukker i gruppa.

Ett klokt (av skade?) hodet i gruppa hadde heldigvis desserten lett tilgjengelig i topplokket på sekken. Så da stod vi der, midt i skisporet, i måneskinnet og tok desserten først.

Lavt blodsukker kan være ekstremt skummelt. Med krydderkake i magen og et blodsukker på vei opp ble pågangsmotet gjenopprettet og med månen som veiviser kunne vi begi oss mot nytt mål. Vi ga oss ikke så lett.

Vakrere vinterskog skal man lete lenge etter

Vi var på sporet av en annen, litt mindre folksom leirplass. Vi fant den på Nedre Gupu.

Her var det ingen som hadde kommet før oss og vi kunne boltre oss med 5 gapahuker, ved i massevis og løssluppen prat. Det hadde ikke blitt helt det samme to meter fra ungdommene.

Etter forrett, bålkos, en varmende middag, litt mer dessert og gode samtaler var det på tide å runde av kvelden.

Dype knebøy og litt hopp og sprett ble gjennomført for å få opp varmen i noen store muskler, før det ble krøpet ned i soveposene. Der rullet vi oss rundt varmeflasken mens bålet brant ned og månen lyste stor, full og rund på vinterhimmelen.

Natten forløp relativt udramatisk. Bortsett fra en løypemaskinfører som dukket opp mens det enda var mørkt og som syntes det var artig å kjøre løypepreppemaskinen en fire-fem ganger frem og tilbake foran oss, for så å ta en pausen med frontlyktene rett inn i den ene gapahuken. Nåvel. Vi håper han koste seg.

Vi våknet til en vakker morgen med rosa himmel, kritthvite snødekte trær og frost på nesa. I løpet av natten var gradestokken krøpet lenger ned enn meldt, men friske -5 håndterte vi alle sammen fint.

Dagen ble startet med rosa utsikt og kortreist kaffe, tilberedt fra soveposen. Kos!

Frokosten ble inntatt rundt bålet. Noen var betraktelig mer avanserte enn andre. Det var bacon og eggerøre, fruktsalat, havregrøt, pour-over kaffe og god stemning.

Etter frokost ble leirplassen ryddet og sekkene pakket før turen gikk tilbake til start.

Nok en nydelig natt i naturen var over og jeg var – som alltid – inderlig takknemlig for spreke turvenninner og vakre naturopplevelser.

Takk for turen!

PS! Denne gangen er et par bilder der jeg er med lånt av de andre turdeltagerne. Takk for lånet!

Lyst til å få innleggene mine rett i innboksen?

Fottur, Hengekøyetur, Hurumlandet, Nærtur, Norge, sommer, Tur

Hurumlandet på langs

1. juni 2023 TurBakken Legg igjen en kommentar

Fire spreke damer, 16-20 kilos sekker, 47 lange kilometere, 1900 høydemetre, tre bad, to overnattinger i hengekøye, en gjesteopptreden og åtte såre bein er resultatet etter en helt fantastisk helgetur på Hurumlandet.

Deltagerne

Turen

Planen vår var å gå etappe 1 og 2 av Asker på Langs. Vi delte langturen opp i tre deler. Du kan se detaljert beskrivelse av begge etappene på UT.no, «Asker på langs».

Etappe 1:

Vi skulle være miljøvennlige og ta bussen til start. Ruter var ikke spesielt imponerende og viste oss ruter som ikke gikk opp, med avganger før ankomster. Det som skulle ha tatt 1t og 20 minutter tok i stedet 2 t og 30 minutter, med buss-skifter på de mest øde steder.

Men – været var pent, vi hadde ikke dårlig tid og fikk hornmusikk mens vi ventet i Sætre. Ingen sure miner.

Hornmusikk er ikke hverdagskost

Bussen kom til slutt og 38 stopp (helt seriøst!) senere kom vi til starten for turen – busstopp «Bakkestranda».

Fra bussholdeplassen helt sør i Asker Kommune startet turen rett inn i en motbakke og gikk derfra jevnt og trutt opp til Skaufjellåsen.

Her har Statskog bygget en gapahuk (Skaufjellhuken) som jeg tror må ha den flotteste utsikten jeg har sett fra noen huk.

Leir ble etablert i og rundt huken.

Ettersom vi skulle gå langt og var redde for at sekkene skulle bli for tunge ble vi enige om (trodde tre av fire) å gå for en eller annen form for frysetørret middag. Hilde hadde imidlertid ombestemt seg uten å informere oss andre og mesket seg med en surdeigsbaguette fylt med de herligste oster, skinker og knasende friske grønnsaker. Det var ikke fritt for at hun fikk et par irettesettende kommentarer – mens vi gomlet i oss realen vår.

Ettersom det var knuskende tørt i marka og forbud mot båltenning i området varmet vi oss i stedet med medbrakt snacks og honcho ponchoer i solnedgangen.

Roen senket seg mens månen krøp opp fra horisonten og etter hvert hang lysende og klar over Oslofjorden. Tannpussen ble tatt i måneskinn før vi krøp opp i hengekøyene.

Lørdag

Morgenen opprant. Jentene koste seg i hengekøyene og én spesielt måtte stadig minnes på at vi ikke skulle bli i soveposen hele dagen.

Det ble laget frokost før vi pakket oss ned i sekkene igjen. Noen hadde mer orden i sysakene enn andre og forbedringspunkter ble ivrig notert av alle. Hilde hadde igjen gått bort fra avtalt meny – friskt eple i grøten var ikke en del av avtalen!

Etappe 2: Skaufjellåsen til Mørkvann (via Sætre)

Turen videre gikk både opp og ned i sommervarm, velduftende skog. Praten gikk lett, fuglene kvitret, sekken var tung, men allikevel litt lettere enn kvelden før.

På veien gikk vi over Røskestaddammen, en av de få dammene i marka med bilvei over. Her møtte vi noen som ble veldig imponert av oss og hvor langt vi skulle gå. Med ros i sekken spratt vi videre med høyt hevede hoder og store smil.

Ved Stikkvannshytta, hytta til Hurum Turistforening, var det endelig tid for lunsjpause. Her skrellet vi av oss svett tøy som ble hengt rundt om kring til tørk før vi kastet oss ut i vannet. Friskt, oppfriskende og nødvendig!

Fra Stikkvann gikk turen på Sandstien mot Bjørnåsen. Sandstien er en gammel historisk ferdselsvei (oldtidsvei) over Hurumhalvøya mellom Fergestad ved Oslofjorden og Hurum kirke. På denne pittoreske veien har det lokale historielaget satt opp postoppslag med interessant historie fra området. Det ble selvfølgelig litt høytlesning av de som ikke trengte briller.

På Bjørnåsen (302 moh) er det åpne setervoller og man ser vidt og bredt innover mot Asker, Bærum og Oslo.

For å følge etappebeskrivelsen til punkt og prikke gikk vi hele veien ned til Sætre sentrum. Deler av veien var brukt av skogbruksmaskiner. Kneløftene ble høye og mange, og det var ikke fritt for at det ble snublet litt.

I Sætre stakk vi innom båthavnen og fylte opp alle tomme vannbeholdere – og vips var sekken igjen over 20 kg – før vi gikk via matbutikken for å hamstre noe litt kaldere og legge enda litt mer vekt i sekken.

Vi vurderte å slå oss ned på en uteservering og hygge oss med lokalbefolkningen, trebåtfestival og trubadurer, men kom til at vi da nok ikke hadde fått i gang bena igjen. Best å komme seg opp i skogen før det ble for sent.

Og oppover gikk det. På veien mot Mørkvann så vi nok et øyeblikk ut som om vi var litt usikre på veien. Ut av en hage kom en mann som lurte på hvor vi skulle. «Mørkvann» sa vi. «Hva i hælv…» sa han. «Dit er det jævl… langt!» «Oookey», sa vi «takk for tipset!» Og gikk videre. Bratt var det, men dog ikke så langt. Vi har gått langt før og vet hva langt er.

Vel fremme ved Mørkvann ble det et kveldsbad før vi rigget opp leiren og begynte på middag.

Og så kom Marianne på besøk! Med bobler og fersk mat. Vi kastet oss over godsakene og glemt var motbakker, trebåtfestivaler og trubadurer.

Nok en nydelig kveld i skogen gikk mot slutten, men vi fikk enda en nydelig måne vi kunne kose oss med.

Etappe 3: Mørkvann til Røyken sentrum

Vi våknet til en ny strålende dag, morgenbad og frokost i det fri.

Så bar det ivei på veien mot Røyken. Kroppene var litt lemstre og støle og det kjentes at vi hadde båret på tunge sekker. Men etter en liten stund går man seg varm og alt føles litt bedre.

Dette var dagen for nærkontakt med Hurumlandets dyreliv. Vi så både rådyr, firfisler og huggorm.

Underveis var vi litt upresise med navigeringen og fikk oss en omvei som resulterte i noen ekstra høydemetere og litt bushing.

Det var imidlertid ingen tilløp til panikk, alle holdt hodet kaldt i varmen og humøret var glimrende positivt. Et par artige forseringer av hindringer i veien fikk vi oss også.

Turen gikk videre forbi Bjørvann og Sætervann fram til Flater gård.

Her skulle vi gått på en idyllisk traktorvei. I stedet var det høye kneløft og mye nesten snubling i hogstfelt. Ikke fullt så sjarmerende. Plutselig måtte vi bare ha pause og lunsj.

Vi rastet ikke på det flotteste stedet på turen, men derimot midt i stien. Når vi fortsatte turen tok det ca 10 minutter før vi traff på «Skjærabenken» hvor vi burde tatt lunsjen. Da måtte vi bare ha en ny pause.

Deretter går turen over Herstadhei, forbi Herstadhei turisthytte og ned til Røyken.

På turen er det mulig å gjøre en avstikker opp på Villingstadåsen (357 moh), den høyeste åsen i gamle Røyken kommune, men på det tidspunktet var vi alle så sårbeinte at vi hadde fått nok av både høydemetere og andre metere. Overopphetede fotsåler og såre hofter trengte nå hvile.

Vi kom oss alle i mål og ble hentet av Martin, mannen til Hilde. Tusen takk! Ingen av oss hadde spesielt lyst til å prøve oss på en ny busstur Asker rundt.

Fire fornøyde frøkner takker for en fantastisk helg på Hurumlandet. Man skulle tro man etter så mange kilometer bare blir utslitt, men vi var alle skjønt enige om at turer som dette gir energi til hodet, ro i sjela og smil i hjertet. Takk!

Heidi, Anne, Hilde og Anita takker for turen!

DNT Asker Turlag, Fottur, Fredagstur, Livet er best ute, Norge, Overnattingstur, Tur, Turleder, vår, Vestmarka

Turleder på Sprekingtur med overnatting i naturen

23. april 2023 TurBakken Legg igjen en kommentar

Fredag 21. april la syv blide deltagere og to turledere i vei fra NaKuHel på Sem i Asker på vei mot gapahukene på Loetoppen.

Dette var ingen typisk rask sprekingtur, men til gjengjeld var vi alle lastet med tunge sekker – og vi skulle sove utendørs i april. Det kvalifiserer til sprek tur!

Vandringen frem til målet for turen gikk på bare grusveier og vårslapp snø i strålende fint vær.

Vel fremme rigget vi oss til i og rundt de to gapahukene. Én deltager valgte seg en fin plass til hengekøyen mellom noen trær, én annen valgte soveplass under åpen himmel, mens de andre rigget seg til inne i gapahukene.

Så ble det disket opp med både forrett og pasta carbonara til middag.

Det ble også tent bål i bålpanne med rikelig med snø lett tilgjengelig slik at vi hadde god kontroll på flammene (se her for hva «generelt bålforbud» innebærer).

Etter maten måtte det ryddes opp litt i utstyret. Noen var litt engstelige for at det skulle komme ville dyr og spise restene av maten, så for sikkerhets skyld ble alt av matrester kastet lang fra gapahukene. DEt kan meldes om at ingen dyr ble observert.

Fin gjeng å være på tur med!

Praten gikk lett og fint og latteren satt løst rundt bålet mens mørket og roen senkes seg.

Lørdag våknet vi til intenst fuglekvitter, en sol som varmet og blide fjes.

Ingen hadde frosset og alle hadde sovet godt. Det kaller vi suksess!

Turleder Hilde ledet an i litt morgenstrekk, morgekaffe og frokost ble inntatt i sola, ullgensere måtte legges bort.

Er det rart vi vurderte å bli der resten av helgen?

Gruppebilde måtte selvfølgelig tas!

Marisa, Lise, Lise Sofie, Hilde, Ann-Cathrin, Heidi, Line, Lise og Anita

Det var en veldig fornøyd gjeng som allikevel vendte nesen tilbake mot sivilisasjonen. Denne turen var en herlig vitamininsprøytning!

Turledene var veldig happy med planlegging og gjennomføringen av turen og er skjønt enige om at vi godt kan ta ansvar for en ny tur sammen – det frister til gjentagelse. Takk for turen!

PS: Bildene i dette innlegget er enten tatt av Anita Runde Alstergren eller meg selv. Takk for at jeg får låne, Anita!

Har du lyst til å få innleggene mine rett i innboksen din legger du inn e-posten din her:

Langrenn, Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur, Pulk, Vestmarka, Vinter

Kortreist vinterekspedisjon

26. februar 2023 TurBakken 2 kommentarer

Det kriblet i kroppen av forventninger til helgens utfordring; overnatting ute med transportmiddel langrennski og pulk. Dette hadde jeg ikke gjort før, så det ble sikkert gøy!

Jeg fikk lånt pulk av faren til svigersønnen og sele fra naboen til en venninne. Fint å kunne låne utstyr. Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å gjøre dette nok til at jeg har «lov» til å kjøpe eget.

Fra Solli trasket vi av gårde, en pike tungt lastet med stor sekk, fire andre småjenter med tungt lastede pulker av ulikt slag – og midt i blant oss en lykkelig Samojed.

Turen vi skulle gå var på rett i underkant av 9 km. Vi gikk fra Solli utfartsparkering, via Myggheim, ned til Sandungen og så opp, opp, opp skiløypene ved Haveråsen mot Mikkelsbonn. Før vi ankom Mikkelsbonn tok vi en avstikker inn til høyre mot Buråsbonn og gapahuken.

Det gikk fint å gå i de flott preparerte skisporene til skiforeningen. Vi får nysgjerrige blikk og soler oss både i den nedadgående vintersola og i de imponerte kommentarerer fra forbipasserende som ser kollonnen vår. Tøffe jenter på kortreist ekspedisjon – det er oss det.

Opp bakkene ved Havårsen går det litt tungt. Vi vil frem, pulken vil tilbake.

Da vi når stien som skal ta oss fra de preparerte løypene og inn til gapahuken blir det mer utfordrende. Her har ingen gått på ski før oss. Vi følger blåmerking og ser noen spor som går i riktig retning – litt usikre på om det var elg eller folk vi fulgte. Det hadde snødd mye og trærne hang over stien og laget snødekte portaler vi måtte krype oss under. Flaks at vi er så myke og fleksible alle sammen.

Ved Buråsbonn er det 400 meter til gapahuken. Det skulle man ikke tro.

Nå blir det mer krevende. Det blir mørkere. Det blir mer kronglete. Vi skjønner at dette er en sommerrute. Vi dytter og drar pulkene. På et punkt gir vi opp skiene. De er bare i veien. I stedet plumper vi igjennom snøen til langt opp på låret. Truger hadde vært mer effektivt. Det må vi huske til neste gang.

Pulken dro meg bakover og jeg en endte opp med å krabbe meg på alle fire fremover mens jeg måkte vei for de andre. Det var tungt! Jeg tenkte på Monsen og Fenriken og kloke ord som at man alltid, alltid har litt mer å gi. Jeg gliste bredt for meg selv der jeg kavet meg fremover gjennom snøen. Dette var sært. Jeg liker sært. Sært er gøy!

Foran og over meg lyste fullmånen. Skogen ble mindre tett – og endelig var gapahuken der. De først ankomne begynte å måke ut snøen som hadde blåst og fokket seg inn i gapahuken. Ikke minst var det viktig å få gravd frem bålpanna.

Hilde Marie i full gang med å grave frem gapahuken og bålpanna

Så ble det utpakk av utstyr, den obligatoriske tur-snapsen ble konsumert, og en ekstra ble det også til de som trengte det. Det ble skiftet til tørt tøy og middagen ble laget over bålet. Praten gikk, Hilde Lillians nye jobb ble feiret med Champagne og alle koste seg.

Ingeborg disket opp med pasta carbonara med nyrevet parmesan og nykvernet pepper. Ikke alle jeg kjenner ville dratt med seg rivjern og stor pepperkvern ut i naturen. Ingeborg sparer ikke på vekt når hun pakker pulk!

Jeg bidro med bananpannekaker med blåbærsyltetøy til dessert. Gode og mette kunne vi rigge oss til i gapahuken. Natten senket seg over leirplassen vår og med den kom roen. I soveposen lå en flaske med varmt vann i en ullsokk og varmet, mens nesetippen kjente på -8 kalde grader.

Neste dag va det eggerøre og bacon til frokost, nytraktet kaffe og god stemning.

Ingen hadde frosset om natten og det var godt for en gangs skyld å ha god tid til frokost og nedpakking.

Hilde Marie nyter februar sola og en kopp te

Egentlig hadde det vært hyggelig med enda en natt til ute i skogen. Alice var helt enig.

På vei hjem går forseringen av skogen uproblematisk for seg. Eller?…

Litt lettere var det; det var lyst, det gikk nedover og vi hadde laget spor dagen før vi kunne følge.

Lett!

Sola skinner også denne dagen og turen hjem går sprudlende lett i reneste påskestemning.

Alle var enige om at den kortreiste ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess og at denne typen opplevelse fint kan gjentas.

Takk for turen!

Hengekøyetur, Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur, sommer, Tur

Dramatikk i skogen

8. juli 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

Om aggressiv fisk, hjelpeløse fugler og en frossen venninne.

Torsdag trasket Hilde og jeg glade og fornøyde innover til mitt nye favorittsted – Stuvtjern.

Vel fremme skulle vi bade. Så langt var det hyggelig i paradis, men det skulle ikke vare. I det jeg skred ut i tjernet for å kjøle ned kroppen kjente jeg noen bite meg! Først i leggen, så i den ene foten, så i den andre og før jeg fikk kastet meg lett hylende på land fikk dette «noe» bitt meg en siste gang i leggen. Wtf! En agressiv fisk!

Fisken viste seg å være en (avkommer av en) akvariefisk som noen idioter har satt ut i vannet; en rødgjellet solabbor – og det var ingen tvil om at den voktet gyteplassen sin. Min badeplass var nå blitt gyteplass. Ikke bra.

Min bitre fiende

Vi fikk heldigvis badet, men på et litt dårligere sted. Fisken hadde naturligvis lagt beslag på det aller fineste stedet.

Mye av kvelden gikk med til å skule stygt på fisken og håpe på at den skulle flytte seg. Det skjedde ikke.

Utpå kvelden satt vi der og småpratet og lyttet til skogens lyder da jeg ble oppmerksom på noe som sprellet i lyngen like bortenfor oss. Det var en liten fuglunge! Den var helt tydelig ikke klar for å gå ut i verden på egenhånd, og var i tillegg invadert av ekle maur. Hilde, som også tidligere har vist seg som en ekte Florence Nitingale, plukket den opp, børstet maur av den og plasserte den litt unna oss. Vi orket bare ikke sitte og se på at den skulle dø. Det var LITT ødeleggende for stemningen.

På plass i roen igjen. Intens piping. Veldig rart at vi kunne høre fugleungen så tydelig fremdeles. Ikke den nei! Rett nedenfor et tre lå det en unge til! Ikke fullt så full av maur, men like hjelpesløs. Hilde tro til igjen og flyttet den bort til søsteren/broren slik at de kunne ligge der sammen og lide. Vi kunne ikke redde dem, men vi skulle sannelig sørge for at de hadde hverandre mot slutten av det livet, som nesten ikke hadde begynt.

Natten kom og Hilde krøp inn i sitt glamping rede, mens jeg karret meg opp i hengekøyen.

Hilde er forventningsfull til natten under sitt glampingaktige myggnett

For meg forløp natten rolig. Jeg var akkurat passe varm og lå fint der og duvet under myggnettet. Jeg våknet kun én gang, ved siden av liggeunderlaget, men fikk karret meg på plass igjen uten store utfordringer. Hilde derimot var kald. Når man ligger sånn og har lette krampetrekninger av kulde, hører man også mye lettere at andre snorker. Ingen god natt for stakkars Hilde. Sommersoveposer duger ikke til noe annet enn å ta liten plass i sekken. Vi får håpe læring har funnet sted (men det kan faktisk hende det samme skjedde i fjor sommer…). Før vekkerklokken ringte var Hilde fullt påkledd i alt hun hadde av tøy og gikk hutrende rundt med ull under og dun ytterst.

Inget morgenbad på henne. Jeg derimot svinset lettkledd rundt og syntes det egentlig var helt passe varmt.

Såpass oppesen var jeg at jeg til og med utfordret min fiende Solabboren og badet rett ved gyteplassen hennes.

En dramatisk natt i naturen var over. Sola skinte, tjernet lå der blankt og forlokkende, men under overlaten lurte farene i form av illsint fisk.

Idyllen har slått sprekker, men vi gir ikke opp. Vi kommer tilbake – med hov.

…………………………

Lyst til å få innleggene mine «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:

Kjekstadmarka, Livet er best ute, Norge, sommer, Telttur

Alene i sommernatten

2. juli 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

Det er juni og det var på tide at jeg gjennomførte årets «Heidi-ut-av- komfortsonen» mål; Jeg skulle overnatte ute – helt alene.

Jeg hadde tenkt på det en stund, men ikke sagt det til noen. I siste liten fortalte jeg det til en kollega, men da lå allerede sekken pakket og klar i bilen. Jeg skulle rett fra jobb ut i skogen. Tok ikke sjansen på å dra hjemom i redsel for å feige ut.

Noen dager tidligere rekognoserte jeg og fant meg en fin leirplass ved Stuvtjern i Kjekstadmarka. Det er 3 km å gå fra parkeringen på Gjellebekk i lett kupert terreng. Da jeg løftet på meg den 20 kg tunge sekken og gikk innover i marka tenkte jeg ikke så mye på at jeg skulle sove alene i skogen samme natt. Det jeg var mest bekymret for, var om jeg ville finne leirplassen opptatt da jeg kom frem. Skulle jeg være alene, skulle jeg være helt alene!

Jeg var lettet da jeg kom frem og fant odden jeg hadde sett meg ut helt øde. Puh! So far so good.

Jeg hadde pakket med meg mitt nye telt. Spesielt innkjøpt for alene-turer. Det er kanskje urasjonelt, men det føles liksom litt tryggere med telt enn med hengekøye når jeg skal være alene. I hvert fall denne første gangen.

Jeg har kun satt opp teltet en gang før. På stuegulvet. Det tok litt tid før jeg fant ut hva som er opp og ned og hvor åpningene til teltstengene befinner seg, men jeg fikset det! Jeg var ganske glad for at det var sol og vindstille. Må nok øve litt mer før jeg gjør dette i sterk vind.

Stolt over å ha fått opp teltet uten alt for mye trøbling

Etter rigging av leirplass i 25 graders varme ble det bading i idylliske Stuvtjern. Vannet var varmt!

Når alt det praktiske var unna gjort og middagen spist kunne roen bare senke seg. Det var tid for å kjenne på skogens ro og lande i meg selv.

Da jeg satt der reflekterte jeg over det reale med å bære tungt mot et mål, over gleden ved mestring. Jeg fant en fin leirplass, jeg fikk satt opp teltet, jeg klarte å rigge til stolen (selv om jeg knotet ørlitegrann). Jeg får til dette! Nå kunne jeg sitte godt og kjenne på gleden over å ha blitt svett og så kunne ta en dukkert i et vakkert tjern. Så priviligert jeg er!

Ved vannkanten laget jeg meg et bittelite bål laget av bøss, kongler og litt småkvist i en hobo stove, ikke for varmens skyld, men for kos og mot mygg. Fuglene kvitret og fisken vaket i tjernet. Jeg så sola kaste sine siste stråler på tretoppene og sendte en liten hilsen til mormor, da jeg tok en turdram fra hennes dåpsgave fra 1917. Jeg følte stillheten og roen la seg som en varm honcho poncho rundt kroppen mens jeg satt der og bare pustet, lyttet og så. Tenkte at det slett ikke er så ofte jeg har ro i kroppen til akkurat det.

Da det var tid for å krype inn i teltet var det ikke i tankene mine at jeg var alene. Det føltes bare helt naturlig og overhode ikke nervøst. Jeg hadde tatt med meg en bok, som jeg klarte å lese ca 1,5 sider av før øyelokkene begynte å glippe.

Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, men sovnet lett igjen. Først da sola hadde stått opp og morgenduggen lå over teltduken stakk jeg hodet ut.

Jeg laget meg kaffe og kokte opp vann til frokostgrøten. Mens grøten godgjorde seg, tok jeg et morgenbad i det blikkstille tjernet.

Så var det ned pakking av leir og 3 km tilbake til bilen – som tok meg rett på jobb.

Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha hatt mot til å gjennomføre – og at jeg evnet og nyte det hele i tillegg! Neste gang jeg vil på tur, og det ikke passer for noen å være med meg, så vet jeg at jeg kan dra alene. Null stress!

……………………………..

Lyst til å få mine blogginnlegg «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:

Det gode liv, Hengekøyetur, Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur, sommer, Tur

Midtuke eventyr

4. juni 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

En historie om hvordan en helt vanlig torsdag lett kan bli til ett lite eventyr.

Det startet med en invitasjon fra Hilde Lillian og meg; vi skal tilbringe en natt i naturen, vil du være med? Det fortsatte med et rungende «ja!» fra fire blide og sporty damer.

Forvirrende nok er dette et bilde av Hilde Marie og meg. Hilde Lillian måtte utsette avmarsjen og da stilte Hilde M. villig opp som stand-in.

Minimalt med organisering, noen pakketips i siste liten og ikke minst pakking av seks sekker senere er vi alle klare for tur.

Turen går rett oppover. Sekkene er tunge, rumpemusklene får kjørt seg, pulsen stiger og svetten siler. Det er litt tungt, men det gjør godt. Vi er på tur.

På veien traff vi på en stor gjeng som deltok på DNT Asker turlag sin internasjonale torsdagstur. Opptil flere lot seg imponere av oss der vi vandret med store sekker og smil om munnen. Mer skal det ikke til for å drive oss fremover – selv om vi følte oss bittelittegrann jaget der i bakkene.

Motbakken er glemt når vårt idylliske bestemmelsessted åpenbarer seg.

Det småregner litt, men ikke nok til å senke humøret. Ved ankomst camp tar vi det viktigste først; en liten turdram. Denne gangen av typen rips.

Smørblide piker med styrkedrikk i glassene

Så er det alle kvinner i arbeid. Tarp skal opp, middag skal lages, vin skal avkjøles, ved til bålet sankes, og det skal slappes av. Alt skjer sømløst og før vi vet ordet av det er maten servert.

Hilde Lillian ankommer til jubel fra de andre damene. Vi er fulltallige og stemningen stiger enda et hakk.

Perlestemning med Hilde Lillian på plass!

Gode historier fortelles og latteren sitter løst

Da det er på tide å krype i soveposene velger én å gjøre det under tarpen, to krabber inn i ett telt og de siste tre spretter elegant opp i hver sin hengekøye.

Lise og Ann-Cathrin søker tilflukt i teltet

Natten forløper udramatisk og de fleste har kost seg i soveposene. Vi våkner til solskinn, fuglekvitter og sprudlende turvenninner.

Det er fredag, vi skal alle på jobb. Akkurat da vil alle bare bli der ved det vakre tjernet og nyte dagen, men vårt lille hverdagseventyr nærmer seg slutt. For denne gang.

Kortreist turlykke er fint. En kortreist tur på en ukedag gir hverdagslykke og føles som helg midt i uka. Denne typen tur anbefales på det sterkeste!

Kortreist turhilsen fra meg.

Det gode liv, Hengekøyetur, Livet er best ute, Livet smiler, Nærtur, Norge, Overnattingstur

Høyt henger de og blide er de

22. mai 2021 TurBakken Legg igjen en kommentar

Da en god venninne tok kontakt og lurte på om ikke jeg også hørte skogen kalle, var jeg ikke sen om å si meg enig. Skogen kalte så definitivt på meg.

Det er en torsdag i midten av mai – og denne gangen skal jeg endelig få testet ut hengekøyen som har ligget og ropt på meg fra en hylle i boden de siste to årene.

Jeg begynner å bli skikkelig god til å pakke lett. Sekken veide kun 20 kg ved avgang. Det er 5-6 kg ned fra forrige tur. Jeg går hele veien og lurer på hva jeg har glemt.

Vel fremme ved Vardetjern i Asker slår vi leir. Hengekøyen blir – naturlig nok – hengt opp og testet ut. Så langt alt vel.

Ser på grensen til litt gal ut, men det er sånn det skal være når man tester hengekøyen sin for første gang

Det serveres tur-dram, det tennes bål, som forøvrig går lekende lett for de som lurte på det, det pustes med magen, det prates og det pustes litt mer. Skogens ro senker seg over turjenter og natur. Noen ganger er det eneste riktige en tur i skogen.

Hilde nyter en liten turdram mens hun skuer utover Vardetjern

Kvelden sniker seg sakte på, disen legger seg som et slør over enden av tjernet og vi sitter ved bålet til det brenner nesten helt ned. Sjelen er rolig og jeg er klar for min første natt i hengekøye.

I køya har jeg to liggeunderlag (ett term-a-rest og ett Exped med dun). Over dette har jeg en god og varm sovepose. Dette skal jeg komme meg opp i . Det var nok ikke verdens mest elegante entring av hengekøye, men til å være et første forsøk er jeg fornøyd. Jeg åler og vrikker og får liggeunderlag ganger to og sovepose og meg selv til slutt i en helt perfekt posisjon. Dunjakken fungerer som hodepute.

Jeg ligger og duver lett mens roen senker seg. Fuglene kvitrer, vinden blåser lett, Hilde sier natta, en russebil dundrer i det fjerne, og over meg er det skyfritt, måneskinn og idyll.

Jeg våkner bare én gang i løpet av natten. Det er blitt grålysning. Tåken driver lett over vannet, fuglene er i god gang med dagen og jeg drar luen over øynene og sover videre i min hengekøyekokong et par timer til.