I mai tok Hilde og jeg turen til Helsinki i Finland. Hvorfor Helsinki? Hvorfor ikke! Aldri vært i Finland, hørt mye pent om byen – og ikke minst kan vi med dette valget bevise at vi ikke bare drar på tur i skog og mark. Vi kan også pynte oss litt og kose oss i en storby.
HeidiHilde
Så hva gjør man i Helsinki? Sightseeing selvfølgelig, badstu – selvfølgelig, god mat og drikke – selvfølgelig, og bittelittegrann shopping – selvfølgelig. Klassisk storbyferie med andre ord.
Sightseeing
Vi gjorde det smarteste man kan gjøre med liten tid og et ønske om å se «alt». Vi kjøpte billetter til en hop-on-hop-off-buss. Det ble kun hop-on og så sitte stille hele runden for vår del. Neste gang går vi kanskje av bussen en tur, men for denne gangen var det nok å sitte på, se og få oversikt over byen.
Av bussen igjen ramlet vi inn på Senatstorget foran Helsinki katedralen. Her fikk vi overvære et veteranbilstevne fra kirketrappa og moret oss over den høylytte entusiasmen til deltagerne akkompagnert av finsk rock. Før vi gikk var torget fullt av biler og med lang kø for å komme inn. Jeg tok ikke bilder av det.
Sauna
Når man er i Finland må man besøke en Sauna. Noe annet ville vært veldig underlig. Vi valgte Löyly; «A unique sauna & restaurant by the Baltic Sea. One of Time Magazine´s “World 100 Greatest Places”.
Hilde er kjempespent og vi følte oss ganske grønne. Hvordan gjør man det egentlig med sauna i saunaens hjemland?
Her svettet vi ut gruff og rusk, badet i Østersjøen, slanget oss i solen før vi gikk inn i en ny sauna, badet litt mer i Østersjøen, før vi igjen nøt solen og den fine utsikten. Det var ikke et eneste bjørkeris å se. Litt skuffet. Etter all denne nytingen ble det sen lunsj i restauranten på stedet.
Denne badstuen var spesielt fin.
Flott utsikt!
Mat og drikke
Det var ingenting å si på restaurantene vi spiste på. Fredag falt valget på «Shelter«. God mat, god drikke, god stemning, veldig sentral beliggenhet et steinkast fra katedralen og det historiske sentrum i Helsinki.
Lørdag hadde Hilde booket bord til oss på en restaurant som har vært populær hos artister og kunstnere siden starten i 1932; Ravintola Elite. Et stykke unna sentrum, men vi er jo turvante og trasket i vei. Ett par små gnagsår senere ankom vi et området som minnet om Grünerløkka. Like blide.
Her ble vi plassert på et lite bord i den smaleste passasjen i restauranten, hvor alle som skulle inn eller ut, eller bare på toalettet, måtte gå forbi. På den andre siden av midtgangen satt en høylytt storfamilie med en drøss med barn som løp rundt og var mer eller mindre fornøyde.
Vårt første bord til venstre i bildet – bordet bak nellikene.
Det var et litt travelt sted å sitte. Men – litt flaks skal man ha. Hovmesteren var oppmerksom og da de fikk en avbestilling ble vi sporenstreks flyttet. Han så jo at vi så absolutt ikke hørte hjemme på restaurantens dårligste bord.
Til alt overmål ble oppgradering gjort til restaurantens beste bord; stambordet til diverse kjente kunstnere. Vi har senere fått høre at det bordet er det få som får uten å ha bestilt det i lang tid i forveien. Fortjent!
Finske menyer kan være litt krevende.
Vi var litt spente på hva vi skulle spise
Mer sightseeing
Søndager er perfekte dager for mer sightseeing. Vi tok turen til havnen og båten over til Suominlinna – eller Sveaborg som den heter på svensk.
Suomenlinna
Suomenlinna (eller Sveaborg på svensk) er en kystfestning utenfor Helsinki.
Festningen har vært et museum fra 1919, og regnes som et enestående eksempel på svensk militær arkitektur fra 1700-tallet. Så enestående at festningen nå er på UNESCOs verdensarvliste.
Suominlinna har gammel trehusbebyggelse, 10 meter tykke forsvarsmurer, kanoner, borggård, begravde konger, vakre parker, kaféer, nyklekte andunger, krevende brostein, fine turstier og vakker utsikt. Med andre ord – et perfekt sted å tilbringe en søndag med nydelig vårvær.
Sveaborg kirke er verdt et lite besøk. En fun-fact om kirken er at den også fungerer som fyrtårn. På dette temaet har jeg gjort null forskning, men jeg tipper at det ikke er så mange andre kirker som også innehar den oppgaven. Litt filosofisk kan man jo bli når man tenker på dobbeltbetydningen av kirken som et fyrtårn. Litt filosofisk.
Ellers kan jeg nevne at gjerdet rundt kirken er laget av gamle kanonrør og ankerkjetting. Kreativt gjenbruk.
Rett og slett et sted det er verdt å besøke. Spesielt når sola skinner og det ikke er så mye folk at man må gå i kø. Det anbefales å ikke ligge for lenge å dra seg.
En helg i Helsinki er over for denne gang, men jeg kommer gjerne igjen! Byen har vist meg go’ siden med pent vær, ryddige gater, god mat og drikke, et oversiktlig sentrum og vennlige innbyggere.
Takk for turen!
Skulle du ønske å få blogginnleggene mine rett i e-posten din kan du abonnere på innleggene mine. Legg da inn e-posten din her:
«Denne unike jenteturen er en perfekt kombinasjon av en reise i deg selv, og en reise med spennende opplevelser, kulinariske eventyr, kultur og vakker natur. Vi tar deg med til Atlasfjellene og den magiske byen Marrakech». Sånn lød starten på turbeskrivelsen fra Turbobla og Njorun. Videre lokket de med setningene; «Bli med oss på denne unike jenteturen i Atlasfjellene og Marrakech og skap minner for livet. Du fortjener å ta vare på deg selv med en tur som gir deg både indre vekst og fantastiske opplevelser.»
Turer i fjell kan jeg, kultur kan jeg like, men indre reise? Akkurat det var jeg litt mer skeptisk til. Man vet aldri hva man kan finne når man begynner å grave i sitt eget hode. Når det er sagt – jeg hadde et sterkt behov for ferie, for å finne nytt fokus og for å rømme fra livet mitt en liten stund. Kanskje var dette akkurat den kombinasjonen av opplevelser jeg hadde behov for? Så tenkt, så gjort. Jeg satte kursen mot Marokko.
Reisen er i gang
Ved ankomst Marokko dro vi rett fra flyplassen i Marrakech til den lille berber-landsbyen Imlil i Atlasfjellene. Inntrykkene var mange allerede på veien din.
I september i år opplevde Marokko et av de verste jordskjelvene på mange, mange år. Skjelvet hadde en styrke på hele 6,8 med episenter i Atlasfjellene ca 72 km sørvest for Marrakesh. På vei til Imlil kunne vi se hvilke ødeleggelser jordskjelvet hadde gjort og ikke minst så vi store teltlandsbyer hvor lokalbefolkningen nå bor. Det gjorde sterkt inntrykk å komme så tett på. Vi hadde alle vært litt bekymret for å dra, fordi vi ikke ønsket å øke belastningen på lokalsamfunnet, men kunne se at de nå, mer enn noen gang, hadde behov for at turistene kom tilbake. Uten inntekter fra turistnæringen vil de slite enda mer med å klare seg og vi ble definitivt ønsket varmet velkommen av lokalbefolkningen.
Douar Samra
Vi ble innkvartert i en liten landsby litt ovenfor byen Imlil. Her bodde vi i ett utrolig sjarmerende gjestehus i berberstil ved navn Douar Samra. Dette huset er relativt nytt, men bygget i tradisjonell stil.
Ingen rom er like, mange av rommene er uten strøm og foran toalettet er det kun forheng. Vi ble godt kjent vi som delte rom.
Yoga
Dagene startet med Yoga ledet av Yoga-Marianne på en av husets takterrasser.
Morgenene i Atlasfjellene er relativt kalde på denne tiden av året og med en gradestokk som ikke viste mer enn 7-8 grader stilte jeg med 4 lag ull og en positiv og varm innstilling. Mind over matter.
Det var magisk å stå der med utsikt mot fjellene og se soloppgangen gi dem et vakkert rosaskjær mens jeg pustet, strakk, skiftet stillinger og ble løsere for hver gang jeg trakk den friske og kalde fjelluften inn i lungene og sakte slapp den ut igjen. Alt av reisestølhet, følelsesgruff og spenninger løsnet motvillig, men samtidig sakte og sikkert. Stive muskler og sener protesterte, men måtte til slutt gi seg over. En nydelig måte å starte dagen på.
Etter yogaen disket vertskapet opp med deilig frokost, den tradisjonell mynteteen – gjerne med masse sukker i – og kaffe. Takk og lov for kaffe etter strekk og bøy en tidlig morgen.
Selvutvikling
Neste post på programmet var enten selvutvikling eller turer i området. De første dagene føltes sjelen rå og sårbar og det var slett ikke så godt å bedrive indre reise. Tankene om at jeg trengte dette og samtidig bare ønsket å rømme fra det kjempet om plassen.
Utetime – akkompagnert av et vrinskende esel – litt vanskelig å fokusere
Rikke fra Njorun tok oss igjennom visualiseringer og ga oss verktøy vi senere skulle trene på på egenhånd. Jeg fikk til noe, andre ting ikke i det hele tatt og noe må jeg definitivt øve mer på. Heldigvis var det mindre skummelt og mer spennende enn jeg hadde fryktet. Puh!
Turer
Da var det enklere å være på tur. Turene var varierte og gikk både i skogen, fjellene og gjennom Berber landsbyene. Tur og kultur hånd i hånd.
2300 mohVi kan skimte toppen av Jebel ToubkalI nasjonalparken Toubkal
I Marokko var det, som hjemme, høst og trærne hadde fremdeles en sprakende fargeprakt i gult, orange og grønt. Naturen i fjellene var frodig og gold på samme tid. Et landskap det var godt å gå i og som var som balsam å hvile sjela i. På turene vi gikk hadde vi en form for mål; et fossefall, en landsby, et fjellpass eller en hellig stein, men samtidig var disse stedene ikke egentlig målet. For å si det litt forslitt; veien eller turen om du vil, var målet. Tur ER godt for meg. Uansett kort eller lang, slitsom eller rolig. Det å gå, bruke beina, kjenne at kroppen virker til det den skal, kjenne været i fjeset, kjenne den sterke lukten av furuskog i nesa, føle grusen under føttene, vekten av sekken på ryggen, summingen fra glade damestemmer, lyden av muldyrhover – alt fyller meg med en boblende glede i magen som jeg også nå fysisk kan hente frem – mange uker etter hjemkomst. Tur er livet.
Nye bekjentskaper kjennes gamle
Turlederne våre hadde nok sett for seg at vi skulle gå i stille kontemplasjon og videreføre den indre reisen når vi var ute og gikk turer. Det skjedde ikke. I det minste ikke for alle. Denne gjengen med positive, artige og spennende damer hadde mer enn nok med å bli kjent med hverandre. Det var komplett umulig å ikke bruke turene til å prate om liv levd, nåtid og fremtid.
Samtalene gikk på kryss og tvers og nye bekjentskaper føltes fort som gamle. Kanskje er det sånn når man søker seg til den samme reisen, at vi har noe grunnleggende felles og at vi dermed lett finner hverandre? Uansett – det var sjelden stille når vi gikk tur.
Vanskelig å unngå å støtte lokalbefolkningen
Som tidligere nevnt gikk turene våre både i øde terreng og i kulturlandskapet. Guidene våre hadde lagt opp ett tidskjema for at alle dagens poster skulle gjennomføres. Optimistisk! Det gikk som det måtte gå når 10 damer kommer over et lokalt kooperativ med en over gjennomsnittet entusiastisk og god selger. Flere av oss fikk øvd litt på pruting og selgeren fikk vist hva han var god for. Tidsskjema sprakk og det ble en god dag for kooperativet. Jeg har nok puffer nå.
Og dagen etter ble det enda mer tid til å støtte lokalbefolkningen. Jeg mistenker at guiden vår synes det ble litt vel mye støtting og litt lite gåing.
Lunsj i det fri
Hver dag disket guidene våre opp med deilig lunsj i det fri. Muldyrene luntet tungt lastet i forveien og gode hjelpere rigget til tepper, madrasser og vaskevannsfat til håndvask. Det ble servert varm te i tradisjonelle te-glass, varm mat, salat og frukt til dessert.
Livet i Atlasfjellene
Jeg tok mange, mange bilder i vakre Marokko. Et utvalg ser dere i denne bloggen. Flere kommer på Instagram. Det er vanskelig å velge bare noen – bær over med meg.
Det er mye manuelt, tungt og tidkrevende arbeid som bedrives av landsbybefolkningen – og kanskje spesielt kvinnene har tunge dager. Det er de som samler ved, henter for til dyra, renser nøtter, lager mat, vasker klær, passer barna og mye mye mer.
Egentid, meditasjon eller bare kos
Jeg er nok dessverre litt for sosial, eller for å være helt ærlig så er jeg vel litt redd for å gå glipp av noe gøy, til at jeg klarte å trekke meg tilbake og trene på visualisering (så ofte som jeg kanskje skulle ha gjort). Refleksjon og innadrettet virksomhet vek litt vel ofte plassen for fine og morsomme samtaler med romvenninnen min Torhild. Tenk å være så heldig å få dele rom med en som man matcher så bra med! Og litt prat om utvikling ble det jo også.
Torhild og jeg koser oss på terrassen vårForsøk på refleksjon, ble til fotograferingNina har funnet roen i ettermiddagssolaDet tøyes til godt humør
Hammam
Hørt om det? Ikke jeg. Jeg hadde en vag følelse av at det innebar noe badstuaktig, men ettersom jeg ikke hadde gjort det før skulle jeg selvfølgelig være med. Vi var seks lett spente damer som møtte opp, usikre på hva vi skulle, og hvordan vi skulle te oss. Vi ble enige om at det nok var riktig å kle av seg og så toget vi nakne, bleke, litt keitete og lett fnisende inn i et bittelite rom med gulv, tak og vegger av blankpolert stein. Rommet var kun opplyst av en liten glugge på veggen og noen blafrende stearinlys og ble fyrt opp med ved i en stor ovn under gulvet. Etter noen minutter kom berberkvinnen Malinka inn til oss, iført bare en truse, og satt i gang med å blande vann til riktig temperatur og så gni oss inn med såpe. Jeg tror jeg var 4 år sist jeg ble vasket så grundig av et annet menneske. En ganske spesiell opplevelse. Etter innsåping og skrubbing fikk vi bøtter med vann kastet over oss. De kom brått og uventet og det var ikke fritt for at det ble litt hosting og harking. Det var hud mot hud og bryster i fri dressur. Malinka jobbet med strake bein og krom rygg til svetten silte. Intet verneombud på denne arbeidsplassen! Det var plaskende vann, hett, fuktig, og vanskelig å se hverandre gjennom mye damp. En fantastisk nær, sanselig og genuin opplevelse. Det var seks lettere euforiske damer, som etter at seansen var over, litt øre, karret oss opp fra gulvet og steg inn i virkeligheten igjen. Kanskje har vi også fått et innblikk i hvordan kvinner i Berber kulturen har det når hodeplagget blir tatt av og mennene er et annet sted?
Det eneste bildet fra Hammam seansen
Hjemmebesøk
Da vi skulle reise fra landsbyen insisterte en av de som jobbet i gjestehuset på at vi måtte komme på besøk til hans hjem. Vi takket ja til gjestfriheten, troppet opp og fikk servert te, frukt og valnøtter fra egen hage. Det visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss – selv om dette nok var passe ubeleilig og midt i dagens andre gjøremål for kona hans Hammam-Malinka. Fine mennesker!
MalinkaTurleder Marianne og guiden vår RadoanTrude, Torhild og Yoga-MarianneMalinka, sønn og mann
Med dette sa vi takk for oss og satte kursen for Marrakech.
Marrakech
I Marrakech bodde vi i en flott Riad midt i Medinaen (gamlebyen) kun et steinkast unna det store markedet Jemaa el-Fnaa.
Sightseeing
Den første dagen hadde vi guide som tok oss med rundt til flere severdigheter. Det var fint å få denne turen til fots som i tillegg til å ta oss med til palasser, skoler og andre severdigheter, ga oss en viss oversikt over byen. Det gjorde oss litt tryggere når vi skulle ut på egenhånd.
Før vi slapp ut på egenhånd holdt Turbobla-Marianne et lynkurs i pruting for oss og så var vi i gang. Jeg er altså så stolt av hvor god jeg ble til å prute. God følelse! Tips, når selgeren blir sur har du gjort en god deal. Jeg stoppet gjerne litt før det skjedde. Liker ikke at folk er sure på meg. Se! Jeg har lært noe av denne indre reisen.
Det er utrolig hva man kan se og hva man bare må ha når man vandrer rundt i eksotiske Marrakesh. Markedet Djemaa el Fna er hjertet og her kan man vandre rundt i timesvis uten å gå lei. Det er en fordel å ikke høre på begge ører og ha litt skylapper mot alle henvendelser. Kun som beskyttelse mot alle inntrykkene, ikke fordi noen nødvendigvis er ubehagelige. Vel, bortsett fra han ene som ble sur fordi jeg tok bilder av kakene hans uten å spørre først. Han ble faktisk litt ubehagelig. Men han var bak en disk med masse kaker og jeg hadde joggesko og grei gangfart.
Det var ikke bare sightseeing, pruting og shopping i Marrakesh. Det var også yoga på takterrassen, sundowners, middag, gode samtaler, manicure og massasje.
En katt som ville vise oss hvordan katt-ku virkelig skal gjøres
Og jeg koste meg med å ta bilder. Masse bilder!
For å oppsummere så var dette en helt fantastisk fin tur! Jeg var virkelig i turbobla hele uken. Nydelig natur, herlige og spennende nye bekjentskaper, god mat og drikke, kultur, intense sanseinntrykk og ny bevissthet om meg selv, hva jeg drømmer om og ikke minst hva jeg ikke trenger i livet mitt.
Takk til denne flotte gjengen med damer som ga av seg selv, reiseledere, guider, muldyrførere og kokker som tilrettela og gjorde turen helt perfekt!
Om turen anbefales? Så absolutt! Turbobla arrangerer turer med tema Selfcation i 2024. Det er bare melde seg på. Og jeg er ikke sponset av Turbobla eller Njorun. Jeg er bare en veldig fornøyd kunde!
Denne dagen hadde vi ingen planer før middag, og hver og en gjorde akkurat det hun hadde lyst til; tøy og bøy, morgenbad og eller kaffe ved bassenget.
Lorrie og Annette tok syklene inn til Polignano, mens vi andre ruslet oss en tur i området, klemte noen hundre år gamle oliventrær, beundret blomsterprakten og drømte om å eie et hus i Italia.
Funfact: Det finnes sånn ca 60 millioner oliventrær i Puglia! De eldste er 1500 år gamle. Når de store stammene begynner å vri seg betyr det at de er minst 500 år gamle.
Klart vi måtte bedrive litt «treklemming» når vi først hadde sjansen.
Franscesco fortalte oss at det er lov å forsyne seg med moreller og annen frukt som henger utenfor murene. Om det bare gjelder for dette område, eller for større deler av Italia skal jeg ikke si noe om, men vi benyttet oss uansett hyppig av muligheten.
Etter turen slanget vi oss med bassenget og nøt livet til det var tid for å gjøre seg klare til en siste middag med gjengen. Mens mørke skyer samlet seg og siden slapp sin last plaskende ned over landskapet gjorde vi oss klare for middag.
Middag i Putignano var aller siste post på programmet. Det passet da selvfølgelig perfekt med ekte italiensk pizza.
Etter middagen ruslet vi litt rundt på regnvåte gater i Putignano.
Blåtur dag 6: Hjemreise
Hjemreisedager er alltid litt nedtur. Tidlig opp, pakke ferdig, kjøre bil, fly, tog og bil. Hjemme.
Hjemtur
Men hodet er fullt av fine minner, fjeset har fått farge, hjertet er takknemlig for fine venninner og de gode opplevelsene vi har hatt.
Det tar tid å fordøye alt vi har opplevd på noen få dager i Italia, men jeg takker av hele meg for turen.
Neste par ut er Mari og Annette, som jeg vet allerede er i gang med planleggingen av Blåtur 2025.
Morgenen startet med småtrøtte fjes i solveggen, kaffe i koppene og froskeegg i bassenget.
Deilig med kaffe i morgensolaMorgentrøtt, men med neglelakk
Jada, froskene hadde vært aktive i løpet av natten og ingen av oss hadde spesielt lyst på morgenbad.
Froskeegg galore!Trine tok ansvar!
Byvandring i Monopoli
Dagens offisielle program begynte med byvandring i byen Monopoli.
Monopoli er en italiensk kommune som ligger i regionen Puglia. Den vakre byen kjennetegnes av sine historiske hvite og brune bygninger, som ligger like ved vannet og har utsikt over Adriaterhavet. Slott og palasser og trange gater pryder gamlebyen. (Wikipedia)
Før båtturen ble det tid til en spasertur langs forsvarsmurene som går parallelt med kysten – i følge med en overivrig guide.
Vi trodde han kun skulle følge oss til båten, men han hadde andre planer. Guiden vår snakket gebrokkent på inn- og utpust mens han nistirret på manuskriptet sitt. Han ville så veldig gjerne at vi skulle bli med både hit og dit og kanskje litt hitover også? Og ville vi ikke høre litt mer da? Stakkaren hadde et vanskelig publikum…
Annettes blikk sier ALT
Til tross for en overivrig og litt utfordrende guiding smiler vi alle sammen.
Båttur og bading
«Endelig» dukket Donatello (Apulian Boat tours – Dragone) opp og tok oss med ut på båttur. I tre timer duvet vi av sted på bølgende. Underveis holdt vi på å bli senket av en diger yacht, ble tilbudt å svømme inn i grottene sammen med alle båtene som ulovlig også kjørte inn der – vi takket pent nei til tilbudet – fikk servert musserende og focaccia, solte oss, badet fra båten og hadde det rett og slett veldig fint. Livet til de 6 søstre smilte fra øre til øre!
Selv om vi takket nei til å bade blant båtene inne i grotten, takker vi gladelig ja til en dukkert rett utenfor Monopoli. Det ble selvfølgelig hoppet og stupt grasiøst ut i vannet, før vi duvet rundt i bølgene og sendte en bitteliten tanke tilbake til kalde Norge.
Etter båtturen dukket «guiden» vår overraskende opp igjen og så riktig så skuffet ut da han fikk beskjed om at vi klarte oss selv resten av dagen.
En slukøret guide rusler hjem
Jeg fikk oppriktig vondt av han. Han ville jo så veldig gjerne trene seg på å være guide, men søstrene ville ikke være prøvekaniner – dessverre.
Vi var klare for mer bading og la oss til på moloen på utsiden av byen. Her nøt vi livet, inntil en bølge skyllet over deler av følget, truet med å sende håndklær og bager ut i havet – og vi skjønte hvorfor ingen andre hadde lagt seg til der vi var.
Tid for litt spasering, shopping, gelato og justering av væskebalanse.
Bestemors pasta (eller kokkekurs)
Ut på ettermiddagen ble vi hentet av Francesco som tok oss med hjem til mamma’n sin. Ja, overskriften lyver. Jeg måtte få det til å rime med byvandring og båttur… OG Lorrie fikk konstant assosiasjoner til sin bestemor under kurset, så litt kunstnerisk frihet må jeg kunne unne meg. Uansett – nå skulle vi lære å lage ekte italiensk pasta!
Deigen til pasta er så enkelt som mel – og en passe menge vann. Kna det sammen. Bruk diverse redskaper og lag ulike fasonger pasta.
Overraskende kjempevanskelig! Vi hjalp også til med å lage en form for «piroger» og fikk se på at mamma’n laget et par andre retter.
Jeg står bare her borte og slukker tørsten litt…Mei Lin har laget en perfekt pirog
Moren hans hadde «jukset» litt og laget ganske mange retter som vi ikke hadde bidratt til. Det ble en et festmåltid!
Hvert annet år drar jentegjengen «De 6 søstre» på tur. For noen år siden innså vi at vi begynte å bli for sære til at vi klarte å bli enige når alle seks skulle bestemme, så planlegging av turen ble gitt til to og to. For ytterligere å hindre innblanding, ble det vedtatt at konseptet skulle være «Blåtur».
En blåtur er en overraskelsestur ut i det ukjente. Deltakerne skal ikke ha kjennskap til bestemmelsesstedet og opplegget rundt turen, som gjerne tilrettelegges av en arrangementskomité.
Årets Blåtur ble arrangert av Reiseselskapet «Ut i det blå» som bestod av de dyktige reiselederne Lorrie og Mei Lin.
Turens spente «gjester» var Mari, Annette, Trine og meg selv.
MariTrineReiseleder Mei LinAnnetteHeidi og reiseleder Lorrie
Da denne turen gikk over seks dager, har jeg sett meg nødt til å dele opp innlegget. Det ble rett og slett for langt og jeg er redd jeg vil miste dere underveis – kanskje gjør jeg det allikevel – men jeg håper dere vil henge med helt til siste dag. Med håp om at dere vil kose dere med beskrivelsen av turen vår – og ikke minst med alle bildene – les i vei!
Kalymnos – den greske øya som har vært en kasteball mellom riker siden tidenes morgen. Øya som du ble sendt til hvis du reiste uspesifisert og det ikke var rom igjen i herbergene på Kos. Øya som er omgitt av et asurblått Egeerhav, som har utsikt til Tyrkia og som (aller mest) er et eldorado for sportsklatrere. Hit dro vi for å sjekke om det faktisk var sant det «alle» sier – at klatring er best på Kalymnos. Vi ble definitivt ikke skuffet.
CharterturisterVår første greske salatDette er ikke fergen
Vi reiste med charter fra Gardemoen til Kos. Herfra ble vi trygt geleidet inn i busser og videre leid inn på fergen over til Kalymnos av smilende, sprudlende charterguider. Fergen la til kai i byen Pothia og vi ble derfra busset til Masouri, hvor vi skulle bo. Du kan si mye om å reise på chartertur, men tenke selv trenger du ikke. Kan være godt det innimellom.
Byen Masouri ligger mellom majestetisk kalksteinsklipper og et krystallklart hav, er veldig liten, oversiktlig og ganske koselig. Med kun én gate som går enveiskjørt gjennom byen var det relativt enkelt å finne frem.
Hotellet vårt «Elena Village» lå et steinkast utenfor byen med utsikt til Egeerhavet og øya Telendos fra forsiden, mens det bak hotellet var steile kalksteinsklipper med massevis av klatreruter man kunne ligge å se på fra solsengen.
Utsikt mot Grande GrottaUtsikten fra hotellrommetØya Telendos, havet, hotellet og Herman
Vi testet ut flere av de mange klatrefeltene på øya. De to første dagene holdt vi oss i Grande Grotta området som lå rett bak hotellet. Her gikk vi IKKE ruter inne i selve grotten (les: ALT for vanskelig), men holdt oss til venstre i området som heter Spartacus Area.
Tony drømmer om å henge fra taket i grotten
Vi byttet på å sikre hverandre, lede og å vente på tur. Det ble med andre ord ikke klatret stort mer enn en rute i timen, totalt 5-6 ruter om dagen, noe spesielt fingrene mine var veldig glade for. Det er skarpt fjell her!
Overalt på øya er det geiter. Noen av dem er litt mer nærgående enn andre. Spesielt én geite-frøken ville gjerne være med i gjengen. På bildet under stilte hun seg opp rett bak Herman (som sikret Tony), lukket øynene og sovnet stående! Når jeg forsøkte meg på en selfie med henne ble jeg stanget vekk! Til pass for meg for å bli for innpåsliten. Jeg tenkte vi kunne vært fjellgeiter sammen. Men neida. Ikke interessant.
Hei!Frøken Geit inntar «sleeping goat pose»Et ekte fjellgeit og en wannabe
Skal du klatre på Kalymnos må du ha en klatreguide. Denne guiden er som en bibel for alle klatrene og brukes flittig! Den tas med til frokost, til klatrefeltet, på scooter, til lunsj, til middag og noen har den sikkert også med seg til sengs.
Alle rutene har festlige navn…… og graderingerTony sjekket guiden, planla ruter og ticket av når de var gått
Uansett hvor vi befant oss var det ruter i alle vanskelighetsgrader. De enkleste – og de på «topp 50» listen var det litt mer rift om, men det var sjelden kø. Var ruten vi hadde sett oss ut opptatt var det bare å ta en annen først og så bytte med naboen. Og det kuleste – det var folk i alle aldre. Det var ikke uvanlig å se godt voksne mennesker, med godt brukte kropper og klatresko fra 70-tallet kruse opp fjellsidene. Ingen grunn til å slutte med klatring bare fordi du blir grå i håret!
Her er vi på Kasteli med en ung gjeng til venstre og en litt eldre en til høyre
Etter en lang dag med klatring, var det tid for «after-climb» på hotellet. Litt avslapping, bading i Egeerhavet, lesing av bok og bading i bassenget. Godt med litt balanse i aktivitetene.
Når det var tid for middag ruslet vi enten noen få meter over til nabo-restauranten Thrimpi, som varmt anbefales, eller inn til sentrum av Masouri. Her ble favorittrestauranten Prego, som naturlig nok også anbefales. Kalymnos har veldig god mat og gode greske viner, til en ganske så hyggelig pris. Blir jo rent glad av sånt.
Etter en par dager til fots fant vi ut at vi skulle leie scootere for lettere å komme oss rundt på øya. Praktisk, billig og gøy!
Dobbelt sikring med caps og hjelmEgen scooter på HermanLurte å sette scooteren i skyggen for unngå stekt sete17. mai ekvipasjen
En dag etter at vi hadde klatret ferdig kjørte vi sightseeing over til den andre siden av øya. Veiene er lite trafikkerte og i relativt god stand som gjør det å cruise rundt på scooter til en fin opplevelse. Landskapet er relativt goldt, men de vekstene som trives gjør det også til gangs.
Utsikten fra toppen av øya
Kalymnos lukter timian! Urten vokser vilt, villig og overalt. Når man kjører rundt på denne lille øya er veiene enten omkranset av høye hekker med vakre hvite og rosa blomster, eller lave tuer med urter som avgir en fantastisk duft.
Tistlene ser imidlertidig ganske agressive ut
Vi feiret også 17. mai mens vi var på tur. Dagen ble markert med det Norske flagget i sekken, en liten drink før fem og noen timer på solsengen før vi rundet av med en 3-retters på naboresturanten. Hipp hipp hurra!
Den siste klatredagen tok Tony og jeg turen over til Telendos, øya vi har utsikt til fra hotellet. For å komme oss dit måtte vi ta en båt fra havnen i Masouri. Ved ankomst klatrefeltet la ikke båten skikkelig til, men kjørte for full pinne inn i noen dekk som var hengt opp på klippene og så var det bare å hoppe i land! Ganske spennende må jeg si.
Men vi må jo ha med litt flere klatrebilder. Det var jo derfor vi var der!
Jeg skal innrømme at jeg var litt spent på forhånd. Ville det blir litt mye klatring og lite kos? Litt lite klatring (fordi alt var for vanskelig) og for mye kos? Ville det bli kjedelig å klatre en hel uke? Etter 6 dager med klatring hver dag hadde jeg svaret; Fingrene var såre, kroppen litt sliten, men jeg var så absolutt ikke lei – av hverken klatring eller Kalymnos. Selv om det skulle bli godt med en hviledag i buss og på fly. Uka ble en veldig fin balanse mellom klatring og avslapning og vi var alle enige om at turen fristet til gjentagelse.
Det kriblet i kroppen av forventninger til helgens utfordring; overnatting ute med transportmiddel langrennski og pulk. Dette hadde jeg ikke gjort før, så det ble sikkert gøy!
Full pulk!ForventningsfullKlar!
Jeg fikk lånt pulk av faren til svigersønnen og sele fra naboen til en venninne. Fint å kunne låne utstyr. Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å gjøre dette nok til at jeg har «lov» til å kjøpe eget.
Fra Solli trasket vi av gårde, en pike tungt lastet med stor sekk, fire andre småjenter med tungt lastede pulker av ulikt slag – og midt i blant oss en lykkelig Samojed.
Hilde Marie og Hilde LillianChristine, Alice og IngeborgI godt driv opp første motbakke
Turen vi skulle gå var på rett i underkant av 9 km. Vi gikk fra Solli utfartsparkering, via Myggheim, ned til Sandungen og så opp, opp, opp skiløypene ved Haveråsen mot Mikkelsbonn. Før vi ankom Mikkelsbonn tok vi en avstikker inn til høyre mot Buråsbonn og gapahuken.
En liten pust i sola ved Myggheim
Det gikk fint å gå i de flott preparerte skisporene til skiforeningen. Vi får nysgjerrige blikk og soler oss både i den nedadgående vintersola og i de imponerte kommentarerer fra forbipasserende som ser kollonnen vår. Tøffe jenter på kortreist ekspedisjon – det er oss det.
Opp bakkene ved Havårsen går det litt tungt. Vi vil frem, pulken vil tilbake.
Da vi når stien som skal ta oss fra de preparerte løypene og inn til gapahuken blir det mer utfordrende. Her har ingen gått på ski før oss. Vi følger blåmerking og ser noen spor som går i riktig retning – litt usikre på om det var elg eller folk vi fulgte. Det hadde snødd mye og trærne hang over stien og laget snødekte portaler vi måtte krype oss under. Flaks at vi er så myke og fleksible alle sammen.
Ved Buråsbonn er det 400 meter til gapahuken. Det skulle man ikke tro.
Nå blir det mer krevende. Det blir mørkere. Det blir mer kronglete. Vi skjønner at dette er en sommerrute. Vi dytter og drar pulkene. På et punkt gir vi opp skiene. De er bare i veien. I stedet plumper vi igjennom snøen til langt opp på låret. Truger hadde vært mer effektivt. Det må vi huske til neste gang.
Kaving i skog
Pulken dro meg bakover og jeg en endte opp med å krabbe meg på alle fire fremover mens jeg måkte vei for de andre. Det var tungt! Jeg tenkte på Monsen og Fenriken og kloke ord som at man alltid, alltid har litt mer å gi. Jeg gliste bredt for meg selv der jeg kavet meg fremover gjennom snøen. Dette var sært. Jeg liker sært. Sært er gøy!
Foran og over meg lyste fullmånen. Skogen ble mindre tett – og endelig var gapahuken der. De først ankomne begynte å måke ut snøen som hadde blåst og fokket seg inn i gapahuken. Ikke minst var det viktig å få gravd frem bålpanna.
Hilde Marie i full gang med å grave frem gapahuken og bålpanna
Så ble det utpakk av utstyr, den obligatoriske tur-snapsen ble konsumert, og en ekstra ble det også til de som trengte det. Det ble skiftet til tørt tøy og middagen ble laget over bålet. Praten gikk, Hilde Lillians nye jobb ble feiret med Champagne og alle koste seg.
Ingeborg disket opp med pasta carbonara med nyrevet parmesan og nykvernet pepper. Ikke alle jeg kjenner ville dratt med seg rivjern og stor pepperkvern ut i naturen. Ingeborg sparer ikke på vekt når hun pakker pulk!
Jeg bidro med bananpannekaker med blåbærsyltetøy til dessert. Gode og mette kunne vi rigge oss til i gapahuken. Natten senket seg over leirplassen vår og med den kom roen. I soveposen lå en flaske med varmt vann i en ullsokk og varmet, mens nesetippen kjente på -8 kalde grader.
Neste dag va det eggerøre og bacon til frokost, nytraktet kaffe og god stemning.
Ingen hadde frosset om natten og det var godt for en gangs skyld å ha god tid til frokost og nedpakking.
Hilde Marie nyter februar sola og en kopp teAlice koser seg i snøenPå med gamasjer og skisko
Egentlig hadde det vært hyggelig med enda en natt til ute i skogen. Alice var helt enig.
Kan vi ikke bare bli her?Luksus med utedo!
På vei hjem går forseringen av skogen uproblematisk for seg. Eller?…
Litt lettere var det; det var lyst, det gikk nedover og vi hadde laget spor dagen før vi kunne følge.
Lett!
Sola skinner også denne dagen og turen hjem går sprudlende lett i reneste påskestemning.
Alle var enige om at den kortreiste ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess og at denne typen opplevelse fint kan gjentas.
Om Stand Up Paddling på skjelvende bein nedover eksotiske Istra elv.
Det er Fjellfestival i Åndalsnes og mye spennende på programmet. Jeg har aldri forsøkt Stand Up Paddling (SUP) på elv før og tenkte at det kunne være gøy. Som sagt så gjort.
Heidi gjør ting hun ikke kan
Istra gikk for få dager siden over sine bredder med flomvann, men var nå litt mindre stri. Allikevel stri nok for en skjelven nybegynner.
Guidene Mads og Endre instruerer på land – og så til vanns – før det var vår tur til å komme oss utpå.
Bredden på elva var gjørmete og sleip og jeg passer meg vel for å ikke skli uelegant på baken ut i elva. I stedet krabbet jeg uelegant ut på brettet. De andre hadde heldigvis nok med sitt til å ofre meg ett blikk.
Vel utpå starter de fleste med å stå på knærne på brettet. Det er kun én deltager med som har gjort dette før og som til og med takket nei til våtdrakt. Hun og guidene står på brettet. Vi andre holder oss til lavt tyngdepunkt. Jeg kjenner kreftene i vannet og må ta skikkelig i for å klare å padle motstrøms. Og hvert tak truer med å sende meg hodestups i vannet. Spennende!
Vi skal imidlertid nedover elva og etterhvert prøver vi oss i stående. De litt yngre som deltok ble – naturligvis – skikkelig modige og tilbragte like mye tid ute i vannet som på brettet. Det ble stupt, hoppet og herjet hele elva ned.
Jeg prøver å slappe av i beina og nyte turen, men må stadig vekk ned i knestående for ikke å ufrivillig havne i elva.
Her er en stilstudie av meg som øver. Litt stiv i beina. Siste bilde holdt det på å gå skikkelig galt – til guidens fornøyelse.
Det er vakkert nedover elva. Trær og busker henger over vannkanten og skaper en jungelaktiv atmosfære. Vannet er grønt og ganske klart, men hadde vært enda klarere hadde det ikke vært for flommen noen dager før. Elva svinger seg hit og dit gjennom landskapet.
Vi må ned på knærne for å padle under veltede trær, vi må karre oss ut av buskene når vi driver for langt mot land. Noen steder strømmer det godt, mens andre steder duver vi på nesten stille vann. Det er flere av oss som får assosiasjoner til både Amasonas og Overfloden. Den først litt mer ekstotisk enn den siste.
Utsikt inn Isterdalen mot Trollstigen og Bispen
Jeg klarte å padle meg 6 km nedover Istra uten å rample av brettet og må si jeg storkoste meg hele veien. Til tross for litt skjelvne bein. Dette er en tur jeg gjerne tar igjen!
Det er juni og det var på tide at jeg gjennomførte årets «Heidi-ut-av- komfortsonen» mål; Jeg skulle overnatte ute – helt alene.
Jeg hadde tenkt på det en stund, men ikke sagt det til noen. I siste liten fortalte jeg det til en kollega, men da lå allerede sekken pakket og klar i bilen. Jeg skulle rett fra jobb ut i skogen. Tok ikke sjansen på å dra hjemom i redsel for å feige ut.
Forventningsfull!
Noen dager tidligere rekognoserte jeg og fant meg en fin leirplass ved Stuvtjern i Kjekstadmarka. Det er 3 km å gå fra parkeringen på Gjellebekk i lett kupert terreng. Da jeg løftet på meg den 20 kg tunge sekken og gikk innover i marka tenkte jeg ikke så mye på at jeg skulle sove alene i skogen samme natt. Det jeg var mest bekymret for, var om jeg ville finne leirplassen opptatt da jeg kom frem. Skulle jeg være alene, skulle jeg være helt alene!
Stien mot målet
Jeg var lettet da jeg kom frem og fant odden jeg hadde sett meg ut helt øde. Puh! So far so good.
Jeg hadde pakket med meg mitt nye telt. Spesielt innkjøpt for alene-turer. Det er kanskje urasjonelt, men det føles liksom litt tryggere med telt enn med hengekøye når jeg skal være alene. I hvert fall denne første gangen.
Jeg har kun satt opp teltet en gang før. På stuegulvet. Det tok litt tid før jeg fant ut hva som er opp og ned og hvor åpningene til teltstengene befinner seg, men jeg fikset det! Jeg var ganske glad for at det var sol og vindstille. Må nok øve litt mer før jeg gjør dette i sterk vind.
Stolt over å ha fått opp teltet uten alt for mye trøbling
Etter rigging av leirplass i 25 graders varme ble det bading i idylliske Stuvtjern. Vannet var varmt!
Bading av kropp i lunkent tjern
Når alt det praktiske var unna gjort og middagen spist kunne roen bare senke seg. Det var tid for å kjenne på skogens ro og lande i meg selv.
Da jeg satt der reflekterte jeg over det reale med å bære tungt mot et mål, over gleden ved mestring. Jeg fant en fin leirplass, jeg fikk satt opp teltet, jeg klarte å rigge til stolen (selv om jeg knotet ørlitegrann). Jeg får til dette! Nå kunne jeg sitte godt og kjenne på gleden over å ha blitt svett og så kunne ta en dukkert i et vakkert tjern. Så priviligert jeg er!
Ved vannkanten laget jeg meg et bittelite bål laget av bøss, kongler og litt småkvist i en hobo stove, ikke for varmens skyld, men for kos og mot mygg. Fuglene kvitret og fisken vaket i tjernet. Jeg så sola kaste sine siste stråler på tretoppene og sendte en liten hilsen til mormor, da jeg tok en turdram fra hennes dåpsgave fra 1917. Jeg følte stillheten og roen la seg som en varm honcho poncho rundt kroppen mens jeg satt der og bare pustet, lyttet og så. Tenkte at det slett ikke er så ofte jeg har ro i kroppen til akkurat det.
Da det var tid for å krype inn i teltet var det ikke i tankene mine at jeg var alene. Det føltes bare helt naturlig og overhode ikke nervøst. Jeg hadde tatt med meg en bok, som jeg klarte å lese ca 1,5 sider av før øyelokkene begynte å glippe.
Koser meg i teltet mitt
Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, men sovnet lett igjen. Først da sola hadde stått opp og morgenduggen lå over teltduken stakk jeg hodet ut.
Jeg laget meg kaffe og kokte opp vann til frokostgrøten. Mens grøten godgjorde seg, tok jeg et morgenbad i det blikkstille tjernet.
Morgenstemning ved Stuvtjern
Så var det ned pakking av leir og 3 km tilbake til bilen – som tok meg rett på jobb.
Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha hatt mot til å gjennomføre – og at jeg evnet og nyte det hele i tillegg! Neste gang jeg vil på tur, og det ikke passer for noen å være med meg, så vet jeg at jeg kan dra alene. Null stress!
……………………………..
Lyst til å få mine blogginnlegg «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:
Blåtur 2021 nærmer seg slutten, men vi går ikke rolig inn for landing. Den siste dagen serverer vi den mest krevende aktiviteten. Vi skal på surfekurs på Unstad!
Turbobla adventure har igjen funnet et vakkert sted som leverer en utfordrende aktivitet. Unstad Arctic Surf leverer totalpakke med gode surfeinstruktører, bra utstyr, badstu, boblebad og en helt nydelig lunsj. For en dag!
Noe av det vanskeligst med hele opplevelsen var å komme seg inn i våtdrakten. Heldigvis ser vi alle helt superlekre ut i disse draktene.
Blåturlederne er så langt veldig fornøyde med seg selv og dagens aktivitet.
Vel fremme på stranden gir Mimi oss en innføring i hvordan vi skal håndtere brettet. Det ser ganske enkelt ut så lenge vi er på land.
Det er i hverfall viktig å posere litt før. Etterpå er det ikke sikkert vi orker.
Som sagt – flaks vi kler våtdrakt kjempegodt.
Når tørrtreningen er over skal vi ut i vannet. Det ser liksom så lett ut på film. Der bare kaster de seg på brettet og padler ut i bølgene. Vi derimot kaver og sliter oss fremover mens bølgene slår over hodet på oss, drar beina vekk under oss og mer eller mindre gjør som de vil. Jeg har ikke særlig kontroll.
Det blir mye knall og fall, sluking av vann og basking i bølgene.
Heldigvis har vi Mimi og Anker som hjelper oss. Tydelige beskjeder blir gitt: Legg deg opp på brettet. Er du klar? Padle!!! Opp!!
Når det er sagt – vi kommer oss alle opp på brettene og står i noen sekunder! Kule damer!
Etter en stund er vi alle helt utslitt. Jeg har kramper i begge leggene, armene virker ikke lenger og jeg trenger desperat et toalett etter alt saltvannet som er slukt, men himmel så morsomt! Dette gjør jeg veldig gjerne igjen.
Vi får servert varm saft og tilbud om å gå ut i bølgene igjen etter en liten hvil. Men det holder for denne gang. Best å gi seg mens leken er god.
Vi labber tilbake til basecamp og blir servert champis og frukt i badstuen før vi inntar en nydelig lunsj med gulrotsuppe og hvalgryte. Sannelig er vi priviligerte.
Stinne av opplevelser og inntrykk, rufsete på håret og ganske slitne etter fire dager med «full body workout» takker «De 6 søstre» for Blåtur 2021! Om jeg skal si det selv; det har vært helt magisk!
TurBakken 