Sola er i ferd med å gå ned i horisonten.  Foran meg strekker Sahara seg i det uendelige. Dyner av sand som bukter og bølger seg i det svinnende lyset. Sanden jeg har i hånden renner sakte tilbake mot bakken, noen meter unna kommer dromedarene tilbake til campen etter en ettermiddagssnack i en nærliggende oase, jeg hører noen som ler. Sola varmer, lave skuldre. Gode vibrasjoner. En fantastisk reise går mot slutten. 

Men jeg foregriper begivenhetene. Denne reisen begynte 6 dager tidligere i Norge og opplevelsene har blitt mange i løpet av disse dagene.

Om å  forflytte seg

Første etappe gikk per fly fra Gardermoen til Marrakech,  Marokko. Den natten tilbrakte vi på en Riad i Marrakech før vi tidlig søndag morgen satte oss i en buss som tok oss over de høye Atlasfjellene og inn i Sahara, verdens  største varme ørken. Kjøreturen gikk  over Tizi’n Tichka-passet som er det høyeste kjørbare passet i Høye Atlas på  2260 moh. Noen brukte tiden i bussen til å sove, jeg satt ytterst på setet mitt og strakte hals. Jeg er redd for å gå glipp av noe.  Må ikke miste et sekund av reisen. Alt skal jeg ha med meg. Sove kan jeg gjøre når jeg kommer hjem. 

Jorda i Marrokko er rød og kontrasten er stor mot de snødekte toppene i Atlasfjellene. Vi passerer små landsbyer med de tradisjonelle murhusene med flate tak og rette linjer, landskapet er goldt på grunn av lite nedbør, men fjellene er imponerende fargerike med sjatteringer i rødt, rosa, gult, burgunder og rust og ser ut til å smuldre opp foran øynene mine. Noe sier at fjellet sprekker i varmen og at det er derfor det ser slik ut. Kanskje stemmer det. Erosjonen er unektelig stor. 

På veien til Zagora, hvor ørkenen starter, stopper vi for å kjøpe det tradisjonelle hodeplagget Shesh. Dette kan komme godt med som beskyttelse mot sol og sandstorm – og vi ser jo ganske kule ut alle sammen!

Kjøreturen ender ved foten av fjellet Jebel Bani. Her venter guider, dromedarer og vår første leir. Eventyrer er virkelig i gang. 

Om Camelus Dromedarus

Er du null interessert i kameler og dromedarer kan du nå hoppe rett til neste avsnitt. Her kommer min hyllest til dette underlige utseende dyret med de rare lydene.  

Dromedarene er i kamelfamilien. Alle på turen kalte de bare «camels» selv om de teknisk sett er dromedarer.  Du gir ikke en dromedar navn. De får et nummer, men i all hemmelighet kan man gi dem kosenavn. Det er lov. De kan bære opp til 100 kg på ryggen. De fraktet all bagasjen vår, telt, mat, vann, bord og stoler og til og med rødvinen min. De er eksperter på å vandre og går lekende lett over stein og sand med sine brede, myke føtter.  De er imidlertid ikke så glade i å bli lastet på. Særlig «klage-klaus». Hør bare her:

Den siste dagen har vi spist så mye av maten at det er plass på til oss på to av dromedarene. Vi sitter høyt til værs og blir vuggende båret fremover i ørkenen. Morsomt!

Dromedarer laget et stort spekter av lyder. Noen av dem er komiske som når de kjekker seg, andre lyder er klagende (hør rapport fra Klage-Klaus over) – som når de ikke vil bære mer vin, men det jeg opplever som «grunnlydene» er den dype brumming som treffer meg midt i mellomgulvet. Den vibrerer og gir en underlig resonans i kroppen. På en rar måte kjennes lyden kjent – uten at jeg har hørt den før. Det er en ur-lyd som bringer frem smilet mitt. Trygt og koselig. 

Om å sove under melkeveien

Den aller første natten i telt måtte jeg ut et nødvendig ærend. Jeg hadde med meg hodelykt og forventet en mørk natt, men da jeg kom ut var det månelyst. Så lyst at det ble utfordrende å finne seg et sted å sette seg ned uten å bli sett av et dusing menn og 11 dromedarer. Månelyset kastet duse, underlige skygger i natten. Luften er mild. Det var vanskelig å gå tilbake til teltet når natten var så magisk. 

De siste to nettene vi campet valgte jeg å sove ute under stjernene.  I måneskinnet, under melkeveien mens kamelene laget god-lyder i bakgrunnen. Soveposen var varm. Månen nesten for lys. Stjerneskudd føk over himmelen. Jeg ønsket meg noe, jeg må innrømme det. Frisk, kjølig ørkenluft i nesen, en liten eim av dromedar, knirking fra liggeunderlaget til naboen, null lysforurensning, null stress. Etter noen  småjusteringer (les: lua ned over øynene for å dimme månelyset litt) sov jeg bedre ute enn inne i teltet. For å Sarah; vi bor på et «millon-stjerners hotell!».

Om sand(dyner)

Man kommer ikke utenom sand på denne turen. Heldigvis! Vi har gått i sanddyner, løpt (mest nedover) i sand, sett solnedgangen fra toppen av den høyeste Chegaga sanddynen, sett soloppgangen fra en annen. Vi har hatt sand i skoene. Vi har til tider også hatt litt sand mellom tennene. Og ganske mye sand i bagasjen. 

Om overraskelser

Jeg hadde forventet sanddyner. Jeg hadde forventet litt steinørken. Jeg hadde ikke forventet å bade i Sahara! Etter to dager med vandring fikk vi, etter ankomst camp,  tilbud om å være med på spa.  «Ta med noe håndkle lignende eller eventuelt Hvitserk-buffen» var beskjeden. Overraskelse! Det hadde regnet i 3 dager før vi ankom. Det var vann i en kulp i elven og vi kunne bade. Noen vasket til og med håret! For en luksus! Bade i Sahara – DET hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre. 

Om vakker natur

Landskapet vi vandret gjennom var variert. Vi startet opp et fjell, vandret så på et platå innover i Sahara. Det er mye stein, lite vegetasjon, knallblå himmel, vakre fjell.

Videre gikk vi lenge i et tørrlagt elveleie. Fjellet er så polert av uendelige mengder vann som også har skylt bort alt av løsmasser, rusk og rask. Jeg hadde bare lyst til å legge meg ned på dette uvirkelige fjellet og kjenne det kjølige, glatte fjellet mot huden. Jeg tror jeg aldri har sett noe så vakkert som dette nesten uttørkede elveleiet. 

Ferden går videre i en bred dal omkranset av fjell i varme farger, med flate topper som de du ser i Western filmer. Innimellom er det grønne flekker i form av akasier og en og annen sukkulent. Det er bare å nyte hvert skritt i disse omgivelsene. 

Den tredje dagen på vandring ser vi de første sanddynene. De er også vakre der de ligger og flotter seg i horisonten. Store, buktende fjell av sand. Men før vi kommer helt bort får vi nok en endring. En underjordisk elv sørger for vann til planter og vi går igjennom et surrealistisk, irrgrønt felt med noe som ser ut som ruccola og lukter litt kål. Ikke mat for mennesker, men dromedarene digger det. 

Om å ørkenvandre

Jeg liker å gå. Jeg liker å gå og se meg rundt. Løfte blikket der det er mulig uten å snuble. Beina mine trives med å gå i timevis. Som Sarah sa det når hun startet dag 4 med vandring; «jeg er i flow». Å gå der sammen med andre, men allikevel alene med tankene dine. Være tilstede i opplevelsen av omgivelsene, kjenne bakken under føttene, varmen mot huden, luktene og lydene. Bare være. Å ørkenvandre gir ro og det gir energi. 

På denne ørkenvandringen tilbakela vi ca 7,5 mil på 4 dager. Terrenget var lettgått. Jeg kunne gått lenger og flere dager, men kanskje var dette faktisk akkurat passe. Akkurat så langt at man gjerne skulle gått litt til. Akkurat passe langt til at man ikke segner om i camp, men faktisk har overskudd til å se seg litt rundt, prate litt, brette ut soveposen og ta en kjapp vask med dagens våtserviett. Akkurat passe. 

Om camplivet

Livet i camp er rolig-tid. Noen tar seg en ekstra tur for å se hva som befinner seg bak den neste haugen, noen bruker tiden til å skrive dagbok, andre rigger seg til i teltet, prater litt, leser en bok, teiper vannblemmer, heller sand ut av skoene eller bare slapper av. Senere er det middag og leirbål. De gode hjelperne bidrar med musikk og god stemning rundt bålet.  Koselig!

Om vennskap

Allerede på Gardermoen fant vi hverandre. Vi tittet oss rundt, så an medpassasjer og tok kontakt. «Skal du også på tur med Hvitserk?» fungerte som en fin åpning og satt igang tur-prat med det samme. Selv om det var mange på denne turen som hadde meldt seg på alene, tok det ikke lang tid før vi var en sammensveiset gjeng. 

Man blir godt kjent når man vandrer sammen i mange timer hver dag. Det å dele opplevelser, sove sammen under stjernene, dele medbrakte goder, forsøke seg på en kanon rundt leirbålet, gi av seg selv, få massevis i retur og ikke minst le sammen. Det gjør noe med oss mennesker. Vi trenger å være en del av noe. Denne turen var så absolutt noe av det bedre livet har å by på!

Om turen

Det er så mye mer jeg skulle fortalt dere om; maten, de vakre lunsjplassene, de flinke menneskene som hjalp oss på turen med matlaging, dromedarstell, rigging av camp, strålende guiding og mye mer, men jeg er redd for å ikke yte dem retterferdighet.  Dette har vært en helt magisk tur! 

Dersom du vil lese en detaljert beskrivelse av alle etappene, eller kanskje rett og slett vil melde deg på neste tur som går i februar,  anbefaler jeg deg å klikke deg inn på turen «Ørkenvandring i Sahara» påHvitserk sine sider. 

Helt til slutt noen stemningsbilder fra Marrakesh hvor vi startet og avsluttet turen – samt store glis fra et par storfornøyde ørkenvandrere: 

Til de som enda ikke har skjønt det – Turen anbefales!

PS: Der jeg ikke har notert fotograf er det enten jeg som er fotografen eller så er det Sarah, Ingunn, Tone eller Eli-Anne. Noen ganger går det rett og slett litt i ball. Jeg beklager dersom noen føler seg glemt. Det har ikke vært med vilje.