Kalymnos – den greske øya som har vært en kasteball mellom riker siden tidenes morgen. Øya som du ble sendt til hvis du reiste uspesifisert og det ikke var rom igjen i herbergene på Kos. Øya som er omgitt av et asurblått Egeerhav, som har utsikt til Tyrkia og som (aller mest) er et eldorado for sportsklatrere. Hit dro vi for å sjekke om det faktisk var sant det «alle» sier – at klatring er best på Kalymnos. Vi ble definitivt ikke skuffet.

Vi reiste med charter fra Gardemoen til Kos. Herfra ble vi trygt geleidet inn i busser og videre leid inn på fergen over til Kalymnos av smilende, sprudlende charterguider. Fergen la til kai i byen Pothia og vi ble derfra busset til Masouri, hvor vi skulle bo. Du kan si mye om å reise på chartertur, men tenke selv trenger du ikke. Kan være godt det innimellom.

Byen Masouri ligger mellom majestetisk kalksteinsklipper og et krystallklart hav, er veldig liten, oversiktlig og ganske koselig. Med kun én gate som går enveiskjørt gjennom byen var det relativt enkelt å finne frem.

Hotellet vårt «Elena Village» lå et steinkast utenfor byen med utsikt til Egeerhavet og øya Telendos fra forsiden, mens det bak hotellet var steile kalksteinsklipper med massevis av klatreruter man kunne ligge å se på fra solsengen.

Vi testet ut flere av de mange klatrefeltene på øya. De to første dagene holdt vi oss i Grande Grotta området som lå rett bak hotellet. Her gikk vi IKKE ruter inne i selve grotten (les: ALT for vanskelig), men holdt oss til venstre i området som heter Spartacus Area.

Vi byttet på å sikre hverandre, lede og å vente på tur. Det ble med andre ord ikke klatret stort mer enn en rute i timen, totalt 5-6 ruter om dagen, noe spesielt fingrene mine var veldig glade for. Det er skarpt fjell her!

Overalt på øya er det geiter. Noen av dem er litt mer nærgående enn andre. Spesielt én geite-frøken ville gjerne være med i gjengen. På bildet under stilte hun seg opp rett bak Herman (som sikret Tony), lukket øynene og sovnet stående! Når jeg forsøkte meg på en selfie med henne ble jeg stanget vekk! Til pass for meg for å bli for innpåsliten. Jeg tenkte vi kunne vært fjellgeiter sammen. Men neida. Ikke interessant.

Skal du klatre på Kalymnos må du ha en klatreguide. Denne guiden er som en bibel for alle klatrene og brukes flittig! Den tas med til frokost, til klatrefeltet, på scooter, til lunsj, til middag og noen har den sikkert også med seg til sengs.

Uansett hvor vi befant oss var det ruter i alle vanskelighetsgrader. De enkleste – og de på «topp 50» listen var det litt mer rift om, men det var sjelden kø. Var ruten vi hadde sett oss ut opptatt var det bare å ta en annen først og så bytte med naboen. Og det kuleste – det var folk i alle aldre. Det var ikke uvanlig å se godt voksne mennesker, med godt brukte kropper og klatresko fra 70-tallet kruse opp fjellsidene. Ingen grunn til å slutte med klatring bare fordi du blir grå i håret!

Etter en lang dag med klatring, var det tid for «after-climb» på hotellet. Litt avslapping, bading i Egeerhavet, lesing av bok og bading i bassenget. Godt med litt balanse i aktivitetene.

Når det var tid for middag ruslet vi enten noen få meter over til nabo-restauranten Thrimpi, som varmt anbefales, eller inn til sentrum av Masouri. Her ble favorittrestauranten Prego, som naturlig nok også anbefales. Kalymnos har veldig god mat og gode greske viner, til en ganske så hyggelig pris. Blir jo rent glad av sånt.

Etter en par dager til fots fant vi ut at vi skulle leie scootere for lettere å komme oss rundt på øya. Praktisk, billig og gøy!

En dag etter at vi hadde klatret ferdig kjørte vi sightseeing over til den andre siden av øya. Veiene er lite trafikkerte og i relativt god stand som gjør det å cruise rundt på scooter til en fin opplevelse. Landskapet er relativt goldt, men de vekstene som trives gjør det også til gangs.

Kalymnos lukter timian! Urten vokser vilt, villig og overalt. Når man kjører rundt på denne lille øya er veiene enten omkranset av høye hekker med vakre hvite og rosa blomster, eller lave tuer med urter som avgir en fantastisk duft.

Vi feiret også 17. mai mens vi var på tur. Dagen ble markert med det Norske flagget i sekken, en liten drink før fem og noen timer på solsengen før vi rundet av med en 3-retters på naboresturanten. Hipp hipp hurra!

Den siste klatredagen tok Tony og jeg turen over til Telendos, øya vi har utsikt til fra hotellet. For å komme oss dit måtte vi ta en båt fra havnen i Masouri. Ved ankomst klatrefeltet la ikke båten skikkelig til, men kjørte for full pinne inn i noen dekk som var hengt opp på klippene og så var det bare å hoppe i land! Ganske spennende må jeg si.

Men vi må jo ha med litt flere klatrebilder. Det var jo derfor vi var der!

Jeg skal innrømme at jeg var litt spent på forhånd. Ville det blir litt mye klatring og lite kos? Litt lite klatring (fordi alt var for vanskelig) og for mye kos? Ville det bli kjedelig å klatre en hel uke? Etter 6 dager med klatring hver dag hadde jeg svaret; Fingrene var såre, kroppen litt sliten, men jeg var så absolutt ikke lei – av hverken klatring eller Kalymnos. Selv om det skulle bli godt med en hviledag i buss og på fly. Uka ble en veldig fin balanse mellom klatring og avslapning og vi var alle enige om at turen fristet til gjentagelse.

Klatring og kos på Kalymnos anbefales!

Team KavliBakken takker for turen!