Stikkordarkiv: sightseeing

Blåtur dag 3: Sykkeltur, sightseeing og stor stemning

2. september 2023 TurBakken 1 kommentar

Denne morgenen fikk vi levert el-sykler til huset. Ingen ting å si på ambisjonsnivået – vi skulle sykle langt og planen var å sykle en runde som tok oss gjennom tre byer i løpet av dagen.

Sykkeltur

Sykkelturen til dagens første by, Alberobello, gikk på rolige landsens veier og litt på sti. Det var varmt, sommerfuglene flagret rundt oss, valmuene svingte seg lett i brisen, smilene satt løst og syklene for av sted. Før vi visste ordet av det var vi fremme i Alberobello.

Alberobello (bokstavelig «vakkert tre) er en liten by og kommune innenfor storbyområdet Bari (tidligere provinsen Bari) i regionen Puglia i sørlige Italia. Den er kjent for sine vakre trulli (kalkstenhus med kjegletak), som ble utpekt av UNESCO i 1996 som en del av verdensarven. (Wikipedia).

Men vi hadde syklet litt, og var tørste. Vannet vi hadde medbrakt var ikke kaldt nok, så gjengen toget inn på nærmeste vannhull.

Etter en laaang drikkepause gikk vi rundt i byen og så oss om. Dette er nærmest Trullienes hovedstad, så en grundig sightseeing var på sin plass.

Trullo er et lite steinhus med ett rom, overdekket med et kjegleformet steintak – en såkalt «falsk kuppel». Det er bygget i en forhistorisk byggeteknikk med tykke kalksteinsvegger av tørrmur. Takene er bygd av utkragede kalksteinsblokker. Slike hus er kjent fra byene Alberobello og Martina Franca i Puglia i Sør-Italia. De er brukt både som bolig og som lagerbygg. Hustypen er oppført på UNESCOs verdensarvliste. (Store Norske Leksikon).

Allerede nå skjønte vi at tidsskjemaet vårt kom til å ryke. Det var tid for lunsj.

Vår venn Francesco anbefalte Trattoria Terra Madre – og det gjør sannelig vi også!

Under lunsjen skjedde det noe veldig rart… Noen som ser – eller skjønner?…

Her er ikke ord nok – et overtydelig kroppsspråk må til!

Jeg mistenker at noen plutselig husket på at de, ganske snart, skulle sykle. Den observante leser vil se at ikke alle tenker så langt.

Etter en veldig hyggelig lunsj, både av den kulinariske og mellommenneskelige typen, hvor vi innså at vi absolutt har flere gode år igjen og at Italienere kan sine ting, hadde vi skjønt at vi ikke kom til å rekke mer enn denne ene byen. Vi lærer stadig noe nytt om oss selv.

I stedet ble det litt shopping – og is – før vi syklet hjemover til huset vårt.

Sykkelturen tilbake til residensen vår ble en strabasiøs tur! Jeg startet med å feilgire i en motbakke som kom veldig brått på, tråkket til så kjedet hoppet av og låste seg fast. Skulle kanskje takket nei til den siste skvetten med vin?…

Vi fikk, med muntre tilrop (og med litt hjelp), røsket kjedet på plass igjen og fortsatt turen.

Vel ute av byen gikk turen på stier få har brukt før oss. Gjørmen skvatt, vi dro med oss det som var av spindelvev, det regnet, vi spant, krøket oss under lave greiner og var alle enige om at vi kanskje skulle valgt en litt annen rute, men vi kom heldigvis helskinnet frem. Syklene så heldigvis bare litt herjet ut.

Det gjorde seg med en dusj etter hjemkomst.

Middagen ble spist i byen Castellana Grotte, Città Metropolitana di Bari. Utrolig god mat!

Stor stemning

Vel tilbake i huset ble det stor stemning. Det viste seg at Mari er skikkelig glad i remix og at vi andre er ikke vonde å be når det kunne synges av full hals og danses ved bassenget. Livet er nå!

Om det ikke ble danset på bordet, så ble det danset langt inn i natten. Takk og lov for at vi kan slippe oss løs og danse som om det ikke er en dag i morgen!

Blåtur, Europa, Ferie, Italia, sommer, Tur

Blåtur dag 2: Byvandring, båttur og bestemors pasta

2. september 2023 TurBakken 1 kommentar

Morgenen startet med småtrøtte fjes i solveggen, kaffe i koppene og froskeegg i bassenget.

Jada, froskene hadde vært aktive i løpet av natten og ingen av oss hadde spesielt lyst på morgenbad.

Byvandring i Monopoli

Dagens offisielle program begynte med byvandring i byen Monopoli.

Monopoli er en italiensk kommune som ligger i regionen Puglia. Den vakre byen kjennetegnes av sine historiske hvite og brune bygninger, som ligger like ved vannet og har utsikt over Adriaterhavet. Slott og palasser og trange gater pryder gamlebyen. (Wikipedia)

Før båtturen ble det tid til en spasertur langs forsvarsmurene som går parallelt med kysten – i følge med en overivrig guide.

Vi trodde han kun skulle følge oss til båten, men han hadde andre planer. Guiden vår snakket gebrokkent på inn- og utpust mens han nistirret på manuskriptet sitt. Han ville så veldig gjerne at vi skulle bli med både hit og dit og kanskje litt hitover også? Og ville vi ikke høre litt mer da? Stakkaren hadde et vanskelig publikum…

Til tross for en overivrig og litt utfordrende guiding smiler vi alle sammen.

Båttur og bading

«Endelig» dukket Donatello (Apulian Boat tours – Dragone) opp og tok oss med ut på båttur. I tre timer duvet vi av sted på bølgende. Underveis holdt vi på å bli senket av en diger yacht, ble tilbudt å svømme inn i grottene sammen med alle båtene som ulovlig også kjørte inn der – vi takket pent nei til tilbudet – fikk servert musserende og focaccia, solte oss, badet fra båten og hadde det rett og slett veldig fint. Livet til de 6 søstre smilte fra øre til øre!

Selv om vi takket nei til å bade blant båtene inne i grotten, takker vi gladelig ja til en dukkert rett utenfor Monopoli. Det ble selvfølgelig hoppet og stupt grasiøst ut i vannet, før vi duvet rundt i bølgene og sendte en bitteliten tanke tilbake til kalde Norge.

Etter båtturen dukket «guiden» vår overraskende opp igjen og så riktig så skuffet ut da han fikk beskjed om at vi klarte oss selv resten av dagen.

Jeg fikk oppriktig vondt av han. Han ville jo så veldig gjerne trene seg på å være guide, men søstrene ville ikke være prøvekaniner – dessverre.

Vi var klare for mer bading og la oss til på moloen på utsiden av byen. Her nøt vi livet, inntil en bølge skyllet over deler av følget, truet med å sende håndklær og bager ut i havet – og vi skjønte hvorfor ingen andre hadde lagt seg til der vi var.

Tid for litt spasering, shopping, gelato og justering av væskebalanse.

Bestemors pasta (eller kokkekurs)

Ut på ettermiddagen ble vi hentet av Francesco som tok oss med hjem til mamma’n sin. Ja, overskriften lyver. Jeg måtte få det til å rime med byvandring og båttur… OG Lorrie fikk konstant assosiasjoner til sin bestemor under kurset, så litt kunstnerisk frihet må jeg kunne unne meg. Uansett – nå skulle vi lære å lage ekte italiensk pasta!

Deigen til pasta er så enkelt som mel – og en passe menge vann. Kna det sammen. Bruk diverse redskaper og lag ulike fasonger pasta.

Overraskende kjempevanskelig! Vi hjalp også til med å lage en form for «piroger» og fikk se på at mamma’n laget et par andre retter.

Jeg står bare her borte og slukker tørsten litt…

Moren hans hadde «jukset» litt og laget ganske mange retter som vi ikke hadde bidratt til. Det ble en et festmåltid!

Stemningsbilder fra hjemstedet til Francesco:

Og plutselig var det natt. En ny dag venter.

Afrika, Ferie, Sør-Afrika

Farvel til Drakensbergfjellene og heisann Durban!

17. oktober 2022 TurBakken Legg igjen en kommentar

Etter en nydelig, lang og lat morgen skulle vi ta farvel med Cathedral Peak hotel og vende nesen mot storbyen Durban.

Fjellene ligger der og lokker i sol med et bakteppe av knallblå himmel

Vi tok en liten runde på området før avreise. Hilde Marie hadde en vill dragning mot fjellene og skulle aller helst bare blitt hvor vi var og gått flere turer. Jeg ville ikke vært vanskelig å overtale.

Hilde i fint driv. Jeg var litt redd hun skulle ta første sti til fjells, men fikk hanket henne inn igjen.

Jeg fikk kjøpt meg en fjong solhatt og et lekkert armbånd på hotellet. Mitt shoppingbehovet herved dekket. Foto: Anita

På vei mot Durban ble det stopp i Winterton. Her benyttet noen anledningen til litt etterlengtet shopping, andre nøt sola og noen gjorde begge deler.

Vi kjører videre og det er mye å se på veien; Flittige fugler, hverdagsliv, nærkontakt med kontrollerte branner, livsfarlig transport av arbeidere og andre igjen som ber pent om å få beholde livet.

Mot Durban skal vi ned mange høydemetere. Det blir varmere, fuktigere, grønnere og det blir mer vegetasjon.

Vi kjører også forbi townships som, i følge Andreas, slett ikke er slum, selv om vi syntes det så veldig sånn ut. Disse områdene har både strøm, vann og kloakk – infrastruktur som riktig nok er lagt til i etterkant av etableringen av «bydelene», men skal da rangere hakket over slum i standard. Tviler på at disse skurene har innlagt noe annet enn strøm til parabolen.

Ellers bor visstnok så mange som 80% av innbyggerne i Sør-Afrika i «gated communities». Dette er områder med adgangskontroll, høye gjerder og godt vakthold. De opprinnelige inngjerdede samfunnene i Sør-Afrika ble bygd som kriminalitetsforebyggende tiltak, som en sikring mot den høye voldkriminaliteten. Om det fremdeles er derfor, eller om det er «vi har jo alltid gjort det sånn, så da fortsetter vi bare»- mentalitet vet jeg ikke.

Å ankomme hotellet er et kultursjokk! The Oyster Box hotel er et luksus hotel i særklasse og, som de skriver på nettsiden sin, ikke mindre enn «A national treasure! South Africa’s most cherished hotel stands majestically on Umhlanga’s beachfront, overlooking the Indian Ocean & the iconic lighthouse.» Og her kommer vi i litt krøllete antrekk og med sekken på ryggen.

I resepsjonen spankuleres det på skyhøye hæler, det blinker i paljetter og duften av parfyme henger tung. Ikke på grunn av oss.

Jeg har skitt under neglene og føler meg bittelittegrann rufsete. Selv med ny hatt. Mens vi venter på nøkler til rommet får vi servert et glass musserende og lar oss synke ned i de myke sofaene mens vi tenker at vi sjelden har sittet bedre.

Så får vi omvisning på hotellet av velpleide, velartikulerte og vennlig hotellbetjening.

Rommene er naturligvis flotte, med «complimentary» vin, en personlig hilsen fra hotelldirektøren – veldig koselig av han – og en liten snacks.

Men jeg har ikke tid til å bli der. Det må ut og utforskes.

Utsikten fra takterrassen mot det ikoniske fyret. Slett ikke verst.

Hotellet påstod at stranden var stengt for bading på grunn av funn av e-coli i vannet for noen uker siden. Vi syntes det hørtes litt rart ut. Indiahavet er relativt stort og sørger vel for hyppig utskifting av vannet på stranden, men hva vet vel jeg. Uansett – bølgene var høye og vannet litt grumsete, så vi sto over badingen.

De lokale damene ventet forventningsfullt og fnisende på neste bølge og var ikke redd for e-coli

Bak fyret kan storbyen Durban skimtes i regnet

Vi var flere som koste oss ute i blåsten.

Etter utforsking og litt shopping i nabolaget var det akkurat tid til å se over innkjøpene og innta litt vin før det ble samling i baren.

I hotellbaren samlet alle de flotte damene seg til en siste kveld med gjengen. Alle var rene, pene og i kjoler!

Her ble det igjen synging. Dette syntes fyren, som var betalt for å sørge for underholdningen, var så gøy at han filmet oss og spurte om vi ikke kunne komme igjen dagen etter når han hadde lunsj-vakt.

Durban har en sterk Indisk inflytelse. Inderne kom opprinnelig til Sør-Afrika for å jobbe som slaver på sukkerrørplantasjene, men ble værende da de ble frigitt og sysler nå hovedsakelig med import/eksport (i følge Andreas). Hotellet hadde da også en utmerket Indisk restaurant hvor vi inntok middagen. Ann-Cathrin og Marianne holdt flotte oppsummerende taler med fine ord til hver og en av oss, mens mørket senket seg over Durban.

Ute i bukten lå store lasteskip og skinte i natten mens fyret blinket jevnt og trutt. Vi hørte bølgene slå mot stranden, vinden bruse i palmene – og så var det natt.

Da vi kom tilbake til rommet vårt hadde værelsespiken vært der og sørget for «turndown service». Vi tok på oss de søte badekåpene som var lagt frem og tuslet litt rundt i dem. Det er litt godt med luksus også.

Så var det slutt på alt som var gøy for min del. Om natten våknet jeg og var fryktelig uvel. Det gikk som det måtte gå. Mitt vidunderlige eventyr i Sør-Afrika fikk en brå slutt, men jeg fikk i det minste vært mest på rommet – og ikke minst badet – av alle sammen.

De andre damene benyttet avreisedagen godt. Først ledet Hilde Lillian gjengen gjennom morgenyoga på stranden, før det ble spist en bedre frokost, inkludert champagne. Deretter ble bassengområdet benyttet til siste sekund. De berømte apene vi var blitt advart mot fikk de også sett. Glade og fornøyde damer!

Hotellbetjeningen vinket oss farvel og lurte på om vi kom tilbake neste uke. Vi sa vi skulle prøve.

Takket være nydelig omsorg fra Hilde Marie som styrtet ut og anskaffet kvalmestillende piller og Coca-Cola, kyndig smertestillende veiledning fra Hilde Lillian og masse omsorg fra resten av gjengen kom jeg meg hjem. For det meste liggende rett ut der det var mulig.

Hvis jeg skal prøve meg på den nesten umulige oppgaven det er å oppsummert hele turen i en setning så må det bli noe sånt som dette;

En særdeles innholdsrik, morsom, interessant og aktiv tur i vakker natur og med den fineste gjengen damer!

Jeg kan bare si tusen takk for turen! Jeg gleder meg allerede til neste tur vi skal oppleve sammen!

På gjensyn Sør-Afrika! Foto: Hilde Lillian

Takk for at akkurat du har lest disse innleggene om turen vår til Drakensbergfjellene i Sør-Afrika. Jeg håper du har blitt inspirert – og skulle du ønske å ta samme turen anbefaler jeg deg å gå inn på nettsiden til Turbobla.no og melde deg på neste tur!

Østmarka Nasjonalpark – til fots og i kano

av TurBakken 16. august 2025

Fra hytte til hytte i Dolomitten

av TurBakken 3. august 2025

Jomfruland nasjonalpark – til lands og til vanns

av TurBakken 9. juli 2025

Asia, Ferie, Sri Lanka, Team KavliBakken

Stupa-Sightseeing

18. september 2019 TurBakken Legg igjen en kommentar

Jeg er i Anuradhapura, Sri Lankas første hovedstad. Det er 30 varmegrader i skyggen og en luftfuktighet på ca 80%. Klokken er 07.30. Vi starter dagen tidlig for å unngå den verste varmen, sier guiden.

Byen er kjent for sine godt bevarte ruiner. Sivilisasjonen som ble bygget i denne byen var en av de største sivilisasjonene i Asia og i verden. Byen er nå på UNESCOs-kulturarv liste. Byen ble grunnlagt i det 4. århundre f.Kr. og var hovedstaden i Anuradhapura Kongedømme inntil begynnelsen av det 11. århundret e. Kr. I løpet av denne perioden forble det et av de mest stabile sentre for politisk makt og byliv i Sør-Asia. Byen var også velstående og skapte en unik kultur og en stor sivilisasjon. I dag er denne eldgamle byen hellig for den buddhistiske verdenen. Etter at byen ble forlatt ble den «gjenerobret» av jungelen før den ble funnet igjen og begynt ryddet opp i på 1800-tallet.

Buddhismen er allestedsnærverende her i Sri Lanka, og overveldende tilstede her i Anuradhapura. Det er stupaer (pagoder) over alt, den ene større en den andre.

Thuparama Stupa er den første som ble bygget på Sri Lanka og skal visstnok inneholde det høyre kragebeinet til Buddha.

Jeg har spurt og fått beskjed om at det ikke (vanligvis) er noe inne i stupaene. De er bare kolosser av murstein, med stor betydning for Buddhistene. De kommer hit for å be, for å ofre blomster, mat, hellig vann og røkelse. De kler seg i hvitt for å vise respekt for Buddha. Heldigvis hadde jeg en hvit topp med meg. Den er på i dag.

Det er også av og på med sko denne dagen og føttene mine trives visst her. Det går bedre å bedre å være barbeint og «grounded» som guiden min sier. Sko er ikke bra, du må gå barbeint for å være nærmere jorda. Jeg begynner å bli enig – helt til jeg tråkker på spiss stein.

Noen vil ikke betale for oppbevaring av sko. De hender de kun finner igjen en. Apene liker flip-flops.

Lurer veldig på hvordan de orker å sitte sånn.

Sri Maha Bodhi

Dagens første stopp er, i følge Ruvinda, verdens eldste tre; Sri Maha Bodhi. Treet er et fiken tre av typen Bodhi (Ficus religiosa). Jeg er noen ganger litt skeptisk til historiene guiden min forteller meg, eller mer korrekt, om jeg forstår han riktig, så etter et kjapt nett-søk finner jeg ut at treet ble plantet i 288 f.kr. og at det er det eldste menneske-plantede treet i verden med kjent plantedato. Det kommer en representant fra Botanisk Hage og sjekker status for treet med jevne mellomrom. Det må man vel nesten med et tre som sies å være 2500 år gammelt!

Legenden sier at dette spesielle treet er en avlegger av det treet Buddha satt under da han nådde nirvana. Det originale treet (som befant seg i India) er ødelagt, men avleggeren lever i beste velgående her i Anuradhapura kun støttet opp av utallige forgylte søyler og heisemekanismer for at det ikke skal ramle overende. Dette treet er et av landets mest hellige steder og pilgrimer valfarter hit i hopetall hver dag og hele året rundt.

Dagens lille artige sak. Dette treet derimot (bildet under) er det egentlig ikke noe spesielt med, men noen har en gang funnet ut at dersom man gjerne vil bli frisk av noe, ønsker seg barn eller lignende så hjelper det å ta på dette treet. Ryktet har spredd seg, så nå gjør alle det. Guiden syntes det var veldig morsomt!

Et helt vanlig tre uten magiske evner, men tro kan som kjent flytte fjell, kanskje også trær?

Ruwanwelisiya stupa

Denne historien ble jeg faktisk litt rørt over. Stupaen ble påbegynt av kong Dutugemunu, men han døde dessverre før den ble bygget ferdig. På hans dødsleie fikk imidlertid broren hans laget en falsk kuppel slik at det så ut som om den var ferdig. Denne viste han frem til sin døende bror. Kongen kunne slik dø med ro i sjela. Det er søskenkjærlighet det!

En hund har funnet roen midt i tråkket av mennesker

Jetavanarama stupa

Denne stupaen var verdens 3. største mursteinsbygg på tiden den ble bygget. Pyramidene i Egypt lå på 1. og 2. plass. Når den var intakt raget den mer enn 100 meter i været, men er nå imidlertid litt forkortet og kan ikke restaureres fordi den da blir høyere enn en annen stupa – og det kan visstnok ikke skje. Det begynner å gå rundt for meg hva gjelder stupa informasjon.

Klosterruiner

I sin tid bodde det ca 3000 munker og nonner i kloster-komplekser i dette området.

Tvilling-dammene. Ble brukt til bading av munker.

Isurumuniya

Vi var også innom Tannens første tempel. Altså Buddha sin tann. Det var hit den kom først, før de begynte å flytte den rundt.

Adhayagiri Stupa

Denne er nettopp ferdig restaurert. Se hvordan den så ut da den ble gjenoppdaget – helt dekket av busker og trær! Litt av en jobb å sette disse i stand.

Når jeg trodde jeg var helt mettet på stupaer får jeg en til. Vi kjører i bilen til Ruvinda og vi kjører ganske lenge. Til slutt spør jeg hvor vi skal. Nå skal vi til den stupaen du så i det fjerne fra hotellet i går, sier han. Ok, tenker jeg. En til kan jeg vel klare. Dette viser seg imidlertid å være dagens lille høydepunkt så jeg er glad han sparte denne til sist.

Mihintale

Mihintale er stedet hvor Buddistmunken Mahinda, sønn av en Indisk konge ved navn Asoka, skal ha konvertert Kong Davanampiya Tissa av Anuuradpura til Buddismen. Og når kongen er omvent, så er resten av befolkningen det også. Det var visstnok snakk om ca 40.000 mennesker han styrte over på den tiden. Håndterbart.

Dette er et trau til kokt ris. Enormt mye ris til veldig mange munker.

Stedet ligger på en høyde så vi må oppover igjen. Opp mange trapper. Vi holder et godt tempo. Ruvindar er stille, jeg er stille. Det er nå 33 grader og nærmere 90% luftfuktighet. Litt klamt med andre ord. Vi går på og passerer snart den ene turisten, snart den andre. Ingen av oss vil vise svakhetstegn. Senere sier han imidlertid at han tror han ikke trenger å løpe seg en tur i dag. Jeg er varm.

På toppen er det en stor åpen plass med tre høyder i form av store kampesteiner. På den ene er det hugget små, skrå trappetrinn inn i fjellet. Vi skal selvfølgelig helt til toppen. Artig å klatre barbeint.

På toppen er det flott utsikt og da er det tid for selfie.

På nabotoppen er det en stupa – utrolig nok. Den er veldig lik andre stupaer jeg har sett i dag. Det er imidlertid dramatisk utsikt fra toppen for nå kommer det et skikkelig regnvær mot oss.