Etter en effektiv flytur fra Gardermoen til Milano og to korte timer i minibuss, kjører vi så langt det går an å komme inn en trang dal omkranset av bratte, høye fjell. Den bittelille landsbyen Alagna i Nord Italia ligger inneklemt og skyggefull, men har en «hemmelighet» som ligger der forlokkende rett over tåkehatten som nå klistrer seg til fjellsidene; uberørt nysnø, lange, bratte bakker, strålende sol og skyfri himmel. Paradiset venter på oss!

Jeg har fått audiens til å bli med en hardbarket, skientusiastisk gjeng på tur. Denne gjengen har vært på tur sammen i hele 27 år! Det føles unektelig noe skummelt å skulle stå på ski med en så sammensveiset, tradisjonstro og dreven gruppe. Klarer jeg å holde følge både på og utenfor bakken? Kommer jeg til å passe inn i gruppa? Hva om jeg er den dårligste på ski og endrer opp med å kjøre alene alle dagene, og så ikke får være med på afterski?? En skrekkelig mulighet, men ikke helt sannsynlig. Afterski kan jeg.

Snart får jeg høre at det er opptakskrav, men hva kravene går ut på får jeg ikke vite. De som vet, de vet og jeg er konstant under evaluering. Meldingen blir fremsagt med glimt i øyet og et glis, men jeg er ikke beroliget.

Persongalleriet

Fredag

Den første dagen var deler av det vidstrakte anlegget stengt på grunn av sterk vind. Vi holdt oss i bakkene nærmest Alagna og kunne kose oss med nysnø, velpreppede bakker og pur skiglede. Jeg hang med gjengen og koste meg!

Monterosa Ski is a secret waiting to be discovered. The ski complex is located in the heart of the Italian Alps at the foot of Monte Rosa, the second highest massif in Europe. We are speaking about a vast system of ski stations: the main ski complex “3 Valley continuous skiing” is completed by the five resorts, small pearls in the skiable domain.
The ski resort bestraddles Piedmont and the Aosta Valley reaching a height of 3,250 metres between the territories of Alagna Valsesia, Gressoney-La-Trinité and Champoluc. (Bergfex.com)

Da den første dagen led mot kveld vendte vi skituppene ned mot dalen. Det skulle kjøres helt til hotellet. Men som alle vet, uten mat og drikke kommer man ingen steder. Flaks for oss fant vi en sjarmerende refugio på veien, drevet av en utvandret svenske.

Her ble vi kun i kort tid. Løypemannskapet var ivrige på å tømme bakkene for folk og vi var livredde for trusselen om å måtte kjøre veldig sakte med løyperenskeren. Det var mer afterski å bedrive i Alagna.

Lørdag

Den neste dagen hadde vi en avtale med en guide. Vi ville utforske mer av området.

Ettersom det var lite snø i terrenget tenkte jeg at vi skulle kjøre i bakkene. Så feil kan man ta. Guiden introduserte «enkelt test av ferdigheter» og dro så rett ut i de bratteste hengene med tung og flakete løssnø.

Min første tanke var «nå stryker jeg på opptaksprøven!», men hang på så godt jeg kunne. Elegant var det ikke. Etter flere opplevelser hvor skiene gikk en vei og kroppen den andre, og jeg så for meg skader av dimensjoner, bestemte jeg meg for å trekke meg fra guidingen. Dette var jo ikke gøy.

Men på en eller annen måte ble jeg overtalt til å bli med videre. Vi skulle nå til frikjøringsparadiset. Her var det tørr snø, lettere å kjøre, urørt snø, sol, glede og fantaaastisk offpist kjøring! Bli med!! Min FOMO slo til og jeg sa nølende ja. I gondolen så guiden på skiene mine og ristet lett på hodet. «I should have looked at your skies earlier. These are not good for offpist.» Mer hoderisting. «But… you’re a strong skier, you might be ok». Herlig. «Might be ok» var ikke helt det jeg var ute etter. Jeg var kvalm. Knærne skalv og jeg hadde angst. Vi gikk ut av gondolen på 3275 moh og rett til en maskin som sjekket at skredsøkerene våre fungerte. Jeg kunne fremdeles snu. Dette var jo egentlig idioti. Rene carving bakkeski i massevis av tung løssnø?! Hvilken idiot blir med på noe sånt?! Heidi heter idioten og jeg ble selvsagt med.

If hundreds of kilometers of perfectly groomed slopes of Monterosa Ski are no longer enough, you are ready to take it to the next level. It means pushing yourself higher, where human encounters become more rare, while the one with nature becomes more and more intense, where you are left alone with the mountain, the real one.

Imagine around you peaks that exceed 4.000 meters of altitude, the white of the glaciers as far as the eye can see, and a sky that breaks only when it meets the distant plain. Imagine starting your descent from here, drawing curves where no one has yet passed, lifting snow as soft as flour with the edges, looking at panoramas that only a few will be able to admire with you. (The Monterosa Freeride Paradise)

Vi trasket, traverserte og karret oss bort til Punta Indren på 3250 moh.

Før vi basket oss forbi Passo Salati på 2971 moh og ut i umerket nasjonalpark. Litt spenning var det i gruppa, av ulike årsaker, men hva kunne gå galt liksom? Sola skinte fra skyfri himmel, og så videre.

Det gikk heldigvis bedre enn fryktet. Det gjør ofte det. Kvalmen ga seg litt etter litt. Det var unektelig vakker der vi jobbet oss nedover fjellsiden. Noen jublet litt, det var ikke bare jeg som trynte grasiøst i snømassene og innimellom holdt jeg meg til og med flytende oppå snøen i noen svinger. På ett tidspunkt fikk jeg til og med en kort applaus for innsatsen. Takk!

Alpene strakte seg spisse og vakre mot en usannsynlig blå himmel, naturen var stille, gjengen var inkluderende, morsom, raus og tålmodig. Livet var mer enn bra!

Det ble lunsjtid og slitne lår fikk en velfortjent pause. Vi hadde bord i sola, som jo høres forlokkende ut, men som viste seg å være bittelitt kjølig. Stemningen var allikevel upåklagelig. Utsikten var det heller ingenting å si på.

Etter lunsj tenkte jeg at jeg fikk gi meg mens leken var god. Bakkekjøring resten av dagen. Eller bare bli med opp i gondolen en gang til og kjøre nok ett sted uten noen exitmulighet? Jada. Du gjettet riktig. Jeg ble selvfølgelig med.

Opp med gondolen til Indren (3275 moh), så ned over «just a small problem», også kalt isbre.

Snøen var litt våtere, smilene satt fremdeles bredt klistret i samtlige fjes, guiden var fåmælt, men vi skjønte stort sett hvor han ville ha oss. For en dag!

Søndag

Denne dagen utforsket vi resten av anlegget og kom oss helt over til Champoluc. Det var stort sett lite køer i heisene, vi hadde god plass i bakkene og tilbakela omtrent 40 km og 8000 høydemetere.

Helt tilfeldig fant vi det flotteste lunsjstedet på hele området! Sol, smil og lykkelig her og nå.

Mer skikjøring i vakker natur etter lunsj. Det var lite snø i terrenget og stedvis helt bart, men bakkene var godt preparerte, temperaturen akkurat så kald at snøen holdt seg fint og alle hang med.

Etter en full dag med skikjøring var det tid for afterski. Naturligvis.

Mandag

På dette tidspunktet lå flere av gruppa igjen på rommet med feber, hoste og gryende influensa. Jeg var eneste jenta som fremdeles kunne stå oppreist og fikk kjørt meg.

Fin fin dag! Også denne dagen tilbakela vi omtrent 8000 høydemetere og 40 km.

På kvelden karret de syke seg på beina og ble med på avskjedsmiddag. Det ble talt, skrålt, skålt, delt ut priser, mimret og oppsummert. En fin avslutning på herlige dager i Alagna!

Alle gode ting har en hjemreisedag

Herlig skikjøring, superbra folk, nydelig vær, god drikke, ikke fullt så god mat, greit med snø, ingen store skader, dessverre litt sykdom, men oppsummert en tur godt over norm!

Opptakskravene ble visstnok bestått (jeg vet fremdeles ikke hva de var) og jeg har nå et håp om at jeg blir invitert med denne flotte gjengen på tur igjen. Jeg er veldig gjerne med på mer Skibaluba!

Takk for følget!