Gutulia er Norges minste nasjonalpark og en av de eldste. Det var den gamle og storvokste skogen som gjorde at interessen for å verne dette området kom tidlig på 1900-tallet. Gutulia er de sølvgrå tørrfuruenes og de spredte gammelgranenes nasjonalpark. Her finnes gamle kjemper av gran og furu som har levd i flere hundre år. Disse trærne gir igjen liv til et mangfoldig insekt- og planteliv etter at de har falt ned på bakken. Nasjonalparken har også tre gamle setervoller som ble drevet i over 200 år, men som nå er lagt ned. De gamle bygningene er godt bevarte og minner om tidligere tiders levd liv. 

Gutulia ligger nord i Innlandet i Engerdal kommune, sør for Elgå og Femundsmarka. Nasjonalparken grenser også til Sverige. (Kilde: Norges Nasjonalparker, Gutulia Nasjonalpark). 

Vi ankom Gutulia sen ettermiddag og startet med å etablere oss på leirplassen. Hilde hengende mellom to trær, jeg i telt – i god avstand fra Hilde. Det gikk rykter om snorking sist natt.

Fra parkeringsplassen ved Gutulisjøen og videre langs sjøen inn til nasjonalparken er det satt opp informasjons plansjer med jevne mellomrom. Vi tok oss en luftetur innover stien og fikk med det en innføring i blant annet dyrelivet i området. Her kan man treffe på både bjørn, jervn, gaupe og elg!

Så ble det kos i camp med one-pot pasta i gryta og alle klærne vi hadde med oss på kroppen. Vinden var sur og kvelden ble kort.

Neste morgen var vinden like kraftig men inne i teltet var det kos som vanlig. Noe av det beste som finnes er morgensola som varmer, kaffe i trekoppen og fuglekvitter i trærne.

Etter en næringsrik grøtfrokost tok vi beina fatt og gikk innover langs Gutulisjøen til nasjonalparken. Turen inn til parken er på 3 km, en vei.

Når man krysser grensen inn i nasjonalparken er det første man møter tre vakre, gamle setervoller. Fargene på tømmeret er helt surrealistisk nydelige!

Det er etablert en natur- og opplevelsessti rundt setra og i deler av den gamle skogen.

Vi gikk deler av denne og håpet at det skulle dukke opp en sti som ville ta oss opp til toppen av Gutulivola, det høyeste punktet i nasjonalparken. Det gjorde det ikke. Parken er faktisk helt fri for merkede stier. Det anbefales derfor å ha med seg kart og kompass. Det hadde vi. Vi la inn en kurs, holdt den forbilledlig bra og traff på toppen akkurat som planlagt.

Opp gjennom urskogen fulgte vi tidvis noe som lignet på stier, men som viste seg å være dyretråkk. Det var spor etter elg over alt.

Etter mye bushing og klyving i motbakker kom vi oss over tregrensen og fikk en byge med sludd midt i fjeset, som vi ikke helt skjønte hvor kom fra. Dårligere vær ett sted lenger nord tydeligvis.

Vi gikk målbevisst mot toppen og ble belønnet med fin utsikt over landskapet rundt.

Nordavinden var bitende kald. Toppen var ikke et blivende sted.

De obligatoriske topp-bildene ble tatt kjapt før vi gikk i raske klyv nedover i skogen igjen.

Vakker skog!

På veien ned igjen ble det naturligvis også tid til litt treklemming. Hilde koste seg med skogen konge; Storgrana med den anselige alderen 300 år og en høyde på 30 meter.

Ved setervollen fant vi en lun solvegg og stekte oss pannekaker til lunsj. Underlig nok har jeg ikke et eneste bilde av en pannekake.

Her var det også en nydelig ren og romslig utedo.

Den observante leser har nok sett at Hilde gikk rundt med en fiskestang i sekken hele dagen. Dette i håp om å få fisk til middag. Vel, planen var å ta den ut av sekken for bedre fiskelykke, men med så kraftig vind at det gikk hvitt på sjøen, var det få som hadde tro på at vi skulle få napp.

Tilbake i campen tok hun allikevel ut fiskestangen og ga det et forsøk. Hun skal ha mange poeng for iherdige forsøk.

Etter å ha mistet to sluk ga hun opp. Det ble Real til middag.

Vi fikk oss også et forfriskende bad i Gutulisjøen. Langgrunt, friskt og kort.

Kvelden kom med en vakker solnedgang. Den vedvarende og standhaftige vinden løyet. Fuglene kvitret fremdeles lystig og hadde absolutt ikke tid til å sove bort juninatta. Takknemlige tanker om lykken av å få oppleve sånne dager og kvelder ruslet forbi. Solen senket seg. Takk for nok en fin dag!

Natt ble til dag og etter en god frokost ble campen vår pakket ned og vi vendte nesene våre hjemover.

En ny nasjonalpark er besøkt. Også denne fin på sin måte. Liten, intim, fine overnattingsmuligheter både rett utenfor og inne i parken. Vakker gammel skog, fin og luftig utsikt fra toppen av parken. Fiskemuligheter skal det også være. Er du heldig treffer du på elg, bjørn, jerv og gaupe i Gutulia. Vi måtte nøye oss med å høre fuglene kvitre. Fint det også.

Takk for turen!